Livet er ikke det verste man har

Dette er takksigelsens uke for meg! Tirsdag var det 10 år siden jeg overlevde mitt første hjerteinfarkt. Jeg husker godt dagen. Hvor skremmende det var. Ligge i en sykebil med hylende sirener og blålys på vei til Feiring og hjerteklikken der. Det siste jeg husker før legen gjorde inngrepet var at jeg grep  om gripekorset mitt og ba: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Ordene fra Salme 31,6 er blitt min 'livsbønn'. Her er jeg 10 år etter, og opplever våren på nytt! Er det ikke stort! 'Livet er ikke det verste man har...', for å si det med Benny Anderson.

Riktignok har det vært noen motbakker på veien de siste 10 årene, men jeg overlevd en stor bypass-operasjon og et nytt hjerteinfarkt, det siste på selveste fødselsdagen min, 30.september i fjor. Jeg har mye å være takknemlig for. 

De siste 14 dagene har vært veldig utfordrende. To uker med intens høyfrekvent øresus i høyre øre. Nesten ikke til å leve med. Så oppdaget jeg noe som første til at øresusen ble betraktelig lavere. Jeg kuttet ut noen blodfortynnende tabletter som har den slemme bivirkningen at den øker opplevelsen  av øresus. Nå går jeg bare på en type blodfortynnende, og har noe bedre dager med hensyn til støyen i venstre øre. 

Men smertene på grunn av Parkinson er sterke. De har jeg ikke fått redusert. Men jeg har klart å gå 150 meter med rullator ute i solskinnet to dager på rad, og jeg har sett min første gule Hestehov! Og jeg har hørt fuglene synge. Det er stort.

Og så har jeg hørt Arja Saijonmaa synge: 'Jag vill tacka livet, som haar gitt mig så mycket...'