Vi blir fortalt at de eneste alternativene i Ukraina er militær eskalering eller å blidgjøre en diktator. Hvor etterlater det tilhengere av Fredsprinsen?
Av Frank Mulder/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Da vi først ble konfrontert med koronaviruset, var det vanskelig å ikke være besatt av de daglige tallene, nyhetsrapportene, dødsbildene. Vi ble kalt til å delta i en stor kamp mot en kollektiv fiende som ville kreve alle tilgjengelige ressurser og utvetydig samarbeid, uavhengig av kostnadene. Det var ikke noe alternativ.
I samme uke som Covid-restriksjonene tok slutt her i Nederland, brøt det ut krig i Ukraina. Det var som om vi byttet ut den ene besettelsen med den neste. På et blunk var vi alle klistret til nyhetene igjen, grep etter oppdateringer, lamslåttt av bilder av vold, bombing og ødeleggelse. Jeg sugde til meg meningene til eksperter og analytikere og lot meg rive med av brølende ord om ukrainernes elendighet og kampen mot den nye ondskapen – Vladimir Putin – som ikke lytter til sveklinger, men bare til våpen som er større enn hans.
En kollektiv fiende, det være seg Covid eller Putin, bringer oss alle sammen. Vi, den frie, retttenkende verden, vi er ett, ett med de lidende massene i Ukraina, ett med alle verdens demokratiske folk. La oss gi ukrainerne alt de trenger. La oss bevæpne dem til tennene. Faktisk, hvorfor kjemper ikke hærene våre med dem?
I løpet av få dager ble forsvarsbudsjettene blåst opp. Til og med Tyskland kastet sine antimilitaristiske fjær. Og som i alle kriger, inviterte politikere til venstre og høyre – også gode kristne – våpenprodusenter på kaffe. Det var tross alt ikke noe alternativ.
Argumentet "Det er ikke noe alternativ" bør alltid være et varseltegn. Å gjøre ingenting er selvfølgelig alltid et alternativ. Vestlige nasjoner gjør regelmessig ingenting, slik de har gjort i møte med krigen i Etiopia eller det kinesiske folkemordet på det uiguriske folket. Å gjøre ingenting er tilsynelatende et alternativ, ikke fordi vi tror fienden er god, men fordi vi innser at vi er for svake til å påtvinge vår vilje, eller vi frykter Pandoras boks som vil bli åpnet hvis vi begynner på krigens vei.
Det er riktignok meningsmotstandere som stiller spørsmål ved klokheten i å sende stadig flere våpen til Ukraina. Noen av disse krigskritikerne har et poeng. Den såkalte frie verden bærer en viss skyld. Vi har visst i årevis at vår avhengighet av gass og olje gir diktatorer en evig tilførsel av penger til å kjøpe våpen. Vi vet også at andre land ser på våre vestlige regjeringer som en fare siden vi bryter løfter (for eksempel ikke å utvide NATO østover) og styrter regimer (Afghanistan, Irak).
Likevel virker kritikk av internasjonal støtte til Ukrainas militære, selv om den i mange tilfeller er prinsipiell, til tider motivert av mer tvilsomme sympatier. Noen kritikere av krigen hevder at Putins brutale invasjon på en eller annen måte er rettferdiggjort – eller at, selv om han er noe skyldig, er vestlige regjeringer på en eller annen måte mer skyldige. Slike argumenter springer ofte ut av den populistiske mistanken om at en elite lurer oss til krig. De utgjør å blidgjøre, eller til og med støtte, en voldelig diktator med blod fra titusener på hendene.
Hvis vi aksepterer at noe er et så ultimat onde at det ikke finnes noe alternativ til militær respons og våpensalg, har vi valgt en vei uten ende og vil møte tunge konsekvenser senere. Vi kan ikke kontrollere krig. For eksempel visste vi ikke om levering av vestlige våpen raskt ville avslutte krigen i Ukraina, eller bidra til at den utviklet seg til en langvarig skyttergravskrig eller til og med til en atomkonflikt. Å bygge og levere og bruke våpen, selv for å gjengjelde en overgriper, genererer en dynamikk utenfor vår kontroll. Det er en dynamikk som uunngåelig kommer til å dominere oss – og til slutt få oss til å ligne det vi kjemper mot.
Det er derfor Jesus snakket om vold i åndelige termer. Vold er en åndelig kraft som vi ikke kan beseire ved å bruke den selv. Å kaste olje på voldens bål er ingen løsning. Midlene vi velger er fremtidens frø. Med Jesu ord, den som tar sverdet skal omkomme ved sverdet. Krig vil spise oss til slutt.
Det er sant: pasifisme er kanskje ikke et levedyktig alternativ for regjeringer som ikke ønsker å bli beseiret. Land som ikke er villige til å gripe til våpen kan bli invadert. Men Jesus ga ikke strategiske politiske råd til den romerske keiseren eller til den væpnede motstanden. Han fortalte enkeltpersoner som ville følge ham, i utvetydige ordelag, at de skulle unngå vold selv, og aldri sette noe håp til vold for å få til fred.
Kristne bør derfor passe på å ikke bli fanget av verdens lidenskaper og politiske kamper. Men betyr det at den kristne skal være passiv i møte med det onde? Hvis vi avviser troen på at å bevæpne oss til tennene kan bringe fred, betyr det at vi ikke har noe annet valg enn å ignorere, fornekte eller unnskylde ondskap? Ikke i det hele tatt.
Jesu ikke-voldelige vei er en vanskelig vei, og vi kan bare prøve å gå den selv. Vi kan ikke be ukrainerne om å følge denne veien, og vi kan ikke spørre folk som ikke stoler på Jesus. Denne veien er kun for mennesker som våger å tro på Jesu lære om at vold avler vold, og at måten å overvinne fiender på er å elske dem. Det er en vei uten enkle svar. Jeg har ikke et manus for hva som utgjør god utenrikspolitikk for parlamenter og presidenter i denne saken, men jeg vet at vi bør fokusere på vår personlige utenrikspolitikk først. Jeg skal prøve å formulere noen mulige byggesteiner for en slik personlig utenrikspolitikk her, inspirert av det jeg har lært av andre mennesker.
Først: tristhet. Det høres kanskje ubrukelig ut, tristhet, men jeg merker at siden krigen startet har folks tristhet påvirket meg mer enn analyse. I begynnelsen hørte vi mange stemmer fra ukrainere, men også russere, som ikke kom med løsninger, men fremfor alt var veldig triste. Hvorfor ville dette være nyttig? Denne tristheten ga meg, merkelig nok, håp; i begynnelsen av krigen førte det ofte til avhør i media, før de stemmene ble overdøvet av politikere som snakket om å utvide krigsinnsatsen. Disse menneskene som rett og slett sørget over situasjonen ga meg håp, håp om at det er mennesker som ikke tenker svart på hvitt. Gir jeg plass til sorg for menneskene som har mistet hjemmene sine, sine kjære eller landet sitt? Eller går jeg raskt til analyse og handling?
For det andre: omvendelse. Vi kan møte vårt eget engasjement, vår egen andel i verdens vold – for eksempel ved vår avhengighet av fossilt brensel som støtter opp om diktatoriske regimer i Midtøsten. Er vi forberedt på å møte vår medvirkning til skjebnen til det undertrykte folket i Kina? Eller vår andel i det voldelige grensesystemet som gjør våre fredelige liv mulig fordi det holder de desperate fattige ute. På hvilke måter bidrar jeg til urettferdighet og vold i verden? Er jeg villig til å akseptere en verden der vi rett og slett ikke har råd til våre vestlige standarder lenger?
For det tredje: solidaritet. Å velge de fattiges side er uløselig knyttet til dette. Da Jesus vandret på jorden, ble hans folk brutalt undertrykt av romerske herskere. Jesus kom ikke med en plan for å kaste dem ut, men han stilte seg på side med de små menneskene: de fattige, de analfabeter, de syke, kvinnene. La oss også ta deres side. Blant dem er flyktninger fra Ukraina. Husker vi dem ikke bare i begynnelsen, når følelsene fortsatt er høye, men også etterpå, når kameraene snur seg bort og media igjen kaster seg ut i å dekke de høye energiregningene? Er vi forberedt på å ta imot mennesker, ikke bare i statlig finansierte asylsøkersentre, men i våre egne hjem? Er vi også klare til å ta imot eritreere i våre hjem, flyktninger fra en enda mer voldelig krig?
For det fjerde: mot. Denne måten er ikke en enkel pasifisme, en som ville holde oss langt unna de som lider. Det er en lengsel etter fred som bringer oss nærmere de som lider, og som kan bringe lidelse inn i livene våre. Når dette skjer, kan vi ha behov for en dyd vi ser hos mange ukrainere, og det er mot. Helt fra starten var ukrainere fra president Volodymyr Zelensky og ned villige til å gi livet sitt for å forsvare landet sitt. Vi vil også trenge mot når volden nærmer seg, ikke for å skyte tilbake, men for å stå opp for våre verdier og overbevisninger selv om vi blir truet.
For det femte: bønn. I følge Paulus kan vi ikke motstå vår tids makter og fyrstedømmer uten å be. Bønn er bare ikke en isolert aktivitet; alle de ovennevnte elementene bør være forankret i bønn, og holde oss ydmyke, håpefulle, troende og kjærlige.
For noen år siden møtte jeg en russisk-ortodoks prest, som tjente både russere og ukrainere i sognet hans. Jeg hadde besøkt ham fordi jeg ønsket å vite hvorfor den ortodokse kirken så ut til å være så nært knyttet til makthaverne. Presten innrømmet at kirken historisk sett hadde tråkket varsomt rundt i staten for å unngå forfølgelse. Da jeg spurte ham skarpt om hva han egentlig syntes om Putin, ble han litt irritert. «Hvorfor fortsetter du å snakke om Putin? Putin er bare en bitte liten mann. Historien dreier seg bare om Kristus. Vi ønsker ikke å fokusere på små menn. Vi ønsker å fokusere på Kristus.» På den tiden virket dette som å unnvike spørsmålet. Men det viser seg at dette ikke var en måte for ham å holde seg venn med regjeringen på. I fjor brøt han båndene til den russisk-ortodokse kirken fordi hans troskap er til Kristus og ikke til Putin.
Bare fokus på Kristus. Jeg prøver å praktisere dette rådet i min egen kontekst. Prestens anbefaling gir meg ikke klare politiske svar. Det er ikke en løsning vi noen gang kan stemme for. Det er svært personlig, og bare et første skritt på en veldig vanskelig vei. Men hvis vi lar det lede oss, vil vi ikke bli oppslukt av partipolitikk, heller ikke ærefrykt av store menn med sine hærer, eller villedes av håpet om at det å bygge bomber er måten å utslette ondskap.
-----
Frank Mulder er frilansjournalist i Nederland. Han bor med kone og barn i et samfunn med flyktninger i et fattig nabolag. Artikkelen er gjengitt fra The Plough, som utgis av det anabapistiske fellesskapet Bruderhof.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar