Her er en serbisk ortodoks evangeliseringsplakat

La meg presentere en serbisk ortodoks evangeliseringsplakat! Her følger oversettelsen:

Tittelen er: Tid for Gud?

Barnet fra venstre: Det må bli senere, nå venter teddybjørnen min. La mamma gå.

Midten øverst: Hele livet ligger foran meg, nå vil jeg spise småkaker.

Bildet til høyre: Religion får vente, nå spiller jeg videospill.

Mannen med telefonen: Jeg er så forelsket. Vent til neste anledning, Gud!

Mannen som løper: Jeg har ikke tid, jeg må arbeide og tjene penger.

Mannen hos tannlegen: Jeg har så mye smerter, jeg må bruke tiden min til legebesøk.

Mannen med stokk: Med en fot i graven så orker jeg ikke å tenke på Gud.

Til høyre står det:

Men jeg husker at mor ofte sa: Du vil aldri finne Gud om du ikke setter Ham på førsteplassen i livet ditt. Når skal vi gå til Gud, hvem har tro på oss? Vær vis: Ikke vent, gå til Gud nå!

Under Kristus skikkelsen står det: Kom, min sønn, inn i Mitt hus. Jeg bringer fred til ditt hjerte.

Så spørs det da, hvordan det er med bloggens lesere: Har vi tid for Gud?

Mer om munken med ulven og ørnen

Du husker kanskje bloggartikkelen om ulven, ørnen og munken, som jeg publiserte for en tid tilbake? Den gangen visste jeg ikke så mye mer enn de få opplysningene jeg lot ledsage den lille filmsnutten. Nå kan jeg offentliggjøre et lengre TV innslag, samtidig som jeg via fader Milovan Katanic, har fått flere opplysninger om den for meg ukjente munken.

Han heter Ambrose Alimpijevic, og er abbed for Kovilje klosteret som ligger ved foten av Javor fjellene i Serbia. Her var det en gang mange munker som holdt til. Under tyrkertiden fantes det til og med en monastisk skole her. I dag, i det nylig restaurerte klosteret som er fra slutten av det 12 århundre, lever det bare en munk her, fader Ambrose.

12 kilomter fra Ivanjica, på den høyre siden av elven Nosnica, ligger dette vakre klosteranlegget. Et sted hvor man virkelig kan finne fred og stillhet. Fader Ambrose er den første munken etter en 200 års pause. Nå er han blitt kjent verden over gjennom filminnslagene om ulven. Det liker han så måtelig, men det kommer neppe så mange turister hit likevel.

"Jeg er ingen hellig mann, ei heller en undergjører," sier han med et smil, og legger til: "Ulvene har bare akseptert meg, og jeg er blitt venner med dem."

Hit kommer det få mennesker. Det eneste som høres er susen fra elva og fuglene som synger. Fader Ambrose holdt tidligere til i et annet kloster, som ble besøkt av mange mennesker, og hvor han hadde et stort ansvar: "Det var ingenting for meg," sier han og legger til: "Jeg elsker stillheten og ensomheten her og har funnet fred."

Han er 29 år gammel, velutdannet, men livet som ung mann i en storby, tiltalte ham ikke:

"En munk er en som er såret av Guds kjærlighet. Jeg var bare 20 år gammel da jeg første gang kom til et kloster, og jeg ville ha gjort det samme igjen nå," sier han.

Han er født i byen Arilje, utdannet musiker og spiller både gitar og piano. Hvilket han av og til gjør i klostret også.

Ulven, som han kaller Alfa, var bare 15 dager gammel da fader Ambrose fant ham. Han gav ham melk hver fjerde time, så fast føde. Ulven er nå 10 måneder gammel. Også en annen ulv har slått seg sammen med denne ulven, og de går turer sammen med fader Ambrose. Men det er ikke bare disse to ulvene fader Ambrose har et nært forhold til. Det samme har han til en ravn, en ørn, en hare og en ugle.

Urkristne kraftkilder, del 4

En veldig kraftkilde i den tidlige kirkens historie, var budskapet om Kristi oppstandelse. De første kristne forkynte ikke en teori, de forkynte en person! Oppstått fra de døde.

Noen trodde faktisk at de forkynte to guder, fordi de hele tiden snakket om "Iesos og Anastasis". Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger 17,18:

"Så var det en del av de epikureiske og stoiske filosofer som sa imot ham. Og noen sa: Hva er det denne pratmakeren vil si? Andre sa: Han synes å være en som forkynner fremmede guder. Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen." Dette var jo grekere og de hørte ordet "Anastasis", og siden Paulus talte om Iesos og så nevnte Anastasis, så trodde de altså at han talte om to guder. Så nært knyttet sammen var forkynnelsen av Jesus og oppstandelsen.

Når Judas skal erstattes, så kreves det at den som trer inn i hans tjeneste som apostel, må være et oppstandelsesvitne: "Derfor må en av de mennene som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes' dåp til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være vitne om Hans oppstandelse med oss." (Apgj 1,21-22)

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse skaper da også store problemer for dem. I Apgj 4 leser vi om at det kommer til en konfrontasjon mellom prestene, offiseren for templet og saddukeerne: "De ble meget oppbrakt over at de lærte folket, og at de i Jesus forkynte oppstandelsen fra de døde." (v.2)

Men selv om de blir truet til å tie stille, kan de ikke tie om det de har sett og hørt!

"Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle." (Apgj 4,33)

Vi har det samme budskapet i dag: Kristen tro handler først og fremst om dette: Kristus har oppstått fra de døde! Når noen i dag kun vil ha med Hans etiske undervisning å gjøre, og samtidig kalle seg en kristen, så er det umulig. En kristen er en som har opplevd at Jesus Kristus er oppstått fra de døde.

Om Kristus ikke er oppstått fra de døde er vår tro tull og tøys!

Apostelen Paulus skriver det slik i 1.Kor 15:

"Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som Han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE." (v.14-20a)

Troen på Gud utgjør hele forskjellen

Metropolitt Kallistos Ware (bildet) er min følgesvenn for tiden. Jeg leser på nytt hans bok "The Orthodox Way", som også er oversatt og utgitt på dansk, for de som skulle være interessert i det. Denne lille boken har jeg lest flere ganger, og den betyr mye for meg. På en enkel, men samtidig dyp måte, forklarer den hva den kristne tro handler om.

I går merket jeg meg noe som Ware skriver:

"I vår trosbekjennelse sier vi ikke: 'Jeg tror at det er en Gud'; vi sier: 'Jeg tror på èn Gud.' Mellom troen 'at det finnes en Gud' og 'Jeg tror på...' er det en særdeles viktig distinksjon."

Jeg er helt enig. Forskjellen er faktisk avgjørende. Som jeg skrev her om dagen så er årsaken til at jeg er en kristen, at det finnes en Gud. Ikke en gud skapt i menneskelig liknelse, men Gud. I den nikenske trosbekjennelsen heter det videre:

" ... den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig."

David blir overveldet av Gud, når han skriver:

"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske ..." (Salme 8,4-5)

I dag blir mye som har med Gud å gjøre veldig familiært. Kanskje for familiært.

Ærefrykten for Den Allmektige er forsvunnet. Overveldet av skaperverkets storhet, utbryter David hva sann gudsfrykt handler om: "Hva er da et menneske ..."

Vi blir små i møte med Gud.

Det moderne mennesket vil i sitt overmot diktere Gud. Også overfor Ham handler det for enkelte om å kreve sin rett.

Men Gud er ingen arbeidsgiver som man forhandler lønnsbetingelser med.

Gud er Gud.

Petter Dass forstod dette da han skrev: "Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde."

Metropolitt Kallistos Ware sier at den som vandrer på Veien, jo lenger han kommer, jo mer øker bevisstheten om to ting: Guds annerledeshet på den ene siden, og Hans nærhet på den andre. Vi vil mer og mer erkjenne at Gud er et mysterium.

Det kommer så klart frem i den nikenske trosbekjennelsen. Der ser vi at Gud er allmektig Far. Begge deler altså. Allmektig, det er den ene siden av Gud, den andre er at Han er Far, altså noe som er nært og favnende.

Slik logrer deler av media for homolobbyen

Det er interessant å se hvordan homolobbyen arbeider. I 2003 skrev Sigrun Saur Stiklestad (bildet) en hovedoppgave hvor hun intervjuer ni ungdommer med mødre som hadde flyttet fra mannen sin og nå levde sammmen med med kvinne.

Media, som ofte har en tendens til å være mikrofonstativ for homofile interesseorganisasjoner, kastet seg over Saur Stiklestads oppgave og viet den stor oppmerksomhet.

Nå skal visstnok den samme Saur Stiklestad jobbe med en doktoravhandling om samme tema. Interessant nok uttalte hun for et par år siden at barn som vokser opp i homofile familier, er "et gjennomforsket tema". Denne påstanden, som er fullstendig uholbar, blir brukt som et argument både av Barneombudet og av departementet i forarbeidene til den kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven.

Det som forties er det faktum at Sigrun Saur Stiklestad selv er lesbisk aktivist og at hun var leder for Landsforeningen for Lesbisk- og Homofil frigjøring i Trøndelag i 2005.

Det som det heller ikke sies noe om er at lesbiske partnersap inngått mellom 1993 og 2005 gikk i oppløsning tre ganger så ofte som ekteskap, også når de hadde barn.

Slik arbeides homolobbyen.

Godta meg, Herre

Jeg ber en bønn av Esther de Wahl (bildet), som hjelper meg i den prosessen jeg er i for tiden. Kanskje den kan være til hjelp for noen andre også?

Godta meg, Herre, akkurat slik jeg er, i min skrøpelighet, i min manglende evne, i mine motsigelser og min forvirring.

Godta meg slik jeg er sammensatt, med alle de uharmoniske strømningene som trekker meg i så mange retninger. Godta alt dette, og hjelp meg så til å leve med det jeg er, slik at dette kan bli min vei til Gud.

Godta spenningene i meg, og hjelp meg til å holde dem smmen, slik at jeg kan lære å leve fullt ut og fritt.

La meg få leve som et helt menneske, ikke revet i stykker, men i stand til å finne den balanse og harmoni som vil tillate meg å oppdage mitt indre likevektspunkt.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 4

Her følger den fjerde del av undervisningen til den lutherske presten Paul Anderson:

Kanskje sier du: 'Jeg er blitt ydmyket nok. Jeg kunne tenke meg litt opphøyelse nå.' Å bli ydmyket og å ydmyke seg er to forskjellige ting. Kanskje du er enig med meg i at ydmykhet er avgjørende for lederskap etter Jesu modell og du ønsker å vokse i å ydmyke deg. Skriften sier ganske klart at jeg ikke skal vente på at Gud skal ydmyke meg. Jeg må ydmyke meg selv (Jak 4,10;1.Pet 5,6)

Jeg kan ikke gjøre meg ydmyk; det er en Åndens frukt. Men jeg kan ydmyke meg, praktisere holdninger og handlinger der jeg fornedrer meg selv. Her er noen bibelske måter å gjøre det på:

Jeg vil ta imot kritikk, selv når den er feil. David lot Sime'i ydmyke seg da han var på flukt ut av Jerusalem. Å forsvare seg mot falkse beskyldninger kan synes som en rett søken etter sannheten, men den avslører en misforstått frykt for eget rykte. Å ikke ta imot kritikk er å si at jeg trenger ingen kritikk. Kritikk er alltid ydmykende, så den er i virkeligheten en gave. Er det mulig, kjære pastor, at Gud bevilger deg en en slik kritikkens gave fra et av dine medlemmer fordi han ønsker å opphøye deg? Når du farer opp for å forsvare deg, beviser du at du har behov for kritikken og insisterer på at Gud må gjøre det igjen.

Jeg vil tjene andre, ikke på den måten jeg dikterer eller ønsker, men på den måten Gud befaler. Jeg vil lære å forutse behov slik en god vert gjør. Hyrder kjenner sauene sine, er klar over deres behov og tar seg av behovene. Det største behovet for sauene er å bli ledet. (Salne 23,2b) Nøden Jesus hadde for folk på hans tid var at de ikke hadde ledere. Fariseerne elsket all den oppmerksomheten de kunne få, titlene de ble gitt, og rosen de ble overdynget med. De brukte sine posisjoner til å dominere. I stedet for å lede hersket de.

Jeg vil be. Om "så mitt folk .... ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn ..." (2.Krøn 7,14) Jesus ba hele natten før han valgte sine disipler. Han var den mest avhengige person som noen gang har levd. Han sa og gjorde ikke noe uten å lene seg til sin Far. Bønn er barnets språk, avhengighetens språk. Vårt mål av bønn svarer til vårt behov av avhengighet. Gud gir oss problemer for å se hvor avhengige vi er, ikke for å se hvor flinke vi er til å finne svar. Bruker jeg mye tid på bønn, eller på å skaffe meg oversikt over mine egne forsyninger? Hvor viktig er bønnen for meg? Hvis den ikke er sentral i min livsstil, er jeg ikke ydmyk uansett hva folk må mene om det.

Jeg vil ikke klage når jeg lider som om jeg fortjener noe bedre. "Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete ..." (5.Mos 8,2-3) Responsen på prøveløser er ofte å klage. Å klage er å si at vi fortjener da noe bedre.

Jeg vil bekjenne mine synder for en annen en Gud, for det er ydmykende å gjøre det. Pastor, hvem er din pastor? Hvem stoler du på? Hvem vender du deg til for å få støtte, forbønn og råd? Hvem deler du dine svakheter med? "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Jeg vil være lydig, uansett pris.

Jeg vil rose meg av mine svakheter (2.Kor 12,9), og det betyr at jeg vil være transparent og sårbar.

(fortsettes)

Kilde: Visjon

Sanger fra Taize

La meg få dele med deg noen av de vakre sangene fra Taize.

Forbilder og motsigelser - å leve horisontalt og vertikalt

I går leste jeg følgende bibelvers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Det er ingen tilfeldigheter i Guds rike. Når jeg kom til Mamre, som er navnet på bønnekoia mi, leste jeg følgende skildring av Hl. Benedikt av Nursia (bildet):

"En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut."

Vi snakker gjerne om eksemplets makt. Om det gode forbildet. Jeg har lært mye av andre. Ikke bare hva andre har tenkt og skrevet. Men av deres liv.

Vi er som mennesker svært sammensatt, og vi lever med våre motsigelser. Kanskje trenger vi å lære oss til også å leve med dem. Jeg kjenner på behovet for fellesskap, og samtidig behovet for å leve alene og søke stillheten.

Når Hl. Benedikt skrev sin berømte klosterorden så skriver han ut fra de to munketradisjonene han kjente: Den Hl. Basilius på den ene siden og på den andre side ørkenfedrene. Basilius skriver ut fra sine erfaringer med fellesskapet, ørkenfedrene ut fra sin erfaring med eneboerliv. Den førstnevnte er mer opptatt av menneskelige relasjoner mellom brødrene, mens de sistnevnte av askesen og behovet for stillhet og ensomhet.

Virkelig fruktbærende blir det når man kan blande disse to sammen, og våge å leve med de motsetningene de representerer. Benedikt vågde det. Han førte disse to strømningene sammen. Ved å blande sammen et liv i fellesskap, og et liv i stillhet, unngår man ytterligheter. Da er man samtidig åpen for hva disse to strømningene har å tilføre hverandre. Resultatet behøver slett ikke å bli forvirring, men en stimulerende balanse.

Det er dette vi forsøker å undervise om i våre bønneseminarer, hvor vi snakker mye om det personlige bønnelivet, samtidig som vi understreker behovet for koinonia, for fellesskapet, samfunnet med Kristi kropp.

Korset er jo det endelige paradokset. På korset holder Kristus sammen det vertikale, som peker på Faderen, og de horisontale armer som strekker seg ut mot verden.

Slik er vi kalt til å leve som Kristi etterfølgere.

Hvorfor er du en kristen?

Jeg har tenkt mye på hva en god venn av meg sa her om dagen. Ulf Magne Løvdahl hadde lyttet til en preken holdt av en gjestepredikant i menigheten som Løvdahl er pastor for, som stilte spørsmålet: "Hvorfor er du en kristen?"

Hva ville du ha svart? Fordi det finnes en himmel? Et evig liv?

Vi kunne sikkert gi ulike svar på det spørsmålet, avhengig av hvor vi befinner oss i livet og hva som betyr noe for oss akkurat nå, eller med tanke på fremtiden.

Mannen som Ulf Magne hørte svarte: "Fordi Gud finnes!"

Opplagt, ikke sant?

Nei, ikke nødvendigvis. Men det er selvsagt det mest korrekte svaret.

Problemet er bare at mange har helt andre årsaker til at de ønsker å være en kristen. Og i vår tid dreier det seg stort sett om noe som er i vårt favør, til vår fordel. "Hva får jeg ut av dette? Hvilken velsignelse er der å hente for meg?"

Utgangspunktet blir så helt annerledes så vi setter Gud i sentrum!

Jeg er en kristen, fordi Gud finnes. Smak litt på det ordene.

Hva innebærer de for deg?

Når Gud ikke er skapt i vårt bilde, når Han ikke er en snill gammel bestefar som gir oss alt vi peker på.

Men når Han er den tre ganger, hellige Gud.

Allmektig, allesteds nærværende - Gud.

Sjefredaktør i Aftenposten synes Den norske kirke er blitt et koldtbord hvor man kan velge hva man vil tro

A-Magasinet offentliggjorde fredag en meget interessant samtale mellom konstituert sjefredaktør av Aftenposten, Hilde Haugsgjerd (bildet) og prost i Vestre Aker prosti, Trond Bakkevig.

Jeg skal ikke kommentere spørsmålene Haugsgjerd stiller Bakkevig, ei eller svarene Bakkevig gir, men det jeg tror det er interessant for flere enn meg, hvordan sjefredaktøren av Aftenposten, opplever det som er situasjonen for Den norske kirke for tiden. Samtalen begynner slik:

Haugsgjerd: Jeg har stått på utsiden og sett med undring på hvordan Kirken har utviklet seg. Hva man tror på er blitt så relativisert at det nesten er som et koldtbord hvor man kan velge å tro på litt eller mye og likevel være et fullverdig medlem av Den norske kirke. Er det ingen absolutter igjen?

Bakkevig: For meg er det absolutt absolutter. Vi har for eksempel ikke hatt noen diskusjon om trosbekjennelse i Den norske kirke. At Jesus døde og oppsto er et udiskutablet spørsmål. At Gud skapte verden og at han ved Den Hellige Ånd skapte Kirken - disse helt sentrale troselementene - står fast.

Haugsgjerd: Men mange av disse begrepene er ikke lenger så konkrete. Det er vel for eksempel ingen som tror på at verden ble skapt på fem dager, slik det står i skapelsesberetningen?

Bakkevig: Rett etter den første skapelsesberetningen kommer den andre, som snur alt på hodet. Så Bibelen selv ser på skapelsesberetningen som bilder. Men hvis det kom en som ønsket å bli prest i Den norske kirke og sa at han ikke trodde at Jesus var en historisk person, eller ikke trodde at Jesus oppsto fra de døde, da ville ikke vedkommende bli ordinert.

Haugsgjerd: Du sier at trosbekjennelsen står fast. Kanskje for prester og tillitsvalgte i Kirken, men hva med det vanlige medlem? Hvis jeg kom til deg og sa at naturen er min Jesus. Jeg kommer i kontakt med Jesus når jeg går i fjellet og er på sjøen. Ville du si at jeg hører hjemme i Kirken?

Bakkevig: Nei, hvis du mente at dette var Kirkens tro, ville jeg ikke si det. Men jeg ville ikke ha nektet deg nattverd. Jeg tenker på Kirken som et rom, og hvis man ønsker å høre til det rommet, kan man godt velge å sette seg på bakerste benk eller gå ut av og til. Synes du at jeg burde ha nektet deg adgang?

Haugsgjerd: Nei, men jeg synes Kirken fremstår så utvannet at det er vanskelig å få tak i hva som er dens kjerne. Jeg observerer at en del yngre mennesker søker seg til menigheter utenfor Statskirken fordi de ikke opplever engasjemnet, og fordi de synes Kirken er blitt alt for utydelig.

Bakkevig: Jeg opplever ingen utydelighet. Jeg hører en del forkynnelse i min hverdag og mener vi er tydelige på at vi er kirke fordi Jesus døde og oppsto. Det er ingen annen grunn til å være kirke.

Resten får du lese i A-Magasinet nr 30 for 24. juli 2009. Abonnerer du ikke på Aftenposten, er det sikkert mulig å henvende seg til avisen for å få kjøpt dette nr av A-Magasinet, eller lese det på biblioteket.

Det er i hvert fall svært interessant å legge merke til Haugsgjerds spørsmål og observasjoner. Bakkevigs svar som liberalteolog er nokså forutsigbare, men sier mye om at han ikke forstår så mye av hvordan mange mennesker opplever at Den norske kirke har forandret seg.

Urkristne kraftkilder, del 3

En tredje kraftkilde i den urkristne forsamlingen var forståelsen av korsets vertikale og horisontale virkelighet. Korset, selveste dårskapens fremste symbol, symbolet på den mest fornedrende død, var sentrum for de første kristnes liv og bekjennelse.

Til de kristne forsamlingene i Galatia området, skriver apostelen Paulus:

"Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, som elsket meg og gav Seg Selv for meg." (Gal 2,20)

Dette var ikke bare en erfaring Paulus gjorde. Dette er det normale kristenliv i et nøtteskall. Korset var ikke bare det sted hvor forsoningen skjedde, men korset var også det sted hvor selvlivet dør, og livet nå leves med en annen herre: Jesus Kristus. Til menigheten i Rom skriver apostelen: "For det er ingen som lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at Han skulle være Herre både over døde og levende." (Rom 14,7-9) En kristen har gått over fra døden til livet, fra mørke til lys på grunn av korsets virkelighet. Korset preget de første kristnes hverdagsliv. De hadde tatt det opp og bar det med stolthet.

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom, ser vi dette tydelig: "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker." (Rom 1,16)

Korset var jo i utgangspunktet den dypeste skam. Kun forbrytere døde på kors. Og så kommer altså Paulus og sier: "Jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium ..." Hva er dette Kristi evangelium? Er det Hans morallære? Hans gode eksempel. Det òg. Men det er først og fremst budskapet om Jesu Kristi kors. For, sier Paulus, det er innholdet i korset, som er Guds kraft til frelse. Her skjedde forsoningen.

Når han så skriver til forsamlingen i Korint er han inne på det samme: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Hva har kraft til å frelse oss og alle andre? Er det gode gjerninger? Nei, og atter nei, det er kun et eneste sted frelsen gjøres mulig, og det er på korset. INGENTING annet kan frelse enn Jesu Kristi kors.

Dette var de første kristnes budskap. Her lå tyngdepunktet. Derfor blir da også Paulus så fortvilet når han hører om at noen forkynner noe annet, de forkynner noe engler har åpenbart for dem. Men, sier Paulus, det er et annet evangelium de forkynner, for det er et budskap uten korset! Les om dette i Gal 1,6flg.

Korset var testen, da som nå.

Er det budskapet vi lytter til uten korset, så er det et annet evangelium. Da er det falskt. Da er det vranglære. Hold deg unna slik undervisning. Det er og blir kun korset som frelser. Legg nøye merke til det Paulus skrev i 1.Kor 1,18:

"For ordet om korset ... er en Guds kraft for oss ... som blir frelst."

Frelst er noe vi er og skal bli.

Bildet viser et keltisk kors. Som du vet er vår norske kristenarv keltisk.

Baptistisk kloster i Australia mulig modell for kommunitet i Norge

Jeg legger ikke skjul på at jeg ble aldri så lite begeistret da jeg oppdaget at det finnes et baptistisk kloster i Australia! Det er nok ikke så mange slike rundt om i verden. Men Holy Transfiguration Monastery i Breakwater, Victoria ligner veldig mye på den visjonen vi har hatt for vår kommunitet.

Holy Transfiguration Monastery (logo til høyre) er et fornyelsessenter i Breakwater, et typisk arbeiderstrøk av byen Geelong (200.000 innbyggere), som ligger vest for Port Phillip Bay i staten Victoria. Klosteret ble grunnlagt tidlig på 1970-tallet, med utgangspunkt i en 135-år gammel baptistkirke. Holy Transfiguration Monastery trekker veksler på klassiske klostertradisjoner, som leves ut i en hverdagslig ramme.

Det var tidlig på 1970-tallet at Graeme Littleton og Steven Shipman møttes i The Community of the Glorious Ascension, et anglikansk kloster i England. Begge bar på en sterk lengsel etter å se autentisk kristenliv, og dele visjonen som Holy Transfiguration Monastey springer ut fra. Littleton og Shipman studerte Benedikts regel, ulike ortdokse kilder, ulike kommunitetsmodeller som Ephrata, en anabaptistisk gruppe som ble grunnlagt på begynnelsen av attenundretallet i Lancaster County, Pennsylvania, USA.

For meg er dette spesielt interessant for Graeme Littleton og Steven Shipman har gjort nøyaktig det samme som meg. Siden 1970-tallet har jeg studert anabaptismen, og tidlig på 1980 tallet ortodoks teologi. I 1988 kom jeg i kontakt med et ortodoks kloster, en kontakt som har betydd svært mye for meg. I arbeidet med vår kommunitet har jeg vært opptatt av Benedikts regel, og den anabaptistiske gruppen Ephrata, er en av de gruppene vi har kommet i kontakt med de siste par årene! I tillegg har vi arbeidet en del med de keltiske røttene som Norge har, samt økenfedrene.

Apostoliske og monastiske tradisjoner

Holy Transfiguration Monastery har i overkant av 30 medlemmer. De lever etter tradisjonelle monastiske regler som gjestfrihet, lydighet, kontinuitet, et balansert liv med bønn og arbeid. Noen har valgt å leve ugift, men det er ingen forutsetning for å være en del av kommuniteten. Familiene lever i egne hus, mens de enslige deler felles husvære. Medlemmene har ordinært arbeid. Noen av dem lever med felles husholdning, slik noen av de første kristne, andre ikke.

Alle praktiserer en felles dags- og ukesrytme, hvor deler av dagen tilbringes alene i stillhet. Uken er inndelt på følgende måte, med Jesu liv som modell, og hvor man konsentrerer seg om disse sidene av Jesu liv:

Mandag: Inkarnasjonen

Tirsdag: Dåpen

Onsdag: Forklarelsen

Torsdag: Det siste måltidet

Fredag: Medlemmene samles rundt korset og synger Taize inspirerte sanger.

Lørdag kveld: En sabbatssamling som fokuseres rundt oppstandelsen.

Søndag: En bokstavelig hviledag.

Medlemmene av klosteret/kommuniteten bærer vanlige klær til hverdags, men når de feirer nattverden kler de seg i hvite kapper. De oppmuntrer alle døpte gjester til å gjøre det samme. Et felles måltid serveres etter nattverdgudstjenesten, hvor man også inviterer gjester. Man følger kirkeåret, og bønnene som bes er ofte skrevne meditative bønner. Flere kunstnere er medlemmer av kommuniteten. De har laget flere av ikonene som klosteret har i sitt eie. Påsken er en tid hvor de fornyer sine dåpsløfter.

Medlemmene av klosteret er også opptatt av å ta vare på et våtmarksområde for fugl i umiddelbar nærhet til der de bor, de arbeider for en økologisk balanse i Breakwater, driver med gjenbruk og tar vare på en elv som renner gjennom området. Klosteret tiltrekker seg folk fra ulike kirkesamfunn, hit kommer både baptister, anglikanere og katolikker, og man forsøker å bygge bro mellom ulike konfesjoner.

Baptistpastor Paul R Dekar (bildet), som også er professor ved Memphis Theological Seminary og Adjunct Professor ved The University of Memphis, har skrevet bok om dette klosteret, som han selv er medlem av. Jeg vil presentere ham i en senere artikkel.

Klosteret i Australia er en model vi nå ser nærmere på for vår egen kommunitet som er under oppstart. Vi ser at de har tenkt mye likt med oss, selv om vi altså ikke har visst om hverandre før den siste tiden. Det gjør det hele ekstra spennende, og særlig når den teologiske bakgrunnen i utgangspunktet er den samme. Om den forblir det når det gjelder vår kommunitet vil tiden vise. Vi er i en omstruktureringsfase.

Fadervår

Lytt til Divna Ljubojevic synger Fadervår. Kan det blir vakrere?

Herre, forbarm Deg over oss!

Jeg får ikke nok av denne "engleaktige" stemmen som synger som ber om at Herren må forbarme seg over oss. Det er en bønn vi alle trenger å be

Ortodoks menighet etableres i Kristiansand

En ortodoks menighet er under etablering i Kristiansand. Fader Christoforos, er prest for forsamlingen og tjener under Erkebiskop Gabriel av Komana, som er et eksarkat under Det økumeniske Patriarkatet i Konstantinopel. Menigheten har fått navnet: Hl. Herman av Alaska.

Den nye menigheten har fått sitt eget nettsted, som du finner her:

http://sites.google.com/site/heilageherman/Home

Det skal bli spennende å følge med på hva som skjer i Kristiansand i tiden fremover. Vi ber for fader Christiforos og hans familie.

Urkristne kraftkilder, del 2

I den forrige artikkelen pekte jeg på urkirkens fremste kraftkilde, kraften selv: Den Hellige Ånd. Egentlig burde jo Apostlenes gjerninger vært kalt "Helligåndens gjerninger", for det er jo den som er hovedpersonen. Men hovedpersonen peker aldri på seg selv. Ånden peker alltid på Jesus!

De første kapitlene av Apostlenes gjerninger avslører en annen av urkirkens kraftkilder, nemlig Navnet Jesus!

Når apostelen Peter taler for Det høye Råd sier han det rett ut:

"Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)

Dette er et direkte svar på det spørsmålet som apostlene stilles etter at en lam mann blir helbredet utenfor Fagerporten i Jerusalem. Representantene for det høye råd spør:

"Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?" (v.7)

Da kommer det frimodige svaret til Peter og Johannes:

"... så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere." (v.10)

Navnet Jesus har nemlig en slik kraft at det kan reise lamme mennesker opp fra deres sykeleie! Navnet Jesus har helbredende kraft.

Når apostelen Peter skal forkynne for de som kom sammen i Salomos buegang, og den lamme mannen står der frisk, så sier han: "Og ved troen på Hans navn har Hans navn gjort denne mannen sterk, han som dere ser og kjenner. Ja, troen som kommer ved Ham, har gitt ham full helse framfor dere." (Apgj 3,16)

Når så apostlene skal be, etter at de er blitt truet til ikke å tale eller undervise i Jesu navn (se Apgj 4,18), så løfter de samstemmig sin røst til Gud (v.24) og sier blant annet: "... idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Helige Tjener, Jesu navn." (v.30)

Senere må disiplene "lide vanære for Hans navns skyld." (Apgj.5,41)

La oss ikke bruke Navnet i "hytt og vær", men ha ærefrykt for det underfulle Navnet Jesus. I brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi heter det:

"... for at i Jesu Navn skal vært kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,10-11)

Anabaptistiske røtter, del 1

En kort presentasjon av de historiske anabaptistiske røttene av forfatteren av "Pilgrim Aflame", menonitten Myron Augsburger.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 3

Her følger tredje del av den lutherske presten Paul Anderson's undervisning:

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)

(fortsettes)

Kilde: Visjon.

Tegningen fremstiller Jesabel.

Molokanere, Paulikanere, baptister, Azuza street og Demos Shakarian, del 1

14. juli startet jeg på en serie om historien til baptistene i Nevo-Spaske i Ukraina. I den forbindelsen nevnte jeg de såkalte "melkedrikkerne", eller Molokanerne. Denne grupperingen er kanskje ukjent for mange, men for de som har lest Leo Tolstoj dukker de opp i visse sammenhenger i hans forfatterskap. For den som er interessert i kirkehistorie, så finnes det linker til såvel de såkalte Paulikanerne som Azuza Street og Demos Shakarian og Full Gospel Buisinessmen Fellowship. Men det er å foregripe historien. For bedre å forstå bakgrunnen til historien om baptistene i Nevo-Spasske, gir jeg her en kort introduksjon til Molokanerne. Som en kuriositet kan jeg nevne at Luther forlag i 1996 gav ut romanen "Øststormens dag" av Julia Shukan, som er en spennende historie om Molokanerne hentet fra Kaukasus, Aserbadsjan og Armenia.

Molokans er russisk for melkedrikkere. Navnet skriver seg fra en gruppe russiske bønder som på 1600-tallet avviste å lyde Den ortodokse kirke. De fikk navnet sitt fordi de drakk melk mesteparten av kirkens foreskrevne fastedager, og spesielt under Den store fasten. Selv kalte de seg "Sanne åndelige kristne".

Det finnes historisk materiale som kan tyde på at Molokanerne var influert av de såkalte Paulikanerne. Paulikanerne var en bevegelse som oppsto i årene 650-872, grunnlagt av en mann kalt Constantin, som sansynligvis var armener. Navnet "paulikanere" kommer av at de ønsket å vende tilbake til renheten i skriftene til Paulus, og vendte seg vekk fra en del av kirkens tradisjoner. Opplysningene om grunnleggeren Constantin, er usikre. Professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, Gunnar Westin, skriver: "Karakteristisk for disse paulikanerne var deres krav om et hellig liv. En skulle skille seg fra den navnkristne massen, som nøyde seg med kirkens seremonier og ytre religiøse former. De hadde sine egne predikanter og avviste den spesielle presteinnvielsen og kirkens hierarkiske ordning. En sa de at de til og med undervurderte sakramentene, og i visse tilfeller var dette sant, for de la vekt på det indre livet og ikke på materielle ting. De erklærte selv at de tilba Gud alene, ikke materielle ting. De holdt korset, kirkene, presteklærne og messeofferet for intet, og gjerne kalte de seg selv rett og slett kristne." (Gunnar Westin: Frikirkenes historie. Norsk Litteraturselskap, 1955, side 32)

Professor Westin mener at det "var sannsynligvis en forgrening av paulikanerne som under navnet av bogomiler trådte fram i Bulgaria i 900-årene."

Det er interessant at molokanerne oppstår omtrent samtidig med anabaptistene. Det er mange likhetstrekk. Molokanerne var pasifister, som hovedtyngden av anabaptistene var det. De snakket om kommunitetsliv, de skilte mellom stat/kirke, deres menigheter ble ledet av eldste.

Martyrkirke

Det var under selveste Ivan den grusomme at Matthew Simon Dalmatov, begynte å vitne om sin nyfunne tro for sin slekt og for innbyggerne i landsbyen hvor han bodde. Dette skjer rundt byen Tambov. Byen Tambov, som ligger 480 km sørsøst for Moskva, er det administrative senteret for Tambov oblast. Byen ble grunnlagt i 1636.

Dalmatov dro til Moskva for å vitne der. Her tar en gruppe mordvinere i mot budskapet. Mordvinerne tilhører den finsk-ugriske språkfamlien. Dalmatov blir senere arrestert, heretikere ble nemlig strengt straffet i datidens tsar-Russland. Ortodokse prester brukte et spesielt hjul, som ble brukt ved henrettelser på den tiden, til å pine Dalmatov til døde! Henrettelsesmetoden betegnes som en av de mest bestialske som finnes, og innebærer grusomme smerter for den som utsettes for den.

Molokanerne ble etter dette jaget fra sted til sted, mest fordi de nektet å bære våpen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av en gruppe molokanere tidlig på 1900-tallet.

En kort presentasjon av Anabaptistene

Her følger en kort presentasjon av hva anabaptismen er for noe. På så få minutter er det selvsagt ikke mulig å få med seg alt, men et lite innblikk gir den. Jeg kommer til å presentere små "filmsnutter" fremover som tar for seg enkelte av disse temaene som presenteres her. Dessverre er ikke noe av dette tekstet til norsk.

Led oss videre, Herre

Brian Doerkersen henter inspirasjon fra anabaptistenes historie og spør om veivalget videre for den som vil følge Herren i en radikal overgivelse, og som vil leve radikalt for ham, i denne nydelige sangen som han har kalt oss: "Lead us Lord." Det er en bønn jeg ber for tiden.

Urkristne kraftkilder, del 1

Hva var urkirkens kraftkilder? Den tidlige kirken opplevde jo en brytningstid og en gjennonbruddstid, hvor Guds rike gikk fram med en kolossal kraft og tusenvis av mennesker kom til tro. Svært mange ble helbredet, befridd fra onde åndsmakter, ja til og med døde ble vekket opp. Nye menigheter ble grunnlagt en rekke steder i det daværende romerske riket.

Så hva var det de hadde som vi ikke har? Eller kanskje har vi det samme, men har ikke forstått betydningen av hva vi har?

Det første vi legger merke til når vi leser Apostlenes gjerninger er jo den kraft som følger den dåp i Helligånden som de første kristne får del i. Så den første kraftkilden er:

Den Hellige Ånd

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Det er ingen tvil om at dette var kraftkilde nr 1. Jesus hadde jo bedt dem om å bli værende i Jerusalem inntil Han gav dem del i Faderens løfte, som jo var at Han ville øse Ånden ut over dem. "Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye." (Luk 24,49) "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være Mine vitner ..." (Apgj 1,8)

Når vi studerer Apostlenes gjerninger ser vi klart og tydelig at der hvor Ånden øses ut, får evangeliet en gjennomslagskraft og mennesker blir frelst i store antall.

"Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere." (Apgj 9,31)

Apgj 10 forteller om Kornelius, "en offiser i det som kalles Det italienske regiment", (v.1). Han har drømmer om at noen kommer og forkynner evangeliet for ham. Når så Peter forkynner for de som er tilstede i huset til Kornelius "falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet" (v.44) Frem til nå var det bare jøder som hadde fått del i Åndens dåp, men nå skjer det også med hedningene: "Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (v.45-46)

Vi ser at Den Hellige Ånd er nærværende i stort sett alle ting som de første menighetene opplever. Når diakoner skal velges så er et av kriteriene at de som velges skal være fulle av Den Hellige Ånd og tro. Når menigheten kommer sammen så er det Den Hellige Ånd som kaller og sender dem ut, og når de er i bønn ledes de av Ånden til hvor de skal reise. Faktisk hindrer Den Hellige Ånd dem fra å tale ordet enkelte steder. Ånden virker også gjennom de gaver som Ånden gir den enkelte. Ikke minst ser vi den profetiske gaven i utfoldelse når vi leser Apostlenes gjerninger.

Så her er altså kraftkilden nr 1. En ting jeg har tenkt en del over de siste årene: Undervisningen om Åndens dåp har nesten forstummet fra våre sammenkomster. Hvorfor det mon tro? Kan det ha sammenheng med at mange forsamlinger lever på såkalte "bølger", og når den karismatiske bevegelsen mer eller mindre forstummet, så forsvant også undervisningen om Åndens dåp? Det er trist, fordi mange mennesker vil gå glipp av å få del i kraftkilden nr 1: En dåp i ånd og ild.

Ikke rart det mangler liv i mange sammenhenger. Ikke rart at ikke flere vinnes for Gud.

(fortsettes)

Baptistmenighet i Texas har grunnlagt 40 menigheter de siste årene

I 2003 foretok Tim Ahlen (til venstre på bildet), pastor for baptistmenigheten Forest Meadow Church i Dallas, Texas en reise utenlands som skulle forandre hans liv fullstendig. Han ville med egne øyne se hva Gud gjorde ute på misjonsmarken. Jo mer pastor Ahlen og hans reisefølge så av Guds nådes gjerninger, jo mer ønsket de å se at Han gjorde det samme i USA.

"Vi så på hverandre og sa: Dette skjer ikke i USA", forteller pastor Ahlen. Så bestemte han seg og resten av reisefølget at de ville finne finne ut om det var noe de kunne gjøre med det.

Når pastor Ahlen kom hjem til USA kjente han at Gud hadde vekket en iver i ham etter å se folkegrupper bli nådd med evangeliet. Området runt menigheten han var pastor for var i stor endring. Mange hvite flyttet ut, og samfunnet ble mer og mer fargerikt. Tim Ahlen begynte å be om hvordan menigheten kunne nå ut til disse nye innbyggerne. Sakte men sikkert begynte mennesker å komme til tro. Til å begynne med 30 stykker.

I dag har menigheten hans vokst til 38 forsamlinger som tilsammen når 6.500 mennesker hver eneste uke med forkynnelsen av Guds ord. Disse forsamlingene når spansktalende mexicanere og immigranter fra Sør- og Mellom-Amerika. En av forsamlingene består av afrikanere fra Zambia, en annen fra Sudan. Men det er ikke bare i USA at menigheten driver kirkeplantingsarbeid. For kort tid tilbake plantet menigheten i Forest Meadow en menighet i Sudan og en annen i Guatemala. Menigheten i Forest Meadow er en del av Sørstatsbaptistene.

Pastor Tim Ahlen innrømmer at det er hardt arbeid. Men arbeidet bærer rik frukt.

Billedtekst: Pastor Tim Ahlen sammen med en av sine samarbeidspastorer Edwin Makola, som har ansvaret for menighetens arbeid for å nå sudanesere med evangeliet.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 2

Her følger andre del av den lutherske presten Paul Andersons undervisning:

Jesus underviste om ydmykhet med to bilder: et barn og en tjener. Barn er fysisk mindre enn andre. Jesus brukte dem som eksempel på ydmykhet på grunn av deres lave høyde, deres tilsynelatendee mangel på betydning, deres tillit og deres åpenhet. (Matt 18,1-4) På samme måte har tjenerne den laveste posisjonen. De har minst ære, omdømme, lønn og betydning. Tjenere gjør ikke det de selv vil, men hva deres herrer vil at de skal gjøre. Og når de gjør det, får de ikke noe ære for det (Luk 17,10). De har ingen egen vilje, ingen frihet, ingen rettigheter, bare plikter. De har ingen ærestitler.

Hele Jesu liv fra fødsel til død var et bilde av ydmykhet. Jesus er legemliggjørelsen av ydmykhet, og Satan er antitesen. Satan var den høyeste av englene, og likevel ville han ha mer, mens Jesus som hadde den høyeste plass i huset, villig gav avkall på den for å bli en tjener. Han som "var i Guds skikkelse" kom "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene". Fotvaskingen var et livssymbol. Hans fødsel var beskjedeen - på et beskjedent sted av en beskjeden kvinne (se Marias lovsang, en oppsumering av Det gamle testamentes undervisning om ydmykhet). Ættetavlen hans inkluderte folk med lavstatus og tvilsom bakgrunn. Han ble døpt i en beskjeden elv nær det laveste punktet på jord av en beskjeden evangelist som levde i ødemarken og spiste insekter.

Han vokste opp på et beskjedet sted ("Kan det komme noe godt fra Nasaret?"), tjente under en far som var en vanlig håndverker, ble så en omreisende predikant, noe som føltes pinlig for familien. Han valgte disipler med beskjeden bakgrunn fra Galilea, lavere i status enn Judea. Helbredelses- og befrielsestjenesten brakte ham i siste instans mer skam enn respekt. Han brukte tid med lavstatusfolk, de forstøtte. Han presenterte seg som en ydmyk konge som red inn i Jerusalem på et esel, og til slutt døde han den mest foraktelige av alle mulige dødsmåter, korsfestelse, mens han mistet den eneste eiendel han hadde. Etter sin død ble han "regnet blant overtredere". Han personifiserte total avvisning, avvist av hjembyen, av det religiøse fellesskapet, av den nasjonen han identifiserte seg med, av familien, av sine disipler da han hadde mest behov for dem, av en hedensk konge som hadde makt til å sette ham fri, og til slutt av sin egen Far. Profeten Jeasja skrev "at foraktet var han og forlatt av mennesker".

Hvorfor er stolthet så farlig?

Den opererer uten Gud. Den stoler helt på seg selv, like til det å stå Herrens ord imot (Jes 9,9-10). Den sier: "Vi gjør det likevel." Salmisten skriver om en slik arroganse på denne måten: "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer." (Salme 10,4) Den stolte sier: "Jeg har ingen nød" (Åp 3,17). Saul tok saken i egne hender da Samuel ikke kom for å bære frem offeret. Det var opprørsk uavhengighet på linje med trolldom.

Gud hater den. Stolthet står først på sisten over de sju dødssynder (Ord 8,13). Den står sammen med forferdelige overtredelser: Folk som byttet ut Guds sannhet med løgn, forlot naturlig lyst til fordel for unaturlig, gikk over alle grenser slik at Gud til slutt gav dem opp, de som er fulle av all slags ondskap, inkludert mordere, gudshatere og de arrogante og skrytende (Rom 1,30). I endetiden vil stoltheten finne enda større plass. "For menneskene skal da være ... skrytende, overmodige ... uten aktelse for det hellige" (2.Tim 3,2)

Den frarøver oss nåde. De stolte får ikke nåde, de får skam. "Med overmot følger skam." (Ord 11,2) "Herren er opphøyet. Han ser til den ringe og den stilte kjenner han på lang avstand." (Sal 138,6) Den stolte kan ikke erfare Guds nærvær. Hvis mennesker sier til deg: "Gud synes så langt borte," så svar ikke bare: "Han kan synes så langt borte, men han er alltid nær." Det kan være at de er stolte og avstøtende for Gud som velger å holde seg på avstand av de hovmodige. Kjenner du mennesker som er så stolte at du helst ikke vil være i nærheten av dem? Det gjør Gud også.

Den skaper gale forutsetninger. Hensiketen med lederskap er tjeneste i følge Jesu undervisning, men faren med posisjon, høyere rang enn andre, er at vi kan tenke at vi bør tjenes. Jeg følte det som hovedpastor. Jeg laget mine egne forutsetninger på basis av min posisjon. Jeg tenkte at medlemmene burde følge min visjon og støtte min plan fordi jeg var pastoren. Det er stolthet, og det leder til åndelig misbruk.

(fortsettes)

Kilde: Tidsskriftet Visjon.

NB! Oppdatert informasjon om den lidende kirke finner du her:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Omsorg for muslimer

Jeg får av og til noen andaktstykker av broder Andreas (bildet) tilsendt, hvor han hentet temaer fra profeten Jona i Det gamle testamente. Denne kom i dag, og jeg synes den er så interessant og utfordrende, at jeg har gjort et forsøk på å oversette den og deler den her med bloggens lesere:

Broder Andreas tar utgangspunkt i Salme 142,5b hvor det heter:

"Det er ingen som har omsorg for min sjel."

Tro om ikke dette er kilden til terrorismen?

Det finnes mennesker som aldri har hørt om Guds rike. De er fullstendig frarøvet enhver verdighet, med unntak kanskje deres aller nærmeste familie ... og deres terroristceller. De er kanskje religiøse. Kan hende de ber fem ganger om dagen og følger rigide religiøse regler. Men har noen stått foran dem, sett dem inn i øynene og delt Kristi kjærlighet med dem?

Dette er Guds hjerte. Og i kan bare har det når vi kjenner Gud.

Jona hadde en relasjon til Gud. Men han kjente ikke Gud. Siden ingen gikk frivillig til Ninive innrullerte han den eneste profeten som Han hadde tilgjengelig. Jona var lydig og ulydelig, men han hadde ingen personlige fordeler, fikk ingen kredit for miraklet i Ninive, på grunn av den hardhet som fantes i hans hjerte. Han avviste å forstå Guds medfølelse.

Forhåpentligvis har Gud flere frivillige i dag. Kanskje er det slik at du har lyst til å gå til muslimene? Men hvordan skal det kunne skje? Det er best at du kjenner Gud før du løper av gårde for å gjøre Hans arbeid. Og det er best du kjenner til Guds budskap før du vitner for din nabo.

Hvor begynner vi? Det er opplagt at vi må begynne med bønn. Når du ser de dårlige nyhetene på TV, kobler du da umiddelbart disse dårlige nyhetene med bønn og taler med Gud? Hvordan ser Han på situasjonen? Og for å bli i ditt nærmiljø: ber du for folkene som bor i ditt nabolag? For muslimene du ser på kjøpesenteret? Ber du for de som samles i moskeen i byen du bor i? Har du tenkt tanken om du burde besøke moskeen? Kanskje du skulle invitere imamen på kaffe for å bli hans venn?

Har du en byrde for et muslimsk land? Be! Ganske snart vil du rope ut for det landet. Jesus ble beveget av medfølelse for folket, for de var som får uten hyrde. Først må vi be, og søke å bli kjent med Guds hjerte, så vil vi få kjærlighet og medfølelse. Så kan vi lytte til og motta Guds budskap. Så kan vi høre Guds kall for et sted og et folk. Han vil sørge for det vi trenger, inkluderte de gavene vi trenger, økonomien og ressursene.

Vi skal være vitner, ikke dommere. Vi er tjenere, ikke herrer, vi skal respektere og ikke forakte. Dette er det kristne livet.

Jødehatet brer om seg i Europa

10. juli i år ble hovedmennene bak det bestialske drapet på den 23 år gamle jødiske gutten, Ilan Halimi, utenfor Paris i 2006, dømt til mellom 15 og 22 års fengsel. Drapsmennene var med i en gruppene som kaller seg "Barbarene."

I 2006 ble han funnet naken, brennemerket og bundet til et tre. I 24 dager hadde han vært utsatt for grusom tortur. Han døde i ambulansen like etter at han ble funnet. Årsaken til mishandlingen? Ilan Halimi var jøde.

Mishandlingen av Ilan Halimi er det aller verste eksemplet den antisemittiske volden som nå brer om seg i Europa. Nå frykter europeiske jøder at antisemittisme er på frammarsj. Både i Storbritannia og Frankrike er det registrert rekordmange tilfeller av jødehets så langt i år.

Det britiske Jewish Community Security Trust har registrert vold og angrep mot jøder siden 1984. Aldri har antallet registrerte tilfeller vært så høyt som nå. Fra januar til juni i år ble det registrert 609 episoder, mot 276 på samme tid i fjor. I Frankrike er det samme tendens: Der ble det nylig rapportert totalt 573 tilfeller av vold eller hets mot jøder i løpet av årets fem første måneder, mot 200 i samme periode i fjor. De aller fleste episodene er muntlig eller skriftlig hets. Men 77 av tilfellene i Storbritannia er direkte vold mot jøder, inkludert ett drapsforsøk med bil.

Vekkelse er når Gud overtar arenaen

Jeg leste en definisjon på vekkelse i går som jeg bare må dele med de av bloggens lesere som ber om den:

"Vekkelse innebærer at mennesker trekker seg tilbake fordi Gud har overtatt arenaen. Det er Herren som åpenbarer sin veldige hånd og virker med underfull kraft på så vel troende som syndere... Vekkelse er en guddommelig militær strategi som har til hensikt for det første å motvirke åndelig forfall, og dernest å skape nytt åndelig liv."

Ordene kommer fra Arthur Wallis (bildet), kjent engelsk bibellærer som betydde svært mye for husmenighetsbevegelsen på 1970-1980 tallet. Wallis døde i 1988.

I Salme 85,7 leser vi: "Vil du ikke fornye oss igjen, så Ditt folk kan glede seg i Deg?" Verset er også blitt oversatt slik: "Vil du ikke gjøre oss levende igjen ..."

I Jes 57,15 gir Herren oss følgende løfte: "For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet hellig: I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerter levende."

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 1

Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!

I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:

Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.

Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.

Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.

Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.

Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.

Hva er ydmykhet?

Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."

Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.

Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.

(fortsettes)

Leve langsomheten

I en tid hvor alt stadig går hurtigere, reagerer enkelte med protesten; de begynner å snakke om "slow food", istedet for "fast food". De begynner å dyrke langsomheten. Dette er noe jeg absolutt har stor sans for.

Å leve langsomt.

Smak på de ordene.

Ta seg tid til å sanse. Stanse opp. Se. Betrakte. Smake. Kjenne. Føle.

I Salme 34,9 skriver David: "SMAK og se at Herren er god! Salig er den mann som tar tilflukt til Ham."

Skaperverket er så uendelig rikt på opplevelser, om vi bare har tid til å sanse.

Morgendugg. Tyttebær som rødmer. Multer i solvarm myr med sin egen eim av villmark. Ei sol som blir borte over åskammen, og kaster sine siste stråler over himmelhvelvet. Ei humle som surrer, en edderkopp som spinner, andunger som følger mor vaggende, og slipper seg ut i vannet og setter spor i en blikkstille vannflate.

Har vi tid til dette?

Ja, kanskje på late sommerdager.

Men ellers?

Hva er det som får oss til å tro at om livet går fortere, så får vi mer med oss.

Kanskje er det motsatt.

Om livet leves langsomt, har det mye mer å by på.

En ny overgivelse til Jesus

En bønn om overgivelse. Det kommer perioder i våre liv da vi trenger en ny overgivelse til Jesus. I dag er jeg blitt minnet om apostelen den sterke overgivelsen til apostelen Paulus, som vi finner i Fil 3,7-9a:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham ..."

Ulf Ekman ba om tilgivelse for splittelsen i Kristi kropp

Pastor Ulf Ekman (bildet) benyttet anledningen han fikk på den svenske Oasebevegelsens sommerstevne, til å be om tilgivelse for splittelsen som finnes innen Kristi kropp:

"Det finnes et antall saker jeg har vært med på. Jeg kan ikke gå i detaljer her, men jeg vil be om tilgivelse. Og ta mitt ansvar for en fordypet enhet i Kristi kropp."

Uttalelsen vil nok vekke glede i store deler av svensk kristenhet, samtidig som de som har startet et korstog mot Ulf Ekman de siste årene ved å forsøke å få klistret på ham at han er "på vei til Rom", vil få ytterligere vann på mølla. De sistnevnte ser en stor konspirasjon hvor Ulf Ekman fører samtaler med høytstående representanter for Romerkirken i et forsøk på å bli en del av den. Men jeg vil tro det store flertallet klarer å se en mann som drives av en oppriktig lengsel etter å se Guds barns enhet og synderes frelse, og som samtidig er villig til å ta oppgjør med ting han og Livets Ord har stått for som ikke har båret gode frukter.

Deltagerne på sommerstevnet til Oasebevegelsen fikk sjelden kost servert til Ekman å være, det vil si om vi sammenligner Ekman med noen år tilbake. Nå talte Livets Ord pastoren om lidelse og lidelsens betydning.

Han talte om veksten i kristenlivet på denne måten:

"Växandet i Bibeln var inget ögonblicksverk, menade han och jämförde Abrahams lång-långa väntan på Guds löfte om en son, med nutidsmänniskans zappande otålighet. Kommer inte svaret genast blir vi missmodiga och resignerade. Men vi behöver uthållighet för att få det Gud har lovat. Och vi behöver kraft att orka ända fram när det är påfrestande. Lidande verkar ståndaktighet och uthållighet. Som i sin tur ger fasthet. "De heligas uthållighet" som omtalas i Uppenbarelseboken, är att hålla fast vid tron på Jesus Kristus utan att bli rädd eller fly."

Ekman talte også om alvoret i den tiden vi lever i, og advarte oss mot å leve med den innstillingen at det alltid har vært krisetider:

"Frågan är, om inte kristenheten står inför samma svåra tider som på 300-talet. Kristna behöver därför komma bort från tendensen att göra den kristna tron till något som bara handlar om den enskilde. Guds vilja handlar om mer än mig och mitt. Likt Churchill som tidigt varnade för farorna i Hitlertyskland, när andra drack te och tyckte livet var skönt, behöver Guds folk nu se tecknen i tiden och förbereda sig. I stället för att vänta tills katastrofen är ett faktum."

For mer om Ekman og Oasemøtet se:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=174202

Naturlig overnaturlig - å lese ordene og gjøre gjerningene

Jeg lar meg utfordre for tiden! Av Gary Best (bildet), den nasjonale lederen for Vineyard menighetene i Canada. Han har skrevet en nok som også er oversatt til norsk: "Naturlig overnaturlig - Om å spille på lag med Gud." Luther forlag gav den ut i 2006 i et samarbeide med Oase og Vineyard Norge.

For det første må jeg si at Vineyard bevegelsen og da særlig dens grunnlegger John Wimber, har betydd svært mye for meg. Dette har jeg ved ulike anledninger fortalt om tidligere på bloggen.

Kanskje særlig John Wimbers sterke vektlegging av undervisningen om Guds rike. Jeg husker ennå Wimbers undervisning på en konferanse i Frankfurt i Tyskland for en god del år siden - jeg begynner jo å bli en gammel mann - hvor han talte om hvordan Guds rike eller herredømme gjennom Jesus hadde brutt inn i den nåværende onde tidsalder. Wimber talte om de tegn og under som fant sted i tilknytning til Jesu tjeneste, som ytre kjennetegn på at den nye tidsalder var i ferd med å bryte inn i den nåværende tidsalder som følge av Jesu lydighet mot sin Far.

Vel, jeg må si det rett ut: Jeg lengter så etter å se dette i en mye større målestokk enn det vi gjør pr. dato - i hvert fall her i Vesten.

Gary Best gir meg appetitten tilbake på tegn og under - på en positiv måte.

Det beste med Wimber var at han understreket at vi alle er kalt til å utføre Jesu gjerninger! Alle kan be for syke. Jeg husker at i Tyskland la han ikke hendene på en eneste en, men han oppmuntret folk i salen til å legge hendene på de syke, og mange ble momentant helbredet.

Gary Best skriver i innledningen av boken: "På dette tidspunkt hadde jeg ennå ikke begynt å forstå selve nøkkelen i Johns budskap om Guds rike: at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt "salvet". John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen. Derfor var også John veldig klar på at 'alle kan være med på laget.' Dersom vi helt enkelt var villig til å gjøre det Jesus ga oss fullmakt til (å proklamere de gode nyhetene og å utføre det Den Hellige Ånd ledet oss til), kunne vi også stole på at Han ville gi oss kraft til å oppnå de ønskede resultater."

Det flotte med "naturlig overnaturlig" at det følger med øvelser til boken! For vi må ikke glemme ordene fra Jak 1,22:

"Men vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Eller som det står i den reviderte utgaven av 2005:

"Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv."

Det er blant annet dette som er vår virkelig store utfordring! Vi hører masse god undervisning, men vi handler sjeldent på det vi lærer. Er ikke det sant?

En lovsang for vår Gud

Lytt til denne fantastisk vakre stemmen som synger lovsang for vår Gud. Divna Ljubojevic synger serbisk ortodokse hymner. Er denne kvinnens stemme lik en engels?

En orientering til bloggens lesere

I perioder fremover vil jeg oppholde meg mye i bønnekoia Mamre. Det betyr at det kan bli vanskelig å komme i kontakt med meg. Det er begrenset hvor mye jeg får mulighet til å besvare eposter eller telefoner. I perioder kan det også innebære at bloggen ikke blir like regelmessig oppdatert. Det har sammenheng med at det ikke er strøm i koia, og jeg må blogge via mobiltelefon. Men følg med, bloggen vil oppdates så ofte det gis mulighet. Jeg har også en annen mulighet, da en venn av meg kan få lagt ut bloggpostene for meg. Så bloggingen opprettholdes. Eventuelle besøk hos meg i koia, ber jeg om at det avtales om på forhånd. Jeg vil være tilbake i huset vårt innimellom, og vil da sjekke epost og lese brev. Det er folk hjemme, så de vil også kunne besvare eventuelle spørsmål. Det er litt usikkert ennå når jeg reiser til koia for å oppholde meg der, men jeg regner med at det blir til at jeg gjør det når skolen starter opp igjen.

En har sagt at "bønn er en relasjon med Han som elsker oss, karakterisert av å vente på Ham og llytte til Ham."

Det tar jeg med meg inn i stillheten i Mamre.

Jeg verdsetter din forbønn.

Nå er det endelig bekreftet: Jeg er blitt Romer!

Jeg kan endelig bekrefte det: jeg er blitt romer! Nei, ikke katolikk, men Romer. Nei, jeg stammer ikke fra rom-folket heller. Jeg har vært og er blitt enda mer overbevist Romer.

En Guds mann i England sa i en av sine prekener: "En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen."

Med "Romer" mener jeg altså "en som holder seg til den lære som Romerbrevet underviser oss i."

I sin fortale til Romerbrevet skriver den tyske reformatoren Martin Luther (1483-1546) blant annet: "Denne epistel er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium, som vel er verd at et kristent menneske ikke alene skal kjenne utenat, men daglig omgås med det, som sjelens daglige brød. For denne epistel kan aldri leses og studeres for mye eller for grundig. Og dess mer man arbeider med den, desto mer dyrebar blir den og desto bedre smaker den."

Luthers medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av to ganger for å bli kjent med dets innhold. Det fortelles om Johannes Chrysostomos (354-407), en av den tidlige kirkens mest fremstående forkynnere, at han lot Romerbrevet lese opp to ganger i uken for seg. Og for å ta med to bibelfortolkere fra mer "moderne tid", Godet og H.A. Ironside, så har de sagt følgende om Romerbrevet:

"Da brevet til romerne ble skrevet var det for menigheten et ord i rette tid. Hver gang det i tidenes løp er blitt satt på den hedersplassen det tilkommer, har det innviet en ny æra."

"Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning."

Så for tiden studerer jeg Romerbrevet, og har stor glede av det ennå en gang. Det er til slik velsignelse, fordi det er til slik praktisk hjelp for mitt hverdagsliv. Det gir nemlig svar på preserende spørsmål som har med mitt liv med Gud å gjøre, og om frelsen i Kristus.

Tre bibelkommentarer på norsk om Romerbrevet som anbefales, om du skulle ønske å gjøre som meg og bli Romer og studere dette brevet nøye, er følgende:

Dr.theol Norvald Yri: Guds ja. Oversettelse og tolkning av Romerbrevet 1-8. Eget forlag

Watchman Nee: Det normale kristenliv. Logos forlag

Adolf Bjerkreim: Guds nådes dyp. Forlaget Bibel og misjon.

Sistnevnte bok er nok ikke i salg, men prøv Pilegrimen Antikvariat. Det finnes også en klassiker når det gjelder kommentarer til Romerbrevet og det er Øyvind Andersens "Grunnsannheter til frelse", som jeg leste rett etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg er så glad for at jeg leste den boken som en av de første kristne bøkene jeg leste. Den satte mine føtter på fjell.

Billedtekst: Bildet viser et av de eldste kopiene av Romerbrevet som er tatt vare på.

Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg

Ved siden av noen utslitte predikantbibler, lå noen bøker strategisk plassert ved siden av godstolen til min åndelige mentor, den 90 årige pinsevennen, Ole Petter Bekkelund. Det var her han oppholdt seg mye av dagen. Han kalte det bønneplassen. Det var "Brød i ørkenen", en andaktsbok med utvalgte stykker av Watchman Nee, det var Oswald Chambers "Alt for Ham", som mer eller mindre var utslitt av års trofast lesning, det var en bok skrevet av en katolsk nonne om det å bli gammel, og sist men ikke minst "Et lykkelig liv" av Hannah Pearshall Smith (bildet).

Einar Lundby skrev forordet til "Et lykkelig liv", da daværende Ansgar forlag gav ut boken i 1979. Lundby skrev:

"Jeg er meget takknemlig for at denne boken er kommet på norsk, og anbefaler den på det varmeste. Den gir svar på en mengde spørsmål som er aktuelle for kristne mennesker i dag, hvorfor deres kristenliv er så fattig og gledesløs og uten den kraft som Gud har lovet sine barn. Måtte den forberede den vekkelse vi alle ber om, ved å fornye de kristne, så de kan bli satt i stand til å ta imot den velsignelse Gud vil gi sitt folk."

Det er en underlig bok dette på mange måter. Forfatterinnen hadde bakgrunn fra kvekerbevegelsen, men ble senere i livet sterkt influert av metodismen og den amerikanske hellighetsbevegelsen.

Hun var født i Philadelphia i 1832, og døde i 1911. Da ble hun "kalt hjem for å møte Ham som hennes sjel elsket, og som det var hennes største fryd å tenke på at hun en gang skulle se ansikt til ansikt", heter det i introduksjonen til boken.

Hannah slet veldig i sitt trosliv. En dag fikk hun høre om noen metodister som holdt hellighetsmøter. Det var vanlige mennesker, men deres enkle vitnesbyrd ble til stor hjelp for henne. Hun forteller selv at "da jeg kom inn i rommet, sto en fabrikkarbeiderske med et tørkle på hodet og talte. Hun sa: 'Før kunne jeg ikke se annet enn mit eget store 'jeg', men da jeg fikk se Jesus som en fullkommen frelser, så skrumpet det store 'jeg' inn og ble til ingenting." Det var Gal 2,20 som på mange måter skulle snu opp ned hennes liv. Der heter det: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg."

Om denne opplevelsen av innholdet i dette verset skriver hun:

"Disse ordene ble som en åpenbaring for meg. Jeg oppdaget at det var presis det samme som Paulus sier: Ikke jeg, men Kristus, og at den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både og ville og å virke til hans behag."

Boken "Et lykkelig liv" er solgt i opplag på hundretusener, og neppe noen bok skrevet av en kvinne i det 19 århundre har vært til slik velsignelse for flere mennesker. Den selges fortsatt. Den norske utgaven er for lengst utsolgt, men jeg vil tro Pilegrimen Antikvariat vil kunne skaffe den. Har du ikke lest den er den absolutt å anbefale.

Lovsangstoner fra Serbia

Det er ikke så ofte vi hører lovsanger fra Serbia, men her er en som har velsignet meg slik i dag. Ta del i begeistringen og henførelsen til Jesus!

Slava tebje Gospodi, Vaskršnja pesma

Lytt til denne fantastiske sangen om hvordan budskapet om Kristi oppstandelse forandrer fortvilelse, håpløshet og ødeleggelse, til glede, triumf og godhet. Videoinnslaget begynner med noen klipp fra de lidelsene den serbiske befolkningen ble utsatt for, så ringer kirkeklokkene for å minne dem om påskens store gledesbud: Kristus er oppstanden! Lidelsene var store for alle parter i krigen på Balkan, vårt kall er å bringe budskapet om Kristi kors, Hans død og oppstandelse til alle mennesker. Kun dette budskapet kan forandre menneskeliv!