Når du må ta hensyn til en svekket kropp, begynner du å øve deg på å leve langsomt med alle de velsignelsene det innebærer. Å leve langsomt innebærer blant annet at man får et nytt syn på hvordan alle ting ser ut og fungerer, også relasjoner. Man innser at hurtighet ofte fører til overfladiskhet, og at man faktisk går glipp av så mye. Spiser du langsomt, for eksempel, smaker maten enda bedre. Lever du det åndelige livet mer langsomt, oppdager du også hvor velsignet du er!
I det jeg har begynt å erkjenne at sykdommen i seg selv har sørget for dannelsen av en ny livsregel, kjenner man på en mye større frihet enn før. Man er ikke lenger slave av tiden. Kroppen min har tilbudt meg en plass for hvor den nye regelen kunne vokse. Veldig sakte, har jeg med hjelp av en god fastlege, lært å smake på det lille, men dog så betydningsfulle ordet: selvivaretagelse.
"Elske sin neste SOM SEG SELV!"
Det var det Jesus som sa. Elsker jeg meg selv? Steller jeg godt om meg selv?
Mange kristne sliter med selvforakt.
Visste du at selvforakten er det åndelige livets verste fiende. Det har Henri Nouwen lært meg. Det at jeg ikke elsker meg selv er egentlig å gjøre opprør mot Den treenige Gud som har skapt meg i sitt eget bilde.
Jeg må derfor våge å la meg elske. Da trenger jeg å slippe Den Hellige Ånd inn på meg. Han som bærer navnet Trøsteren. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til Den Hellige Ånd, men noe helt annet å la Ånden berøre meg - også mitt følelsesliv. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til trøst, noe helt annet er det å bli trøstet.
Jeg ber stadig: Elsk meg med ømhet.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar