Der bodde Tom, og Toms ektefelle Wenche og hans mor, Inger, Alfred, Inga og Magnus. Magnus byttet vi fisk med. Han dro på fisking i Valdres, og kom hjem med fjellørret. Magnus og Inga fikk Glassepler fra Glassepletreet vårt i bytte med fjellørret. Fremdeles er sprøstekt fjellørret i beste jeg vet.
Inga var en original, hun også. Hun dro på Bingo, og var glødende opptatt av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia. Inga var opptatt av å ha rett, og jeg husker mor og hun sto ved grinda, som delte vegstubben vår i to, og mor kom til å nevne det skremmende som skjedde i Tsjekkoslovakia.
"Det heter ikke Tsjekkoslovakia, Ruth," sa Inga. "Det heter Tessoslovakia!" "Nei," sa mor. ";Jo", sa Inga og da ble det slik.
Her bodde Torbjørn og Karen, onkel og tanta mi, og her bodde mor og far - Aksel Olav og Ruth.
De har alle det til felles at de er borte.
Det er vemodig.
Jeg synger videre med Edvard Persson:
Det är minnenas kväll
Det är ro i ett tjäll
Bortom vägen det skymmer alltmer
Efter oro och strid
Tvenne mänskor fått frid
Det är bara varandra de ser
Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv
Och sett människor komma och gå
Vad som än drar förbi
Ett skall evigt förbli
Det är kärlekens livsmelodi
Det er underlig å tenke på at tre av de som bodde langs denne lille vegstubben fikk samme skjebe: Tom, onkelen min Torbjørn og jeg fikk alle Parkinsons.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar