"... og bevare deg ..." Slik lyder andre delen av det første verset i den prestelige velsignelsen.
Jeg har gått og grunnet på det ordet en lang stund nå, og blitt så glad i det. Ved siden av å bli frelst, må dette være det største vi kan oppleve som Guds barn i denne verden: å bli bevart.
Og det er ingen hvem som helst som har påtatt seg oppgaven med å bevare oss heller. Det er Herren.
Ordet "bevare" kan også oversettes "våke over" eller "trygg beskyttelse".
Jeg vender stadig tilbake til ordene Jesus uttaler i Johannes 10:
"Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd." (v.27-29)
Snakk om dobbel forsikring. Ingen kan rive oss ut av Jesu hender, og som om ikke det var nok, ingen kan rive oss ut av vår himmelske Fars hender heller.
Det finnes en tilflukt hos Herren.
Salmisten sier det slik i Salme 91,1-2:
"Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til."
Hos Gud finnes vår tilflukt.
Han er i stand til å bevare. Mer om dette i neste artikkel.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar