Den tyske lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev en bryllupspreken for en niese av seg, mens han satt i sin celle i nazi-fengselet. Her sier han:
”Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjonen vil Han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn til Hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig – det er en status, en tjeneste.”
En annen luthersk prest, kjent fra den karismatiske bevegelsen, Larry Christenson, har skrevet dette om forholdet mellom menigheten, Kristus og ekteskapet:
”Mellom menigheten og Kristus er det et kjærlighetsbånd som er mer hellig, som er finere og fastere enn noe annet som har eksistert mellom Gud og mennesket. I kristendommen har mann og hustru fått den oppgave å representere bildet på denne forening mellom Kristus og menigheten – et bilde som taler om selvoppofrelse, innvielse og kjærlighet. I gamle tider var ekteskapet på sitt beste et moralsk forhold. I det kristne ekteskapet ser vi noe enda høyere – et mysterium.”
Hva lærer Bibelen om ekteskapet? Før vi ser nærmere på dette særdeles viktige spørsmålet, la oss se på selve grunnvollen for menneskets eksistens. Bibelens første bok viser oss følgende:
Vi er likeverdige. Mann og kvinne er begge skapt i Guds bilde.
Vi er skapt ulike, skapt for å utfylle hverandre.
Vi er like syndige, med ulydige hjerter.
Vi er like elsket av Gud og avhengige av Ham.
Når vi leser de første bladene av vår Bibel, ser vi at Gud skapte et mangfold. Skaperverket er rikt og differensiert. Gud vil forskjeller og ulikheter. Kjønnsforskjellen er en forutsetning for forplantningen og at livet blir opprettholdt. Og denne kjønnsforskjellen er Gud-villet.
Som mann og kvinne er vi forskjellige, likevel er vi avhengige av hverandre. For mannen er det ikke godt å være alene. ”Da sa Herren Gud: Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.” (1.Mos 2,18)
Kvinnen Gud skaper er altså både mannens like, og hans hjelper.
Ordet hjelper på hebraisk har ingen nedsettende mening. Det samme ordet brukes i 2.Mos 18,4: ”Den andre hette Elieser; for han hadde sagt: Min fars Gud kom meg til hjelp og berget meg fra faraos sverd.” Og i Salme 20,5: ”Måtte han sende hjelp fra helligdommen og gi deg støtte fra Sion.”
Gud er med andre ord Israels støtte og hjelper som Israels folk trenger. Dette er altså den bibelske forståelsen av ordet, og med dette utgangspunktet føres kvinnen inn i mannens liv. Ordet hjelper i den hebraiske betydningen dreier seg om en hjelper i allmenn og omfattende betydning av ordet. Ikke bare som praktisk hjelp til arbeidet eller hjelp i forbindelse med barn og oppdragelse. Kvinnen representerer noe nødvendig, en kraft og en styrke som mannen trenger.
Det andre hebraiske ordet som er oversatt med ”like” betyr flere ting på en gang:
Kvinnen er mannens like ved at hun både er mannen likeverdig og av samme kjøtt og blod, det vil si av samme vesen. Men ordet betyr også det som utfyller, legger noe annet til som ikke var der fra før.
Men, og dette er viktig å si i vår tid, i forbindelse med debatten om den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven: Kvinnen er av hans kjøtt og blod, men samtidig forskjellig, Gud gir ikke mannen en annen mann, men en kvinne! Gud skaper Adam og Eva, ikke Adam og Even.
Vi skal også legge merke til noe annet i denne sammenhengen. Det er mannen som gir alt levende deres navn, også kvinnen. ”Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever.” (1.Mos 3,20) Ifølge gammelorientalsk tenkemåte, og ikke minst hebraisk, er navngiving et uttrykk for utøvelse av autoritet overfor det som gis navn. Det er en utøvelse av myndighet. Dette peker frem mot den undervisningen som Det nye testamente gir, om den guddommelige ordningen mellom mann og kvinne. Jeg kommer tilbake til dette viktige aspektet i en senere artikkel.
De første kapitlene i 1.Mosebok viser oss også at kvinnen skapes fra mannen og gis til mannen. Mannen på sin side er pålagt å forlate sin mor og sin far for å bli trofast hos sin kvinne.
”Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjonen vil Han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn til Hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig – det er en status, en tjeneste.”
En annen luthersk prest, kjent fra den karismatiske bevegelsen, Larry Christenson, har skrevet dette om forholdet mellom menigheten, Kristus og ekteskapet:
”Mellom menigheten og Kristus er det et kjærlighetsbånd som er mer hellig, som er finere og fastere enn noe annet som har eksistert mellom Gud og mennesket. I kristendommen har mann og hustru fått den oppgave å representere bildet på denne forening mellom Kristus og menigheten – et bilde som taler om selvoppofrelse, innvielse og kjærlighet. I gamle tider var ekteskapet på sitt beste et moralsk forhold. I det kristne ekteskapet ser vi noe enda høyere – et mysterium.”
Hva lærer Bibelen om ekteskapet? Før vi ser nærmere på dette særdeles viktige spørsmålet, la oss se på selve grunnvollen for menneskets eksistens. Bibelens første bok viser oss følgende:
Vi er likeverdige. Mann og kvinne er begge skapt i Guds bilde.
Vi er skapt ulike, skapt for å utfylle hverandre.
Vi er like syndige, med ulydige hjerter.
Vi er like elsket av Gud og avhengige av Ham.
Når vi leser de første bladene av vår Bibel, ser vi at Gud skapte et mangfold. Skaperverket er rikt og differensiert. Gud vil forskjeller og ulikheter. Kjønnsforskjellen er en forutsetning for forplantningen og at livet blir opprettholdt. Og denne kjønnsforskjellen er Gud-villet.
Som mann og kvinne er vi forskjellige, likevel er vi avhengige av hverandre. For mannen er det ikke godt å være alene. ”Da sa Herren Gud: Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.” (1.Mos 2,18)
Kvinnen Gud skaper er altså både mannens like, og hans hjelper.
Ordet hjelper på hebraisk har ingen nedsettende mening. Det samme ordet brukes i 2.Mos 18,4: ”Den andre hette Elieser; for han hadde sagt: Min fars Gud kom meg til hjelp og berget meg fra faraos sverd.” Og i Salme 20,5: ”Måtte han sende hjelp fra helligdommen og gi deg støtte fra Sion.”
Gud er med andre ord Israels støtte og hjelper som Israels folk trenger. Dette er altså den bibelske forståelsen av ordet, og med dette utgangspunktet føres kvinnen inn i mannens liv. Ordet hjelper i den hebraiske betydningen dreier seg om en hjelper i allmenn og omfattende betydning av ordet. Ikke bare som praktisk hjelp til arbeidet eller hjelp i forbindelse med barn og oppdragelse. Kvinnen representerer noe nødvendig, en kraft og en styrke som mannen trenger.
Det andre hebraiske ordet som er oversatt med ”like” betyr flere ting på en gang:
Kvinnen er mannens like ved at hun både er mannen likeverdig og av samme kjøtt og blod, det vil si av samme vesen. Men ordet betyr også det som utfyller, legger noe annet til som ikke var der fra før.
Men, og dette er viktig å si i vår tid, i forbindelse med debatten om den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven: Kvinnen er av hans kjøtt og blod, men samtidig forskjellig, Gud gir ikke mannen en annen mann, men en kvinne! Gud skaper Adam og Eva, ikke Adam og Even.
Vi skal også legge merke til noe annet i denne sammenhengen. Det er mannen som gir alt levende deres navn, også kvinnen. ”Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever.” (1.Mos 3,20) Ifølge gammelorientalsk tenkemåte, og ikke minst hebraisk, er navngiving et uttrykk for utøvelse av autoritet overfor det som gis navn. Det er en utøvelse av myndighet. Dette peker frem mot den undervisningen som Det nye testamente gir, om den guddommelige ordningen mellom mann og kvinne. Jeg kommer tilbake til dette viktige aspektet i en senere artikkel.
De første kapitlene i 1.Mosebok viser oss også at kvinnen skapes fra mannen og gis til mannen. Mannen på sin side er pålagt å forlate sin mor og sin far for å bli trofast hos sin kvinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar