Han så sin eldste sønn bli arg og bitter, men kunne ikke gi ham ømhet og støtte.
En stor del av livet hadde faren brukt på å vente. Han kunne ikke tvinge sin yngste sønn til å komme hjem eller den eldste sønnen til å legge fra seg sin bitterhet. Det var bare de selv som kunne ta initiativet til å komme hjem.
Iløpet av disse lange årene preget av å vente gråt faren mange tårer og døde til stadighet. Han ble tom innvendig av lidelsen. Men savnet skapte et hjem til å ønske sønnene velkommen til når det ble tid for dem til å vende hjem.
Vi er kalt til å være som denne faren'.
(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar