Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 1

Etter en drøm våkner jeg i går tidlig med disse ordene: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!" Jeg hører dem tydelig. Jeg er våken med ett! Gud har min fulle oppmerksomhet. I det jeg står opp hører jeg: "enhver høyde som reisser seg mot kunnskapen om Gud." Den siste setningen er en del av et bibelvers: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er MEKTIGE FOR GUD til å BRYTE NED festningsverker, idet vi RIVER NED tankebyggninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud..." (2.Kor 10,4-5)

Vår Gud er en nidkjær Gud! Han tåler ikke og aksepterer ingen ved sin side. Derfor er det første bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Dette budet er så  viktig, at det ikke bare er det første av de 10.budene Gud ga Moses, men Gud selv ser seg nødt til å presisere og konkretisere hva Han mener: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem eller tjene dem. For jeg, Herren din Gud er en nidkjær Gud... " (v.4-5) 

Er det noe utløser Guds vrede og Guds dom så er det tilbedelsen av avgudene oppe på høydene!

En av årsakene til at Gud tok seg ut et eiendomsfolk blant folkeslagene var nettopp dette: det skulle være adskilt, tatt ut, være et hellig folk, et annerledes folk. De skulle følge Guds ord, Guds bud. Likevel var avgudsdyrkelsen utbredt i Israel. Dette vakte Guds sorg og Guds vrede. 

Så innvender kanskje noen at dette hører med til Den gamle pakt, men det er ikke riktig. Den nytestamentlige forsamlingen er også tatt ut av verden, til å leve adskilt, hellig, og Det nye testamente inneholder en hel rekke advarsler mot avgudsdyrkelse:

"Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen", heter det for eksempel i 1.Kor 10,14. Apostelen Paulus kobler nemlig avgudsdyrkelsen sammen med onnde ånder: "Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder..." (v.20)

En 'haug' er i bibelsk forstand betegnelsen på noe meget gammelt. Et eksempel på dette er 5.Mos 33,15: "...med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger." Oppe på disse haugene ble det reist altere for å tilbe Israels Gud. Herrens tabernakel sto på en haug i Gibeon (1.Kr.16,39). 

Men så har du også ofringene på haugene som er en vederstyggelighet for Herren. Et eksempel på dette er ordene fra Jesaia 65,6-7: "Se, det står skrevet for mitt åsyn: Jeg vil ikke tie før jeg får betalt det, ja, betalt det i deres fang, både deres misgjerninger og fedrenes misgjerninger, sier Herren, at de brente røkelse på fjellene og hånte meg på haugene. Deres lønn vil jeg først av alt måle opp i deres fang." Et annet eksempel er ordene fra Jeremia 3,23: "Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse." Når profeten Jeremia skriver om larm på haugene sikter han til avgudsdyrkelsen med dens støy og larm. Et tredje eksempel er hentet fra Hosea 10,8: "Avens offerhauger, Israels synd, skal tilintetgjøres. Torner og tistler skal skyte opp på deres altere. De skal si til fjellene: Skjul oss! - og til haugene: Fall over oss!"

 Jeg kom til å tenke på noe den amerikanske lutherske presten Paul Anderson, en av de sentrale lederne innen den karismatiske bevegelsen, skrev og som jeg gjenga på bloggen i 2009: 

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)