Tolstoj, Kristus og Guds rike, del 3

Lesningen av Leo Tolstoj's bok "Hvori består min tro", er en skakende opplevelse! Få har grepet hva Guds rikes lover og prinsipper handler om, som Leo Tolstoj. Jeg har møtt en del kristne som mener at Bergprekenen ikke er mulig å leve etter. I følge dem må den fungere som et slags sjelespeil, hvor man oppdager at man ikke klarer å leve slik, og at man derfor behøver Guds nåde. Bergprekenen hjelper dem med andre ord til å se seg selv som syndere.

Er det virkelig slik at Bergprekenen bare er idealer, og uoppnåelige sådanne, eller mente Jesus at de som er borgere av Guds rike skal leve etter Guds rikes prinsipper?

Et nøkkelord for Tolstoj i denne forbindelse er det Jesus sier i Matt 11,29-30:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig og Min byrde er lett."

Og likeledes ordene til apostelen Johannes: "For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære." (1.Joh 5,3)

Leo Tolstoj forstod det slik at Jesu ord i Bergprekenen skal forstås bokstavelige som lover og prinsipper for Guds rike. Han reagerte sterkt mot kirken, som han mente omfortolket disse ordene. Tolstoj forteller at han har lest Bergprekenen "mange, mange ganger..." Han skriver:

"Det har undret meg at Kristus fremstilte så klare og fortreffelige regler, som nettopp henvendte seg til hvert enkelt menneske, når Han forut visste, at mennesket umulig ved egen kraft kan oppfylle Hans befalinger. Når jeg leser Hans bud, forekom det meg alltid, at de henvendte seg direkte til meg, og at jeg var glad over å føle med meg selv, at jeg straks, fra det øyeblikk av, kunne gjøre alt som krevdes."

Så legger han til: "Men så snart jeg merket, at utførelsen kostet meg noen anstrengelse, minnes jeg uvilkårlig kirkens lære, at mennesket er svakt og ikke i stand til ved egen kraft å følge Kristi bud - og så ble jeg virkelig svak."

Tolstoj mener at kirken ved å understreke at vi ikke klarer å leve etter disse prinsippene og lovene for Guds rike, forråder Jesu ord.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Jeg tror at et av de største utfordringene kirken står overfor i dag, er å ta Jesu ord på ramme alvor! Gjør vi ikke det, svikter vi når det gjelder. Men det er helt klart at det vil føre til at vi må forlate vår komfortsone, og konsekvensene er at vi må begynne å leve annerledes. Spørsmålet er om vi virkelig vil det, eller late som om vi er Kristi etterfølgere?

Kristen pasifisme, del 10

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"En annen evangelisk premiss som leder oss til et ikkevolds-standpunkt er at vi regner Kristi ord i Skriften som endelige. I det vi sier at Det nye testamente er kulminasjonen av Guds vilje kjent i Kristus, så følger det av dette at Hans ord er endelige. Han korrigerer forståelsen av det gamle utsagnet "øye for øye, tann for tann". Gud gav den holdningen til å begrense vold, det er, bare et øye for et øye. Men nå proklamerer Han at vi skal elske våre fiender. Han forteller oss at kjærlighetens vei er bedre. Vi vil bli bedre mennesker, bedre naboer, bedre venner om vi lever av kjærlighet. På spørsmålet som gjenstår er om dette vil fungere i samfunnet, viser Han oss at vi behøver ikke leve, vi kan dø. Ved å gi vårt liv kan noen ganger gjøre mer for å berike verden enn ved at vi fortsetter å leve. Vi kan ikke besvare spørsmålet om krig på basis av om noen vil måtte lide. Selvsagt vil de det. Spørsmålet er heller: Hva slags lidelse velger vi - den krigen som vi påtvinges eller lidelsen som kommer av kjærlighet?

Når en hærstyrke skal ta et høyde på en strand så gjør de det med en plan hvor de vet at de vil måtte ofre tusenvis av sine mannskaper. Tenk om den kristne kirke beveget seg inn i samfunnet med den samme holdningen? Tenk om vi fulgte en helt bevisst plan selv om det ville måtte medføre store tap? Selv om det er visse svakheter knyttet til en slik sammenligning, burde man tenke at før den kristne kirke var villig til å rettferdiggjøre at så mange av dens medlemmer skulle involvere seg i militæret, skulle den først se på den store synd av å være uvillig til å ofre liv for å bygge Guds rike.

Jesus sa: "Når vi griper til sverd", og historien har vist oss at krigsnasjoner går under. Når mennesker velger volden, lider de også konsekvensene av sitt valg. Dette viser seg tydelig i måten Amerika opptrer i verden i dag. Vi blir ikke lenger sett på som vennlige, rause mennesker. Vi blir sett på i forståelsen av makt. Vi har etablert en vane av å bruke vold som svar på verdens problemer.

(fortsettes)

Italienske baptister støtter romfolket

I den siste tiden har vi vært vitne til franske og italienske myndigheters særdeles hardhendte behandling av romfolket. Sigøynerleire er blitt fullstendig ødelagt, og menneskene som har bodd der fordrevet. Dette er ikke noe nytt i romfolkets historie, men det er lenge siden vi har sett slike massive razziaer fra myndighetenes side.

I Italia har italienske baptister nå stilt seg på romfolkets side. En delegasjon fra det italienske baptistsamfunnet var nylig på besøk i seks av sigøynerleirene i Italia, og de er dypt sjokkerte over måten menneskene blir behandlet på. Pr i dag finnes det 150.000 av romfolket i Italia og mange italienere er preget av forutinntatte meninger om dem.

Utenfor Roma finnes en leir som myndighetene har opprettet for romfolket. Den heter "Via Salone", og det finnes ingen offentlig transport til eller fra denne leiren. Den er omgitt av et to meter høyt metallgjerde og er bevoktet. Det kan ta opptil to timer å komme ut eller inn av denne leiren. Denne leiren hvor 1000 mennesker bor sies likevel å være den beste i Italia.

Delegasjonen fra det italienske baptistsamfunnet ble likevel imponert over "Il Dado" leiren i Turin, som sigøynerene selv har renovert. I Turin har myndighetene gitt dem en stor bygning etter at en sigøynerleir med 250 sigøynere brant ned til grunnen for en tid tilbake. I denne leiren bor det ikke bare romfolk, men også somalere, iranere og italienere.

Amerikanske tenåringer "faker" sin kristentro

Den amerikanske nyhetskanalen CNN hadde 27. august et svært interessant oppslag om at stadig flere ungdommer "later som" de er kristne. En av de som blir intervjuet, Kenda Creasy Dean, hevder at amerikanske ungdommer omfavner det hun kaller "moralistisk terapeutisk deisme". CNN forklarer dette slik: "Det er en utvannet tro som portretterer Gud som en 'guddommelig terapeut' hvis hovedmål er å forbedre folks selvfølelse."

Dean er professor ved Princeton Theological Seminary og forfatteren av boken "Almost Christian" (Nesten kristen). Hun mener at denne bedragerske troen er årsaken til at mange tenåringer forlater kirkene.

"Hvis dette er den Gud de ser kirkene, så gjør de rett i å forlate oss i støvet," sier Dean, og legger til: "Menighetene gir dem ikke noe å være lidenskapelig for."

Bakgrunnen for Deans uttalelser er en undersøkelse hun har gjennomført blant 3.300 amerikanske tenåringer mellom 13-17 år. Hun fant ut at flesteparten av de som kalte seg kristne var likegyldige og usikre vedrørende deres tro. Undersøkelsen gjaldt tenåringer fra både protestantisk og katolsk bakgrunn, og de var fra både konservative og liberale menigheter.

Selv om en av fire av de spurte hevdet at de var kristne, var mindre enn halvparten av dem aktive kristne. Mange av ungdommene mente at Gud simpelthen ønsket at de skulle føle godt og gjøre godt.

Undersøkelsen tar også for seg forkynnelsen i disse menighetene. Den er tidstilpasset, snill og svært lite radikal.

Jeg synes denne undersøkelsen er svært interessant av flere årsaker. Den sier ikke så rent lite om tiden vi lever i, som er en tid hvor mange mennesker skaper Gud i sitt bilde. Teologien er bygget på at man tar litt herfra, og litt derfra, og setter så dette sammen til sin egen tro. Når det som forkynnes fra talerstolen heller ikke er Guds ord, men gode tanker om viktigheten av å ha en god selvfølelse, i stedet for en radikal overgivelse og etterfølgelse av Jesus, må det gå galt. Riktig galt.

Du kan lese om dette her:

http://edition.cnn.com/2010/LIVING/08/27/almost.christian/index.html?iref=NS1#fbid=jklXF3rMNU_&wom=false

Kristen pasifisme, del 9

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Bygget på premissene av at vi ikke kan drepe mennesker som Kristus døde for, understreker John Howard Yoder (bildet), i sine betydningsfulle skrifter om kristen pasifisme at det er korset som utgjør selve forskjellen. Kristus er kommet inn i verden for å forløse alle mennesker, og har handlet på vegne av alle mennesker på jordkloden. Vi kan ikke drepe en person og frastjele han eller henne det privilegiet det er å kjenne den fylde av liv som Jesus Kristus tilbyr.

Dette kaller oss til å en pasifistisk holdning ikke av et negativt, men av et positivt standpunkt. Vår stillingstagen forstås som en aktiv inntregning i samfunnet med Guds forløsende kjærlighet. Over alt annet ønsker vi at våre medmennesker skal bli våre brødre i Kristus. Når Jesus sa at det første bud er å elske Gud og at det andre er likt dette - å elske våre medmennesker som oss selv, så ba Han oss om at vi anser våre medmenneskers liv like viktig som vårt forhold til Gud.

Fra et evangelikalt perspektiv så kan det sies at når en kristen tar del i krig så har han abdisert fra sitt langt større kall til misjon og evangelisering. Den måten kristne kan forandre verden på er ved å dele Kristi kjærlighet og evangeliets gode nyheter fremfor tanken om at vi kan stanse anti-Gud bevegelser gjennom makt. Jesus understreket dette poenget til det fulle i Getsemane og på Golgata kors.

Som kristne er vårt svar på volden i verden at vi ikke behøver å leve, vi kan dø. Dette er det ultimate vitnesbyrd på vår tro på Kristi rike og Hans oppstandelse. Det er den samme overbevisning som har motivert mange mennesker til å gå til ukjente eller svært voldsutsatte områder av verden fra hvilke de aldri har vendt tilbake.

(fortsettes)

Ved en kjær venns bortgang

Jeg har nettopp mottatt beskjeden om at en god venn er død. Leen Spaans døde lørdag, etter en tids sykdom.

Leen Spaans var en av bloggens mange trofaste lesere. Helt til det siste fulgte han med på det som ble skrevet her. Og med jevne mellomrom la han igjen kommentarer, hvor han på en stillferdig måte vitnet om sin tro på Jesus og på Guds ord.

Jeg kjenner på en dyp sorg ved Leen Spaans bortgang. Og på en dyp takknemlighet. Det hendte vi ringte hverandre, og jeg kommer aldri til å glemme disse gode samtalene. Heller ikke den varmen og omsorgen som Leen Spaans uttrykte, både gjennom stemmen, gjennom ordene og gjennom hans forbønn. Han var genuint interessert i andres ve og vel. Vi snakket om mangt og mye, Leen Spaans, og jeg. Mange ganger kom han med trøstens ord inn i min egen livssituasjon. Bibelstedene han siterte var alltid ord rett inn i min situasjon, og så hendte det at han sendte meg bilder fra den vakre Helgelandskysten. Leen Spaans var en glimrende fotograf, han hadde en sjelden gave når det gjaldt å feste ting til filmrullen. Nå jeg skrev min siste bok, den om Jesusbønnen, var det derfor helt naturlig å dedikere den til ham. I dyp takknemlighet for hans vennskap, og kloke råd.

Nå kommer det ikke flere bilder i posten, og jeg kan ikke lenger høre hans stemme. Men jeg har så mange gode minner av denne stillferdige mannen, som hjalp meg i vanskelige perioder av mitt liv de siste månedene. Det takker jeg Gud for i dag.

Et av de siste ordene Leen Spaans gav meg var de kjente ordene fra 1.Kor 1,18:

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft."

Som Leen Spaans sa: Jeg klamrer meg til korset.

Jeg tenker: Det er det tryggeste å klamre seg til, for liv og for evighet. Leen Spaans har stridd den gode striden, han har fullført løpet og har bevart troen. "Så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone" for Leen Spaans. Han er hjemme hos Gud.

Vi som er igjen bøyer vårt hode i sorg og savn, og takker for hans liv. I dag går våre tanker og bønner til hans kone, barn og familie.

Rykter, ryktespredning og Guds dom

OPPDATERT:

Å spre rykter er stygt uansett hvem som gjør det, men det blir enda grellere om ryktesprederen er en kristen. Noen kristne synes likevel å ta svært lett på dette å videreformidle rykter, halve sannheter og ondskapsfulle bemerkninger. Som om dette er noe Gud ikke ser.

Men Guds ord er særdeles tydelig med hensyn til ryktespredning, og ryktemakere.

Om slike som baktaler, sier Guds ord:

"baktalere ... De kjenner Guds rettferdige dom, og de vet at de som driver med den slags, fortjener døden." (Rom 1,30 og v.32)

Guds ord har dessuten mye å si om løgn. Om løgnerne heter det blant annet:

"Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever i hor, trollmennene, agudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den annen død." (Åp 21,8)

I en tid som vår hvor Internett finnes er det mangt og mye som finnes der som slett ikke sant og rett. Vi må vokte oss vel for at vi ikke bruker opplysninger vi finner på nettet ukritisk, og videreformidler disse som om det var sant. Facebook er et slikt sted hvor usannheter, løgner og bakvaskelser spres og gjør stor skade.

I forbindelse med at jeg la ut en kommentar til bloggartikkelen min om Glenn Beck og Martin Luther King jr, er det en person som gjennom en rekke kommentarer har videreformidlet noe han har lest om sistnevnte. Og han har ikke spart på stygge karakteristikker av borgerrettighetsforkjemperen og baptisten King. Ingenting av det vedkommende har skrevet kan verifiseres, han gjengir kun ryktene om King, og det helt ukritisk.

Et annet eksempel er ryktespredningen rundt president Obama. Til tross for at mannen tilhører en kristen forsamling, går regelmessig i kirke, har et nettverk av pastorer og kristne rådgivere rundt seg, og i tillegg åpent har snakket om sin tro på Jesus, så videreformidler kristne rykter om at dette ikke er sant.

Slik skal ingen kristen gjøre. Vi må alle vokte oss så vi ikke kommer i skade for å videreformidle rykter, eller skape dem selv, om andre mennesker. Det rammer selvsagt den andre part, men vi kommer heller ikke fri fra dette uten skader selv, og omvender vi oss ikke fra det kan det bety at vi går evig fortapt. Så alvorlig er ryktespredning.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=223348

Usbekisk TV fremstiller kristne som kriminelle

Urovekkende opplysninger om situasjonen til baptistene i Usbekistan, kom frem i rapportene som ble avgitt i forbindelse med den 53. kongressen for Den euro-asiatiske baptistføderasjon, som nylig ble holdt i Moskvas baptistkirke (bildet).

De 62 delegatene fra 11 nasjoner brukte mye tid på å be og ha fellesskap med hverandre. Kongressen var i sin helhet avsatt til å fokusere på misjon og evangeliseringsarbeid. Pastor Viktor Krutko fra Hvite-Russland skal nå lede arbeidet i Den euro-asiatiske baptistføderasjonen. Han tar over etter pastor Vyacheslav Nesteruk fra Ukraina som har fullført sin periode som president for denne føderasjonen.

Delegaten fra Usbekistan kunne fortelle at det for tiden vises to filmer på usbekisk TV, begge tekstet til russisk og usbekisk. En film er laget om Pavel Peichev, som er leder for baptistunionen i Usbekistan. Han fremstilles som kriminell, samtidig som det vises bilder av ham og menigheten han er pastor for. Billedmaterialet forøvrig er satt sammen av bilder fra ulike karismatiske menigheter, og viser noe av de merkelige manifestasjonene som preger noen av disse. Dette billedmaterialet har overhodet ingenting å gjøre med pastor Peichev eller hans menighet. Filmen er ment å fremstille baptistene som en farlig sekt, som folk må holde seg unna.

Den andre filmen handler om en eldre kvinne som dro til Russland og ble en kristen der. Når hun kom tilbake til Usbekistan viste hun stor iver etter å vitne for familie og venner. Til tross for at hun ble advart, fortsatte hun med dette. Så blir hun påkjørt av en bil, og drept. Men ingen muslimsk gravlund ville tillate at hun ble gravlagt der. Slektningene hennes fikk henne begravd ute i ødemarken. Om natten graver sjakalene liket opp igjen, og spiser det. Filmen slutter så med en advarsel om hvordan det går med hver muslim som forråder sin tro. Innholdet i filmen er selvsagt bare oppspinn, men den vises ikke bare på stats-TV, men i skolene.

Det sentral-asiatiske landet Usbekistan er et land med 28 millioner mennesker, men bare 3000 evangeliske troende. Av disse tilhører 1800 landets baptistunion. Det finnes 30 menigheter og 20 grupper som ennå ikke er blitt etablert som menigheter, men bare 11 pastorer og 14 diakoner. Disse utgjør altså en fare for Usbekistan slik myndighetene ser det!

La oss huske de kristne i Usbekistan i bønn.

Få et glimt av Ham - så tilhører du Ham for evig

Denne betraktningen av Watchman Nee (bildet) over 1.Mos 12,7 talte til meg i morgentimene denne søndagen:

"Og han bygget der et alter for Herren."

Det var på det sted hvor Gud hadde åpenbart seg for ham at Abram bygde et alter. Det er ikke før Gud åpenbarer seg for et menneske, at det på eget initiativ ofrer alt de eier til Ham. Men den dagen Gud møter det, da overgir det sitt liv til Gud.

Abram kjente lite til læresetningene vedrørende innvielse og overgivelse, heller ikke hadde han møtt påtrykk fra andre om å innvie seg, og det var kanskje best slik. Jeg er redd for at ikke alle som preker om om innvielse, er innvidde mennesker selv, og mange som forstår det læremessige, begriper lite av det virkelig praktiske.

Men Abram hadde fått møte Gud, og så bygde han sitt alter. Få et glimt av Ham, så tilhører du Ham for evig. To tusen års kirkehistorie kan bare bekrefte dette.

Syv baptistfamiler mistet alt de eide i skogbrannen

De voldsomme skogbrannene i Russland er nå blitt en ikke-sak i media. Lite fortelles om alle tragediene i kjølvannet av en av de verste katastrofene i russisk historie. Men slik er det med avisene og TV-nyhetene. Saken har ikke nyhetenes interesse lenger.

Våre baptistvenner i dette veldige riket ble ikke spart for ildens herjinger. 29. juli brøt det ut en skogbrann i landsbyen Gorkova i Voronesh regionen (det røde feltet på kartet). Voronesh regionen ligger 500 kilometer sørøst for Moskva. Ilden bredte seg svært raskt. I løpet av et kvarter hadde den nådd landsbyen Olkhovatka, som ligger ni kilometer unna! Plutselig snur den kraftige vinden, og ilden slår tilbake mot Gorkova. I løpet av 45 minutter brenner 120 hus i Olkhovatka (bildet), og syv kristne familier tilhørende den lokale baptistkirken mister absolutt alt de eier. Baptistkirken i Olkovatka ble reddet fra flammenes rov.

For å hjelpe disse familiene som ikke har noe å møte høsten og vinteren med samles det inn penger blant de russiske baptistene. Det samles også inn mat, klær og skolemateriell. Den russiske staten har sagt at det vil bli gitt statlig støtte til de som har mistet sine eiendeler, men dette kan ta tid å få utbetalt. I mellomtiden får nå baptistene i Olkhovatka hjelp. La oss huske alle de russiske familiene som nå er rammet av brannkatastrofen i våre forbønner. Mens verden glemmer katastrofen, la oss huske dem som lider.

Hvordan hjelpe mennesker med djupe sår

150 personer deltok på en tredagers bibelskole i Akron Mennonite Chuch i Akron, Pennsylvania. De kom for å lytte til Carolyn Holderread Heggen, en psykoterapeut som har spesialisert seg på behandling av traumatiske opplevelser. Heggen er selv medlem av en anabaptistisk forsamling i Oregon.

Deltagerne lærte om de psykiske og åndelige sårene som soldater opplever i militæret, og hva menigheter bygget på Bergprekenens fred- og ikkevoldslinje, kan gjøre for dem for at de skal oppleve helbredelse for sine sår. Heggen reiser over hele USA med sine seminarer, og deltagerne på bibelskolen i Akron fikk innblikk i en del av denne undervisningen.

Med utgangspunkt i Luk 14,12-23 og med tittelen: Hvem er invitert i ditt selskap?, snakket Heggen om "Realitetene bak myten/Den høye prisen for kamphandlinger", "Post-traumatisk stress og forandret identitet", "Sårene etter kamphandlinger", "Helbredelse for veteraners sår" og "Det forløsende fellesskap."

Foran hver undervisningsbolk var det deltagerne på bibelskolen som fortalte om egne erfaringer med slektninger som bærer på djupe sår etter å ha deltatt i krigføring, og hvordan disse er blitt helbredet gjennom den hjelp de har mottatt gjennom menigheter som tar denne problematikken på alvor.

Kristen pasifisme, del 8

Her fortsetter professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Når vi går tilbake til den tidlige kirkens historie, i følge flere kirkehistorikere, var det en stor prosentandel som avviste konflikt og alt det som fører til krig. Det eneste som de kristne var bevæpnet med var kjærlighet. Eli Stanley Jones (bildet), skriver at vi søker forgjeves i den tidlige kirkens historie for å finne kristne som var involvert i krig. Han understreker at kristne ikke ble soldater, og om de var i forsvaret da de ble omvendt, sluttet de. Jones beskriver de første kristne slik: "vi vil vi vil matche din villighet til å påføre andre lidelse, med vår villighet til å lide, vi vil slå deg ut med vår ånd, med sjelekraft mot fysisk makt, ved å gå en ekstra mil, ved å vende det andre kinnet til," inntil Rom endelig sluttet med å torturere kristne.

Dette perspektivet på historien understreker Det nye testamentes vektlegging at vi går ikke ut med makt, men med kjærlighet; det vi søker er å gjøre er å gjøre vår verden til et sted hvor vi forstår hverandre.

Denne avvisningen av det å ta del i militærtjeneste holdt seg inntil perioden hvor keiser Marcus Aurrelius, som regjerte Rom frem til 180 e.Kr. Etter Konstantins tid, som etter vårt perspektiv institusjonaliserte den frafalne kirke, hvor en hver ble tvunget til å være medlem, fantes det mange "kristne soldater".

I vår æra brakte, Martin Luther King jr, en ny syntese inn i det amerikanske samfunnet. Han lånte den fra Gandhi's filosofi. Han skapte en ny syntese ved å holde sammen Det nye testamentes lære om ikkevold, sammen med Ganshi's strategi for ikkevoldelig motstand og holdt disse frem for det 19 århundres liberale ide om "Guds kongerike i Amerika". Det King gjorde var å konfrontere samfunnet med en ny dimensjon, og det skaket landet helt ned til dets røtter.

Kings filosofi er uttrykt i fem punkter:

1. Ikkevoldelig motstand er ikke for feiginger. Det krever mer styrke å stå for kjærlighet enn å slå tilbake.

2. En slik motstand søker ikke å overvinne eller ydmyke motstanderen, men å vinne vennskap og forståelse.

3. Angrepet er rettet mot ondskapens krefter, ikke mot mennesker som gjør ondt.

4. Ikkevoldelig motstand er en villighet til å akseptere lidelse uten å ta hevn, å akseptere slag fra motstanderen, uten å slå tilbake.

5. Motstanden unngår ikke bare utvendig fysisk makt, men også den vold vi bærer med oss fra vårt indre.

(fortsettes)

Ber kristne forlate menigheter som snakker om sosial rettferdighet

USA byr på det beste og det verste. I vår ba Glenn Beck (bildet), kommentator for Fox-News, kristne som tilhørte menigheter som underviste om sosial rettferdighet, om å forlate disse menighetene! For Beck er det å snakke om sosial rettferdighet ensbetydende med kommunisme og nazisme.

Beck som har bakgrunn som mormoner, bor i en herskapelig bolig til 4,2 millioner USD med kone nr 2, kaller seg nå en konservativ kristen med med liberale meninger. Han er en ivrig tilhenger av at alle amerikanere skal bære våpen. Han er samtidig en varm tilhenger av familien. Men sosial rettferdighet vil han ikke høre tale om!

Det utrolige er at Beck i dag vil bruke 47 års dagen for Martin Luther King jr. berømte tale: "I have a dream" til å tale tale på nøyaktig samme sted som Martin Luther King jr holdt sin tale, men Beck vil ikke snakke om urett som begås mot mennesker, og drømmen om frihet og rettferdighet som King gjorde. Han vil lede sin "Restoring Honor" kampanje, og den går ut på å bekjempe kristne som kjemper for de verdiene Martin Luther King jr. sto for.

Jim Wallis, en profetisk røst i dagens USA, sier i en kommentar til Beck's kampanje at han på sin side vil utfordre amerikanske kristne til å forstå den virkelige betydningen av Martin Luther King's historiske tale, og arbeide for sosial rettferdighet, for forsoning mellom folkegrupper og den amerikanske kirkes helse. Wallis som leder organisasjonen Sojourners, er redaktør for magasinet med samme navn. Wallis er ikke en person Beck har særlig til overs for.

Samtaledag om fred og ikke-vold i anabaptistisk tradisjon

Nätverket Anabaptist arrangerer en spennende temadag sammen med baptistkommuniteten Björken i Brinckebacken, Örebro 2.oktober 10.00-12.00. Tema for dagen er: "Att avstå våld och att stifta fred."

Dagen er ment å være en samtaledag inspirert av anabaptistisk tradisjon om fred og ikke-vold.

Da det anabaptistiske nettverket ble stiftet i Sverige for en tid tilbake, sluttet det seg til de anabaptistiske kjerneverdiene til anabaptistiske nettverket i England. Her heter det blant annet:

"Fred tilhører evangeliets hjerte. Som Jesu etterfølgere i en splittet og voldsom forplikter vi oss til å finne et ikke-volds alternativ, og å lære oss til å stifte fred mellom individer, innen og mellom kirker, i samfunnet og mellom nasjoner."

Samtaledagen er åpen for alle, det er gratis inngang, men det kreves påmelding. Jeg er selv medlem av dette nettverket, og formilder videre beskjed om du som leser dette skulle ønske å delta. Du kan skrive til meg på: bolahans@online.no

Evangeliserer med luktfrie griser!

Mark Patenaude, misjonær utsendt fra Sørstatsbaptistene, har tatt i bruk uvanlige evangeliseringsmetoder. På et møte i Thailand fikk han høre om problemene til thailandske grisebønder. På grunn av luktproblemet var de tvunget til å ha grisefarmene sine ute på landsbygda, og med store avstander til de lokale markedene gjorde dette det svært vanskelig for fattige og gjerne gamle grisebønder.

Patenaude, som er fra Minnesota, visste med en gang hvordan dette problemet kunne løses. Han kjente til en sørkoreansk metode som bruker ulike mikroorganismer som brytes raskt ned, og som gjør grisene luktfrie. Sammen med en lokal grisebonde startet Patenaude prosjekt "luktfrie griser". Samtidig som han lærte opp grisebonden, delte han evangeliet med ham. Men mannen var ikke interessert. Det var heller ikke de andre grisebøndene. Nå skal det sies at Thailand er et land hvis innbyggere er svært vanskelig å nå med evangeliet. Patenaude og hans kone rådførte seg med thailandske kristne. De følte seg nedtrykte, men hver gang de ba sa Gud til dem: "Det er her dere skal være akkurat nå!"

Nå venter de mens såkornet skal gro og vokse. Grisebøndene er overvettes begeistret for de luktfrie grisene, og prosjektet vekker stor oppmerksomhet. La oss be sammen med ekteparet Patenaude at de vil få det gjennombruddet de ønsker, sammen med de lokale forsamlingene i Thailand. De begynner å se små tegn til at flere i landsbyene er interessert i mer enn i lukftfrie griser.

Kristen pasifisme, del 7

Her fortsetter professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"I vårt samfunn er det et annet spørsmål vi må stille oss: Hvilke retningslinjer finnes det for en kristen som deltar i en regjerings arbeid? I et forsøk på å være konsekvent med premissene jeg allerede har lagt, går det frem at kristne kan tjene i politiske posisjoner så lenge de ikke forsøker å skape en statskirke. Det er vårt ansvar som kristne å arbeide for at regjeringen er sekulær og til å respektere de kristnes frihet til lojalt å tjene deres egen konge. Kristne vil hjelpe politikere som sitter med politisk makt til å forstå hvorfor en kristen konstant må si: "Cæsar er ikke min herre, Jesus Kristus er Herre."

Av dette kan jeg utlede at kristne bare skulle tjene på et politisk nivå hvor de ærlig kan utøve sin funksjon uten å kompromisse deres troskap til Jesus Kristus som Herre. De skulle ikke vurdere å inneha hvor de ikke kan utføre sine plikter i deres jobb og forbli tro mot deres medlemskap i Guds rike. Å utføre sine sine plikter og bryte deres troskap mot Kristus er galt. På samme måte: å leve etter sin overbevisning og ikke utføre forpliktelsene arbeidet de gjør med den respekt til samfunnet en slik jobb medfører, vil også være feil. En kristen i et politisk verv tjener målsetningene til regjeringen akkurat like mye som en sekulær person gjør det, men en kristen er også vitne til de høye verdiene som Jesus Kristus representerer. Kristne skulle aldri bruke en mektig politisk posisjon som en mulighet til å oppnå Kristi mål for menneskeheten. For en kristen er ønsket om å herske alltid feil. Vårt utgangspunkt er å tjene. Bevisstheten om dette vil holde oss borte fra å strebe etter makt, et stev som Malcom Muggeridge kalte: 'viljens pornografi.'

Den som aksepterer dette standpunktet - at Nytestamentes ikkevoldslinje er det krav Kristus har gitt sine disipler som et uttrykk for realitetene i Hans rike - de vil også følge andre evangeliske premisser i troskap mot Jesus Kristus. For eksempel: Kan man delta i krig og ta livet av en person som Jesus Kristus døde for når vår viktigste oppgave er å vinne dem personen slik at den blir vår bror eller søster i Kristus? Eller: siden Guds rike er globalt og er et uttrykk for ulikhetene til hver nasjon og folkegruppe, når ens eget land er i krig med med et annet land, kan da kristne delta vel vitende om at om de så gjør vil kunne være i krig med personer som hevder at de tilber den samme Herre?

(fortsettes)

Jimmy Carter lykkes i Nord-Korea

I følge Carter-senteret lykkes tidligere president Jimmy Carter å få løslatt Aijalon Mahli Gomes fra fangenskapet i Nord-Korea.

I en pressemelding dette fredssenteret sendte ut i dag tidlig, fortelles det at Gomes er ventet tilbake til Boston i ettermiddag, og vil da bli gjenforenet med sin familie.

Carter-senteret understreker at Jimmy Carters reise var av privat karakter, og at den ikke var sponset av den amerikanske regjeringen. Sammen med Jimmy Carter deltok flere fra Carter-senteret.

Om du vil lese mer om hva dette senteret arbeider med, finner du deres web-side her:

http://www.cartercenter.org/homepage.html

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=223156

Tolstoj, Kristus og Guds rike, del 2

Her fortsetter Leo Tolstoj (bildet) å fortelle om hvordan hans liv ble forvandlet ved å lese evangeliene. Jeg har forsøkt å "modernisere" språket noe, men har beholdt flesteparten av ordformuleringene fra den danske oversettelsen fra 1889:

"Jeg vil fortelle, hvorledes jeg kom til erkjennelsen av Kristi lære, og hvordan sannheten kom til å stå klar og tydelig for meg så at det ikke kunne være tale om tvil.

Det skjedde på følgende måte: Like fra min tidligste ungdom, ja allerede som barn, da jeg begynte å lese Det nye testamente på egen hånd, har alltid steder i evangeliene, hvor Kristus taler om kjærlighet, ydmykhet, selvfornektelse, selvoppofrelse og om å gjengjelde ondt med godt, tiltalt og berørt meg mest. Dette stod også alltid for meg som innbegrepet av den kristne tro og som det mes tiltalende ved den, det, for hvis skyld jeg - etter fortvilelse og vantro - i erkjennelse av lærens betydning for den kristne arbeidende klasse, antok den tro, hvortil disse folk bekjente seg, det vil si jeg gikk over til den såkalte ortodokse kirke. Men jeg innså snart, at jeg ikke i Kirkens lære ville finne bekreftelse på forklaringen av de grunnsannheter i kristendommen som forekom meg viktigst. Det, som jeg antok for å være det viktigste i Kristi lære, anså Kirken ikke for å være hovedsaken. Den la mer vekt på noe annet. I begynnelsen tilla jeg ikke denne eiendommelighet ved Kirkens lære noen betydning. "Hva gjør det?" tenkte jeg. "Det er kun, at Kirken foruten læren om kjærlighet, ydmykhet og selvoppofrelse, også anerkjenner en annen, dogmatisk, utvortes lære. Denne lære tiltaler ikke meg, den virker endog frastøtende på meg, men den gjør egentlig ingen skade.

Men etter hvert innså jeg, at denne eiendommelighet ved Kirkens lære, ikke var så uvesentlig, som jeg i begynnelsen hadde trodd. Kirken virket også frastøtende på meg ved sin forunderlige troslære, ved at den godtok forfølgelser, fordømmelser og krig, og at tilhengerne av de forskjellige trosbekjennelser gjensidig kjetterforklarede hverandre.

Min tillit til den ble særlig rokket nettopp ved dens likegyldighet for det som jeg anså for hovedsaken i den kristne lære, mens den viste forkjærlighet for det, som jeg mente var en biting. Jeg følte at her var ikke alt som det burde være, men jeg klarte ikke å finne ut hva denne feilen var."

(fortsettes)

10 oktober - verdensbønnedagen for de fattige

10. oktober arrangeres verdensbønnedagen for jordens fattige og undertrykte. Målet er å få 100 millioner kristne til å be, at 10 millioner av disse tar et standpunkt og vil stå sammen med de fattige og at 1000 politiske ledere og beslutningstagere og at denne bønneaksjonen vil øve innflytelse på 1000 politiske ledere og beslutningstakere.

Blir du med?

Det er profeten Mika som har gitt navnet til dette bønneinitiativet, profeten som mer enn noen annen talte Guds hjerte for enker, foreldreløse og fattige.

Det er opprettet en egen nettside, som gir gode opplysninger for dem som vil delta i bønn. Her kan du lese mer om hvem som står bak, her finnes en egen bønn for dagen, her kan du laste ned musikk, lese bakgrunnsmateriale med mer. Jeg kommer tilbake med mer informasjon etter hvert. Dette er bare en påminnelse om at 10. oktober i år er dagen da vi retter all vår fokus mot de som lider på grunn av uretten som begås mot dem. Det er på høy tid at kristne igjen engasjerer seg de fattige og gjør noe med uretten.

Nettsiden finner du her:

http://www.micahchallenge.org/get-involved/micah-2010

Du vil også finne en fast link til denne siden under "Interessante linker" på bloggen her.

Vekkelse i amerikansk småby

Det er brutt ut vekkelse i den lille amerikanske byen Deville i Louisianna, som har 1000 innbyggere. I løpet av fem dager har 62 mennesker tatt de første skrittene på troens vei.

Den 87 år gamle baptistkirken har fått en skikkelig vitamininnstrøytning gjennom det som nå skjer. Når pastor Robby Pole, i Longview Baptist Church i Deville, skulle annonsere årets møteserie i lokalavisen opplevde han at Gud talte til ham. I stedet for å bruke menighetens navn i annonsene skulle han bruke ordet "community", som i denne konteksten betyr lokalsamfunn. Responsen var overveldende. Folk som aldri hadde satt sine bein innenfor kirkedørene kom. Lokalbefolkningen opplevde at dette var noe for dem, ikke bare for de som vanligvis går på kristne møter.

Til møtene kom mennesker som opplevde livskriser av ulike slag. Men det var ikke bare de kirkefremmede som opplevde å ha det slik. Dette var også en krisetid for den lokale baptistmenigheten. Den hadde slitt i mange år med synkende medlemstall, og hadde søkt i mange år ulike måter å nå ut med evangeliet på. Pastor Pole sier det rett ut: "Jeg har vært 22 år i tjeneste for Guds rike, 2009 var det vanskeligste av alle disse årene."

I februar hadde menigheten invitert Bill Britt til å komme til menigheten. Han er en av veteranene blant evangelistene i Sørstatsbaptistene, med mer enn 800 møtekampanjer bak seg. Menighetens diakoner og frivillige hadde delt ut mer enn 3000 invitasjoner. Hvert eneste hjem i Deville var blitt oppsøkt, pluss 2000 andre hjem i områdene rundt det lille lokalsamfunnet.

Så ba menigheten i 40 dager for menneskene som bodde i Deville, og da evangelist Bill Britt kom til møtehallen den første kvelden, var gjennombruddet der. Gjennom uken ble det holdt spesielle arrangementer for ulike målgrupper: Det ble servert middag for spesielle gjester og det ble arrangert en egen pølse- og pizza dag for ungdom. Denne kvelden dukket det opp hele 80 ungdommer og deres foreldre. Dette var mennesker som aldri kom til kirke. Når evangelist Britt preket om Jesu korsfestelse var det helt stille i forsamlingen, og etter på gikk flere av ungdommene fram for å ta imot Jesus som sin Frelser og Herre.

Tolstoj, Kristus og Guds rike, del 1

Jeg sitter med et gammelt klenodium i mine hender. Den har gulnende blad, og er utgitt i Köbenhavn i 1889. Boken er skrevet av grev Leo Tolstoj (bildet). Den store russiske forfatteren er 55 år gammel når han skriver denne redegjørelsen for sin tro. Fem år tidligere har han en skjellsettende opplevelse av Jesus, som forandrer hans liv totalt. Han beskriver dette på følgende måte, og beskrivelsen er vel en av de aller beste jeg har lest om hva en omvendelse egentlig betyr:

"For fem år siden begynte jeg å tro på Kristi lære - og mitt liv var plutselig som forvandlet: Jeg ønsket ikke mer, hva jeg hittil hadde ønsket, og hva jeg hittil ikke hadde ønsket, det ønsket jeg nå. Hva jeg tidligere hadde ansett for godt, forekom meg nå som ondt, og det jeg hittil hadde ansett for ondt, forekom meg nå å være godt. Det gikk meg som et menneske, som går ut for å avgjøre en viktig sak, og så underveis plutselig kommer til den erkjennelse, at saken er til ingen nytte og - vender om. Alt hva som før var til høyre - er nå til venstre, og alt det som var til venstre - er nå til høyre. Det var et fullstendig omslag i mitt liv. Godt og ondt skiftet plass. Og grunnen til dette var at jeg nå oppfattet Kristi lære på enn annen måte enn tidligere."

Tolstoj skriver at det ikke er hans hensikt å fortolke Kristi lære gjennom det han skriver. Det han vil er å fortelle sine lesere hvordan han selv har erfart og forstått det han har lest seg til i Det nye testamente, og da særlig Bergprekenen.

Det Jesus har sagt, sier Tolstoj, er så enkelt at selv den enfoldige kan forstå det.

"Alle mennesker kunne ikke innvies i dogmatikkens, homiletikens, patristikens, liturgiens, hermeneutikens og apologetikens dypsindigheter. Men alle kunne og bør forstå, hva Kristus har sagt til alle de millioner ulærde og ubetydelige mennesker, som har levd og som ennå lever. Alt det, som Kristus har sagt til alle disse vanlige mennesker, som ikke har hatt noen mulighet til å søke Hans lære fortolket av Paulus, Clemens eller Johannes Chrysostomos, det forstod jeg den gang ennå ikke. Men nå forstår jeg det, og det er det jeg vil fortelle."

I en serie med artikler fremover vil jeg hente ut noe av det Tolstoj skriver i denne boken som på dansk fikk tittelen: Hvori består min tro. Jeg tror mange av bloggens lesere vil finne dette veldig interessant, i hvert fall de som tror at Bergprekenen gjelder for Guds folk også i denne tid, og ikke er noe som først skal leves ut i et fremtidig tusenårsrike. Ikke minst vil jeg tro at leserne vil finne Tolstoj's trosbekjennelse interessant. Men mer om det etter hvert.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 6

Her fortsetter Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Å komme overens med krigens problematikk handler ikke om et isolert emne, men med problemene til en hel menneskehet. Det inneholder spørsmålet om folkegrupper, fattigdom, like rettigheter og friheten for personer til å være individer. Skal vi møte de spørsmålene som her reises på en ærlig måte må vi se på et større spørsmål: det som handler om synd. Som Samuel Shoemaker har sagt: "Du venter ikke at en krig skal se på ondskapens problem, krig er simpelthen ondskapens problem skrevet med store bokstaver."

Nært forbundet med det foregående er det faktum at krig svært ofte er forbundet med det å beskytte eiendom. Som kristne vil vi respektere myndighetenes rett til å erklære krig for å beskytte sitt eget territorium. Men en kristen som er en samvittighetsfull motstander av å delta i krig må være konsekvent i til hans eller hennes holdning til materielle ting. En kristen må ta Jesu undervisning i Bergprekenen at personlighet er mer verdifullt enn materielle goder og at vi ofrer livet livet for materielle goder. (Luk 6,29-35)

Dette betyr at vi som kristne som lever med en regjering som gjør det mulig for oss å bli rike ikke kan forlange at denne regjerningen skal ofre menneskers liv for å beskytte vår materialisme. En kristens holdning med hensyn til materiell eiendom er ikke den at det er en legal rett, men også et ansvar, av et moralskt ansvar til å bruke de tingene vi har fått til å hjelpe andre.

(fortsettes)

Solid bibelundervisning gratis til din epostadresse

Gjennom flere måneder har jeg hatt den store gleden, og velsignelsen av å lytte til bibelundervisning via Internett fra konservative mennonitmenigheter i USA og Canada. Nå gjøres denne undervisningen tilgjengelig for flere.

Det er prekenen fra søndagens gudstjeneste du får del i. Opptakene er gjort i flere menigheter, og med ulike talere. Alt er på engelsk, men det er ikke nødvendig at man kan engelsk veldig godt. De fleste vil ha utbytte av å lytte på dette. Forkynnelsen er en grundig utleggelse av Guds ord, over relevante emner og gir ofte praktisk hjelp.

Slik det fungerer så sendes det en fil til din epostadresse. Preknene kan ikke lastes ned fra noen nettside. Det er også muligheter for å få tilsendt CD-plater ved behov. Skulle du ha ønske om å få dette tilsendt - det er aldeles gratis - så kan du sende en epost til:

laverne@gospeloasis.net

Jimmy Carter tar bergprekenen på alvor

På noen områder deler jeg ikke det teologiske synet til USAs tidligere president, Jimmy Carter (bildet). Men jeg er full av beundring for hans fredsengasjement. Den nå 86 årige ekspresidenten landet i dag i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, i et forsøk på å få satt fri amerikaneren Aijalon Mahli Gomes, som er dømt til åtte års straffearbeid.

86 år er en meget anseelig alder. De fleste har trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste når man har nådd den alderen. Men ikke baptisten Jimmy Carter. Foruten hans sterke engasjement for fred i flere av verdens farligste krigsoner, arbeider også for organisasjonen Habitat for Humanity (se hjelmen som Carter bærer på bildet). Denne organisasjonen arbeider med å bygge hus for de fattige og upriviligerte i samfunnet. Carter har, sammen med kona Rosalyn, arbeidet sammen med Habitat for Humanity en årrekke. De avsetter tid av sin sommerferie hvert år for å gjøre en innsats med husbygging. Peanøttdyrkeren fra Georgia svinger også hammeren!

Det er ingen tvil om at Jimmy Carter fortjente fredsprisen. Han tar sin tro og sin overbevisning på alvor, og det er naturlig å tenke på Jesu ord i Bergprekenen når man tenker på ham:

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5.9)

Det er godt at verden har en mann som Carter. Hvem skal hjelpe mennesker som Gomes når når Carter en dag er hjemme hos Herren?

Nå håper Carter å få med seg Gomes tilbake til USA på hans 30 års dag. Gomes ble arrestert av nord-koreanske myndigheter i januar, etter at han hadde tatt seg ulovlig inn i Nord-Korea fra Kina.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=222890

Det svenske baptistsamfunnet inn i tåkeheimen

Nätverket for klassisk baptisme og kristen tro har skrevet et leserbrev i Dagen hvor de kommer med en analyse av situasjonen i Det svenska Baptistsamfunnet. Analysen er en analyse av tidsånden, så den burde være av like stor interesse her i Norge. Jeg gjengir innlegget på svensk, da jeg går ut fra at de fleste av bloggens lesere er i stand til å lese broderfolkets språk:

Den teologiska nyorienteringen och omtolkningen av evangelium och missionssyn inom Svenska baptistsamfundet går i rasande fart. Sådant som knappt kunnat tänkas förut omvandlas nu raskt till själva samfundets hållning. Här gäller det att hänga med.

Baptistsamfundet är ledande huvudman med majoritet i styrelsen för Sjöviks Folkhögskola. 2007 startade skolan en filial - Sveriges första muslimska folkhögskola, belägen i Kista - för att hjälpa en muslimsk förening. Skolan bygger på islamiska grundprinciper och har bland annat som syfte att skapa en trygg utveckling för svenskmuslimsk identitet i Sverige. Lägg märke till den religiösa markeringen. Från 2010 ska Kista vara avknoppat från Sjövik som självständig folkhögskola men historiken kommer man inte ifrån: Sveriges första folkhögskola med muslimskt syfte och grund - startad av baptisterna!

Nu nöjde sig inte baptisterna på Sjövik med detta utan ansökte 2008 hos staten om pengar att få starta en imamutbildning. Syftet var uttalat att genom utbildning i språk och samhällskunskap hjälpa hitresta imamer att fungera bättre i sin prästerliga mission för muslimer i Sverige. Teologin ansågs de redan kunna. Efter att regeringen tillsatt en utredare avslogs ansökan, bland annat med argument som borde varit baptisternas: staten ska inte blanda sig i inre samfundsangelägenheter. Imamerna själva visade sig också vara mindre ivriga än baptisterna att få igång denna utbildning. Baptistsamfundets stöd för muslimsk mission i Sverige är dock anmärkningsvärt.

Baptistsamfundets missionssyn har blivit allt otydligare. Missionsföreståndare Karin Wiborn åkte till Syrien, även som främsta representant för hela svenska kristenheten(SKR:s ordförande). Som reseminne lyfte Wiborn främst fram "den starka upplevelsen att få be för världen tillsammans i moskén med den islamiske stormuftin" och några andra kristna ledare. På programmet stod även artigt tedrickande med den syriske presidenten i ett land med digra överträdelser på till exempel Amnestys listor.

I en engagerad debattartikel på DN Debatt 23 juli välkomnar Wiborn, i egenskap av missionsföreståndare, tillsammans med några andra kristna ledare "en utveckling där Sverige tar klivet från ett monolitiskt kristet protestantiskt till ett mångkulturellt samhälle som söker sin roll i en globaliserad värld". Med mångkulturellt menar författarna även mångreligiöst och den ökande pluralismen kan "utveckla en gemensam högre kultur". De kyrkliga ledarna vill "nyfiket bejaka" bland annat judarnas och muslimernas erfarenheter - "se rikedomen och ta den till sig". Vi uppskattar initiativ för religionsfrihet, men deras budskap går utöver detta.

Jesus ger sina lärjungar uppdraget att göra alla folk till lärjungar, Jesu lärjungar, men baptistsamfundets ledare ser hellre att svenskarna bejakar ett antal olika religioner. Tyvärr ligger detta i linje med mycket som vi hört förut. Men vi känner inte till någon "högre kultur" än att människor får möta frälsning genom Jesus, och Wiborns liksom alla kristnas gudagivna uppdrag är att förmedla detta budskap till såväl ateister, judar som muslimer. Vår kritik skall dock inte enbart ses som kritik av en enda person utan vi ser skeendet som symptom på ett tillstånd. En ledare blir inte tillsatt av en slump och sedan en tid har Svenska Baptistsamfundet inlett en gemensam resa mot ett allt otydligare evangelium.

Uppdraget från Jesus har inte förändrats. Jesus är fortfarande Vägen, Sanningen och Livet och ingen kommer till Fadern någon annan väg. Baptisters kallelse är att vinna människor för Jesus och vägen dit är omvändelse, tro och dop som den alltid har varit. Först när vi har en klar identitet och förankring i vårt evangeliska kristna budskap har vi någonting betydelsefullt att erbjuda samhället och människor av andra trosinriktningar i vårt multikulturella samhälle.

Baptism är att stå för religionsfrihet, men också det smala och obekväma att alla gudar utom Jesus leder fel. Det är detta vi vill se och höra från Svenska Baptistsamfundet. En omvändelse tillbaka till Jesus eget evangelium, till ordet, sanningen och kallelsen. Och vi undrar ärligt hur länge vanliga baptister tyst skall acceptera utvecklingen, och hur länge Guds nåd kan få vila över ett folk som rör sig allt längre in i dimmornas värld?

Lars-Göran Berg, Peter S Dahlström, Stanley Eklind, Thomas Forslin, Lennarth Gustafsson, Mikael Hansson, Christopher Hayes, Tobias Hedlund, Michael G Helders, Agneta Jåfs, Torbjörn S Larsson, Gunnel Norro, Ove Parsmo, Nils-Olof Persson, Ulf Wilnerzon Nätverket för Klassisk Baptism och Kristen tro

Steinkjer får frikirke

Det er med stor glede vi registrerer at Steinkjer har fått egen Frikirke!

Den nye menigheten, som startet opp som husfellesskap i februar 2008, har fått god oppslutning og 15. august ble menigheten offisielt stiftet med navnet Steinkjer Frikirke. Søndag 10.oktober blir etableringen markert med en festgudstjeneste, hvor pastor Thomas Bjerkholt skal tale og det skal foretas ordinasjon av eldste og innsettelse av diakoner. Som eldste er John Arne Gladsø og Sigvald Jenssen valgt, diakoner er Eva Karin Valan Gladsø og Liv Gregersen Ulvin.

Den nye menigheten har sin egen nettside, som du finner her:

http://husfellesskap.no/

Vi ønsker den nye menigheten Guds rike velsignelse. Måtte den ha rik framgang, både i Steinkjer og områdene omkring.

På det lille bildet ser du Geir Spachmo som taler på et av møtene om nødvendigheten av å tro at Bibelen er Guds ord og holde fast ved det. Spachmo er en av de ledende innen Trondheim frikirke.

Nøden for Sibir

På BBC HD har jeg fulgt en serie om Russland. Et av disse programmene har handlet om Sibir. Visste du at du kan plassere hele USA og Vest-Europa innenfor Sibirs grenser? Og ennå er det god plass igjen! Vi snakker om et svært landområde. Sibir utgjør 77 prosent av Russlands territorium, og er på hele 13,1 million kvadratkilometer. Men bare 25 prosent av Russlands befolkning befinner seg her, det vil si 36 millioner mennesker. Noen sier at ordet "sibir" kommer fra et tyrkisk ord som betyr "det land som sover."

Når jeg ser slike programmer som dette fascineres jeg ikke bare av landskapet og menneskene, men jeg spør meg selv: hvordan står det til med Kristi forsamling, hvor mange kristne finnes det, hvor mange unådde? I dagene som har fulgt etter at jeg så denne BBC serien har jeg kjent på en nød i mitt hjerte for Sibir. Som trofaste lesere av bloggen vet la Gud for mange år siden en nød i hjertet mitt for de slaviske folkeslagene. Den nøden fikk jeg like etter at jeg ble en kristen i 1972.

Nå har jeg begynt å studere Johannes Reimer's bok: "Gebet für die Volker der Sowjetunion", som gir en mengde informasjon om forholdene til de ulike unådde folkeslagene i det veldige russiske riket. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at Gud har veldige planer for Russland.

Ser vi Russland under ett så har dette enorme landet hele elleve tidssoner. De sovjetiske myndighetene opererte med ca 130 folkeslag, og disse utgjorde de 300 millioner mennesker som da levde i det som ble kalt Unionen av Sosialistiske Sovjetrepubikker. Etniske eksperter ved Russlands universiteter, og utenlandske etnologer regner i dag med at det er 537 etniske grupper i Russland. Patrick Johnstone, mannen bak bønneatlaset "Operation World", som i disse dager er ute med en ny oppdatert utgave, sier at det riktige tallet er 596 folkeslag, og at 530 av dem er såkalt unådde!!!

Hva gjør dette med oss? Skaper det nød i ditt hjerte? Hos meg gjør det nettopp det. Derfor vil jeg i tiden fremover presentere noen av disse unådde folkegruppene, muligens opprettes det en egen blogg for dette, slik at det skal bli lettere å finne bakgrunnsartiklene. Målet er tosidig: at flere kan være med på å be målrettet for at mange skal bli frelst. Dernest håper jeg at vi gjennom vårt misjonsarbeide - White Fields Misson - kan etablere kontakt med russiske menigheter som driver eller vil satse på misjon i Sibir.

Mer om dette senere.

Lager videoblogg og satser på økt giverglede

Den nyvalgte lederen for Sørstatsbaptistene, Bryant Wright (bildet), har opprettet en egen webside for bønn:

http://www.pray4sbc.com/

Her vil Wright postlegge videoblogger og annet materiale, som vil gjøre det lettere å be mer fokusert og målrettet for Sørstatsbaptistenes store misjonsarbeide verden over.

I sin første videohilsen snakker Wright om den årlige Lottie Moon Christmas Offering, en årlig innsamlingsaksjon hvor pengene skal brukes på offensivt misjonsarbeid. Wright håper det i forbindelse med årets aksjon kan settes rekord. Han siterer et brev fra Kyle Waddell, pastor for Pine Level Baptist Church i Early Branch i South Carolina, som hadde satt seg som mål å få inn 2,000 USD på årets innsamlingsaksjon. Pastor Waddell henvendte seg til menigheten med en utfordring om å gi mer til misjon i forbindelse med julelønningen, og resulatet ble hele 10.000 USD.

Nedgangstider til tross. Sørstatsbaptistenes medlemmer er ivrige givere til misjon. Oppfordringen fra den nye presidenten vil utvilsomt føre til at mange menigheter nå setter seg nye mål for årets store misjonsgave.

Videobloggen til Wright vil oppdateres en gang i måneden. Du vil finne den igjen under "Interessante linker" her på denne bloggen.

Er vi rede for Herrens snarlige gjenkomst?

"Vår Herres umiddelbare gjenkomst," erklærer den anerkjente bibellæreren R.A Torrey (bildet), og legger til: "er det store bibelske argumentet for et rent, uselvisk, hengitt, ikke verdslig, aktivt kristent liv."

Jesu gjenkomst er nær. Det viktigste av alle spørsmål er derfor dette: Er jeg rede for Herrens andre komme?

Når Jesus taler om de siste tider, understreker Han behovet for to ting:

"Våk derfor, og be hver tid og stund om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen." (Luk 21,36)

Det ene er altså behovet for å våke, det andre er nødvendigheten av å be. Med hensyn til tiden før Jesu gjenkomst hører dette sammen, og kan ikke skilles ad. Det snakkes om bønn, selv om det ikke er mye av det heller i vår tid, men ennå mer sjeldent hører man noen løfte frem nødvendigheten av å våke. I det hele tatt er det ikke mange som snakker om Jesu gjenkomst lenger. Det er vel også et tidens tegn.

I Bibelens siste bok, sier Jesus:

"Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam." (Åp 16,15)

I sin tale om de siste tider, sier Jesus:

"Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer. Men dette skal dere vite: Hadde husets herre visst i hvilken time tyven ville komme, ville han holde vakt og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset hans. Derfor skal også dere være beredt, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det." (Matt 24,42-44)

Dette er virkelig en tid for å be, og for å våke.

10 åring deltar aktivt i evangeliseringsarbeid

10 år gamle Ethan Gilmore er på plass sammen med moren Carianne, når kinesiske turister ankommer ulike turistmål i Sørøst-Asia. De to, som tilhører Church at the Canyon Creek i Austin, Texas, er sammen med Sørstatsbaptistene på en misjonsreise i Asia. Målet med reisen er blant annet å distribuere bibler til kinesere. Sammen med Bibelen på mandarin får de som tar imot den også en pakke med kristen litteratur på kinesisk.

"Mor, mor, jeg gav den mannen en Bibel," roper Ethan entusiastisk når en kineser takker ja til tilbudet.

Og responsen er god. Mange kinesere tar imot Bibelen og bokpakken. Dette er jo en fantastisk mulighet for dem til å kunne få en Bibel, og for mange er dette aller første møte med Guds ord.

Teamet fra baptistkirken i Austin har også fått lede noen kinesere til å ta de første skrittene på troens vei. Menigheten i Austin har i flere år nå sendt ut to team årlig. Mange av menighetens medlemmer velger å ta med seg barna sine, slik at de skal få førstehånds erfaring med det å dele troen med andre. Når menigheten startet opp arbeidet oppdaget de at de eneste av medlemmene som meldte seg for disse misjonsoppdragene, var barnefamilier! Man ville kanskje tro at barna kunne bli en hindring i arbeidet, men det er tvert om. Det er barna som åpner vei for at mange skal ta imot Bibelen! Og barna er de mest ivrige til å gi Guds ord videre.

Dette burde da være noe å tenke på for en norsk menighet?

På bildet ser du Ethan sammen med moren sin, Carianne.

Somalisk kirkeleder angrepet av muslimer i Addis Ababa

To somaliske muslimer angrep en velkjent somalisk kirkeleder i Etiopias hovedstad, Addis Ababa (bildet), lørdag.

Mohamed Ali Garas var på vei hjem ved nitiden på kvelden, da to somaliske menn ropte navnet hans. Garas, som er en omvendt muslim, snudde seg for å møte mennene da de gikk til angrep og slo ham i hodet med en treklubbe. Garas falt til bakken, og de to mennene begynte å sparke ham i mageregionen og i brystet. Da en etiopisk nabo kom ut for å se hva som skjedde, løp de to somaliske mennene bort fra stedet. Mohamed Ali Garas behandles i dag ved Meghbar Senai sykehuset i en av Addis Ababa's forsteder for skadene han pådro seg.

Garas forteller at de som angrep ham målbevisst sparket ham i hans høyre bein. De hadde nok kjennskap til at Garas hadde brukket dette beinet for syv år siden i forbindelse med en ulykke. Det har tatt tre år før denne skaden ble leget, og Garas har vært igjennom en rekke operasjoner på grunn av denne skaden. Nå er det fare for at han er så skadet at beinet må opereres på nytt.

Mohamed Ali Garas flyktet fra Somalia i august 2005 fordi myndighetene var på jakt etter ham for å arrestere ham. På den tiden var Garas den mest kjente og synlige kirkelederen i Somalia. For 22 dager siden flyttet Garas til et nytt boligområde i Addis Ababa, fordi han hadde blitt truet med fysisk avstraffelse om han fortsatte med å bo der han bodde. Nå er han heller ikke trygg i sitt nye boligområde.

Somaliske kristne er under sterkt press og opplever sterk forfølgelse i sitt hjemland. La oss be for Garas.

Kristen pasifisme, del 5

Her følger femte del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

Å bekrefte at en er medlem av Kristi kongerike betyr at lojalitet til Kristus og Hans kongerike overskrider all annen lojalitet. Dette standpunkt går bortenfor nasjonalismen og kaller oss til først og fremst å identifisere oss med våre med-disipler, fra en hvilken som helst nasjon, når vi tjener Kristus sammen. Denne stillingstagen er ingen posisjon hvor vi kan forvente støtte fra verden eller noen regjering. En kristen vil respektere øvrigheten fordi Gud har innsatt den, for "å beskytte de uskyldige og straffe de onde". En kristen kan bare oppmuntre en regjering til å være regjering, og la kirken være kirken. Vi ber regjeringen være sekulær, og la kirken være fri til å gjøre sin oppgave i samfunnet. Kirken beriker samfunnet ved de mange tingene den bringer til samfunnet, og i dette en respekt for for øvrigheten. Kirken gir ikke seg selv til noen spesiell sosial orden men er lydig over for sin ene Herre.

Leser vi Romerbrevet 13 ordentlig, vil vi se at Gud innsetter politiske institusjoner for å ordne samfunnet: Men siden Gud innsetter makten så forblir Han over den. I lys av dette vil vår respons som kristne være at "vi skal lyde Gud mer enn mennesker" (Apgj 5,29). Vi kan ikke anta at siden Gud innsetter øvrigheten så vil vi alltid lyde Gud når vi lyder den. Vi skal ikke være lovbrytere, for Paulus sier at myndighetene "for den bærer ikke sverdet for ingenting". (Rom 13,4) Men vi kan ikke være ulydige mot en guddommelig lov for å lyde en lov som står i motsetning til denne. Avsnittet i Rom 13 kaller oss til å "underordne seg de styrende myndigheter", men det bruker ikke ordet "lyde". Vårt virkelige ansvar er til Gud som innsetter nasjonenes øvrighet for å få orden i samfunnet. Ethvert seriøst forsøk på å løse spørsmålet om en kristens deltagelse i krig handler om dette.

(fortsettes)

Nytt luthersk kirkesamfunn ser dagens lys i USA denne uken

Mer enn 1000 lutheranere fra hele Nord-Amerika vil denne uken komme sammen i Grove City i Ohio, for å danne et nytt konservativt luthersk trossamfunn.

Det er medlemmer av Lutheran CORE, som jeg tidligere har omtalt på bloggen, som har utarbeidet retningslinjene til det som skal bli North American Lutheran Church (NALC).

"NALC vil holde seg til bekjennelsesprinsipper som er dyrebare for lutheranere. Det innebærer blant annet at vi fastholder Bibelens autoritet og de lutherske bekjennelsene," sier Rev. Mark Chavez, lederen for Lutheran CORE i en uttalelse før det to dager lange møtet skal avholdes.

"Vi har en stor åpen dør foran oss," sier styreformannen for Lutheran CORE, Rev. Paull Spring, og legger til: "Vi vil ikke bare se tilbake på det som har vært, men vi vil se fremover til den oppgave som Gud har for oss: trofast bekjenne Kristus, vitne for andre og vokse i Guds misjon."

Grunnleggelsen av det nye lutherske kirkesamfunnet kommer som en konsekvens av den sterke liberaliseringen som har pågått over mange år i Den evangelisk lutherske kirke i Amerika. Det toppet seg når lederne for dette kirkesamfunnet gav grønt lys for tillate at pastorer kunne inngå samkjønnede ekteskap, og forrette samkjønnede "ekteskap".

Samlingen i Ohio vil ta til på torsdag med en nattverdgudstjeneste i Grove City Church of the Nazarene. La oss huske på disse to dagene våre lutherske venner møtes for å ta de første skrittene til et kirkesamfunn som står på Bibelens trygge grunn.

Gud har meg i sin tanke

Et vers fra en av salmene i Salmenes bok har fått stor betydning for mitt den siste tiden. Selv om jeg har lest Salmenes bok noen hundre ganger siden jeg ble en kristen, har jeg ikke "oppdaget" dette verset før nå. I hvert fall har det ikke blitt levende for meg før jeg leste det for noen uker siden. Det er David som skriver denne salmen, og det er en av "Messias-salmene":

"Men jeg er elendig og fattig. Likevel har Herren meg i sin tanke."

Tenk å være husket av Gud.

For meg er det en nesten overveldende tanke. Av og til kan man oppleve livet slik David beskriver: man kjenner seg elendig og fattig. Å leve med kronisk sykdom kan oppleves slik. Da blir det så stort når man vet dette:

"LIKEVEL har Herren meg i sin tanke."

Altså på tross av hva jeg føler og opplever. Herren husker sine.

Når noen dør i Den ortodokse kirke står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Ja, slik er det. Hans kjærlighet mot oss er evig og uforanderlig. Den er konstant. Gud er ikke lunefull.

Gud, Den Allmektige, Den evige - Han, den tre ganger hellige Gud, har meg i sin tanke!

Ta med deg dette inn i den nye uka og la dette verset bli en del av din hverdag. Det har gjort noe med meg, og det gjør noe for oss alle, når vi tar til oss det mektige innholdet.

Kristen pasifisme, del 4

Her følger fjerde del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

"Spørsmålet om en kristens holdning til krig sees best i lys av Det nye testamentes begynnelse, med Jesus Kristus. Dette for å bekrefte at Jesus Kristus brakte den fulle mening av Guds vilje for oss. Hele veien gjennom Det gamle testamente har Gud noe mer å si om seg selv, om Guds vilje for menneskeheten, og vi ser dette helt og fullt i Jesus Kristus. Vi kan finne utallige hendelser beskrevet i Det gamle testamente hvor Israel som Guds folk er involvert i krig, gledet seg over Guds velsignelse når de seiret og erfarte nederlaget når de ikke hadde Guds favør.

Men studerer vi selve konteksten vil vi se tydelig at Gud møtte israelittene hvor de befant seg, og demonstrerte til mennesker som tilbad deres stammeguder at Jahve, Israels Gud, var og er den sanne Gud. Jeg sier ikke dette for å si at den hele og fulle åpenbaring av Jahves vilje på dette stadiet var tilstede. I stedet, det vi ser er at det er en utviklig av denne åpenbaringen. Gjennom Det gamle testamente har Gud alltid noe mer Han vil ha sagt - inntil Den nye pakt kommer. Vi leser:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn." (Gal 4,4)

Det betyr: "Han (Gud) har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt til arving til alle ting." (Hebr 1,2)

Det er: Den Ene i hvem det hele kom i hele sin fullendelse. Med Jesu egne ord: "Tro ikke at Jeg er kommet for å oppleve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Matt 5,17) Det er: for å fylle det med den fulle meningen.

Med dette perspektivet at vi må erkjenne at fred er et holistisk begrep. Fred er ikke bare fraværet av krig. Det er noe langt mer, det er positiv og aktiv fredskapning. Det hebraiske ordet "shalom" inneholder ideen om helhet og sunnhet.

(fortsettes)

Ikke av denne verden

Det er ikke mange som lenger holder frem hva Guds ord sier om atskillelse fra verden. Når hørte du sist en preken om dette? Enda Bibelen er veldig tydelig. Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med artikkelserien om kristen pasifisme. På Facebook har jeg deltatt i en interessat debatt om dette. Selv er jeg blitt mer og mer usikker på om vi kan snakke om "kristne" nasjoner, og at det er en kristens oppgave å forsvare et stykke landområde. Det synes for meg som om enkelte er villig til å drepe for å forsvare et land, men synes ikke som om de har tenkt igjennom at den de dreper går evig fortapt, og det fordi det er viktigere å forsvare et lands frihet fremfor en sjels frelse. Jesus sa det jo så tydelig at det ikke er til å misforstå: Mitt rike er ikke av denne verden! Hvorfor har vi da mer lojalitet til denne verden, enn vi har til Guds rike?

Jeg tror at vi som Jesu etterfølgere er kalt med et hellig kall til å leve atskilt fra verden:

"Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)

"For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåde oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus. Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fra fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninge." (Tit 2,11-14)

Som kristne er vi fremmede og utlendinger i denne verden. Det er vårt kall:

"Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger ..." (1.Pet 2,11)

"Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det med den kraft Gud gir, slik at Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen." (1.Pet 4,11)

Hvorfor snakkes det ikke om dette? Er vi blitt så oppslukt av Mammon og denne verden, at vi ikke våger å ta tak i det radikale budskapet Jesus kom med om Guds rike?

Johannes skriver i sitt brev: "Men hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1.Joh 3,17)

På bildet ser vi matsalen til en av Bruderhof-kommunitetene

Et fengsels- og kjærlighetsbrev fra 1566

Hänsl, en hattemaker og talsmann for en moraviansk Hutterie-kommunitet, ble arrestert av myndighetene i denne vakre sør-tyske dalen, - Sonthofen im Allgäu og kastet i fengsel. Det skjedde i 1566. Han var i stand til å få skrevet et brev og fikk det sendt til sin kone Gretl. Hutterianerne var og er en gren av den anabaptistiske bevegelsen.

"Gretl, jeg må fortelle deg noe. For en tid siden, det skjedde om natten, hørte jeg stadig en dør bli åpnet, et eller annet sted i nærheten av der jeg befinner meg. Døra ble åpnet som om noen kom og gikk. Det var ingen vind, ingen røst. Det skjedde omkring 15 ganger. Den sto åpen inntil noen av dem som gir meg mat oppdaget det, og ble sinte. De trodde nok at det var vinden som hadde gjort det. De slo døra igjen gang etter gang. Jeg hadde ligget her i 20 uker før dette begynte å skje. Nå har jeg vært her i mer enn 20 uker, og det skjer ikke mer.

Jeg håper dette betyr at jeg vil komme ut av fengslet jo før jo bedre. Ja, hvordan det enn går, så vet jeg at Gud vet best, Han kjenner den rette tiden for alt. For vår lette og nåværende lidelser får vi uutsigelig større glede i den verden som kommer, hvis vi fester blikket ikke på det vi ser, men på det usynlige.

Min kjære, kjære Gretl, hvor godt det er å stole på og være fullstendig avhengig av Gud. Han sier at vi ikke skal frykte dem som vil drepe kroppen vår, men som ikke har har noen makt over vår sjel ... ikke en spurv til jorden som Han ikke vet om, Han teller vårt hodehår.

Takk, elskede Gretl, du dyrebare søster i Herren, for ditt brev og din gave, og for å la meg få vite at du har født en liten gutt! Når gutten vår blir så stor at han skal gå på skole, hold ham ikke fast for Herren elsker et villig offer. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke stoler på deg. Jeg vet at du vil være en villig mor når tiden kommer. Jeg skriver ut av kjærlighet, og jeg glad for å vite at alt går bra med deg, som du er glad for å høre fra meg.

Kjæreste Gretl, jeg ville så gjerne ha skrevet et brev til deg sist høst, men ingen kom og jeg hadde ingen måter å få sendt det på. Jeg måtte til slutt rive i stykker det jeg hadde skrevet, og kaste det. Hva helsen angår går det bra, men vi hadde en veldig kald vinter. Lenkene gjorde at føttene mine ble veldig kalde. Mange ganger klarte jeg ikke å holde dem varme natten igjennom. Men disse lenkene skal, om Herren vil, bringe meg inn i en kjærlig trøst og varme om ikke så lenge! De er bedre for meg foran Guds domstol, enn noen gulllenke til de gudløse.

Selv om vi er atskilt i kjødet, kjæreste Gretl, i kjærlighet og i ånden er vi fremdeles forenet. Jeg ber deg og alle de troende om å be for meg at jeg må kjempe som en mann mot synden og døden, kjødet og verden. Jeg sender deg tusener av kyss og overlater deg til Gud.

Med dette sender jeg deg min skje, det er alt jeg har. Hils din bror Anderle, og Heinrich og Christina, Hans Ens og hans Durl. Hils Anna og alle vennene - Jörg og Jobst sammen med deres søstre. Jeg hørte at Hauber ikke lenger er sammen med dere i Austerlitz. Vær snill å forell Ordets tjenere at de skal hilse alle som spør etter meg: Christoph Weber, Konrad Brenner, Hans Schreiber, Philip Rümer, Offrus Kämmler, Düterich's kone Anndl, Urschl, Marser's kone Leni med hennes søstre, Finteger's Durl, og de to Anna's fra Swabia-in summa, hils alle de trofaste i hellig, guddommelig kjærlighet med Jesu Kristi kyss.

Jeg håper du vil være i stand til å lese dette. Jeg har kun et lite vindu og stedet hvor jeg står og skriver er ukomfortabelt. Mine lenker er også svært tunge. Men det er alt i orden, pris Herren.

Skrevet i uken etter påske, av meg, Hänsl Hueter, fengslet for Guds sannhet, Sonthofen im Allgäu, 1566.

Kalt til å være Kristus inkarnert

Spørsmål om identitet og veivalg var tema når de konservative mennonitene satte hverandre stevne i 29. juli til 1. august på Cederville University i USA. De konservative mennonitene kan i år feire sitt 100 års jubileum.

"De troende er kalt til å være Kristus inkarnert, idet de lever sine liv blant sine naboer på en måte som demonstrerer hvem Jesus er," sa Joe Showalter, president for Rosedale Mennonite Missions, som er de konservative mennonitenes misjonsorganisasjon, på åpningsmøtet.

"Vi bringer ikke forandring ved å være irrelevante eller bare forsvinne fra samfunnet," la han til.

De konservative mennonitene ble grunnlagt i 1910 av en gruppe innen Amish-ledere fra Michigan, Ohio og Pennsylvania. Tema på årets konferanse var "Kristus etterfølgelse", og samlet deltagere fra en rekke forsamlinger ulike steder i USA.