Den øvre eller nedre vei - om Guds ledelse i hverdagen

Hvilken vei skal man gå? Det er stadig et spørsmål for den som søker Guds ledelse. Jeg spurte Hjalmar Ekström om godt råd, og i et brev datert 1.desember 1923, svarer han, her i min oversettelse: 

"Jeg har en gang vandret hva jeg trodde var den 'øvre' veien til Kristus. Jeg har gruet meg for å bære budskapet om Kristus og hans rike ut i verden (blant annet som omkringvandrende forkynner i likhet med Vandrerpresten David Petander). Men Kristus var ikke der. Mens jeg gikk den 'øvre' veien, gikk han den nedre, og på den måten gikk vi på en måte om hverandre, vi møttes ikke, jeg så ham bare på avstand. Når jeg så møtte ham var det på Hans vei, fornedrelsens vei. Min egen vei dugde ikke. Han sa: 'Har du ikke lest hva fristeren sa?' "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg." Da forsto jeg at Kristi etterfølgere ikke skal være blant dem som roper og kiver på gater og torg. Kristus går den nedre veien, ikke talerstolens men katakombenes vei. "Men ikke noe er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene." (Luk 12,2-3) 

Men denne nedre veien er en vanskelig vei for vår menneskelige natur. Det er her som de kalde vindene og den sviende frosten og til og med sult og sykdom ofte får prøve vår tro. Men likevel, likevel, det er herlighetens og fredens vei. Man har det her ikke i seg selv, men alt hva en er, er gitt oss av Gud."

I min fortsatte samtale med Hjalmar Ekström, hvor jeg ber ham om å konkretisere hva dette har betydd for hans eget liv, svarer han: 

"Enkelte har sagt om meg at jeg er en kjetter, andre har lyttet til det budskap som er gitt meg. Jeg er til og med blitt håndgripelig overfalt av en fanatiker. Selv har jeg levd stille og i taushet og trukket meg unna offentligheten. Men i alt dette har jeg hatt gleden og lykken av å ha omgang med noen trofaste brødre og søstre, men når noen av disse har cendt seg bort fra meg og forlatt meg, da kjenner jeg meg forferdelig ensom og overgitt. Jeg har vært i en slik ensomhetsperiode en god stund nå. Om du bare visste hvilken stor glede Gud har gitt meg gjennom at jeg kom i kontakt med deg. Selv savner jeg ord for å uttrykke det."