Liten, behovstrengende - men elsket

Av og til føler jeg meg veldig liten. Som her om dagen da jeg måtte reise alene til en rutinemessig undersøkelse ved vårt lokale sykehus. May Sissel pleier til vanlig å følge med meg, men denne gangen fikk hun det ikke til. Det ble en øvelse i å være behovstrengende.

Jeg har ennå ikke klart å forsone meg med tanken om at jeg ikke lenger er selvhjulpen, mn må ha hjelp av andre. Jeg har stort sett tross alt klart meg selv gjennom livet - så langt, men Parkinson setter noen begrensninger.

To svært så høflige og vennlige drosjesjåfører sørget for å få meg trygt inn og ut av sykehuset - og støet meg inn døra hjem, mens en lege hjalp meg på med jakka. Slikt kjenner jeg djup takknemlighet for,. Ikke et vondt ord fra noen av dem. Som behovstrengende møter meg mange engler, både i hvite klær og i dongeri. Den ene av dorsjesjåførene ville vite hva jeg hadde arbeidet som, og da han fikk høre at jeg hadde vært baptistpastor, ville han gjerne vite hva baptister tror. Det var en god anledning til å vitne om Jesus!

Men jeg var helt utkjørt da jeg kom hjem. På grunn av mye snø måtte jeg gå uten rullator til og fra drosjen, og sykehuskorridorer er lange, lange, særlig når du ikke har mott til å spørre noen om du kunne støtte deg til dem, og du bruker alle de få kreftene dine til å holde deg på beina og ikke falle.

Men jeg lever.

Og jeg er elsket.

Og jeg er takknemlig.

Vel hjemme, etter at jeg hadde slappet av med en god kopp Yorkshire tea, kom jeg til å tenke på noen ord av biskop Franz Kamphaus: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er oss gitt, og den må ikke krenkes."

Jeg er behovstrengende - både av Gud og mennesker - men jeg har fremdeles verdi, fordi jeg er skapt i Guds bilde, og jeg er elsket. Er det ikke fantastisk!