Profetisk: Om å forstå seg på på den tiden og den sesongen vi lever i, del 4

Døperen Johannes forbereder veien for den store utgytelsen av mirakler, og alt som skjedde med Yeshua og hans liv. Og så etter det, med disiplene. Men på døperen Johannes' tid så de ikke det ennå. Men han hadde fått beskjed om å forberede veien. Et sterkt budskap om rettferdighet, om sannhet. Johannes, sa dette: «Øksen ligger allerede ved foten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, hugges ned og kastes på ilden.”

Med andre ord vil det være en dom over trær som bærer dårlig frukt. Og så spurte folket ham: "Vel, hva skal vi gjøre da?" Og så gikk han inn i veldig konkrete ting av omvendelse. Du vet, dette er hva du trenger å gjøre. Dette er hvordan du lever ut omvendelse i livet ditt. Så det var en omvendelsesbevegelse i Israel. Det var en bevegelse som forberedte Herrens vei. Den skulle håndtere rotproblemene.

Å HÅNDTERE RØTTENE 

I forbindelse med at Herren har gjort dette skriftstedet så sterkt og så ekte for meg i løpet av denne tiden, minnet Han meg om en gang jeg måtte håndtere noen røtter. Da vi giftet oss kjøpte vi et veldig nedslitt, stort gammelt hus som vi kjøpte for nesten ingenting, fordi det hadde stått der i 18 år uten at noen tok seg av det. Tilbrakte seks måneder med å tømme alt, var blakk, alt måtte repareres. Jeg slet veldig med å pusse det opp. Det var mye slit. 

Men utenfor dette huset var det denne virkelig stygge busken som ikke hadde blitt tatt vare på på 20 år. Og den var stor, og den var stygg, og den hadde den ikke blomster. Det var ikke vakkert lenger, det var bare en stygg, stygg busk.

Og jeg sa til kona mi, jeg må bli kvitt den busken. Jeg fikk tak i en spade, og jeg begynte å måke rundt, skjønner du, å få tak i de små røttene med den skarpe spaden. Skjære dem ut, og deretter grave vekk jorden. Og så ville jeg prøve å trekke busken opp, men ingenting skjedde, og så tenkte jeg: "Ok, denne busken kommer ikke til å vinne."

Jeg fikk en øks. Og jeg tok øksen og begynte å hugge. Jeg ville grave ut skitt og så hugge mellomstore røtter rundt denne stubben. Og jeg ble kvitt mange mellomstore røtter. Og jeg tenkte: "Nå skal det skje." Du vet, og jeg dra i den, og ingenting, ingenting skjedde. Jeg tenkte: "Denne busken kommer ikke til å vinne." Så, gjøv jeg løs med øksen og spaden, jeg gikk djupere og djupere og djupere. Det ble, det ble til et langt, vanskelig prosjekt. Og det ble bare djupere og djupere. Jeg fant flere og flere røtter. Men det var fortsatt denne sterke roten på denne busken, og det var ikke så stor en busk engang, men den hadde en djup, sterk rot.

Jeg kunne bare ikke få røttebe ut. Så jeg tenkte: "Hva gjør jeg?" Så jeg fant en nabo som hadde lastebil og kjetting. Og jeg viklet kjedet rundt stubben og kjedet rundt stubben, og så kroket jeg den på baksiden av lastebilen hans.

Og jeg satte meg inn i lastebilen og jeg tråkett på gasspedalen, og den ble værende. Lastebilen kunne ikke flytte den. Og jeg fortsatte å presse og presse. Og plutselig var jeg ute midt på gaten med mye skitt, og en stor busk, med en stor rotrot midt på gaten, foran huset vårt. Endelig fikk vi det ut. Og så plantet vi en vakker, fin busk med blomster og små røtter, og erstattet den med det.

HERREN SIER AT RØTTENE ER DJUPE 

Men dette er det jeg tror Herren sier: "Dette er en tid med djupe røtter." Dette er en tid med økser, øks blir lagt til roten. Så ikke bli overrasket når det ikke virker lett. “Jeg har hakket, og jeg har hakket, har jeg kunngjort Guds ord, og hvorfor endrer dette seg ikke? Hvorfor endrer ikke dette seg? ”

Gud sier, fortsett å forkynne ordet. Ordet Hans er som en øks som kutter av. Det er kraft i forkynnelsen av Guds ord når vi fortsetter å forkynne Skriftene.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 39

Å legge alt bak seg, er lettere sagt enn gjort. Vi roter gjerne i fortiden, selv i ting som er bekjent og glemt fra Guds side. Men det er det apostelen Paulus oppfordrer oss til å gjøre! "Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,12-14)

Det kristne livet er et langdistanseløp!

Paulus bruker det greske ordet: 'Teleios', to ganger i dette avsnittet. På norsk oversettes det gjerne med 'fullkommen' i vers 12, og med 'modenhet' i vers 15. Men ordet 'teleios' har flere betydninger på gresk. Det betyr blant annet: 'fullt moden' i motsening til 'uutviklet'. Det brukes for eksempel om en fullt voksen mann i motsetning til en uutviklet ungdom. Det brukes også i betydningen 'moden i sinn', og betyr dermed en som er moden for en oppgave i motsetning til en lærling. Men i en kristen kontekst brukes det ofte om en person som er døpt og medlem av menigheten, i motsetning til den som ennå går til dåpsundervisning. I den første menighet ble ordet ofte brukt for å beskrive martyrer. Det er blitt sagt at martyrens liv ble fullendt ved sverdet, den dagen han døde, ble omtalt som hans fullendelse. Tanken er at et menneskes kristne modenhet når sitt høydepunkt gjennom martyriet. Når nå Paulus bruker ordet i vers 12, sier han at han på ingen måte er fullkommen, men han jager stadig framover. 

Han gir oss to eksempler:

1. Han sier at han forsøker å gripe det, fordi han selv er grepet av Kristus. Paulus følte hele livet at han var nødt til å jage framover, for at han ikke skulle svikte Jesus og ødelegge det mål Jesus hadde satt for ham.

2. For at dette skulle skje må to ting finne sted: Han glemmer det som ligger bak. Det vil si, at han aldri vil rose seg av noe han en gang har gjort. For det andre han strekker seg etter det som ligger foran. Ordet som her er brukt for å strekke seg er det greske ordet: 'epekteinomenos'. Det er et meget talende ord og det ble brukt om en som løper på en idrettsbane og som strekker seg for å bryte målsnoren først. Det beskriver en som har øye for bare målet og som er på full fart mot dette.

I vers 15 bruker Paulus igjen det samme ordet, og han sier at slik skal alle som er 'teleios' se på det. Det han mener er: 'enhver som er kommet til modenhet i troen og vet hva kristen tro er, må kjenne til kristenlivets innsats og kamp og smerte.' Det kan hende at noen ser annerledes på enkelte ting, men hvis han er ærlig, vil Gud gjøre det klart for ham at han aldri må slappe av i sin innsats eller senke kravene, men han må jage framover mot målet helt til siste slutt.

fortsettes

Gledelig når noen ber Guds ord

For første gang siden Reformasjonen har katolikker og lutheranere bedt tidebønner i Nidarosdomen. Det er gledelig at kristne fra ulike konfesjoner kommer sammen for å be GUDS ORD! For det er det dette handler om. Dette skjedde tirsdag denne uken. At fordommene og bombastiske og til dels også hatefulle uttalelsene kommer til uttrykk i kommentarfeltet i avisen Dagen, er ikke uventet. Men trist er det. Kanskje det rett og slett skyldes uvitenhet?

Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.

Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)

Profetisk: Om å forstå seg på den tiden og den sesongen vi lever i, del 3

De stadige rystelsene som har vært og som kommer er ikke dårlige nyheter, tvert om. Det er gode nyheter, for Han har kontroll.

Men Han viste meg at når det så ut som en rystelse kom til å spinne ut av kontroll, ville det roe seg ned igjen og det ville være som en fødselssmerter, være som en sammentrekning av en kvinne som føder. Og Han sa i løpet av disse tider, pust, for en annen sammentrekning vil komme, en annen rystelse vil komme og motta min styrke til neste rystelse kommer.

Vi vet ikke hva det vil være. Han sa ikke nøyaktig hva de ville være. Han sa bare at det ville være den ene som rystelsen etter den andre. Han sa ikke hvor lenge det ville gå mellom dem. Det kan gå veldig lenge mellom rystelse. Men han sa, når det virkelig er begynt som jeg tror var i 2019, da jeg var der i Hong Kong, følte jeg det, og nå skjer det i nasjonene. 

I løpet av denne tiden viste Herren meg at vi hadde små kurver med brød og fisk, og vi tok dem frem da en slik rystelse var i ferd med å ebbe ut ville vi ta frem vår lille kurv med brød og fisk.  Og vi tror brødene representerte mirakler, helbredelser og fiskene representerte mennesker som kom til Herren.

Og vi vil bringe dem til Herren. Og husk hva som ble sagt da de brakte den lille gutten, og brakte brødene og fiskene til disiplene, og Herren velsignet dem. Velsignelsen er alltid en takksigelse. Han takket for det. Og så ble den multiplisert. Og så i dette synet så jeg oss bringe som den lille gutten dette er alt jeg har, denne lille bittesmå kurven til Ham.

VELSIGNELSENE VIL ØKE 

Og da vi var takknemlige for det Han allerede hadde gjort, tok han vekk kurven, og han ga tilbake en større kurv. Den hadde mer fisk og flere brød. Og så kom nok en rystelse. Og da rystelsen ville dø ut, vi gik vi til Ham og sa: "Herre, takk for at vi hadde flere brød og flere fisk." Vi gir det til Ham. Og så ga Han en mellomstor kurv, og deretter en større kurv.

Og hver gang mellom rystelsene ble kurven større og større. Det ville blitt mer og mer fisk. Det ville bli mer og mer brød. Med andre ord flere og flere mirakler og helbredelser.

KONSENTRER DEG OM VELSIGNELSENE 

Og jeg tror dette av hele mitt hjerte, for Gud tale om dette i 2016, og jeg tror, du vet, dette er et mirakelhus (Ridings snakker om bønnehuset Succat Hallel. Oversetterens anmerkning). Vi følte at vi måtte forkynne dette ved tro over oss selv, at vi er et hus for mirakler. Vi er et hus for helbredelse, og sitter ikke fast i skuffelser, blir ikke sittende fast i ting som, som har vært traumatiske eller skuffende for oss.

Den tidlige kirken, vi tenker alltid på det som bare så, så strålende, alle disse enorme, fantastiske miraklene og tingene. Pauls lommetørkle, Peters skygge. Folk blir helbredet, men de hadde også skuffelser.

De hadde en leder som ble henrettet da de trodde han ville bli løslatt på mirakuløst vis, som Peter hadde blitt løslatt, og de hadde en annen leder som ble stenet til døde, enten de trodde, Paulus ble stenet og reiste seg og gikk bort etter å ha blitt steinet, et stort mirakel.

NØKKELEN ER TAKKSIGELSE 

Så vi forstår ikke alt, men vi må ikke la skuffelser avskjære oss fra det Gud vil gjøre. Og nøkkelen i det som skjer er takksigelse som sier: Herre, jeg takker deg for de helbredelsene jeg har sett. Jeg takker for utfrielsen slik jeg har sett. Jeg takker for miraklene jeg har sett. Jeg takker deg for menneskene jeg har sett komme til Herren.

Og når vi takker, så begynner Han å velsigneog kurvene blir bare større og større og større. Men nøkkelen var takksigelse, det var de som takket for det de følte var så lite.

Men hvis de takket, vokste det og det vokste og det vokste, og det vokste, og det vokste til det endelig var enorme mengder mirakler og helbredelser og tegn og undergjerninger som skjedde. Noe av det på de aller tørreste stedene, igjen i noen av de vanskeligste nasjonene, viste enorme helbredelser og mirakler seg i disse synene.

GUD FORSINKER VELSIGNELSER - VENTER PÅ OMVENDELSE 

Jeg har bedt, Herre, hjelp meg til å forstå visse ting som vi hadde bedt så mye om når vi har bedt over Jesaja 28, for eksempel,  at Gud vil slippe sin loddesnor av rettferdighet. Og at Herrens flom skal komme og vaske bort løgnens tilflukt. Og at pakter med døden vil bli avslørt.

Og vi har bedt mye for regjeringer. J eg har også bedt det mye for mitt hjemland Amerika. På en viss tid så det ut som ting gikk i en helt annen retning enn det vi ba om, for rettferdighet, for at sannheten skulle seire.

Men her er hva jeg følte. Han snakket til meg. Han sa: "Jeg kunne raskt ha svart hvis jeg bare hadde med frukten å gjøre, men jeg går djupere. Jeg går etter røttene i nasjoner og regjeringer der folk gjør andre Krønikebok 7:14, ydmyker seg selv, ber og søker mitt ansikt, vender seg fra deres onde veier.

Mitt ord er fremdeles sant. Jeg vil høre fra himmelen, tilgi synden og helbrede landet deres. Den eneste måten jeg kan gjøre det på er å gå etter røttene og ikke bare fruktene." Og så i en periode som virker som, vet du, hva skjer? Gud vil at vi skal vite det: Jeg tror at han gjør øksen klar.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 38

 

Et av de flotteste bibelversene jeg kjenner er Apg 2,24: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (2011-oversettelsen) Apostelen Paulus kobler sammen det 'å kjenne Kristus' og ha del i 'samfunnet med Kristi lidelser' med 'kraften av Hans oppstandelse' (Fil 3,10) Vi kan ikke løsrive disse tingene fra hverandre. I den grad vi kjenner Kristus og har del i lidelsesfellesskapet med Ham, har vi også del i Hans oppstandelseskraft. 

Min åndelige far, som jeg nevnte i forrige artikkel, og som nå er hjemme hos Herren, snaakket ofte med meg om disse ordene fra Romerbrevet: "Hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere." (8,11)

Jeg tror det ikke helt har gått opp for oss hvilket enormt kraftpotensiale som bor i oss! Når døden ikke klarte å holde Kristus fast i døden, men måtte gi tapt, og denne veldige kraften som selv døden måttte gi tapt for, hva kan ikke da skje med våre liv når det er den samme kraften som bor i oss? Jeg er ganske sikker på at det er Kristi oppstandelseskraft som holder meg i live med de sykdomsutfordringene jeg har og jeg er ganske sikker på at det er denne oppstandelseskraften som kan reise meg opp igjen og fornye hele min dødelige kropp med liv og helse! 

Vi skulle leve hver eneste dag i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. 

For alt står og faller med oppstandelsen. Det ville ikke vært noen kraft i korset uten Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Da ville budskapet om Kristi stedfortredende død på korset være et tomt budskap uten verdi i det hele tatt. Men med Kristi oppstandelse så har døden tapt. De er ikke djevelen som sitter med nøklene til døden og dødsriket, men Kristus! "Jeg er Han som lever og var død, og se Jeg er levende i all evighet. Amen. Jeg har nøklene til dødsriket og til døden." (Åp 1,18)

Budskapet om Jesu oppstandelse er uløselig knyttet til den overleverte apostoliske troen. Ved en anledning blir Paulus beskyldt for å forkynne at det er flere guder. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger: "Han synes å være en som forkynner fremmede guder. Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem." (17,18) Dette kommer ikke så godt frem på norsk, men på gresk heter det at Paulus forkynte om Jesus og Anastasis. Dette hørtes for hans tilhørere ut som han forkynte om Jesus og en gud til som het Anatasis. Så sammenvevd var apostlenes forkynnelse av Jesus og Hans oppstandelse at de kunne ta så feil. Anastasis er det greske ordet for 'oppstandelse'.

Hvordan hadde Kristi forsamling i vest sett ut i dag om den hadde lagt større vekt på å kjenne Herren, ha del i Hans lidelser og levd i oppstandelseskraften. Svaret finner vi blant annet i Kina og Iran, som lever i en kolossal menighetsvekst - og forfølgelse. Slik den første menigheten gjorde. Er vi villige til å betale prisen? Dette kommer nemlig ikke av seg selv.

For hvordan får vi del i denne oppstandelseskraften? I 'samfunnet med Kristi lidelser'. Der blir vi sakte men sikkert "likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

fortsettes

Profetisk: Om å forstå seg på den tiden og den sesongen vi lever i, del 2

Gud sa dette om alle rystelsene som pågår nå: "Vit at jeg har kontroll over hver rystelse, slik at selv om du ikke føler at jeg har kontroll, har jeg det."

Så Han advarte oss allerede i 2016 og sa at du skal vite at jeg har kontroll over hver rystelse, selv når du kanskje ikke føler at jeg har kontroll. Så vi må ha i perspektiv det faktum at alt kaoset som slippes løs under en rystelse til slutt bare er midlertidig, men Hans rike er evig.

Herren åpnet døren for meg for å dele hele denne serien av syner i Hong Kong i 2019. Det skedde på et tidspunkt med demonstrasjoner i gatene, og det så ut som om det skulle komme helt ut av kontroll. Det så ut som om det skulle bli et militært blodbad der. Tilhørerne var både fra Hong Kong, og fra fastlands-Kina.

GUD FORBEREDER EN NEDSTEGNING

Jeg tror det i det minste det var at det var omtrent 15.000 kinesere som var der i denne samlingen i Hong Kong. Og da jeg delte dette var jeg med frykt og beven fordi jeg følte at Herren ba meg å fortelle dem at rystelseb her i Hong Kong for øyeblikket, vil roe seg, men senere vil det bli en annen rystelse.

Så sa Herren: "Rett etter at rystelsen i Hong Kong begynner å roe seg, vil Jeg begynne å ryste Kina på en større måte.2  Og rett etter det var da hele koronaviruset kom ut i Kina i løpet av uker. En pastor skrev til meg fra Wuhan og sa. "Takk Gud for at du ga det ordet."  Fordi sa hun, når de så kroppene i gatene, ogg den alvorlige nedstegning, var de forberedt.

"Herre, hva skjer?", sa hun. "Det føltes som alt er helte ute av kontroll, Herren minnet meg om det ordet du ga om at vi ville bli rystet, men at det, det ville roe seg etter en stund, så blir det en annen rystelse, men at i alle disse rystingene, kunne vi stole på Ham, at Han har kontroll, selv når det ikke føles som om Han har kontroll."

GUD ER MED MENIGHETEN I WUHAN 

"Og," hun sa, "det hjalp oss i noen av de mest alvorlige tidene i Wuhan for menigheten å vite, ok, Gud er med oss. Han har ikke glemt oss. Gud rister på alle ting som kan rystes slik at det som ikke kan rystes, vil bli stående."

Og hun sa at et av hovedresultatene var at Herren viste dem at alle skulle å begynne å ta nattverd hjemme med en liten gruppe sammen med familien. Mange av disse familiemedlemmene var ikke kristne. De kristne tok nattverden mens de andre så på, og så begynte de å stille spørsmål. 

Og hun sa at folk begynte å komme til Herren i hjemmene og i smågrupper på grunn av det Herren hadde bedt dem om å gjøre midt i rystelsen. Så igjen er det hvordan Gud er, Hans veier er bare høyere enn våre måter å gjøre det på. Hans tanker er høyere enn våre tanker.

En annen visjon som Han ga var, og dette er i 2016, var et syn om tumulter og forvirring i nasjonene og en akselerert polarisering av liv i lys og mørke. Jeg så at det i mange byer ville være opptøyer. Det ville være forvirring. Det ville være tumulter. Det ville være kaos. Dette var i 2016.

RYSTELSER RUNDT OM I VERDEN 

Herren sa at når rystelsene begynner, vil det være et øyeblikk der det i mange byer i verden vil være mye kaos og mye forvirring, "men det Jeg gjør er at Jeg skiller lys fra mørke." Så viste Han meg, som om Han var over Tempelhøyden på en trone.

Og Han hadde en stang foran seg som ser ut som den øverste delen er mørk i den ene enden, lys i den andre enden. Men det meste av midten var grå. Og han sa, det er slik det er akkurat nå. Det er mye grått av kompromiss av ting som ikke er sanne, forskjellige ting som er gode, men Han sa hva jeg skal gjøre. Og han tok hendene sine slik, og han gikk bare og plutselig var alt enten veldig lyst eller veldig mørkt.

GUD KLARGJØR TING 

Og Han sa: "Det jeg skal gjøre er å gjøre det mye tydeligere for de som virkelig søker etter lys for å vite hva som er lys og hva som er mørke. Det vil ikke være så forvirrende. Det vil ikke være så kompromittert."

Han sa: "Jeg kommer til å gjøre det samme i min menighet. Det er mye kompromiss som Jeg bare skal avsløre at det vil bli klart hvilke som er de sanne som følger meg og hvilke som bare følger meg i navnet og lever i mørke.

Det kommer bare til å få lyset mitt til å skinne. Hele denne sesongen med rystelser vil være en tid med polarisering av lys og mørke som gjør det klarere hva som er lys og klarere hva som er mørke."

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 37

Det å 'kjenne' Kristus henger sammen med å få del i 'samfunnet med Hans lidelser' - Fil 3,10. Vi kan ikke ha det ene uen det andre! Den som tror noe annet, kjenner Kristus bare overfladisk. Men det er ikke dette vi vil høre om. Jeg har merket meg under lesningen av evangeliene i Det nye testamente, at hver gang Jesus ville snakke med og forberede sine disipler på sin lidelse og død, vred de samtalen over på noe annet. De vegret seg for å snakke om det. Er det noe annerledes i dag? Vi unngår de vanskelige temaene.

Lider Kristus i dag? Ja, og den som vil kjenne Ham, virkelig kjenne Ham, må gå inn i dette lidelsesfellesskapet. Vi initeres inn. Vi tvinges ikke. Dette er en personlig invitasjon, forskjellig fra person til person. Til et samfunn med Kristus 'utenfor leiren', i ensomhet. Denne veien er det bare du som kan gå. Den kan til og med vekke forargrelse hos andre, også kristne, fordi de ikke kjenner og ikke forstår ditt særegne kall. 

Samfunnet med Hans lidelser er også en konkret vei, en praktisk utøvelse av troen: "Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier mens han klippes, åpnet Han ikke sin munn." (Jes 53,7) 

Apostelen Peter er inne på dette i sitt brev: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led OG ETTERLOT DERE ET EKSEMPE, FOR AT DERE SKULLE FØLGE I HANS FOTSPOR. Han gjorde ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i Hans munn. Da Han ble hånet, hånte Han ikke igjen. Da Han led, truet Han ikke, men overlot seg selv til Ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,21-23)

Peter har mer å si om dette lidelsesfellesskapet med Kristus: "Dere kjære! Dere skal ikke undre dere over den ildprøven som kommer over dere, som om det hendte dere noe underlig. Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, så dere også kan glede dere med overstrømmende glede når Hans herlighet blir åpenbart. Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra de andres side blir Han spottet, men fra deres side blir Han æret. Men ingen av dere må lide som en morder, eller tyv, eller forbryter, eller en som blander seg opp i andres saker. Men hvis noen lider som kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak." (1.Pet 4,12-16)

Paulus har tidligere i dette brevet talt om at kunnskapen om Kristus er mer verdt enn alt annet. Nå definerer han nærmere hva han mener. Nå snakker han om å kjenne Kristus. Han bruker det greske verbet 'ginoskein' som nesten uten unntak betyr: 'å kjenne'. Ikke bare som intellektuell kunnskap om visse fakta eller prinsipper, men som å kjenne en person. I Det gamle testamente brukes ordet 'å kjenne' om en intim seksuell forbindelse. Skal vi oversette 1.Mos 4,1 bokstavelig står det: "Adam kjente Eva, sin hustru; og hun ble med barn." Det hebraiske verbet som brukes for 'å kjenne' er 'yada' og det er det samme ordet som på gresk heter 'ginoskein', og betyr 'kjenne' i betydningen: 'å ha seksuell omgang med'. Verbet antyder altså den mest intime kjennskap man kan ha til et annet menneske. 

Igjen og igjen kommer Paulus tilbake til det faktum at når en kristen må lide, får han på en underlig måte del i Kristi lidelser, på en slik måte at vi er med på å utfylle det som mangler i Hans lidelser. Nå er det viktig å ha tunga rett i munnen, for dette handler ikke noe om Kristi forsoningsdød. Det er ingenting som kan legges til Golgataverket. Det det er snakk om er det som ennå mangler for at Kristi forsamling kan stå fram uten flekk og lyte: 

"For slik Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, blir også vår trøst rikelig ved Kristus. Lider vi trengsel, er det til trøst og frelse for dere, og det får sitt uttrykk i tålmodighet in de samme trengslene vi lider. Om vi trøstes, er det til trøst og frelse for dere." (2.Kor 1,5-6)

"Alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp. Vi som lever, blir alltid overlatt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vår dødelige kropp." (2:Kor 4,10-11)

"Fra nå av må ingen plage meg, for jeg bærer Herren Jesu merker på min kropp." (Gal.6,17)

"Som en tjener gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved meg selv det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol.1,24)

fortsettes

Profetisk: Om å forstå seg på den tiden og sesongen vi lever i, del 1

Forbederen og grunnleggeren av bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, Israel, Rick Ridings (bildet) kommer her med et profetisk ord rett inn i vår tid. Dette bør alle som ber og er opptatt av den helt spesielle tiden vi lever i lese. Talen som ble publisert i dag og som jeg har oversatt er såpass lang at jeg må dele den opp i flere deler: 

Jeg vil dele noen tanker om det å skjelne akkurat denne tiden og sesongen vi lever i nå. Jissakars (i andre oversettelser Issakar, oversetterens anmerkning) sønner var kjent dor å forstå seg på tiden og sesongen de levde i. De skjelnet og forstod. 

En av tingene jeg har bedt om for oss her i Succat Hallel; og for bønnebevegelsen over hele verden er at vi skulle være Issakars sønner: Issakars sønner og døtre som ville skjelne, se tider og sesonger, hva Gud gjør, fordi det er mange stemmer som kan kalle oss til dette, og vi kan begynne å bli distrahert. 

Og det er så viktig at vi har fokus, at vi vet hva Gud fokuserer på akkurat nå. Nå, det jeg skal dele, er ikke nødvendigvis det Gud vil at  alle i hele verden skal fokusere på, men jeg tror han kaller oss som fellesskap til å fokusere på disse spesifikke tingene. Noen av dem har jeg delt offentlig, gjennom forskjellige Zoom-samtaler og på annen måte, og har fått et overraskende svar om at Gud taler om de samme tingene i andre nasjoner veldig sterkt.

Så jeg vil gjerne dele noen ting jeg føler om å oppdage denne tiden og denne sesongen. Hva skal vi presse på for, hva skal vi tro på i denne tiden og sesongen? Jeg vil starte med å gå tilbake til 2016, de fleste av dere er klar over dette, men jeg vil bare legge et grunnlag for alt annet. Og det var syner om rystelser, en serie syner som ble gitt i oktober og november 2016.

Og i en av de første synene var et syn om rystelser som skjedde. Det var som om hele Tempelhøyden og den vestlige muren var i en terskekurv. Ja, en treskekurv, en stor bred kurv, og Herren kastet den i luften. Og som du vet, når det treskes, skjer det at vinden kommer og den blåser bort det som ikke skal være med, det som ikke er nærende, det som ikke er verdt å holde og det som er verdt å beholde, det gode grønne, faller ned. Så agnet blir blåst bort, og den gode grønne kommer ned.

Så jeg tror det er veldig viktig å innse at i disse rystelsene advarte Gud om allerede i 2016; om at det ville være som en tid med tresking. Det ville være en tid for Ham til å kaste ting i luften, og at Den Hellige Ånds vind blåste bort ting som måtte blåses bort. Men det, som er evig igjen, sier Han at Jjeg skal ryste det som kan rystes, slik at det som ikke kan rystes, blir værende.

Så de rystelsene Han står bak er ikke en dårlig ting, det er en god ting. Da blir vi kvitt ting som ikke er nærende. Da blir vi kvitt ting som ikke er bra. Det er å kvitte seg med ting som ikke varer, slik at de tingene som varer, blir værende.

Og igjen, når jeg ser tilbake, så han, den første Han, da Han å ryste begynte det som krusninger inn i nasjonene. Veldig kort tid etter fikk vi en stor rystelse på Tempelhøyden. Noen av dere vil huske at det ble oppdaget våpen som hadde vært gjemt i The Dome of the Rock, tror jeg det var, eller en av de kan ha vært i en av moskeene der oppe. 

Og som et resultat prøvde de å sette inn metalldetektorer, det var opprør. Jeg mener, alle slags, det var en stor rystelse.

Det så ut som om det kunne bli en annen Intifada-tid til etter nok en bussbombing, men Gud grep inn. Og dette er en av tingene jeg så i synet. Det ville være rystelser, men så ville det være tider der det bare ville slå seg ned igjen, og så ville det komme en ny rystelse.

Men Han viste meg at en av tingene i disse rystelsene, var at  jeg så denne enorme vanndråpen på himmelen. Og jeg tenkte, Herre, hva er dette? Og jeg følte at han sa, rystelsene kommer til å ryste løs ting som hindrer vann i å komme inn i de tørreste stedene.

Og du kommer til å begynne å se vann, elver i ørkenen. Du kommer til å begynne å se brønner i ørkenen. Du kommer til å finne noen av de aller, tørreste stedene jeg skal begynne å øse ut min Ånd. Jeg skal begynne å bringe folk til meg selv.

Jeg kommer til å gjøre ting på steder der folk aldri forventet det. Nå for ikke så lenge siden var jeg i samtale med folk fra Saudi-Arabia, og de delte det som foregikk der. Og jeg kan ikke engang dele alt av det offentlig, men det skjer store ting.

SAUDI-ARABIA 

Det er en mektig bevegelse fra Gud akkurat nå i Saudi-Arabia.  Det har skjedd det siste året. De sa alt akkurat hadde endret seg på et år. Og plutselig var det en frimodighet, selv blant mennesker som aldri før hadde sagt noe, for det var veldig farlig å dele deres tro. Det kunne bare skje privat. Og de sa at noen til og med har delt sin tro offentlig,

Tidligere muslimske troende viser ansiktet sitt, og det er en utrolig ting, fra Israel velsigner vi Saudi-Arabia, fra Saudi-Arabia velsigner de Israel. Jeg mener det er Gud som beveger seg på noen veldig, noen av de tørreste stedene i verden og øser ut vann akkurat nå.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 36

 Jeg forsøker å se han for meg der han sitter fengslet i keiserhovedstaden Rom. Menneskelig talt er han fysisk sett svært begrenset. I Filipperbrevet beskriver han en fortid som er fullført, om en nåtid som er begrenset og om en fremtid som både er usikker men som likevel har et klart mål: himmelen. Han er ikke opptatt av å bli satt fri. Han bærer kun på en lengsel: 

"... for at jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

Å FÅ KJENNE HAM! 

Det er livet. Det viktigste av alt. Ikke kunnskap. Kunnskapen blåser et menneske opp, sier Skriften, men kjennskap. Her har vi mye å gå på de fleste av oss, vil jeg tro. Ved en anledning sa Jesus, og siterte en av profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Avstanden mellom vår hjerne og vårt hjerte er den største avstanden av alle. En ting er hva vi vet og kan, noe helt annet er hva vi har erfart. Vi kan lese oss til mye, men kjennskap er erfaringsbasert.  Kjennskap oppnås gjennom å bruke tid sammen med Jesus. Kvalitetstid. Du kan være kunnskapsrik som bare det, og øse av mange kilder, men det kan ikke måle seg med å kjenne Kristus.

Mens han sitter fengslet, er det altså dette som opptar apostelen Paulus. Erfare Kristus kan han gjøre uansett hvor begrensede rammene er rundt ens liv. Til og med i et fangehull. Eller sykdom. Vi har fri adgang til Jesus, vi trenger ingen mellommann. Han er mellommannen mellom Far og oss. Bønnen har ingen begrensninger.

Jeg ser tilbake med djup takknemlighet på det vennskapet jeg hadde med min åndelige veileder i mange år, pinsevennen Ole Petter Bekkelund. Det er mye som kunne sies om ham. En av dem er at han kjente Jesus. Å komme hjem til Ole Petter var spesielt. Stua der han ofte satt og ba i timesvis, hadde en egen himmelsk atmosfære. Det hendte jeg kom til ham og han ikke tok imot meg i inngangsdøra. Da listet jeg meg inn, for da visste jeg at han satt i stua. Da jeg kom inn i stua satt han med lukkede øyne og var helt stille. Av og til kunne han sukke. Da sa han: Ja, ja Jesus. Så ble det stille igjen lenge. En dag jeg opplevde denne helluge atmosfæren, sa han plutselig. 'Det er ingen vegger og intet tak i dette huset!' ' Hva mener du, Ole Petter?,' sa jeg. Og så kunne han fortelle om en åpen himmel og at bønnen ikke hadde noen begrensninger. En stund var han i Norge, i neste stund hadde han forflyttet seg til Afrika eller Sør-Amerika. Han levde i bønnens verden.

Og så KJENTE Ole Petter Jesus. De var bestevenner.

Kjennskap modnes frem. Over tid. Gjennom en daglig vandring. Gjennom smerte og lidelse. Gjennom erfaring. 

fortsettes

Å dele våre svakheter

I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom  å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.

Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Din vei gås sammen med andre

Din vei er din egen, men du må gå side om side med andre, med øm medfølelse med tilgjengelighet og sårbarhet som faklene dine. Hvis noe kreves, er det dette: seig ærlighet i din undersøkelse av liv og død; vilje til kontinuerlig vekst; og åpenhet for muligheten for at det vanlige er ekstraordinært og at gledene og sorgene dine har mening og mysterium.

- Jim Bailey/Northumbria Community/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Våkne opp, åndelige bønnekrigere!

Det siste halvannet året har vært vanskelig for mange. Det er nesten som helvete har trukket ut alle piggene i et forsøk på å hindre hva Gud er i ferd med å gjøre. Satans måte å endre Guds bestemte tider (zeman) og påbud (dath) er ved å "nedbryte" (bela) menigheten, de som Gud arbeider gjennom (se Daniel 7:25). Ordet bela ("slites ned") brukes bare i mental eller emosjonell forstand, ikke fysisk. Det betyr å trakassere kontinuerlig, slites bort en persons mentale og følelsesmessige utholdenhet. Satan har arbeidet flittig med å gjøre dette. Den hellige ånd vil oppfriske deg. Han vil at du skal vite at han - og derfor, vi - vinner. Og vil vinne! Vår venn Gina Gholston, en forfatter og sterk profetisk stemme, deler et kraftig ord om dette.

“Jeg hadde en gang et syn der jeg så en hær av mennesker spredt over et felt liggende på bakken. De var kledd i det jeg ville betegne som en hær vi finner beskrevet i Bibelen. Disse soldatene så ut til å være døde, selv om jeg i min ånd visste at de ikke var døde. Jeg hørte Den Hellige Ånd si: ‘De er utmattet.’ Plutselig kom en lyd, og straks ble hver soldat fornyet med styrke, stod samtidig opp og var klar til å bevege seg. Da hørte jeg en stemme si høyt til meg høyt og fast: ‘Våkn opp krigerne!’

“Det var planlagt at jeg skulle tale på en konferanse om et par dager, så jeg tenkte kanskje at formålet med synet var å gi meg en preken og et profetisk direktiv for det kommende møtet. Men Herren sa til meg: ‘Jeg gir deg ikke en preken; Jeg gir deg et mandat: Vekk opp krigerne mine! "

For utallige mennesker har det siste halvannet året vært en av de vanskeligste sesongene de noen gang har møtt. Jeg hører dette overalt jeg går. Og det er ikke bare fra Covid; det har kommet mange ting mot dem, tilsynelatende fra alle retninger - åndelig, følelsesmessig, økonomisk, fysisk. Presset fra den siste sesongen har ført til at mange føler seg motløse og helt utmattede. Men vinden blåser, tidevannet begynner å snu, og Gud vekker sin menighet. Åpne opp dine åndelige ører og lytt etter hans lyd! Noen har sovnet på grunn av trykk og distraksjoner. Andre har slitt seg ut med andre kamper (noen er nødvendige, noen ikke så mye). Men vi har gått inn i en helt ny æra, og alt er i endring.

“Herren sier:

Det er ingenting som er gjort som ikke kan angres, og det er ingenting som har gått tapt som ikke kan bli funnet! Så rist støvet av deg. Det er på tide å bli fokusert på nytt, justert og omplassert. Reis deg over distraksjonene, hør lyden av den nye tiden, stå opp på føttene, og vær klar til å bevege deg!

“Dette er en presserende tid, og vi må ikke nøle! Det er som om jeg kan se Herren vandre gjennom Amerika (og Norge, oversetterens anmerkning) og høre ham kalle,

Min menighet, min menighet, hvor er du? Kom ut av ditt skjul! Våkne opp,Vær kledd i Min styrke. Vær kledd med min herlighet! Hør og svar lydig på ropet mitt som et ekko gjennom denne tiden, og erklær at du våkner til å værekroppen min. Selv om du var død, skal du leve, og gjennom deg vil jeg nå åpenbare min manifesterte herlighet. Stå opp! Ta din plass. Se, og bli overrasket over hva jeg vil gjøre i dagene fremover gjennom min våkne kropp.

“I fjor hadde jeg en drøm hvor jeg var på et stort stadion og spilte baseball. Teamet vårt vant overlegent, men de visste ikke at de vant! Spillet hadde vært langt, og alle var ekstremt slitne. Vi hadde løpere på første og andre base, og vår neste hitter kom opp for å slå. Da ballen ble slått, slo hiteren vår den djupt inn i utmarken. Da løperne våre begynte å løpe til andre og tredje base, vinket motstanderlagets tredje baseman med hendene i et forsøk på å distrahere og mislede løperne. Han sa: ‘Bare hopp over tredje base og gå videre til hjemmeplaten. Du er utmattet, og det er ingen måte vi kan nå poengsummen din, så bare gi deg en pause. Ikke engang til tredje base; bare gå hjem. ’

“Fra min banehalvdel skjønte jeg øyeblikkelig hva som skjedde. Vi vant, og det var ingen måte de klarte å hente poengene våre, og de visste det! Den eneste måten de muligens kunne vinne på var teknisk, så de prøvde å spille mot vår tretthet og følelser, og lurte oss til en handling som ville få oss til å miste spillet.

"Jeg løp ut på banen og ropte på toppen av lungene," Fortsett! Ikke kutt hjørner nå! Vi vinner, og de vet det! Den eneste måten de kan slå oss på er av teknisk kvalitet, så fortsett! Vi vinner! Vi vinner! ’

“Menighet, dette er ikke tiden for å være trøtt i vårt velvære! (se Galaterne 6: 9) Dette er tiden for å ‘Stå opp i prakt og være strålende, for ditt lys har gått opp, og Jahves herlighet strømmer nå fra deg! Se nøye! Mørket dekker jorden, og tykt mørke dekker nasjonene, men Jahve reiser seg over deg og hans herlighets lysstyrke kommer over deg! '(Jesaja 60: 1-2 TPT) Fienden vil få oss til å tro at Amerika ikke kan reddes . Men Gud har erklært at ‘Amerika skal bli frelst!’ Han har forutsagt at vi vil oppleve en ny, større oppvåkning, og selv om vi kanskje er slitne, vinner vi! ‘Herrens herlighet skal åpenbares, og hvert øye skal se det, for Herrens munn har talt det’ (Jes 40: 5).

“Ved lyden av stemmen reiser Herrens hær seg fra motløshet, forvirring, utmattelse og selvtilfredshet. Gud gjenoppliver oss! Akkurat som Jesu fysiske kropp ble vekket opp og reiste seg fra graven, så oppstår hans kropp (hans menighet), og i styrken og kraften til Jahve vil Kristi oppstandne kropp nå riste og vekke denne nasjonen og verden. ”

“‘ La oss ikke være trette av å gjøre det gode, for vi kommer til å høste, hvis vi ikke besvimer '(Galaterne 6: 9). Dette er ikke sesongen for tretthet; dette er tiden for høsting. Gud har talt, og han vil våke over sitt ord for å fullbyrde det! (Jeremia 1:12) Dette er vår 'rette sesong', så fortsett å løpe. Ikke stopp. Ikke kutt hjørner. Gud er med oss, og vi vinner. Det ser kanskje ikke ut slik ennå, men vi vinner! ”

- Dutch Sheets (bildet), 27.juli 2017/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 35

 Det hender jeg tar frem familiens russiske Matryoshka-dukker når jeg skal illustrere ordene fra Fil 3,9: "... og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen." Da tar jeg frem den største og den minste, og så legger jeg den minste inni den største og sier: 'Slik ser Gud meg i min rettferdighetsdrakt. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud.' Jeg syntes det er en god illustrasjon. Gud ser ikke meg, Han ser Kristus! Fordi mitt liv er skjult i Kristus. Det er hva det vil si å være rettferdiggjort.

Jeg elsker disse sterke ordene: "men den som BLIR GITT VED TROEN på Kristus, RETTFERDIGHETEN SOM ER AV GUD..." 

Hva er dette? Det er evangeliet! 

"Alt det Paulus tidligere var stolt over og stolte på, fremstår nå som avfall, skrot og verdiløst skrap. Ingenting av dette gjelder for Gud. Dersom Herren går man etter i sømmene, vil han se at synden har sneket seg inn overalt. Men nå har han Kristus," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Filipperbrevet. (Bo Gietz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind 3, side 64-65)

Paulus satte ikke lenger lit til noe i ham selv. Han satset bokstavelig talt livet sitt på en bedre rettferdighet: Kristi rettferdighet. 

Gunnar Johnstad og Tore Lund i deres 'Håndbok til Det nye testamente' lanserer en spennende tanke rundt vers ni i Fil 3: 

"Vers 9 er en summarisk sammenfatning av hele av hele den paulinske rettferdiggjørelseslæren, jfr Rom 3,21-30. At den omtales så kort,tyder på at Paulus har undervist menigheten i Filippi om den tidligere."  (Gunnar Johnstad/Tore Lund: Håndbok til Det nye testamente. Luther forlag 2007, side 368)

Så sentral som rettferdiggjørelseslæren er i den undervisningen Paulus gir har de to helt sikkert rett. Vi får den best utlagt i Romerbrevet: 

"Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet loven og profetene bevitnet. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort, ufortjent, av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som et soningssted, ved troen, i Hans blod, for å vise sin rettferdighet. For Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de synder som tidligere var gjort. Slik ville Han vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er nå vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også folkeslagenes Gud? Jo, også folkeslagenes, for Gud er En, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven." (Rom 3,21-31).

fortsettes

Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg

Her om dagen hørt jeg historien om Rachoff. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han var det russerne kaller jurodivij Khrista radi - en dåre.

Rachoff var en mann som levde i det 18. århundre, i Arkangelsk, i de russiske nordområdene. Han var en rik, ung mann. Et syn skulle forvandle hans liv fullstendig. En natt mens han sov så Rachoff en mann som pløyde en åker. Plutselig - fra et fattigslig skur i nærheten hørte han lyden av noen som spilte en fele. Mannen med plogen stanset opp og lyttet og så fortsatte han.

Snart hørtes lyden igjen, men denne gangen hørtes det ut som om det var et barn som gråt. Mannen forlot pløyingen, gikk inn i skjulet og fant en baby som var i ferd med å dø. Han bøyde seg over barnet, tok det opp og holdt det inntil seg og barnet ble helbredet. Da var det at rachoff oppdaget hvem plogmannen var. Fra djupet av sitt hjerte, ropte hab ut: 'Bror Jesus, jeg kommer!'

Idet han etterlot seg en beskjed til sin mor, forlot han byen samme natt. Fra da av vandret han rundt i Russland, og hjalp alle marginaliserte i samfunnet han kom over. Han bygget opp igjen enkers nedrevne hus, utfordret de rike og sto frem i et fullpakket operahus og ba de som bar diamanter om å ta ansvar for slummen utenfor sin egen dørstokk. Han fortalte alle han møtte om Jesus. Rachoff var elsket av de fattige, og hatet av de fryktsomme og mektige. 

Etter en rekke arrestasjoner og forvisninger - fra Kiev, Odessa og andre steder - ble han på nytt fengslet og satt på enecelle. Der lot de ham sulte og fryse og til slutt mistet han forstanden. Helt mot slutten av livet forbarmet noen vakter seg over ham og lot han få være i en innhegnet hage. Rachoff tilbragte sine siste levedager i denne hagen. Han satt der med øynene lukket og med et stort smil om munnen mens solen lekte i ansiktet hans. Ved en anledning laget han en sirkel rundt seg idet han med små skritt sa: "Jeg danser for jeg skal snart se Gud." Så en kveld, mens han var midt inne i en slik dans stoppet han plutselig opp, ropte høyt: "Jesus!" Og var hjemme hos Gud.

Billedtekst: En russisk dåre. Illustrasjonsfoto.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 34

Et møte med Jesus forandrer alt. For Paulus var det er før og et etter den skjellsettende dagen da han var på vei til Damaskus i Syria, for å fengsle kristne. Det er på vei dit han får sitt livsforvandlende møte med Frelseren. Kristenforfølgeren Saulus blir misjonæren Paulus. Plutselig betyr ikke 'skrytelista' noe mer! Alt det som talte til hans fordel. Alt det han kunne se tilbake på og peke på når han ble spurt. Borte er det alt sammen.

Overveldet av Kristi kjærlighet og bunnløse nåde skriver han til filipperne: "Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld." (Fil 3,7)

Det er sterke ord, men han stopper ikke der. Han skriver: "Ja, som visst regner jeg alt som tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus." (v.8)

'Skrap' bruker enkelte norske oversettelser. 'Søppel' bruker den reviderte oversettelsen av 2017 av Bibelen Guds Ord. Det sier ikke så rent lite.

Det greske ordet er 'skybalon'. Dette ordet har to betydninger: I vanlig gresk språk kan en si at det var avledet fra uttrykket 'kusi allomena' som betyr 'det som er kastet til hundene'. Går man til en medisinsk ordbok betyr ordet 'ekskrementer'.  Ifølge 'Innsikt' som er en studieutgave til Det nye testamente utgitt av Norsk Bibel kan 'skybalon' oversettes med: 'skitt', 'møkk', 'skrap', 'skrot', 'verdiløse og foraktelige ting'. (Innsikt, side 990)

Å miste alt og likevel vinne Kristus. Det er hva det handler om. Ingenting annet kan sammenlignes med Ham. Slik oppleve Paulus det. Han skrotet alt annet. Dette er ikke en teoretisk tro. Slik kan bare et menneske skrive som virkelig har opplevd Kristus. Da blekner alt annet. 

Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert, ikke på Loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som et menneske kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det er ikke noe som blir vunnet ved innsats, men noe som en tar imot i tillit. 

Selve grunntanken i dette avsnittet fra Filipperbrevet er at Loven er til ingen hjelp, men det eneste som duger er å kjenne Kristus, og ta imot Guds nåde. Selve språket som Paulus bruker for å beskrive Loven - som 'skrap' eller 'søppel' - står i forhold til Kristus. Han sammenligner de to, og da vinner Kristus overlegent. Dette viser bare hvordan hans egne anstrengelser for å leve etter Loven var forgjeves. Og den gleden som stråler fram gjennom hele avsnittet viser at han har opplevdat nåden fra Gud som finnes i Jesus Kristus er fullt ut tilstrekkelig.

fortsettes

Polen: Menn tar ansvar - bekjenner nasjonens synd

Det skjer i Warsawa, Krakow og i andre storbyer i Polen. Den første lørdagen i hver måned kneler menn i hundretalls, for ikke å si tusentalls, i bønn for å bekjenne folkets synder. Det er enslige menn, og det er gifte menn, leg og lærd. De bekjenner at abort er synd og de bekjenner sin egen urenhet. De ber Gud tilgi dem.

Måtte norske menn få mot til å gjøre det samme! 

Men dette er et unikt Guds verk. Bare Den Hellige Ånd kan overbevise om synd. 

Når jeg ser dette gripende fotografiet blir jeg minnet om ordene fra 2.Krøn 7,13-14: 

"Når Jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, eller når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land."

Sønnen til Anne Graham Lotz kritisk syk av Covid-19

Anne Graham Lotz, datter til Billy Graham, ber om forbønn for sin sønn Jonathan. Han er innlagt på sykehus med Covid-19 og er kritisk syk. Vi slutter oss til de mange som verden over ber for Jonathan, som er 50 år, om at Gud må gripe inn og reise ham opp igjen.

Palestinerne beskylder Hamas for å ha lagret våpen i boligområder

Palestinere på Gazastripen sier at eksplosjonen som drepte en og såret fjorten torsdag fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen.

Det er journalist Khaled Abu Toameh som skriver dette i nettutgaven til The Jerusalem Post i dag.

Ulike palestinske fraksjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har bedt Hamas og andre palestinske terrorgrupper om å slutte å lagre våpen i boligområder etter nok en eksplosjon, som drepte en person og såret fjorten andre torsdag. De krevde også en grundig etterforskning av eksplosjonen for å holde de ansvarlige ansvarlig.

Palestinere på Gazastripen sa at eksplosjonen fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen. Hamas sa at de har satt i gang en etterforskning, men har ikke gitt noen detaljer.

Torsdagens eksplosjon skjedde like etter klokka 08.00 i et hus som ligger i Al-Zawiya-markedsområdet i sentrum av Gaza by. Palestinske kilder sa at 69 år gamle Atta Ahmed Saqallah døde og 14 sivile ble såret, inkludert seks barn.

Om å bli som et lite barn

 Vi har mye å lære av barns spontanitet og frimodighet. Martha Bosquez forteller dette om sin datter, her i min oversettelse:

"Datteren vår Paige ba for mennene våre i blått på en restaurant. Åtte politibetjenter spiste middag sammen den kvelden, og Paige går opp til bordet og spør:" Kan jeg be for dere om at dere skal være trygge, og be om at Gud tar vare av dere? "

"Hver eneste en av politimennene bøyde hodet mens hun ba, og da de var ferdige med å spise, gikk en politimennene bort til bordet vårt for å si" Takk. "

Ikke bli flaue når barn er frimodige på Guds rikes vegne. De kan gjøre ting og nå inn til mennesker som vi som voksne ikke er i stand til. Og vi er neppe så frimodige som denne jenta! 

Jesus sa: "Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 33

Apostelen Paulus fortsetter sin 'skryteliste' og nevner:

3. Han var en hebreer.

Men hadde han ikke allerede skrevet at han var en israeler? Hvorfor nevner han da at han er en hebreer født av hebreere? Historien er som følger: Jødene var spredt ut over store deler av den da kjente verden. Det fantes tusener av dem i keiserhovedstaden Rom, og i Aleksandria i Egypt var det mer enn en million jøder på denne tiden. Og jødene holdt seg til Torahen og alle de forskrifter Gud hadde pålagt dem. Det eneste var at flere av dem glemte sitt eget språk: hebraisk. Det fantes for eksempel mange gresktalende jøder. Da var det annerledes med Paulus. Som den rettroende jøde han var holdt han på språket sitt, selv om han behersket flere språk, deriblant gresk. 

Paulus var født i den hedenske byen Tarsos. Sin utdannelse hadde han fått sin utdannelse hos en av samtidens mest anerkjente lærde, Gamaliel, jfr Apg 22,3.

4. Han var en brennende fariseer.

At Paulus var medlem av denne tidligere vekkelsesbevegelsen var noe han nevner flere ganger i Apostlenes gjerninger, jfr Apg 22,3; 23,6 og 26,5. Navnet fariseer betyr: 'de som skiller seg ut'. De tok ikke del i det offentlige liv og ikke del i offentlige oppgaver. Som fariseer hadde Paulus innviet hele sitt liv til den strengeste av alle de jødiske gruppene. Som fariseer var han ulastelig når det gjaldr å følge Loven og jødedommens forskrifter. 

5. Han forfulgte Kristi forsamling

Som fariseer og rettroende var han desto mer ivrig etter ikke bare å ta et oppgjør med de kristne, men forfølge dem fra sted til sted.  Han bokstavelig talt jaget dem, og trodde at han tjente Gud med å gjøre det. Dette plaget Paulus i årene etter at han selv ble en Kristi etterfølger. Igjen og igjen tar han det opp, jfr Apg 22,3-21;26,4-23 og 1.Kor 15,8-13. 

6. Etter loven var han uklanderlig

Paulus hevder at det ikke fantes noen av noens krav som han ikke hadde oppfylt.

Slik lister altså Paulus opp for sine lesere sitt rulleblad.  Han kan best beskrives som en god og pliktoppfyllende religiøs mann, som tilhørte den strengeste og mest selvdisiplinerte gruppering innen Jødedommen. Han brant av iver etter å gjøre alt det Gud påla ham. Alt dette kunne Paulus ha lagt på vektskålen til sin fordel. Men en skjellsettende opplevelse på vei til Damaskus i Syria hvor hans oppdrag er å finne de kristne og få dem arrestert, snur alt på hodet. Det er et før og et etter Damaskus-reisen. Plutselig betyr ikke noe av dette noen ting lenger. Han anser det for skrap, for søppel. 

Hvorfor? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Profetisk: Hellig, hellig, hellig

Richardo Colon maler profetiske bilder. Han er fra Bronx i New York, men er nå bosatt i Betlehem i Pennsylvania. Av yrke er han bygningsarbeider, men er også eldste i en lokal menighet. Dessuten maler han profetiske bilder i forbindelse med konferanser. Nylig delte ha dette bildet, og jeg ble så grepet av det og jeg ble påminnet det en rekke ganger. Kanskje fordi jeg drømte om englevinger nylig. Den opplevelsen har jeg delt i en egen bloggartikkel. Jeg tok kontakt med Ricardo Colon, og fikk hans velvillige tillatelse til å gjengi maleriet.

Sammen med bildet av denne serafen, hadde Richardo Colon publisert en profeti. Nå er denne profetien personlig rettet til en bestemt person, men den har likevel et innhold som mange kan ta til seg, derfor har jeg oversatt den til norsk:

Mens jeg ba for deg. Jeg så en seraf som dekket deg med vingene. Dette er skapninger som omgir Guds trone. Serafer gjør Guds hellighet kjent for alle som våger å nærme seg Guds trone. De er også overnaturlige vesener. Serafer hjelper oss å se Guds hellighet på en slik måte at den avslører de djupeste, mørkeste stedene i våre egne hjerter. I dette maleriet nærmer du deg Guds trone, og en av serafene fløy til deg og dekket deg med to av vingene hans. Men fordi du har tilgang til Guds trone gjennom Kristi utøste blod, er du hellig og rettferdig i Guds øyne.                                                    

Denne engelen hadde to sverd, det ene sverdet ble kalt sjel, det andre ble kalt ånd, og du hadde også et sverd, som ble kalt Guds ord. Denne engelen dekket deg for å la mørkets krefter vite at du er hellig, at du er Guds barn. Denne engelen dekket ansiktet som et tegn på ydmykhet, og han dekket også ansiktet ditt. De to andre vingene dekket hans og føttene dine fordi føttene dine er helliget.                                  

Å være i nærvær av Gud gjør deg hellig og strålende. Fienden og til og med mennesker som nærmer deg deg, må møte denne engelen. Han er beskytteren din. Han erklærer at det er en gave som er hellig, hvem meg? Ja du. Du er hellig fordi han er hellig. Du har del i hans ære fordi du er hans barn. Så når du ser på dette maleriet, vær oppmerksom på at du ikke er tilgjengelig i mørkets rike. Når du går inn i et rom, roper denne engelen hellig, hellig, hellig (o boy, dette vil være veldig kontroversielt). Og de med åndelig dømmekraft vil høre det og bøye seg. Og de uten åndelig dømmekraft vet ikke hva de skal gjøre, men vet at atmosfæren har skiftet. Studer dette, søsteren min. Vi tilhører et overnaturlig rike, barn av Guds rike. Gjør deg klar. Du vil se dette når du går ut for å forkynne eller undervise eller profetere. HELLIG, HELLIG, HELLIG.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 32

 Om det var noen i det hele tatt som kunne sette sin lit til det menneskelige så var det fariseeren Saulus, han som skulle bli apostelen Paulus. Han hadde alt på sin side. Han var "omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten og etter loven var jeg blitt ulastelig..." (Fil 3,5-6)

La oss se littt nærmere på de fortrinnene Paulus hadde: 

1, Han var omskåret på den åttende dag.

Dette går helt tilbake til patriarken Abrahams dager. Gud hadde gitt ham dette påbudet: "I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt." (1.Mos 17,12) Dette budet var så blitt til en evig lov i Israel, jfr 3.Mos 12,3. Hvorfor nevner Paulus dette i denne sammenhengen? Var ikke dette selvsagt siden han var en hebreer? Jo, men det var for å understreke at han fulgte Loven til punkt og prikke. Fordi han var omskåret på den åttende dag, skilte han seg ut fra ismaelittene som ble omskåret da de var 13 år! jfr 1.Mos 17,25. Og han var heller ingen proselytt som sent i livet hadde kommet til tro og dermed måtte omskjæres som voksen. Med dette utsagnet understreker Paulus at han var født inn i den jødiske tro og med alle de tradisjoner det innebærer.

2. Han var av Israels folk,

'Israelitt' var det navnet jødene brukte når de skulle beskrive det helt enestående forholdet de sto i overfor Gud. 'Israel' var jo det navnet Gud hadde gitt til Jakob når han hadde kjempet med Gud, jfr 1.Mos 32,28.Ved å kalle seg selv israelitt pekte Paulus på at hans avstamning var absolutt ren og ekte.

3. Han var av Benjamins stamme.

Det vil si at han ikke bare var en israelitt, men han tilhørte selve eliten i Israel. Benjamins stamme hadde en spesiell plass innen det israelske aristokrati.

Benjamin var Rakels sønn, og hun var Jakobs høyt elskede hustru, og av alle de 12 patriarkene var det bare han som var blitt født i det lovede land, 1.Mos 35,17-18. Det var fra Benjamins stamme den første kongen over Israel var kommet, jfr. 1.Sam 9,1-2, og det var utvilsom etter denne kongen Paulus hadde fått sitt opprinnelige navn Saul. 

Da kongeriket var blitt delt under kong Rehabean, gikk 10 av stammene sammen med Jerobeoam, og Benjamin var den eneste stammen som forble trofast mot Juda, jfr. 1.Kon 12, 21. Da de vendte tilbake fra utlendighet, var det Benjamins og Judas stammer som dannet kjernen i den nyfødte nasjonen, jfr. Esra 4,1. 

Ved den store Purim-festen som ble feiret hvert år til minne om utfrielsen som Esters bok forteller om, er den sentrale personen Mordekai, og han var av Benjamins stamme. 

Når Paulus nå slår fast at han var fra Benjamins stamme, erklærer han ikke bare at han er israelitt, men at han tilhørte Israels høyeste aristokrati.

fortsettes

Polsk lov som forhindrer tilbakelevering av jødisk eiendom passerer i senatet

"Loven vil sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid, til The Jerusalem Post fredag ettermiddag.

Den polske loven som i det vesentlige hindrer jøder i å få tilbake eiendom som ble stjålet fra familiene deres under Holocaust og etter krigen av det kommunistiske regimet i Polen ble vedtatt i det polske senatet på fredag. Loven vil gjøre det nesten umulig å anke avgjørelser som er gjort på eiendom som ble stjålet for mer enn 30 år siden. 

Loven som ble vedtatt på fredag inneholder imidlertid to endringer som ikke var en del av det opprinnelige lovforslaget. Først ble en forlengelse på tre måneder godkjent for å sende inn forespørsler før loven trer i kraft. For det andre vil den nye loven ikke gjelde for eksisterende krav og pågående saker.

Likevel vil "loven sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid etter kunngjøringen. "Polen vet veldig godt hva som er riktig og anstendig å gjøre," la han til.

"Israel er dypt bekymret for den polske lovgivningen om spørsmålet om restitusjonsrettigheter for ofrene for Holocaust. Hvert trinn i lovgivningsprosessen er en bekymringsfull utvikling," twitret Lapid fredag ettermiddag.

"Vi vil ikke gå tilbake på vår forpliktelse til verdighet for ofrene for Holocaust, å opprettholde deres rettigheter og bevare deres minne," la han til.

Oppsiktsvekkende minnehøytidelighet

Under åpningsseremonien til Tokyo-OL i dag var det et minutts stillhet for å hedre minnet om de israelske ofrene for massakren i München i 1972. Dette er første gang ofrene blir hedret i åpningsseremonien til de olympiske leker. Under OL i 1972 ble 11 israelske idrettsutøvere og trenere myrdet av åtte palestinske terrorister i München.

Stillhetens øyeblikk ble også holdt til ære for COVID-19-ofre over hele verden.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette i sin nettutgave i dag.

Billedtekst: Medlemmer av israelske idrettsorganisasjoner danner en æresvakt foran kommandobiler som bærer likene til ofrene for massakren i München under minnestundene på Lod lufthavn.

(fotokreditt: GPO FLICKR / WIKIMEDIA COMMONS)

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 31

 'Utapåklistret' hellighet og glede er ikke bare slitsomt - det er reinspikka fariseisme! Noe av det som provoserer meg er disse nymotens innledningene til møter og gudstjenester, hvor møtelederen kjekt spør: 'Er vi glade i dag?' eller enda verre: 'Nå er vi glade dere!' Og så tvinges vi alle til å svare bekreftende på dette: 'Joda, vi er glade vi!' Så livsfjernt kan det bli. 

Når apostelen Paulus skriver om gleden, er det ikke noe overfladisk eller livsfjernt: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren." (Fil 3,1) Paulus har møtt gleden personifisert: JESUS! "Dette har Jeg talt til dere for at MIN GLEDE skal være i dere, og for at deres glede skal være fullkommen." (Joh 15,11)  Jeg merker meg at Jesus snakker om Hans glede og at denne gleden er fullkommen. Altså ikke en overfladisk glede, men en guddommelig. Den er uavhengig av omstendighetene. 

Så er det da også gleden som er dette brevs tema. 

Den kristne gleden er en glede i Herren. Grunnleggende for denne gleden er at en kristen alltid lever med Guds kjærlighet og nærvær over sitt liv. Vi kan miste alt, men vi kan aldri miste Kristus. Til den kristne forsamlingen i keiserbyen Rom, med alt det mørke og ondskap denne byen representerte, skriver apostelen Paulus: 

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelsem hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, erken høyde ller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus vår Herre." (Rom 8, 35-39)

Vi må minne hverandre om hvor Paulus befinner seg når han skriver disse ordene: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren. Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet." (Fil 3,1)

Mest sannsynlig sitter han fengslet i Rom. Gleden i Herren er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Selv der kan Paulus kjenne på gleden i Herren. Som skriftlærd husket han sikkert ordene fra Neh 8,10: "Gleden i Herren ER DERES STYRKE."  

"Fangen Paulus har talt om sin glede midt i uvissheten. Nå tar han igjen opp temaet. Han formaner filipperne til å glede seg - midt under forfølgelsene. De skal glede seg 'i Herren'. Igjen møter vi disse ordene, ikke som et fromt begrep hengt på av gammel vane, men som en påminnelse om selve hovedsaken. Det går an å glede seg midt i vanskelighetene når vi lever i fellesskap med Kristus, eier hans tilgivelse og har ham i sin nærhet. Uansett hva som skjer, vvet vi at fienden ikke kan skille oss fra ham." (Biskop Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 3, side 63-64)

Paulus er heller ikke fremmed for å gjenta seg selv. Han kjenner gjentagelsens hemmelighet. Og han unnskylder seg ikke for å gjøre det heller. Noe godt kan ikke sies for ofte. Som forkynnere skal vi verken skamme oss eller unnskylde oss for å gjenta noe fra Guds ord. Mye mindre sitter igjen enn det vi tror av vår forkynnelse og undervisning. 

fortsettes

En drøm om englevinger

 I natt drømte jeg om englevinger. Svære englevinger. Jeg tenkte umiddelbart på ordene fra Åp 18,21 som beskriver "en veldig" eller "mektig engel", alt ettersom hvilken bibeloversettelse du bruker. Men et annet bibelvers har også kommet til meg: "Og jeg så, og se! - en hvit sky og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. En annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Han som satt på skyen: Sving sigden Din og høst inn, for innhøstningens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden. Han som satt på skyen, svingte da sigden sin over jorden,  og jorden ble høstet." (Åp 14,14-16)

I drømmen så jeg ikke engelen, bare de enorme vingene, som berørte jorden så mjukt og lett. Jeg ble sterk berørt av det jeg så i drømmen. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30

I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Vi er håpets folk

 Når vi sier til folk: 'Jeg skal be for deg', er det en svært viktig forpliktelse. Det triste er at denne bemerkningen ofte ikke er noe mer enn et velment uttrykk for omtanke. Men når vi lærer oss å vie tankene til det hjertet er opptatt av, blir alle som har vært del av livet vårt ført inn i Guds legende nærvær og berørt av ham i vårt vesens kjerne. Vi snakker her om et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. 

Mysteriet er at hjertet, som utgjør kjernen i vårt vesen, blir forvandlet av Gud og innlemmet i hans eget hjerte, et hjerte som er stort nok til å omfavne hele universet.

Gjennom bønn kan vi bære all menneskelig smerte og sorg, all konflikt og pine, all tortur og krig, all sult, ensomhet og elendighet i hjertet, ikke fordi vi har eksepsjonellt stor psykisk eller emosjonell kapasitet, men fordi Guds hjerte har blitt ett med vårt.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 221.

Forfølgelse og kirkesplittelse

Forsiktig klemmer jeg de gamle lærdekslene sammen og slipper messinglåsen. Jeg åpner boken og snur forsiktig på sidene med hanskede fingrene. Når jeg oversatte tittelsiden, leste jeg: «En bok som inneholder vakre epistler og brev skrevet av våre kjære brødre, som vitner om den guddommelige sannhet, i fengsel og andre steder, som trøster for de hengivne å lese. 1577. ”

Den er skrevet i et arkaisk tysk skrift, med pyntede innledende store bokstaver i rødt. Brevene ble skrevet av menn som protesterte mot korrupsjonen i Den romersk-katolske kirken og hadde selv  blitt døpt som voksne troende som en bekreftelse på at de hadde viet livet sitt til Kristus. De ble kalt ”anabaptister” eller 'gjendøpere' og straffen for det steget de hadde tatt var fengsel og død.

Når jeg ser navnene deres, føler jeg at jeg møter gamle venner. Her er Jeronimus Käls avskjedsbrev til sin kone, Treindl, skrevet fra fengselet her i Wien i 1536; Leonhard Schiemer, trøstebrev til en skrøpelig bror, skrevet i Rattenberg, 1527; et brev fra brødrene fengslet i Falkenstein til kommuniteten i Moravia, 1540. Jeg er spesielt interessert i brev fra Jakob Hutter (som Hutteriianerne er oppkalt etter), og denne kodeksen inneholder fire. Det er også et vitnesbyrd fra Jörg Rack: på avhøret hans før han ble henrettet i 1561 ble han spurt om hvem som hadde overbevist ham om å bli med i "sekten". Han svarte: “Før han kom til denne troen, hørte han at en mann som heter Jakob Hutter, ble brent levende i Innsbruck; da han ble ført til Innsbruck, ble han kneblet slik at ingen kunne høre ham vitne om sannheten. ”

Jeg sitter på lesesalen Altes Buch (Old Book) ved Universitetet i Wien. Jeg leter etter ny informasjon om Jakob Hutter og hans kone, Katharina, for en bok jeg jobber med. Men jeg benytter anledningen til å samle så mye materiale jeg kan om Hutterianerne. Jeg har også tilbrakt mange timer i Moravian State Archive i Brno, Tsjekkia, og i Bratislava State Archive i Slovakia. Jeg har studert mange Hutterianske-kodekser fra rundt 1570 til 1650, som inneholder slike brev, så vel som traktater om dåp og troserklæringer. Det er også sanger skrevet av fangene. Noen beskriver fangetagelse og fengsel, mens andre er et uttrykk for deres tillit til Gud. Mange er akrostiske, med den første bokstaven i hver strofe som staver navnet til forfatteren.

Kanskje mest spennende er "Denkbüchl" og "Märtyrerbücher" - samlinger av historier om de som døde som martyrer i troen, og kronologiske beretninger om hendelsene til kommunitetene i Moravia (moderne Tsjekkia) hvor kommuniteter blomstret i den sekstende og syttende århundrer. Bøkene ble kopiert av medlemmer av de Hutterianske-samfunnene og verdsatt av dem. Men da forfølgelse tvang dem til å forlate hjemmene, ble bøkene konfiskert. Mange ble sannsynligvis ødelagt. Hutterittene klarte å holde på noen, og resten er spredt i biblioteker og arkiver over hele Europa.

I løpet av de siste ti månedene har jeg vært stasjonert i vår lille Bruderhof-bosetning i Retz og den nærliggende landsbyen Unternalb, nord for Wien, veldig nær den tsjekkiske grensen. Jeg synes det er spennende at vi har en kommunitet i området der våre åndelige forfedre bodde for nesten fem hundre år siden.

Det som kanskje er enda mer inspirerende er det faktum at folk i Østerrike med sjokk innser at menn og kvinner i tidligere århundrer ble drept for sin tro. Det er ikke en stor bevegelse, men i mange byer over hele landet jobber enkeltpersoner hardt for å bringe anerkjennelse til fortidens urett og til og med for å finne måter å gjøre bot på.

I Tyrol har “Hutterer Arbeitskreis” satt opp plaketter på steder der folk ble fengslet eller henrettet. I Innsbruck, stedet for henrettelsen av Jakob Hutter, har de opprettet et "Hutterpark" bestående av en sirkel på tolv steiner, som symboliserer samfunnet og illustrerer verset fra Sakarja, "De skal være som steinene til en krone" (9:16)

I Wien er det en plakett som markerer stedet hvor Balthasar Hubmaier ble henrettet i 1526. I Linz er en pinsegruppe ivrig etter å lære om de sytti menn og kvinner som ble henrettet der rundt 1529, og jeg har møtt en kvinne som har grundig undersøkt historiene til de som ble henrettet i Salzburg. En besøkende i vår lille kommunitet her viste oss en tysk bibel fra 1500-tallet som han skaffet seg, sikker på at den ble brukt av anabaptister.

Og på Falkenstein, ruinen til et slott der 150 mennesker ble fengslet, er det et museum med utstillinger som forteller historien. Fangene ble marsjert ned til Trieste i 1540, hvor de skulle tjene som by-slaver; for å feire dette er det bygd en kopi av et galleri midt i slottsruinen. Denne siste utstillingen beveger meg spesielt. Min avdøde mann, Jake, hadde lest om åpningen, og vi hadde alltid avisklippet på veggen.

En økumenisk gruppe som kaller seg ”Runder Tisch: Weg der Versöhnung” (Round Table: Path to Reconciliation) ser det som deres kall til å arbeide med helbredelse for splittelsene i kristenheten:

"Skillene i kristendommen er en synd som roper til himmelen, et svik av Guds kjærlighet! ... Hvorfor føler vi ikke smerten ved denne splittelsen? Hvor er skammen vår? Hvor er tårene våre? Uenigheten mellom kristne er en katastrofe ... Vi må innrømme at historien om splittelser og religiøse kriger har gjort kristenheten til et lattermildt teater...

Alvorlige forbrytelser mot enhet som utallige undertrykkelser og forfølgelser kan bare tilbys en "helbredelse av minner" ved gjentatt bekjennelse og anmodninger om tilgivelse. ... Bare når vi erkjenner vår skyld, er det mulig å nærme seg hverandre på et djupere nivå."

Det er i denne forstand at Round Table-gruppen lærer mest mulig om forfølgelsen av anabaptistene under reformasjonen, med et ønske om å omvende seg for syndene i deres land og deres kirke (både katolske og lutherske). Det er ikke snakk om å se på teologiske forskjeller - som bare kan skille oss igjen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har mange forbehold overfor den romersk-katolske kirken, først og fremst når det gjelder spørsmål om teologi. Men jeg har møtt mange menn og kvinner her i Østerrike som elsker Jesus og tar deres tro på alvor. Gud er sikkert mye større enn våre ideer og tradisjoner. Vår anabaptistgruppe har funnet et hjem her i katolske Østerrike, og jeg kan bare undre meg.

- Emmy Maendel, som også har hatt bildene. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)