Slik lar jeg meg fremdeles utfordres av Broder Andreas

Jeg skrev at jeg ville komme tilbake med et minneord om Broder Andreas da jeg fortalte om hans død på bloggen min. Jeg tror jeg var den første her i Norge til å skrive om det. Så har dagene gått uten at jeg har publisert noe minneord. Ikke fordi jeg ikke kunne skrive, men fordi jeg trengte tid på meg, til å la meg utfordre nok en gang av denne djerve og uredde og radikale holender. Jeg ville gjøre det til et personlig minneord om hva har betydd for meg, helt siden jeg som ung kristen leste hans bok: 'Med Guds ord gjennom jernteppet' og hadde privileget av å møte ham - legenden - for første gang under en Gospel Night i Gjøvik kirke. Siden skulle det bli andre anledninger. Broder Andreas ble en rollemodell for meg, en som våget livet sitt for Jesus. Broder Andreas var den direkte årsaken til at jeg begynte i et vikariat som informasjonsleder i daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, nåværende Stefanusalliansen og som redaktør av Ropet fra Øst, en stilling jeg hadde i fem år.

I forbindelse med Åpne Dørers 30 års jubileum i september 2013 var jeg så heldig å gå treffe Broder Andreas igjen. Jeg reiste hele veien fra Gjøvik til Vennesla i ens ærende å få møte ham igjen. Da var han 85 år ung. Vital, glødende, like engasjert. Det var så godt å få ta ham i hendene etter alle disse årene.

Som ung lot jeg meg utfordre av hans radikalitet. Det gjør jeg fremdeles, men hvordan skal jeg etterleve det i dag?? Jeg har Parkinson, og delvis rullestolavhengig. Bevegligheten er sterkt begrenset, kreftene er ikke som før. Hvordan kan Broder Andreas fremdeles utfordre meg? På flere måter: Broder Andreas lærte meg først og fremst en ting: å be! For land og folk, for unådde folkeslag, for venn og fiende, for den forfulgte kirke. Jeg kan fortsatt be, og bønnen tar meg til såkalte 'stengte land'. I bønn kan jeg besøke fengsceller og fangeleire, jeg ikke har tilgang til på annen måte. I bønn kan jeg kjempe for den lidende og forfulgte kirken verden over.

For det andre har Broder Andreas lært meg noe om utholdenhet. Trofast holdt han seg til Herren hele livet, og til Hans ord. Til tross for motsand, prøvelser, og mange slags vanskeligheter. Og jeg kan, som Broder Andreas, sette min lit til Herren og våge å tro Ham for store ting.

For det tredje: jeg kan elske fiendene av Kristi kors, og lide for Kristi kropp. Der trenger jeg mye nåde.

Sist, men ikke minst, så kan jeg støtte den organisasjonen han startet: Åpne Dører.

Jeg minnes Broder Andreas, med tårer. Takknemlighetens tårer.