I går dro Poirot og jeg inn til bønnekoia mi, for å tilbringe ettermiddagen og kvelden sammen. Min gode venn Odd Elvesveen stakk også innom, og vi hadde en god bønnestund. Det er alltid godt å be sammen med gode venner. Selv om det er så mye spennende å oppleve for en åtte måneder gammel Wheaton terrier, slo Poirot seg til å ro etter hvert som varmen bredte seg i koia. Etter at Odd var gått igjen, ventet jeg i koia til det begynte å mørkne utenfor, før jeg satte kursen hjemover. Det gjenstår litt arbeid inne i koia for å få utvidet den ene benken til en sengeplass, og da skal jeg nok også benytte anledningen til å overnatte. Med hunden vår tilstede føler jeg meg trygg. Den er god til å varsle når en føling er underveis, og det er veldig god mobildekning herfra, om jeg skulle trenge hjelp. Et par av mine gode venner har nå fått nøkkel til koia, som forøvrig heter Mamre, så den kommer til å bli enda mer brukt i tiden framover. Selv synes jeg denne tiden av året er så flott. September med sin krystallklare luft, rimfrosten som setter seg i det høye gule gresset som finnes rundt koia, og sola som fortsatt varmer. Og ikke minst alle fargene. Det er så vakkert. Det er en slik glede ved det å få være til, oppleve alt det vakre Gud har skapt og kunne fryde seg over vår Fars store og dype kjærlighet til oss alle. (Foto: Benedicte Hansen)
Dette passer strengt talt ikke inn her, men i håp om nåde...
SvarSlettJeg var på Pentakostalt Teologisk Symposium for noen dager siden, og jeg tror innoldet der hadde vært interessant for både deg, og flere av bloggens lesere.
Hovedtaleren var Stephen Land som er en wesleyansk pinsevenn, og svært mye av tiden ble brukt til å sette fokus på hvordan pinsebevegelsen i dag har beveget seg bort fra sitt opprinnelige fokus på hellighet, og det var en av grunnene til at at Land som wesleyansk-pentakostal.
Helt konkret var det at man hadde gått fra en lære om at helligjørelse og innvielse må komme i forkant, eller ihvertfall som en viktig del av åndsdåpen til en lære om at åndsdåpen er tilgjengelig for alle.
Det ble videre snakket om at det var mye fokus på ortopraxi, og ortodoksi, men lite fokus på ortopatos, eller "rett pasjon", og at uten denne innviede, korsfestede pasjonen vil man heller ikke se en pinseild som kan forandre samfunn.
Og så til slutt et spørsmål til Bjørn Olav Hansen.
Dr. Stephen Land nevnte hvordan de som hadde denne brennende pasjonen, og innvielsen tidlig på tusentallet søkte til ørkenen, og tilbake til den monastiske bevegelsen for å søke Gud i ensomhet, og at det derifra kom en åndsutgytelse med det innhold pinsevenner gjerne ønsker deg.
Er dette noe du kjenner til, og kanskje kunne skrevet noe om?
Her kan du lese innledningen til seminaret ved undervisningspastor Karl Inge Tangen, som også er sentral i pinsevennenes høyskolesatsning PLT.
Personlig er jeg delvis uenig i en wesleyansk forståelse, men det betyr ikke at jeg ikke mener man kan lære mye fra den.
Forskjellen består hovedsaklig i at jeg mener at sann helligjørelse utelukkende skjer under Den Hellige Ånds inspirasjon, og viktigst av alt ett sant, vedvarende og fornyende møte med Guds nåde som ifølge Bibelen er det som driver til helligjørelse.
Kun en dyp erfaring av nåden fører til en dyp, ekte og vedvarende helligjørelse i Åndens kraft.
"Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?"
Men noe jeg var enig med Stephen Land, Karl Inge Tangen, Emanuel Minos og resten av talerne om er at vi trenger den totale, korfestende overgivelsen hvor vi søker å gjøre Jesu ord til våre egne:
"Men ikke som jeg vil, bare som du vil"\"Men la ikke min vilje skje, men din!"
Den bønnen ønsker jeg ihvertfall selv å gjøre til min daglige, og min største bønn og glede vil være å la det få skje i mitt liv ved Guds nåde, og Gud Den Hellige Ånd.
Lars
Jeg så dette innlegget først etter at jeg hadde skrevet lørdagens bloggartikkel om hellighetslengsel. Tusen takk, Lars, dette var et meget verdifullt innspill. Nå er klokka blitt kvart på ett natt til lørdag, så jeg skal komme tilbake til spørsmålet ditt når jeg har fått en god natts søvn. Men igjen: Takk for bidraget. Skulle gjerne ha vært på det seminaret.
SvarSlettLars:
SvarSlettDen hellige Antonios (270-356) regnes for å være selve pioneren blant ørkenfedrene, og pleier å kalles den første kristne eremitt, eller eneboer. Men når Antonios innledet sitt liv som asket, gikk han først i lære hos en kristen eremitt som har forblitt anonym. Dette sier oss at helt fra kristendommens begynnelse har ørkenen utøvd sin selsomme dragningskraft på mennesker. Vi kjenner jo til døperen Johannes. Det var i Egypt omkring år 300 som ørken fikk en spesiell dragningskraft for tusenvis av mennesker. Da pågikk det en ørkenvekkelse, om vi kan bruke en slik merkelapp. Og blant disse menneskene, både menn og kvinner, finnes det mange beretninger om undergjerninger som skjedde gjennom dem. Flere av Åndens gaver, ikke minst kunnskapstale ved Ånden, profetier, kraft til å gjøre undergjerninger, helbredelser og prøving av ånder, var merkbart tilstede i disse sammenhengene.
Noe som ikke er så kjent, er at i Russland skoger, skjedde det samme 1000 år senere. Dypt inne i Russlands skoger søkte menn og kvinner ensomheten, som eneboere. Noen av dem slo seg også sammen i ulike klostersamfunn, slik det hadde skjedd i den egyptiske ørken.
Den ortodokse kirke er jo i høyeste grad en helligånds-kirke, hvor nådegavene fungerer og har fungert siden kirkens grunnleggelse.
Det var interessant å lese kommentaren til Stephen Land kom med, bragt videre av anonym. Uten å forsøke å si hva som er rett lære og forståelse, er det en riktig observasjon at det f.eks. Barratt var opptatt av ved åndsdåpen, og det som senere har blitt fremtredende hos pinsevennene, ikke er helt det samme. Jeg har lest Barrats skildring av hans lengsel etter, bønn om og innvielse til helliggjørelse før han opplevde sin åndsdåp. Men senere har pinsevenner og karismatikere mer vektlagt kraft, utrustning, gaver. Det er jo ikke galt, vi trenger jo det, men vi trenger sannelig også det Barratt søkte.
SvarSlettNår Pinse for alle markerer 100-års jubileumet for pinsevekkelsen som kom til Norge og Europa, er det mye begeistring og kraftfulle rapporter. Ja, Gud velsigne dem for det. Men jeg skulle ønske at det i sterkere grad også ble kombinerte med sønderknuselse, syndsbekjennelse og bønn om renhet og helliggjørelse. Ikke det at vi andre er noe bedre. Men her kunne pinsevennene ha noe godt å bidra med til oss andre, også til oss som kanskje vil tenke litt annet teologisk om spørsmålet.