Som stjerner på nattehimmelen - arbeide på ens frelse

Det er ikke fritt for at spørsmålene melder seg når noe man har planlagt i lang tid, ikke blir slik man hadde trodd. I morgen skulle jeg ha talt på en pastor- og lederkonferanse i Russland med 100 deltagere, og på søndag i en menighet på grensen mellom Russland og Estland. I stedet sitter jeg hjemme og varmer meg ved peisen. Jeg er alene, og det er helt stille i huset. Sykdom setter sine egne grenser. Det er ikke alltid at man har gode svar å gi. Midt i alle de spørsmålene jeg har stilt meg selv, har den hellige Antonius kommet meg til hjelp! Sommeren år 305 slår Antonius følge med noen arabere. Han ledes av Ånden til å bli med deres karavane inn i det indre av den egyptiske ørken. Tre dagsreiser inn i ødemarken, finner han en liten oase. Det renner vann fra en klippe. Ved foten av dette fjellet vokser det noen daddelpalmer. Noen hundre meter lengre opp - 680 meter over Rødehavets overflate - finnes det en grotte i bergveggen. Mot vest åpner Wadi Arabah seg. I øst strekker fjellene seg mot havet. Antonius blir så betatt av dette stedet, at han slår seg ned her. Han har søkt ut i ørkenen før, Antonius. 35 år tidligere hadde han møtt Jesu ord til den rike unge mannen: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg." (Matt 19,21) Ordene hadde han hørt under en vanlig gudstjeneste i sin hjemby. Han gjorde som Jesus sa, solgte gården sin, og gav pengene til de fattige. En åndelig søken begynte. Den fører ham ut i ørkenen. I året 285 krysser Antonius Nilen, og i en befestet brønn i Pispir finner han et sted for stillhet. Der blir han i 20 år. Da han etter disse 20 årene i stillhet og bønn, og kamp mot demonene, kommer folk ut til ham. Først pilegrimene, så turistene. Plutselig vender Antonius ryggen til alt og alle. Han forsvinner ut av bildet, og søker seg inn til det indre av ørkenen, der han gjør seg utilgjengelig.

Arbeide på vår frelse

Til forsamlingen i Filippi skriver apostelen Paulus noen underlig, og utfordrende ord: "..og arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt." (Fil 2,12b) Disse ordene står i en sammenheng: "For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen, når dere holder fast ved livets ord.." (versene 13-16a) Blant de spørsmålene jeg har stilt meg selv, mens jeg har stirret inn i peisvarmen i dag er: Hvordan kan ordene våre bli troverdige, og hvordan kan livene våre bære frukt? En ting er i hvertfall sikkert: Vi kan ikke føre mennesker lenger, enn vi er kommet selv. Det vi gir videre må ha rot i virkeligheten, i vår egen erfaring. I ørkenen kommer vi helt inn til kjernen av oss selv. Da går man virkelig på djupet og spør: Hvordan skal man bli frelst? Og da frelse i betydningen: å vinne tilbake til det opprinnelige, det udelte hjertet; den plass vi alle kommer fra og der alle egentlig hører hjemme. Det handler om Kristuslikhet. Om frelsen som forvandler liv til hellighet. Den hellige Antonius svarte dette på spørsmålet om hvordan blir man frelst: "Hvor du enn bor, så flytt ikke derfra i utide." Et merkelig svar, sier du kanskje. Men grunn på det, så vil du se hvor rett Antonius har. Selv ble han i 50 år værende i grotten i det indre av den egyptiske ørken. I 50 år arbeidet han på sin frelse, sin gjennomskinnelighet. Da brøt vekkelsen løs, og tusener kom for å se og møte denne mannen, - se og møte hans Kristuslikhet. Den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafsson, som har betydd så mye for mitt eget kristenhet, har sagt dette: "Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att så bli genomfrälst." I disse dager blir ordene til Paulus, hans inderlige bønn, også min: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20) Min bønn er at jeg må få leve et troverdig liv. Et liv som holder. Et liv som er helt. Det som ikke demonstreres i tide og utide, det som ikke kan nås uten kamp og møye, har en kraft, som aldri finnes i det som nås med letthet. Jeg tenker mye på de advarslene Jesus gav sine disipler, når de gjorde seg erfaringer med Gud: Fortell det ikke til noen! I dag høres slike ord merkverdige ut. Vi vil jo utbasunere det meste med det samme. Men åndelige erfaringer kan forsvinne mellom fingrene våre i samme øyeblikk som vi begynner å snakke om dem. En nonne fra et evangelisk kloster skrev til meg her om dagen og sa: Om du ikke kan reise, kan du sansynligvis utrette mer ved å være hjemme! I bønn. Det er sannelig sant. Og jeg har mye å arbeide med når det gjelder min egen frelse. Jeg er så takknemlig for det jeg har lært av den hellige Antonius i dag. Han vil nok følge meg noen dager fremover nå, gjennom det vi er så heldige å vite om denne mannen som er blitt kalt "ørkenens stjerne", takket være biografien til Athanasios av Aleksandria.