Lov Jesu namn og herredom

Allerede før jeg hadde våknet skikkelig i dag tidlig, var det en sang på mine lepper. Jeg våkner av at jeg synger:

Lov Jesu namn og herredom,
høgenglar i hans slott!
ber krona fram med hyllings ljom,
og kron han, kron han,
kron han, kron han allheims drott!

Forunderlig!

De siste dagene har jeg vært i en slags "lovsangs-modus", hvor jeg har lengtet etter å falle ned for Herren og tilbe. Det er jo det vi en dag skal gjøre i himmelen, og som Ånden av og til fører oss inn i her på jorden. Sann tilbedelse er ikke noe vi kan skape, men gis oss som gave av Den Hellige Ånd. Og for meg var dette Guds gave på min 53 års dag.

Resten av sangen lyder slik:

Du frelste hær av Adams ætt,
løyst ut av naud og nott,
pris han som nåde gav for rett,
og kron han, kron han,
kron han, kron han allheims drott!

Kvart folk i kvar ei heimsens bygd
her under soltjeld blått,
gjev han åleine herrehøgd,
og kron han, kron han,
kron han, kron han allheims drott!

Ja, gjev me med Guds kvite hær
av all vår hug og hått
syng songen ny for Herren kjær
for Jesus, Jesus,
Jesus,Jesus allheims drott!

Et ark fra en Gideon-bibel hjalp Ron Moyo ut av krigens redsler

Det lille lokalsamfunnet hvor Ron Moyo (til venstre på bildet), ble revet i stykker i 1983. Borgerkrigen som kom i kjølvannet av uavhengigheten fra Storbritannia i 1979, førte til at mange mennesker i hjemlandet Zimbabwe flyktet for å finne et tryggere sted å bo. Moyo, som da bare var en tenåring, ble etterlatt alene, og undret hver eneste dag om han kom til å se morgendagen.

"En dag fant jeg en del av en Gideon-bibel," minnes han. "Den delen inneholdt Salme 61: 'Hør mitt rop, Gud! Legg merke til min bønn ... Før meg til klippen som er høyere enn meg..' Jeg bad: 'Gud, om du redder meg, vil jeg tjene deg'."

Nå, i det avsluttende året ved Hesston College, hvor han har studert to år for å bli pastor, har Moyo funnet den kraften han trenger i fellesskapet til å innfri løftet han gav.

Det var i 2006 at Ron Moyo tok det første skrittet til studier ved Hesston College uten at han var seg dette bevisst. Den politiske uroen i Zimbabwe var fortsatt en daglig realitet. Myndighetene ødela hjemmene til de fattige, og etterlot dermed mange hjemløse. Moyo arbeidet på denne tiden som ungdomsarbeider i en menighet, og hjalp mange av de som fikk problemer på grunn av myndighetens politikk. Ettersom den politiske situasjonen gikk fra vondt til verre, dro Ron Moyo fra Zimbabwe til USA, hvor han søkte politisk asyl. Hans kone Sue, sønnen Lincoln og datteren Linda ble gjenforent med ham i 2009.

Mens Ron Moyo fremdeles oppholdt seg i Zimbabwe møtte han Fremont og Sara Regier, som arbeidet for Mennonitenes sentralkomite. De to vendte tilbake til USA, og her kjempet Fremont med sykdom. Etter at han var død, ba Sara han om å tale i begravelsen. Moyo vegret seg for dette:

"Jeg trodde ikke jeg maktet å gi noen god tale," forteller Moyo, som undskylde seg med at han arbeidet og kunne ikke ta seg fri for å delta. Men uka begravelsen skulle holdes var Moyo utsatt for et uhell med sykkelen, og ble sykemeldt, og da hadde han ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gå i denne begravelsen. Senere, da han arbeidet for et sikkerhetsselskap i Atlanta, fikk han en oppringning av Sara, som fortalte ham om pastorutdannelsen ved Hesston, og oppmuntret ham til å søke.

Ron Moyo var djupt grepet over at Sara Regier tenkte på ham. Han ble påminnet det løfte han hadde gitt Gud hjemme i Zimbabwe, og han følte at det å reise til Hesston og studere der gav mening til alt. Nå får han de aller beste skussmål fra skolens ledelse. Ron Moyo er en mann med lederegenskaper, og det er nok ikke det siste vi har hørt om ham.

SISTE: Yousef Nardarkhani venter på den skrevne dommen - fortsett å be!

Den iranske pastoren, Yousef Nardarkhani (bildet), sitter fremdeles på dødscelle. Det siste i saken er at han og hans advokat venter på den skrevne dommen.

Obama-administrasjonen kjemper en innbitt kamp for å redde 34 åringens liv, og anmoder den iranske regjeringen på det sterkeste om å sette pastor Nardarkhani fri.

La oss fortsette å be for Yousef Nardarkhani, hans kone og barn og for de 400 medlemmene av husmenighetsnettverket som han er leder for. Kampen er ikke over ennå.

Du er

Jeg samler på bønner. Når jeg finner en som berører mitt hjerte, skriver jeg den ned i en notatbok, som jeg bærer med meg.

Denne bønnen fant jeg for en tid tilbake - eller var det den som fant meg?

Ditt nærvær er som en stille susen inne i meg - så enkel og total.

I mørke og lys,
i uutforskende djup
er Du min eneste sammenheng.

Uten Deg finnes ingen eksistens.
Du er selvklarheten midt i alt.

Om jeg søker Deg, er Du allerede her,
og før jeg mister Deg
har Du igjen funnet meg.

Du er den eneste som er.
Du er mer enn alt.
Du døder det som ikke har liv.
Hos Deg er ingenting bortenfor,
ingenting utenfor,
ingenting mer.
Du er fylden av alt og begynner stadig på nytt,
i Din evighet,
der jeg er blitt født.

(Søster Eva-Maria, karmelittnonne)

SISTE: Fortsatt uavklart hva som har skjedd eller skjer med Yousef Nardarkhani

I skrivende stund er det usikkert om den iranse pastoren, Yousef Nardarkhani, (bildet) fortsatt er i live eller ikke. Mest sansynlig lever han fortsatt.

Tidligere i dag gikk det rykter om at iranske myndigheter hadde bestemt seg for å omgjøre dødsstraffen til en lang fengselsstraff, og at Nardarkhani's advokat var blitt informert om dette. Dette skulle vise seg ikke å medføre riktighet, og var sansynligvis være et bevisst forsøk på å feilinformere det internasjonale samfunnet for å lette presset på regimet. Så langt tyder alt på at iranske myndigheter er fast bestemt på å iverksette dødsdommen.

Norsk Misjon i Øst skriver på sin nettside i dag: "Dødsdommen mot Youcef Nadarkhani ble i går opprettholdt. En skriftlig dom skal foreligge innen en uke. Tidspunktet for henrettelsen er usikker. Med andre ord: Situasjonen er minst like akutt som i går."

Yousef Nardarkhani leder et nettverk av husmenigheter med 400 medlemmer i Rasht i Iran.

Vi kommer tilbake med flere opplysninger når disse foreligger.

Fortsett å be, og skriv gjerne apeller til den iranske ambassaden i Norge. Les linken nedenfor om hvordan du går fram:

http://www.nmio.no/modules/news/article.php?storyid=1230

Les mer her:
http://www.vl.no/kristenliv/dodsdom-mot-pastor-opprettholdes/

På bildet ser vi pastor Nardarkhani sammen med sin kone.

La Ditt rike komme! Del 3

Den første Shalom-relasjonen Bibelen taler om, skildrer relasjonen mellom Gud som skaper, og mennesket.

Jeg blir alltid så grepet av å lese skapelsesberetningen, når vi kommer til det stadium at mennesket er skapt ferdig i sin ytre form, og så leser vi at Gud blåser "livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel". (1.Mos 2,7) Selv om teksten ikke sier dette, så forestiller jeg meg at Gud bøyer seg ned og blåser livets ånde inn i det. Og jeg ser for meg mennesket som trekker pusten, og reiser seg, strekker armene ut i det flommende solskinnet.

Den andre shalom-relasjonen er også relatert til skapelsen:

"Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde ... Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem." (1.Mos 1,26-27)

Dette betyr at mennesket har fått en slik likhet med Skaperen at de to kan kommunisere med hverandre. Mennesket har en slik høy verdi for Gud at Skaperen vil ha et forhold til mennesket. Samtidig innebærer dette at vi skal være et bilde på Gud, vi skal være Guds avbilde. Og Han setter mennesket til å råde over skaperverket, med samme ansvar og kjærlighet som Han selv har til sitt skaperverk.

Adam er skapt av jordens mold.

(fortsettes)

Til minne om Alan - en som tilbad midt i sykdommen

Gårsdagen ble annerledes. Den ble gråere - til tross for det vakre septemberværet. Brått og uventet fikk jeg beskjeden om at Alan Andrews (bildet) var gått hjem til Gud. Jeg visste ikke at han var syk, vi hadde mistet kontakten.

Jeg traff Alan og hans kone Lynda på Shetland i 2005. Av og til er det bare slik at man treffer et annet menneske, og når man gjør det, er det som om man alltid har kjent hverandre. Slik var det med Alan. Jeg var invitert som en av talerne til denne transatlantiske bønnekonferansen. Blant de mange deltagerne var Alan og Lynda. Jeg merket fra første stund at det var mennesker med en lidenskap for Jesus, som er sjelden vare. De gjorde inntrykk på meg med sin ekthet, tilstedeværelse, med sine spørsmål, med hungeren etter mer av Gud. Etter konferansen holdt vi kontakt via mail, og håpet var en dag at vi skulle sees igjen. Slik gikk det ikke.

6. september døde Alan av lungekreft, bare 62 år gammel.

En annen venn, Andy Raine - en av lederne for Northumbria Community, en keltisk kommunitet, skriver for å informere om det som har skjedd, og beskriver Alan på denne måten:

Høyt elsket og verdsatt.

Det er sant. Høyt elsket av Gud, og av alle sine mange venner, og verdsatt av alle som kjente ham.

Jeg ble sittende å se på bilder på Facebook i går, og der - på bilder fra en 48 timers bønn og lovsangskonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010, finner jeg igjen Alan. Jeg ser han er stert preget av kreftsykdommen. Men midt blant de som lovpriser og tilber Gud står han: I ærbødighet, i tilbedelse.

Det gjør et veldig inntrykk. En mann så preget av sykdommen som har gjort ham gusten, gir alt han har og mer til i tilbedelse av Ham som Alan elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Nå er han hjemme hos Gud. Når jeg hørte om hans død, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 112,6:

"For den rettferdige skal være i evig minne".

Ja, Alan vil bli husket - av mange. Måtte Guds shalom hvile over de han etterlater seg.

Vandrerbønnen

Jeg lærte en ny bønn her om dagen, som jeg har tatt i bruk, og som er blitt til stor velsignelse for meg. Den lyder slik:

"Alle mine ord og tanker, Jesus.
La dem glede deg".

Den som har formulert bønnen er den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo. Han ber den når han spaserer. For hvert skritt ber han:

"Alle mine ord og tanker, Jesus.
La dem glede deg".

Prøv en slik spasertur!

Jeg forsøker å be den i takt med min rytme. Ordene gjør noe med meg. Dette er jo min lengsel: Å ære Jesus med mitt liv.

Ordene ligner på den inderlige bønnen salmisten ber: "La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, du min klippe og min gjenløser". (Salme 19,15) Men bønnen til Lönnebo er enklere å be i takt med ens egen gange. Ta den med deg neste gang du spaserer ute i nabolaget, eller du vandrer over fjellviddene.

Å bryte brødet sammen i et husfellesskap

I går kveld hadde vi det aller første husmøtet hjemme hos oss, hvor nordmenn og kurdere, kom sammen for å dele måltidsfellesskap, be sammen, og feire nattverd.

Det var godt å oppleve fellesskapet og få del i hverandres livshistorier. Denne kvelden fortalte vi hvordan vi selv var kommet til tro på Jesus.

Når stunden var kommet til å feire nattverd ryddet vi likesågodt vekk stuebordet, og satte oss på gulvet. Etter å ha sendt rundt brød og vin, ba vi sammen for bønneemner vi hadde blitt enige å be om. Et av disse var å be for Yousef Nadarkhani, den iranske pastoren som er dømt til døden og som kan bli henrettet allerede i morgen. Vi ba inderlig til Gud om et mirakel, slik at Yousef kan bli satt fri.

Allerede neste tirsdag skal vi møtes igjen. Da møtes vi i et annet hjem, og håper vi at vi er enda flere. Meningen er at vi hver tirsdag fremover vil komme sammen på denne måten. Håpet er å nå ut til flere av våre nye landsmenn som er kristne her i byen, og som ikke har noe menighetsfellesskap, og at vi gjennom disse samlingene i hverandres hjem kan nå andre som ennå ikke er blitt kjent med Jesus. Vær gjerne med på å be for oss.

God og solid bibelundervisning på nett

Om du er interessert i god bibelundevisning vil jeg gjerne få tipse deg om en nettside hvor du finner talene fra årets bibelkonferanse i Temple Baptist Church i Knoxville, Tennessee, arrangert av Independant Baptist Friends International.

Du finner nettsiden her:

http://baptistfriends.org/resources/conference-messages/

Viktig konferanse i historisk kirkebygning i USA

I går ble en to dagers konferanse i den historiske First Baptist Church of Providence (bildet), Rhode Island, USA, avsluttet. Sponset av Independent Baptist Friends International, ble årets konferanse om baptistisk tro og identiet avholdt.

Clarence Sexton, pastor for Temple Baptist Church og presidenten for Crown College of The Bible, i Tennessee og Dr. Stanley Lemons, som er kirkehistoriker, stod for undervisningen.

Pastor Clarence Sexton talte over følgende temaer: "The First Century Church" og "Why I am a baptist".

Det var stor oppslutning om disse møtene.

Torsdag kan denne mannen bli henrettet - vær med i forbønn!

Med mindre Gud griper inn på mirakuløst vist kan torsdag være siste dag Yousef Nadarkhani (bildet) lever. Da kan han bli henrettet.

Jeg har skrevet om den iranske pastoren flere ganger her på bloggen. To ganger har han vegret seg for å frasi deg sin kristne tro. Nå risikerer han at dødsstraffen blir gjennomført. Vi trenger å be som aldri før for ham!

Yousef Nardarkhani ble arrestert 13. oktober 2009 da han forsøkte å registrere menigheten han er pastor for. I september 2010 ble han dømt for frafall fra sin muslimske tro ved domsstolen i Rasht. Han utfordret da denne domstolen til å bevise at han hadde vært muslim. De kom frem til at han ikke hadde vært det, men at de likevel anså ham å være en frafallen siden hans foreldre var muslimer!

Du kan lese mer om saken her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=278656

Nye bomber funnet utenfor kirke i Indonesia

I disse dagene må vi intensivere vår forbønn for våre trossøsken i Indonesia. Søndag ble to mennesker drept, og flere skadet i forbindelse med at en selvmordsbomber sprengte seg utenfor en kirke. Jeg skrev om dette på bloggen i går.

Nå meldes det at det er funnet en stor bombe utenfor kirkebygget til Maranatha Church, en menighet som holder til på Ambon. Ambon er også hovedstaden i Malaku provinsen.

Politiet sier at denne bomben, som ble funnet i går, er bare en av mange lignende bomber de har funnet. Alle er hjemmelagede og alle er laget på samme måte.

Heldigvis er disse bombene oppdaget før de forårsaket død og fordervelse. Men det sier mye om hvor spent situasjonen er, og hvor farlig den er for alle som bekjenner troen på Jesus.

En hel uke med Guds ord i sentrum

Denne uka blir spesiell. Dagen i dag er satt av til å planlegge en stor nasjonal bibelkonferanse. Jeg skal møte to gode venner for å sette agendaen for det vi håper skal bli en samling for alle som er glad i Bibelen sin, for alle som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige og autoritative ord.

I kveld møtes vi med kurdiske venner for å studere Guds ord sammen med dem, bryte brødet og be. Det ser jeg frem til.

På torsdag skal jeg ha fire timers undervisning for praktikum-studentene ved Frikirkens teologiske seminar. Vi møtes på Johannesgården ved Brøttum, mellom Moelv og Lillehammer. Det er noe jeg har gjort de siste årene, og jeg ser veldig frem til å møte årets studenter. Og søndag skal jeg preke i Pinsekirken på Kolbotn. Det gleder jeg meg til. Det er lenge siden jeg har møtt vennene i denne menigheten, som jeg hadde gleden av å betjene i flere år.

Takk for forbønn.

Delegasjon besøkte Usbekistan for å se nærmere på forfølgelsen av landets kristne

En delegasjon fra Baptistenes Verdensallianse og Den europeiske baptistføderasjonen var på besøk i Usbekistan 8.-12. september. Hensikten var å sette søkelyset på religionsfriheten, og styrke båndene mellom den usbekiske baptistunionen og den verdensvide baptistfamilien.

Med i delegasjonen var Raimundo Barreto (bildet), lederen for religionsfrihetskomisjonen til Baptistenes Verdensallianse. Blant de andre medlemmene av delegasjonen var Christer Daelander, som arbeider med religionsfrihetsspørsmål hos Den europeiske baptistføderasjonen, og Pavlo Unguryan, ungdomsleder blant de ukrainske baptistene og parlamentsmedlem.

Forholdene til baptistene og andre evangeliske troende er svært bekymringsverdig i Usbekistan. Landet har en lov mot proselytisering, og harde betingelser for å få registrert menigheter. Det har vært en rekke aksjoner fra myndighetenes side mot menigheter og enkelpersoner.

Tidligere i år ble en søndagsskolelærer som tilhører 3. Baptistkirke i Tashkent fengslet, og i april i år ble 2. baptistkirke i samme by raidet av politiet og 53.000 kristne bøker og brosjyrer beslaglagt, sammen med menighetens datautstyr.

Delegasjonen fra Baptistenes Verdensallianse og Den europeiske baptistføderasjonen møtte baptistpastorer og andre menighetsledere fra Usbekistan, sammen med ledere fra Den ortodokse kirke. De møtte også menighetsledere fra Turkmenistan, Kirgisistan, og Tadsjikistan, både baptister, pinsevenner, ortodokse og representanter for Bibelselskapet.

Møter ble også holdt med Jurij Savchenko, som er Ukrainas ambassadør i Usbekistan, Behzod Kadyrov som er sjefsekspert for religiøse spørsmål i den usbekiske staten, og prosjektkoordinatoren for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa.

Baptistene i Usbekistan er i hovedsak russisktalende, og utgjør en liten minoritet i et muslimsk majoritetssamfunn. Landets baptistunion består av 20 registrerte og 30 uregistrerte baptistmenigheter med totalt 5.500 medlemmer.

Søstermenigheten til Saddleback angrepet av selvmordsbomber

To mennesker ble drept og flere skadet da en selvmordsbomber slo til mot Bethel Full Gospel Church, Java, Indonesia (bildet), tidlig søndag morgen. Denne menigheten er søsterkirke til Saddleback Church, hvor Rick Warren er pastor.

Attentatet mot baptistmenigheten, kom i det medlemmene av menigheten var i ferd med å forlate kirken etter søndagens morgengudstjeneste. I følge politiet døde selvmordsbomberen i angrepet, og tok en til med seg i døden, mens minst 17 ble skadet, noen av dem alvorlig. Selvmordsbomberen, som er uidentifisert, skal ha sprengt seg i lufta rett foran kirkebygningen.

Indonesia, verdens største muslimske stat, garanterer religionsfrihet i sin grunnlov, men det er sterk motstand fra muslimsk hold mot de kristne, mange steder. Mellom 1999 og 2002 ble mer enn 5000 mennesker drept, og en halv million mennesker drevet på flukt i forbindelse med konflikten mellom kristne og muslimer.

28. august i år angrep bevæpnede menn et kristent nabolag i landsbyen Ambon, og drepte minst 12 mennesker. 11. september i år, ble seks mennesker drept og 80 skadet i samme landsby etter at muslimer angrep det kristne nabolaget.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=278410

Det var aldri meningen at vi som kristne skulle være separate enkeltindivider

"Herren mente aldri at kristne skulle være separate enkeltindivider," sa den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, i en av sine taler slik den er gjengitt i bokserien "Twelve baskets full".

Jeg tror Watchman Nee har helt rett.

Artikkelen jeg skrev og publiserte på bloggen med tittelen "Privatisert kristentro - eller å være en del av Kristi kropp" (fredag 23. september) har skapt reaksjoner. På en FB side diskuteres det om jeg er en vranglærer fordi jeg hevdet at det ikke finnes noe eksempel på privatisert kristentro i Det nye testamente, og at alle uten unntak må være en del av en lokal kristen forsamling. At man karakteriseres som vranglærer og forfører fordi man poengterer noe Det nye testamente så klart og tydelig lærer, kjennes underlig, men så kommer da også reaksjonen fra mennesker som ikke vil tilhøre noen menighet selv. De anser at de er ledet av Den Hellige Ånd til å holde seg borte fra menigheten, og de påberoper seg at det er de som hører fra Gud. Dette er ikke nytt. Slike spiritualister har vi sett eksempler på opp gjennom kirkens historie. De ender i de aller fleste tilfellene som noe svært marginelt.

"Hele problemet i dag er dette," sier Watchman Nee, "vi tenker på de kristne som mange personer, enkeltmennesker. Vi tenker på frelse som noe individuelt, vi tenker på hellighet for individet, vi tenker på seier og utfrielse i tilknytning til den enkelte. Vi er lykkelige som kristne arbeidere, når de i flokken holder fram med Herren, leser sine Bibler, vet hvordan de skal be, lever rettskaffent og rettferdig, og vet noe om utfrielse fra synd. Men dette er ikke Kroppen. En dag skjer det noe nytt, og det blir en særlig velsignet dag for deg - en enestående vidunderlig dag. Herren åpner dine øyne så du får se at frelse er med henblikk på Jesu Kristi kropp."

Jeg tror Watchman Nee berører kanskje det aller viktigste spørsmålet vi står overfor i vår tid hvor individualismen nærmest rendyrkes: Vi trenger å få åpenbart hva Kristi kropp er!

"Søker jeg etter såkalte åndelige opplevelser for min egen skyld?", spør Watchman Nee, og legger til: "Søker jeg å omvende mennesker for min egen organisasjon? Prøver jeg å omvende mennesker for at de skal bli frelst fra helvete så de kan komme til himmelen? Eller har jeg sett visjonen av det himmelske Menneske, og arbeider jeg med dette for øyet? For det er noe helt annet. Alt blir forvandlet - til og med spørsmålet om utfrielse fra synd, om helliggjørelse og seier. Alt sees fra en annen synsvinkel. Jeg blir en del av helheten. Det er ikke bare snakk om læren om Kroppen. Til og med Vatikanet i Rom lærer om det. De tror på èn Kirke fordi de sier at Kroppen er èn; men de har sitt eget hode. Det er problemet. De har ikke forstått det. Du kan ikke bare praktisere det som et prinsipp - kan kan ikke bare prøve å ta det i bruk. Du må se det. Men har du først sett det, så gjør det alt alt blir helt annerledes."

Hva mener så Watchman Nee når han skriver om "det himmelske Menneske"? Han svarer slik på det spørsmålet: "Du ser at den guddommelige tanken er ett Menneske - ikke en mengde små mennesker. Det er ett Menneske - Herren Jesus selv og Hans folk, som utgjør ett Menneske for Gud. Guds tanke har sitt senter i Kristus, og vi er i Ham. Det er ikke bare et spørsmål om Hodet (Kristus), men også om Kroppen (Menigheten). Pris Herren, den enkelte synder blir frelst. Du begynner som enkeltperson, men du må ende som et lem på kroppen."

På bildet ser vi en lokal kristen forsamling på Papa New Guinea.

Katolikker truer baptister på livet i Mexico

I landsbyen San Jose de Axuxco (bildet), i Puebla i Mexico, har lokale myndigheter stengt av vannforsyningen av baptistmenigheten. Årsaken er at de har nektet å gi penger til en lokal katolsk festival.

Først ble vannet som skulle brukes til avlingene avstengt. Siden de sentrale myndighetene ikke gjorde noe for å forhindre at dette skjedde, er også drikkevannstilførselen stengt av. Som om dette ikke var nok så har baptistene i landsbyen San Raphael Tlanalapan, som teller 70 personer, mottatt trusler fra katolikkene om at de skal "henges eller korsfestes", om de ikke forlater landsbyen. Truslene ble framsatt tidligere denne måneden.

I følge avisen 'La Jornada de Oriente' har mange av baptistene søkt tilflukt i en kirke i Alto Alposento, siden det synes som om myndighetene ikke er i stand til å gripe inn, eller ikke vil gripe inn. Og det til tross for at Mexico garanterer religionsfrihet. Situasjonen er svært alvorlig. Flere av de som blir forfulgt og truet på livet har dårlig helse. Menneskerettighetsorganisasjonen Christian Solidarity Worldwide har anmodet mexikanske myndigheter om snarlig å gripe inn.

Er pinsefestens dag 'menighetens fødselsdag' eller konstitueres den under nattverden?

1. pinsedag er blitt kalt "menighetens fødselsdag". Slik har jeg også tenkt. Men i det siste har jeg begynt å undres på om det virkelig forholder seg slik. Er det ikke riktigere å si at menigheten konstitueres med det eukaristiske måltidet? Og at den kristne kirke allerede eksisterte før pinsefestens dag? Det er jo en bedende forsamling som møtes på Øvresalen, og det som skjer på pinsefestens dag er at Ånden kommer over de som er samlet der, og kirken ikles Åndens kraft. Før himmelfarten leser vi disse ordene av Jesus: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.' (Luk 24,49)

I 1.Kor 11,18 leser vi følgende:

"... når dere kommer sammen som menighet ..."

Disse ordene står i en sammenheng hvor apostelen underviser om eukaristien, eller nattverden. Ordet "menighet" - ekklesia - betyr "sammenkomst" eller "forsamling". "Å komme sammen som menighet" hadde en hensikt, slik vi finner det beskrevet i Det nye testamente: åpenbare og virkeliggjøre Kirken. Og vi finner også dette: En slik sammenkomst er eukaristisk.

Når de første kristne kom sammen var jo det for å bryte brødet:

"De holdt seg trofast til ... brødsbrytelsen" (Apg 2,42)

"... og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig oog hjertelig glede." (Apg 2,46)

"Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet ..." (Apg 20,7)

På 400-tallet karakteriseres eukaristien som "forsamlingens sakrament", men så skjer det en utvikling i Kirken som fører til at det ekklesiologiske elementet i nattverdfeiringen ignoreres. En årsak til dette er nok en dogmatikk som er blitt påvirket av skolastikken.

Dette er en påvirkning vi ser helt opp til vår egen tid hvor troen er blitt tvers igjennom individualisert. Nå handler det mest om "det vi føler for", og om man føler at man "har behov for å delta" i nattverden. Siden man ikke helt forstår viktigheten av dette hellige måltidet, så tar man del i det når det måtte passe inn i ens eget program.

Jeg liker denne bønnens innhold, slik vi finner den i Basileios den stores nattverdliturgi:

"Forèn oss alle, som tar del i dette ene Brød og denne ene Kalk, med hverandre til fellesskap med den ene Hellige Ånd."

Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

På bloggen Monastisk kan du nå lese om Hl. Sergius av Radonezh, som levde i sin skogskoie omgitt av ulver og bjørner. Her levde han et liv i bønn og tilbedelse. Ut av dette bønnens liv vokste det frem 400 klostre over hele det veldige russiske riket.

Se bloggen Monastisk for mer. Den finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com/

Kirken er bare kirke når den er til for andre, del 5

Her kommer femte del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet forrige helg:

Dere hukser sikkert historien om den gamle fattige skomakeren, som Leo Tolstoj skriver om, som bodde alene, i sitt kjellerrom. Det var bare et vindu i rommet, og det satt på høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Både hans kone og hans barn var døde. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden satte han seg ved den vesle ovnen og leste i den eneste boken han eide: Det nye testamente.

Han leste om det Jesus gjorde. En kveld sa han til seg selg: 'Om jeg bare kunne se Ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett'. Da den gamle mannen hadde lagt seg om kvelden, hørte han en mild røst som sa navnet hans:

'Jeg skal komme til deg imorgen, Adjevitj!'

Skomakeren styrtet opp og sa: 'Herre, kommer du til meg?' Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt. Morgenen etter tenkte han på røsten med det samme han hadde våknet, og sa til seg selv: 'Tenk om Herren ville komme til meg?'

Så kjenner du sikkert resten av historien: Etter å ha drukket tea og spist frokost, hører han noen som trampet kraftig på fortauet. Han kikker ut, og ser en gammel mann som måker snø. Adjevitj forstod at gamlingen var gjennomfrossen, og byr ham inn på tea. Så arbeider han videre, og en stund etter hører han noen som gråter. Han kikker ut og får se føttene til en kone som går forbi, og bak henne et barn. Han ber dem komme inn. Kona var tynnkledd og barnet hadde dårlige sko. Det ender opp med at han finner det gamle sjalet etter sin kone, og gir det til denne kvinnen og barnet får nye sko.

Så lapper han flere sko, men til slutt blir det for mørkt for slikt arbeid. Da hører han hissige stemmer utenfor. En gutt har stjålet et eple, og kona som selger dem er sint. Han ber dem inn, og gir dem siste delen av maten sin og betaler for eplet. Da de var gått satte Adjevitj seg ned med sitt Nytestamente og leser om Jesus. Så sier han: 'Om Han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett'.

Da skinner et lysskjær inn i rommet, og Adjevitj hører en røst som sa:

'Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj.'
'Herre, når var du hos meg? Jeg har vært så opptatt med mitt ringe arbeid, at jeg ikke har merket det.'
'Jeg var hos deg i dag morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten og du delte det lille du hadde, med meg. Jeg frøs og du lunet mmeg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.'

Det vi trenger i dag, er menn og kvinner som ikke bare leser evangeliene, men lever dem.

(fortsettes)

Et radikalt budskap om Åndens dåp i Konstantinopel på 900-tallet

Jeg holder for tiden på med å lese en samling med tredve åndelige hymner, skrevet av Symeon den nye teologen. Hvilken skatt dette er!

Symeon den nye teologen (949-1022) er kanskje mer enn noen annen "Den Hellige Ånds" teolog. At han får hedersnavnet "teologen" - noe som i ortodoks tradisjon gjennom alle tider bare har skjedd med tre personer: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300 tallet og altså Symeon - innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av en åndelig innsikt som bare kan nåes gjennom bønn og åndelig øvelse. Teologen var et åndelig menneske, et menneske som kjempet i bønn, den fremste blant de man kunne kalle "Gudselskerne", et Åndens menneske som ble fostret i ensomheten og stillheten og Guds nærvær.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Det finnes mye som kan oppnås hurtig, ikke minst i vår digitaliserte og automatiserte tid. Alt skal i grunnen gå hurtig for seg. Vi har sjeldent tid til å vente på noe.

Men det er èn ting vi ikke kan oppnå raskt, og det er et hellig liv.

Helliggjørelsen er en prosess, en modning.

Målet for Symeon den nye teologen var dette: Å bli oppfylt av Den Hellige Ånd.

Og den veien han pekte ut for andre, hadde han selv gått. Han øste av sine egne erfaringer med Ånden. Han vender seg i kraft mot dem som hevder at man ikke lenger kunne erfare Ånden på samme måte som de første kristne.

I en av sine mest berømte hymner, skriver han:

Kom ikke og si at det er umulig å bli oppfylt av Guds Ånd.
Kom ikke og si at det er mulig å bli hel uten Ham.
Kom ikke og si at man kan være fylt av Ham, uten å kjenne det.
Kom ikke og si at Gud ikke åpebarer seg selv for mennesket.
Kom ikke og si at mennesket ikke an se det guddommelige lyset,
eller at det skulle være umulig i vår tid.

Symeon den nye teologen lever i en tid med navnekristendom. 900-tallets Konstantinopel var navnekristendommens tid fremfor noen. Inn i denne tiden kommer han med et radikalt budskap om Åndens dåp. Det er vel ingen tvil om at vi trenger det samme radikale budskapet i vår tid.

Stille dager og hverdagslivets velsignede alminnelighet

I dag samles vi igjen til en "stille dag" i Toten frikirke på Raufoss. Jeg ser frem til å ha fire timer med tidebønn, Jesusmeditasjon, dele en matpakke med de som kommer og samtale om det den enkelte har fått ut av meditasjonsteksten, og avslutte det hele med nattverd.

Slike dager gir påfyll, og det er spennende å være stille sammen med andre.

Vi hadde gode dager i Bergen - som jeg har fortalt om i flere bloggartikler allerede. Vi satte pris på å være sammen med gode venner, og stifte bekjentskap med nye og det var fint å møte bibelskoleelevene ved Veien bibelskole. Men sannelig er det godt å komme tilbake til den gode rytmen. Etter hvert som årene går setter jeg mer og mer pris på hverdagslivets alminnelighet. Til teakoppen om morgenen, til dagens tidebønner og bibellesning, til turene til Kristi himmelfartskapellet og til bønnekoia inne i skogen.

Det er jo i hverdagene at livet leves. De alminnelige, velsignede hverdagene. De er slett ingen selvfølge.

Kirken er bare kirke når den er til for andre, del 4

Her er fjerde del av søndagens preken i Brumunddal baptistmenighet:

Jeg klarer altså ikke å slippe radikaliteten i Jesu ord i Matt 25,35-36:

"For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg."

Får dere med dere hva Jesus sier? Jeg tror ikke vi helt griper ordene.

Under forberedelsene til det jeg skulle tale om i dag valgte jeg å slå opp i noen av de bibelkommentarene jeg har hjemme i mitt bibliotek. Jeg var interessert i å få vite noe om hvordan de tolker disse versene. Det er med beklagelse jeg må si at ikke en av dem er i nærheten av å understreke den radikaliteten som Jesus taler om i disse versene. Jo, de snakker alle om viktigheten av å gjøre gode gjerninger: Hjelpe mennesker som lider, og det faktum at gode gjerninger er en frukt av sann tro. Så langt er alt bra.

Men Jesus går mye lenger enn dette i Matt 25. Så langt jeg kan se, sier Jesus:

Den som besøker en fange, gir klær til en naken, ønsker en fremmed velkommen, kler og ønsker Gud velkommen! Dette er virkelig et mysterium, og veldig radikalt.

(fortsettes)

Punktum for mørkt kapitel i norsk historie

Søndag settes det punktum for et mørkt kapitel i norsk historie. Da begraves 94 levninger av skoltesamer på nytt i Neiden i Finnmark.

Det var i 1915 at skjelettene gravd opp fra den skoltesamiske gravplassen ved St. Georgs kapell i Neiden (bildet). Blant den skoltesamiske befolkningen på stedet ble oppgravningen oppfattet svært negativt og nedverdigende. Skjelettene har vært oppbevart ved Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo (UIO). Hensikten med å grave opp disse skjelettene har vært at det skulle forskes på dem.

Det planlagte arrangementet vil bestå av to deler. Kistene med skjelettene overleveres av UiO til representanter for den skoltesamiske befolkning med tilknytning til Neiden og den ortodokse menigheten som forvalter St. Georgs kapell.

Deretter går man i kirkelig prosesjon til gravplassen, hvor 91 kister allerede er plassert, og hvor de gjenværende tre plasseres i graven. Det vil så bli forrettet en minnegudstjeneste ledet av Erkebiskop Gabriel av Komana (Eksark for den økumeniske patriark av Konstantinopel) og forstanderen for St. Georgs kapell, arkimandrit, fader Johannes, samt innbudte kirkelige dignitærer fra Finland og Russland.

Det hele avsluttes så med bevertning inne i hotellet for å presentere skoltesamisk kultur, bestående av korsang og utstilling av skoltesamisk håndverk.

Hl.Trifon og skoltesamene

Det var på begynnelsen av 1500-tallet at den russisk ortodokse munken Trifon kom til Petschega. Trifon fikk bygd en kirke ved Petschengaelva som fikk navnet Den Hellige Trefoldighets kirke og rundt denne kirke oppsto Petschenga kloster. I 1565 fikk Hl. Trifon bygd St. Georgs kapell i Skoltebyen. Frem til 1914 kom presten fra Boris-Gleb hver sommerfor å utføre den hellige liturgi og andre nødvendige seremonier i kirken, som dåp, bryllup og begravelser. Dåp ble utført i elva like nedenfor kapellet, og den siste dåpen før 1990 som man med sikkerhet kjenner til ble utført i 1912.

Det som kanskje ikke er så godt kjent er at på grunn av fornorskningspolitikken, fra 1914 og utover måtte skoltene ta norske navn og de ble nektet å utøve sin ortodokse tro frem til 1950-årene. Først i 1990 ble det igjen utført dåp ved St. Georgs kapell i Neiden. Kapellet har også hatt en betydning for helbredelse. Hit kom syke mennesker fra fjern og nær for å søke bot og helbredelse.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om fader Silouan (bildet). Fader Silouan leses i dag av såvel protestanter, romersk-katolske, som ortodokse. Den enkle bonden fra Russland, som ble munk på Athos, er blitt en åndelig veileder for mange. Blant annet på grunn av hans djupe erfaringer med Gud.

Se bloggen Monastisk for mer, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com/

Privatisert kristentro - eller å være en del av Kristi kropp

Gjennom blant annet Internett møter vi det jeg vil kalle "den privatiserte kristentroen", som ikke er forankret noe annet sted enn i ens egen bibellesning. Da blir meningene mange, og ofte underlige. Og de meningene som forfektes er ofte bastante og ensporede. Selv om de også avviker fra klassisk kristen tro så er de som forfekter dem hellig overbevist om at det de står for, er det som er rett.

Noe av det som kjennertegner de som fremmer disse særstandpunktene er at de står alene. De har ingen eller i svært liten grad noen som helst kontakt med noen menighet. De finner seg som regel ikke til rette i noe fellesskap med andre troende. Som regel er det slik at det alltid er noe galt med "de andre", og enkelte av dem mener også at man godt kan klare seg alene, for det viktigste for dem er jo tross at deres personlige forhold sammen med Jesus. De er også veldig opptatt av at alt må "samstemme med deres hjerte".

Men en slik privatisert kristentro finner man ikke noe eksempel på i Det nye testamente. I den første kristne tiden var det ingen som holdt seg hjemme når menigheten kom sammen, for å holde på med sitt eget. Vår tids sterke individualisme hvor det først og fremst handler om "mitt forhold til Jesus", eksisterer ikke i nytestamentlig menighetsliv. Det nye testamente understreker med all sin tygde koinonia, samfunnet med de hellige. Ingen kristen kan leve - og langt mindre overleve - uten å være knyttet til den kropp som man døpes inn i. Vi trenger menighetsfellesskapet også for å bli korrigert, og vi trenger menigheten for å bli bevart i en sunn tro.

Alle - uten unntak - trenger fellesskap med andre kristne. Alle - uten unntak - må være en del av en lokal kristen forsamling. Det er ikke alene - men sammen med alle de hellige at vi ser høyde, bredde, lengde og dybde. Alene vil vi gå feil. Alene vil vi ikke overleve som sunne kristne, men vi vil ende opp med særstandpunktene hvor det er "jeg mot de andre". Det kan gå så galt som i et tilfelle hvor vedkommende mener alle andre tar feil, mens han har rett, og hadde alle andre levd som ham - og noen få andre - så hadde Jesus kommet igjen for lenge siden! Vi kan smile av slikt, men faktisk er det flere enn han som skriver dette på nettet, som mener det samme. De har jo lest Bibelen - og der har de funnet forsvar for sitt standpunkt. Men også djevelen kjenner Skriften - og siterer den!

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=278004

Poet, profet og radikaler som drømmer Guds drømmer

I forbindelse med vårt besøk i Bergen fikk vi også muligheten til å besøke Solveig og Erling Thu (bildet).

Jeg ble en kristen i 1972 under den såkalte Jesusvekkelsen. En av de vi hørte om den gangen var en radikaler i Sarons dal som ledet Operasjon Ungdomsteam. Erling Thu skapte begeistring med sitt sterke fokus på å "nå ut dit hvor synderne var", og hans evangeliseringsbok "Mening med livet", ble flittig delt ut mens vi drev med gateevangelisering i hjembyen min. Boken, som forøvrig er solgt i over 300.000 eksemplarer, kom i en ny utgave i 2007. Min kone og jeg ble etterhvert med i en husmenighet, som vokste frem her på Gjøvik. Vi fikk god kontakt og gode relasjoner med husmenigheter i England, og med dem bygget vi et godt vennskap med blant andre Christine og John Noble.

I England var det på den tiden to retninger innen husmenighetsbevegelsen. Den ene retningen ble ledet av blant andre John Noble og Gerald Coates, den andre retningen ble ledet av Bryn og Terry Jones, Hugh Thompson og andre. Erling Thu hadde fått kontakt med de walisiske brødrene Jones, og bygget etter hvert en relasjon med dem. Med tiden skulle Kristent Fellesskap se dagens lys.

De to retningene hadde sporadisk kontakt med hverandre både i England og her i Norge, men utviklet seg i litt forskjellig retning. Jeg holdt kontakt med begge retningene, og leste mye av det som ble publisert av bøker og tidsskriftartikler. Ikke minst ble jeg både velsignet og utfordret av bøkene som retningen Erling Thu tilhørte publiserte. En av bøkene som skulle få stor betydning for mitt eget liv var skrevet av Arthur Wallis og het: "Den radikale kristne". Jeg har tidligere omtalt den her på bloggen.

De 10 årene jeg, og min kone, hadde som medlemmer av det kristne husfellesskapet her på Gjøvik, var - når vi ser tilbake - de 10 beste årene av vårt liv. Den sterke betoningen av å leve et liv i fellesskap med andre formet meg - mer enn noe annet - til den jeg er i dag. De siste årene har lengselen etter å se et slikt nært menighetsfellesskap vokse frem igjen blitt sterkere. Dette handler om noe mye mer enn "møtekristendom", det handler om å leve livet som kristen i nært og forpliktende fellesskap med andre kristne - hver dag.

Derfor gjorde det godt å møte Solveig og Erling Thu og lytte til deres historie og erfaringer. Det er også interessant å se hvor forskjellig disse to retningene har utviklet seg. Erling Thu er fremdeles radikaleren, pioneren som fremdeles drømmer Guds drømmer for tiden - og fremtiden! Det var hyggelig å besøke dem i "huset i skogen", hvor de har vært bosatt de siste årene. Jeg forstår godt at stedet er et godt sted å komme hjem til for å finne igjen roen, oppholde seg i stillheten og Guds nærvær, hugge ved og ta imot gjester.

To ganger i året reiser Solveig og Erling Thu til India og Nepal hvor de har tilsynsansvar for mange menigheter. Erling har skrevet et 20-talls bøker. Han er poet og profet, og en glimrende bibellærer. De er medlemmer av Kristent Fellesskap i sitt nærmiljø, som er en del av Kristent Nettverk på landsplan.

Erling Thu er en ivrig blogger. Du finner hans to blogger her:

http://erling.typepad.com/

http://erling.typepad.com/norsk/

Kirken er bare kirke når den er til for andre, del 3

Her følger tredje delen av søndagens preken i Brumunddal baptistmenighet:

Jeg vender stadig tilbake til de svært radikale ordene av Jesus i Matt 25, 31-46:

"Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Når vi leser disse ordene må vi spørre oss selv: Hva betyr dette konkret for meg? Får det noen praktiske følger for mitt liv? Apostelen Paulus skriver: "Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter ..." Hvem utgjorde disippelkretsen? Var ikke det de marginaliserte i samfunnet? Nasaret var på Jesu tid et sted hvor de fattige bodde. Det var et sted som hadde et dårlig rykte. "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" Fiskerne fra Genesaretsjøen var ikke like verdsatt i de finere kvartalene i Jerusalem. Blant Jesu følgesvenner fantes tidligere prostituerte, representanter for okkupasjonsmakten, spedalske - de som ingen kunne røre, uten selv å bli uren.

"Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: Salige er de fattige, Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, derre skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le ..." (Luk 6,20-21)

Jeg tror myte av menighetens sårt tiltrengte fornyelse og enheten blant de som tror og vil være etterfølgere av Jesus vil komme når vi tjener og vil være venn med de som synes for oss og andre å være "merkelige", "annerledes", de som er uønsket og ensomme i vårt samfunn. I møte med dem møter vi også vår egen ensomhet, og blir ærligere med eget liv.

(fortsettes)

Filefjell i sludd, regn og solskinn

Da har vi passert 44 tunneler, og er kommet over Filefjell og er endelig hjemme igjen etter tre hektiske dager i Bergen. Turen hjemover ble en reise i sludd, regn og solskinn. Norge er mangesidig.

Det skal bli godt å komme inn i den daglige rytmen igjen, men det var også flott å møte igjen gode venner og bli kjent med nye. Vi er så takknemlige for den tjenesten vi får stå i hvor vi har gode relasjoner og kontakter med mange ulike deler av kirkefamilien. Vi lærer stadig noe nytt i møte med kristne fra ulike sammenhenger, og det er spennende å høre om det Gud gjør i den enkeltes liv og i de menighetene vi har kontakter med.

Bloggen vil nå bli oppdatert mer regelmessig.

Bildet viser Den gamle kongeveien. (Foto: Statens Vegvesen)

Det viktigste er ikke å lykkes - men å være i Guds vilje

Jeg leste noen ord av pinsepioneren Howard Carter (bildet) her om dagen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere:

"La meg aldri glemme den altoverskyggende sannhet at det er bedre å være i Din vilje enn å lykkes, og gi at jeg alltid må elske Deg høyere enn Din tjeneste."

Det er sterke ord, og sanne. Det viktigste i livet er ikke å ha fremgang og lykkes, men at man er i Guds vilje med sitt liv. Er man i Guds vilje med sitt liv, er man på det tryggeste sted man kan være, selv om alt annet er utrygt rundt oss.

Alfred Howard Carter, som var hans fulle navn, ble født i 1891 og døde i 1991. Han var født i Birmingham, og grunnla Englands første bibelskole for pinsevenner. I forbindelse med 1. verdenskrig var han fengslet som samvittighetsfange, og det er mens han sitter i Dartmoor fengslet, at han arbeider med det som skulle bli en banebrytende bok om Åndens ni nådegaver. Denne undervisningen, basert på 1.Kor 12,8-10, er fremdeles den viktigste læren om Åndens ni nådegaver i de fleste pinsesammenhengene. I 1921 tar han over ledelsen for Hampstead Bible School, en posisjon han skulle ha 27 år. Howard Carter ble en av grunnleggerne av pinseretningen Assemblies of God i Storbritannia.

Spennende dager i Bergen

Jeg befinner meg for tiden i Bergen. I går underviste jeg på Veien bibelskole, hvor Sverre Bjørnhaug (bildet), er rektor. Jeg hadde fire timer om bønn, hvor jeg snakket om den personlige Gudsrelasjonen, og om ulike bønneformer som den vokale-, den meditative- og den kontemplative bønnen. Jeg snakket også om det å bære bønnebyrder, og hva en bønnebyrde er og om Jesusbønnen. Det var flott å møte de drøyt 30 studentene, ivrige og hungrige etter å lære Gud å kjenne.

Veien bibelskole er en litt annerledes bibelskole. Den har sitt utspring i Kristkirken og i Farshuset, som nå heter Menigheten på Asylplass. Senere har Fellesskapskirken i Åsane og Jesusfellesskapet blitt medeiere. Men bibelskolen er ikke en tradisjonell "menighetsbibelskole", men det se selv kaller en "Gudsrike skole", hvilket jeg finner både fascinerende og spennende. Det jeg setter spesielt stor pris på er at elevene ikke bare får teoretisk undervisning, men det legges også stor vekt på at man får praktisere det som det undervises i. Dessuten føres elevene inn i tilbedelse og det å være i Guds nærvær. Før jeg startet min undervisning hadde vi en halvtime hvor vi bare var sammen i stillhet. Det var velsignet godt. Veien bibelskole er en bibelskole etter mitt hjerte som jeg gjerne kommer tilbake til.

Etter undervisningen dro jeg hjem til Reidar Paulsen, tidligere pastor for Kristkirken og nåværende leder for Doulos-nettverket. Vi har kjent hverandre i mange år nå. Jeg setter stor pris på denne pioneren i Guds rike, som i ulike faser av mitt liv har fått bety mye. Både hjemme hos Astrid og Reidar Paulsen og på bibelskolen ble jeg selv gjenstand for forbønn. Så godt det var! Jeg kom for å betjene på bibelskolen, og ble selv betjent! Og det samme når jeg kom hjem til Paulsen's, hvor Astrid ble minnet om å be for meg. Takk! Det blir spennende å be hvordan Gud svarer på forbønnen og de profetiske ordene jeg fikk med meg!

På kvelden hadde vi et husmøte hos vår gode vertinne, Liv Høyvik. Det ble også en fin kveld.

I dag skal jeg besøke Erling Thu. Det ser jeg veldig frem til. I morgen setter vi kursen hjemover til Gjøvik. Vi hadde en så flott tur over Filefjell, at det skal vi flott å ta turen den andre veien.

Kirken er bare kirke når den er til for andre Del 2

Her er andre del av den preken jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet:

Jeg liker godt hvordan apostelen Paulus beskriver Gud for oss i det vi leste innledningsvis fra Rom 15. Han beskriver Gud som "tålmodighetens og trøstens Gud". Det er til hjelp for meg. Når jeg ser på mitt eget liv, ser jeg hvor stort behov jeg har for at Gud viser sin tålmodighet mot meg. Eller hvert som årene går forundres jeg stadig over hvor tålmodig Han er med meg. Stadig på nytt og på nytt må jeg begynne om igjen, og Han møter meg med sin åpne favn hver gang. Det er nåde det!

I 1.Kor 12 underviser apostelen Paulus oss om menigheten, og han bruker kroppen som en metafor, et bilde. I 1.Kor 12,12 leser vi: "Slik kroppen er èn selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør èn kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus".

I en menighet lærer vi smerten og gleden å kjenne gjennom det felles liv vi deler, hvor det svakeste medlem hjelper oss til å åpne våre hjerter for medfølelse og leder oss inn i en djupere forening med Jesus. Vi vokser sammen idet vi forsøker å leve budskapet om Jesus.

Jesu kjærlighet er skjult tilstede i de som ikke er ønsket, og skal vi fordjupe våre kjærlighet til Jesus, trenger vi å bruke tiden vår på dem.

(fortsettes)

Kirken er bare kirke når den er til for andre Del 1

Her er første del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet på søndag. Teksten er hentet fra Rom 15,1-7. Før du leser prekenen foreslår jeg har du leser denne teksten først.

Over en lengre periode er jeg blitt svært utfordret av to utsagn fra Dietrich Bonhoeffer, den tyske teologen som ble henrettet av nazistene 9. april 1945, bare 39 år gammel. Det første utsagnet er hentet fra hans berømte fengselsbrev: "Kirken er bare kirke når den er til for andre", og det andre er hentet fra hans første avhandling: "Sanctorum Communio" fra 1927: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet".

Dette er særdeles radikale utsagn! Vårt samfunn kjennetegnes mer og mer av ensomhet og fremmedgjøring. Og vi må innrømme at i den grad vi berører samfunnet rundt oss, så er det i liten grad. Menneskene i vårt nærmiljø kommer ikke til kirken, og vi når heller ikke ut til dem. Med dette som bakgrunnsteppe, tenk på Bonhoeffers radikale ord: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet". Det er en annen måte å uttrykke det som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint:

"Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer". (1.Kor 12,27)

Jeg tror ikke jeg tar så mye feil når jeg sier at de aller fleste av oss kjenner på vår egen åndelige fattigdom, og mange opplever også en avstand mellom det vi bekjenner og livet som leves på hverdagsplan. Ikke det at det nødvendigvis handler om synd i våre liv, men det handler mer om at vi kjenner at vi kommer til kort. Og man undrer seg hva slags vitnesbyrd man selv er for andre. Jeg skal ikke bidra til å skape mer dårlig samvittighet.

Med 1.Kor 12,27 som utgangspunkt: "Dere er Kristi kropp..." står det jo ikke at vi er det når vi lykkes eller når vi får det til. Nei, det står dette lille, men dog så betydningsfulle ordet "er". Vi "er" Kristi kropp, uansett om vi føler det slik eller ikke. Med hele oss, også vår skrøpelighet.

Hvordan ble vi så en del av denne kroppen? Vi ble det når vi ble døpt. I vers 13 leser vi: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi èn Ånd å drikke."

(fortsettes)

Guds kall til etterfølgelse er et unikt kall til den enkelte

Det finnes ting vi alle har behov for: Guds nåde, Hans kjærlighet, Hans omfavnelse. Der er vi alle like, og behovene for nettopp dette er umettelige. Ånden skaper tørsten i våre liv etter mer av Ham.

Men så er det en fare i det å generalisere og tro at andre opplever ting akkurat som vi.

Peter var opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes. Jesus var opptatt av at Peter skulle være mer opptatt av èn ting. Han sa: Følg meg!

Det er vårt kall. Og denne etterfølgelsen kan fortone seg forskjellig fra person til person. Corrie ten Boom sa en gang: Nå Gud kaller deg, snu deg ikke for å se "hvem som følger etter deg! Følg Herren!" Her ligger det en djup hemmelighet. Herrens kall til oss er personlig. Noen ganger vil det bli misforstått av andre. Det er prisen vi må betale for å følge Ham som elsker oss.

Det betyr ikke at vi ikke vandrer veier som ligner på hverandre. For vi går jo den samme Veien. Derfor kan vi lære av hverandre, men ikke nødvendigvis kopiere den andres vei. Målet er likevel det samme for oss alle.

Til bloggens lesere

Fra 19.-22. september er jeg på reise, hvor jeg skal besøke venner i Bergen og undervise på Veien bibelskole. Bloggen vil bli oppdatert underveis, men kanskje ikke så regelmessig som bloggens lesere er vant med. Men følg med! Er takknemlig for forbønn for reisen og oppholdet.

Mann skjøt to pastorer i kirke i Lakeland, Florida

To pastorer ble skutt - den ene er livstruende skadd - da en mann styrtet inn i Greather Faith Christian Church i et forstad til Lakeland i Florida søndag, og skjøt rundt seg. Noen av menighetens medlemmer klarte å overmanne 57 år gamle Jeremiah Fogel og holde ham fast til politiet kom.

57 åringen skal ha skutt og drept en kvinne, som ennå ikke er idenfisert, i et hus i Lakeland, før han begav seg til kirken. For kirkens medlemmer er mannen helt ukjent, og det er ikke kjent hvorfor han stormet inn under gudstjenesten i går og skjøt de to pastorene.

Menigheten ble vitne til at deres pastor William Boss ble skutt i hodet, men de skadene han pådro seg av skuddet var ikke livstruende. Menighetens assisterende pastor, Carl Stewart, ble så skutt, og disse skadene er livstruende og tilstanden til Stewart er i skrivende stund kritisk.

La riket Ditt komme! Del 2

Shalom er et av de vanligste ordene i Det gamle testamente. Det er brukt omlag 350 ganger og danner grunnlaget for det fredsbegrepet vi finner i Det nye testamente.

Grunnbetydningen er "å være hel, frisk, trygg". Det grunnleggende begrepet er "helhet". Gud selv er kilden og grunnvollen for shalom. Alt som bidrar til denne helheten arbeider i grunnen for shalom.

Harry Månsus skriver i sin bok "Shalom Jord!", fra 1983, utgitt av Den kristna fredsrörelsen og bokforlaget Libris:

"När bibeln läter ridån gå upp för Guds ursrungliga skapelse, då blickar vi rakt in i en värld i fred och frid. Vår jord, som just sprungit fram ur Skaparens hand och som fortfarande doftar efter de heta kosmiska bakugnarna, andas frid og fred överalt. Och i ljuset av vad bibeln i sin helhet har att säga kan vi genast slå fast: Själva avsikten med att Gud kallat fram och regisserat alt detta myllrande liv på den jordiska scenen är just att gestalta shalom. Shalom är hela tilvarons grundmönster och livets innarsta mening!"

Harry Månsus er av den oppfatning at "även kyrkan har i hög grad förlorat shalomvisionen", og mener at den "måste ätererörvas".

Bibelens shalombegrep berører hele livet. Det begrenses altså ikke bare til vårt Gudsforhold, til fred med Gud. Dessverre har dette vært det mest fremtredende i den kristne forkynnelsen. Men denne begrensningen er egentlig djupt ubibelsk!

Shalombegrepet handler om harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk forstand eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, mennesket og hele skaperverket.

I neste del av denne artikkelserien skal vi se på de tre Shalomrelasjonene slik de fremstilles i Bibelen.

(fortsettes)

Hva med å arrangere "Fredssøndagen" i Norge også?

Er dette en ide for norske menigheter også?

I flere år har canadiske anabaptistforsamlinger arrangert "Fredssøndagen", den første søndagen i november.

Den årlige "Fredssøndagen" er en gylden anledning til å forkynne, reflektere og handle på fredens evangelium slik det er kroppsliggjort i Jesus Kristus. Vår tid trenger dette budskapet mer enn noensinne, og slik jeg opplever det er det liten fokus på spørsmålene rundt militarisering, ikke-vold, fred og forsoningsarbeid også i våre menigheter. En slik søndag vil gjøre det lettere å sette dette på dagsorden.

Det hadde vært interessant å komme i kontakt med menigheter som kunne tenke seg å gjøre dette, kanskje det er mulig å bygge opp et nettverk av menigheter og enkeltpersoner som er opptatt av disse spørsmålene her i Norge?

På bildet ser vi representanter for canadiske anabaptistforsamlinger.

La riket ditt komme! Del 1

Jeg er enig med teologen og professoren, Howard A. Snyder (bildet), som sier: "Mange mennesker som til det ytre er blitt omvendt til Kristus har aldri blitt omvendt til det rike som Han forkynte." (A Kingdom Manifesto. Inter-Varsity Press, 1986)

For det er underlig dette: Til tross for at forkynnelsen av Guds rike er det sentrale i både undervisningen til Jesus, og hos apostlene, så er denne undervisningen nesten fraværende i dagens menigheter.

Richard Halverson, som i mange år var kapellan i det amerikanske senatet, sa ved en anledning:

"Jeg frykter at den evangeliske kristenhet er blitt smittet av den mest rafinerte sorten av verdslighet - den verdslighet som vi finner i Hollywood og på Madison Avenue ... Vi handler om om det eneste rette vi kan gjøre i denne verden er slikt som kan regnes i antall eller i kroner og ører. Vi er ikke Guds rikes barn."

Jeg har skrevet om Guds rike mange ganger på bloggen. I denne serien som starter i dag skal vi se nærmere på hvordan Guds rike presenteres i Bibelen, nemlig som Shalom, som fredsriket.

Her ved innledningen av denne artikkelserien skal jeg bare minne om dette:

"For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd." (Rom 14,17)

For enkelte synes Guds rike å handle om noe som hører sammen med en åndelig verden, skilt fra vår hverdag. Det er en villfarelse! Familieliv og naborelasjoner like mye som utenrikspolitikk, økonomi og militær opprustning hører sammen med hvordan vi som kristne tar imot Guds rike og hvilke konsekvenser det får for våre liv.

(fortsettes)

Til bloggens lesere i Bergens-området

Førstkommende tirsdag: 20. september, inviteres bloggens lesere i Bergens-området til husmøte hos Liv Høyvik, Fagerbakken 12 på Frekhaug, hvor jeg skal dele noe fra Guds ord med de som kommer.
Det blir et uformelt møte som begynner kl.19.00.

Det hadde vært veldig hyggelig å møte noen av bloggens mange lesere i Bergens-området.

Tidligere på dagen skal jeg undervise på Veien Bibelskole.

Verden trenger færre bomber og mer iskrem!

På kvelden 11. september hjalp en fredsaktivist og en entreprenør sine tilhørere til å reflektere over verden etter 11.september og forestille seg en bedre verden - med færre bomber og mer iskrem.

Forfatter og fredsaktivist Shane Claiborne satt sammen med Ben Cohen, medgrunnlegger av Ben og Jerry's Ice Cream, på World Cafe Live, for å snakke om krig, vold og pengebruken på forsvar. Folk gikk mann av huse for å høre på dem. Det ble en "fred og rettferds varitè" som de som kom for å høre på dem, tydelig satte pris på de to timene "showet" varte. For å illustrere sine poenger brukte Cohen 10.000 kuler for luftvåpen som han slapp ned i en metallcontainer. Lyden var skremmende:

"Vårt land bruker 30 milliarder i året på vårt kjernevåpen arsenal," sa Cohen i det han slapp kulene ned i metallkontaineren:

"For øyeblikket har vi et kjernevåpenarsenal som tilsvarer 50.000 bomber på størrelse med Hiroshima bomben."

Mens USA er i ferd med å gå konkurs, bruker landet 250.000 USD i minuttet på krig i andre land!

Shane Claiborne brukte tiden til å snakke om anabaptismen og hvordan mennoniter spiller en avgjørende rolle for å skape fred og få andre til å engasjere seg i fredsaktiviteter. Ulike anabaptistiske grupper stod bak arrangementet: 1040 for Peace, Christian Peacemaker Teams, Heeding God’s Call og Mennonitenes Sentralkomite.

Medvirkende i samtalen var også Terry Rockefeller, produsent av dokumentarfilmer, som mistet sin søster i forbindelse med 11.september. Hun talte om sin egen vei for å bryte voldsspiralen.

"Det kan ikke bli noen krig mot terror. Krig er terror," sa hun.

Siden mai 2002 har Rockefeller arbeidet sammen med September 11th Families for Peaceful Tomorrows, en gruppe stiftet av familiemedlemmer av de som mistet noen denne skjebnesvangre dagen. De ønsker å forvandle sin sorg til et vitnesbyrd for fred.

I gode og onde dager - inntil døden skiller dere at

Det kan hende at Pat Robertson har ett og annet å lære av historien til B.B Warfield og Robertson McQuilkin om det livslange ekteskapet som holder i gode - og onde - dager! Som tidligere nevnt mener den amerikanske TV profilen at Alzheimer kan være en god grunn til å skille seg.

B.B Warfield (bildet til venstre), den berømte teologen fra Princeton University i siste del av det 1800- og begynnelsen på det 1900-århundre, fikk oppleve det Bibelen kaller "de onde dagene". Apostelen Paulus skriver om dem i Ef 5,16. Kort tid etter at Warfield var uteksaminert fra Princeton og hadde giftet seg med Annie Pierce Kinkead i 1876, tok han med seg sin unge brud til Tyskland. Her ble hun truffet av et lyn, og ble fullstendig og permanent lammet. B.B Warfield stelte for henne i nærmere 40 år, samtidig som han arbeidet som teolog og lærer, inntil hun døde i 1915. Han forble trofast også når ekteskapet ikke fungerte som 'normalt'.

Et annet eksempel - mye nærmere vår egen tid - er ekteskapet mellom Muriel og den tidligere presidenten for Columbia International University, Robertson McQuilkin. Muriel fikk diagnosen Alzheimer i 1981. Etter å ha stelt for henne i ni år så mye som han klarte, samtidig som han ledet dette universitetet (han hadde henne med seg på skolen i perioder), ble det umulig for ham å ha omsorg for sin kone samtidig som utførte sitt arbeid. Han sa derfor opp som president ved universitetet for å ta seg av sin kone på heltid.

Ikke bare var Robertson McQuilkin lik Jesus når det gjaldt å holde det løfte han en gang hadde gitt Muriel; han var også lik Jesus i sin kjærlighet til henne.

I sitt oppsigelsesbrev til skolen skrev han:

"Plikt kan være bister og stoisk. Men det er mer. Jeg elsker Muriel. Hun er en fryd for meg. Hennes barnlige avhengighet og tillit til meg, hennes varme kjærlighet, - av og til får vi glimt av hvor vittig hun er - jeg må ikke ta meg av henne. Jeg vil. Det er en ære å ha omsorg for slikt et vidunderlig menneske ..."

Dette er ganske så annerledes enn å si at man ikke lenger kan leve sammen med og dele det livet man har lovet hverandre innfor Gud.

69 nye menigheter på 18 måneder

69 nye menigheter er plantet i New Dehli i India de siste 18 månedene!

Det kunne Prakash James (bildet) fortelle da han besøkte menigheter knyttet til Evangeliska Frikyrkan i Sverige nylig.

Prakash James tilhører ASSI i India, som er samarbeidpartner med Evangeliska Frikyrkan. ASSI har sin virksomhet flere steder i India. Hovedkontoret ligger i Gorakphur i Uttar Pradesh.

I New Dehli, hvor Prakash James bor, arbeider ASSI blant de marginaliserte, migrantene og den unge middelklassen.

"65 prosent av Indias befolkning er yngre enn 35 år, så om vi ikke skulle vende oss til de unge så ville vi utelukke majoriteten av befolkningen," sier Prakash James.

ASSI arbeider på ulike måter. Blant de marginalierte inderne driver de blant annet med lese- og skrivekurs, og noe av innsatsen dreier seg om barna til jernbanearbeiderne. Migrantene får praktisk hjelp i forhold til indiske myndigheter, og blant de unge middelklassen driver de rådgivningstjeneste. ASSI driver også med fengselsarbeid og har ulike utdannelsesprojekter i flere indiske byer for alle om er interessert i mikrofinansiering.

En av årsakene til at evangeliet spres så raskt i India er at mennesker som nylig har fått del i det deler det lille de kan med andre! Alle, uansett alder og kunnskap, kan selv starte nye forsamlinger hvis medlemmer igjen kan starte nye forsamlinger. Det drives en utstrakt ledertrening. Under og helbredelser skjer ofte i disse sammenhengene.

Foto: Evangeliska Frikyrkan.

Sørstatsbaptist tar et kraftig oppgjør med Pat Robertson

Dr. Russell D. More (bildet), rektor for The School of Theology og Senior Vice President for The Academic Administration ved The Southern Baptist Seminary i Louisville, Kentucky og pastor for Highway Baptist Church, tar nå et kraftig oppgjør med Pat Robertson. Som jeg skrev på bloggen i går mener den profilerte og kontroversielle TV-eieren, og tidligere president-kandidaten, at Altzheimer er en gyldig skilsmisseårsak. Reaksjonene har ikke uteblikk.

Dr More hevder at uttalelsen til Pat Robertson er "mer enn pinlig, det er mer enn grusomt. Det er en forkastelse av Jesu Kristi evangelium."

Nå er det få kristne som tar Pat Robertson på alvor, mener Dr More, "de fleste kristne rister på hodet" over nok en spesiell kommentar fra Robertson, og nevner flere av hans famøse uttalelser de siste årene. Men denne uttalelsen er spesiell, fordi "den er større enn Robertson selv".

Dr More skriver i en kommentar til Robertsons utspill:

"Ekteskapet, forteller Skriften oss, er et bilde på noe mye djupere, eldgammelt, mer mysteriøst. Selve ektepakten er et tegn, annonserer apostelen Paulus, på det mysteriet som finnes mellom Kristus og menigheten. (Ef 5) Denne kjærligheten er ikke en hormonell romantisk bølge, men en selvoppofrende korsfestelse av kjødet. Ektemannen er et bilde på Kristus når han elsker sin hustru ved å oppgi seg selv for henne."

Dr More poengterer hvordan Kristus oppgav alt for sin brud, for menigheten. Han forlot aldri bruden.

"En kvinne eller en mann som har Alzheimer kan ikke gjøre noe for deg. Det er ingen romantikk, ingen sex, ikke noe forhold, ikke noe partnerskap. Men det er også hele poenget. Fordi ekteskapet er et bilde Kristus/menigheten, så elsker en mann sin kone som sitt eget kjød. Han kan ikke kutte henne ut bare fordi hun ikke er "brukbar" lenger."

Så legger dr More til:

"Pat Robertsons grusomme ekteskapsuttalelse er ingen uregelmessighet. Han og hans medsammensvorne har i årevis gitt oss en fremgangsteologi som har mer til felles med avgudsdyrkelsen enn med korset. De har gitt oss en politisert kristendom som bruker menighetene til å mobilisere velgere istedet for å stå profetisk utenfor maktstrukturene som et vitnesbyrd om evangeliet. Kristus døde ikke for en kristen koalisjon; Han døde for menigheten. Og menigheten gjennom tidene er ikke betydningsfull på grunn av sin størrelse eller innflytelse. Hun er svak, hjelpløs, og full av blodige sår. Men Han er trofast mot henne likevel."