Etter hjerteinfarktet som rammet meg for noen dager siden er det mange tanker som har meldt sin ankomst i hodet mitt. En strofe fra en gammel salme har fått fornyet aktualitet. Stilt overfor muligheten for den siste seilasen, "blir det smått det som før syntes stort, da blir det lite alt det jeg har gjort. Da uten deg vil jeg komme til kort, Jesus, Jesus."
Det hjelper lite med klisjeer, store ord, alt koker ned til det vesentligste: Jesus.
Hva har jeg sløst bort livet mitt på? For vi sløser alle bort livet på noe, noe som vi gir vår oppmerksomhet til, noe som vi bruker tid og krefter og penger på. Jeg vil sløst bort livet mitt på Jesus. Være en eksravagant tilbeder. Sløse med rådyr parfyme. Glede Hans hjerte. Ikke være så opptatt av hva folk mener. Være redd dem. Jeg skal ikke svare for dem likevel. Om de ser på meg som en Jesusfanatiker, ja, hva så, det er jeg som skal svare for hva jeg brukte mitt liv på! Ingen andre.
Jeg har ikke rare kreftene igjen, men Han skal få dem! Jeg er Hans, ingen annens. Jeg er redd, sliten av alle smertene, har mange spørsmål, men jeg er Hans.
Han eier kraften, Hans er nåden, Han bærer meg, ikke jeg Ham. Han ER LIVET! Det har jeg virkelig sett når jeg har vandret gjennom dødsskyggens dal.
Nå tror jeg at jeg fremdeles har seilturer igjen. Det er mange farvann jeg skal seile i i årene fremover. Og Herren er i båten. Av og til sovende, men alltid våkende. Men en dag kommer den siste seilasen, som den gjør for oss alle. Da vil jeg kappe alle fortøyningene, kaste over bord alt jeg ikke trenger for reisen, og stevne mot himmelens kyster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar