I Esra's ånd

I økende grad slår Jan og jeg av TV-programmer vi begynte å se på Netflix eller Amazon i håp om å nyte litt enkel underholdning. Noen av disse programmene begynte å avsløre innhold som gjorde at vi følte oss fulle av slim. Hvis vi ikke tok et valg om å slutte å se, ville det tilsmusset ånden vår og desensibilisere vår moralske fiber. Herren har også kalt oss til å endre noen av våre talemønstre som var troløse. Selv hvordan vi spiser har kommet under Åndens disiplin. Synd tar mange former og krever en konfrontasjon for å stoppe dens innflytelse på livene våre.

Esra var en skriftlærd som var kjent med Guds lover. Som Skriften gjentatte ganger sa om ham: "Guds nådige hånd var over ham" (Esra 7:6). Han ville trenge Guds nåde for å fullføre sitt kall – å vekke Israels folk til syndene som hadde forårsaket nedgangen i deres trofasthet mot Gud.

​Israelittene hadde giftet seg med hedenske koner og fikk avkom utenfor Guds vilje og befalinger. Deres ulydighet forurenset renheten i deres forhold til Herren. Da Esra oppdaget dybden av denne avlen, ba han til Herren og bekjente nasjonens synder. Han forsto hvorfor Israels avl hadde gjort dem sårbare for horder av inntrengere, "Det er derfor vi og våre konger og våre prester har vært prisgitt landets hedenske konger" (9:7)

Uansett hvor ille det blir, har Herren alltid en levning, og den levningen, når de først innser synden sin, er villig til å omvende seg og ordne opp med Gud, "Men nå har vi fått et kort nådeøyeblikk, for Herren vår Gud har tillatt noen få av oss å overleve som en rest» (9:8).

Esra visste at sammenblanding med et verdensbilde i strid med Guds vilje ville avspore hans hensikt for Israels fremtid, å "overlate denne velstanden til dine barn for alltid" (9:12).

Esra ventet ikke på at noen skulle slutte seg til ham, umiddelbart etter bekjennelsen hans: «Mens Esra ba og avla denne bekjennelsen, gråt og lå med ansiktet ned på bakken foran Guds tempel, en veldig stor folkemengde fra Israel— menn, kvinner og barn – samlet seg og gråt bittert sammen med ham» (10:1). En nasjonal omvendelse begynte da en person oppdaget feilen i deres veier. Stemmer steg opp fra de som var samlet rundt Esra som erklærte "Men til tross for dette er det håp for Israel" (10:2). Først etter bekjennelse og omvendelse er håp mulig for et individ eller en nasjon.

I dag står kirken ved et historisk veiskille. Kulturen påvirker kirken i stedet for at kirken påvirker kulturen. Vi har blandet oss med verdens synder og tenker at det vil gjøre oss mer tiltalende og akseptable når det vil frarøve oss, og avkom av vår tro, arven vi ble kalt til å etterlate. Tilbake til et liv i renhet krever en rest som er villig til å ta avgjørende valg nå som vil avgjøre hvordan historien deres vil bli nedtegnet og husket.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)