Langs minnenes landevei

Svenske Edvard Persson er av og til å høre på radio. Han er udødeliggjort gjennom sangen "Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv och sett människor komma och gå". Det hender jeg nynner på den. Gårsdagen - en slik gråkald dag i uttrykksløse november, ble en slik tilbakeskuende dag for meg. Jeg dro frem minner fra den lille vegstubben hvor jeg vokste opp. Der bodde bygdeoriginalen Bergin, i sin bittelille stue, helt ved begynnelsen på vegstubben - ved samlepoststativet, så langt jeg fikk lov av mor å sykle. Utenfor lå den store, vide og skremmende verden.  Bergin, han var skummel, han også. En einstøing, uten nære venner. Han samlet på bilmerker - det vil si topplokkene på kroneisen vi kjøpe. De lokkene hadde bilder av gromme biler. På sommeren slo han opp alle vinduene, og spilte musikk for hele nabolaget, ved hjelp av minst to-tre radioapparater, alle innstilt på ulike stasjoner samtidig. 

Der bodde Tom, og Toms ektefelle Wenche og hans mor, Inger, Alfred, Inga og Magnus. Magnus byttet vi fisk med. Han dro på fisking i Valdres, og kom hjem med fjellørret. Magnus og Inga fikk Glassepler fra Glassepletreet vårt i bytte med fjellørret. Fremdeles er sprøstekt fjellørret i beste jeg vet.

Inga var en original, hun også. Hun dro på Bingo, og var glødende opptatt av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia. Inga var opptatt av å ha rett, og jeg husker mor og hun sto ved grinda, som delte vegstubben vår i to, og mor  kom til å nevne det skremmende som skjedde i Tsjekkoslovakia. 

"Det heter ikke Tsjekkoslovakia, Ruth," sa Inga. "Det heter Tessoslovakia!" "Nei," sa mor. ";Jo", sa Inga og da ble det slik.

Her bodde Torbjørn og Karen, onkel og tanta mi, og her bodde mor og far - Aksel Olav og Ruth.

De har alle det til felles at de er borte. 

Det er vemodig. 

Jeg synger videre med Edvard Persson:

Det är minnenas kväll
Det är ro i ett tjäll
Bortom vägen det skymmer alltmer
Efter oro och strid
Tvenne mänskor fått frid
Det är bara varandra de ser

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv
Och sett människor komma och gå
Vad som än drar förbi
Ett skall evigt förbli
Det är kärlekens livsmelodi

Det er underlig å tenke på at tre av de som bodde langs denne lille vegstubben fikk samme skjebe: Tom, onkelen min Torbjørn og jeg fikk alle Parkinsons.