Etter å ha skrevet og publisert artikkelen i går om fosterets rett til å få leve, kom jeg til å tenke på profeten Jeremia (bildet). Om ham heter det nemlig:
'Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg og før du kom ut av mors skjød helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.' (Jer 1,5)
Det burde få noen og enhver av oss til å tenke. Livet er hellig fra unnfangelsen! Det var ikke etter at Jeremia ble en ungdom eller en voksen mann at han ble kalt av Gud, mn mens han ennå var et foster. Mens han ennå lå i mors liv kjente Gud Jeremia. Tenk det! Det er nesten overveldende. Og før Jereemia rakk å utvikle seg, før han kom ut av mors liv, hadde Gud allerede helliget ham - satt ham til side for sin profetgjerning. Det skaper ærefrykt hos meg. Ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.
Jeg er overbevist om at dette 'moderne' synet om at fosteret bare er en celleklump og ikke et foster som har all informasjon som skal til for å bli et menneske, har sitt åndelige feste i den gudløse nihilismen. For nihilistene er livet uten objektiv mening, hensikt eller vesentlig verdi. Motalsk nihilisme forkaster også at moral og etikk kan være objektiv.
En som var svært opptatt av dette var den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, som selv var en kristen. Derfor har jeg funnet frem igjen hans to-bindsverk: 'De beatte', eller bokstavelig 'djevlene' på russisk. Denne romanen ble skrevet i 1870-1872 og var i utgangspunktet tenkt som et kampskrift mot den revolusjonæe bevegelsen i Russland. Utgangspunktet var et grufullt mord som like før var blitt begått av en revolusjonær fanatiker. For Dostojevskij ble mordet et nytt bevis på at det som ledet de revolusjonære ikke var ønsket om fredelige reformer, man ganske enkelt vilje til makt.
I mange år hadde Dostojevskij kjempet mot nihilismens sykdom, og nå hadde gudløsheten på ny ført til personlighetens forfall. Med pisken i hånden ville han skrive en politisk roman om "det største og vuktigste problem i vår tid", om menneskets forsøk på å klare seg uten Gud. "La bare nihilistene og europeistene hyle opp om at jeg er reaksjonær! Pokker ta dem, nå skal jeg grundig si fra om alt - til siste ord." Med det som først var tenkt som en pamflett, ble etterhvert til et rikt kynstverk med skarpt tegnede personer. Fremst blant dem står den gåtefulle Nikolaj Stavrogin, som i sitt hovmod har kvalt samvittighetens stemme og er havnet i et land hinsides godt og ondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar