Lasaruslørdagen

Dagen i dag kalles Lasaruslørdagen. Allerede på 300-tallet ble Den Store Uken innledet med en gudstjeneste i Betania i et kapell som ble kalt for Lasarium, som i følge tradisjonen var plassen for graven til Lasarus.

For meg har beretningen om oppvekkelsen av Lasarus fått en helt spesiell betydning, etter det som skjedde for en uke siden. Dagene etter hjerteinfarktet føles som om jeg har fått livet i gave - på nytt.

Denne lørdagen leses Johannesevangeliets ellevte kapitel, og i liturgien i Den ortodokse kirke synges det:

'I Lasarus har Kristus allerede ødelagt deg, du død, og hvor er din seier, du helvete!'

Tro om ikke Lasarus er en forløper, slik døperen Johannes var det. Døperen Johannes innledet jo den tid som skulle komme, Guds riket, og forberedte veien for Jesus. På en lignende måte er Lasarus en forløper for påskens vidunderlige evangelium:

'Døden er oppslukt,
seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?'
1.Kor 15,54-55

Og ordene fra Joh 11,25 er jo et evangelium i seg selv:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.'

Moder Maria led døden i konsentrasjonsleiren Ravensbrück for å ha reddet jødiske barn

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Moder Maria Skobcova, som ble kastet i gasskamrene i den fryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück noen dager før 2. verdenskrig var over. Gestapo hadde arrestert henne i 1943 for å ha gjemt jødiske barn. I Paris var Moder Maria leder for en kommunitet som drev suppekjøkken. Hit kom byens fattige, arbeidsløse, prostituerte, russiske emmigranter, kunstnere og filosofer for å få husrom og mat.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Å fritt gi sitt liv - uten å se resulater - Gud alene kjenner frukten

Torsdag var det 32 år siden fader Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', sovnet inn. Mange oss er blitt glad i boken 'Jesus - enle betraktninger over Frelserens skikkkelse'. Den er skrevet av fader Gillet. Min danske utgave har fulgt meg siden 1970-tallet, og fra den har jeg hentet så mye velsignelse. Under sitt lange liv levde han i kloster i våde øst og vest, blant emigranter og hjemløse i Paris, London, Beirut og Geneve.

Det er en setning fra et brev til en venn hvor han forteller om sitt kall, og forklarer hva det går ut på, som har grepet meg så sterkt de siste dagene:

'Jo mer jeg ransaker meg selv desto mer innser jeg at et liv dedikert til det å skape og organisere, et liv som gir resultat og framgang, ikke er mitt kall ... Det som tiltaler meg er utslettelsens kall - å fritt gi av seg selv uten noen resultater, Gud alene kjenner jo frukten. Med andre ord: å miste sitt liv for å vinne det'.

Det minner meg om noe som apostelen Paulus skrev mot slutten av sitt liv:

'For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden før min avreise er nær'. (2.Tim 4,6. Bibelen Guds Ord)

Slik er det også mulig å definere sitt liv: utøst for andre. Eller som fader Gillet skrev: 'fritt gi av seg selv uten reultater ... miste sitt liv for å finne det'.

Hva stever vi egentlig etter? Finnes det noe mer enn dette? Å være Kristi velduft, lys og salt? Finnes det noe finere enn å være Guds barn og Kristi bror? Får jeg med meg noe annet til himmelen - enn mennesker?

Lev Gillet ble født i Frankrike på Kristi forklaringsdag, 6. august 1893. Han studerte filosofi og psykologi. Etter første verdenskrig vokste det frem et monastisk kall. Han levde i flere katolske klostre inntil han tok initiativet til å grunnlegge klostret i Chevtogne i Belgia. Her lever vestlig og østlig tradisjon side om side. Han kjente seg mer og mer dratt til Østkirkens tradisjon. Han prøvde seg i et eksperimentelt kloster i Ukraina en periode, men vendte ganske raskt tilbake til Frankrike. Et langt liv som brobygger mellom vest og øst skulle begynne. 25. mai 1928 ble fader Gillet tatt opp som medlem av Den ortodokse kirke.

Mange er de som har oppdaget den ortodokse tradisjonens rike skatter gjennom fader Lev Gillet.

Munk med helbredelsens nådegave

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Johannes Klimakos som tilbrakte 40 år i stillhet og bønn. Mennesker i store antall søkte ut i ødemarken for å få del i hans åndelige veiledning. Johannes Klimakos fungerte i helbredelsens nådegave, og gav 'kunnskapsord ved Ånden' til flere av de som oppsøkte ham.

Du finner bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Eldstetjenesten i Det nye testamente, del 1

Jeg har skrevet noe om eldstetjenesten tidligere her på bloggen, men det er mer å hente ut fra Det nye testamente, så her foreligger en ny serie som kompletterer den forrige:

Når vi leser Det nye testamentes beretninger om grunnleggelsen av de ulike menighetene, vil vi ganske raskt oppdage at ledelsen av disse menighetene ble overgitt fra apostlene til såkalte eldste. Dette var menn med visse kvalifikasjoner fastsatt av menighetens hode, Jesus Kristus. Fra 1.Tim 3, hvor vi finner en av disse kvalifikasjonslistene, slås det fast at en eldste måtte ha disse kvalifikasjonene:

1. Han måtte ikke kunne anklages for noe
2. Han måtte være èn kvinnes mann'
3. Nøktern
4. Forstandig
5. Høflig
6. Gjestfri
7. Dyktig til å undervise
8. Ikke drikkfeldig eller voldelig
9. Mild
10. Uten stridslyst og pengebegjær
11. Lede sitt hus på en god og hederlig måte
12. Ha lydige barn

Om vi kompletterer denne listen med en annen oversikt, den som finnes hos Titus, kan vi legge til følgende:

13. Ikke egenrådig
14. Ikke bråsint
15. Rettskaffen
16. Ikke ute etter skammelig vinning
17. Gudfryktig
18. Herre over seg selv
19. Holde seg til det troverdige ord som samsvarer med læren.
20. Dyktig til å veilede andre

Det er ut fra disse 20 kvalifikasjonene at man valgte menighetens eldste i den første kristne tiden. Det er ingen ting ved denne listen som har endret seg siden. Kravene er de samme. Vallget av tilsynsmenn eller eldste for de første menighetene var altså ikke vilkårlig. Man så ikke etter status eller utdannelse, men etter karakter! Karisma uten karakter er en farlig blanding.

I Apg 14 leser vi om Paulus og hans apostelteam som forkynner evangeliet i Lystra, Ikonium og i Antiokia:

'De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste gav de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.' (v.22-24)

Legg merke til fremgangsmåten: De eldste velges. Men det ligger forutsetninger til grunn for valget som gjøres. De som velges til denne tjenesten må oppfylle visse krav, slike som er gjengitt ovenfor. Denne utvelgelsen måtte da foregå - helt sikkert gjennom mye bønn og faste (som er nevnt i teksten) for å finne Guds ledelse - men også gjennom at man fikk personlig kjennskap til den enkelte. Når vedkommende så var valgt ble denne innsatt i tjenesten gjennom bønn og faste. Så ble menigheten overgitt til seg selv. Den var nå under ledelse av eldste.

(fortsettes)

Indonesiske kristne arbeider som fredsstiftere

Mennonitene i Indonesia er del av en gruppe med kristne fra ulike kirkesamfunn, som forsøker å kvele terrorisme-relatert vold før den skjer og som vil reagere raskt med hjelpetiltak når naturkatastrofer inntreffer.

Utgangspunktet for samarbeidet er en tragisk hendelse 25. september i fjor. Da sprengte en selvmordsbomber seg inne i lokalene til Bethel Full Gospel Church i det semtrale Java. Selvmordsbomberen ble drept og skadet 24 mennesker i det de var i ferd med å forlate gudstjenesten. Angrepet, som ble utført av en militant muslimsk gruppe, ble omtalt i media mange steder i verden.

En inter-religiøs gruppe er nå dannet hvis hensikt er å bygge broer mellom indonesiske kristne og mennesker av andre religioner. Ikke for å blande tro, men for å bygge relasjoner. Håpet er å skape fred.

Det kan bli benediktinerkloster på Selja - igjen

Fra Irland kom hun med sitt følge, og brakte den kristne tro til Norge for aller første gang. St Sunniva - var så langt vi vet den første, men de kan ha kommet før noen av de keltiske munkene, som satte seg i sine små båter og sa: Blås Helligånd, blås! Og så lot de vinden føre dem dit Gud ville. Det kan ha vært allerede på 800-900-tallet.

Her på Selja fikk vi også våre første martyrer. St Sunniva dør på slutten av 900-tallet. Et benediktinerkloster ble bygget utenfor hulen hvor hun døde, og de drev det fra år 1100 til 1520. Etableringen av bispesetet på Selja skjedde allerede i 1068, så dette er arnestedet for kristendommen i Norge.

Nå arbeides det for at det nok en gang skal bli etablert et kloster her. Tirsdag ble interimstyret nedsatt. Ruinene av det gamle klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Her er naturen vill og vakker på samme tid. Siden 1995 har ildsjeler hatt ideen om kloster på Selje, landets eldste pilegrimssted. Nå er planene klare, jakten på en interessert klosterorden er i gang.

De første som ble kontaktet var munker fra Hellas, men det ser ikke ut til at det skal gå i orden. Nå er en kvinnelig benediktinerorden fra benediktinerklosteret Saints Michael’s Abbey i Irland blitt kontaktet, og klosterplanene ser ut til å fange interessen der. St. Sunniva var jo opprinnelig en kongsdatter fra Irland, og det var - som jeg skrev - benediktinere som bygget det første klosteret.

Det skal bli spennende å følge planene videre. Selja er Norges største pilegrimsmål.

Kun 15 medlemmer av baptistmenigheten igjen i Homs - tre baptistkirker stengt i Egypt

Baptistkirken i Homs i Syria hadde en gang et blomstrende menighetsliv med 175 døpte medlemmer. Nå er det bare 15 igjen. Resten har flyktet fra byen.

Det var under en sammenkomst for ledere av Den europeiske baptistføderasjonen i Jordans hovedstad, Amman, 26 mars, at man ble kjent med dette.

Etter møtet sa presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, Hans Guderian, at situasjonen i Syria er preget av frykt og stor usikkerhet.

Mange syriske kristne uttrykker stor takknemlighet for den relative friheten de har hatt frem til nå. Den har gjort det mulig for baptistmenighetene i landet å doble antall medlemmer til 1.150. Det finnes 2,5 millioner kristne i Syria, og de utgjør 10 prosent av befolkingen.

Foruten Hans Guderian fra Tyskland, deltok også visepresidenten i Den europeiske baptistføderasjonen, Otniel Bunaciu fra Romania og generalsekretær Tony Peck fra Storbritannia. De oppfordret kristne verden over til å be for Syria.

To representanter for de syriske baptistene deltok på møtet, sammen med baptister fra Egypt, Jordan, Lebanon, Samaria og Judea og Gazastripen. Samtlige uttrykker stor usikkerhet med hensyn til fremtiden. I Egypt er tre baptistkirker stengt etter at de ble angrepet av radikale islamister. Samtidig med den svært spente situasjonen i kjølvannet av den såkalte 'arabiske våren' meldes det også om stor åpenhet for evangeliet.

Bildet viser hus som brenner inne i Homs i Syria.

Egyptisk avis hevder jøder dreper folk for å bruke blodet i sukkertøy

Myter er seiglivede. Fikriya Ahmad er spaltist i den egyptiske avisen Al-Wafd (bildet). 14. mars i år offentliggjorde denne avisen, som er organ for det liberal-demokratiske Wafd-partiet, og utgis i Giza, en artikkel av den kvinnelige skribenten. Der gjentar hun den gamle myten om at jødene i forbindelse med feiringen av Purim drepte uskyldige mennesker 'og brukte blodet i søtsaker'. Hun la til at jødene i dag fortsetter å gjøre dette ved sine angrep på palestinere.

Denne grusomme løgnen er blitt servert opp gjennom historien, og har rettferdiggjort nedslakting av både jøder og kristne. Kristne er blitt beskyldt for å drive med noe av det samme i forbindelse med nattverdfeiringen.

Fikriya Ahmad skriver: 'Jødisk historie dokumenterer morderiske aksjoner i forbindelse med Purim. På denne festivalen pleide ekstremister blant dem å jage ikke-jøder, fange dem og slakte dem, og så henge ham opp slik at blodet rant av ham. Alternativt ville de på en barbarisk måte bruke kniv på ham og stikke ham djupt og la blodet flyte ut i en beholder, mens de frydet seg over at offeret skrek. Så ville de tørke blodet og bruke det i sukkertøy'

Det sier ikke så rent lite om dagens egyptiske samfunn når et organ for et liberal-demokratisk parti serverer slike løgner uimotsatt. Den såkalte 'arabiske våren' - lovprist av enkelte norske journalister - er ikke noe annet enn en iskald vinter, som vi allerede nå ser får dramatiske følger for både jøder og kristne.

Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag

I dag er det akkurat en uke siden hjerteinfarktet rammet meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet, og opplever denne forunderlige våren så sterkt. I går så jeg blåveis og hvitveis for første gang, og jeg sitter å venter på å høre Grågåstoget kakle forbi huset vårt på vei nordover. Det har ikke skjedd enda, men det er også i tidligste laget.

Er fortsatt veldig sliten. Orker ikke så mye om dagen. Heller ikke lese, som jeg er så glad i, men det gjør godt å kunne skrive litt innimelom. Etter ni år som journalist sitter det i blodet. Blir lett rørt over ting, og ikke minst den omsorgen mange viser. Blomster på døra, hilsener på Facebook, forbønn - alt dette rører meg djupt. Jeg er så heldig å ha familien rundt meg, og det er en god støtte, sammen med gode venner og vår alltid trofaste Wheaton Terrier, Poirot.

Et ord som har vært viktig for meg i denne fasen er Salme 27,4-6:

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter; at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren'.

Det er særlig ordene: 'for han gjemmer meg i sin hytte på det onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt', som er blitt så levende for meg. Slik er vår himmelske Far.

Er takknemlig for alle som fortsetter å be for meg og familien i denne tiden.

Fader Paolo fra Syria til Norge i juli

Fader Paolo Dali'Oglio, som er prior for klosterkommuniteten Deir Mar Musa i Syria, kommer til Norge for å delta på sommerstevnet til Areopagos! Det er litt av en begivenhet.

Fader Paolo, som er kjent for sin dialog mellom kristne og muslimer, og som er sterkt engasjert i arbeidet for fred og forsoning i det krigsherjede landet, taler ved to anledninger lørdag 7. juli.

Årets sommerstevne til Areopagos goldes på Klækken Hotel ved Hønefoss i naturskjønne omgivelser på Ringerike, en times kjøring fra både Oslo og Gardermoen. Man trenger ikke å delta på hele sommerstevnet, som varer fra 5.-8. juli, men kun delta på samlingene med fader Paolo.

Programmet med fader Paolo ser slik ut lørdag 7.juli:

10.00 Storsamling: 'Kristen spiritualitet og dialog som bidrag til at vår menneskelighet gjenopprettes.

15.30: Under treet med fader Paolo. Samtaleleder: Notto R. Thelle.

Du finner mer informasjon om sommerstevnet til Areopagos her:

http://www.areopagos.org

Vietnamesisk pastor dømt til 11 år i fengsel for ikke å ha registrert menigheten!

Den 43 år gamle vietnamesiske pastoren Nguyen Cong Chinh (bildet), ble nylig dømt til 11 års fengsel for 'å ha forstyrret nasjonal enhet'. Hans forbrytelse? Han har ledet en uregistrert husmenighet!

Rettssaken varte i en dag, og ble holdt i Gia Lia provinsen i Vietnam.

Husmenigheten Chinh er pastor for en en mennonite-menighet. Både arrestasjonen og den harde dommen har sjokkert de kristne i Vietnam, som er vant til litt av hvert. De frykter nå at myndighetene vil kunne slå hardere til mot de kristne menighetene i landet. Pastor Chinh er kjent for sitt engasjement for fred- og forsoning i Vietnam.

- Tenk å få 11 år i fengsel for ikke å ha registrert en menighet som ikke skadet noen. Jeg er sjokkert, sier en kristen kvinne i Hanoi.

La oss huske pastor Chinh i våre forbønner.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 5

Det finnes eksempler på flere navngitte husmenigheter i Det nye testamente, men det er ikke slik at når en menighet ble plantet så var det en husmenighet. Det fantes ulike former for møteplasser avhengig av menighetens størrelse.

Menigheten i Korint ble for eksempel startet som en husmenighet. Vi leser om denne menighetens grunnleggelse i Apg 18. Det hele starter med at evangeliet forkynnes i en av byens synagoger. Når de så får motstand 'tok han inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud.' (v.7) Denne Titius Justus vet vi ikke noe annet om enn at han eide et hus: 'Huset hans lå rett ved siden av synagogen.' Her holdes de første kristne gudstjenestene. Og her kommer folk til tro, blant dem 'synagogeforstanderen Krispus med hele sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham'. Det står vider i vers 8 at de 'kom til tro og ble døpt'. Det er altså i huset til Titius Justus at den kristne forsamlingen i Korint grunnlegges. Ut fra det Lukas beskriver i Apg 18 må dette ha vært et stort hus siden 'mange' kom til tro.

Denne Titius Justus er sannsynligvis den samme som Paulus omtaler som 1.Kor 1,14, hvor han forteller om Krispus og en annen ved navn Gaius, som han døper.

Korint hadde også plass for en annen husmenighet, nemlig den som ble ledet av Priskilla og Akvilas:

'Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla og menigheten som samles i deres hus...' (1.Kor 16,19)

Går vi videre til Apg 19 leser vi om en annen menighetsdannelse, nemlig den i Efesos. Der startes også evangeliseringsarbeidet i synagogen, og også der kommer det til en konfrontasjon når evangeliet blir forkynt:

'Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på'. (v.9)

Da er det at apostelen Paulus bestemmer seg for å holde møter et annet sted:

'Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden gav han hver dag undervisning i skolen i Tyrannos. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere'. (v.9-10)

Her ser vi at menigheten kom sammen i en skole, og det er her de holder sine gudstjenester. Dette ble møtestedet for den første kristne forsamlingen i Efesos.

Falsk info om at Nardarkhani skal være henrettet spres på Facebook

Pastor Yousef Nardakhani, her sammen med sin familie, er fremdeles i live. På sosiale medier sirkulerer det et bilde hvor det opplyses at Yousef allerede er henrettet. Bildet skal vise pastor Nardarkhani ved en galge omgitt av to væpnede og maskerte iranske vakter. Dette bildet er ikke et bilde tatt av Nardarkhani. Det har nå sirkulert på Facebook og andre sosiale medier siden juli 2011. Vær snill å slett dette bildet om du har vist det på din Facebook vegg. Hvorvidt det er iranske myndigheter som sprer denne informasjonen, eller litt for ivrige bloggere og brukere av Facebook vet man ikke. Men opplysningene er altså falske.

La oss fortsette å be inderlig til Gud for pastor Yousef Nardarkhani og hans familie. Ennå er det håp!

Pastorparets 14 årige datter voldtatt foran foreldrenes øyne

Tidlig om morgenen den 19. mars slo ransmenn til mot et kristent barnehjem på Haiti, drepte en person og voldtok en annen. Pastor Lesly Bertrand (bildet) var blant de tre som kom til skade under angrepet.

Grace Children Home som ligger i Croix-des-Bouquets, åtte engelske mil nordøst Port-au-Prince, drives av anabaptister på Haiti.

Ranerne skjøt og drepte sikkerhetsvakten og tok nøklene hans. Deretter angrep de pastor Bertrand, hans kone Bernadette, og en av de ansatte, bandt dem og banket dem opp. Pastorparets 14 år gamle datter ble voldtatt foran foreldrenes øyne. De stjal så en lap-top, en mobiltelefon og noen penger. Bernadette og deres datter måtte legges inn på sykehus på grunn av de skadene de pådro seg.

Lesly Bertrand er også biskop for Assemblée de la Grâce, et nettverk av 25 mennoniteforsamlinger med 2.387 medlemmer.

La oss huske ekteparet Bertrand i våre bønner.

Når pionerarbeid overgis til nasjonale vitner

Det er spennende å lese om arbeidet til New Tribe Mission og om hvordan de troende i Uriayfolket på Papa Ny-Guinea gjør seg klare til å ta over bibelundervisningen.

Fra deres nettside har jeg hentet følgende:

"Sist søndag ble Elias Struik ferdig med å undervise Romerbrevet.

Han og kona skrev: "Nåde er vår uforanderlige stilling for Gud, vår forening med Kristus ved Den Hellige Ånd og at vi lever ledet av den Hellige Ånd… dette var nye konsepter for de vi arbeider blant, men de troende tok imot alle disse sannhetene."

Nå er vi kommet til en ny fase i denne tjenesten. De siste 20 månedene har Elias Struik båret hele byrden for undervisningen i Uriay-menigheten. Men neste uke skal unge troende fra menigheten ta over. Selv om materialet er godt kjent, er det å lære hvordan en skal undervise dette til andre, noe helt nytt for disse unge mennene. Elias forteller at han vil holde seg i bakgrunnen og fungere som en veileder og rådgiver.

Hør hvordan to av de nye bibellærerne ber for denne nye oppgaven:

"Gud, Jahve, hvis vi gjør dette i egen kraft, vil det falle sammen. Derfor spør jeg deg om hjelp. Åpne våre tanker og sinn så vi kan forstå Din tale. Hjelp oss å være avhengige av Din Ånd. Du vet at vår gamle tenkemåte er der fremdeles, men Du er levende i oss, og vi kan følge Deg." -- Aendru

"Jeg er bare en fra denne jorden, Gud. Men på grunn av Jesus, står jeg nå som rettferdig i Dine øyne foran Deg (rettferdiggjort) … vår styrke kommer fra Deg. Gud, det som skal skje i ettermiddag eller senere denne uken, vet Du allerede om. Din kunnskap blir aldri opptørket."

Følg det viktige misjonsarbeidet til New Tribe Mission her:

http://norge.ntm.org

Hvordan en pinsepioner i Canada opplevde Åndens dåp

A.G Ward hørte med blant pionerene innen pinsebevegelsen i Canada. I 1907 opplevde han å bli døpt i Den Hellige Ånd. Det skjedde i Winnipeg i Manitoba. I en artikkel i 'Pentecostal Evangel' fra 28.mars 1931, som jeg nylig leste, deler han hvordan erfaringen av Åndens dåp forandret hans liv og tjeneste. Jeg har forsøkt å oversette litt fra denne artikkelen da jeg håper den skal bli til velsignelse for flere enn meg:

'Etter å ha mottatt dåpen (dåpen i Den Hellige Ånd, min tilføyelse), ble Bibelen som en helt ny bok for meg. Strømmer av lys fra de evige høyder falt over den og jeg forstod at den samme Hellige Ånd som for så lenge siden inspirerte hellige menn til å skrive Den Hellige Skrift hadde kommet inn i mitt hjerte og gjort meg i stand til å forstå dens virkelige innhold.

Trøsterens komme førte meg inn i en helt ny dimensjon i troens verden. Det er blitt mye lettere å kunne stole på Gud etter at jeg mottok pinsedåpen. Vi har gått gjennom mange prøvelser de siste 24 årene, ofte har vi vært presset helt ut på sidelinjen, men igjen og igjen har vi funnet oss selv syngende!

Bønnelivet mitt har forandret seg. Den Hellige Ånd har ledet oss til et sted hvor vi har kommet i kontakt med den himmelske verden, og Den Eviges trone har vært så veldig, veldig virkelig. Han har lært oss at bønnen er en vidunderlig kraft og ikke en flau farse. Den er et vidunderlig instrument hvis tangenter vi kan møte verdens behov.

Lovprisningens liv har åpnet seg for oss. Å, det er så vidunderlig å kunne iføre seg lovprisningens kledebon uansett vær! Jeg holder på å lære at Den Hellige Ånd kan hjelpe oss til å leve på høydene av guddommelig åpenbaring og hvor vi bokstavelig kan oppfylle det Skriften sier: 'Gled dere i Herren alltid'. Det er ingen tid på dagen, og ingen dag i vårt liv, som vi ikke kan fryde oss i navnet, personen og karakteren til vår Herre.

Et annet velsignet resultat av Trøsterens komme til mitt hjerte har vært at jeg har lært å kultivere evnen til hellige forstillinger og til å erkjenne det usynlige.

Hvilken vidunderlig erfaring pinsen er! Jeg ville ikke ha gått glipp av den for alt i verden. Det er herlig å ha et hjerte som brenner med Den guddommelige flammen, som gnistrer og spraker med de varme kjærlighets nyhetene til en fortapt verden'.

Jeg har ikke klart å finne noe bilde av A.G Ward, men dette er bildet av to av pionerene innen det annet pinsesamfunn i Canada, Pentecostal Holiness Church. Er de ikke staute karer?

Salafistene i Egypt fryder seg over pave Shenouda's død

Lederen for Salafistene i Egypt, sjeik Wagdi Ghoneim (bildet), feirer pave Shenouda III's død på en Facebook side. Mens kristne over hele Egypt sørget over den koptiske pavens død, offentliggjorde Salafistene en erklæring hvor de kalte lederen for Den koptiske ortodokse kirken for 'en vantro' og takket Gud for hans død.

Salafistene utgjør 20 prosent av det egyptiske parlamentet.

18 mars uttalte sjeik Ghoneim følgende i forbindelse med pave Shenouda's død:

'Vi fryder oss over at han nå er ødelagt. Han har gått fortapt. Må Gud ta sin hevn over ham i helvetes ild - han og alle som går hans vei'.

Etter at disse uttalelsene ble kjent fulgte flere salafistledere opp og ordla seg på samme måte. Under minnestunden i det egyptiske parlamentet mandag 19. mars var det mange salafister som nektet å reise seg. Andre forlot salen før det skulle være ett minutts stillhet.

Dette er ikke gode nyheter for Egypts kristne med tanke på fremtiden.

Er religionsfriheten i fare? Evangeliske kristne i Ukraina utsettes for bakvaskelseskampanje

Evangeliske kristne i Ukraina er for tiden utsatt for en bakvaskelseskampanje. Den siste tiden har artikler og TV-innslag som miskrediterer protestanter dukket opp i media i en så stor grad at det kan dreie seg om en planlagt aksjon.

Det hele er spesielt fordi Ukraina er blitt sett på som et foregangsland når det gjelder religionsfriheten i de land som en gang utgjorde Sovjetunionen. Landet har også de senere årene opplevd kraftige vekkelser, og store menigheter har vokst frem. Av landets 46 millioner innbyggere er en million beregnet å være evangeliske kristne. Det finnes 8000 protestantiske forsamlinger. Den pågående bakvaskelseskampanjen sammenfatter med at det er kommet forslag om en ny religionslov. Denne loven skal i følge Ljus i Öster være mer EU-tilpasset, og blant annet begrense muligheten for å drive med evangelisering.

Nylig kom lederne for åtte ulike evangeliske trossamfunn sammen for å samtale om det som nå skjer i med den pågående bakvaskelseskampanjen. Blant disse var lederne for pinsevennene, baptistene og de nye karismatiske menighetene. De besluttet å få landets justisdepartement i tale for å informere dem om disse forsøkene på å nøre opp under religiøst hat og i stedet arbeide for å bevare den rådende ånd av gjensidig respekt for hverandre.

Lederne for de evangeliske trossamfunnene i Ukraina bestemte også at de vil forsøke å ha en mer åpen dialog med massemedia, for å kunne gi allmenheten et annet bilde evangelisk kristen tro. Fremdeles er det mange i det ortodokse Ukraina som anser evangelisk kristen tro som en farlig sekt.

Bildet er fra en av Ukrainas mange baptistmenigheter.

En liten oppdatering om hvordan det går etter hjerteinfarktet

Her kommer en liten oppdatering til alle som ber for meg, og for vår familie:

Jeg har fått en stor utfordring med medisiner som jeg må bruke i minst to uker fremover, aller helst fire. Dette er et blodfortynnende middel som jeg har brukt tidligere, og som gjør at jeg begynner å kaste opp. Slet med oppkast i går og det gjør ikke situasjonen min særlig bedre. Jeg har fått medisiner som skal dempe disse bivirkningene, men som gir andre bivirkninger og påvirker min diabetes. Men jeg må for all del beholde de medisinene jeg tar - både de nye og de jeg tok før hjerteinfarktet. Kan dere være med på å be for dette?

Jeg er fortsatt veldig sliten, men det er kanskje ikke så unaturlig etter et infarkt.

Disse dagene ber jeg Salme 31,6:

'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud'.

Noe større ønske enn å være i Guds hender og oppleve Hans nærvær, som faller så mildt som sollyset i morgengryet på bildet, har jeg ikke.

Du må gjerne be om at jeg og vår familie får oppleve dette i denne tiden vi nå opplever.

Menighetsplanting i Sentral-Asia tema når Ljus i Öster holder sitt årsmøte

For første gang i Slaviska Missionens 109 årige historie holdes deres årsmøte et annet sted enn i Sverige. Jeg skriver Slaviska Missionen skjønt denne misjonsorganisasjonen har skiftet navn til Ljus i Öster for lenge siden. Det er som Slaviska Missionen jeg kjenner den, og det er et misjonsarbeid som står meg veldig nært. De slaviske land har ligget på mitt hjerte siden jeg ble en kristen for 40 år siden. Derfor er det så interessant å lese om hva Gud gjør gjennom denne misjonens strategiske arbeid.

Årets årsmøte er lagt til Österbotten i Finland, hvor Ljus i Öster har mange støttespillere. Det er i Larsmo årsmøtet skal holdes, men både i Kristinestad og Jakobstad vil det bli holdt møter. En gruppe fra Sverige kommer med buss til årsmøtet, og får med seg blant annet et besøk på Frank Mangs senteret i Närpes, hvor den kjente evangelisten ble født.

Til årsmøtet, som holdes 20.-22. april, kommer broder Bek, som arbeider som menighetsplanter blant muslimer i Sentral-Asia. Han skal ha et eget seminar med tittelen: 'Forfølgelse og vekkelse'.

På bildet: Brødrene Hasse som deltar med sang på årsmøtet.

Anabaptister hjalp de berørte etter voldshandliner i Kenya

I tre dager mot slutten av februar gikk 2000 ungdommer bevæpnet med matcheter til angrep på landsbyer øst for Kisumu i Kenya. Dette er et område hvor mennonitene i Kenya står sterkt. Den lokale mennonite-biskopen, Clyde Agola, tok umiddelbart kontakt med Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee som har arbeidere i landet, for å informere dem om den svært spente og vanskelige situasjonen. Representantene for Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee responderte umiddelbart og gav 3.000 USD i krisehjelp. Anabaptistene i Kisumu var dermed klare til å hjelpe de tilskadekomne umiddelbart, og før noen andre hjelpeorganisasjoner var på plass.

Lokale menigheter gav også penger til å kjøpe mat og vann som spesielt skulle gå til spedbarnsmødre, og til ulltepper for gamle og syke. Omlag 6000 mennesker tok tilflukt i skolebygg som ligger i området som ble herjet. De brant ned 40 hjem og flere hundre mål med sukkerplantasjer ble også flammenes rov. Ødeleggelsene etterlot et stort antall mennesker hjemløse. Brannene ødela også såkornet for neste sesong. Fire mennesker ble drept i forbindelse med ungdommenes herjinger.

Mange var svært takknemlige for hjelpen fra mennonitene, og utdelingen av mat og ulltepper ble vist på nasjonalt TV.

Bildet viser utdelingen av ulltepper.

En beders fastebønn i fastetiden

På bloggen Monastisk i dag vil du finne en fastebønn som jeg har oversatt. Den er skrevet av Hl.Johannes av Dalyatha som levde i bønn i et fjellområde ikke så langt fra Mosul i dagens Irak. Jeg tror mange vil kunne gjøre denne bønnen til sin egen nå i fastetiden.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

På skjelvende bein i stor takknemlighet for livet

Jeg hadde et spesielt ønske i dag. Siden jeg fortsatt er ganske medtatt og sliten etter hjerteinfarktet tordag, er det ikke mye jeg orker. Skulle så gjerne vært i kirke i dag for å feire Maria budsskapsdag, men siden jeg måtte innse at å sitte gjennom en gudstjeneste var å gape for høyt, ble May Sissel og jeg bilgrimer i stedet. Mitt store ønske om å få se Hoff kirke i det vakre vårværet ble oppfylt av min kjære.

Jeg trengte å være på dette stedet i dag. For å kjenne på historiens kontinuitet i møte med ens egen kroppslige skrøpelighet og forgjengelighet. Livet får et visst annet drag over seg når et infarkt rammer. Noen ting blir viktige, andre ting ikke så viktige lenger.

Det var en sterk opplevelse å se den vakre kirken, kjenne sola som varmet, og bli forstyrret av en flokk ivrige kråker som maste om ett eller annet oppe mellom trekronene. Det går et historisk sus gjennom landskapet her oppe. Det skal ha vært bygget en kirke her på befaling av kong Olav Haraldsson - eller Olav den hellige - allerede i 1021 eller deromkring. Dette kan ha vært en stavkirke. Men på 1100 tallet ble det bygget en steinkirke her, en Basilika. Denne basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et Mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet.

I 1508 ble kirken ødelagt av en brann, ble bygget opp igjen og har gjennomgått flere ombygginger frem til den kirken som står her i dag.

På skjelvende bein gikk jeg sakte rundt kirkebygget, mens May Sissel holdt meg i hånden. På veggen øst for korportalen finnes det et lite kors, hugget i relieff, og på vestportalen, finnes det såkalte 'kyssekorset'. Jeg har jo vært her før - mange ganger - for denne kirken er en av de vakreste jeg kjenner til, og den er så nært beliggende der hvor vi bor - men i dag var det spesielt å la fingrene berøre disse to korsene. For det er jo i korset hele troen vår har sitt ankerfeste. Troen vår står og faller på Kristi kors og på Hans seierrike oppstandelse.

Å vite at så mange, mange før meg har berørt disse korsene, og så tegnet seg med det hellige korsets tegn over sin panne og sitt bryst, grep meg så sterkt at tårene kom.

Og på Maria bebudelsesdag henger alt sammen: Bebudelsen om at Frelseren skulle bli født, og korset. I en av antifonene på Maria bebudelsesdag heter det:

Frykt ikke, Maria;
du har funnet nåde hos Gud:
Se, du skal unnfange
og føde en sønn,
og gi ham navnet Jesus!

I dette fryder jeg meg i dag, og jeg tar til meg ordene. Den første setningen gjør jeg til en personlig hilsen til meg. Så frimodig er jeg.

Ni måneder igjen til jul!

I dag er det ganske nøyaktig ni måneder igjen til jul! Derfor feier vi Maria budskapsdag i dag! Maria var både Gudbærer og Gudføderske. Uten henne ingen Frelser. Hennes lydighet og underordning under Guds vilje, og hennes villighet til kompromissløst å følge Guds kall, har mye å lære oss. Du finner mer på bloggen Monastisk, hvor du også finner en fastehilsen fra patriark Bartholomeus av Konstantinopel. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mens kirurgen arbeidet med hjertet mitt grep jeg tak i korset

Først av alt: takk til alle dere som har bedt, ringt, sendt sms, lagt igjen kommentarer på Facebook og kommet med røde roser på døra! Dere skal vite at jeg setter stor pris på det alt sammen, og jeg er veldig rørt av omsorgen dere viser i en for meg og for vår familie vanskelig tid.

Noen dager før jeg ble rammet av hjerteinfarktet sendte en god venn av meg en sms med et bibelsted: Salme 118,17.

Dagen før jeg fikk dette bibelstedet hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke gå i detalj med den drømmen, men bibelstedet passet godt: 'Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle og Herrens gjerninger'.

Når hjerteinfarket rammet meg torsdag, så var det dette ordet som lød i mitt indre. Jeg siterte det høyt, og jeg bestemte meg for å holde fast ved det. I ettertid har jeg forundret meg over at når dette først skulle skje, så var alt tilrettelagt: Når de siste blodprøvene var ferdig analysert og det var slått fast at det var et hjerteinfarkt, hadde hjerteklinikken på Feiring mulighet til å ta imot meg med det samme, og hjertespesialisten som har gjort flere inngrep på meg tidligere, kunne også gjøre dette operative inngrepet.

Før jeg ble lagt på operasjonsbordet tømte jeg lommene, tok av meg klokka og gifteringen. Jeg ble derfor forundret over å finne gripekorset i lommen min, der jeg nå lå på operasjonsbordet. Hvordan det hadde havnet der, vet jeg ikke. Det hjalp meg veldig. Ordene fra 1.Kor 1,18, dukket opp, mens jeg lå der:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'.

Jeg er fortsatt veldig sliten. Og tar livet veldig med ro. Det er godt å være hjemme, og det var en sterk opplevelse å være passasjer i bilen vår som min kjære kone kjørte. Fredag var jeg på vei til Feiring med blålys og sirener. Lørdag kjørte jeg hjem og så det vakre landskapet, og i solhellingene så jeg den første blåveisen.

Så godt det er å leve.

Jeg har ikke noe bilde av gripekorset mitt, som er laget i Betlehem, men det ligner litt på dette som kan kjøpes ved Utstein Pilegrimsgard.

Takk for livet

I dag kjenner jeg bare en uendelig takknemligehet for livet.

Torsdag ettermiddag var jeg på en kort luftetur med Poirot, vår Wheaton Terrier, sammen med sønnen min, Joachim, da jeg ble rammet av det som skulle vise seg å være et hjerteinfarkt. Jeg ble kjørt med ambulanse til sykehuset i Gjøvik, for så å overføres til hjerteklinikken på Feiring fredag, hvor det ble utført et operativt inngrep. Er sliten og ganske utmattet, men ved godt mot. Må ta dagene til hjelp for å komme meg igjen.

Bloggen vil bli oppdatert med jevne mellomrom.

Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 4

Den andre menigheten som nevnes i Apostlenes gjerninger er menigheten i Anitiokia. Mens menigheten i Jerusalem hadde flest jøder som medlemmer, var Antiokia-menigheten den første hedningekristne menigheten.

Den var grunnlagt med utgangspunkt i modermenigheten i Jerusalem. Og den kan knapt kalles noen husmenighet i den betydningen enkelte av dagens husmenighetsentusiaster legger i dette ordet.

Apg 11 gir oss bakgrunnen for menighetsdannelsen: Den grunnlegges som en følge av den forfølgelsen som oppstår i kjølvannet av drapet på diakonen Stefanus, urkirkens første martyr. Noen av de som er på flukt - 'noen menn fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia' - leser vi i vers 20. Hvem disse mennene er avslører ikke Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, for sine lesere.

Antiokia var en kosmopolitisk bypå 250.000 innbyggere på denne tiden som tiltrakk seg en stor mengde mennesker med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. De kom så langt unna som fra Persia, Inda ja, til og med, fra Kina.

Disse flyktningene forkynner nå evangeliet om Herren Jesus til grekere, med det resultat at 'et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren' (v.21).

Menigheten i Antiokia er altså en stor menighet allerede fra starten av. Den grunnlegges ikke som en husmenighet, eller drives som en husmenighet. Vi ser dette også i vers 26 hvor det står at utsendingene fra Jerusalem 'lærte en stor skare'.

Igjen ser vi det samme mønsteret som vi så fra vekkelsen i Samaria. Det er modermeigheten i Jerusalem som sender Barnabas til Antiokia for å drive med videre opplæring av de som er kommet til tro.

Hvor møttes så menigheten i Antiokia? Det vet vi ikke. Det vi vet er at den var en stor menighet. Det forteller de to skriftstedene fra Apg 11 som jeg har henvist til. Bildet viser Peterskirken i Antiokia, en grottekirke som sies å ha vært et møtested for de tidlige kristne i byen.

(fortsettes)

Salige er de fattige, del 1

I forbindelse med årets fastetid har jeg i min bibellesning lest de stedene hvor de fattige omtales. De er mange. Og radikale. Våger vi å konfrontere oss med dem? Og hvilke følger får de så for oss om vi leser dem, og tar dem på ramme alvor?

I denne artikkelserien skal jeg dele med deg noe av det jeg har funnet. Men la oss før vi tar fatt slå fast dette:

'Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige borg'. (Salme 68,6) I den nye bibeloversettelsen heter det: 'Gud i sin hellige bolig er farløses far og enkers forsvarer'.

Med andre ord: Gud er på de fattiges side. For enker og farløse var på Bibelens tid, og fortsatt i svært mange land, blant de fattigste av de fattige. Men Gud påtar seg altså både dommer og forsvarsrollen for dem. Det er noe å tenke på. Jeg finner ikke noe sted at Han påtar seg forsvarsrollen for de rike, tvert om har Bibelen veldig mye å si om rikdommens forbannelser.

De fattiges situasjon beskrives med sterke ord, blant annet hos Job, som mange mener er Bibelens eldste bok:

'Fattigfolk treger de ut av veien, alle de saktmodige i landet må gjemme seg. Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter etter føde, ødemarken gir dem brød til barna. Fôr må de høste på marken, og i den ugudeliges vingård får de sanke restene. De overnatter nakne uten klær og uten dekke i kulde. Av skyllregnet på fjellet blir de våte. Fordi de ikke har noe annet ly, trykker de seg inn til klippen. Andre river farløse bort fra morens bryst, og armingens klær tar de som pant. De går nakne, uten klær'. (Job 24,4-10)

Og i Ord 14,20 får vi beskrevet hvordan de fattige ofte må føle det:

'Selv av sin venn blir den fattige hatet, en mange de som elsker en rik'.

Det samme beskrives i Ord 19,4: 'Rikdom skaper mange venner, den fattige blir skilt fra sin venn'.

Profeten Amos er vel den av profetene som sterkest taler om uretten i det israelske samfunnet på den tiden:

'Så sier Herren: For tre misgjerninger av Israel, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake - fordi de selger den uskyldige for penger og den fattige for et par sko. De tråkker den hjelpeløses hode i støvet og bøyer retten for de saktmodige.' (Amos 2,6-7)

(fortsettes)

Truet med å brenne koptiske nonner levende

I landsbyen Abu Al-Reesh i Aswan-provinsen i Øvre-Egypt, ble to koptiske nonner holdt innesperret i gjestehus 4.mars.

Utenfor sto 1.500 illsinte muslimer, mange med dragne sverd og kniver og truet med å brenne de to nonnene levende. De ropte slagord og sang muslimske sanger. De anklaget nonnene for å bygge en kirke på stedet.

De to nonnene arbeider på en offentlig skole som heter Notre Dame Language Schools. Når den muslimske mobben kom flyktet nonnene inn i gjestehuset. Den muslimske mobben forsøkte å trenge seg vei inn i huset, men døra er laget av metall og de klarte ikke å bryte seg inn. Fra tre av moskeene i nærheten ble høytalerne tatt i bruk og det ble ropt om at flere muslimer måtte komme for å ta nonnene! Politiet ble tilkalt, men stilte med bare tre mann! Mobben satte seg på poltimennene.

Hele fire lastebiler med politimenn måtte settes inn. Moderate muslimer hjalp nonnene med å komme ut av huset. De var påført kuttskader. Den ene av dem besvimte, og ligger nå på sykehus traumatisert av hendelsen.

Dagen etter angrepet på nonnene kom den muslimske mobben tilbake og truet skolebarna fra å gå til skolen.

Dette er Egypt i dag. Nærmest hver eneste dag trues koptiske kristne på livet. Hvorfor skriver ikke norske aviser om dette?

Bildet er et illustrasjonsbilde og ikke fra hendelsen omtalt i artikkelen.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 3

I den forrige artikkelen så vi at den kristne forsamlingen i Jerusalem kom sammen ulike steder. At denne menigheten kom til å spille en rolle som modermenighet nokså lenge, er det vel ikke så merkelig å forstå. Det var tross alt her det hele begynte. Men om menigheten kom sammen ulike steder i byen, var den likevel èn menighet.

I det brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Efesos, understreker han at det er 'ett legeme og èn Ånd'. (Ef 4,4) Så når menigheten kom sammen i Jerusalem, enten det skjedde på Øvresalen, i Marias hus, de andre husene som ble stilt til menighetens disposisjon eller når menigheten kom sammen i Salomos søylegang så snakker vi om èn menighet. Den har flere lokaliteter, men er likevel èn menighet, èn kropp.

Menigheten i Jerusalem er en spesiell menighet på den måten at den også fungerte som en base for apostlene. Men legg merke til at selv om det fantes flere apostler her, så hadde menigheten sin egen forstander eller biskop/tilsynsmann. Dette ser vi tydelig når det første apostelmøtet holdes. I Gal 2 nevner apostelen Paulus spesielt tre personer i denne menigheten, som han kaller for 'søylene':

'Da de som gjaldt for å være støttene - Jakob og Kefas og Johannes'. (Gal 2,9)

Men når apostelmøtet holdes så er det bare èn av disse som trer frem til slutt når alle har sagt sitt, og griper ordet: Jakob.

'Etter at de hadde talt (Barnabas og Paulus), tok Jakob til orde og sa ...' (Apg 15,13)

Denne Jakob var Jesu halvbror, som ikke trodde før Herren viste seg etter oppstandelsen (jfr 1.Kor 15,7) Jakob ledet menigheten i Jerusalem frem til år 62 e.Kr da han ble da han led martyrdøden ved steining.

Ut fra disse skriftstedene kan vi slå fast følgende om menigheten i Jerusalem:

1. Det er snakk om èn menighet, som møtes på ulike steder, og som har sin hovedsamling i Salomos søylegang, hvor alle kan være til stede samtidig.

2. Menigheten ble ledet av en forstander eller biskop/tilsynsmann.

Det neste vi kan merke oss om denne menigheten er at den driver med utpostvirksomhet! Menigheten i Jerusalem var en misjonsmenighet. Filip, som var tilsluttet menigheten (jfr Apg 1,13), hadde en evangelist-tjeneste. I kapitel 8 leser vi om vekkelsen i Samaria, hvor Filip er redskapet. Når menigheten i Jerusalem får del i de gode nyhetene om det som skjer i Samaria, leser vi noe interessant:

'Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem'. (Apg 8,14)

I Samaria fantes det ingen menighet. Den grunnlegges når Peter og Johannes kommer. Senere i det samme kapitlet leser vi at det er de som legger hendene på de som var blitt frelst under evangelist Filips sin tjeneste, slik at de døpes i Den Hellige Ånd.

Her bør man merke seg at det ikke er evangelisten som grunnlegger menigheten, men de som har en aposteltjeneste.

(fortsettes)

Bildet viser deler av Øvresalen i Jerusalem

Syriske kristne kan spille en nøkkelrolle i landet - men det krever stort mot

Vatikanets diplomatiske utsending til Syria, Mgr Mario Zenari, roper nå så høyt han kan til kristenheten verden over: Dette er Syrias kristne time! En tid for å være offensive, og ikke stå stille og være tilskuere!

Mgr Mario Zenari kan fortelle om enkelte presters nesten heroiske innsats under de forferdelige angrpene på byen Homs. De er forblitt hos sin flokk for å vokte den til tross for det voldsomme bombardementet og volden som har preget byen de siste månedene. Selv om Mgr Zenari deler sorgen over de belgiske barnene som ble drept i den grusomme bilulykken i Sveits, så minner han oss om at 800-900 barn er drept i Syria, de fleste er skutt i hodet og hjertet, av fremmede.

Han kaller de kristne tilstedeværelse i Syria for å være 'som sauer blant ulver', 'men kristne kan ikke gå glipp av dette rendezvous i historien,' som han sier det. Han legger til:

- Dette er en særdeles viktig tid for kristne å stå opp for å vise menneskelig verdighet, avvise volden, skape like rettigheter mellom menn og kvinner, kjempe for en fundamental samvittighets- og religionsfrihet og skille mellom religion og stat.

Vatikanets utsending mener den nå svært fryktsomme kristne befolkningen i landet, som utgjør 10 proset av befolkningen, kan spille en nøkkelrolle i det syriske samfunnet siden de har levd i fredelig sameksistens med de ulike gruppene i landet. Om den reiser seg, men de kristne i landet lever bokstavelig talt i kryssilden med sine liv som innsats.

Bildet er fra en av kirkene i Syria.

Anabaptist lykkes med å gi mikrofinanslån til fattige - og skape ny framtid for dem

Det er spennende å lese om hvordan mikrofinansiering er med på å endre livene til tusenvis av mennesker ulike steder i verden. En av de som driver med slike mikrolån er anabaptisten David Bercot, som eier forlaget Scroll Publishing. Noe av overskuddet fra forlagsvirksomheten avsettes til dette formålet.

Nylig hjemkommet fra Honduras, hvor han og kona, Deborah, har drevet misjonsarbeid i en årrekke, forteller han begeistret over noe av det de har opplevd. Mens de var i Honduras fikk de anledning til å besøke låntagere i La Paz, en liten by omtrent times kjøring unna Siguatepeque, hvor mesteparten av virksomheten drives. For flere år siden utvidet de arbeidet til også å gjelde La Paz.

'Men det mest interessante med årets reise var å høre de oppmuntrende nyhetene fra Siguatepeque,' skriver David Bercot, og legger til: 'For første gang siden vi begynte utlånsvirksomheten vår i Honduras i år 2000 er nå 100 prosent av låntagerne våre a jour med sine nedbetalinger. Seks av dem hadde til og med klart å nedbetale hele lånet sitt'.

I forbindelse med ekteparet Bercot's besøk arrangerte de også et treff for alle som har fått innvilget mikrolån. Disse treffene arrangeres annet hvert år.

'Det var svært oppmuntrende for oss og som en åndelig belønning å møte de som nå får lån. Vi ba sammen, sang sammen, lekte sammen og lærte av hverandre', skriver David Bercot. Det ble også gitt et lite kurs om hvordan man kan drive en liten bedrift.

På bildet ser vi litt fra lekene som ble arrangert under treffet med mikrofinanslåntagerne. Til høyre på bildet ser vi Antonio Diaz, en av låntagerne. Han er mannen som holder ballen. Han døde bare få dager etter at ekteparet Bercot kom hjem til USA, og viser hvor skjørt livet er.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 2

De kristne i Jerusalem hadde flere møteplasser. Apostlenes gjerninger forteller om flere av dem:

1. Øvresalen

Dette var de første kristnes aller første møtested:

'De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berg som ble kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til...' (Apg 1,12-13)

Det er store muligheter for at dette var den salen hvor de hadde feiret påskemåltidet, og feiret brødsbrytelsen for aller første gang. I såfall var dette et leid lokale:

'På den første dag i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, sa hans disipler til ham: Hvor vil du at vi skal gå og gjøre i stand, så du kan ete påskelammet? Han sendte da to av sine disipler av sted og sa til dem: Gå inn i byen, og der vil det komme imot dere en mann som bærer på en krukke vann. Følg etter ham, og der hvor han går inn, skal dere si til husbonden: Mesteren sier: Hvor er et rom for meg, der jeg kan ete påskelammet med mine disipler? Han vil da vise dere et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt. Der skal dere stelle til for oss ...' (Mark 14,12-15)

Øvresalen beskrives av Jesus som 'et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt'. Det må ha vært stort nok til å romme disippelflokken som på dette tidspunkt teller 120 personer (jfr Apg 1,15)

Det er her på Øvresalen at de første kristne samles fra påskedagene til 1.pinsedag, og muligens også i tiden deretter.


2. Salomos søylegang:

'Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet ...' (Apg 2,46)

'... og hele folket stimlet i forundring sammen med dem i den søylegangen som kalles Salomos søylegang'. (Apg 3,11)

Tempelområdet var stort nok til å romme 400.000 mennesker samtidig. Når det gjelder Salomos søylegang så lå den innenfor Den gylne port i Jerusalems østre tempelmur, på østsiden av tempelplassen'. Det var ikke vanskelig å samle et stort antall troende her. Og i følge Apg 2 var det hit de første kristne kom sammen 'hver dag'.

3. Hjemmene

'... i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold'. (Apg 2,46)

De begynte med 120, nå teller menigheten 3120! Øvresalen er for liten til å romme alle disse. Salomos søylegang blir derfor et alternativ til å samle hele flokken av troende. Og så tas hjemmene i bruk. Som nevnt i den første artikkelen var nok dette ganske store hus. Hus som rommet mellom 50-100 mennesker, og som hadde en egen matsal. Her spiste de sammen, og her holdt de sine sammenkomster ved siden av Salomos søylegang.

4. Marias hus

I Apg 12,12 støter vi på det som muligens er et tredje møtested, og som omtales som Marias hus. Enkelte mener at dette kan være det samme sted som ble kalt for Øvresalen:

'Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der for å be'.

Men det er mer sannsynlig at det er et annet sted, og dermed det fjerde møtestedet i Jerusalem, siden Jesus ikke nevner navnet på vedkommende som eier Øvresalen.

Hva er det som særpreger disse første kristne samlingene?

1. Samlingene på Øvresalen, 'hvor de pleide å holde til' (Apg 1,13) var preget av et sterkt bønnefellesskap: 'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ...' (Apg 1,14. Bibelen Guds ord). Bønn preget også samlingene i Marias hus.

2. Det ble feiret nattverd. Her i begynnelsen på Apostlenes gjerninger introduseres vi for det kristne Agapemåltidet, eller Kjærlighetsmåltidet. Det har sitt utgangspunkt i påskemåltidet. Det beskrives slik i Apg 2,46: '... og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet'. (Bibelen Guds ord) Når vi leser om påskemåltidet, så leser vi at: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, Han velsignet det, og brøt det, gav dem og sa ...' (Mark 14,22) Måltidet og brødsbrytelsen er altså to forskjellige ting, og fra den første kristne tid ble begge deler feiret samtidig. Ikke slik som i dag hvor nattverden - ordet betyr egentlig 'kveldsmåltid' eller 'kveldsmat' - blir feiret som noe eget ved siden av. Det var mens de holdt måltid at Jesus tok et brød og brøt det.

Så kommer spørsmålet? Var det spesielt innsatte personer som forrettet brødsbrytelsen rundt om i hjemmene i Jerusalem? Det vet vi ikke. Apostlenes gjerninger sier ingenting om det. Men sannsynligvis ikke. Vi må huske at 3000 mennesker blir frelst på en dag. Hvordan skulle de klare å organisere det, med mindre det var de 120 som utførte denne tjenesten? Men da må jo også de 120 vært innsatt spesielt i denne tjenesten, og det sier Apostlenes gjerninger ingenting om. Det er først senere at man velger diakoner. At nattverdmåltidet har endret seg finner vi eksempler på både i Apostlenes gjerninger og i den tidlige kristne litteraturen. Jeg kommer tilbake til dette senere i serien.

3. Samlingene var preget av undervisning. Apg 2,42 forteller oss at de første kristne 'holdt urokkelig fast ved apostlenes lære ...' For at de nå 3120 skulle få del i denne måtte det skje ved de daglige samlingene i Salomos søylegang. Det var det eneste stedet som var stort nok til å romme så mange mennesker. Så ble det man lærte her sikkert samtalt om rundt bordene i matsalene i husene rundt omkring i Jerusalem.

(fortsettes)

Bildet er en kunstners fremstilling av en samling blant de først kristne.

Til Sula for å snakke om 'Fastens nåde' og 'Når Gud blir taus'

Jeg gleder meg til helgen. Lørdag skal jeg undervise på et semiar i Sula frikirke (bildet) med tema: 'Når Gud blir taus - en del av en modningsprosess for en kristen', og i forbindelse med søndagens gudstjeneste over emnet: 'Fastens nåde'. Dette med at Gud blir taus er vel en erfaring de aller fleste kristne gjør seg. Bønnesvarene uteblir, nærkontakten med Gud blir borte og de mange spørsmålene melder seg. Det er nødvendig å snakke om denne siden ved Gud også. Om vi skal modenes som kristne.

Det er godt å komme til Sula. Til den vakre naturen, og ikke minst til de flotte menneskene som bor der og som er en del av Frikirken på stedet. Siden jeg var der sist har mye endret seg også med kirkebygget, og det skal bli flott å se det ferdig, og få treffe kirkens to pastorer. Takk til alle som er med på å be for denne helga, for alle de som kommer for å lytte til Guds ord, og for May Sissel og meg som skal reise vestover.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk i dag kan du lese om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, som valgte eneboerlivet, fremfor et bispesete.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

SISTE: Selvmordsbomber dreper kristne i Aleoppo i Syria

En selvmordsbomber har sprengt en bilbombe i dag i det kristne kvarteret i den nordsyriske byen Aleppo. Tre mennesker er drept, og 30 skal være skadet.

Det er Irish Times som rapporterer dette. Kirker skal også være angrepet. Folk som bor her opplever nå stor frykt.

Norske medier rapporterer om det som skjer i Damaskus. Og det er forferdelig uansett hvem som blir drept. Men det er tydelig at det nå også er samordnede angrep på den kristne befolkningen.

Bildet viser skilt til noen av de mange kirkene som finnes i det kristne kvarteret i Aleppo.

Unik historie fra anabaptistiske bosettere nedtegnet i bokform

I dag fikk jeg en hyggelig epost fra Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Fellowship" i Australia, som jeg har skrevet så mye om her på bloggen.

Han forteller om sin svigermor, Helena Wiebe Krahn, som har vært på besøk hos familien Hoover som har vært på besøk en god stund. Det er jo midt-sommer i Australia nå. Mens Helena Krahn (sittende på bildet), har vært på besøk har de også klart å gjøre ferdig boken om hennes liv. Takket være god hjelp fra David Bercot, en av vår tids fremste kjennere av den tidlige kirkens- og anabaptistenes historie er nå et trykkeri i Peora i Illinois i ferd med å trykke boken. Jeg har allerede sørget for å få bestilt den, for dette er virkelig spennende historie!

Historien til Helena Krahn begynner i Tyskland og handler om anabaptistiske bosettere i Durango i Mexico. Om ikke denne historien hadde blitt skrevet ned kunne den ha gått tapt for alltid, for bosetterne i Durango skrev andri noen bøker. Boken inneholder over 155 fotografier, mange kart, diagrammer og håndskrevne brev.

Men først av alt inneholder boken om mennesker forfulgt for sin tro og trosset vær og vind, og ikke minst sult og fattigdom, for å leve ut Guds rike i Durango.

300 muslimske advokater forsøkte å forhindre forsvar av en kristen i Egypt

Mer enn 300 muslimske advokater skal fredag ha stormet et rettslokale i Assuit i det sørlige Egypt, i et forsøk på å forhindre advokat Ahmad Sayed Gabali fra å forsvare den kristne kopteren Makarem Diab, som er anklaget for å ha fornærmet Muhammed.

Dr. Ahmad Sayed Gabali, som er lederen for Egyptian Union of Human Rights Organisation, sa etter hendelsen fredag at 'det ble begått terror i retten i Assuit i dag'.

De muslimske advokatene trengte seg vei inn i rettslokalet, og mange av dem ble også stående utenfor. En kan jo lure på hva slags rettssystem som finnes, eller kanskje er det rettere å si at det er et manglende rettsystem når slikt kan skje. Men hvor er protestene fra Den norske advokatforening? Makareem Diab ble også fysisk angrepet av flere av de muslimske advokatene. De som sto for sikkerheten i rettslokalet klarte ikke å forhindre det.

De muslimske advokatene skal også ha forsøkt å forhindre forsvarerteamet til Dr. Ahmad Sayed Gabali fra å komme inn i rettslokalet. De sa at 'ingen muslim skulle forsvare en kristen'. De mente at kun kristne advokater skulle gjøre det. To kristne advokater som var til stede svarte da at de kunne påta seg arbeidet, men da ble det sagt 'at heller ikke kristne skal forsvare ham'.

Josef - Jesu fosterfar, en fattig men trofast ektemann

Jesus vokste opp blant de fattigste av de fattige i Nasaret. Hans fosterfar, Josef, hvis minnedag det er i dag, er et eksempel på en mann som tok sitt ansvar på ramme alvor da han ektet en tenåringsjente han hadde lovet troskap til, men hvis barn hun fødte ikke var hans eget.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 1

I Det nye testamente leser vi om husmenigheter. Flere trekker det frem som idealbildet av den første kristne forsamlingen, og forsøker å gjenskape hvordan disse samlingene så ut i enkle sammenkomster i hjemmene. Gjerne så enkelt som mulig. Men hvordan så disse møtene ut? Hva vet vi egentlig om dem?

Det første vi kan slå fast er at de første kristne ikke kom sammen på den måten enkelte mener når de i dag snakker om husmenigheter. Ganske enkelt fordi trangboddheten i antikken var påtagelig. Små utleieleiligheter gjorde at det ikke var mulig å flytte menighetssammenkomsten fra sted til sted. I Rom for eksempel kunne utleiehusene både ha seks og syv etasjer. Gaten utenfor ble derfor et slags hverdagsrom på grunn av trangboddheten. Ute på landet kunne man til nød presse inn 12 personer i et ettromshus.

Det var overklassen som hadde store hus. De hadde også hager, bad og store åpne rom, og ligner på det vi i dag kaller atriumhus. Det var i slike hus at de første kristne kom sammen.

Vi vet at måltidsfellesskapet - eller det såkalte Agapemåltidet, hvor nattverden var en vesentlig del av selve måltidet, var en viktig del av den første kristnes sammenkomster. Husene de kom sammen i måtte derfor ha et så stort rom at de kunne spise sammen. Det er derfor trolig at de kom sammen i det som ble kalt triclinium, eller matsalen. Denne matsalen var ofte bygget slik at den vendte ut mot en indre gård med et soltak som ble holdt oppe av pæler. Man mener at slike matsaler kunne romme et sted mellom 50-100 personer.

At det var de rike i menigheten som åpnet sine hjem for gudstjenester fremgår av Det nye testamente. Det er et særtrekk at husmenighetene nevnes sammen med eierne av huset:

'Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn'. (1.Kor 16,19)

'Hils Filologos, Julia, Nerevs og hans søster, og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem'. (Rom 16,15)

'Gaius, som er vert for meg og hele menigheten, hilser dere'. (Rom 16,23)

(fortsettes)

SISTE: Pave Shenouda III begraves tirsdag - og slik velges den nye

Det er nå bestemt at pave Shenouda III skal begraves tirsdag. Det var Den hellige synoden i Den koptisk otodokse kirken som fattet denne beslutningen i dag. Hans kropp vil ligge i Abbasiya katedralen frem til da. Etter pavens eget ønske vil han bli begravet i Hl. Bishoy klostret i Wadi Natrum, i Nil-Delta regionen nord for Kairo.

- Si ikke at paven er død, han er i himmelen!

Det ropte tusenvis av koptere som var samlet i Abbasiya katedralen i Kairo under gudstjenestefeiringen i dag. Som tidligere meddelt på bloggen døde pave Shenouda lørdag ved 12.00-tiden.

Inntil en ny pave kan velges er det det eldste medlemmet Den hellige synodens erkebiskoper, Anba Mikhail av Assiut, som vil inneha denne tjenesten. Om Anba Mikhail takker nei til oppdraget, vil neste i rekken, Archbishop Anba Pachomeus av Beheira, måtte påta seg oppdraget.

I følge den koptisk-ortodokse kirkes tradisjon velges deres pave gjennom en lang rekke prosesser. Kandidater velges blant munker og erkebiskoper, og må være minst 40 år gammel og ha vært munk i minst 15 år. Navnene på tre av kandidatene som har fått flest stemmer, skrives så på lapper og legges i en boks. Navnet på den nye paven trekkes så ut av denne boksen av en gutt - ikke mer enn ni år gammel - som har bind for øynene.

Kandidatene som foreslås blir nominert av Den hellige synoden som består av 120 erkebiskoper, munkenes egen synode, medlemmer av Meli-rådet, bispedømmer, medlemmer av Den koptiske kirkens råd og lege medlemmer.

Bildet viser pave Shenouda III og en av de mest markante åndelige skikkelsene i Den koptisk ortodokse kirke de senere årene, selve fornyeren av bønne- og gudstjenestelivet, Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/obama-hedrer-egypts-avdode-pave/

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk vil du i dag finne en artikkel om Kyrillos av Jerusalem. Det var denne biskopen som gav oss ordningen med kirkeåret, og var en fornyer av den gudstjenestelige liturgien.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Når vi bekjenner våre synder

En av mine venner er en syrisk kristen i Homs. Hva de som bor der gjennomgår om dagen er det vel få av oss som klarer å forstå. De grufulle handlingene vil en dag komme for dagen. Min venn sendte meg en hilsen skrevet av Josef av Vatopaidi, en åndelig veileder:

'Den som ydmykt omvender seg føler ikke bare at han omfavner den synlige, men også den usynlige skapelsen ved den kjærlighetens kraft som flommer over fra hans hjerte. Dette er slik fordi denne slags bønn er mest ønsket velkommen av Gud og er en indikasjon på at han har ervervet en 'knust ånd'. Han blir derfor, akkurat som vår Jesus, 'altfor alle mennesker'. (1.Kor 9,22)

Vi lever i en tid hvor enkelte hevder at vi ikke lenger behøver å bekjenne våre synder, for vi har ingen synder å bekjenne. I den Bibel jeg leser lyder det annerledes: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Jeg - og mange med meg - gjør oss den erfaringen at jo lenger man lever med Jesus, og jo mer man tilbringer i bønn og Guds nærhet, jo mer forstår man at man er en synder som er helt avhengig av Guds nåde. Med årene blir bare Jesus og Guds nåde større og større, samtidig som man forstår at man er en synder som begår synd.

Denne våren er det 40 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Det valget har jeg aldri angret på. I disse årene er jeg blitt mer og mer glad i det som står i det neste verset fra 1.Johannes 1:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

Og likesom for å understreke alvoret, skriver Johannes enda en setning:

'Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (v.10)

Mer og mer ser jeg også betydningen av å ha en skriftefar. En man bekjenner sine synder til. Ikke det at man ikke kan gå til Gud med dem, for det både kan man og skal man. Men det blir et mer alvor over det hele - og synd er alvorlig - når man også bekjenner det for et annet menneske.

'Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet'. (Jak 5,16)

Det er så befriende godt når skriftefaren etter at man har bekjent sine synder kan si: 'Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Fengslet turkmensk pastor opplevde forbønnen som 'en ildmur rundt seg'

Jeg har skrevet om pastor Ilmurad Nurliev på bloggen ved ulike anledninger. Til stor overraskelse for hans familie og venner ble han løslatt fra fengselet i Turkmenistan 18. februar i år. Da hadde det gått ganske nøyaktig 18 måneder siden han ble dømt til fire års fengsel på grunn av sin tro.

Nå gjengir Åpne Dører et svært gripende intervju med ham, for han takker alle som har bedt for ham og skrevet til ham:

'Bønnene var som en ildmur rundt meg,' sier han blant annet. Det kan oppmuntre oss til å fortsette å be for alle som fremdeles er fengslet for sin kristne tro mange steder i verden! Ilmurad forteller:

'Til og med når det var veldig kaldt, varmet Herren Jesus meg, og når det var veldig varmt, ga Jesus meg skygge. Takk for at dere ba for meg og familien min.'

'En stund måtte Ilmurad arbeide hardt i leiren,' leser vi i intervjuet med Åpne Dører: 'Han måtte lage murstein i en stor ovn; alt arbeidet måtte gjøres for hånd; behandle brennende varme murstein! Gruppen måtte lage 120 000 murstein hver dag. Etter å ha arbeidet der en stund, fortalte han vaktene at fordi han lider av diabetes, så gjorde det harde arbeidet ham svært syk. Da han fikk et brev fra sykehuset, et brev som viste at han lider av diabetes, fikk han lov til å slutte med dette arbeidet'.

Pastor Ilmurad forteller også om den store betydningen alle brevene han fikk var for ham:

'lmurad uttrykker sin takknemlighet til alle som skrev til ham. Til og med fengselsvaktene ble overrasket over å se hvor mange brev Ilmurad mottok. Det kom mer enn 100 brev; de ble imidlertid ikke gitt til Ilmurad slik at han kunne lese dem. ”Av og til fikk jeg mulighet for å ta en raskt kikk på dem; jeg lærte utenat noen av versene og det ga meg så mye håp! Disse brevene ga meg mye varme i hjertet, selv om jeg ikke fikk lese dem alle,” sa han etter løslatelsen.'

Du kan lese hele reportasjen her:

http://www.opendoors.no/nyheter/newsoverview/2012/Mars/1447495/#.T2NQNCpzuf8.facebook

På bildet ser vi pastor Ilmurad sammen med barna sine.