Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 31

 Brudgommen kommer med morgenlyset! "Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker? Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg." (Høy 3,3-4) Brudens sjel venter på Herren: "Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen." (Salme 130,6) 

Bruden har reist seg fra sitt leie: "Jeg vil stå opp..." (Høy 3,2) Kjærligheten til Brudgommen overvinner hennes frykt for natten. Hun bestemmer seg for å stå opp og søke ham. Ingenting kan holde henne tilbake. Selv ikke natten. Hun adlød ikke kallet om å reise seg og gå til fjellene: "Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!" (Høy 2,13) Nå forstår hun at det er en kostnad å betale når man ikke adlyder Guds kall. Vi tenker vel ofte på hvor mye det koster å lyde Gud, men har vi tenkt over kostnadene ved ulydighet? 

Smerten ved å miste hans nærvær motiverer henne til å stå opp av sengen midt på natten og søke ham: "Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker." (Høy 3,2) Det kommer tider i våre liv da vi må riste av oss søvnen og bli våkne, også når dagene er onde: "For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde." (Ef 5,14-16)

Det er viktig at selvmedlidenheten griper tak i oss og holder oss bundet. Distansen mellom hvor vi er og hvor vi ønsker å være smerter oss. Hvordan kan vi fortsette å bli liggende i avmakt når vi er kalt til å reise oss. Ja, det er hardt å stå opp midt på natten, men det er mye hardere å holde oss borte fra fellesskapet med Herren Jesus: "Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus." (Apgj 4,13) 

Vekterne som nevnes i teksten er våre sanne åndelige hyrder som våker over våre sjeler: "Vær lydeige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere." (Hebr 13,17) Derfor er det naturlig for henne å spørre vekterne om de vet hvor han er, han, som hennes sjel elsker. 

Når hun så finner Ham betyr det alt. Dette minner meg om responsen fra Emmausvandrerne: "Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. Men de nødde ham og sa: bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen og brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham." (Luk 24,28,31a) 

fortsettes