Et valg om å følge Kristus

KIRKEN har bare seg selv å skylde på for sin sårbarhet for høyre- og venstreorientert politikk og vrangforestillinger - for sin manglende evne til å utvikle en robust bibelsk, Kristus-sentrert teologi om Guds rike med dets bibelske sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske implikasjoner.

Jeg tenker hovedsakelig på den nordamerikanske kirken og de delene av den globale kirken som er mest påvirket av den.

- Howard Snyder, metodist, professor emeritus. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

"Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten." (2.Tess 2,11-12)

"For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)

 

Noen ord om bønnen og mystikken

 Vi har mye å lære av bederne, de som har gått foran oss. En av dem er Evagrios av Pontos (346-399), en av den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og gikk i lære hos de kappadokiske fedrene, Basileios og Gregorios av Nazianzos. Om bønnen har Evagrios sagt:

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

Om bønnen har Evagrios også sagt: "Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk alltid etter den tilstand som ånden behøver for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med ham uten pause."

Johannes Chryshostomos tenker i samme baner: "Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp i stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten kan si: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 129,1)."

Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

Vend kappen etter vinden

 Jesus finner et ensomt sted for å være alene med disiplene og la dem få hvile seg (Mark 6,30-34). Dette gjør han under Åndens ledelse. Men når vi ser menneskelig på det, mislykkes planen hans. Antakelig ble Jesus overrasket da han så at det 'ensomme stedet' var fullt av folk, men han ble ikke virkelig skuffet. En menneskelig feil er ikke noe personlig nederlag, han vet at Faderen har en plan med alt som skjer. 

Vi opplever også mange ganger at våre jordiske planer blir tilintetgjort. Gud vil at vi skal bruke vår sunne fornuft og legge visse planer for livet vårt. Men han garanterer ikke at planene kommer til å lykkes. Ikke en gang når vi lar oss lede av Den Hellige Ånd er det sikkert at vi kommer til å fullføre det han leder oss til.

Det hører med til Guds pedagogikk at han ofte ødelegger planene våre, også de som vi har lagt ved hans hjelp. Han vet at når han skal få det gamle mennesket til å dø, så finnes det ikke noe mer effektivt enn å forhindre oss i å gjennomføre det vi planlegger. Vi kan bli nesten desperate når den ene planen etter den andre går i vasken. Men Gud vet at slik desperasjon kan gi oss en ny vilje til å følge ham, slik at vi hvert øyeblikk er beredt til å gjøre akkurat det Gud vil, uten garantier for suksess. Når vi mislykkes, kan vi lære oss å være smidige og stadig beredt til å slå inn på nye veier. Det er ikke feil å vende kappen etter vinden, hvis vinden er Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 308

Om å se seg selv i speilet

 Det er noe tragikomisk over kommentarfeltene i sosiale medier. Særlig når kristne setter merkelappen 'religiøs' eller 'fariseer' på andre kristne. Er det noe bots- og bededagen lærer oss så er det at vi trenger en realitetssjekk alle sammen. For tro om det ikke bor en fariseer i både deg og meg. Vi trenger ganske ofte speil for å se oss selv. 

Fortellingen om fariseeren og tolleren i tempelet er ganske illustrerende i så måte. Det er noe ufyselig over denne fariseeren som stiller seg opp 'for seg selv' - det er et poeng i seg selv, han kan ikke stå sammen med andre - og ba slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Så begynner han å ramse opp alt han er god for: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Vi tar avstand fra selvgode, selvskrytende mennesker, men vi ser ikke oss selv. For å være helt ærlig bor det nok en fariseer i oss alle, men vi liker ikke å innrømme det. Merkelappen 'fariseer', 'skriftlærd' og 'religiøs' setter vi på andre. Det er lettest slik. Fariseere liker best å se seg selv i fordelaktig lys.

Men Jesus forteller om en som hadde selvinnsikt nok til å se seg selv i lyset av sin egen situasjon. Tolleren hadde nok med sine egne synder: "Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!"

Det må ha vakt reaksjoner blant tilhørerne når Jesus bruker en toller som eksempel på en som hadde selverkjennelse. Tolleren var kanskje den mest foraktede personen i datidens samfunn. Han krevde inn skatt for okkupasjonsmakten. Det handler ikke om andres synder, det handler om min synd. I sin store botssalme, Salme 51, kommer kong David med erkjennelsen vi alle må komme med: "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort.

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Sjelens og kroppens helbredelse

 "Sjelens og kroppens helbredelse er en stadig pågående erfaring av Guds legende kjærlighet og berørende ømhet." 

- Bjørn Olav Hansen 25.oktober 2024

"Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)

Tusenårs-bønnen

 Med velvillig tillatelse fra rettighetsinnehaveren gjengir jeg her tusenårs-bønnen til Håvard Sand. Måtte alle bedende menn og kvinner i Norges land begynne å be den trofast. Den kommer i rette tid, for på søndag er det bots-og bededagen, en dag vi har tradisjon for å bøye våre knær i omvendelse og inderlig bønn for vårt kjære fedreland. La oss fortsette med det!

Overgitt til Guds nåde

 Hva er det tryggeste og sikreste du kan gjøre i alle situasjoner? Er du usikker på hva som er Guds vilje? Hvordan kan du kjenne trygghet i usikre tider?

Lukas forteller om en avgjørende hendelse i livet til apostelen Paulus. Han skal ta avskjed med menigheten i Efesos. Hva skal han gjøre? Han møter tilsynsmennene for menigheten, Gud har varslet ham om at den står overfor store utfordringer og prøvelser: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke folket. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å dra disiplene med seg." (Apg 20,29-30) Hva gjør han så i en slik spent situasjon? Jo, han gjør det eneste han kan: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord..." (v.32)

Vi kan trygt overlate alt i Guds allmektige hender. Han har den hele og fulle oversikten. Han kjenner framtiden, og når vi overlater alt til Guds nåde kan ingen ting gå feil. Dette gitr meg trygghet og ro innfor en ukjent framtid. Når alt kommer til alt er det nåden som bærer meg.

Lyset som avslører

 Jeg har dvelt nokså lenge i min Jesusmeditasjon over beretningen om Jesu forklarelse slik den er gjengitt i Matt 17, og har merket meg følgende setning: "Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt." (v.6) 

Det er kun når vi kles nakne for Guds rene og granskende øyne; det er bare da, og kun da, at vi vil fremstå med en autentisk fornyelse av vår sjel. Da kommer vi til en sann kunnskap og bevissthet om Kristi hellighet og samtidige ømhet.

Selv om andre tiders hellige har gjort seg erfaringer med Kristus som kaster lys over himmelveien, kan de ikke på noen måte erstatte våre egne erfaringer av Ham, som vi gjør oss i djupet av våre egne liv. Kristus tilhører hver og en av oss, og er rik nok for alle som påkaller ham.

Kristus har gitt oss løfter om, ikke bare at vi skal kjenne ham og tro på ham, men også at vi skal leve i ham. Han ga oss Ånden ikke bare for å lære oss, men for å bo i oss, forme oss og fornye våre sinn. Den Hellige Ånd tar hver dag fra Kristus hva Kristus er, og gir det til oss!

Livet i Kristus er handling, erfaring, fornyelse og uopphørlig vekst i Ånden.

Du og jeg blir vi

 Ånden skaper fellesskap. Den Hellige Ånd er det guddommelige 'vi'. I Treenigheten er Faderen 'jeg' og Sønnen er 'du'. Den Hellige Ånd er ikke en person som står utenfor, han er 'vi'. 

Det er Ånden som bryter ned alle murer som skiller. Han vil ikke at menneskeheten skal være et kollektiv eller en gruppe av individer. Han vil gjøre menneskeheten til et stort fellesskap, innlemmet i Treenighetens urfellesskap.

Alle skal forenes som et 'vi', sier Ånden. Og han gjennomsøker hele universet for at alt skal legges under Sønnen. Ingenting skal bli igjen utenfor, alt skal gjennomlyses av Gud og bli ett i ham. 

Når et menneske åpner seg og tar imot Ånden, er dette noe som angår hele fellesskapet. Ingen kan ta imot ham bare for sin egen skyld. Ånden lar seg aldri stenge inne i et reservoar. Han er liv som stadig flyter ut og gir seg selv.

Når Ånden kommer inn i et menneske, åpner han alle dører og vinduer, slik at han kan strømme ut over hele menneskeheten gjennom dette ene mennesket. Ånden kan komme inn i deg som er utholdende i bønn og strever etter å leve i sannheten. Alt det gode du gjør, alle dine forsøk på å leve rett overfor Gud og mennesker, åpner deg stadig mer for ham. Jo mer han får fylle deg, desto mer kan han selv strømme videre ut over verden. Hans gaver er ikke bare til deg selv, de er til hele menneskeheten.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 37

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt. 

Også i vår egen åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Ikke la de lure av falsk høflighet

 "Ikke la deg lure av høfligheten du kan møte på. Verdens høflighet kan være svært skadelig fordi den inneholder hykleri. Enhver ytre oppførsel kan etterligne den perfekte hellighet, men når hans indre blir avslørt, kan det være det motsatte." 

- Hl.Paisios av Athos (1924-1994) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Verden lengter etter å se levende tro

 "Vår verden tørster etter å se en levende tro i personen Jesus Kristus; ikke bare høre om den, men leve den. Så mange bøker forteller om Kristus, så mange predikanter snakker om Kristus; men få mennesker lever og snakker med Kristus." 

Ordene tilhører fader Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige, selve fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken i Egypt.

Og Matteus den fattige har aldeles rett: vår tro på Kristus vil for alltid bli kraftløs inntil vi møter ham ansikt til ansikt. Jeg tenker mye på det møtet apostelen Johannes hadde med Jesus på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han var forvist under forfølgelsen av de kristne under keiser Domitian. Vi leser fra Åp 1,9-10: "Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun." Når Johannes snur seg for å se hvem som taler til ham, får han se Jesus. Møtet med Jesus forandrer ham for alltid, og han beskriver erfaringen slik: "Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans..." (v.17) 

Hvert møte med Kristus er en bønn av fornyelse. Hver bønn er en erfaring av tro. Hver erfaring av tro er evig liv. 

Om ydmykhet og Gudserfaring

 "Ingen kan komme til innsikt om han ikke har ydmykhet. Den som ikke har ydmykhet forstår ingenting. Og ingen er ydmyk om han ikke lever i fred. Den som ikke har fred kan ikke være ydmyk...

Den tro som kommer av undervisning befrir ikke mennesket fra stolthet og tvil. Den tro som befrir henne er den hun oppdager når hun får innsikt. Det kalles at sannheten blir innsett og åpenbart. Så lenge forstanden ikke gjennom erfaringens kunnskap har innsett at Gud er Gud, berøres ikke hjertet av gudsfrykt. Men når vi blir overgitt, når vi går inn i mørket og mister denne innsikt til vi blir ydmyke, da gripes vi at en gudsfrykt som fører oss til ydmykhet og anger."

Isak Syreren. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Takk Gud for de bedende kvinnene

 Det er først og fremst kvinner som har båret kirken oppe gjennom bønn opp gjennom historien, det er først og fremst takket være en kvinne jeg selv har kommet inn i bønnens rike liv og tjeneste. Denne måneden feirer vi minnet om en av disse bønnens kvinner, nemlig Teresa av Avila. 

Det er fra henne jeg har lært at "når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven". Å dvele ved disse ordene gir nye dybder til bønnen, og ikke minst rett fokus. Det andre Teresa av Avila har lært meg er dette: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Den som vi vet elsker oss." Det er den beste definisjonen på bønn jeg har funnet.

Så i dag fortsetter jeg å takke Gud for alle bønnens kvinner som Gud har reist opp gjennom historien, og ikke minst de han reiser opp i en mørk tid som vår. Hva skulle vel kirken ha gjort uten kvinnene! Tenk bare på Susanna Wesley, mor til Wesley-brødrene, Metodistkirkens grunnleggere, som til tross for en stor ungeflokk levde og kjempet i bønn hver dag. Hun dro simpelthen kjolen over hodet for å finne ro fra ungeflokken for å be!

Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

En hedersmann er 80 år

 I dag fyller en god venn 80 år. Uredd, modig, vennlig er ord som passer når en skal beskrive Alv Johan Magnus. Han er en tydelig profetisk stemme i vår tid, og våger å tale der andre tier. Jeg setter stor pris på at han løfter fram Guds Ord i en utydelig tid som vår.

May Sissel og jeg har hatt den store gleden av å kjenne Alv gjennom mange år, og særlig gjennom det nasjonale bønnearbeidet og de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud helt siden starten. Det var til Alv jeg henvendte meg da jeg delte tankene om et nasjonalt bønneråd for Norge, og sammen tok vi initiativet til å starte Nasjonalt Bønneråd for Norge, et forum for bønneledere og bønnenettverk. 

Vi stiller oss i rekken av de mange gratulantene som hyller 80-åringen på dagen i dag. Det er menge ting som kunne vært skrevet om Alv. En tin som helt sikkert kunne vært føyd til, er dette: Alv er hel ved!

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen og jeg sammen med Alv Magnus i forbindelse med en av bønnekonferansene på Grimerud. Foto: May Sissel Hansen

Proklamer disse profetiske ordene når du ber for Libanon

 Når jeg leste disse profetiske ordene fra profeten Jesaja i går tenkte jeg umiddelbart på hvor dagsaktuelle de er, og jeg vil derfor foreslå for alle mine bedende venner at vi bruker dem når vi ber for Libanon i dette for dem skjebnesvangre dager de opplever nå. Landet står overfor store omveltninger, og kan endelig bli fri fra Hizbollahs terrorvelde. La oss derfor proklamere disse ordene over Libanon:

"Om bare en liten stund skal Libanon bli en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog. Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blinde øynes se. Igjen skal de hjelpeløse glede seg i Herren, de fattigste blant mennesker skal juble over Israels Hellige. For det er ute med voldsmannen, borte er spotteren, utryddet er alle ondskapens voktere, de som med sitt ord dømte folk skyldige, la snarer for den som hevder retten i byporten, og med tomme ord drev rettferdige bort." (Jes 29,17-21)

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart det du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Ømhetens kyss

 En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.

Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.

Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.

Far, Du elsker meg med ømhet.

Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

I den skjøre stillheten

 Etter frostnatta, i den skjøre stillheten, kan du høre bladene som faller fra greiner som har svaiet i blåsten. De faller til bakken, som er rimet, rustrøde, gule som solen, og skal snart bli til jord.

Den som kan høre stillheten tale i daggryet, eier en lykke.

Ranke står de, bjørkene, de er som taushetens musikk, som Spiegel in Spiegel av Arvo Pärt.

Stillheten, du er en budbærer, i spennet mellom høst og vinter. Den hjelper meg til å høre mine egne tanker, kjenne mine egne hjerteslag og lytte etter Guds stemme. Det er i stillheten et nytt øyeblikk fødes.

Skrevet 8.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskets hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys. 

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra. Slik en lege kjenner pasientens sykdommer. Da kunne han ikke ha befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien so ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde som tross alt ikke kunne berøre hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70

Det eneste håpet jeg ser

 "Mitt rike er ikke av denne verden...". Disse ordene av Jesus, som han sier i forbindelse med sin korsfestelse og død, har levd sitt eget liv de siste ukene. I natt drømte jeg om dem. Det er i forbindelse med korsfestelsen Jesus sier at om han ville kunne han ha fått hjelp av tolv legioner av engler til å befri ham, men han takket nei. Guds rike bygges ikke ved hjelp av vold. Det er og blir et annerledes rike. Det var de gode nyhetene om Guds rike Jesus kom for å forkynne, og det var den helt sentrale forkynnelsen hos apostlene. Guds rike bygges ikke ved hjelp av kuler og krutt, men med tilgivelse, forsoning og fred. "Salige er de som skaper fred," sier Jesus i Bergprekenen. Det eneste håpet jeg ser i den beksvarte natta verden opplever nå er den radikale forkynnelsen om Guds rike og forsoningen som skjedde på Jesu Kristi kors.

Han overlevde på grunn av Salmenes bok

 I går fikk jeg høre historien om den rumensk-ortodokse munken, fader Damaskrene, og ble djupt grepet. Fader Damaskrene var forstander for et kloster på grensen mellom Romania og Moldova. Så kom kommunistene, og klosteret ble tvangsoppløst. Munkene fikk klippet av skjegget og fratatt munkeklærne. Fader Damaskrene ble beordret til tvangsarbeid i en kullgruve.

Hvordan skulle han holde fast ved troen? Han var fratatt Bibelen sin, men hadde klart å smugle med seg en kopi av Salmenes bok. Det beksvarte mørket under jorden, i lyset av en lommelykt leste og ba han seg gjennom flere tiår i fangenskap, og troen overlevde. Lese fikk han anledning til når han hadde fylt en kullvogn med kull og ventet på den neste. Han ble først satt fri i forbindelse med kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa. Han som fortalte meg historien kjenner denne ortodokse munken, og har sett den slitte utgaven av Salmenes bok han leste i. Den bar tydelig preg av svarte merker etter kull fra munkens fingre.

Hvor høyt verdsetter vi at vi eier en Bibel og kan lese den?

Gud gir avkall på alt

 I den gamle pakt åpenbarte Gud seg som den som er "opphøyet over alle guder" (Sal 97,9). Han delte ikke sin herlighet med noen. I den nye pakt avslører Gud hvordan han gir avkall på sin egen herlighet. Sønnen avstår frivillig fra sin likeverdighet med Faderen når han tar på seg en tjeners skikkelse og blir som en av oss (Fil 2,7). Og Sønnen gir alt fordi Faderen gir alt. Han holder ikke Sønnen fast, men overlater han frivillig i menneskenes hender. Den Hellige Ånd er i sitt vesen selve denne gaven fra Faderen og Sønnen, denne stadige ofringen av alt de er. 

Den treenige Gud vil gjøre seg liten for at mennesket skal bli stort. På korset avslører Gud hele sin herlighet og gir den bort. Der åpenbares kjærligheten i sin ytterste, guddommelige konsekvens. På korset lyser kjærligheten i all sin glans. Ingen som ser på korset med åpne øyne, kan tvile på at Gud er kjærlighet. Guds innerste vesen viser seg i Jesu åpne hjerte.

Kjærligheten går frivillig inn i svakheten for den elskedes skyld. Kjærligheten viser sin styrke klarest når den avstår fra all styrke.

Guds kjærlighet er et mysterium av selvutslettelse. Det kan ikke fattes av den som krampaktig holder fast på det han har og er og som hevder sine rettigheter og bruker sin egen styrke på andres bekostning. Men den som avstår fra alt og frivillig blir bitteliten, kan begynne å ane noe om Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 80

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har han, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge den over i Guds hender.

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31

Overgivelse midt i kampen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, verken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskenes kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle nakne og mette dem som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er jo kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre.

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vanskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 77

Om å gjøre Herren til sin bolig

 Nettene er fortsatt vanskelige for meg. Hjelpeløsheten, det å må ha hjelp til å komme inn og ut av senga er ingen god følelse. Av og til blir jeg redd. 

Men det er også en øvelse i den totale overgivelsen i Guds hender. Salme 31,6 og vers 16 er blitt en daglig følgesvenn, og jeg ber disse ordene med tillit til Gud: "I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud...Mine tider er i din hånd."

Men jeg har også landet i Salme 90,1-2: "Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud."

Å gjøre Herren til sin bolig, er selve hemmeligheten. Herren er en bolig, fra slekt til slekt. Dette kan lett bli fine ord. Så jeg må gjøre meg erfaringer av å bo i Gud. I mellomtiden søker jeg og finne "nattely i skyggen av Den veldige." (Salme 91,1)

Et stillferdig Gudsnærvær

 Noe er på gang i Norge! May Sissel og jeg har merket det i flere av våre møter det siste året. Et stillferdig Gudsnærvær preger møtene. Mange gråter. Det kommer helt plutselig en ro og freden senker seg over forsamlingen. Det hele varer noen minutter. Så også i den gudstjenesten i Baptistkirken Fredrikstad under gudstjenesten søndag, hvor jeg talte. Flere var synlig grepet.

Vi kom til Fredrikstad allerede lørdag og tilbrakte noen timer sammen med gode venner, Hans og Astrid Dean Alvim. Astrid var også møteleder i gudstjenesten søndag, hvor også menighetens lovsangsteam deltok med vakker sang. De åpnet himmelen for oss.

Søndag ettermiddag var vi på besøk hos May Sissels tante og onkel, Rita og Einar Stensland. Einar, som har vært mangeårig pastor i Det Norske Baptistsamfunn, har en helt spesiell plass i vår familie. Han er hele storfamiliens pastor. Med sin varme og lavmelthet og gode smil har han vunnet våre hjerter, og det var et sterkt og gripende øyeblikk da 85-åringen lyste Herrens velsignelse over May Sissel og meg før vi dro hjem igjen. Rita har stått trofast ved Einars side gjennom en lang tjeneste som pastor og gjennom et langt og velsignet godt ekteskap. Rita er en varm og god omsorgsperson.

Møtekalenderen for oktober ser slik ut:

13. oktober: Baptistkirken Skien kl.17.00

20. oktober Gardermoen kristne fellesskap kl.11.00

27.oktober: Baptistkirken Brumunddal kl.17.00