Bønnens språk, del 2: Kontemplasjon - hvordan gjør vi det

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

(fortsettes)