Hellighet midt i blant oss, del 3

Ser man nærmere på ikonet som jeg presenterte i den første delen av denne artikkelserien, publisert torsdag denne uken, vil du finne både prester, nonner, lærere og tjenere avbildet. Drept på vei til gudstjeneste, på arbeidsplassen eller i deres hjem. De er fremstilt med glorier rundt sine hoder, men mange av dem bærer helt ordinære klær. De som de brukte i sine vanlige arbeidssituasjoner. 19 helt ordinære mennesker.

'De var ikke perfekte,' forteller fader Jean Jacquez Perennes, direktøren for Eccole Bibligue et Archelogique i Jerusalem. Han er en nær venn av biskop Pierre Claverie, som jeg omtalte i gårsdagens del av denne artikkelserien.

Han legger til: 'Det viser oss at hellighet er mulig å oppnå for mennesker seg deg og meg.'

Når borgerkrigen mellom islamistiske grupper og den algeriske hæren fant sted tidlig på 1990-tallet, ble den ofte referert til som 'det svarte tiåret'. Religiøse mennesker var ikke blant de første ofrene for henrettelsene som skulle prege denne krigen. Islamistene gikk først etter de som representerte statsmakten, som dommere og politimenn, så de som representerte det åpne samfunnet, for deretter å angripe utlendingene som befant seg i Algerie.

Fader Perennes innrømmer overfor forfatteren av denne artikkelen, Stephanie Saldana, at han ikke trodde de religiøse i Algerie ville bli angrepet og drept. Da de to første kristne ble drept 8.mai 1994 kom det som et forferdelig sjokk.

Hvert eneste medlem av ulike ordener i Algerie og deres prester fikk av sine overordne valget mellom å forlate Algerie eller bli værende. Perennes erindrer at biskopene møtte lederne for ulike religiøse ordener og insisterte på at ingen skulle føle på skam eller nederlag om de valgte å forlate Algerie, så spent og truende som situasjonen var.

Noen av dem dette gjaldt slet med mareritt om natten. Andre opplevde at deres familier innstendig ba dem om å komme hjem. Perennes anslår at så mange som to tredjedeler av medlemmene av religiøse ordener i landet valgte å bli i solidaritet med sine naboer. Algerere ble nå drept i tusener.

'De sa,' forteller Perennes, 'at de frivillig valgte å bli i dettelandet, til tross for risikoen, av kjærlighet til evangeliet, for kirken og for dette landet som de var blitt sendt til for å tjene.'

De så ikke på seg selv som medlemmer av en forfulgt kirke. De levde slik som naboene deres gjorde - i den aller største fare. De levde sammen med andre som også var døende: algeriske leger, intelltektuelle, advokater, utenlandske arbeidere, kunstnere og forfattere - og muslimske imamer som avviste voldsbruk - og kvinner og barn.

En av nonnene sa følgende før hun ble drept:

'Vi må ikke være redde. Vi må leve godt i nåtiden. Resten tilhører ikke oss.'

La meg tilføre for egen regning: Det er denne enorme kjærligheten og overgivelsen til Gud som griper meg så sterkt med disse prestene, nonnene, munkene og legfolkene, som griper meg så sterkt. De kunne ha valgt å forlate Algerie og komme seg i trygghet. Flesteparten av dem valgte å bli, med den følge at de kunne miste livet. I solidaritet med sin neste.

fortsettes

Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes

Hellighet lever midt i blant oss, del 1

Legg til bildetekst

Jeg holder på å lese en artikkel som har gjort et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte legge den fra meg og lese den i små porsjoner ad gangen. Den handler om situasjonen for de kristne i Algerie, og tar utgangspunkt i dette vakre ikonet. Jeg skal ikke oversette hele artikkelen, men gi deg noen smakebiter. Hovedessensen er følgende: Hvordan leve en kroppsliggjort tro når det vil koste deg livet?

Artikkelen er skrevet av Stephanie Saldana, en skribent bosatt i Jerusalem, og gjengitt i tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof, en del av den anabaptistiske bevegelsen.

Stephanie Saldana har en kopi av dette veldig spesielle ikonet på skrivebordet sitt. Det fremstiller de 19 martyrene som ga sine liv under borgerkrigen i Algerie i 1990-tallet.

'Her står de i sine løssittende hvite kjortler og ser på meg. Det er kanskje de samme kjortlene de hadde på seg når de besøkte markedene, pleiet de syke, underviste og deltok i gudstjenesten. Munker, nonner og prester, en biskop, alle med en glorie rundt hodene sine. Enkle, ydmyke mennesker, med beina godt plantet i jorda i Algerie,' skriver Saldana.

'Det hører med til sjeldenhetene at noen saligkåres så raskt som disse, at jeg kan kalle noen 'salig', som levde og døde i min egen levetid, mennesker jeg kan ha møtt på gata. Likevel - her er de, ikke tredve år etter at de ble martyrer, de døde sammen med nærmere 200.000 av sine algeriske naboer. Deres saligkårelse, 8.desember 2018, er en sterk påminnelse om at hellige mennesker lever midt i blant oss, at helgener ikke tilhører tidligere tider, men også vår egen. De finnes blant våre venner - og på gata.'

Men det var ikke bare disse 19 hvitkledde skikkelsene som fanget Stephanie Saldanas oppmerksomhet. Hun begynte å legge merke til den unge mannen til høyre på ikonet, i blå polkaskjorte og svarte bukser. Han har ingen glorie rundt hodet. Han peker på en minaret og en moske. Hva gjør denne skikkelsen på et kristent bilde, til og med på et ikon med martyrer?

'Senere skulle jeg lære hans navn å kjenne. Han het Mohamed Bouchiki, og var en ung muslim som ofret sitt liv for sin kristne venn, biskop Pierre Claverie.'

fortsettes