Basunhøytiden i endetidens tegn

Så er vi inne i Basunenes høytid - Rosh Hashanah. Som min gode venn Thomas skriver i en kommentar annet sted på bloggen, så kjennes det litt underlig å feire sin 50 års dag ved begynnelsen av denne Herrens høytid. I dag blåses det i shofarer i Israel. Apostelen Paulus forteller oss i Kol 2,16-17 at når det blåses i shofarer under Basunenes høytid, så er det bare en etterligning av den basunen som skal lyde når Messias kommer igjen!

"For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå..." (1.Tess 4,15-16)

Basunhøytiden innleder det jødiske nyttåret, og ved begynnelsen av dette året, som er år 5769 etter skapelsen, skjer det mange interessante ting som må sees i lys av det profetiske ord. Jeg nevner her den verdensomspennende økonomiske krisen, som jeg har omtalt annet sted på bloggen. Dette skjer samtidig med en militær opptrapping i Midt-Østen. Iran har snart klar sine kjernefysiske våpen. Det hersker det vel ingen som helst tvil om, og landets president gjentar stadig sine trussler om å utslette staten Israel. Pakistan, som allerede har kjernefysiske våpen, er for tiden svært ustabilt. Russland satser nå på å bruke milliarder på å bygge opp igjen sin hærstyrke, og har allerede vist muskler i Georgia. Dette skjer samtidig med at Russland har mobilisert utenfor kysten av Syria.

Fra Israel kommer det nyheter om at man har kommet lengere med planene om å bygge opp igjen Templet i Jerusalem. Dette er særdeles interessant med tanke på at det må finnes et tempel i Jerusalem før Jesu gjenkomst, fordi Antikrist skal sette seg der!

"Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud." (2.Tess 2,4)

Vi leser om Basunhøytiden i 3.Mos 23,23-25:

"Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse om en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren."

Basunhøytiden kalles først og fremst for Yom Teruah som betyr den oppvekte trompetstøtets dag. Dette samsvarer jo veldig bra med ordene fra 1.Tess 4: "... et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun..." (v.16)

For det andre kalles basunhøytiden for Yom HaZikaron som betyr minnedagen. Det er en dag vi skal minnes at Messias skal komme tilbake. I vers 18 i 1.Tess 4 skriver apostelen at vi skal "trøste hverandre med disse ord".

For det tredje kalles basunhøytiden for Yom HaDin hvilket betyr "dommens dag". Vi leser i Apgj 17,31: "For han har fastsatt en dag d han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde." Snart vil dommene vi leser om i Åpenbaringsboken komme over jorden.

Apostelen Paulus skriver om denne dommen i 2.Tess 1,5-10:

"Dette er et varsel om Guds rettferdige dom. I den skal dere finnes verdige til Guds rike, som der nå også lider for. For det er i sannhet rettferdig av Gud å gi trengsel til gjengjeld for dem som fører trengsel over dere, men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere."

For det fjerde kalles basunhøytiden for Yom HaKeseh som betyr den skjulte dagen. Årsaken til dette er at den er den eneste av Herrens høytider som feires på den første dagen i en måned. Bibelske måneder starter alltid ved nymåne. I gamle dager fantes det vektere som skuet opp mot himmelen for å få det første glimtet av nymånen. Man visste ikke sikkert når den ville komme. Jesus sa dette om sin gjenkomst: "Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens fugler, men bare min Far....Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer." (Matt 24,36 og v.42)

For det femte kalles basunhøytiden for den siste basunen. Dette stemmer jo veldig godt med 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet. Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå ..."

Basunhøytiden har også to andre benevnelser. Den kalles for Messias' bryllup og for Rosh Hashanah, årets begynnelse.

Halvveis til 100

Så er dagen ugjenkallelig kommet. Jeg er halvveis til 100! Når jeg var ung synes jeg 50 var veldig gammelt. Nå undres jeg på hvor årene er blitt av. En sa til meg her om dagen: Når du blir 50 skal du tenke på at du blir minst 90, og da har du 40 år igjen. Så jeg tar sikte på minst det! Nå er det jo ikke slik at jeg ikke vil til himmelen, for det er så mye, mye bedre, men livet er også så herlig! Fredag skal jeg forrette i begravelsen til en som ble 94. Hun var så full av sprudlende livsglede, at hun helst ikke ville legge seg tidlig om kvelden - slik gamle folk gjør, nei hun ville holde seg oppe så lenge hun kunne, slik at hun fikk mest mulig ut av livet! Herlig! Lørdag som var feiret vi i lag med våre nærmeste venner. Vi var omlag 40 stykker. Flere av dem har vi jo mer eller mindre ukentlig kontakt med, andre ser vi noe mer sjeldent. Så flott det er med venner! Og så godt å være i lag. Til lørdag blir det familiefest, og i dagene innimellom blir det tid til å ta imot gjester som vi gjerne ser tar turen innom, enten det er her hjemme eller i bønnekoia. Det femtiende året var jubelåret i den jødiske kalenderen. Etter sju sabbatsår - 7 ganger 7 år - kom jubelåret som var det 50'de. En israelitt som på grunn av fattigdom måtte selge seg til en annens tjeneste, skulle da få sin frihet tilbake. All slektseiendom eller arvebesittelse som ble solgt eller kjøpt mellom jubelårene, skulle gis tilbake til sin opprinnelige eier. Og ikke minst dette: I jubelåret skulle det råde fullkommen hvile for jord, buskap og mennesker. Men jubelåret var også samtidig en understrekning av at vi er fremmede og utlendinger på jorden, vi er bare forvaltere av de timelige gavene som Gud er den rettmessige eier av. Og jubeåret var også et forbilde for den kommende messianske tidsalder. Jeg tar med meg jubelårets innhold inn i dette mitt 50'de år, og tenker om det at innholdet er profetisk. Derfor lar jeg jubelårets innhold også være en bønnemodell for dette året av mitt liv. Om du spør hva jeg ønsker meg, må det bli fred, frihet, hvile og jubel! Et helt år. Jeg trenger det alt sammen. Noe av det jeg har bedt Herren om den siste tiden er at jeg ønsker i enda sterkere grad å oppleve at HAN er mitt hvilested.

Profeti fra 1973 om verdens økonomiske krise, del 1

Norge er i ferd med å trekkes inn i den økonomiske krisen som nå rammer verden. Oslo Børs har opplevd det verste børsfallet på 17 år. Vi er nå inne i den tredje uken av den nå etter hvert verdensomspennende finanskrisen, og til tross for at USA har sprøytet inn milliarder av dollar for å forsøke å snu trenden, ser det ikke ut til å hjelpe. Analysesjefen i Netfonds, Roger Berntsen, uttaler til E24, det som karakteriserer situasjonen: "Ingenting av det fundamentale fungerer i dagens marked." I løpet av helgen har bankene Bradford & Bingley og Fortis blitt reddet i statlige inngripener. Mandag har den islandske staten overtatt 75 prosent av Glitnir etter at banken sto på kanten av stupet. I tillegg har tyske myndigheter grepet inn for å redde Hypo real Estate, og Citigroup rykket inn for å kjøpe bankvirksomheten i Wachovia. Amerikanske myndigheter gjennom finansdepartementet, sentralbanken Fed og banksikringsmyndigheten FDIC tar seg samtidig av alle tap i krisebanken Wachovia over 42 milliarder dollar.


I 1973 har David Wilkerson (bildet), hovedpastoren for Times Square Church i New York, et syn. I dette synet ser han verden vil rammes av en internasjonal økonomisk krise:


"Det er egentlig ingen depresjon som jeg ser verden går i møte - men et tilbakeslag av en slik størrelse at det kommer til å berøre levemåten til nesten hver eneste lønnsmotaker i Amerika og verden over. Land som nå er i besittelse av store mengder penger fra de vestlige land vil også komme i store vanskeligheter. Araberlandene blir særlig hardt rammet."


Så legger Wilkerson til:


"Uten tvil er det magre år i vente, år som blir preget av økonomisk forvirring og fortvilelse... Verdens fremste økonomer kommer til å ha store vanskeligheter med å forsøke å forklare forvirringen, og en internasjonal angst vil oppstå. Et falskt økonomisk oppsving kommer til å gå foran tilbakeslaget - men det vil være kortvarig."
Forut for den økonomiske krisen ser Wilkerson i sitt syn at det er et økonomisk oppsving og at årene fra 1973 kommer til å bli blant de mest velstående i menneskehetens historie. Men så kommer tilbakeslaget:


"Jeg tror vi skal være vitne til at noen av de største og mest populære av vårt lands firmaer skal gå konkurs (dette har nettopp skjedd, min anm). Jeg ser voldsomme vanskeligheter oppstå for kredittfirmaer (hvilket også har skjedd, min anm). DET BLIR MANGE MENNESKER SOM IKKE KOMMER TIL Å KUNNE GREIE Å BETALE SINE STORE FORPLIKTELSER TIL DE STORE AVBETALINGSFIRMAENE (min uth), og det vil forårsake nesten kaos.
Tusenvis av småforretninger vil også bli tvunger til konkurs. Tre og muligens fire av de største religionssamfunnene blir nødt til å fungere som en skjelettorganisasjon på grunn av mangel på penger.

Atskillelige kirker kommer til å gå konkurs og en del selvstendige misjonsvirksomheter og kirkeorganisasjoner blir nødt til å trekke seg tilbake. Bare noen få av radio- og fjernsynsvirksomhetene vil kunne fortsette.


Mangel på penger kommer til å utløse en bølge av usikkerhet og frykt. De som har penger kommer til å holde dem tilbake.


DEN AMERIKANSKE REGJERING KOMMER TIL Å REAGERE OVERILET PÅ DEN FORVERREDE ØKONOMISKE UTVIKLINGEN. JEG SER ET VIRVAR AV FEBRILSKE BESTEMMELSER BLI AVGJORT AV FORSKJELLIGE REGJERINGSDEPARTEMENTER, MEN DISSE HASTIGE FORSØK PÅ Å RETTE OPP ØKONOMIEN KOMMER TIL Å MISLYKKES. (Min uth)


Den amerikanske presidenten kommer til å opptre èn eller muligens to ganger i radio og fjernsyn for den amerikanske nasjonen for å forsikre den om at alt er i orden og at de beste økonomiske tider ligger like rundt hjørnet. Det kommer ikke til å lykkes. Mennesker kommer til å være mistroiske overfor disse utsagnene og deres frykt kommer til å forårsake en revolusjon ved valgurnene. Bilindustrien kommer til å bli alvorlig skadelidende. Fabrikanter av fritidsutstyr kommer også til å få en alvorlig smell. Varelagrene kommer til å hope seg opp, og avsetningen kommer til å bli drastisk redusert. Nesten hver økonomisk analyse blir dyster. Det blir spredt til å begynne med, men etter hvert kommer nesten all industri til å bli berørt."


(fortsettes)

Carlo Carretto: En moderne kristen mystiker, del 1. Ørkenstillhet i storbyen

Hvordan ser en moderne kristen mystiker ut? Se på bildet og du ser en! Ville du tenkt at en kristen mystiker ville se litt spesiell ut? Med spesielle klær? Litt verdensfjern? Carlo Carretto, født i 1910 og død i 1988, er kanskje mest kjent for sin bok: "Ørkenstillhet i storbyen". I 1954 trådte inn i Charles de Foucaulds (Bror Charles av Jesus) "Små brødres samfunn" og oppholdt seg 10 år i Saharas ørken. Noen som hadde hørt om at bror Carlo hadde fulgt i fotsporene til bror Charles av Jesus, inviterte ham til Hong Kong. På forhånd hadde de sørget for å oversette hans bok "Brev fra ørkenen. Det travle livet i storbyen utfordret ham. Hvordan ville det være mulig å be i storbyens larm og travelhet? Kunne man leve i en ørkenstillhet der? Vennene i Hong Kong stilte flere spørsmål: "Hva betyr det å dra ørkenen inn i livet? Hvordan kan vi leve saligprisningene? Hva betyr Guds rike?


Bror Carlo forteller at disse ærlige spørsmålene grep ham sterkt, og han kom til å huske en periode i sitt liv hvor han i forbindelse med sitt arbeid måtte ta tog frem og tilbake hver dag. "Du kan sikkert se for deg et tog, som morgen og kveld kjører til og fra byen, stappende fullt av arbeidere og studenter. Bråk, latter, hurumhei og trengsel," skriver bror Carlo i en av sine bøker. For en som bærer på en lengsel etter å leve i Guds nærvær er en slik stressende reise - og det hver dag - en stor utfordring. Men Carlo Carretto fortvilte ikke:


"Jeg satte meg i et hjørne av togkupeen, og merket ikke mer til det hele. Jeg leste evangeliet. Jeg lukket øynene. Jeg talte med Gud og lyttet til Ham. Hvor deilig det var, hvilken fred, hvilken stillhet! Kjærlighetens makt seiret over den splittelse, som prøvde å trenge inn i min festning. Jeg var virkelig helt meg selv, og ingen ting kunne avlede meg. Omgitt av kjærligheten var jeg i fred. Ja, det må ha vært kjærligheten, som skapte denne enhet i meg," skriver bror Carlo og så legger han til:


"De forelskede par, som var med toget, hvisket jo også sammen i fullstendig harmoni og brydde seg ikke i det hele tatt med det som foregikk rundt omkring dem. Jeg hvisket med min Gud, som jeg hadde funnet. "Poustinia". Ørkenen mitt i hurumheiet. Min togkupe ble til et meditasjonsrom, og min bys gater til stier i mitt ideale kloster."


I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hvordan vi, i likehet med bror Carlo, kan finne Gud mitt i travelheten rundt oss. Også storbyen kan bli til en stillhetens ørken.

(fortsettes)

Men jeg er bare bønn

Det finnes et ord i Salme 109,4 som jeg ikke blir ferdig med: "... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 1988/07) Hvordan er det mulig å være bønn? Altså ikke bare be med ordene dine, men med hele deg. Jeg er i en prosess hvor jeg spør Herren om Han kan vise meg mer av dybdene i dette ordet. For det aner meg at bønn er mer enn ord. Salmisten taler også om å "smake" og "kjenne" Herren. Jeg har kjent noen få mennesker som jeg vil kunne si dette om: de "var bønn". Hele deres liv var preget av dette ene: bønn. Det bar med seg en atmosfære som var forettet av bønn. Jeg ber: Gud la meg få smake litt av et slikt liv, og la meg få vokse inn i det! Dette er jo noe som må utvikles over tid. Jeg tror vi kan slå fast som en grunnsannhet at det skjer ingen vekst i helliggjørelsen uten at vi tar oss tid i ensomhet for Gud.

George Whitefield har sagt: "Jeg har ligget hele dager og uker på marken i stille eller høylydt bønn." En annen, som visste hva han talte om, sa: "Fall på kne, og voks der!"

Det er interessant med bønnesvar, men jeg ber ikke først og fremst for å få svar på mine bønner. Bønn er noe langt mer enn dette. Bønn er sjelens åndedrett. Vi klarer oss ikke uten, om vi skal overleve som kristne. Men det er også noe mer enn dette: Bønn er kommunikasjon med Den levende Gud! Som ønsker å meddele seg til oss, ikke alltid som en som taler, men som det er godt å omgås. Gud søker først og fremst vårt vennskap.

Og det er dette vennskapet jeg lengter etter å videreutvikle, og fordype.

I tiden frem til dette årets avslutning til jeg gjerne ha lært noe mer om hva det konkret betyr - for meg.

Jøder i Buenos Aires finner Jesus som sin Frelser

Det pågår en stille vekkelse blant jøder i Argentinas hovedstad Buenos Aires. En ung jødisk forretningsmann, la oss kalle ham David, gikk nedover en av de travle gatene i Buenos Aires en formiddag. På toppen av en søppeldunk lå det en bok som fanget hans interesse. Han kastet et blikk på den, og der sto det: "Jesus funnet i Det gamle testamentes skrifter". Hva er det disse kristne har funnet på nå, tenkte David, mener de å si at man kan finne Jesus i vår Bibel? David kjente Skriften godt, han hadde studert både jødedom og hebraisk i Israel. Han grep boken og tok den med seg hjem.


Han leste boken. Så gav han seg i kast med Det nye testamente. Senere traff han Andreas, en sørstatsbaptist på et møte for messianske troende. De tok kom i prat og David fortalte Andreas at han hadde en del spørsmål han ville stille ham. Senere traff de hverandre på en restaurant. Samtalen mellom de to startet klokka ni den kvelden og ble ikke avsluttet før ved firetiden om morgenen. David ble en kristen, og er nå lovsangsleder for en messiansk forsamling. Han har også delt sin tro med sine foreldre.


David er ikke den eneste. Flere jøder har funnet Jesus i Buenos Aires i det siste. Og en ting går igjen i deres vitnesbyrd: De er blitt kristne fordi de har lest Det nye testamente! Derfor har Andreas, misjonæren fra Sørstatsbaptistene, så stor tro på å distribuere Det nye testamente og gjøre det tilgjengelig for så mange som mulig. Ikke minst overfor jødene som bor i Argentinas hovedstad. Argentina har den største andelen av jøder i hele Sør-Amerika, 250.000 mennesker. 80 prosent av jødene på det sør-amerikanske kontinentet bor i et område som strekker seg fra Rio de Janeiro i Brasil til Buenos Aires. Deres forfedre kom i det 20 århundre. Mindre enn 20 prosent av dem går jevnlig i synagogen. 50 prosent av de argentinske jødene tror ikke engang på Gud. Men nå pågår altså denne stille vekkelsen blant dem. En etter en vinnes for Jesus. La oss være med å be for dette viktige evangeliseringsarbeidet

En takkebønn for det ubegripelige at Han kommer til oss

I bønnekoia mi henger dette bildet av mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Jeg kjenner på dyp takknemlighet når jeg ser tilbake på det mor Basilea har betydd for mitt eget åndelige liv, ikke minst betydningen av lidelsesfellesskapet med Kristus. I dag vil jeg gjerne få dele denne bønnen med bloggens lesere:

Kjære Herre Jesus!

Vi takker deg for den uutsigelse nåde at vi får lov til å elske deg og fordi du elsker oss! Hvem får vel lov til noe slikt? Hvor mange mennesker er det ikke som leter etter kjærlighet og lykke og ikke finner den. Men vi har all lykksalighet i deg fordi alt dette er innebefattet i deg, vår Herre Jesus. Vi får lov til å drikke av din kjærlighets kilde, vi elskes av alle Herrers Herre og er aldri alene. Vi får lov til å gjøre alt sammen med deg, får alltid være ved din side og gå den dagen i møte da vi forenes med deg for all evighet.

Hvordan sakl vi kunne få takket deg for at du viser deg for oss mennesker som den himmelske brudgom? Du er jo Kongenes Konge og hele verdens og alle englehærers Herre! Og likevel har du utkåret oss syndere og kommer til oss med din kjærlighet.

Du slutter en pakt med oss og gir deg til kjenne som brudgom i det du helt og holdent lever og ånder for oss, ja, elsker oss med en uutsigelog kjærlighet. Nå tilhører alt ditt oss også. Hvem kan vel forstå en slik lykke og rikdom? Vi tilber deg! Amen.

Å fryde seg over helheten og skaperverket

Hvert vår og hver høst får vi som bor her på Gjøvik en himmelsendt gave. Grågåstoget pløyer seg vei, enten nordover eller sørover. Ei natt i måneskinn bare for noen få dager siden hørte jeg villmarkskriket første gangen. Det var underlig å ligge i senga og høre de snakket til hverandre disse flotte fuglene, høyt over hodene våre, og utpå dagen i går, mens jeg var innendørs, hørte jeg et voldsomt leven utenfor. Og ganske riktig - rett over hustakene våre gikk grågåstoget sørover. Jeg blir så fascinert av hvordan Gud har skapt alt dette og at Han har skapt oss til helhet. Våre keltiske søsken har forstått dette bedre enn mange andre. De deler ikke verden opp i en åndelig og i en materiell verden. Alt er en helhet. Akkurat som vi er sammensatt: ånd, sjel og kropp, til èn uadskillelig del. Vi hører jorden og himmelen til. Gud skapte begge deler, og de to hører sammen. "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den," sier David i Salme 24,1.

Og alt er skapt til Guds pris. I Salme 98 bryter salmisten ut i poetisk begeistring: "La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn." (v.7-8) Forut for dette har den samme salmisten beskrevet ulike musikkinstrumenter som kan brukes for å prise Skaperen: "Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herren, Kongens åsyn!" (.4-6)

La oss fryde oss over Guds skaperverk akkurat nå: Fargene, lydene, fuglene, dyrene i skogen og takke Gud for at vi er til - midt oppe i alle disse undrene. Det er virkelig miraklenes tid!

Kjennetegn på en god menighet

Hva skal du se etter når du skal finne deg en kristen forsamling hvor du kan høre hjemme? I en av sine bøker - The Marriage Covenant - setter den nå avdøde bibellæreren Derek Prince opp en liste med ni punkter. Jeg finner dem alle viktige, men savner kanskje noen. Listen er som følger:

1. Ærer de og løfter de opp Herren Jesus Kristus?

2. Respekterer de Skriftens autoritet?

3. Er de åpne for Den Hellige Ånds ledelse?

4. Har de en varm og vennlig holdning?

5. Prøver de å uttrykke sin tro i det praktiske, daglige livet?

6. Bygger de mellommenneskelige relasjoner seg imellom, utover deltagelsen i gudstjenestene?

7. Sørger de for en hyrdetjeneste som omfatter alle dine legitime behov?

8. Er de åpne for fellesskap med andre kristne grupper?

9. Føler du deg "hjemme" blant dem?

Jeg tror Derek Prince er inne på noe svært vesentlig, men jeg mener også man bør spørre hva som er menighetens lære. Dette dekkes forsåvidt av punkt to, men i dag er det kanskje mer nødvendig enn før og være veldig tydelig på hva den lokalmenigheten man tenker å slutte seg til lærer. Vi ber om at Gud skal reise opp sin forsamling i Norge, ikke bare i de store byene, men også ute på landet. Vi tror på menigheter etter nytestamentlig mønster for lære, liv og praksis. Vi kommer snart tilbake til hva vi konkret mener med dette, og vil da utdype vårt standpunkt. For de av dere som er interessert kommer vi vil å arrangere en samling mandag 6. oktober, enten i vårt hjem eller om vi blir mange, i et leid lokale hvor mennonitpastor Nelson Torkelson kommer til å tale om Den nytestamentlige menigheten. Klokkeslett og hvor vi kommer sammen vil vi komme tilbake til med det første. Men sett av datoen allerede nå!

Bildene viser en baptistkirke i Ungarn.

Skjøgens døtre og den nytestamentlige menigheten

Onsdag denne uken publiserte Dagen/Magazinet en kronikk av Steinar Reiten, hvor han skriver om "Den politisk korrekte kirke". Kronikken er absolutt meget leseverdig. Her heter det blant annet: "Denne kirken skal være en slags sosialdemokratisk service-institusjon som bidrar med pompøse ritualer ved større anledninger og ellers snakker det politiske maktapparatet mest mulig etter munnen." Den siste tiden har vi sett mer og mer hvor sant dette utsagnet er. Som en skrev her på bloggen forleden: "Deler av Den norske kirke ligner mer og mer på en av døtrene til Den Store Skjøgen i Åpenbaringsboken." Selv om det siste utsagnet er ytterst sterkt, så er det ikke vanskelig å forstå riktigheten av det. Vi så det siste gangen i den famøse såkalte "vigsels"-handlingen i Kampen kirke, og justisministerens innblanding i kirkelige anliggender.


Det er en stor forskjell mellom denne "kirken" og den nytestamentlige forsamlingen. Menigheten slik den fremstilles i Det nye testamentes skrifter består av kun gjenfødte og døpte medlemmer. Vi ser dette tydelig når vi blant annet leser hilsningene til de ulike lokale kristne forsamlingene:


"Til alle i Rom som er Guds elskede, kalte og hellige..." (Rom 1,7)


"... til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre." (1.Kor 1.2)


"til de hellige og troende søsken i Kristus, som er i Kolossæ..." (Kol 1,2)


De 3000 som ble frelst på pinsefestens dag, omvendte seg og ble døpt og så lagt til menigheten.


Det er interessant å merke seg at hovedårsaken til den kraftige forfølgelsen mot anabaptistene var deres totale avvisning av sammenblandingen mellom stat og kirke, og barnedåpen. Barnedåpen er jo selve limet som holder stat og kirke sammen. Som en god venn av meg sa her om dagen, han er historiker: "Uten barnedåpen ingen statskirke."

Både Romerkirken så vel som de lutherske kirkene følger den apostoliske praksisen med å se på dåp som selve inngangsporten til medlemskap i kirken. Disse to kirkene mener også at det er gjenfødelse i dåpen, så naturlig nok vil man måtte døpe alle barn, slik at de "blir Guds barn i dåpen" og dermed bli en del av kirken. Barnedåpen er en del av kristningsarbeidet. Når kirken samtidig er en del av statens religionsvesen - som i Norge - så utøver også staten makt over folket gjennom kirken. Og fordi kirken er en del av staten er det - som i Norge - den politiske korrekthet som for tiden styrer deler av denne kirken - med "erkebiskop" Giske som øverste leder.
Et slikt system er Det nye testamente helt fremmed. Når folk endelig fikk muligheten til å lese Bibelen selv, så man at dette ikke stemte. Anabaptistene avviste stat-kirke prinsippet. De forsvarte prinsippet om frivillighet, og avisste enhver bruk av makt for at folk skulle bli "kristnet". De avviste samtidig barnedåpen, og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for en slik praksis. For dem besto menigheten kun av de som trodde på Kristus og hadde overgitt seg selv til Ham. De som ble omvendt ble døpt. Dette kalte deres motstandere for gjendåp - et uttrykk som brukes den dag i dag. Anabaptist var i utgangspunktet et skjellsord og betyr nettopp det "gjendøper". Anabaptistene praktiserte også menighetstukt overfor medlemmer som ikke levde i henhold til Det nye testamentes lære. Kildematerialet som finnes om anabaptistene viser at mange ble ekskludert fra deres menigheter av denne grunn. I dag skal det svært mye til å bli ekskludert fra en menighet. Faktisk er vi kommet så langt i forfallet og frafallet at det innad i flere menigheter tolereres åpenbar synd, som f.eks at man lever sammen uten å være gift.


Bildet viser en gruppe anabaptister i England.

Motstand mot film om barnevoldtekt

En film flere mener forherliger pedofili og barnevoldtekt møter sterk motstand i USA. 19. september var det premiere på filmen "Hounddog" , som viser voldtekt på en ni år gammel jente. Denne jenta spilles av 14 år gamle Dakota Fanning (bildet). North Carolina Chapter of Concerned Woman oppfordrer til boikott av filmen, som skildrer et lokalsamfunn i USA på 50-tallet. Filmen spiller på den ni år gamle jentas gryende seksualitet, og nettopp dette og den senere voldtekten av henne, får det hele til å virke troskyldig. Hounddog reiser ingen debatt om misbruk av barn. I sitt forsvar av filmen sier filmskaperen, Donna Kampmeier følgende:

"She is simply and innocently experiencing and relishing the aliveness of her being, the life force pulsing through her body, celebrating the power and creative force of her sexuality that is her birthright."

Motstanderne av filmen mener det motsatte. Man spiller ikke på et barns seksualitet. Ei ni år gammel jente skulle få lov til å være ute og hoppe strikk og fortsatt være barn, ikke være et objekt for voksne menneskers grådighet og abnorme forlystelser.

Jeg kjenner ikke til at filmen planlegges oppsatt på norske kinoer, men jeg vil ikke bli overrasket om så skjer. I dag ser det ikke ut til at det er noen grenser for hva som kan tillates vist. Om filmen skulle settes opp her i landet håper jeg motstanden vil bli stor. I forbindelse med premiæren ble den kun satt opp på 11 kinoer.

Pedofili og nekrofili vil være temaer som helt sikkert vil dukke opp igjen i tiden fremover. Grensene for hva som skal aksepteres i vårt moderne samfunn flyttes stadig.

Hvordan håndtere profetiske tiltaler, del 3

I to artikler har vi sett nærmere på hvordan vi bør forholde oss til det som kalles profetiske tiltaler. Vi har blant annet sett på hva som skjer når vi utsettes for en falsk profetisk tiltale, men hva skal vi gjøre med det som er ekte? Det beste svaret på det finnes i historien om Jesu mor. Maria mottok et profetisk ord, fra en engel, om at hun skulle bli befruktet med Messias ved Den Hellige Ånd.


Svaret hun gir hjelper oss til å svare på samme måte når vi får å gjøre med et sant profetisk ord inn i våre liv:


"Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)


Dette ordet var et veldig viktig ord for en av mine åndelige veiledere, en pinsevenn i midten av 90 årene! Ole Petter som han het, snakket om betydningen av overgivelsen. Maria så på seg selv som en tjenerinne, og som sådan ville hun adlyde Herrens ord. Og legg nå merke til: Hun gikk ikke til noen for å dele dette profetiske ordet hun har fått. Vi leser: "Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte." (Luk 2,19)


Er det et sant profetisk ord vi får, løp da ikke med det samme til noen for å fortelle det. Gjem det i ditt hjerte og grunn, det vil si mediter på det, gransk det. Først når Maria hadde gjort det, delte hun det med andre. Og: hun anså det som et løfte fra Gud, dermed så handlet hun på det. Det vil si: hun gjorde ikke noe! Hvis Gud har lovet at Han vil gjøre noe i livet vårt, så la Ham gjøre det! Ikke forsøk å gjør det selv. I stedet for å føde løftesønnen, føder vi en Ismael.


En mann gav John Bevere et godt råd. Han sa:
"Gjør det vanskelig for Gud, Han liker det!" Til dette sier Bevere: "Jeg har aldri glemt de ordene hans. Jeg har innsett at jo vanskeligere det er, desto mer ære får Han! Vi har bare ansvar for å gjøre det Han konkret ber oss om å gjøre. Resten av tiden tror vi, ber vi, strider mot motstand i åndeverdenen og takker Gud for at Han skal oppfylle det."

Se markene er hvite - misjonsreise til Romania og Sibir

"Se markene er hvite", sa Jesus. Det ordet lever sterkt i meg for tiden. Sykdom til tross, vi er i full gang med planlegging av bønne- og misjonsreisen til Romania i november. Reiseteamet består av to personer foruten meg. Skal vi lykkes er vi i stort behov av forbønn og økonomisk hjelp. Planene i Romania er som følger:


Vi reiser først til Bucuresti hvor vi skal delta på en samling for europeiske bønneledere. Her i Romanias hovedstad skal vi også møte min gode venn, misjonær Frantz Johansen, som har invitert meg til å undervise de nasjonale sigøynervitnene og deretter reiser vi til Baia Mare hvor vi skal seminar/retreat i den ortodokse kirkes regi. Vi har bestemt oss for å reise med tog hele veien, da dette også er en bønnereise hvor vi ønsker å be for de ulike europeiske landene vi reiser igjennom. Det som gjør reisen mulig for mitt vedkommende er at en av deltagerne er lege. Jeg er helt avhengig av at noen kan bistå meg underveis, og Gud har sendt en lege i vår vei som er blitt en del av vårt tjenesteteam!


Denne bønne- og misjonsreisen vil berøre mange mennesker. Vi tror derfor det er en viktig reise. Kan du være med å be? Vi trenger også hjelp økonomisk for å få dette til. To av teammedlemmene trenger å få dekket reise- og oppholdsutgifter som beløper seg til ca 15.000 kroner. Alle bidrag er like kjærkomne. Avreisetidspunktet er ikke endelig fastsatt, men vil sannsynligvis bli i tidsrommet 20.november-3.desember. Vi kommer tilbake til flere detaljer senere.


I 2009 er en ny bønne- og misjonsreise under planlegging. Denne gang til Sibir. Har du lyst til å være med, hører vi gjerne fra deg. Bønne- og misjonsreisene arrangeres av vårt misjonsarbeid: White Fields Mission. De som vil støtte oss økonomisk kan bruke følgende konto:


1604.04.04345

Viktig bok om Bibelens troverdighet og autoritet

I en tid preget av så mye forvirring må vi henvende oss til den eneste sikre kilden for åpenbaring, Bibelen. På norsk har vi nå forskjellige utgaver. Spiller det noen som helst rolle hvilken oversettelse vi bruker? Innholder de ikke Guds ord alle sammen? Eller er det slik at noen av oversettelsene har endret på viktige ord, slik at de har endret mening? Hvordan er Guds ord blitt bevart og tatt vare på? Hva er den masoretiske teksten? Og hva betyr Textus Receptus? Disse og mange flere spørsmål og problemstillinger behandles i en bok som jeg vil anbefale på det sterkeste. Boken heter: "En gave fra himmelen", og er skrevet av pastor Ulf Magne Løvdahl, tidligere pastor for flere baptistmenigheter i Norge, nåværende pastor for Lista Misjonsmenighet. For alle som er interessert i Bibelen og Bibelens bakgrunn og opprinnelse, som vil vite mer om hva liberalteologien har ødelagt og hva konservativ bibelforståelse innebærer, de bør skaffe seg denne boken og lese den. Den er ikke bare velskrevet, deler av den er faktisk svært spennende, ikke minst historien om hvordan Guds ord er blitt tatt vare på opp gjennom tiden. Boken gir også innsikt og gode svar på mye av dagens bibelkritikk, og understreker betydningen av at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative og guddommelig inspirerte ord. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget: http://www.frihet.no/

Kassettnostalgi og epost-trøbbel

Min kone og jeg rydder i gammelt rot. Det er mye man har tatt vare på gjennom 26 års ekteskap. Blant de tingene vi har kastet er en hel haug med gamle kassetter. Men blant alle disse hundrevis av kassetter fant vi tre vi har tatt vare på: Den ene er fra 1972 og den andre fra 1975 og er bibeltimer jeg har holdt. Den første er fra en skolelagsleir høsten 1972. Jeg ble kristen den våren. På høsten holder jeg den første bibeltimen og tema er bønn. Undervisningen bærer preg av at jeg har lest "Fra bønnens verden" av Ole Hallesby. Den andre talen, seks år senere har tittelen: "Omvendelse". Det er interessant, for disse to temaene har fulgt meg i alle år senere. Det har vært noe av grunntonen i mitt liv, og nå når jeg straks fyller 50 år så er det spennende å se hvordan ting knyttes sammen. Gud arbeider fortsatt med meg rundt disse temaene, og jeg preker stadig om dem, med ulike innfallsvinkler. En sa her om dagen at jeg kanskje burde ha fått spilt disse to kassettene over på en cd, og utgitt dem som "Vintage tapes". Kanskje jeg gjør det en gang. Den siste kassetten er av Ingolf Kolshus, en av pionerene innen pinsebevegelsen og en av Norges beste bibel-lærere. Han taler om Livets Ånd. Jeg har lett etter den kassetten lenge, så en dag i nær framtid skal jeg sette meg ned for å lytte til den.


Telenor, som er min nettleverandør, har for tiden store problemer med epostforsendelsene. På grunn av at deres server har vært utsatt for store mengder spam går ting usedvanlig treigt. Epost som jeg vet er sendt til meg for tre-fire dager siden er ikke kommet fram, og jeg får ikke sendt epost fra min maskin. Så de som forsøker å nå meg må enten gjøre det på telefon, legge igjen en kommentar på bloggen eller gå tilbake til det som min tid var kjent for: brev!

En bønn av en som imiterte Kristus

Det snakkes fortsatt om Trygve Berntsen, 29 år etter hans død. Få, om noen, har satt slike spor etter seg på Gjøvik. Han levde sitt liv med Jesus på en slik måte at folk sa at om de skulle kalle seg en kristen, måtte det være en slik kristen som Trygve. Rektoren på Gjøvik skole satt djupe spor, selv om han alltid synes å være på farten. Medmenneske, alltid hjelpsom, brennende engasjert, et forbilde for barn og ungdom, Trygve så mennesker, og berørte dem med sine ord, sitt smil, sine handlinger. På en reise i Israel i oktober 1979 dør han 59 år gammel. Jeg husker ennå begravelsen. En fullstatt Gjøvik kirke, kirkesalen, galleriet, sidegangene, inngangspartiet - fullt med sørgende mennesker. Jeg husker jeg gråt, og det tror jeg vi alle gjorde, i vår djupe sorg over å ha mistet et slik vitne om Kristus. Men himmelen ble bare enda rikere. Jeg ser ham fremdeles for meg, noen ganger tar jeg meg i at det må være Trygve som haster nedover Storgaten. I sin slitte Bibel fant man igjen en bønn han ba ofte. Nå har menighetsbladet gjengitt den, og jeg deler den med bloggens lesere fordi den er en bønn som vil være til velsignelse for mange.


Herre Gud, himmelske Far, takk for Din nåde!
Når du ransaker oss. er det for å hjelpe oss, lede oss.
Hjelp oss alle til å leve slik at vi kan være til hjelp for andre.
Hjelp oss til å være optimistiske når noe går galt
- utholdende når noe er vanskelig
- rolige når noe irriterer oss.


Sett oss i stand til å være hjelpsomme mot dem som trenger det
- vennlige mot dem som har det vondt
- kjærlige mot dem som sørger og er langt nede.
La oss ikke få oss til å miste selvbeherskelsen
- ta gleden fra oss
- forstyrre vår fred
- gjøre oss sure mot et annet menneske.


Gjør det slik at de vi arbeider sammen med,
alle vi møter og kanskje diskuterer med.
at de må merke gjenskinnet av Jesus Kristus.
Vi tilhører Ham. Gjør oss villige til å tjene Ham.
Amen.

Hvorfor er de uregistrerte baptistene så farlige?

For noen år siden traff jeg Peter Peters, en av hovedlederne for de uregistrerte baptistene i Russland. Jeg traff ham i et hjem i Oslo-området. Jernteppet var falt, og det var stor optimisme når det gjaldt den nye tiden for landene som en gang hadde utgjort det veldige Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Peter Peters hadde vært fengslet en rekke ganger, men nå var det stor frihet til å forkynne evangeliet overalt uten konsekvenser av noe slag. Jeg husker jeg spurte ham om de uregistrerte baptistmenighetene ville la seg registrere og bli en del av det andre baptitsamfunnet i Russland. Peter Peters så på meg, så sa han sakte: "Nei, dette er kortvarig. Det kommer en ny tid med forfølgelse!" Jeg husker at vi som arbeidet med misjon i det tidligere Sovjetunionen tenkte at Peters nok tok feil. Men det skulle vise seg at Peter Peters og den øvrige ledelsen av de uregistrerte baptistene hadde aldeles rett.


Gjennom http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har vi de siste ukene dokumentert forfølgelse og trakassering av enkeltpersoner og menigheter tilhørende de uregistrerte baptistene, ikke bare i de muslimske landene som en gang var en del av Sovjetunionen. De to siste dagene kunne vi også fortelle om problemer og gryende forfølgelse i både Russland og Ukraina. Se denne bloggen for nærmere informasjon, og les gjerne på etikettene, så finner du også alle artiklene som omhandler disse sakene.


Jeg ble sittende i går og tenke på hvorfor det er de uregistrerte baptistene som ennå en gang blir forfulgt? Hva er det med dem som myndighetene opplever så truende?


Jeg tror det handler om tre ting:


1. Myndighetene vet ikke hva de skal gjøre med dem. De er lojale samfunnsborgere, likevel er det slik at de lyder Gud mer enn mennesker. Man kan ikke bestemme over dem, eller kontrollere dem. De er i denne verden, men samtidig ikke en del av den. De lever på en annen måte, materielle verdier betyr ikke noe for dem.


2. Dåpen blir en trussel. Dåpen er for de uregistrerte baptistene et definitivt brudd med det gamle livet, med verdenssystemet, og en offentlig bekjennelse av troen. Dåpen er samtidig inngangsporten til menigheten, til deltagelse i nattverden. Det virker som om muslimene forstår dåpens innhold og betydning langt bedre enn enkelte kristne. En muslim som blir omvendt til Kristus får problemer, en muslim som omvender seg til Kristus og blir døpt blir forfulgt. Dåpen er å blir så definitiv. Da er det ingen vei tilbake. Dåpen er det endelige bruddet, og begynnelsen til det nye livet.


3. De uregistrerte baptistene forkynner omvendelse og det følger vekkelse i deres fotspor. Overalt hvor deres vitner er forkynnes evangeliet, gjerne i enkle hjem. De trosser farene, er ikke redd for å leve i ugjestmilde og vanskelige områder, de er kort sagt radikale Jesus etterfølgere.


Det er sikkert også andre årsaker, men disse tror jeg er de viktigste. De siste månedene er det blitt frelst mange mennesker, som igjen er lagt til menighetene til de uregistrerte menighetene. Bildene viser en dåp i Chernovtsy, Ukraina.

Kristen litteratur førte til vekkelse og menighetsetablering i Ukraina

I 1990 begynte den uregistrerte baptistkirken i Chernovtsy i Ukraina med et evangeliseringsarbeid, som i særlig grad har rettet seg mot landsbyene rundt den gamle regionshovedstaden med beliggenhet i et vakkert fjellområde i Karpatene. Sommeren 1997 stoppet en gruppe tenåringsjenter utenfor et bokbord med kristen litteratur som baptistmenigheten i Chernovtsy drev. En av dem spurte spøkefullt om de hadde en bok som kunne hjelpe henne til å bli gift raskt! Folkene som hadde satt opp bokbordet kom i snakk med ungdommene, og Marika, jenta som hadde stilt spørsmålet skiftet samtaleemne fra giftemål til seriøse spørsmål om Guds eksistens. Marika fortalte at hun var fra en av landsbyene som omkranser Chernovtsy og at hennes mor var veldig religiøst interessert. Hun spurte om hun kunne få se nærmere på bøkene. En uke senere dukket Marika opp, denne gang sammen med sin mor, Luba.

Luba var forundret over å se så mange kristne bøker og det så ut som om hun ville lese alle sammen. En av menighetens medlemmer foreslo at de kunne komme til Lubas landsby og sette opp et bokbord der, og Luba lovte å finne et godt egnet sted. En uke senere ringte Luba og sa at skolen i landsbyen ville stille til rådighet et fast rom som kunne brukes som et kristent bibliotek. De kristne i Chernovtsy var forundret over responsen.

De sendte forkynneren Peter Nastasichuck til landsbyen med bøkene. Han ble kjent med Luba og hennes mann og forsto at de var hengitte ortodokse. Peter Nastasichuck tenkte at det beste ville være å bare gi bøkene til det nyopprettede biblioteket, og så komme tilbake om noen måneder for å se hvordan responsen var. Men til sin store overraskelse var 15 mennesker møtt opp utenfor skolen for å stille ham spørsmål om Gud. Disse inviterte enda flere til å komme, og det endte opp med at Peter ble i landsbyen et par dager. Rommet på skolen ble et sted for samtaler om Gud. Den ortodokse presten i landsbyen dukket også opp og ville låne bøker. "For undersøkelse", sa han. Senere gav den samme presten en positiv tilbakemelding og innrømmet at han hadde lest alle sammen med stor interesse.

Når de oppdaget den store åpenheten for evangeliet som fantes i denne landsbyen, begynte Peter og hans familie å reise hit hver uke for å holde møter lørdager og søndager. To måneder senere ble det organisert en gruppe for søkende. Den ortodokse presten ble nå mer betenkt, og begynte å spre rykter om at Peter og hans medarbeidere ikke bar ordentlige kristne og at baptistene stjal medlemmer fra Den ortodokse kirke. Da Peter hørte om dette foreslo han at han og den ortodokse presten kunne møtes til debatt. Omtrent 40 mennesker dukket opp. Peter begynte med å forklare hva han trodde på ut fra Guds ord, og den ortodokse presten forklarte hva hans kirke representerte. Debatten varte i to timer. Etterpå spurte deltagerne den ortodokse presten om det var ok for dem å lese Det nye testamente, som baptistene gav ut. Den ortodokse presten så igjennom dem og sa at det ikke var noe i veien for det. Flere og flere ble gjennom lesningen av Det nye testamente og de kristne bøkene, interessert i evangeliet og flere av dem tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde sommeren 1998. Blant de første som ble omvendt og døpt var Luba.

I 1999 arrangerte Peter en barneleir som ble så populær at de ikke kunne takke ja til alle som ble påmeldt. Den ortodokse presten forsøkte å stanse denne leiren, men myndighetene som hadde gitt Peter lov til å bruke en skole til overnatting for barna, svarte at den ortodokse presten kunne også få låne en annen skole slik at han kunne arrangere barneleir der. Den ble det ikke noe av.

Da foreldrene skulle hente barna - de fleste av dem kom fra ateistiske hjem - hadde de også tatt med seg onkler, tanter og besteforeldre! Alle ville høre evangeliet og sangene baptistene sang. Alle barna fikk hver sin barnebibel når de dro hjem.

I dag finnes det en liten baptistmenighet på Lubas hjemsted! Bildene er hentet fra en av landsbyene rundt Chernotsy.

Hvordan håndtere profetiske tiltaler? Del 2

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt noen sagt: "Så sier Herren!" Hvilket enormt ansvar det ligger i en slik ordbruk. Apostelen Peter sier det slik: "Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord." (1.Pet 4,11). Det ordet vi taler kan likevel ikke være på høyde med det vi leser i Bibelen. Men vi skal alltid tale som Guds ord, i forstand at det vi sier må tåle Ordets prøve og ikke motsi det som står i Guds ord. Gjør det det, kan vi være sikker på at det i hvert fall ikke er et ord fra Gud. I sin bok "Så sier Herren?", skriver John Bevere (bildet) noe svært interessant:

"Personlig har jeg mottatt utallige "Så sier Herren..." i løpet av de tjue årene jeg har vært kristen. Av disse har bare en håndfull vist seg å være ord fra Gud. Dersom jeg hadde fulgt mange av dem, ville jeg i dag ha vært en fullstendig forvirret person og antagelig ha sporet av fra Guds vilje."

Det er virkelig noe å tenke på! Bare en håndfull av disse profetiske tiltalene har hatt noe med Gud å gjøre! De er med andre ord kjødelige, det vil si de kommer fra ens egen fantasi.

Et av våre aller største problem når det gjelder slike profetiske tiltaler er at vi er så redde for å forakte profetier, at vi har forsømt å bedømme dem! I vår tid er det kanskje viktigere enn noensinne å skjelne det ekte fra det falske.

I 1.Tess 5,19-21 leser vi dette i The Amplified Bible:

"Utslokk (undertrykk eller undertving) ikke Den Hellige Ånd; kast ikke vrak på profetenes gaver og ytringer (ringeakt ikke profetiske åpenbaringer, eller forakt ikke inspirert tilrettevisning, formaning eller advarsel) Men prøv og ransak alle ting (til dere kan kjenne) hva som er godt; hold fast (ved det)."

Hva skal vi så gjøre om vi får et ord jeg ikke vet er fra Gud, slik jeg altså opplevde søndag?

Når jeg har prøvd budskapet på Guds ord, og om ordet samsvarer med min egen ånd, det vil si at jeg ikke opplever fred eller en form for stadfestelse av noe Gud allerede har talt til meg om, må jeg avvise det. Jeg gjorde en feil søndag. Jeg burde ha stanset denne mannen mens han gav videre det han mente var fra Gud, og vært tydelig med ham, men det han sa var så kortfattet og kom som lyn fra himmel, så jeg rakk rett og slett ikke.

Ellers finnes det et godt råd å følge i 1.Kor 14,29: "To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det." Søk med andre ord råd hos andre, aller helst hos en moden kristen, gjerne med menighetens lederskap. Det gjorde jeg søndag, og fikk andre til å bedømme budskapet. Begge kom til samme konklusjonen, uavhengig av hverandre. Dette var slett ikke fra Herren! I dag - tre dager etterpå er jeg enda sikrere på at min egen bedømming, og deres stadfestelse var rett.

Av og til kan ord ramme oss hardt. Er det Guds tale, fører det ofte til at vi omvender oss. Er det kjødelig, kan det få oss til å spore av, om vi følger disse ordene. Og de kan plage oss, forfølge oss. Derfor må vi av og til bryte den makten disse ordene representerer over livet til den som har fått dem, og det trenger vi ofte hjelp til. Snakk med en moden kristen som kan hjelpe deg med dette. Om ordene ikke brytes i Jesu navn, så kan de feste seg i vårt sinn, og dukke opp igjen der hvor vi minst hadde forventet det. Vi må ta til oss løftet fra Jesaja 54,17:

"Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra meg, sier Herren."

(fortsettes)

I Jordan vinnes stadig nye for Jesus

Det er ikke så ofte vi hører om de kristnes situasjon i kongedømmet Jordan. I dag har jeg derfor gleden av å presentere en aldri så liten "suksess" historie fra Sørstatsbaptistenes misjonsarbeid. Sørstatsbaptistene startet opp sitt arbeid i Jordan i 1951, og må betegnes som særdeles vellykket. Pionerarbeidet har gått inn i en ny fase hvor nasjonale ledere er reist opp, og arbeidet i all vesentlig grad nå drives av landets egne. Sørstatsbaptistenes misjonærer i området samarbeider nå tett med de jordanske baptistene for å nå muslimene i områdene utenfor Jordan.

Det Jordanske Baptistsamfunnet ble etablert seks år etter at Sørstatsbaptistene hadde begynt sitt misjonsarbeid i landet. I dag består denne sammenslutningen av 20 menigheter med omkring 1.350 døpte medlemmer. Antall møtebesøkende ligger på ca 5.000. Jordan har seks millioner innbyggere, så det er fortsatt mye land å innta! I dag regner man med at et sted mellom fem til 10 prosent av landets befolkning er kristne. Det er anslagsvis 8.000-10.000 som oppsøker en eller annen evangelisk menighet. Sørstatsbaptistenes misjonærer var den direkte årsaken til at de første syv baptistmenighetene ble grunnlagt, og disse menighetene har igjen grunnlagt de 13 andre som utgjør landets baptistsamfunn. I dag samarbeider Sørstatsbaptistene tett med det jordanske baptistsamfunnet med å nå de 137 folkegruppene i Nord-Afrika og Midt-Østen som fremdeles mangler et kristent vitne.

I de første årene Sørstatsbaptistene drev sitt arbeid i Jordan grunnla de et sykehus i byen Ajloun. Dette sykehuset eksisterer ikke lenger, men herfra driver nå baptistenes sitt arbeid. Det Jordanske Baptistsamfunnet driver også to skoler, en i Amman og en annen i Ajloun. Skolen i Amman har 1.250 studenter, og mer enn 500 av disse i videregående. 60 prosent av disse studentene er kristne, mens resten er muslimer. 99.9 prosent av studentene ender opp som universitetsstudenter!

Skolen i Ajloun kan ta 452 studenter, men har for tiden 280. I Amman drives det også en kristen bokhandel, og dette er et sted hvor mange kommer til tro. Det er all grunn til å takke Gud for det arbeidet som er gjort og som gjøres i Jordan, og for de mulighetene som gis til å forkynne evangeliet her. La oss be Gud fortsatt holde døren oppe for å vinne stadig nye mennesker for Jesus, og la oss be for de folkegruppene som ennå ikke har et kristent vitne!

Bildene viser Husn Baptistkirke i nærheten av Amman, og på det andre bildet ser vi pastoren i denne menigheten, Nabeeh Abbassi, som også er president for Det Jordanske Baptistsamfunnet.

Hvordan håndtere profetiske tiltaler? Del 1

Gårsdagens bloggartikkel om personlige profetier adstedkom både gode kommentarer, eposter og telefonsamtaler. Det er tydelig at dette er et tema som opptar mange. En av de som skrev kommentarer, anbefalte meg å lese John Bevere's (bildet) bok: "Så sier Herren?" Det var et godt råd som jeg har tenkt å følge. Det er særlig min kone som har lest Bevere i vår familie, og som har smittet meg med sin entusiasme for denne evangelistens solide bibelundervisning. Jeg så at en meget anerkjent pinseleder som Jack Hayford, er blant de mange som anbefaler hans tjeneste. Og jeg har selv hatt gleden av å lytte til ham for noen få år siden på Livets Ord i Uppsala. Men nå var det ikke Bevere denne bloggposten skulle handle om, men om prøving av personlige profetier. Hvordan skal vi håndtere profetier? Apostelen Paulus gir oss et godt råd i 1.Tess 5,20-21:

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!"

Jeg innrømmer at etter søndagens opplevelse er det veldig lett å sette en strek over hele greia, og avvise dette som har med profetiske tiltaler å gjøre, og Paulus lar oss forstå at det er en fristelse. Særlig når man utsettes for det jeg ble utsatt for på søndag. Men det er altså viktig at vi ikke gjør det, for profetiske tiltaler er en av Åndens gaver: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme ... Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig.... til en annen profetisk gave..." (1.Kor 12,4, v.7 og v.10b)

Et annet godt råd er det rådet John Bevere gir i sin bok: "Hvis vi hører ord i sinnet eller får ord fra en annen, og ikke har fred som vitnesbyrd, bør ordet forkastes. Fredens vitnesbyrd er dommeren eller den avgjørende faktoren."

Vel, jeg er enig i den første delen av det John Bevere sier, men jeg vil si at dommen eller den avgjørende faktoren er Guds ord!

Før jeg går inn på hvordan vi kan bedømme og bør bedømme profetiske tiltaler, la meg understreke at profetiske tiltaler eller profetier alltid skal bedømmes. Skriften forteller oss at vi skal prøve både profetien og ånden til den som bringer profetien. Foruten 1.Tess 5,20-21 som jeg alt har sitert, ser vi dette klart i 1.Kor 14,29 og 1.Joh 4,1:

"To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det."

"Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden."

1. Guds ord

"Vår første og viktigste standard for å bedømme alle ord, er at det ikke må motsi Guds ord," skriver John Bevere og henviser til Åp 22,18-19.: "For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den Hellige Stadden, og fra det som er skrevet om i denne Boken." I Ord 30,5-5 leser vi: "Alt Guds ord er rent. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham. Legg ikke noe til Hans ord, så Han ikke skal straffe deg, og du bli stående som en løgner."

2. Den Hellige Ånds vitnesbyrd

"Vår andre sikkerhet er Den Hellige Ånds indre vitnesbyrd," skriver John Bevere og legger til: "I noen tilfeller er dette kanskje den eneste kilden vi har, som for eksempel når de profetiske budskapene ikke kan stadfestes med det skrevne Guds ord."

I Rom 8,14 skriver apostelen Paulus: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn."

Det er viktig at vi får med oss ar vi skal bli ledet av Guds Ånd, ikke av profetier. Profetier og profeter skal være underlagt og prøvet av Guds Ånd. I det samme kapitlet forteller Paulus oss om den aller viktigste måten Den Hellige Ånd leder på: "Ånden selv vitner med vår ånd." (v.16)

Legg nøye merke til dette: Han vitner med vår ånd! Ut fra dette forstår vi for det første at dette vitnesbyrdet ikke er i våre hoder, men våre hjerter. Og for det andre: Hans vitnesbyrd finnes ikke i ord, men i fred, eller også i mangelen på fred. I Kol 3,15 kan vi lese dette i The Amplified Bible:

"Og la freden (sjeleharmonien som kommer) fra Kristus herske (virke som kontinuerlig dommer) i hjertene deres (avgjøre og endelig fastslå alle spørsmål som oppstår i tankene deres)."

Jeg kan i hvert fall si så mye at "profetien" jeg fikk søndag stemmer ikke overens med hva Guds ord sier om meg som Guds barn, og den frembrakte ingen fred i mitt hjerte. Heller det motsatte!

I neste del av denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan håndtere falsk profeti og hvordan håndtere ekte profeti, og hvor nødvendig det kan være å bryte ordene som sies til oss eller om oss. Det siste måtte jeg få en god venn av meg til å gjøre for meg i går. Det sier noe om alvoret i de ordene som ble gitt meg søndag, at innholdet av dem måtte brytes i Jesu navn.

(fortsettes)

Tanker om september og personlige profetier

Høsten synes jeg for egen del er den fineste tiden på året, og særlig september. Krystallklar luft, fargene, morgentåken og de vakre soldagene. Passe varmt, deilig å kunne trekke på seg en god, varm genser og nyte en rykende varm, god kopp te. Da har jeg det bra.

September er tiden for refleksjon, gode meditasjonsstunder med Guds ord, matpakke som nytes ute i det fri, eller i stillhet i bønnekoia. Dette er dager hvor det er godt å leve. Så er jeg da også født i september, og når måneden glir over i oktober, så har jeg levd 50 år. Merkelig i grunnen. Jeg kjenner meg jo ikke så gammel. Jeg så i reprise et fantastisk program på TV i går, om en dansk kvinne som rundt 100, så spill levende, nysgjerring, spørrende med stor livsapetitt. Hun svarte når noen spurte hvor gammel hun var: "Ikke en dag over 49". Kanskje jeg skal begynne å svare det?

Hva tenker du om personlige profetier? I går kom en mann bort til meg etter et møte, og spurte om å få snakke med meg. Han mente å ha fått et ord til meg fra Herren. Vanligvis er jeg åpen for slikt, det er forunderlig å se hvordan Gud kan lede også gjennom det andre har fått til en selv. Men det er ikke alltid Gud som taler. Budskapet mannen hadde å overlevere kunne ha fratatt nattesøvnen fra noen og enhver. Det gjaldt min fremtid. Nå skal jeg ikke gå i detalj, men det mannen hadde å si er jeg nå sikker på ikke kom fra Gud. For å si det slik: Gud har andre planer for meg enn det denne mannen kom med! Han sier i sitt eget ord - og det gjelder mer enn menneskeord eller "profetier": Jeg vil gi deg fremtid og håp.

Og det er håpet som lyser så klart nå disse deilige septemberdagene. Håpet som finnes i Kristus, den fred som bare Han kan bringe.

Nå skal jeg legge ut på en tur med Poirot til bønnekoia. Han har nettopp vært bortom meg her hvor jeg sitter og skriver, lagt den varme snuten sin mot låret mitt, sett opp på meg med de øynene, som ber: Nå er det tid for tur!

Behovet for å leve i lyset

Min gode venn Nelson Torkelson gav meg en bok før han reiste tilbake til Colorado, USA. "The Holy Spirt - abiding Comforter", "Den Hellige Ånd - iboende trøster. Forfatteren av boken, David L. Martin skriver om Kina-misjonæren Johnatan Goforth (bildet). Jeg synes sitatet er så interssant at jeg deler det gjerne med bloggens lesere:

"Vi kan ikke understreke for mye vår overbevisning at alle de hindringer menigheten opplever har sin bakgrunn i synd. Det er synd hos den enkelte menighetsmedlem, enten det være seg hjemme eller ute på misjonsfeltet, som gjør Den Hellige Ånd sorg og utslokker den."

Goforth tok tak i det egentlige problemet: oss selv! Dette samstemmer veldig godt med det Watchman Nee skriver:

"Alle som tjener Gud vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeid ikke er de andre, med ham selv." (Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, side 13)

Behovet for å leve i lyset, har aldri vært større i Guds forsamling. Herren gir oss alltid en nådetid, hvor Han gir oss mulighet til å bekjenne våre synder, når Helligånden setter sitt ransakende lys på oss. Da er det opp til oss hvordan vi reagerer. Det er den ydmyke som får nåde, sier Herren. Når nådetiden er i ferd med å renne ut for den spesielle synd som Herren minner oss om, så øker lyset på dette bestemte området av våre liv, og avsløringens time kommer. Da synden vår eksponeres for alle. Frem til da har Gud gitt oss mulighet til å bekjenne og gjøre opp. Handler vi ikke på dette, vil Gud gå videre. Han er nemlig nidkjær for sitt hus, som i den nye pakt er oss! "Nidkjærheten for Ditt hus har fortært Meg." (Joh 2,17)

I Luk 12,2 leser vi:

"For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innereste rom, skal bli ropt ut på hustakene."

La oss bruke nådetiden til å bekjenne synd, så vi slipper å avsløres av Den Hellige Ånd. Ånden avslørte sviket og lureriet til Ananias og Safira. La det ikke gå så langt, men la oss benytte oss av sannheten i ordene fra 1.Johannes:

"Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7)

Å være Kristi disippel er å være radikal - skikkelig radikal

Gjennom møtet med Bruderhof-kommuniteten og dens grunnlegger Eberhard Arnold, og gjennom brødrene fra de konservative mennonitene har jeg møtt en radikal kristen tro, jeg sjeldent har sett maken til. Dette handler om menn og kvinner som tar sin tro og etterfølgelsen av Jesus på alvor, som ikke bare prater, men som lever ut sin overbevisning. Så har de da også noe å slekte på: både den første menighetens radikalitet og de uredde og djerve anabaptistene.

Ordet radikal kommer fra det latinske ordet "radit" eller "radix" som betyr "rot". Radikal er derfor, om vi bruker definisjonen fra Oxford Dictionary: å gå til roten, til opphavet eller begynnelsen, befatte seg med eller handle på alt som er vesentlig og grunnleggende, fundamentalt, grundig. Kikker vi på det samme ordet i et annet leksikon, Webster Dictionary, finner vi radikal eller radikalitet er "særmerket ved et betydelig avvik fra det vanlige og tradisjonelle, tilbøyelighet til å gjøre ytterligere endringer i eksisterende synspunkter, vaner, tilstander eller institusjoner." Enkelte som tror de kjenner meg, fordi de kanskje har lest noe av det jeg har skrevet, vil kanskje kalle meg konservativ. Kanskje også fordi jeg har et konservativt bibelsyn, med det menes: Jeg tror at Bibelen er Guds ord, evig og uforanderlig. Men jeg håper og ber om at jeg er radikal i min forståelse av hva den kristne tro handler om, fordi jeg understreker betydningen av Guds rike, og Guds rike er kjennetegnet ved dets radikalitet. Tenk bare på innholdet av Bergprekenen, som er Guds rikets lov. Finnes det noe mer radikalt? Neppe.

Bibelens Gud er radikal i alle Hans handlinger med mennesket, noe som tydeligst og sterkest blir demonstrert i Hans Sønns liv og tjeneste. Guds rike er derfor ytterst radikalt i alle sine krav.

Arthur Wallis skriver følgende:

"Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller som en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bvli rådet til grundig å gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten noe særpreg? En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets slyld."

Så legger bibellæreren Wallis til:

"Klarheten og motet til den radikale kristne setter han i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke samarbeidsvillig eller overlegen. I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en 'vente og se holdning.' Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen."

Finanskrisen - en velsignelse?

Kan den økonomiske krisen som verden nå opplever faktisk bli en velsignelse? De siste dagene har vi opplevd at finansinstitusjoner har gått konkurs, at milliarder av kroner er blitt sprøytet inn i banker for å redde dem i siste liten, over natten har folk mistet formuen og det sies, selv om det nå tilsynelatende har stanset opp, at vi har ikke sett det verste ennå. Og vi merker krisen de fleste av oss: Økte matvarepriser, høyere rente på lån, dyrere drivstoff og strømprisene skal visstnok skrus opp skikkelig om kort tid.

Men jeg spør: Kan dette som nå skjer faktisk være til velsignelse for oss, snarere enn en forbannelse?

Rikdommen har ikke ført oss nærmere Gud, snarere tvert imot. Folk flest i den vestlige verden har hatt det så godt, at de ikke har hatt noe behov for å søke Gud. Jeg synes det er interessant å merke seg Jesu ord om mammon. For Jesus er ikke mammon noe nøytralt. Vi må velge mellom Ham eller mammon, sier Jesus klart og tydelig:

"Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon." (Matt 6,24)

Mammon er en åndsmakt, en åndsfyrste, og en mektig sådan. Man skal ikke se seg så lenge rundt om i verden før en ser hvilken makt finansinstitusjoner og penger har over mennesker: til å utnytte, drive rovdrift på naturen, holde folk nede, manipulere. Tenk på narko- og sexindustrien med dens fornedrelse. Tenk på fattige jordbønders situasjon, hvor godsherrene fortsatt styrer dem med hard pengemakt.

Guds rike bygger ikke på mammons verdier. Der handler det om å gi, ikke om å eie. Og Apostelen Paulus er klar i sin undervisning:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. (Tenk det!!!) For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære med oss noe ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,6-10)

Vi skal nøyes med det vi har, skriver apostelen. Kanskje den verdensomspennende finanskrisen kan føre til at vi våger å leve enklere liv? Mat og klær, skrev apostelen. Kanskje vi også kunne leve enklere matveien. Da jeg vokste opp var søndagsmiddagen noe helt spesielt. Vi fikk til og med dessert. Men på ukens andre dager var det enklere. I dag spiser de fleste stort sett søndagsmiddager hele uken, og der er ingen forskjell mellom helg og hverdag. Kanskje vi kunne klare å få til det igjen? At det er forskjell på søndagen og hverdagene. Og hva klær angår. De fleste har altfor mye av dem. Dette stadige kjøpet av klær har med mammons dragning å gjøre. Vi er så heldige på Gjøvik at vi har et stort bruktmarked. Ved å kjøpe klærne sine hos "Ny Start i Øst" til 20-50 kroner plagget - noe av det er helt nytt - går pengene til å støtte trengende i Øst-Europa, og til misjonsvirksomhet samme steder. De fleste klærne mine, også pentøyet, er kjøpt brukt. Slik er det med resten av familien også. Vi trives med det.

Kanskje finanskrisen kunne få oss til å tenke på at livet har andre verdier enn de materielle? Kanskje dette kunne føre oss nærmere hverandre, slik at vi kunne hjelpe hverandre med praktiske ting? Stille opp for noen som trenger vår hjelp?

Finanskrisen gir oss muligheter! Til å hjelpe, velsigne, ta hånd om andre, tenke lokalt og globalt. Kanskje menigheten også får andre verdier, og oppdager samfunnet rundt menighetslokalet?

Barnabasbloggen - et bibliotek for alle som er interessert i radikal kristen tro

I flere måneder har jeg hatt gleden av å følge en svensk blogg. Den er skrevet av Jonas Melin, som arbeider som bibellærer ved Mariannelunds Folkehögskola og som ifølge det han selv skriver "lever sitt liv i Råslätts församlingsgemenskap". Denne menigheten feiret forøvrig 25 år, og det store bildet er hentet fra selve jubileumsfeiringen. Legg merke til t-skjorten med det flotte mottoet! Bloggen heter Barnabasbloggen og finnes her: http://barnabasbloggen.blogspot.com/

For alle som er interessert i anabaptismen, radikal kristentro, etterfølgelse, forsamlingen og forsamlingens historie, menighetsplantning, disippelskap så gir Barnabasbloggen virkelig et vell av informasjon. Velskrevet, grundig og etterrettelig. Her finnes også mange interessante lenker til andre nettsteder som omhandler samme tematikk.

Jeg har funnet ut at Jonas Melin og jeg er omtrent like gamle, og har noenlunde samme bakgrunn. Han er bosatt i Jönköping og underviser i et nytt kurs på folkehøgskolen om menighetsplantning. Så vidt jeg kan se er det et distansekurs, så det kan sikkert være noe også for nordmenn som går med tanker om å plante menighet i Norge eller utlandet.

Ta turen innom Barnabasbloggen - den er hermed anbefalt på det varmeste.

En mann kalt av Gud

Inntil i går var navnet Elmer Jantzi ukjent for meg. Det var gjennom en artikkel hans datter Karen har skrevet om sin far, at jeg ble kjent med ham. Artikkelen som først ble gjengitt i The Lima News, en lokalavis i Ohio, ble publisert i det siste nr av Brotherhood Beacon, som er organ for Conservative Mennonite Conference. Datterens portrett av faren har noe viktig å si oss om Guds kall og om trofasthet i kallet. Her har vi alle mye å lære. I hvert fall har jeg det.


Elmer Jantzi ble pastor for Riverside Mennonite Church i Au Gres, Michigan, 27 år gammel. Han hadde ingen teologisk utdannelse, ingen titler knyttet til navnet sitt. Det eneste han hadde var et guddommelig kall, en følelse av at Gud kalte ham til hyrde for den lille forsamlingen, hvis kirkebygg på i et landbruksdistrikt ved bredden av Lake Huron. Den natten, i desember 1952, gråt han som han aldri hadde grått i sitt liv. Han gråt over byrden av å lede en forsamling på Guds veier. Han gråt over sin manglende erfaring, over følelsen av at oppgaven var langt større enn ham selv. Han gråt over sin familie, og undret på hvordan dette kallet ville prege dem. Han gråt i glede over kallet, over forståelsen av at han hadde tatt fatt på noe som ville føre ham til ukjente steder.


Lenge før Elmer Jantzi ble kalt ved loddtrekning, hadde han en opplevelse av å være kalt av Gud. Han visste at han kom til å tjene Kristi forsamling på en eller annen måte. Han visste bare ikke hvordan.


Som tenåring hadde han ansvaret for driften av familiens gård. Hans far var død, det var gjeld som skulle betales, og det var mye arbeid som skulle unnagjøres.


En dag han var på vei til den røde låven for å melke kuene, hørte han noen rope navnet hans. Stemmen var klar og tydelig. Det var et rop om hjelp. Han gikk tilbake til huset, for å spørre sin mor om hun hadde ropt. Men det hadde hun ikke. Han gikk til naboene, for å høre om de hadde ropt om hjelp, men det hadde de ikke.


Den dagen Elmer Jantzi ble valgt, husket han at han hadde hørt Guds stemme kalle ham. Menigheten hadde fremmet forslag på kandidater til den som skulle bli forsamlingens nye pastor. En komite hadde valgt ut seks menn, og denne dagen i desember hadde de satt fram et bord, lagt seks salmebøker på bordet, og i den ene en papirlapp. Den som valgte salmeboken med papirlappen ble så valgt til menighetens nye pastor. De seks hadde samme dag fått vite at de sto på listen over valgbare kandidater. Blant dem var også Elmers bror, Will.


En etter en gikk mennene frem og tok hver sin salmebok og satte seg så. Elmer Jantzi var den siste som gikk frem, og fikk den siste salmeboken. Samtlige seks bøker ble åpnet, og i Elmers bok lå det en papirlapp med følgende skriftsted:


"Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjørelser er fra Herren." (Ord 16,33)


På denne måten valgte denne menigheten å velge sin pastor på. Elmer Jantzi tjente trofast sin forsamling i mange år. Han ble senere lærer ved Rosedale Bible Institutt, og besøkte mange menigheter som forkynner. Elmer Jantzi svarte på kallet, arbeidet hardt med å tilegne seg kunnskap gjennom bibelstudier, teologiske studier, bønn og ble kjent som en mann med stor integritet, var medfølende og kunnskapsrik.


Menn som Elmer Jantzi, som nå er hjemme hos Herren, er en sjeldenhet i våre dager. Håndens og åndens arbeidere. Flittige til å studere Bibelen, be og svært trofaste mot sin menighet. Jantzi tok kallet på alvor med å være hyrde og vokte Kristi forsamling. Og kjente seg rik og velsignet i tjenesten. Måtte Gud fortsatt oppreise slike hyrder i blant oss.

Siste om baptistpastor Hamid Shabanov

Siste nytt om den fengslede baptistpastoren Hamid Shabanov finner du ved å lese:

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Mennoniter på nytt Norges-besøk

En delegasjon på seks menonitter kommer til Norge i slutten av september og blir værende en drøy uke. De skal besøke flere steder som har sammenheng med slektrelasjoner til Norge, men det er også meningen at de skal besøke Oslo og Gjøvik. En av de som kommer er Nelson Torkelson (til høyre) som er pastor for Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo, USA. Vi arbeider nå med å få arrangert møter begge disse stedene, men våre mennonitvenner legger også opp til privatbesøk hos folk som er interessert i radikal, kristen tro. Ønsker noen av leserne å komme i kontakt med dem, er det bare å ta kontakt via epost: bolahans@online.no Vi hadde stor glede av det forrige besøket og ser fram til at vennene kommer på nytt besøk.

Takk for Bibelen

Jeg sitter med Bibelen i mine hender og kjenner meg litt overveldet. Tenk dette er Guds Ord. Ikke en hvilken som hest bok, men Guds eget ord. Uforanderlig. Evig. Båret frem av profeter, apostler, salmister, konger, av Kristus. I dag kjenner jeg at jeg bare må få takke for Ordet. Salmisten som skrev Salme 119 - salmen om Guds ord - sier det slik:

"Å, hvor jeg elsker Din lov! Hele dagen grunner jeg på den." (Salme 119,97)

Og jeg blir så overveldet av denne tanken: Over alt på denne jord sitter det i dag mennesker med Bibelen sin i hendene, blar og leser. Det er konger og presidenter, vitenskapsmenn og forskere, studenter, en rørlegger, en bussjåfør, en vaskehjelp. De sitter i sine palasser eller i sine stråhytter, de leser i en lommeutgave mens de venter på bussen, eller de har en flott skinnutgave. Det er det samme Ordet vi leser, gransker, mediterer over. Og blir velsignet av.

I dag vil jeg takke for Bibelen. For det store under at Guds ord er blitt bevart og tatt vare på, til tross for forfølgelser og martyrdød, ja til tross for alle djevelens forsøk på å ødelegge Bibelen.

Måtte Guds ord aldri bli noen selvfølge, men måtte det blir selvfølgelig at vi leser og studerer det hver eneste dag.

Spurgeons radikale omvendelse

I går leste jeg på nytt om C.H. Spurgeons omvendelse, og historien grep meg så sterkt at jeg vil dele den med bloggens lesere.

Charles Haddon Spurgeon skulle som ingen annen predikant i sin samtid, sette preg på en hel verden. I 38 år var han pastor for Metropolitan Tabernacle i London, og tusener ble prest gjennom hans forkynnelse. Hans forfedre hadde i mange slektledd bodd i Nederland, og herfra ble de drevet ut under forfølgelsene i det sekstende århundre, I århundret som fulgte skjedde det at Job Spurgeon i tretten uker ble innesperret i Chelmford fengsel på grunn av samvittighetsspørsmål. Charles Haddon Spurgeons far var presten John Spurgeon. Hans mor omtales som en gudfryktig kvinne. Charles ble født 19.juni 1834.

Som en ung mann kom han i syndenød. Sagt med hans egne ord: "I seks måneder bad jeg med dyp smerte, av hele mitt hjerte, og jeg fikk aldri et svar. Jeg følte at jeg var villig til å gjøre hva som helst, bli hva som helst, bare Gud kunne tilgi meg."

På denne tiden bodde familien i Colchester. Faren prekte i en liten kirke i Tollesbury. En søndag han skulle gå å høre sin far preke, ble det et slikt uvær at han ikke kom fram, han endte i et gammel-metodistisk kapell.

Mannen som talte i dette kapellet, var en enkel arbeider. Det var så få mennesker til stede denne søndagen at de først ikke hadde tenkt det skulle bli noen preken, men til sist besteg den magre, bleke mannen prekestolen og leste teksten: 'Vend dere til meg alle jordens ender og bli frelst.' Mannen på prekestolen festet øynene på gutten på bakerste benk og utbrøt:

'Unge mann, du er i nød. Du vil aldri komme ut av den før du kommer til Kristus.' Så løftet han en hånd og ropte:

'Se, se, se, bare se!'

På et øyeblikk forsvant mørket for Spurgeon. Om kvelden gikk Spurgeon til baptistenes kapell, der han hørte en preken over ordene 'benådet i Den elskede', og han kjente fred og trygghet i sin sjel. Senere på kvelden, da alle var gått til sengs, fortalte han faren om dagens hendelser.

Unge Spurgeon følte straks at han måtte bekjenne sin tro på Frelseren. Hans foreldre og alle hans forfedre hadde vært kongregasjonalister, men etter flittig lesning i Det nye testamente med bønn om Åndens veiledning, ble det klart for ham at han måtte la seg døpe med troendes dåp. Faren la ikke noe hinder i veien for dette, og fredag 3. mai 1850 gikk Charles til fergestedet ved Isleham. Her ble han døpt av en pastor ved navn Cantlow.