Noen tanker om å føres ut i ørkenen for å bli fristet av Den onde

Det er mye som er gåtefullt ved Gud og ved Menneskesønnen. Deriblant dette: Ånden som fører Sønnen ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og Jesus lar seg føre. Dette handler prekenteksten om denne første søndagen i fastetiden. Ørkenen og ødemarkene har alltid vært Guds treningssenter for å fostre Guds hellige menn og kvinner. Ørkenen fortetter, avsondrer, komprimerer, tynner. Det handler om det viktigste, det essensielle. 

Om Sønnen var både Gud kommet i kjød og fullt ut menneske, måtte Han igjennom dette. Hvis ikke ville det ikke vært troverdig liv. Sønnen er fristet i alt, leser vi - dog, uten synd. Og her i ørkenlandskapet i Judea, møter Sønnen alt det mennesket blir fristet av symbolsk i form av ting som skjer på det ytre og indre plan. Han kommer seirende ut av det! Fristelsesberetningen avsluttes med disse ordene: "Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham." (Matt 4,11)

Det er mye som kan sies om denne evangelieberetningen hos Matt 4,1-11. Men denne gangen vil jeg stanse ved det innledende verset: "Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen." (Matt 4,1)

Er ikke dette forunderlig? Hører dette virkelig med til Den Hellige Ånds oppgaver? En skulle jo tro at Ånden har aldre oppgaver enn å føre mennesker i enkonfrotasjon med den onde? Dette er gåtefullt. Jeg har ikke noe godt svar. Alt ved Gud passer ikke inn i forenklede svar. Det er så mye ved Gud - og med livet - jeg ikke forstår. Jeg har et slags teologisk svar: at Sønnen måtte prøves i alt for å kunne være Menneskesønnen, Frelseren, at rettferdigheten måtte skje fyldest, men jeg innser at det svaret ikke er godt nok, selv om det er sant. Lidelsen har ingen gode svar. Den kan ikke forklares. Men hva hadde vel Jesus vært uten fristelsen? Mindre menneske? Han er i hvert fall 100 prrosent menneskelig etter 40 dager eksponert for knepene til Den onde og ha seiret over dem.