Det er et sterkt vitnesbyrd apostelen Paulus avlegger: "For: for meg er det å leve Kristus..." (Norsk Bibel). For Paulus er ikke den kristne tro en teoretisk størrelse, en lære først og fremst, noe som skal dissikeres og settes på formler, men LIV! Og dette livet er ikke en hel rekke ting, men det er en person: Jesus. Det er nemlig mulig å ha Jesus som et yrke, en teori, en lære; det er noe helt annet når Han blir selve LIVET for deg! Jesus må erfares!
Når du uttrykker deg slik Paulus gjør snakker vi om erfaringsbasert tro. Dette er ikke en tro som baserer seg på noe man har lest seg til, men den baserer seg på noe man selv har opplevd, og når man sammenligner den opplevelsen med andre erfaringer man har gjort seg, overgår akkurat denne erfaringen alt annet. Da blir alt annet så smått og ubetydelig.
Dette er heller ingen engangsopplevelse, men handler mer om et vennskap med Jesus som fordjupes over år. Jo mer tid man tilbringer med Jesus, jo mer blir Han livet for oss.
Lyrikeren Edin Holme uttrykte dette så vakkert og fint: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt Han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer siden intet mer!"
Kristusmystikeren Hjalmar Ekström hadde dette mottoet: "Jesus Kristus alene. Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt."
Det er i lys av dette sterke vitnesbyrdet: 'Kristus er mitt liv', at vi må forstå den neste setningen i dette verset: "... og døden en vinning," Når Kristus er ens liv, får en "lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre" (v.23).
For apostelen Paulus hadde Kristus betydd begynnelsen på et nytt liv. Den dramatiske hendelsen på veien til Damaskus i Syria hadde endret hans liv fullstendig. Men Kristus betydde også fortsettelsen av hans liv. Det var et før og ett etter Damaskus-opplevelsen. Kursen var satt på nytt. Nå var Kristus Herre i hans liv. Men Kristus var også avslutningen på hans liv. Eller skal vi si inngangen til fortsatt å være med Kristus - for alltid. For Paulus var Kristus selve meningen med livet, selve livets inspirasjon, selve drivkraften. Kristus hadde også gitt ham en livsoppgave og var selve styrken i hans liv. Nå skulle også Kristus bli livets lønn, i form av en seierskrans og en krone. Det eneste som hadde noen verdi for Paulus, var Kristus. For Paulus var døden både en forening og en gjenforening med Kristus.
Paulus opplever livet her på jord som et dilemma. Av hensyn til det arbeidet han står midt oppe i, som er meningsfullt og viktig, føler han seg dratt mot himmelen. Han føler seg dratt mot begge deler. I den engelske Revised Version Bibelen er dette beskrevet slik: "Jeg er hardt presset mellom disse to." På gresk bruker Paulus ordet: 'sunechomai', et ord som en reisende brukte hvis han var i et trangt pass, med en høy mur på begge sider og uten mulighet til å komme seg videre ved å gå fremover.
"Jeg får lyst til å bryte opp herfra", skriver Paulus, og bruker det greske ordet 'analusai' som er et ord man brukte når man skulle bryte leir, løse teltpluggene og komme seg videre eller heise ankeret og sette seil. Men ordet brukes også om å løse et problem.
Men det var ikke opp til Paulus å bestemme dette. Kun Gud kjenner avslutningen av vårt liv, når vårt liv her på jorden er over. I mellomtiden er vi i hans gode hender.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar