På æresplassen ved Fars høyre hånd

I dag skulle vi jo ha vært her - i Kristi himmelfartskapellet - på Kristi himmelfarsdagen - til vår årlige Kristi himmelfarts-retreat, men heller ikke i år ble det slik. Det er et stort savn, men Gud er fremdeles på tronen og har alt i sin hånd. 

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)

Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.