Å ville Guds vilje

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6,10) 

Det krever kamp. Viljens frihet. Slutt å late som.

Når vår vilje blir Guds vilje, er det absolutt bra; men hvor mye bedre det ville være hvis Guds vilje skulle bli vår vilje.— (Meister Eckhart)

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å ikke ha min egen vilje. Det er ikke det at jeg tror jeg alltid har rett, eller til og med vet bedre, det er mer som at jeg bare vil at min vilje skal gjøres. Jeg er ofte som det lille barnet som, misfornøyd, til slutt setter seg ned i stolen sin og slår ut: «Jeg sitter kanskje på utsiden, men ikke på innsiden!»

Altfor ofte ber jeg om at Guds vilje skal skje, men jeg mener det egentlig ikke. Phillip Keller skriver: «Det er overraskende – mye mer, det er forbløffende – hvor mange mennesker som bekjenner seg til å elske Gud, men frykter hans vilje» (En lekmann ser på Herrens bønn). Til tross for alt jeg vet om hvem Gud er, har jeg fortsatt vanskelig for å stole på ham fullt ut. Jeg er redd, på en grunnleggende måte, at hans vilje ikke er bra for meg. Så jeg holder meg tilbake og prøver å finne måter å sikre at resultatene jeg har bestemt er best.

Med hensyn til å ville Guds vilje, mistenker jeg imidlertid at frykt ikke er hovedproblemet. Noe annet er, som William Barclay treffende har sagt: "Grunnen til at vi synes det er så vanskelig å akseptere Guds vilje er at vi så ofte i vårt hjerte tror at vi vet bedre enn Gud. Vi tror virkelig at hvis vi bare kunne få viljen vår, ville vi være glade, at hvis vi bare kunne ordne livet og livets begivenheter for å passe våre ideer, ville alt være i orden. Det er derfor så mange mennesker egentlig heller vil be «Din vilje bli forandret» enn «Skje din vilje». (Fra: Saligprisningene og Herrens bønn)

Barclay spikrer det. Vi ber om at Guds vilje blir gjort, men under overflaten forblir vi stramme, biter tennene sammen i håp om at hvis Guds vilje blir gjort, er det i det minste i samsvar med vår. Vi vil gå hardnakket vår vei.

Det er derfor hvis vi virkelig ønsker at Guds vilje skal skje, må vi være klare for en kamp. Selv om Jesu mat var å gjøre Faderens vilje (Johannes 4:34), var det ikke alltid lett for ham å akseptere det. Da han ba i Getsemane hage: «Skje din vilje», ba han i angst. «Hvis Jesus ikke slo ut med Jobs sinne», skriver Gene L. Davenport, «ga han heller ikke etter uten motstand og bønnfall» (Into the Darkness). Å be, "skje din vilje" betyr å komme til enden av seg selv. De fleste av oss liker ikke denne ideen, men det er ofte det som skal til. Guds vilje er ikke problemet, det er vi.

Den puritanske pastor Richard Baxter skrev: "En av de største plagene på denne siden av helvete er å finne deg selv overgitt til din egen vilje." Etter min mening er dette selve definisjonen av helvete. Utfordringen er ikke om vi har en fri vilje, men om vår vilje er Guds vilje. Det er den eneste typen vilje som er verdt å ha.

Det er dette jeg tror Meister Eckhart har skjønt det. Når Guds vilje og vår er ett, oppfyller vi vår tiltenkte hensikt og Gud oppfyller sin velbehag. Himmel og jord går sammen. Vi kan ikke annet enn å være glade og Gud kan ikke annet enn å ta glede. Dette er grunnen til at Gud ønsker mer enn resignasjon; han vil ha forening. Først da kan han fullt ut gjennomføre sin vilje på jorden.

Men skjer ikke Guds vilje alltid? Går ikke alt etter hensikten hans? Ja og nei. Ja, til syvende og sist og generelt, men ikke alltid umiddelbart og spesifikt. Oppfyllelsen av Guds vilje er ikke noe som skjer som en selvfølge. Romano Guardini minner oss om: «Hvis den kristne skal be om at Guds vilje skal skje, må det være mulig at hans vilje ikke kan skje. Vi er tross alt ikke formanet til å be om at solen må stå opp» (Fadervår). Med andre ord, Guds fullkomne vilje, som i himmelen, blir ikke alltid gjort her på jorden. Vi vet alle dette.

"Svikten mellom Guds beste," skriver F. B. Meyer, "og det beste som blir mulig og praktisk gjennom vår motstand er nettopp det som bringer ubehag, sorg, friksjon og smerte inn i livene våre" (Inherit the Kingdom). Det er absolutt altfor mange triste ansikter, altfor mange slitne og knuste hjerter, altfor mange liv som ikke har oppfylt sin fulle hensikt her på jorden, alt fordi de har levd dem på deres premisser og ikke på Guds.

Desto mer, «mens det heter i dag», trenger vi å be denne bønnen. Først da vil vi føle oss ansvarlige for Guds vilje – å stå opp for den og ta den på oss for å se at den blir gjort. Men menneskets natur er slik at ren viljestyrke ikke er nok. Igjen, det er derfor vi trenger å be. Å gjøre Guds vilje er en gave, ikke en prestasjon. Å ha kraften til å utføre det med glede og glede er noe gitt oss ovenfra, ikke innenfra.

Slutt å late som

Jeg tror det er trygt å si at de fleste av oss synes det er vanskelig å vite hva Guds vilje er i spesielle situasjoner. Hva skal jeg gi meg selv til? Hvordan skal jeg bruke pengene mine, tiden min? Hvem skal jeg hjelpe? Hva skal jeg gjøre? Herrens bønn hindrer oss ikke i å be om Guds veiledning i denne forstand. Men Jesus setter denne spesielle begjæringen sammen med Guds kommende rike. Det er Guds rike som angår Jesus mest. Det inkluderer oss og våre valg, men det handler absolutt ikke bare om oss.

«Vi må slutte å late som om Guds vilje er et mysterium. Jesus gjorde Guds bekymringer klare», skriver James Mulholland (Praying Like Jesus). Vi vet faktisk hvor mye av Guds vilje er. Er ikke bergprekenen rett og slett Guds vilje skrevet stor? Vår kamp er ikke å finne Guds vilje, men å leve i samsvar med Guds rikes prioriteringer. Guds vilje består ikke av diskrete biter av informasjon om hva vi skal gjøre her og der. Gud er fornøyd hvis vi mater de sultne og kler de nakne, hvis vi elsker og tilgir våre fiender, gir gjestfrihet til fremmede, tjener de rundt oss, deler evangeliet.

Det er retningen på livet vårt som teller. Å overgi seg til Guds vilje er kanskje ikke alltid lett, men å gjøre hans bud trenger ikke å være så vanskelig så lenge våre hjerter er på linje med Guds. Når de er det, blir bønnen «Din vilje skje» en genuin kilde til styrke, og ikke bare en kamp. Da kan Gud virkelig vise oss veien.

- Charles E. Moore fra Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)