3000 så 79 nye misjonærer og 16 feltprester avgårde

På Palmesøndag sendte Sørstatsbaptistene ut 79 nye misjonærer og 16 nye feltprester i en gudstjeneste som er en av de største utsendelsesgudstjenester i Sørstatsbaptistenes historie. 3000 mennesker var tilstede for å be og sende de nye ambassadørene for Guds rike av sted! Utsendelsesgudstjenesten ble holdt i First Baptist Church i Woodstock i Georgia, USA.

De nye misjonærene og feltprestene representerer 24 amerikanske stater, to canadiske provinser og 24 statlige baptistorganisasjoner som tilhører Sørstatsbaptistene.

På bildet ser vi interim presidenten for Sørstatsbaptistenes misjonsstyre, Richard Harris, tale til den store forsamlingen.

Det er flott at bevisstheten fremdeles om viktigheten og nødvendigheten av stadig å sende ut nye misjonærer er så stor blant Sørstatsbaptistene, og at dette gir seg utslag i at man møter frem og oppmuntrer de som skal ut i tjeneste. Det er et eksempel for oss også her i Norge.

Gullforgylt tornekrone vises frem i prosesjon i Notre Dame

I Notre Dame i Paris viser Den romersk-katolske kirke frem en bit av det krimskrams og juggel som den har i sitt eie. Den kalles verdens viktigste relikvie - og er en gullforgylt krans som visstnok opprinnelig skal ha vært Kristi tornekrone!

Den gullforgylte kransen - som er 21 cm i diameter og er smykket med tre små medaljer av gyldne helgenbilder - er vel så langt unna det er mulig å komme den tornekronen romerske soldater flettet og presset ned på Jesu hode. Men Den romersk katolske kirke hyller dette krimskramset som det viktigste relikviet de har i sitt eie, og viser det frem kun en gang i året. Vanligvis på langfredag.

Det hører med til den groteske historien at tornekronen mangler alle tornene. De gullforgylte tornene er nemlig brukkket av og gitt bort til Europas statsoverhoder gjennom tidens gang. Det var Frankrikes konger som så generøst gav bort disse gull-tornene.

Langfredag kommer den gullforgylte kronen til å bli båret frem gjennom en prosesjon i Notre Dame katedralen. Her vil den bli gjenstand for hundrevis av menneskers bønn, som i en ubrutt rekke vil defilere forbi tornekornen i alle de syv timer, forestillingen varer.

Du verden hvor langt det er mulig å bevege seg bort fra opprinnelsen! 12 enkle fiskere, deres Mester og Herre som vokste opp i fattige kår i Nasaret, som ikke eide noe Han kunne kalle sitt eget, som dør på et kors - den mest foraktede henrettelsesmetode som fantes - legges i en enkel grav. Tornekronen ble presset ned på Hans hode, og foruten den grufulle smerten, representerte all hån og spott, blir altså gullforgylt og utstyrt med helgenbilder og gjenstand for tilbedelse. Om det er tornekronen i det hele tatt da. Den romersk katolske kirke har jo så mange relikvier i sitt eie at det tilsammen finnes svært mange kopier av det meste som kan forbindes med Jesus og helgenene.

Den absurde forestillingen i Notre Dame viser hvor desperat Frankrike trenger evangeliet.

Bildet viser den gullforgylte kronen.

Vi må finne tilbake til våre jødiske røtter

En fransk teolog ved navn Jean Carmignac skriver et sted at evangeliene preges av det han kaller "le parfum semitique" - en semittisk duft. Med dette mener han om vi kjenner denne duften vil det berike møtet med evangeliets beretninger.

Det er min venn, bønnelederen Chuck Cohen, selv messiansk jøde, som sier at "enhver fremstående lære i Det nye testamente har røtter djupt i Tanach. For en full forståelse av disse lærer må vi grave i den hebraiske jorden."

Til opplysning: Tanach er hebraisk for det vi kaller Det gamle testamente.

Jeg har tenkt mye på dette når vi nå har beveget oss inn i påsken. I dag snakkes det mye om at vi må vende tilbake til kirkens røtter, og det er jeg enig i. Men da kan vi ikke bare snakke om urkirken, og de som fulgte i sporene av apostlene, de før-konstantinske kildene. Da må vi grave djupere og finne de hebraiske eller jødiske. Jeg tror det er lett for oss å glemme det faktum at Skriftene for Jesu vedkommende var nettopp Tanach. Når Jesus ble fristet av djevelen i Judeas ødemarker var det fra Mosebøkene Han siter, nærmere bestemt 5.Mosebok, og Han gjør det tre ganger. Apostelen Peter preket på Pinsefestens dag i Jerusalem fra Tahach, og det er veldig interessant at når apostelen Paulus skal bevise Den nye pakts lære i læreskriftet fremfor noe annet - Romerbrevet - så gjør han det med vers fra Tanach hele 60 ganger!

Men i dag finnes det kristne som knapt nok noen ganger har lest Tanach eller Det gamle testamente. Noen har lest bruddstykker, andre enkelte skrifter, men det er sjeldent å finne noen som faktisk har lest seg igjennom Det gamle testamente. Jeg merker det enkelte ganger når jeg preker. Jeg henter ofte tekster fra Det gamle testamente, og da merker jeg en viss uro blant de som følger med i sine Bibler. De leter febrisk for å finne hvor jeg befinner meg, så jeg har lært meg til å fortelle forsamlingen hvor de finner boken jeg siterer fra.

Den manglende innsikten i Det gamle testamentes skrifter er beklagelig på flere måter. Det gjør jo at man mister perspektivet, og røttene våre blir grunne. Chuck Cohen pleier å si at "det er bare når vi næres av Guds fullstendige ord at vi blir stående i stormen." Dessuten er det vanskelig å få en rett forståelse av Jesu frelsergjerning, om man ikke kjenner de messianske profetiene og jødefolkets historie.

Denne påsken studerer jeg på nytt den av Herrens høytider som kalles pesach eller påske. Kanskje flere blir med meg på dette studiet? Jeg tror det vil berike oss veldig.

I følge Walter Kaiser jr, som har skrevet boken The Uses of the Old Testament in the New, inneholder Det nye testamente ca 300 direkte siterte vers, 200 sitater uten henvisning og 1100 gjengitte eller parafraserte vers fra Tanach. Det nye testamente benytter disse 1600 gammeltestamentlige skriftstedene for å bevise at Jesus er den lovede Messias, til lære og undervisning, til oppmuntring og advarsler. Det er noe å tenke på.

Hva hindrer Gud i å svare våre bønner? Del 5

En hindring for bønnesvar kan være manglende tilgivelse. Dette er nok et punkt som er vanskelig å forholde seg til for mange. Jesus lærer oss å be i Fadervår:

"Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere."

Det er en bønn vi må be Helligånden om hjelp til å be rett. For det er ikke alltid like enkelt å tilgi. Noen ganger trenger vi også hjelp til å begynne å ta de første stegene som vil føre oss på rett vei. Men Guds ord er klart og tydelig og ikke til å misforstå med hensyn til behovet for tilgivelse:

"Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres." (Mark 11,25-26)

Her ser vi at bønn og tilgivelse hører sammen.

Vi finner det samme i Matt 6,14-15 og Matt 18,35.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den." (Hebr 12,14)

Ingen kan tvinge frem en bønn om å tilgi andre, eller kreve den av noen. Når vi kommer dit hen at vi er i stand til å be om tilgivelse, og tilgi andre, så er det et verk av Den Hellige Ånd. Men vi må slippe Den Hellige Ånd til, så Han kan gjøre sitt verk. Ånden trenger seg ikke på.

Ny norsk oversettelse av dåpskatekeser fra 300-tallet

Luther forlag kan i sin vårkatalog presentere første bind i en serie bøker som går under samlebetegnelsen: "Vitnesbyrd fra kirkefedrene". Denne serien er det all god grunn til å hilse svært velkommen. Alle som er seriøst interessert i den tidlige kirkens historie bør kjenne disse skriftene. Første bok i serien er "Dåpstekster" av biskop Kyrill av Jerusalem.

Ideen til bokserien kommer fra Dagfinn Stærk, tidligere pastor for Halden Frikirke. Professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, fungerer som rådgiver for arbeidsgruppen som står bak bokprosjektet. Arbeidsgruppen består av prestene Lauritz Pettersen og Johannes Hvaal Solberg fra Den nordisk katolske kirke og Dagfinn Stærk. Sistnevnte er redaktør for serien som bygger på en 19 binds bokserie utgitt på norsk i 1882. Tekstene er oversatt på nytt, de fleste har bare vært tilgjengelige på engelsk, noen i svensk og danske utgaver. I tillegg har de språkkyndige også kunnet lese dem på gresk og latin.

I forordet til biskop Kyrill's dåpskatekese siterer Stærk forordet i den norske utgaven fra 1882 om begrunnelsen for å utgi bokserien den gang:

"Er det så at Kirkens livsbevegelse gjennom tidene foregår etter lovene for et organisk liv, da er den likefremme følge herav at Kirken kun da lever et klart bevisst liv, når den er seg bevisst sin dype og inderlige sammenheng med den fortid som betinger dens nåtid."

Så legger Stærk helt riktig til: "Denne begrunnelsen er like aktuell i dag."

Skal vi forstå vår egen tid må vi kjenne våre røtter. Uansett dåpssyn så er biskop Kyrill's Dåpskatekeser viktige. De forteller hvordan kirken så på dåpen i siste halvdel av 300-tallet, hvordan dåpskandidatene (katekumenene) forberedte seg, hva de ble undervist i.

Det er grunn til å gi Luther forlag honnør for at de tar på seg oppgaven med å gi oss del i denne arven. Takk også til Dagfinn Stærk som gjør jobben med å gi oss bøkene på et godt norsk.

Boken koster 178 kroner. Det er fint at prisen holdes under 200 lappen. Det gjør det mulig for folk flest å skaffe seg bøkene etter hvert som de blir utgitt.

Noen våger å snakke om samboerskap

Dagen/Magazinet tar opp et brennaktuelt emne i dagens utgave: samboerskap. Det er lite eller ingen fokus på dette. Biskop Halvor Nordhaug har nok rett når han sier at "temaet er blitt for vanskelig". Derfor er jeg glad for at det finnes de som våger. Thomas Bjerkholt (bildet), pastor i Trondheim Frikirke er en av dem. Han våger å være frimodig på Guds ords vegne også når det gjelder samlivsetikken. Til Dagen/Magazinet sier ha:

"Mitt generelle inntrykk er at altfor mange har resignert når det helder bibelsk forkynnelse. De er blitt for engstelige for å støte mennesker og våger ikke å holde fram ekteskapet som Guds ordning for samlivet mellom kvinne og mann."

Det er jeg 100 prosent enig med Bjerkholt i! Få våger å holde frem det Guds ord faktisk sier og stilltiende aksepterer de det forfallet som faktisk skjer rett foran våre øyne. Det er blitt mer og mer akseptert også blant evangeliske kristne, at samboerskap er noe vi bare må akseptere. Må vi det? Sier vi det fordi vi er redd for å støte noen?

Jeg er også glad for at Frikirkepastoren i Trondheim er krystallklar når det gjelder ekteskapet:

"Det er ekteskapet Bibelen holder fram, det finnes ingen annen gyldig ordning for samliv. Vi må møte ikke-kristne samboere med forståelse og respekt, men ikke være ettergivende på dette."

I intervjuet med pastor Bjerkholt kommer det også frem noe jeg selv har registrert sagt i en del sammenhenger den siste tiden:

"Det har sneket seg inn en farlig språkbruk om at ekteskapet er den beste ordningen for samliv, men dette er ikke i pakt med budet Gud har gitt. Hvis noe er best, finnes det også noe som er nest best."

Bibelen sier at det finnes kun èn samlivsform og det er ekteskapet. Og den samlivsformen er for èn mann og èn kvinne i en livslang forpliktelse.

Endringer av bloggen gav løsning på problem med "forsvunnet" arkiv

Den observante leser vi se at det er gjort visse endringer med bloggen. Det ser nå ut til at vi med denne endringen har klart å løse problemet med å finne igjen artikler i arkivet. Enkelte har påpekt at de bare har funnet halve måneden i arkivet, resten har vært borte. Nå vil det være mulig å finne igjen alle artiklene for hele måneden. Da må du klikke på eldre poster under hver måned.

Jeg har en dårlig dag i dag med hensyn til min sykdom, så jeg har ikke hatt mulighet til å pose like mange poster som er vanlig. Er takknemlig for forbønn.

Hva hindrer Gud i å svare våre bønner? Del 4

Visste du at om du ikke ærer din hustru så kan det være en årsak til at du ikke opplever bønnesvar?

Flere steder i Det nye testamente leser vi om Guds ordning for ekteskapet. I det første brevet som apostelen Peter skriver så skriver han om ektefolks plikter mot hverandre. Peter skriver om "de hellige kvinner i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud". Hva karakteriserte disse? Jo, "de underordnet seg under sine menn." (1.Pet 3,5) Så er det lett for oss menn å sette punktum der. Men Peter skriver videre inspirert av Den Hellige Ånd:

"Så skal dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde - for at deres bønner ikke skal hindres." (v.7)

Når hørte du en sist en preken over akkurat det verset?

Det er altså noe vi menn kan gjøre - eller kanskje vi heller skulle si lar være å gjøre - som gjør at vi ikke får bønnesvar! Og det handler altså om forholdet til vår ektefelle. Uovernskomster, hardhet, vårt manglende ansvar - kan altså hindre våre bønner.

Ordet for "hindre" som er brukt på gresk er ordet "ek-kop" som betyr: "å kutte eller skjære av", som f.eks når man skjærer av en gren. Det er kanskje et sterkere ord å bruke enn ordet "hindre". Da forstår vi kanskje mer hva konsekvensene er.

Det finnes et ord fra Bibelens siste bok, Profeten Malaki, som sier noe om det samme:

"Og dette er det andre dere gjør: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk. Han vil ikke mer se på offergaven eller ta imot noe med glede av deres hånd. Og dere sier: Hvorfor? - Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru. Du har vært utro mot henne, enda hun er din ektefelle og din hustru som du har inngått pakt med." (Mal 2,13-14)

Så tenk på dette neste gang du ikke får bønnesvar.

En djerv og markant Ordets forkynner er død

En av de mest markante skikkelsene i norsk pinsebevegelse, Morgan Kornmo, er død, 84 år gammel. Kornmo, som i flere år har hatt kreft, døde fredag. Med Kornmo er en av Norges bibeltro forkynnere borte. Som sin far - Sverre Kornmo - også han en av pinsebevegelsens store ledere - stod Morgen Kornmo klippefast på Guds ords grunn, og var først og fremst en korsteolog. Jesu Kristi kors var hans sentrum for liv og lære. Siste gang han talte var på Evangelisenterets sommerstevne.

Det er 65 år siden Morgen Kornmo begynte som forstander i Filadelfia, Oslo. Der var han ansatt i mer enn 25 år. Selv om det var 20 år siden han sluttet som forstander, var Kornmo aktiv helt til det siste. Siden han sluttet som forstander i Oslo besøkte han mellom 200-300 møtesteder som forkynner. Og mange av de som ikke hadde anledning til å høre hans gedigne bibelundervisning i Oslo var veldig glede for å få ham på besøk. Morgan Kornmo har også vært forstander for pinsemenighetene i Tabernaklet Skien og Betel Trondheim.

Morgen Kornmo var en forstander med klare standpunkter. Og han var ikke redd for å forfekte dem heller. Det trengs slike forkynnere i en tid som vår. Med Kornmo var man ikke i tvil om hva han mente og stod for. Han stod i stormen, og var på den måten også et eksempel for den hjorden han var satt til hyrde for. Kornmo var ikke en mann som vendte kappen etter vinden, men som våget å gå motstrøms. Det takker jeg Gud for.

Det var ikke bare kristne i Norge som satte stor pris på den uredde forkynneren, Morgan Kornmo. Sammen med Hans Myrvold dro Kornmo til det tidligere Sovjet-unionen og gav råd, veiledning og trøst til mange som opplevde forfølgelse for sin tro og overbevisning. Møtet med kristne bak Jernteppet gjorde også noe med Kornmo selv. Han ble beriket over å ha møtt mennesker som betalte en høy pris for å følge Jesus.

Vi er mange i dag som har mye å takke Morgan Kornmo for. Ikke minst hans djervhet på Guds ords vegne. Og hans overbevisning om at Golgataverket holder - for tid og evighet.

Vi lyser fred over Morgan Kornmos gode minne.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article5044840.ece

Fokus på forfølgelse og bibeltroskap da hviterussiske baptister møttes

20 mars holdt Baptistunionen i Hvite-Russland sin årskongress i Betlehem Baptistkirke i hovedstaden Minsk. Kongressen samlet 289 delegater. Det var gjester fra Russland, Ukraina og USA.

Eksekutivsekretæren for den Eurasiatiske føderasjon av Evangelsk Kristne/Baptistene, A. Apatov, talte rett inn i den vanskelige situasjonen til de evangelisk kristne i Hvite-Russland da han siterte Dan 12,10. I Dan 12,10 leser vi følgende: "Mange skal bli renset og tvettet og prøvet. Men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige. Og ingen ugudelig skal forstå det. Men de forstandige skal forstå det."

"Hvorfor må den hvite-russiske befolkningen lide så mange katastrofer og så mye sorg," spurte A. Apatov og la til: "Gjennom dette vil mange bli renset og prøvet."

Situasjonen til de forfulgte kristne ble løftet frem på denne kongressen. Ikke minst situasjonen til baptistene i Sentral-Asia, hvor mange opplever forfølgelse, trakassering, bøtelegging og forvisning. De kristne i Hvite-Russland som selv opplever mye av dette forstår sine medsøsken i Sentral-Asia godt. Som en av talerne sa det:

"Vi opplever som dem vekst i antall mennesker som kommer til tro, men vi opplever også en indre vekst i det vi gjennomgår. Det er en lutringsprosess vi opplever."

Biskopen for baptistene i Hvite-Russland, Nikolaj Sinkovets, hilste kongressen med å sitere Salme 95,2: "La oss tre fram for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer." Biskop Sinkovets uttrykte sin tilfredshet over at den første paragrafen i retningslinjene for landets baptistunion, inneholdt setningen om at hovedsaken er å forkynne evangeliet.

"Folk fra andre kirkesamfunn kaller baptistene Bibel-folket. Må Gud forby at det skulle bli annerledes!", sa Sinkovets og siterte metropolitt Filaret som har sagt at "om noen kan snakke om familien, så er det baptistene, for de har så sterke familier." Til dette sa Sinkovets: "Også blant evangeliske kristne øker nå skilsmissestatistikken. Vi trenger å vende tilbake til Bibelen, lese den, studere den og handle etter den. Vi trenger å styrke vårt familiearbeid," sa Sinkovets.

Årskongressen tok også opp andre aktuelle lærespørsmål, og flere uttrykte bekymring over vranglære som sprer om seg i visse sammenhenger under innflytelse av den karismatiske bevegelsen. Hovedbudskapet fra årskongressen er å vende tilbake til Bibelen, og den alene i alle spørsmål om liv og lære.

Baptistunionen i Hvite-Russland teller 242 menigheter og 52 grupper og antall troende er synkende.

Natten får sin ende med Deg

Jeg leste et dikt forleden dag, av en av anabaptistenes mest markante ledere, innen den gren av den anabaptistiske bevegelsen som er blitt kalt Hutterianerne. Peter Riedemann (1506-1556), av enkelte kalt Hutterianernes andre grunnlegger, var tilsynsmann, misjonær og en fremragende teologisk lærer. Han var lappeskomaker av yrke. Fra 1529 til 1532 satt han fengslet for sin tro. Han ble torturert nærmest til de ugjenkjennelige. 22-23 år gammel satte han seg ned og skrev bøker som omhandlet kristne lærespørsmål som var oppsiktsvekkende i sin tid, og er det fremdeles. Peter Riedemann var en mann som tydelig kjente Herren. Jeg har forsøkt å oversette diktet her:

Natten får sin ende med deg!
Tykt mørke som kveler verden
må umiddelbart fly fra fra Din stråleglans.
Forny våre hjerter!

Send oss Din Ånd og gjør oss sterke!
Selv om verden hindrer oss,
la oss gå videre gjennom trengsel, inntil vi når målet.
Ikke la oss tillate at våre klær blir skitnet til av synd eller skyld.

La Ditt lys skinne i oss, Herre!
Opplys vår vei!
Tenn i oss din kjærlighets ild,
og a den brenne inntil vi er helt rene.
Renset med kjærlighetens ild, la oss leve i sannheten.

Mange blir frelst og nye menigheter plantet i Volga-regionen i Russland

Nytt og svært spennende tallmateriale ble lagt frem på den andre dagen av den 33. årskongressen for De Evangelisk kristne/Baptistene i Moskva. Den regionale visepresidenten for De evangelisk kristne/Baptistene i Volga-regionen (i rødt på kartet), Mandziuk Aleksandr Petrovitsj (bildet) kunne begeistret fortelle kongressens medlemmer at arbeidet med å vinne mennesker og plante nye livskraftige menigheter vokser kraftig.

Volga-regionen innebefatter Samara, Ulyanovsk, Penza, Nizhny Novgorod, Saratov, Orenburg og Kirov, såvel som republikkene Mordovia, Tatarstan, Chuvashia og Mari-El. Her finnes det 116 baptistmenigheter med 8450 medlemmer.

I sin orientering kunne Mandziuk Aleksandr Petrovitsj blant annet fortelle:

"Alle menighetene i Volga-regionen er veldig aktive i tjenesten, ikke minst i det utadrettede evangeliseringsarbeidet, og flere av menighetene opplever sterk vekst. I byen Kirov-Chepetsk er det nå bygget et stort bedehus. Baptistmenigheten her ble plantet allerede i 1902, og har opplevd fornyelse og vekst. I Sarartov-regionen driver en baptistpastor et profesjonellt TV-studio og lager filmer, gjør opptak av bibelundervisning og selger dette som dvd-plater, ikke bare i Saratov, men i store deler av Russland. I byen Engels drives det et arbeid rettet mot familier, blant annet en egen familie-klubb. Denne klubben har en uformell samværsform som gjør det lettere å invitere ikke-kristne, og mange blir frelst i denne sammenhengen. I Penza regionen driver en nå pensjonert eldstebror en sosialtjeneste, og i samme region drives det et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere. I Orenburg, i landsbyen Pokrovka, driver baptistmenigheten der et suppekjøkken for å hjelpe landsbyens mange fattige familier."

Etter orienteringen ble det satt av god tid til å be spesielt for Volga-regionen.

Adopterte folkegruppe - bygger midlertidige hus for dem

Forrige høst adopterte Second Baptist Church i Russelville i Arkansas, USA, som er en del av Sørstatsbaptistene, folkegruppen Mapuche i Chile. De bestemte seg for å be regelmessig for dem. Blant annet for å se menigheter plantet blant dette folkeslaget. Nå er flere av menighetens medlemmer på plass i Chile, for å bygge midlertidige hus som kan hjelpe de mange som har mistet sine. Side om side med chilenske baptister har de i tiden 19.-26. mars holdt på med disse byggeprosjektene.

Den praktiske hjelpen har gitt dem mange gode muligheter til å vitne om Jesus. Gruppen fra Arkansas har fått hele 400 forespørsler om å bygge midlertidige bosteder for de som ble rammet av det kraftige jordskjelvet og tsunamien 27. februar. Det illustrerer de store behovene som eksisterer i Chile. Flere baptistmenigheter i Arkansas og andre steder i USA støtter disse byggeprosjektene økonomisk. Det vil ta mange uker å gjennomføre disse byggeprosjektene. Men mer hjelp er underveis! Når teamet fra Second Baptist Church i Arkansas reiser hjem, står et nytt byggeteam bestående av baptister fra Oklahoma klar!

Fire prosent av Chiles befolkning tilhører Mapuche folket. Drømmen er å se mange nasjonale baptistmenigheter blant dem. Nå ber nåde kristne av Mapuche folket og misjonærene fra USA om "de gyldne anledninger" til å vitne og be sammen med mennesker blant Mapuche folket som er åpne for evangeliet. La oss be sammen med dem!

Slik feiret de første kristne påske

I går leste jeg et veldig interessant intervju med Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Misjonsblad for Israel stiller ham spørsmål om påskefeiringen blant de første kristne. 1. påskedag var jo fra omkring år 200 den store dåpsdagen i den kristne kirke.

Skarsaune forteller:

"Påskefeiringen begynte først kvelden før den dagen vi kan kalle 1. påskedag. Da samlet menigheten seg for først å minnes Jesu lidelse og død. I Lilleasia, i byer som Efesos, og Smyrna, skjedde dette alltid om kvelden den 14. Nisan, altså samme kveld som jødene feiret sitt påskemåltid. Mens jødene spiste påskemåltidet i feststemning, spiste de Jesustroende måltidet til minne om Jesu lidelse og død. For dem var tiden for glede og fest ennå ikke kommet. Hele kvelden og natten var de sammen i bønn. Først ved morgengry kom det store omslaget: Herren er oppstanden! Det er lett å forestille seg at denne våkenatten, som ble avløst av påskemorgenens jubel og glede, må ha vært en mektig opplevelse. Særlig de som skulle døpes må ha levd intenst med i det hele. Omkring år 200 var det vanlig praksis å legge dåpen til påskedags morgen. Ikke noe tidspunkt kunne passe bedre enn nettopp denne dagen: da sto Kristus opp fra de døde, for i dåpen står vi opp med Ham. Fra dåpsstedet førtes de nydøpte inn i menighetssalen hvor de for første gang tok del i nattverdfeiringen. Foruten brød og vin fikk de bydøpte også melk og honning, som et tegn på at de i dåpen har fått del i alle de frelsesgoder som Gud lovet fedrene."

Oskar Skarsaune mener de første kristne hadde to hovedfokus for sin regelmessige gudstjenestefeiring: En ukentlig - den første dag i uken da de feiret nattverden, og en årlig - påsken. Begge var til minne om Jesu død og oppstandelse. Men de hadde et problem. Den ukentlige og den årlige syklusen var ikke sammenfallende - påskedagen falt bare på en søndag cirka hvert syvende år. Hvilken skulle man velge? Hvis påskedagen alltid skulle falle på en søndag, ville det bety at den som regel ikke falt sammen med den jødiske påskefeiringen. Dette var nok ikke et så stort problem for de hedningekristne som de jødekristne.

I Lilleasia og i Syria, hvor det antageligvis var flest jødekristne holdt man fast ved å feire påske 14. Nisan, altså samme dato som jødene, mens menigheten i Rom, hvor det var flest hedningekristne, hadde gått over til den første søndagen etter denne datoen.

Skarsaune nevner et brev fra biskop Polycrates av Efesos (130-196 e.Kr) til biskop Victor av Roma (biskop fra 189-198 e.Kr).

"Dette brevet viser hvor viktig det var for de såkalte quartodecimanerne (av tallet 14 fra datoen i 14. Nisan) i Lilleasia ikke å løsrive den 'nye' jødiske påskefeiringen fra den tradisjonelle, jødiske. I brevet ramser han opp syv forhenværende, respekterte biskoper i menigheten, blant dem apostelen Filip og Jesu disippel Johannes. De blir omtalt som 'landsmenn' eller 'slektninger', noe som tyder på at Polycrates var av jødisk herkomst. Han henviser til den tradisjonen disse biskopene hadde, og som han selv nå fører videre, nemlig å feire påske samtidig med den tradisjonelle jødiske påskefeiringen: 'Alle disse overholdt dne 14. dagen som påske, slik det står i Evangeliet, og har på ingen måte gått bort fra den, men fulgt troens regel,' skriver Polycrates. Senere, på 300-tallet, får vi høre via mesopotamiske kilder at 'dere (antagelig kristne i Vesten) forlot fedrenes påskeskikk i Konstantins dager, av frykt for keiseren, og endret påskens dato for å være keiseren til lags.' "

Oskar Skarsaune sier at nattverden var allerede innlemmet i den ukentlige gudstjenestefeiringen. Så legger han til: "Det er lite som tyder på at påskeaften ble feiret som en fest til minne om nattverdinnstiftelsen."

Av bare nåde

Svenske Jonas Melin legger ofte ut gode artikler på Barnabasbloggen. Du finner en link til den under linkoversikten til høyre på bloggen min. Nylig oversatte han noe av Menno Simons (bildet), en av anabaptistenes mest profilerte ledere. Siden jeg selv leser Menno Simons for tiden med stor glede, tenkte jeg at jeg skulle oversette samme artikkel til norsk som Melin har oversatt til svensk. Artikkelen er hentet fra Complete Writings of Menno Simons og handler om nåden:

Tro ikke, kjære lesere, vi vi anser oss for å være fullkomne eller uten synder. Ikke i det hele tatt. Jeg bekjenner at mine bønner ofte er blandet med synd og at min rettferdighet ofte er blandet med urettferdighet... Om Gud skulle dømme oss etter våre fortjenester og ikke etter sin store godhet og barmhjertighet, da bekjenner jeg med den hellige David at ikke noe menneske kan bli stående innfor Hans dom (Salme 143,2). Derfor er det helt utenkelig for oss å kunne trøste oss med noe annet enn av Guds nåde gjennom Kristus Jesus. For det er Han og bare Han og ingen annen som fullkomment har oppfylt den rettferdighet som Gud krever. Gjennom Guds nåde er vi også bevisst om at alle hellige fra historiens begynnelse har sørget over sin syndige natur, hvilket vi også kan se i skriftene til Moses, David, Job, Jesaja, Paulus, Jakob og Johannes.

For Kristi skyld er vi i nåden; for Hans skyld blir våre bønner hørt, og for Hans skyld blir våre feil og mislykketheter tilgitt. For det er Han som står mellom sin Far og sine ufullkomne barn med sin fullkomne rettferdighet og med sitt uskyldige blod og sin død. Og Han ber for alle dem som tror på Ham og som gjennom troen på Guds ord vender seg fra alt det onde og følger det gode og på samme måte som Paulus inderlig ønsker å nå den fullkommenhet som finnes i Kristus. (Fil 3,12)

Noter, kjære lesere, at vi ikke tror eller underviser at vi blir frelst gjennom våre egne gjerninger eller fortjenester, slik våre motstandere gjør uten at det er sant. Vi blir frelst bare av nåde gjennom Kristus Jesus, som jeg har sagt tidligere.

Hvorfor er de uregistrerte baptistene så farlige?

Noen av de mest hengitte, oppriktige og radikale kristne jeg har møtt er de uregistrerte baptistene i det tidligere Sovjetunionen. Dette er mennesker som virkelig tok, og fortsatt tar sin tro på ramme alvor. De går ikke kompromissets vei. Så har det da også kostet dem usedvanlig mye, også tap av menneskeliv. Få om noen ble så forfulgt under det gudløse kommunistregimet, og slik er det fortsatt. I dag blir de forfulgt i land som engang var en del av Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker. Som Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan, Hvite-Russland og også enkelte steder i Russland. Hva er det som er årsaken til at de oppleves som en trussel for myndighetene? En kan saktens spørre, for mer fredsommelige mennesker enn de uregistrerte baptistene - eller Fribaptistene - skal man vel lete lenge etter. De lever etter Det nye testamentes ikkevolds-prinsipper, og lik både de første kristne og anabaptistene avtjener de ikke militærtjeneste. De synger sine ofte mollstemte sanger, som russiske sanger ofte er, de leser sin Bibel, de tjener i sine lokalsamfunn, de ber. Så hva galt gjør de - egentlig?

Jeg vil tro det skyldes at de ser - som de første kristne - på seg selv som pilegrimer som ikke tilhører denne verden. Dåpen er bruddet med verden og verdenssystemet, de bøyer ikke kne for andre enn Jesus. Dette provoserer nok myndighetene noe voldsomt.

For en del år siden var jeg så heldig å møte en av deres ledere. Peter Peters. En slank, høyreist mann, enkelt kledd. Han har et mildt utseende, stemmen er lav, og han uttaler seg ikke med store ord. Vi kom sammen i et hjem her i Norge, for å snakke sammen. Men før vi kunne begynne samtalen skulle vi be. Peter Peters reiste seg, og vi andre med for å be. I ærbødighet for Herren. De ber gjerne stående, eller på kne. Året var 1992, da var Peter Peters 50 år. Han er født og oppvokst i Oraenburg i Sør-Ural. Hans forfedre var blant den store gruppen tyskere som innvandret til Russland under Katharina den store, på slutten av 1700-tallet. Peter Peters hadde betalt en meget høy pris for sin tro, i form av flere opphold i fengsler og konsentrasjonsleire. Fem ganger satt han bak piggtråden, tilsammen har han tilbrakt 11 år i fangeleire.

Jeg husker han sa:

"Jeg takker Gud for dette, bare Han vet hva som er til vårt beste. Faktisk følte jeg det noen ganger som en befrielse å komme til konsentrasjonsleirene. Der fikk jeg være mye alene, og jeg fikk mer tid sammen med Herren. Slik kunne jeg få ny kraft til tjeneste da jeg slapp ut igjen."

Tenk det! Jo, jeg tror jeg forstår litt om hva som er hemmeligheten til disse menneskene. Det er deres totale overgivelse og avhengighet til Herren. Kanskje det er det som utgjør den største trusselen mot myndighetene og systemet.

På bildet ser vi en rekke dåpskandidater som venter på å bli døpt av en pastor tilhørende Fribaptistene i Russland.

Hva hindrer Gud i å svare våre bønner, del 3

Her følger tredje artikkel om hva som kan hindre bønnesvar. De to første stod på trykk 18. og 19. mars.

I denne artikkelen skal vi se på det som kalles for "fremmed ild". Hva er det for noe? Det er noe som slett ikke er av Gud, noe Gud hater og forakter, noe som kommer i stedet for Gud og noe vi likevel gjør. Det er slik at når vi slutter å lytte til Guds ord, slik det er gitt oss i Bibelen, så ender vi opp med å forfalske ting. Vi lever i opprør mot Guds vilje, likevel lovpriser vi Ham på møtene vi deltar i. Er det noe merkelig når Gud da ikke svarer oss?

Vi finner flere eksempler på slik "fremmed ild" i Bibelen:

"Så satte de Guds ark på en ny vogn og førte den ut fra Abinadabs hus på haugen. Ussa og Akjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vognen ...Da de kom til treskeplassen til Nakon, rakte Usssa hånden ut mot Guds ark og grep tak i den, for oksene snublet. Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa, og der slo Gud ham for denne forsyndelsen. Han døde der ved Guds ark." (2.Sam 6,3 og v.6-7)

"Nadab og Abihu, Arons sønner, tok hver sin ildpanne og la ild i dem. De la røkelse på ilden og kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt. Dette hadde Han ikke befalt dem å gjøre. Da fòr det ut ild fra Herrens ansikt og fortærte dem, og de døde framfor Herrens ansikt." (3.Mos 10,1-2)

Du kan også lese 1.Sam 15,13-19.

Det er viktig å ikke sette seg opp mot Guds vilje, eller leve utenfor Guds vilje. Det fører aldri noe godt med seg. Vi mister Guds velsignelse, og vi stiller oss også utenfor Guds beskyttelse. Det er et ordtak som sier at vi "ikke skal leke med ilden", og det er bokstavelig talt det Nadab og Abihu gjør. De mangler rett og slett Gudsfrykt.

I dag fleipes det og gjøres narr av mange ting som er hellige. Selv blant kristne. Vi omgås med Den Hellige også ganske så lempfeldig. Selv når vi lovpriser Gud og henvender oss til Ham, så er tankene våre og også handlingene våre et annet sted. Og likevel vil vi så inderlig at Gud skal svare våre bønner!

Det er på tide å vende om fra overfladiskheten vår og ta vår tro på ramme alvor. I Ord 9,10 heter det:

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand."

(fortsettes)

De første kristnes radikale syn på penger og eiendom

Det er interessant å se hvor mange ting som endres i Kristi forsamling med Keiser Konstantin. Jeg har i tidligere artikler pekt på endringen som skjer i synet på militærtjeneste, hvor urkirken var tydelig på at en kristen ikke kunne avtjene militærtjeneste. Etter Keiser Konstantin endres dette synet til det motsatte.

Et interessant ord av Jesus i denne sammenhengen er Matt 6,24:

"Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon."

Mammon representerer mer enn penger, den representerer også blant annet keisermakten. Men når vi er inne på dette med penger, så er det tydelig at også synet på penger endrer seg med Konstantin.

En som har forsket på dette er en mann ved navn Justo Gonzales. Han har skrevet en bok som heter: "Faith and Wealth". Neida, det er bok om trosbevegelsens ulykksalige og obskure syn på velstand. Boken har undertittelen: "A History of Early Christian Ideas on Origin, Significance and Use of Money."

I denne boken ser vi også i spørsmålet om synet på penger en klar trend frem til keiser Konstantin, som altså med så mange andre ting:

* Å gi penger til fattige var som å låne til Gud
* Å ta renter var feil og undertrykkende
* Eiendomsfellesskap, slik dette beskrives i Apgj 2,44-45 og 4,32-37 ble praktisert et godt stykke inn på 100-tallet, og trolig i mindre tydelig form gjennom store deler av 200-tallet.
* De kristne er skyldige i å gi de fattige almisser. Å vegre å hjelpe en fattig innebar at man ble skyldig om noe skulle hende den som var utsatt. Med almisser mente man gav bort alt det man ikke trengte selv (klær, mat, husrom).

Urkirken beholdt med andre ord sin radikalitet. Med Konstantin skjer det en endring, og da ikke til det bedre, heller ikke på dette området. I spørsmålet om penger kommer den tydeligste endring med Augustin. For Augustin var sjelens holdning det avgjørende, ikke hva man gjorde med pengene. Et syn som er herskende den dag i dag. Du må gjerne være rik, sier dagens kristne, om ikke rikdommen eier deg. Det er den indre holdningen som teller. Slik var det ikke for de første kristne. For Augustin var det avgjørende at det var staten som hadde i oppgave å bestemme over eiendomsretten. For de første kristne handlet det om å dele.

Gjør dette noe med oss? Våger vi å vende tilbake til urkirkens radikalitet?

Se også
http://www.vl.no/verden/article5039660.ece

Menigheten skulle dø - nå er det en levende menighet med 80 besøkende

De hadde gitt opp, den lille gruppen som var igjen av United Church i West Pawlet i Vermont, USA. For to år siden lukket de dørene for godt. Men Gud hadde ikke gitt opp West Pawlet! Han hadde helt andre planer.

Omkring 1000 amerikanske mil unna, i Rutherfordton i North Carolina, mottok en ung pastor ved navn Lynandon Warren nyheten med sorg. En tid hadde han opplevd at Gud hadde kalt ham til å plante en menighet i West Pawlet. Menigheten han var assisterende pastor for, Piney Isle Baptist Church, en menighet tilhørende Sørstatsbaptistene, hadde noen ganger vært på misjonsturer til West Pawlet.

Da teamet fra Piney Isle kom tilbake dit det andre året så de tydelig at noe var på gang. Folk de møtte var mer åpne for evangeliet, de stilte spørsmål. I mens bad også Tad og Annice Perry inderlig til Gud. Dette ekteparet hadde vært medlemmer av United Church og var i dyp sorg og nød over at kirken deres nå var stengt. I forbindelse med teambesøket fra Piney Isle Baptist Church kom de i kontakt med Terry Dorseth, leder for misjonsarbeidet i Green Mountain Baptist Association og beslutningen ble tatt om å overføre kirkebygget til denne sammenslutningen.

"Vi ønsket ikke at kirkebygget skulle bli en museumsgjenstand. Så vi spurte Terry Dorserh om hva som kunne gå galt om de gjorde et forsøk på å starte opp med møter i kirken," forteller Tad Perry. De husker at han svarte: "Jeg vet ikke. Vi har lykkes med alle slike gjenopplivninger av menigheter før!"

Som sagt så gjort. Dorseth prekte på en søndagsgudstjeneste. Ekteparet Perry intensiverte forbønnen, og i mens fikk Lyandon Warren et tydelig kall fra Gud! Nå har han og familien reist til den lille plassen, startet opp med bibelstudier for barn og voksne. Mettowee Valley Church er grunnlagt. Det kom seks stykker til den første gudstjenesten. Så begynte ting å skje. Flere ble frelst.

Nå fryder Annice Perry seg! "Jeg synes det ville ha vært veldig flott med 20 mennesker på møtene til å begynne med, men vi er allerede 80 stykker," sier hun og priser Herren for bønnesvaret.

På bildet ser vi kirkebygget til Mettowee Valley Church i vinterskrud.

Edens hage og Åndens frukt, del 2

Jeg fortsatte å meditere over ordene fra 1.Mosebok kapitel 2 i går. De ville ikke slippe tak i meg:

"Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden." (v.8)

Jeg var også en tur innom det lokale biblioteket, og lånte en liten bok av Clarissa Pinkola Estes med tittelen: "Den trofaste gartneren". Clarissa Pinkola Estes er en prisbelønnet poet, jungiansk psykoterapeut og tidligere direktør for C.G Jung Center for Education and Research i USA. "Den trofaste gartneren" er et knippe fint sammenvevde historier om tap og overlevelse knyttet til Clarissa's onkel, en krigsrammet ungarsk bonde og flyktning, en trofast gartner og hans vel av historier. En av disse historiene handler om skapelsen. Jeg vil ta med følgende, som passer så godt inn i det jeg nå skriver om hagen Gud plantet i Eden:

"Med stor glede skapte Gud de små trærne og de høye trærne, og fargestrålende frø og planter, slik at de også kunne bli historier om trær og frø, og planter. Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass. Gud satte det gylne lyset, sola, på himmelen for å herske over dagen, og månen, sølvlyset, for å herske over natten. Og Gud skapte dette slik at det ville bli historier om stjernene og månen, historier om sola, og historier om alle nattens mysterier."

Det var spesielt setningen: "Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass."

Jeg tenkte når jeg leste dette: Ja, slik - slik kunne det faktisk ha skjedd. Det er noe frodig, livsbejaende, gledesfylt over dette: "Herren Gud plantet en hage."

I boken: "All about Judaism" heter det: "Gjennom jødisk litteratur så er Eden blitt sett på som selve det perfektes paradigme." Vi finner det samme hos profeten Esekiel, hvor Eden kalles:

"Guds hage" (Esek 28,13)

Og i Esekiel 31,8 finner vi dette:

"Sedrene i Guds hage overskygget den ikke. Sypressene hadde ikke slike grener, og lønnetrærne hadde ikke kvister som den. Ikke noe tre i Guds hage lignet den i skjønnhet."

Eden var stedet for den fullkomne skjønnhet, harmoni, fred, overflod, raushet - alt del av Guds egen karakter. Det er rett å si at Eden gjenspeiler Skaperen.

Det er viktig at vi får med oss at når Bibelen snakker om at vi ikke skal elske verden "eller de ting som er i verden" (1.Joh 2,15), så handler det ikke om skaperverket, men om verden som verdenssystemet hvor djevelen råder. Skaperverket derimot skal vi fryde oss over, for det vitner jo om Gud.

(fortsettes)

Et kraftig vekkerop om den kommende forfølgelsen av kristne

Dette er et budskap alle norske kristne burde lytte svært nøye til. Evangelist Paul Washer taler her om den kommende forfølgelsen av kristne. Han bekrefter det jeg lenge har sagt: Forfølgelsen kommer! Den har allerede begynt i Europa. Legg nøye merke til hva Paul Washer sier: De som forfølger oss kommer ikke til å anklage oss fordi vi følger Jesus. De vil anklage oss fordi vi ikke forstår hva det vil si å følge Jesus! De kommer til å anklage oss fordi det er vi som har misforstått. Vi forstår ikke at Gud bare er kjærlighet og tolerant. Vi vil anklages for å være fundamentalister og intolerante. Vekk med oss!

Som Paul Washer sier: De kommer til å være etter våre barn og barnebarn. Vi kommer til å bli forfulgt fra sted til sted.

Jeg vil tilføye: Ikke ulikt det som skjedde med de første kristne, og de som opp gjennom kirkens historie valgte å ikke kompromisse, men valgte å gå lidelsens vei sammen med Jesus. Anabaptistene er et godt eksempel på dette. Men også andre grupper. De hadde ikke sitt liv kjært like til døden, de var ikke borgere av denne verden, men pilegrimer som så frem til det Riket som kommer.

Noe å tenke på

Dagens "Dry Bones" trenger vel egentlig ingen kommentar. Den taler i grunnen for seg selv.

Klikk på tegningen så får du en større versjon.

Guds ord er levende og virkekraftig

Den 33 kongressen til De evangelisk kristne/Baptistene åpnet i Moskva i går. 424 delegater og 250 gjester har samlet seg om mottoet: "Guds ord er levende og virkekraftig". Delegatene representerer baptistkirker over hele Russland, og halvparten av disse er pastorer.

I forbindelse med åpningsmøtet i går var det hilsener fra presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, formannen for Baptistunionen i Moldova, det moldoviske parlamentsmedlemmet, Valerij Giletskij, formannen for Allunionen av baptister i Ukraina og formannen for evangeliske kristne i Armenia, Asatur Nahapetyan. Flere representanter for russiske myndigheter som arbeider med religiøse spørsmål er også invitert som gjester til kongressen. Spørsmål om religionsfrihet er fortsatt aktuelle i det russiske samfunnet, og vil bli gjenstand for samtaler i forbindelse med kongressen. Den verdensvide økonomiske og økologiske krisen er også temaer som årskongressen vil behandle. Det samme med spørsmål om menighetsplanting og evangelisering.

Edens hage og Åndens frukt, del 1

For en hjertepasient har denne vinteren vært hard - ikke minst de mange kalde dagene. På slike dager lengter jeg til vår, og til hagen vår. Vår hage er slett ikke noen prakthage - jeg skulle ønske vi hadde. For det er få ting som er så vakkert som en velstelt, bugnende hage.

I mangel av en slik - og med drømmen om en vår - har jeg oppholdt meg mye i Bibelens første kapitler en stund, og lest om Eden og de første menneskene. Mens jeg har lest, har jeg også spurt meg selv om det finnes en sammenheng mellom Eden og Åndens frukt? Spørsmålet krevde et svar, og er blitt til en liten artikkelserie. La oss først se litt på hagen i Eden, slik den beskrives i 1.Mosebok:

"Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen ..." (1.Mos 2,8-10a)

Jeg kan se det for meg. Kan du? Det er så blendende vakkert. Jeg elsker trær, sollyset som leker seg med bladene. Og det er så vakkert dette at Herren "plantet en hage ..." I det første kapitlet leser vi at Gud Herren skaper jorden, månen, stjernene, dyrene, vekstene, mennesket. Men her, her leser vi at Gud Herren - Den evige, Allmektige, går rundt og planter en hage! Bare dèt i seg selv er en meditasjon verd! Det er også beskrivende for Guds karakter og personlighet.

Alle disse frukter! Saftige, søte, som lesker din gane på en varm sommerdag! Jordbær, kirsebær, mango, appelsin, plommer, multer. Munnen fylles med vann.

Ordet hage på hebraisk er "gan", men det finnes et annet ord som er mer beskrivende, og det er det hebraiske ordet "pardes". Dette har persisk opprinnelse, og er funnet tre steder i Bibelen:

"Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med en kostbar frukt, som hennabusker sammen med narder." (Høy 4,13)

"... jeg gjorde meg hager og parker og plantet dem i alle slags frukttrær." (For 2,5)

Det tredje stedet er Nehemja 2,8. Ordet "pardes" oversettes med orkide, park, skog, men kanskje den beste er "paradis". Det har parallell til det greske ordet "paradeisos". Ordene fra Salomos Høysang og fra Forkynneren taler til mitt sinn, til mine følelser, og skaper bilder i mitt hode. Gode bilder. Vakre bilder. Store Norske Leksikon beskriver ordet paradis "i overført betydning som behagelig sted." Men denne definisjonen er altfor abstrakt for hebraisk tenkning. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Muslimsk kvinne kom til tro og ble døpt i Hyderabad i India

Evangeliet har framgang i India! Pastor James Bhaskar Bandela, som er en venn av meg, driver et pionerarbeid ut fra baptistmenigheten han har grunnlagt i Hyderabad. Denne menigheten har nå to menigheter i Guntur og Hyrderabad, og driver med menighetsplanting fire andre steder. Nylig ble en muslimsk kvinne døpt og lagt til menigheten i Hyderabad. Pastor James Bhaskar Bandela forteller at de har vitnet for henne og hennes familie et års tid. For noen uker siden begynte kvinnen å gi positiv respons på budskapet, tok imot Jesus og ville la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Slikt koster i India.

Pastor Bandela forteller at kvinnen heter Alla Bhi.

- Nå kaller hun seg Yesu Bhi, forteller pastor Bandela begeistret.

Konsekvensen er at hun har måttet forlate sin familie.

Den lille menigheten som pastor James Bhaskar Bandela er pastor for takker Gud for at denne kvinnen nå er kommet til tro, og oppfordrer oss til å be for henne og menighetsarbeidet. På bildet ser vi Alla Bhi bli døpt. På det store bildet er hun blitt Yesu Bhi, og er sammen med deler av denne baptistmenigheten i Hyderabad. Yesu Bhi står midt på bildet. På grunn av hennes muslimske bakgrunn skjuler vi hennes identitet.

Bønneaksjon om vekkelse for tre øyer. Del 3

Den tredje, og siste øya, som vi skal be for er Aruba, lokalisert 28 km nord for Venezuela, i det sørlige karibiske hav. Øya har 103.000 innbyggere. Øya er nederlandsk og har dronning Beatrice som overhode. Innbyggerne har dermed nederlansk pass. Mange turister kommer hit årlig, på grunn av det varme og tørre klimaet.

Det finnes nærmere 40 evangeliske menigheter på øya, halvparten av dem engelsktalende. I den siste tiden har det vært tegn til vekkelse. 16.800 av øyas innbyggere er romersk-katolske, det finnes seks pinseforsamlinger med 520 medlemmer. Baptistene har fire menigheter med tilsammen 350 medlemmer. Ni uavhengige menigheter har ca 900 medlemmer.

En kristen radio, Radio Victoria, drevet av pinsevennene, når alle øyene i Karibeen. Trans World Radio sender 14 timer hver dag på spansk. La oss be om at mange blir nådd gjennom dette utadrettede arbeidet.

Gateevangelist bøtelagt for å ha sitert Bibelens syn på homoseksualitet

Så har det skjedd som jeg bare har ventet på. Den første gateevangelisten er arrestert og bøtelagt for å ha lest offentlig hva Bibelen sier om homoseksualitet! Det skjedde torsdag i forrige uke i Glasgow i Skottland. Evangelist Shawn Holes forkynte evangeliet på gatene i Glasgow sammen med en gruppe amerikanere og europeere. Etter å ha vitnet om sin tro, spurte en kvinne i folkemengden hva Bibelen har å si om homoseksualitet. Shawn Holes leste da fra Bibelen, og det vakte sterke reaksjoner fra de som hørte på. Politiet som også var tilstede mente Holes forulempet tilhørerne ved å lese disse skriftstedene, og Holes ble arrestert.

Evangelist Shawn Holes er nå bøtelagt og har fått bok på ca 10.000 norske kroner. For å ha lest høyt fra Bibelen!

Dette er noe av det bibeltroende kan vente seg i Europa i tiden framover. Det er nok ikke lenge før vi har de første tilfellene i Norge. Jeg er selv mottatt skriftlige trussler, og denne bloggen er blitt forsøkt stengt fordi jeg har gitt uttrykk for hva Bibelen sier om dette temaet. Det er en pris å betale for de som ønsker å holde fast ved sin tro og overbevisning. Forfølgelsen av bibeltroende er i sin spede begynnelsen, men den vil bli mer åpenlys her også.

En av de som var sammen med evangelist Holes forteller at en mann sto åpenlyst og røykte marihuana i nærheten av der hvor politiet oppholdt seg. Dette er ulovlig i Skottland, men politiet grep ikke inn overfor denne mannen.

Kristne i Glasgow har nå samlet sammen 10.000 kroner for å hjelpe Shawn Holes med å betale boten.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=206671

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article5038307.ece



På bildet ser vi evangelist Shawn Holes sammen med sin familie.

Russiske baptister opplever stort ungdomsengasjement

Det skjer mye positivt for russiske baptister for tiden. Nylig fikk presidenten for Unionen av evangeliske kristne/Baptistene, Yuri Sipko, overrakt en pris for sin opptreden i russiske medier. Yuri Sipko har mer enn noen annen vært et ansikt utad for russiske evangeliske kristne i russiske medier, og det på en slik positiv måte at landets myndigheter har fått opp øynene for den betydningen evangeliske kristne utgjør i en positiv bygging av det russiske samfunnet. Prisoverrekkelsen skjedde i forbindelse med Den nasjonale bønnefrokosten som ble holdt 16. mars. Det var det 10 nasjonale bønnefrokosten som er blitt avholdt i Russland. Med tanke på hvordan russiske baptister tidligere er blitt forfulgt av landets myndigheter er dette ganske oppsiktsvekkende.

Nå uttaler lederen for ungdomsarbeidet til Unionen av evangelisk kristne/Baptistene, pastor Eugene Bahmutskij (bildet), at russiske baptistungdommer mer og mer engasjerer seg i menighetens arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette er en ny og gledelig trend. Pastor Bahmutskij sier at ungdomsarbeidet har et enormt potensiale. Han gleder seg også over alle de nye menighetene som plantes.

- Vi ser stadig flere russiske ungdommer som reiser ut både som kortids- og langtidsmisjonærer til andre land. Men vi ser også et tydelig engasjement fra ungdommene selv i de lokale sammenhengene de står. De involverer seg mye mer i arbeidet, og er med på å skape positive endringer. Dette handler ikke bare om å pusse opp et slitt menighetslokale, men det handler også om nytt åndelig liv, sier Eugene Bahmutskij.

Han gleder seg veldig over at evangeliet nå spres til enda flere i det vidstrakte russiske riket.

Kritisk for baptistene i Aserbajdsjan

Russiske baptister uttrykker dyp bekymring over det som nå skjer med sine trosfeller i Aserbajdsjan. Situasjonen for baptistene i det sentral-asiatiske landet, i den sørlige og østlige delen av Kaukasus, med grenser til Armenia, Georgia, Russland, Iran og Tyrkia har ytterligere forverret seg. Nylig ble landets baptister anklaget for å være utenlandske spioner i en avisartikkel, og at de "handler mot Allah og Islam." I artikkelen spør artikkelforfatteren om hvorfor nasjonens sikkerhetstjeneste ikke griper inn mot Aserbajdsjan's baptister. Innholdet i artikkelen er spesielt rettet mot baptistmenigheten i Baku, landets hovedstad.

Martyrkirkens venner har gjennom flere artikler orientert sine lesere om situasjonen til baptistene i Aserbajdsjan. Her fremkommer det opplysninger om at baptister fengsles, får sine hjem raidet av sikkerhetspolitiet og sine bibler og kristen litteratur beslaglagt.

Nå forverres denne situasjonen ved at landets baptister angripes offentlig gjennom massemedia. Baptistene i Aserbajdsjan har forsøkt å kontakte landets aviser i et forsøk på å bringe mer nøytral informasjon om seg selv, men at dette ikke nytter. Alt som sies vris og vendes på. Myndighetene i landet bruker ofte journalister til å angripe enkeltpersoner og grupper som på noen som helst måte uttaler seg kritisk til landets menneskerettighetssituasjon.

Generalsekretæren for baptistene i Aserbajdsjan, Ilya Zenchenko, sier i en uttalelse at "vi setter vårt håp til Gud."

Martyrkirkens venner oppfordrer alle sine forbedere om spesielt å be for Aserbajdsjan i tiden fremover. Det fryktes at flere baptister nå vil bli fengslet, og at det vil komme flere husundersøkelser og konfiskeringer av Bibler, sangbøker og annen kristen litteratur.

Kenyansk erkebiskop taler liberale lutheranere midt imot

Den svenska Kyrkan har ingen problemer med at noen av deres menigheter inviterer til okkult praksis i kirkerommet, "vielser" av homofile eller feirer gudstjenester sammen med muslimer, buddhister og hinduer. Men de skal ha seg frabedt at en luthersk erkebiskop kommer fra Kenya til Sverige for å foreta vigsling av en biskop i Missionsprovinsen! Det er så mye, mye verre! Jeg takker Gud for at det finnes modige erkebiskoper fra Afrika!

5. februar 2005 ble Arne Olsson bispeviet av erkebiskop Walter Obare (bildet) fra Kenya.

Svenska Kyrkan var så lite begeistret for bispevigslen at erkebiskop Obare og hans kirke, Den evangelisk Lutherske Kirke i Kenya (ELCK) har måttet betale en meget høy pris for denne svært så modige handlingen. Dette har kostet erkebiskop Obare tillitsposten som teologisk rådgiver for Det Lutherske Verdensforbund, og har også ført til trusler om færre pengegaver til den fattige ELCK kirken.

Men erkebiskop Obare går ikke kompromissets vei. Han er modig. Nå reiser han tilbake til Sverige. Førstkommende lørdag skal han vigsle Roland Gustafsson til biskop i den svenske Missionsprovinsen. Dette skjer i Göteborg. Roland Gustafsson har sin teologiske utdannelse fra Fjellhaug Misjonsskole i Oslo. I mer enn 10 år var han misjonær for Evangelisk Luthersk Mission - Bibeltrogna Vänner (ELM-BV) i Kenya, og fra 2000 misjonsforstander samme sted.

Forut for dette besøket har erkebiskop Obare vært i Tyskland. 8.-14. mars besøkte han Bayern i Sør-Tyskland. Der var han hovedtaler ved årskonferansen til Arbeitskreis Bekennender Christen i Nürnberg. 15 mars dro han til Danmark hvor han deltok på møter i Kirkelig Samling om Bibel og Bekendelse. Og helgen 18.-20. mars deltok han under bispevigselen av Matti Väisänen i Helsingfors. Väisänen var tidligere generalsekretær for Folkmissionen, som er en av de største vekkelsesbevegelsene i Finland.

Erkebiskop Walter Obare vil stå fast på Bibelens grunn. For å hjelpe sine likesinnede reiser han for å styrke de som vil gå motstrøms og følge Guds ord i en tid så sterkt preget av forførelse som vår.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=206612

En klok avgjørelse å ta Helge Hognestad ut av prestetjeneste

Det er utrolig hvor lenge Helge Hognestad (bildet) har kunnet holde på i Den norske kirke. Men nå ser det ut til at det endelig er satt slutstrek for hans prestetjeneste. Skandalen var fullkommen da biskop Rosemarie Køhn gjeninnsatte han i tjeneste. Tydeligere vranglærer er det vel sjeldent at man har med å gjøre, men for biskop Køhn var ikke det noe problem.

Til gratisavisa Huskelappen, som utgis i Hedmark fylke, uttalte Hognestad nylig:

«Gud er en upersonlig allesteds nærværende energi som også ligger i dypet av hvert menneske. Mennesket er ikke syndig, men underveis til et høyere nivå. Kirken har laget den nedverdigende forestillingen at Jesus døde for å sone for våre synder.»

Uttalelsen stiller seg i en lang rekke av lignende ting som Hognestad har sagt opp gjennom tiden.

Nå har nåværende biskop i Hamar, Solveig Fiske, satt foten ned. Hognestad er tatt ut av tjeneste frem til han går av med pensjon til sommeren. Ikke en dag for tidlig om Den norske kirke skulle hatt noen troverdighet igjen i denne saken. Helge Hognestad bryter så til de grader med Guds ord og Den norske kirkes bekjennelse, at om han hadde fortsatt ville det ha skapt en troverdighetsproblem selv for det liberale Hamar bispedømme. Et sted går grensen. Det er ikke mulig å fornekte så sentrale sider ved den kristne tro som Helge Hognestad gjør - og fortsatt være prest.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article5034839.ece

Fem vilkår for utholdende bønn

George Müller (bildet), mannen som ble kalt "troens apostel", burde ha noe å lære oss om utholdende bønn! Jeg har forsøkt å oversette hva Müller beskriver som fem vilkår for utholdende bønn:

1. En full og hel avhengighet av Kristi fortjeneste og fokus på Ham, som den eneste grunn til å hevde noen velsignelse.

"Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen." (Joh 14,13)

"Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt dere ber ham om i mitt navn."

2. Adskillelse fra all kjent synd. "Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre." (Salme 66,18)

3. Tro på Guds ords løfter bekreftet av Hans ed. Å ikke tro Ham er å gjøre Ham både til en løgner og en som gir falske forhåpninger.

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr 11,6) Se også Hebr 6,13-20.

4. Spør i henhold til Hans vilje. Våre motiv må være gudfryktige, vi må ikke søke noen gave fra Gud for å øde dem i våre lyster.

"Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster." (Jak 4,3)

5. Pågående bønnebegjær. Vi må vente på Gud og for Gud, lik en bonde som venter i tålmodighet på høsten.

"Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn." (Jak 5,7)

"Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette. Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over min motstander! Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår meg. Og Herren sa: Hør hva denne urettferdige dommer sier! Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett! Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden." (Luk 18,1-8)

Vi må bli mer djerve i vår bønn

Jeg har latt meg utfordre av disse ordene av C.H Spurgeon denne morgenen:

"Utsatte bønnesvar er ikke bare trosprøver. De gir oss også muligheter til å ære Gud ved at vi holder ved i troen på Ham og stoler på at Han skal gi oss det vi har bedt om."

Etter å ha lest dette kom jeg til å tenke på Jesu ord, slik de er gjengitt i Matteus 11,12:

"Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Av og til er det noe tafatt med våre bønner. Vi trenger en større djervhet. Vår norske væremåte må legges til side. Vi trenger noe av det som vi leser om i Matteus 11, en beslutsomhet. Men mann ved navn Bickersteth har sagt:

"Det at vi er så likegyldige med å gi oss tid til å vente på bønnesvaret, viser hvor lite vi egentlig legger i våre bønner. En bonde er ikke fornøyd uten grøde. Idrettsmannen vil se resultater. Legen følger med om medisinen virker. Skal så den kristne stille seg likegyldig til resulatet av sitt arbeid?

Hver bønn som den kristne ber i tro og som er etter Guds vilje, bedt i Jesu navn og under Åndens ledelse, vil bli besvart, enten det gjelder timelige eller åndelige velsignelser.

Bønnesvaret fører til at Gud blir æret og Hans folk opplever åndelig og evig velsignelse. Jesus avviste aldri noen som kom til Ham og søkte hjelp, og vi tror vi heller ikke nå går forgjeves med våre bønner til nådens trone.

Svaret kan være underveis selv om vi ikke registrerer at det kommer. Den sæd som ligger i jorden gjennom vinteren, fester rot for å kunne spire om våren og gi grøde om høsten. Den synes ikke over bakken, men ser ut til å være død og verdiløs."

I Salme 62,6 leser vi:

"Fra ham kommer mitt håp."

Gledelig framgang for Evangeliska Frikyrkan

Evangeliska Frikyrkan (tidl. Örebromissionen, Helgelsesförbundet og Fribaptistene) kan vise til positive tall for 2009. Det gjelder både hva antall medlemmer og økonomi angår.

Antall medlemmer økte med 333, fra 31.283 til 31.616. Det er døpt 72 flere i 2009, fra 514 døpte i 2008 til 586 i 2009.

Første halvdel av 2009 ble vanskelig økonomisk for Evangeliska Frikyrkan. Dette klarte de å snu til overskudd i andre halvdel. Gavene økte både fra enkeltpersoner og fra menighetene. New Life forsamlingen i Stockholm har størst antall gudstjenestebesøkende, med ca 800. På andreplass ligger Ryttergårdskyrkan i Linkjöping med ca 500 gudstjenestebesøkende hver søndag. Saron i Göteborg er den største forsamlingen knyttet til Evangeliska Frikyrkan med 1.223 medlemmer.

Med tanke på det frafall fra troen som skjer i enkelte menigheter knyttet til Svenska Baptistsamfunnet er det gledelig at Evangeliska Frikyrkan har framgang. Sammenslutningen som utgjør Evangliska Frikyrkan består av 300 menigheter. Evangeliska Frikyrkan er et baptistisk trosamfunn.

Se
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=206476

Bønneaksjon om vekkelse for tre øyer, del 2

Som jeg skrev i går har en Facebook venn av meg startet en bønneaksjon for tre små øyer. Jeg presenterte St. Helena i går, i dag presenterer jeg St. Pierre. Inntil jeg ble kjent med denne bønneaksjonen hadde jeg aldri hørt om St.Pierre, så jeg måtte lete frem en del opplysninger. Håpet er at disse opplysningene skal hjelpe oss til å be mer målrettet:

St.Pierre er lokalisert i munningen av St.Lawrence River i Canada. Her bor det 6000 mennesker. Det var tidlige bosetninger her. Europere lovpriste øya for sine usedvanlige gode fiskemuligheter. I perioder var det opp gjennom historien konflikter mellom franskmenn og engelskmenn her. Øya er i dag under fransk administrasjon.

Øya er egentlig et arkipelag av åtte øyer. Klimaet her er fuktig og kaldt, med lange og harde vintre. Økonomien er avhengig av torskefisket. Fransk er hovedspråk.

Hvordan står det så til med det åndelige klimaet på St. Pierre? Disse isolerte øyene og deres innbyggere har lenge vært katolikker. 3994 av øyenes innbyggere er romersk-katolske. Tradisjonene her er sterke og det er vanskelig å få innbyggerne med seg på endringer. Den første aktive evangeliske forsamlingen ble grunnlagt i 1998. Det er en baptistforsamling med 28 medlemmer. Også franske pinsevenner har forsøkt å etablere en virksomhet på St.Pierre.

La oss be om vekkelse, at mange må komme til en personlig tro på Jesus Kristus som sin Frelser og Herre.

Bønn fra en småprofet

A.W. Tozer, (bildet) var en av det 20 århundres mest betydningsfulle åndelige skikkelser. Da de eldste hadde lagt sine hender på ham, og innviet og innsatt ham til tjeneste som pastor, trakk Tozer seg tilbake til sitt lønnkammer og ba denne bønnen:

Å Herre, jeg har hørt Din røst og jeg fryktet. Du har kalt meg til en kolossal oppgave, i en alvorlig og farlig tid. Du skal ryste nasjonene og jorden, ja himmelen også, for at de ting som ikke kan rystes, skal bestå. Å Herre, vår Herre, Du som bøyet Deg ned for å ære meg så høyt at jeg skal være Din tjener. Intet menneske tiltar seg selv den ære, men det er Gud som kaller, slik som det også skjedde med Aron. Du har ordinert meg som Din budbærer til dem som er harde i sine hjerter og ikke vil høre. De har forkastet Deg, Herre, og det er da heller ikke å vente at de vil motta meg, tjeneren.

Min Gud, jeg skal ikke kaste bort tiden med å klage over min egen svakhet og udugelighet til oppgaven. Det er ikke jeg som har ansvaret, det er Du. Du har sagt: 'Jeg kjenner deg - jeg har kalt deg - jeg helliger deg,' og Du har også sagt: 'Du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg å si, skal du tale.' Hvem er jeg at jeg skulle gå i rette med Deg, eller dra Ditt suverene kall i tvil? Bestemmelsen er ikke min, men Din. Slik er det, Herre, Din vilje skje, ikke min!

Jeg vet godt, Herre, Du profetenes og apostlenes Gud, at så lenge jeg ærer Deg, vil du ære meg. Hjelp meg derfor å holde mitt løfte om å ære Deg i det liv som ligger foran meg, den oppgaven som venter. Hjelp meg til dette, enten det skal bli til vinning eller tap, ved liv eller død.

Det er tid, o Gud, for Deg å virke, for fienden har trengt inn på Dine beitemarker, og Dine får såres og adspredes. Falske hyrder nekter at det er farer og ler av de truende rovdyr, som omringer Din hjord. Fårene blir bedratt av disse leiesvenner og følger dem, mens ulven bryter seg inn for å drepe og ødelegge. Jeg ber Deg, gi meg skarpe øyne, så jeg kan oppdage fiendens nærvær. Gi meg forstand til å skille en falsk venn fra en sann. Gi meg syn, så jeg kan se, og mot til å tale det jeg ser. Gjør min stemme så lik Din egen at til og med de syke får kan oppdage den og begynne å følge Deg.

Herre Jesus, jeg kommer til Deg for å bli pndelig istandsatt. Legg Din hånd på meg. Salv meg med den olje som den nytestamentlige profet skal ha. La det aldri skje at jeg blir religiøs skriftlærd, så jeg mister mitt profetiske kall. Frels meg fra den forbannelse som lurer på det moderne presteskap, kompromissets forbannelse, etterligningenes og profesjonalismens. Frels meg fra den feil å dømme en menighet etter dens størrelse, dens popularitet eller årsbudsjett. Hjelp meg til å huske at jeg er en profet, ikke en religiøs arrangør - men en profet. La meg aldri bli en slave for massene. Helbred min sjel fra kjødelige ambisjoner og fri meg fra attrå etter publisitet. Frels meg fra å bli bundet til ting. La meg ikke få øde mine dager med å være opptatt av uvesentlige ting. Legg Din frykt på meg, Herre, og driv meg til bønnestedet, der jeg får kamp med makter og myndigheter, ja, mørkets herskere i denne verden. Fri meg fra å spise for mye og sove for lenge. Lær meg selvdisiplin, så jeg må bli en god Jesu Kristi soldat.

Jeg godtar hardt arbeid og lite lønn i dette liv. Jeg ber ikke om lette steder. Jeg skal forsøke å være blind for de snarveier som kunne gjøre mitt liv lettere å leve. Om andre går den bedre sti, så skal jeg forsøke å ta den hardere, uten å dømme dem for hardt. Jeg venter motstand, og når den kommer, skal jeg forsøke å ta det rolig. Når det skjer, som det kan hende med Dine tjenere iblant, at jeg skulle få gode gaver av Ditt folk, så stå med meg da og bevar meg fra den ødeleggelse som ofte kan følge med. Lær meg å bruke alt jeg mottar på en slik måte at jeg ikke skader min sjel eller mister min åndelige kraft. Og skulle det skje, ved Din tillatelige vilje, at Din menighet skulle ære meg, så la meg ikke i den stund glemme at jeg er uverdig til den minste av Dine nådesbevisninger, og at om menneskene kjente meg like godt som jeg kjente meg selv, så ville de holde æren tilbake, eller gi den til noen som er mer verd enn meg.

Og nå, Du himmelens og jordens Herre, helliger jeg de dager jeg har igjen til Deg. La meg få ståran de store eller tjene de fattige og små, å velge det er ikke min sak, og jeg ville ikke bestemme noe i den sak, om jeg kunne. Jeg er Din tjener og skal gjøre Din vilje, og den vilje er bedre for meg enn posisjon, rikdom eller berømmelse. Jeg velger den framfor alle andre ting på jorden eller i himmelen.

Skjønt jeg er utvalgt av Deg og æret ved et høyt og hellig kall, så la meg aldri glemme at jeg bare er et menneske av støv og aske, et menneske med alle de naturlige mangler og tilbøyeligheter som plager menneskeheten. Jeg ber Deg derfor, min Herre og gjenløser, frels meg fra meg selv og fra alt det jeg kan gjøre av meg selv, mens jeg forsøker å være en velsignelse for andre. Fyll meg med Din kraft, ved Den Hellige Ånd, så vil jeg gå i Din kraft og tale om Din rettferdighet, ja, Din alene. Jeg vil spre budskapet om Din gjenløsende kjærlighet vidt omkring, så lenge jeg har krefter til det.

Så, kjære Herre, når jeg blir gammel og trett og ikke mer kan virke som nå, da vil Du ha et sted ferdig til meg, høyere oppe. Da vil Du regne meg med i skaren av Dine hellige, som skal være i herlighet til evig tid. Amen. (Oversatt fra The Alliance Weekly)

Et 120 år gammelt profetisk budskap rett inn i vår egen tid

Abraham Blossner var en mann som var opptatt av å leve i forventningen av Jesu gjenkomst. Lik sine mennonitebrødre i Shenandoah Valley (bildet) tok han godt vare på sine melkekyr, hester, høner og noen få griser. Men etter søndagens gudstjeneste satte han seg ned med Bibelen sin for å studere Guds ord. Han ba også mye. Han kjente på en nød om å advare mot de vanskelige tidene som lå foran. I 1881 begynte han å publisere en liten avis som han kalte "Watchful Pilgrim". Han begynte også å utgi noen gamle skrifter som han mente ville være til hjelp for sine mennonitiske medsøsken, og han skrev også en del arikler selv. Peter Hoover, min venn fra den anabaptistiske kommuniteten i Rocky Cape i Australia kom for en måneds tid siden, da han skulle rydde i noen papirer etter sin far, over et hefte som var utgitt av Abraham Blossner. Her skriver han om sendebrevene i Åpenbaringsboken.

I heftet "Sieben Gemeinden in Asien" forteller Blossner historien om Jesu menighet siden dens grunnleggelse og frem til Abraham Blossner's egen tid. Han legger spesielt vekt på det han kaller den laodikeiske tiden. Det er den tiden vi lever i, mente Abraham Blossner.

Når han beskriver sin egen tid, skriver han:

"Tiden for den laodikeiske menighet begynner når den kristne menighet ikke lenger blir forfulgt. Når vi ikke lenger trenger å samles i huler eller på skjulte steder for å holde våre møter, men når vi alle kan lese våre Bibler og tilbe Gud slik som vi ønsker. Å, hvor rikt vi er forsynt med alle ting! Ikke bare det som trengs for våre liv, men langt ut over dette. Vi er omgitt med luksus og på toppen av dette har vi musikkinstrumenter, og all slags underholdning slik at vi ikke skal kjede oss med å lese Bibelen. Nå kan den samle støv i våre bokhyller. Vi lever i en tid som aldri før. En vidunderlig tid hvor det gjøres store oppdagelser... Filosofer, vitenskapsmenn, kjemikere og andre velutdannede mennesker gjør nye oppdagelser... Den laodikeiske ånd tar over: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød."

Så beskriver Blossner hvordan kristne blir fanget av denne laodikeiske ånd. De griper tak i alt som skjer rundt dem, og blir en del av det hele. De korsfester ikke lenger sitt kjød, men har fortsatt et godt rykte blant de kristne. De er opptatt av skjønnhet, av å gjøre det mest komfortabelt for seg selv, og er opptatt av all slags ytre stas. De ber høyt, og de gir penger og vil gjerne bli sett av andre mens de gjør det. De kler seg i siste moter og bygger enorme, lukseriøse kirkebygg, og vil re en seng som er så bred at det er plass for alle i menigheten.

"Satan kommer ikke lenger som en brølende løve, men med en Bibel under armen," skriver Blossner og fortsetter med å beskrive de kristne i denne tiden som kristne som blir mer og mer lik verden.

Heftet er skrevet for ca 120 år siden. Men det er som om det skulle ha vært skrevet i dag. Hva gjør det med oss å lese hans ord? Kjenner vi oss igjen? Får det oss til å vende om, og forstå at vi er bedratt? For sannheten om oss er jo en helt annen:

"Men fordi du er lunken, og verken kall eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - OG DU VET IKKE T DU ER USSEL OG YNKELIG OG FATTIG OG BLIND OG NAKEN." (Åp 3,16-17)

Tiden er kommet da vi må vende om!