Det kostet å ta oppgjør med vranglæren som Arius representerte. Arianismen og dens teologiske lære er først og fremst tilskrevet Arius (ca.260-336). Han var en kristen prest i den egyptiske byen Alexandria. Kort fortalt hevdet Arianerne at Jesus Kristus er Guds sønn som ble født på et bestemt tidspunkt og er forskjellig fra Faderen og dermed underordnet Faderen. De forsto det slik at Gud alltid har eksistert, men hans sønn ble født og har således ikke alltid eksistert. Dette strider klart å tydelig mot Den apostoliske overleveringen hvor det i Koloss.1,15 heter: "Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning." Og i vers 17: "Han er før alle ting, og alt består ved ham."
Fra Pavia reiser Martin til storbyen Milano. Årsaken til dette er at stridighetene rundt Arius førte til at Martin måtte forlate byen. Han hadde tenkt seg til Poitiers, men siden biskop Hilarius var drevet i asyl på grunn av sin motstand mot arianismen var ikke det noe poeng.
Milano var på den tiden en keiserby, et kosmopolitisk knutepunkt for ferdselsveiene til Rom, Gallia og Orienten, et møtested og en bryningsarena for tidens åndelige strømninger. Martin oppsøkte kristne i byen som fortsatt holdt fast ved Den nikenske trosbekjennelsen. Sammen med dem feiret han gudstjeneste og det er her i Milano at han i år 358 grunnlegger en liten kristen kommunitet. Martin var blitt et navn på manges lepper siden han hadde et så godt forhold til biskop Hilarius som var en avholdt mann i mange kristnes øyne. Det førte til at mange pilegrimer fra hele Gallia-området oppsøkte den lille kommuniteten.
Mens han oppholdt seg i Milano skjedde det noe som skulle få stor betydning i Martins liv. Biskop Athanasius av Alexandra, som også oppholdt seg i eksil, utga sin bok og kanskje den mest kjente av ørkenfedre, Antonios. Boken gjorde et uutslettelig inntrykk på Martin og den ga næring til hans djupe lengsel etter å følge Kristus inn i et monastisk liv. I Milano fantes det en biskop ved navn Auxentius. Han var en svoren tilhenger av arianismen og Martin ble forfulgt av denne biskopen. Det endte med at Martin ble kastet ut av byen. Men Martin så positivt på dette. Han tok det som et tegn på at Gud ville at han skulle oppsøke stillheten og leve i bønn i ødemarken.
Han dro vestover og kom til en ubebodd øy som lå langs den galliske Middelhavskysten. Den gikk under navnet Gallinara. Her slår han seg ned sammen med en venn i år 359. Her blir de værende i to år, og levde på hvert deres eneboersted. Da er det at Martin får høre at biskop Hilarius var en fri mann. Biskopen befant seg nå i Rom, og Martin hadde et stort behov for å møte sin åndelige veileder igjen. I Poitiers gjenforenes de to. Når Hilarius bestemmer seg for å dra til Milano for å bekjempe Arianismen der, bestemmer Martin seg for å bli værende i Poitiers. Av biskop Hilarius fikk Martin disponere ruinene av det som hadde vært en vakker villa utenfor byen. Vi skriver nå år 361. Men det var en hake ved det hele: Martin skulle ikke hindre andre fra å slå seg i lag med ham om de ønsket det. Villaen lå i naturskjønne omgivelser i en dal omgitt av fjellsider med huler som inviterte til eneboerliv. Snart vokste det fram et klosterfelleskap her. Det var det første i vestre Gallia. Stedet ble kalt Locociacum - stedet med de små cellene.
fortsettes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar