tirsdag, juli 22, 2008

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 3




Selv om fader Hariton ikke var direkte involvert i livet utenfor klosterportene, med unntak av den innsatsen han gjorde for klosterets naboer, var han likevel ikke uberørt av det som skjedde ellers i verden. Men for ham var "ett nødvendig", fader Hariton hadde valgt det Mesteren selv kaller "den gode del". Og: han beholdt ingenting for seg selv. Han visste at han bare kunne beholde det som kan sendes til himmelen! "Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler." (Matt 6,20)


Fader Hariton led mye av sykdom. Han hadde tidlig i sitt liv opplevd at Gud hadde helbredet ham. Etter det oppsøkte han ikke lenger leger. En gang ble han svært syk. Det skulle vise seg at han var smittet av hepatitt. Han forble på sin celle og vendte seg til Herren, og fastet i flere dager. For ikke å bry sine medbrødre sa han at han hadde egen mat. Få dager etter dette kom han ut av cellen uten noen tegn til sykdommen.


Fader Hariton var nøye på å følge reglene som gjaldt både i og utenfor klosteret, men det var ikke alltid enkelt. Som da han fikk å gjøre med en meget kravfull medbror. Hele tiden fikk han henvendelser fra denne munken om ikke fader Hariton kunne komme for å hjelpe ham. Alle trodde at fader Hariton hjalp ham, fordi han likte å gjøre det. En dag da denne munken var på en reise, måtte han bekjenne overfor abbeden at det bare var så vidt han klarte å holde seg fra å skrike til denne munken. Men selv om situasjonen nærmest ikke var til å holde ut, gav fader Hariton aldri uttrykk for sin frustrasjon offentlig.


Han var også snill med sine muslimske naboer. Flere ganger hjalp ham dem, og han forsvarte dem også og talte på deres vegne overfor myndighetene. Spesielt gjaldt det de fattige blant dem, og han hjalp dem med å skaffe livsnødvendigheter.


Fader Hariton var nøye med å være diskret. Han tiltrakk seg ikke oppmerksomhet, og var en mann av få ord. Fader Hariton tillot aldri at hans tale skulle veie tyngre enn hans handlinger, og han kunne av og til bli stilt overfor meget vanskelige situasjoner. En gang, i mai 1999, besøkte han en syk da noen begynte å skyte rundt ham med en automatrifle. I juni samme år kjørte han klosterets abbed gjennom en illsint mobb, som var ute etter å feire seieren over serberne. En annen gang var det en syk person han måtte kjøre mens mobben sto rundt for å ta dem.


Det var da også en slik kjøretur som skulle bli hans siste. En serbisk familie hadde stelt i stand et måltid mat for biskopen, og det var mens fader Hariton reiste for å hente denne maten at muslimske paramilitære styrker kidnappet ham.


Mandag 13 år 2000 ble det gjenfunne liket av fader Hariton begravd i Crna Reka klosteret. Biskop Artemije forrettet liturgien sammen med abbeder og munker fra klostrene i Studenica, Visoki Decani, Sopocani, Tvrdos, Djurdjevi Stupovi såvel som prester fra Raska og Prizren. (bildet)


Ved denne anledning sa biskop Artemije blant annet følgende:


"Vi er samlet, mine kjære brødre og søstre, fra hele vårt hjemland her i dette lille klosteret i Crna Reka. Herren har ført oss sammen for å ta farvell med vår bror, munk Hariton, som levde og trente sitt monastiske liv i dette klosteret, og tjente Herren og Hans folk, og led i hendene på Kosovos kriminelle. For mer enn et år visste vi ikke hva som hadde hendt ham, men nylig ville Herren at han skulle bli funnet, slik at vi kunne ta ham imot og forberede hans kropp etter de monastiske regler og begrave ham. Derfor er vi samlet her i dag."


Det ble så bedt bønner og det ble lest fra Den Hellige Skrift, blant annet disse ordene fra Joh 12,26:
"Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være."


Hvorfor ble fader Hariton myrdet, og hvorfor led han en slik smertefull død? Fordi han var en kristen, en munk, og en serber.


Vi lyser fred over det vakre minnet til fader Hariton. Måtte vi holde minnet om denne martyren levende.

1 kommentar:

  1. Jeg skjønner det er mange vi kan minnes på "Alle helgenes dag". Godt å lese om disse troshelter. De så vel ikke på seg selv som helter, men vi ser på dem som gode forbilder vi har mye å lære av.
    Syns det er interesant å lese om disse. Det er ikke noe som hører med til barnelærdommen, tvert i mot.
    Karin.

    SvarSlett