Hold meg tett inntil Deg, Jesus!

I natt fulgte jeg ei redd jente til sykehuset, og det var vondt å etterlate henne der. Hun så på meg med øyne fulle av angst, spørrende og undrende. Hva skjer? Lar du meg bli her? Blant fremmede mennesker jeg ikke kjenner, mennesker jeg aldri har møtt? Du skalv da du la deg, så trett, så uendelig trett. Jeg kjente tårene komme, som de gjør nå, når disse linjene skrives. Jeg kjenner ropet inne i meg: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud - du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro." (Salme 22,2-3) Akkurat nå har jeg ingen svar å gi, bare et rop. Lidelsen er en gåte. Hvorfor skal du ha det så vondt? Hvorfor skal du plages så ille? For 20 år siden ble jeg pappa for første gang. Til ei skjønn lita jente. Så liten og vever. Jeg holdt deg i armene mine, rugget deg i søvn. I natt holdt jeg rundt deg, knuget deg inntil meg, og gav deg den varmeste klemmen jeg kunne gi. Jeg vet du klynger deg til Jesus i natt, skjelvende av angst, og som ingen annen kan Han stryke deg ømt over håret og hviske hvor inderlig Han elsker deg. Pass på jenta mi, i natt Jesus, pass godt på jenta mi! Hos Deg er hun trygg. Men jeg undres, Herre, jeg virkelig undres, hvorfor hun må lide slik. Det hadde vært mye greiere om det var meg som hadde det slik. Men ikke barnet mitt, Herre, hun som er blitt ei ung dame som skal begynne på livet. Men jeg overlater henne til deg, Herre - jeg vet at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare.