Herrens miskunn

I dag våkner jeg med disse ordene: 'Herrens miskunn er at det ikke er forbi med oss...' Når jeg finner Bibelen min og leser disse ordene fra Klagesangene, leser jeg videre i samme vers: 'Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.' (Klag 3,22)

Det er så sant: om Herren trakk tilbake sitt åndepust, som lever i oss, hadde livet opphørt med det samme. Og det fjelder ikke bare meg, det gjelder alt det skapte. Den vise kong Salomo sammenlignet livet med en sølvsnor. Den er tynn den! Når den rives over, er livet slik vi kjenner det her på jorden over. 

Og: alt liv holdes oppe av Gud. 'Han er før alle ting, og alt består ved ham' Kol 1,17)

Hvem er 'han' det tales om her som er før alle ting? Det er Sønnen - Kristus.

Når alt kommer til alt, lever vi, puster vi og er til, ved Sønnen: 'For i ham er det vi lever og rører oss og er til.' (Apg 17,28)

Etter hvert som årene går blir Herrens miskunn, Herrens nåde og barmhjertighet. det største av alt. Alt er nåde. Bare nåde. Ingen ting, absolutt ingen ting, kan måle seg med eller sammenlignes med Guds nåd. 

Og, for å avslutte der hvor jeg begynte, i Klagesalmene:

'Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.' v.23.

Ha takk, o Jesus. Evig takk. Det er ikke ute med meg: jeg lever ved Herrens nåde og jeg lever av Herrens nåde.