Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang del 29

 "På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." (Høy 3,1)

'Natten' kan også oversettes 'nettene'. Det kan altså være snakk om flere netter.

Når du først har opplevd å være i Guds nærvær har du fått mersmak! Du vil ha mer! Når du har blitt holdt i hans armer i hellig intimitet, vil du ikke gi slipp på ham! Men Faderen vet best. Gud kjenner best hvordan troen vår modnes gjennom tider av overflod og velsignelser og gjennom tider av disiplin og tørke. Bruden må gjøre seg erfaringer av hva som skjer når hun takker nei til Brudgommens invitasjon. Det er ikke snakk om noen avvisning fra Brudgommens side, men vi kan kjenne oss ensomme i ødemarken når vi går vår egen vei. 

"Hele natten lang søkte jeg ham mitt hjerte elsker..." Etter at bruden hadde avvist Brudgommens invitasjon til å gå opp i fjellene tilbringer hun mange søvnløse netter. Han inviterte henne til å gå med ham til høydene: "Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder." (Hab 3,19) I ulike sesonger i vårt liv kaller nemlig Herren oss opp fra dalen, opp på høydedragene, for at vi skal få oversikt og være i hans nærvær. 

Nå har han skjult seg for bruden. Det er årsaker til dette. Det er tider da Gud på en strategisk måte skjuler sitt ansikt for oss. Han trekker tilbake bevisstheten om sitt nærvær for å dra våre hjerter til seg. Det kan kjennes ut som Guds fravær, men fraværet er egentlig hans nærvær. Det kjennes bare ikke slik ut for oss. For oss kjennes det ut som om han har forlatt oss. Men aldri er han så nær som nå. Ofte skjer dette når vi trenger han som mest. Vi kjenner oss sårbare og glemt. Følelsene våre svikter oss og ofte opplever vi en stor grad av forvirring.

Dette er en del av Herrens fostring: "Ja, gi akt på han som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter iss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt." (Hebr 12,3-11)

fortsettes