I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.
Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.
Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"
Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."
(fortsettes)
Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.
Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"
Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."
(fortsettes)
Du har jo også lest David W. Bercots bok "Will the real heretics please stand up". Boka skriv faktisk ein heil del om Luther.
SvarSlettSom Augustinar-munk brukte Luther Augustin i møte med den romersk-katolske læra (sjå side 141-142 for Augustins lære om frelsa). Han gjekk sørgelig nok difor ikkje tilbake til den opphavelege kristendommen av hundretalet og tohundretalet.
"Following Augustine, Luther argued that salvation is entirely a matter of predestination. He taugt that humans are totally unable to do anything good, or even to have faith in God. Instead, God gives faith and good works to those whom He had arbitrarily chose to be eternally damned."
Eg kan forstå at Luther uttrykk er besnærande, skal "Gud true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?". Men spørsmålet avdekker likevel ei haldning som ein ikkje finn dekning for hjå dei fyrste kristne, som brakte ljoset inn i verda og snudde romarriket på hovudet. Dei trudde tvert om at nytestamentlege rettferdigheit overgår den gamaltestamentlege.
Og dei trudde at me vert frelst av nåde, men også ved gjerningar. Med andre ord trudde dei både på galatarbrevet og jakobsbrev. Luther, Augustin og andre vestlege teologar har overtydd oss om at desse to er to uforsonlege motpolar. Sjå side 61 og 62. "The early Christians believed that salvation is a gift from God but that God gives His gift to whomever He chooses. And He chooses to give it to those who love and obey him.
Ikkje dermed sagt at ikkje Luther gjorde mykje bra, eller at den romersk-katolske kyrkja hadde rett. Men det er ei anna sak.
Jeg holdt på å si at Luther er Luther! Jeg finner mye godt hos han, men som barn av sin tid og med rotfeste i Romerkirken, er det mangt og mye å undre seg over.
SvarSlettSlik jeg ser det er vi alle født i Guds bilde, og dermed bærer vi i oss noe av det evige. Synden har smusset til dette bildet, og gjort det nærmest ugjenkjennelig. Frelsen er å føres tilbake til det opprinnelige. "Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur ..." (2.Pet 1,3)
Mitt syn på dette ligger nok nærmest det synet den ortodokse kirken har.
Det er godt å høyra. Dei ortodokse trur jo i samsvar med dei fyrste kristne når det gjeld frelsesspørsmålet.
SvarSlettElles vil eg her nytta høvet til å påpeika at David W. Bercot si bok bør supplerast med ei bok som Francis Macnutt si "The NEarly Perfect Crime", der det går fram at det karismatiske uttrykket til den tidlege kyrkja forsvann ut over århundra (lækjedom og demonutdriving), då det vart profesjonalisert, slik at berre prestane skulle driva med det.
Det skulle jo bety at pinsevener og karismatikarar og andre som prøver å gjenoppliva dette er legitime. Eg går ikkje god for Todd Bentley, som deg, berre så det er sagt. I alle fall ikkje før det er bevist at han står for den sanne læra. Så langt syns eg ikkje han har gjort ein særlig god jobb der.
Det er noko med paradokset i urkristendomen som er umogeleg for oss å trenga gjennom. Eit paradoks er ikkje ei sjølvmotseiing, men ei dobbellære, dvs to positive utsegner. Det mest kjende døme er læra om Jesus som sann Gud og sant menneske. Han er Davids som og Davids Herre. Han er Menneskesonen og Guds Son.
SvarSlettI nattverden (eukarastien som er den vanleg nemninga her) finn me også paradokset: Elementa er på den eine sida brød og vin, men i kraft av Jesu utsegn også hans lekam og blod.
Men paradokset finn me også i læra om frelsa. Det er Gud som frelser oss, ingen andre enn han har ære for det. Dog er det me som let oss frelsa.
Det same ser me i læra om utvelging. Gud vel ut til frelse. Men me vert gjennom forkynninga stilte på val og må velja.
Paradokset er ugjennomtrengleg for forstanden. Me vert audmjuke i møte med dette, me som vil forstå alt og få det på formel. Men paradokset ligg i botnen for all nytestamentleg teologi. Dette hadde Augustin og Luther oppdaga.
Takk for svar, Jens. Eg set Kristkyrkja høgt, men eg veit ikkje om eg kan seia det same om Augustin og Luther (A og L). (Eg er open for irettesetjing skulle eg bringa feilslutningar til torgs)
SvarSlettNår du skriv at dei hadde skjønt at all nytestamentleg teologi er paradoksal, eller dobbelt-lærande, får du det i mine øyrer til å høyrast ut som om dei hadde eit balansert syn på frelse ved tru/ frelse ved gjerningar-dikotomien. Eg er samd i at det beste er å ha eit balansert syn på dette slik dei fyrste kristne hadde, men kan ikkje sjå at duoen A og L kvalifiserer til det.
Augustin havna i staden i eit ytterleggåande standpunkt, og i motsatt grøft av munken Pelagius som han argumenterte mot: Absolutt predestinasjon.
Du veit sikkert kva det innebærer, Jens, men for andre som måtte lesa dette: Blant anna meinte Augustin at som resultat av Adams fall er mennesket heilt råttent. Han er i seg sjølv ute av stand til å gjera noko godt. Mennesket kunne difor i seg sjølv heller ikkje begynna å tru på Gud. Guds avgjersle om å frelsa ein person og fordømma ein annan var heilt arbitrær. Det var forutbestemt før skapinga. Dei som er utvald kunne heller ikkje mista frelsa. Og omvendt.
Luther sitt mål var å føra kyrkja tilbake til slik ho var før ho spora av med bl.a. purgatorium-trugsmål og avlatsbrev. Det betydde ei tilbakevending til augustinsk teologi, som me veit var rådande i kyrkja før det store skismaet. Luther kan ikkje klandrast for at han hadde mindre kjennskap til teologane før Augustin, som ikkje var lett tilgjengeleg i vesten. Kva kunne ikkje ha skjedd viss Luther hadde hatt kjennskap til (eller betre kjennskap) skriftene åt Polycarp, Ireneus, Justin filosofen, Klementin av Alexandrina, Origenes, Tertullian, Cyprian og Lactantius?
Ikkje dermed sagt at eg har inngåande kjenskap til desse tidlege kristne teologane, men eg veit kva dei seier om dei spørsmåla me diskuterer no. Eg vil presisera at eg er samd med deg i det du seier om det tosidige ved frelsesspørsmålet, berre ikkje at A og L er eksponentar for vårt balanserte standpunkt. Til sist vil eg påpeika at det ikkje er nok å kjenna skriftene til dei og dei personane, eller jamvel Bibelen, ein må også få tak på krafta og karismatikken til dei fyrste kristne. På dette punktet trur eg Kristkyrkja både på Stord og i Bergen har mykje å bidra med.
Helsing Øystein Lid
Takk Øystein og Jens! Dette ordskiftet håper jeg fortsetter! Det er faktisk usedvanlig lærerikt, og jeg vil tro meget verdifullt for mange av bloggens lesere. Dere to har mye godt å bidra med for å hjelpe oss til å få se storheten i kirkens røttter og i evangeliet.
SvarSlettTakk for vidareførande svar, Øystein, og for oppmuntring til å halda litt fram på denne galeien, Bjørn Olav.
SvarSlettEg har desverre ikkje lese anna enn utdrag av skriftene til kyrkjefedrane. Det er jo litt dumt, men dei er jo ikkje så lett tilgjengelege på norsk. Men i kor stor eller liten grad Luther hadde lese bøkene deira, skal ikkje eg ha uttalt meg om. Eg veit berre at mannen hadde god kjennskap til kyrkjesoga. Skriftene hans ber preg av det. Men okke som: noko einskapleg teologi finn me ikkje i oldkyrkja. Det var mykje lærestrid både før og etter Konstantin og konsilet i Nikea. Og det gjekk på svære greier: Gnostikarane ville ha inn ei ny frelsesforståing. Mangel på lys og erkjenning, var problemet, sa dei. Ikkje synda. Så var det spørsmål om Jesus, var han Gud? Var han menneske? Var han Gud i menneskeleg forkledning? Var han menneske med guddommelege evner? Eller var han Gud og menneske. Det må ha gått på helsa laus. Periodevis var det berre eit fåtal som sto fast på det Bibelen openberrar for oss om Jesus som den inkarnerte Gud som frelste oss frå synd, skam og dom ved sjølv å døy for oss, og at me får del i denne frelsa ved omvending og tru.
Eg er samd med deg at lyset brann sterkt i kyrkjefedrane. Men eg trur det er feil å idyllisera dei. Det var mykje rusk også. Origenes hadde t.d. ei fæl skrivekløe og produserte meir tekst enn vanlege folk klarar å lesa i laupet av livet. Men med sin allegoriske metode fekk han Bibelen til å seia kva det skulle vera, og enda for sin del opp med den meininga at alle vil bli frelst uansett om dei har trudd eller ikkje. Og autorieten hans var så stor at dei kristne i Egypt hadde vanskeleg for å ta til motmæle.
Det var forresten Tertullian som for alvor oppdaga paradokset i Bibelen. Gnostikarane var så rasjonalistiske og skulle ha alt til å harmonera. Dei meinte at Jesus ikkje kunne ha døydd, for Gud kan ikkje dø. Men Tertullian sa: "Guds son er død, det er svært sannsynleg fordi det er tåpeleg. Og han er gravlagd og oppstaden, det er heilt sikkert, fordi det er umogeleg."
Personleg finn eg det forresten meir nyttig å gå tilbake til Paulus som skriv i Efesarbrevet 2: "Av nåde er det frelste, ved tru, det er ikkje av dykk sjølve, det er ei Guds gåve....for vi er hans verk, skapte i Jesus Kristus til gode gjerningar.." Dette er vel kvintessensen i den kristne trua. Difor må me halda fast på at alt er av Gud. Og til og med det gode me gjer, gjer han for oss... Står det ikkje noko slikt hos Jesaja?
Forresten finn du ein god del karismatikk hos Augustin. I "Guds by" argumetnrer han ivrig for sanninga i kristendomen ved å henvisa til under og tegn som han hadde vore vitne til. Noko er ikkje lite morosamt å lesa.
Jens
Takk for ein spanande samtale.
SvarSlettEg bør kanskje presisera at eg ikkje er ute etter å idyllisera dei enkelte tidlegkristne skribentane. Det er den tidlege kyrkja eg er ute etter å idyllisera, frå år 33 - 325 rundt rekna. Det meiner eg er rett å gjera, ikkje minst sidan det var Herren sjølv som igangsatte denne kyrkja, og ingen annan kyrkjelyd i historia har på ein betre måte demonstrert kva Guds menigheit skulle vera for noko. Det er vel ikkje akkurat eit stort problem i vår tid at for mange kristne idylliserer skriftene til dei fyrste kristne, heller vil eg snu på flisa å hevda at ein del idylliserer Luthers skrifter. Hans vranglære på visse punkt ser for meg ut til å overgå det du nemner av Origenes og Tertullian, i det han sa om jødar på slutten av sitt liv, og eg kan også nemna at han lovte martyr-løn til herskarane som slo ned bondeopprøret (då han skjønte at hans lære ville få skulda for dette opprøret).
Ingen (utanom Bibelen) har vel i all si skriving skrive feilfritt. Me ser jo stykkevis og delt. Det gjeld nok også dei 8 kyrkjefedrene eg nemnte i forrige innlegg. MEN: Det dei er samde om gir oss eit sant bilete av kva dei tidlegkristne lærte, korleis dei forsto Bibelen, og kvifor dei var ein himmelstormande suksess der dagens kristne ofte er eit middelmådig mageplask. Dette er også metoden i boka eg siterer så mykje "Will the real heretics please stand up" av David Bercot; det kyrkjefedrene skreiv av individuelle spekulasjonar har han ikkje vektlagt, berre det dei seier som samsvarar med det alle dei andre tidlegkristne skribentane seier. Då vert sitata du nemner frå Origenes og Tertullian luka ut. Bercot dreg også Origenes og Tertulllian spesielt fram som personar han har sitert med varsemd, nettopp fordi fyrstnemnte spekulerte ein del utover det som godt var, og Tertullian seinare i sitt liv vart påverka av Montanist-sekta. Med denne metoden finn ein den einskaplege teologien hjå dei fyrste kristne. Bøkene til kyrkjefedrene har ofte titlar som "mot vranglærer", nettopp fordi den sanne læra skilte seg ut frå vranglærene til montanistane, gnostikarane, omskjærarane, manikearane og andre. Dei fyrste kristne hadde ein einskapleg teologi som dei hadde fått overlevert ein gong for alle frå Jesu apostlar. Polycarp til dømes var disippel av apostelen Johannes.
Kva var det som gjorde at dei fyrste kristne greidde å ha ein trehundre år lang vekkelse? Det vil eg gjerne skriva meir om i ettermiddag; men no må eg nok tilbake til jobben.