En av mine heltinner

Kan jeg få presentere en av mine heltinner? Maria Skobtsova. Med stor fare for sitt eget liv, skjulte hun jødiske barn og ble arrestert av Gestapo i februar 1943. Noen få måneder før krigens slutt ble hun henrettet i gasskammeret i Ravensbrück. Langfredagen i 1945 hadde hun tilbudt seg å ta en jødisk medfanges plass. Moder Maria drev også en spesiell kommunitet i Paris. Her var det suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum for den ortodokse liturgien ble feiret hver dag. Hit kom tidligere prostituerte, arbeidsløse, hjemløse, russiske emigranter. He var en møteplass for malere, lyrikere og forfattere. Hit kom åndelige søkere.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Døden er død

Det var en spesiell og sterk opplevelse å feire Kristi oppstandelse mens sola farget tretoppene rundt Kristi himmelfartskapellet.

Vi stod først utenfor kapelldøra og lyttet til beretningen om de Myrrabærende kvinnene som - lik oss - kom tidlig om morgenen den første dag i uken for å salve Jesu døde kropp, som en siste hilsen. De fant graven tom. Fra døråpningen i kapellet ropte liturgen ut: 'Han er oppstanden!' og vi svarte med stor glede: 'Ja, Han er sannelig oppstanden'.

Vi sang påskesalmer og tente det store påskelyset. Fra dette lyset tente så hver av oss våre egne lys, og før vi gikk inn i prosesjon i kapellet igjen sa vi unisont: 'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden, og til dem i gravene gav Han liv'.

Inne i den gode varmen feiret vi nattverden slik den feires i Kristi himmelfartskapellet, med bønner og hymner fra den første kristne tiden, og med lesninger fra Den Hellige Skrift. Etter gudstjenesten spiste vi påskefrokost i Toten frikirke på Raufoss, før vi feiret 1. påskedagsgudstjeneste der hvor den enkelte hører hjemme.

Det var vært en begivenhetsrik og solfylt dag.

For meg er ordene fra Rom 6,9 'årets'- påskeevangelium:

'For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham'.

Med Kristi oppstandelse er døden død. Halleluja.

Edith Schaeffer er død

Edith Schaeffer døde i dag, 98 år gammel. Hun er kanskje best kjent som kona til Francis Schaeffer, det 20 århundres mest kjente og anerkjente kristne apologet, eller trosforsvarer.

Men Edith Schaeffer levde ikke i skyggen av sin mann. Hun sto på egne bein, både som medgrunnlegger av L'Abri, kurssenteret i de sveitiske alpene, som har hjulpet så mange til å komme frem til en levende tro på Herren Jesus, som forfatter av en rekke bøker og ikke minst som en åndelig mor for mange søkende mennesker.

Begge - både Francis og Edith Schaeffer - viste et betydelig mot i møte med den voksende liberalteologien i kristne kretser i deres samtid. De valgte å stå på Guds ords klippegrunn, selv om det betydde at de måtte forlate det kirkesamfunnet de i mange år hadde tilhørt, og tjente.

Biografien om dem har betydd mye for meg, men så har også flere av Edith Schaeffers bøker. Boken om L'Abri forteller historien om et trosprosjekt, et studiesenter i Sveits, som nettopp har lagt grunnen til å forsvare Bibelens sannheter, har vært viktig for meg, men det har også hennes bok "The life of prayer' som inneholder en ærlighetsteologi vår tids kristenhet er i desperat behov for. Edith Schaffer våget å stille de vanskelige spørsmålene om Gud, om utelatte bønnesvar. En annen bok, som har hatt stor betydning for meg, er boken "Affliction", hvor hun skriver om lidelsens problem.

Edith Schaeffer var virksom til det siste.

Du kan lese sønnens minneord her:

http://www.patheos.com/blogs/frankschaeffer/2013/03/goodbye-mom-edith-schaeffer-1914-2013-rip/

Kristen mor fikk hånden kappet av etter angrep på deres hjem i India

Onsdag denne uken gikk en gruppe religiøse fanatikere til angrep på en indisk kristen familie, som var kommet sammen i et hjem for å be. Mor i familien fikk den ene hånden kappet av, mens andre familiemedlemmer ble banket opp på det mest grusomme.

Familien, som bor i i et område av Uttar Pradesh, hadde akkurat satt seg til bords for å spise middag da angrepet fant sted. Samtlige av familiens medlemmer pådro seg skader. Moren, Survati, fikk den ene armen kappet i to deler, og hennes 22 år gamle datter, Archana, fikk knust den ene hånden sin. Også faren, Ramnath, og datteren Antika, ble slått og den 20 år gamle sønnen, Arvind, ble slått så hardt at han falt om bevisstløs.

Det var naboer som til slutt kom dem til hjelp, og fikk dem til sykehuset for medisinsk hjelp. Familien befinner seg fremdeles på sykehuset når dette skrives.

Det er misjonsorganisasjonen, Gospel for Asia, som opplyser dette. Gospel for Asia er en av de største evangeliske misjonsorganisasjonene som arbeider i India. En av deres misjonærer, Bablu, forteller at det finnes omlag 200 kristne i det området hvor den grusomme angrepet skjedde. De kristne bor spredt, så det er vanskelig for dem å komme sammen i et kirkebygg. Derfor kommer de sammen i hjemmene for å be. Disse hjemmene blir så mål for militante religiøse fanatikere, enten det er hinduer eller muslimer.

La oss be for denne familien som er så hardt rammet, at de må bevare troen, og friskne til.

Bildet er et illustrasjonsfoto, og er ikke av den aktuelle familien, men viser indiske trossøsken som ber.

Kristen radiostasjon i Den Sentral-Afrikanske Republikken plyndret

En kristen radiostasjon i Den Sentral-Afrikanske Republikken, ble plyndret 25.mars og er ikke lenger på lufta.

Plyndringen skjedde i forbindelse med statskuppet i landet. I følge en epost fra Wayne Pederson, som er president for den kristne radiostasjonen HCJB Global, har de som sto for plyndringen fått med seg tre av stasjonens datamaskiner og miksepulten. Tre biler skal også være stjålet.

Den sentralafrikanske republikken er et av verdens mest fattige land. Den kristne radiostasjonen i landet kan høres i alle landsbyene, og har ved siden av kristne programmer vært svært viktig for å bringe videre helseinformasjon om f.eks AIDS, hvordan man kan reparere brønner, ta seg av foreldreløse barn og andre utviklingsprogrammer for lokalsamfunnene.

Det har vært tilfeller av skyting nær andre kristne radiostasjoner i landet, og det har vært utrygt å bevege seg utendørs. Alle medarbeiderne til HCJB skal være i sikkerhet. Det er viktig at radiosendingene kan komme i gang igjen så fort som mulig, så det er et viktig bønneemne.

Presteskapet i Iran forteller om den store kristne vekkelsen i landet!

Det iranske presteskapet advarer nå landets befolkning om at kristne hefter blir spredt over hele landet i det de kaller 'en bølge av evangelisering'!

Det betyr med andre ord at vekkelsen i Iran brenner med uforminsket styrke, og det skaper frykt blant presteskapet. Men det betyr også at vi nå kan vente mer forfølgelse av våre iranske trossøsken. At iranske myndigheter slipper en slik nyhet som dette, er fordi det vil legitimere at de slår hardt ned på de som distribuerer evangeliseringsmaterialet.

Det er Fars, det offisielle nyhetsbyrået, som blir støttet av Revolusjonsgarden, som nylig rapporterte at Hojatol-Eslam Mohammad Hassan Akhtari (bildet), generalsekretæren for en regjerningsfinansiert organsasjon, kjent som 'Ahl Al-bayt World Assembly', talte til deltagerne på en konferanse i Qom. Qom er det største senteret for Shia-muslimene i verden, og et pilegrimsmål for tusenvis av mennesker:

'Kristne hefter og brosjyrer blir sendt til folks postkasser aldeles gratis i mange områder. Dette er ikke noe nytt.'

Akhtari undestreket at Islam er 'under et intenst angrep' og la til: 'Kristendommen blir forkynt i mange forretninger i den islamske byen Mashhad, og kristne bøker sendes til hjemmene'.

For en tid tilbake kunne dagsavisen, Jomhouri-Eslami, som støttes av regimet, publisere en rapport hvor det heter: 'Husmenighetene i Mashhad var vokst de siste månedene. Noen rapporter viser at det finnes 200 husmenigheter i denne islamske byen'.

En talsmann for Mohabat News sier at 'det er verd å nevne at Mashhad er et islamsk pilegrimsmål og fødestedet for Irans overhode, Seyyed Ali Khamenei'.'

La oss fortsette å be om at vekkelsens ild skal brenne over hele Iran!

Eldstebror slått ihjel av politiet i Vietnam

Vam Ngaij Vaj, en kristen elsdstebror blant Hmong folket i Vietnam, ble slått til døde av politiet 17.mars.

I følge Morning Star News gikk politiet løs på Vaj ved å slå ham rundt nakken og skuldrene, og de brukte også mest sannsynlig elektrisk sjokk på ham. Dette i følge medlemmer av menigheten Vaj tilhørte, som hadde sett den maltrakterte kroppen etter at Vaj var erklært død.

Vam Ngaij Vaj ble arrestert 16.mars. Da arbeidet han sammen med kona si for å rydde et skogsområde hvor han bor. Vaj og hans familie bor oppe i det vietnamesiske høylandet, Cu Jut distriktet i Dak Nong provinsen. Politiet skal ha anklaget ham for å ha 'ødelagt skogen', men det er kjent at kommunistregimet ser på den sterke menighetsveksten blant Hmong-folket som en trussel, og anklagene er fabrikkerte for å finne noe å kunne slå til mot dem på.

Vam Ngaij Vaj og kona ble transportert til politistasjonen i  byen Gia Nghia og plassert i hver sine celler. Den natten ble Vam Ngaij Vaj torturert på det mest grusomme av politiet. Dagen etter fikk hans yngre bror vite at han var død.

Det kom som et sjokk på alle. Vam Ngaij Vaj var i slutten av 30 årene og ved svært god helse. Beskjeden om at Vaj var slått ihjel av politiet mens han var i politiets varetekt har skapt frykt blant de kristne i området.

Siden midten av 1990-tallet har mer enn 35.000 kristne av Hmong-folket flyktet fra sitt opprinnelssessted i de nordvestlige fjellområdene av det sentrale vietnamesiske høylandet, og ca 1290 kilometer lenger sør på grunn av den harde forfølgelsen de utsettes for.

Vam Ngaij Vaj og hans familie er medlemmer av en protestantisk menighet i Cu Jut distriktet. Menigheten er registrert hos Evangelical Church of Vietnam, Vietnams største kirkesamfunn.

Bildet viser den maltrakterte kroppen til Vam Ngaij Vaj. La oss huske hans kone, familien og menigheten i våre forbønner.

Jesus - Han som bøyer seg ned for å tjene deg

Dette bildet har grepet tak i meg, og jeg klarer ikke å slippe det. Det forteller meg så mye om min Frelser! Han som kom for å tjene.

I Kristus-hymnen som vi finner gjengitt i det andre kapitlet i Filipperbrevet, heter det om Jesus at Han:

'... tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse'. (Fil 2,7)

På Øvresalen Skjærtorsdagskvelden, er det at Jesus, Han som er Kongens Konge og Herrenes Herre, bøyer seg ned, og vasker disiplenes føtter. Vi leste beretningen i går kveld da vi feiret nattverden i Kristi himmelfartskapellet:

'Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen. tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet ...' (Joh 13,4-5)

Johannes som skriver dette, er øyenvitne. Legg merke til hvor detaljrikt han beskriver det som skjer. Tenk - slik er Jesus!

Og her på bildet hvisker Han noe inn i øret på disippelen Han har vasket føttene til. Noe hemmelighetsfullt. Slik Han gjør med alle som gir Han muligheten til å få del i ens liv, ønsker Ham velkommen, til å handle, til å tale. Som vil være nær nok til å høre Ham hviske inn i våre ører.

Det er der jeg vil være denne påsken! Ved Jesu føtter, bøyd inn til Ham, så jeg hører hva Han har å si! Kjenner du stemmen Hans? Lar du Ham vaske føttene dine?

Mot et apostolisk bibelsyn

I Sverige pågår det for tiden en debatt om bibelsynet. Debatten er ikke ulik debatter som også også har pågått i Norge gjennom årene. Det har vært mange gode bidrag i debatten i vårt kjære naboland. En av dem som har skrevet er Anders Gerdmar (bildet), dosent i Nytestamentlig eksegese ved Uppsala Universitet og rektor for Livets Ords teologiske seminar. Hans bidrag synes er så interessant og samtidig gir en viktig avklaring i en læremessig uklar tid som vår, at jeg har valgt å oversette den til norsk. Gerdmar har selv gitt sin velvillige tillatelse til oversettelsen. Grunntanken i et apostolisk bibelsyn er i følge Anders Gerdmar at læren er ryggraden, og forsamlingen er tolkningsmiljøet.

Ønsker noen å bruke denne oversettelsen i noen sammenheng, må tillatelse til det innhentes av Gerdmar eller oversetteren:

"Ettersom forsamlingen, kirken, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll (Ef 2,22), er deres bibelsyn og bibelbruk normerende for Kristi kropp. For å komme videre i spørsmålet om bibelsynet må vi tilbake til røttene og jeg skal løfte frem noen sider som vi kan se i den tidlige kirkens praksis:

Bokstavtro i kombinasjon med Åndens kreativitet
Disse tilsynelatende motstridende tingene finnes hos Jesus og apostlene. Jesus sier: 'Ikke den minste hake skal forgå' (Matt 5,18), og mener da de små strekene eller hakene som deler de hebraiske bokstavene fra hverandre. Men samtidig har Han friheten til å gi ny, ikke liberal, men radikal tolkning av for eksempel det femte budet. Allerede det at du sier 'din ugudelige narr' til din bror, gjør at du skal dømmes til 'helvetes ild' (Matt 5,22) Apostlene gjør seg nytte av en slik rabbinsk tolkning som kombinerer bokstavtro med den hellige kreativitet som Ånden gir. Hver bokstav er innåndet av Gud. Dette er noe annet enn den tørre rasjonalismen som kom med Opplysningstiden og som også kan prege evangelikalt bibelsyn.

Det gamle testamente er grunnvollen
Jesus og apostlene kjente ikke til noen annen Bibel enn den hebraiske. Det var ut i fra denne Bibelen at man så alt: skapelsen, befrielsen fra Egypt, offerblodet; i den fant man Salmeboken, livsreglene og løftene. Jesus kroppsliggjør alle de store rollene i Det gamle testamente: Den andre Adam, Abrahams sæd, Davids sønn, en ny Moses, Profeten, Den lidende tjeneren. Og for Jesus og apostlene er beretningen om syndefallet virkelighet, slik det også er det med beretningene om utgangen fra Egypt. Daniel selv forteller om 'ødeleggelsens styggedom' og Nivives menn er virkelige. Hvert forsøk på å eliminere eller mytologisere disse jødisk-kristne basisberetningene er alvorlige angrep på og river ned grunnlaget for den kristne troen.

Jesu verdensbilde
Jesus og apostlenes verdensbilde er annerledes enn vårt sekulariserte. Himmel og et brennende Gehenna er selvsagte, engler og demoner griper inn i hverdagslivet. Tiden er kort og slutten kommer med et brak. Gud gjør under, både når Han helbreder og når Han går på vannet. Offer er sentralt i omgangen med Gud. Dette verdensbilde er en del av apostolisk kristendom, selv om moderne teologi betrakter den som mytologisk. Men uten den blir kristen tro uforståelig.

Læren er Skriftens grunnlag
'De holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Læren, embryet til våre trosbekjennelser, gikk hånd i hånd med Skriften, og er til og med før Skiften. Derfor kan man aldri spille ut Bibelen mot den sunne lære men må se på den som to søyler som bærer evangeliet gjennom historien.

Kristi kropp som tolkningsmiljø
Bibelen ble gitt til Kristi kropp, og i Kristi kropp og i dens teologiske verksted, en jødisk-kristen bet-midrarash, ble apostlenes undervisning formet. Forsamlingen er derfor bibeltolkningens primære miljø, ikke sekulær akademia, selv om også den kan berike forståelsen. Men for å forstå Skriften må man lytte til Kroppen, der Jesus Kristus er hodet.

Levende tradisjon
En arv fra det jødiske miljøet er at apostlene tar imot og formilder læretradisjon. Dette er evangelienes første fase. Slik gjør Paulus i 1.Kor 15,3 og overleveringen beskriver med eksakt de termer som anvendes i Jødedommen. De følgende generasjonene av apostlenes etterfølgere garanterte at læren ble uforfalsket  - Johannes var disippel til Jesus, Polykarp til Johannes, Irenaeus til Polykarp. Bibelen har alltid det siste ordet, men det finnes en levende tolkningstradisjon, det være seg en pinsekarismatisk eller syrisk-ortodoks.

Seks elementer
Disse seks elementene tror jeg er nødvendige i et apostolisk bibelsyn, som aldri kan frikobles fra kirkesynet og den kristne bekjennelsen. Ellers blir enhver sin egen pave og bibeltolkningen enten noen professorers privilegium eller åpner for en total individualisme. I stedet trengs ydmykhet innenfor Bibelens bokstav i kombinasjon med tekstens dybdedimensjon. Vi må fastholde Det gamle testamentes pålitelighet og et apostolisk verdensbilde. Læren som ryggrad og forsamlingen som tolkningsmiljø. Og så den vidunderlige Hellige Ånd som våker over hele prosessen, fra forfatterens intensjon til å berette og skrive ned Herrens tiltale gjennom den tekst som vi leser i kirken.

Når vi taler om Bibelsyn trenger vi å begynne her, i den holdning som Jesus formidlet til apostlene men også utvide den fra den agenda som rasjonalismen har satt. Det var et apostolisk syn på Bibelen som fungerte når forsamlingen ble født og det er det som kommer til å fungere til Jesus kommer tilbake.

Kristi dyrebare blod

I dag vil jeg gjerne få dele noe som Egil Strand, en av pinsebevegelsens nestorer, har skrevet om Kristi dyrebare blod. Strand har hatt utgangspunkt i det apostelen Peter skriver i sitt første brev:

"For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam'. (1.Pet 1,18-19)

Finnes det noe i hele verden som er mer kostelig, mer dyrebart, enn Jesu blod? Det er jo takket være dette blod at millioner av fortapte syndere er blitt benådet. Det er i sannhet 'kraft i Jesu blod å rense hvit som sne'. Hvem kan vel fatte dette mørke av synd, synd av alle slag, i alle land, til alle tider - opprør, hat, ondskap, urenhet, en stinkende kloakk som har veltet ut over jorden. Men alt blir tilgitt, selv de mest himmelropende synder, når synderne kommer til Frelseren og tror på Ham som er en soning for våre synder, fordi Hans blod ble utgytt. Og alt blir rent, for Jesu, Guds Sønns, blod renser fra all synd.

De mange forvandlede menneskene, de omskapte hjemmene, alt det nye, lyse, rene og trygge som kom inn i de tusener hjerter og hjem, alt dette har vi å takke Jesu blod for. Ja, i sannhet, det er dyrebart!

Og det er i dyrebart fordi det er Guds Sønns hjerteblod. Det var bare dette som kunne sone for vår synd og betale gjenløsningsprisen. Bare Han kunne gjøre fred ved korsets blod. Hadde Han holdt det tilbake, hvor kunne vi da ha vendt oss i vår nød?

La oss aldri bli trett av å prise Ham som kjøpte oss så dyrt! Vi kan ikke fatte storheten i dette, heller ikke de veldige dybder i forsoningens hemmelighet. Men det er nok for oss å vite at her er frelse å få, her er vi trygge, endog ansikt til ansikt med en hellig Gud.

Ja, her kan vi hvile trygt. Ingen må si: jeg er uverdig, og derfor våger jeg ikke tro. Alle er uverdige, og uten Kristi dyre blod var alt håpløst - evig og ubønnhørlig. Så dyrebart er Kristi blod at det - og bare det - sikrer oss evig trygghet og evig salighet tross all synd og uverdighet som ellers ville stenge oss ute. Han har åpnet veien, en ny og levende vei, og det gjorde Han da Ha gav sitt blod for å kjøpe oss fra jorden til Gud.

Og nådens dør står alltid åpen, så lenge nådens tid varer. Og skulle synden ha tatt frimodigheten fra deg, har et alvorlig nederlag skremt deg bort fra Frelseren, da må du ikke vente et øyeblikk lenger, hvorfor vil du deg selv så vondt? Skynd deg til Ham, for enda er det det den samme kraft i Kristi dyrebare blod, Enda er det sant at Han renser når vi bekjenner, enda er det sant at 'her roper Jesu sved: Barmhjertighet, barmhjertighet'.

Menighetsplanter mistet alt han eide i eksplosjonsartet brann i Serbia

Familien Nyul (bildet) mistet alt de eide i en tragisk brann i Pacir (St.Moravica) i Serbia 18.mars.

Zoltan og Victoria Nyul arbeider som menighetsplantere i dette området av Serbia, og har stor nød for å nå den ungarske befolkningen som bor her med evangeliet. Nå står de ribbet tilbake, men hele familien på syv klarte å komme seg ikke sikkerhet. Selv ikke familiebildene klarte de å redde.

Det var en lekkasje i en gassflaske på kjøkkenet som førte til den eksplosjonsartede brannen. I løpet av noen få minutter hadde brannen spredt seg til hele huset, og det var med nød og neppe at familien Nyul klarte å komme seg i sikkerhet. Zoltan pådro seg noen skrammer og ble brent i ansiktet og på hendene. Familien Nyul bor nå midlertidig hos familiemedlemmer. Med deres økonomi er det ikke lett for dem å få skaffet seg noe nytt sted å bo. La oss ta med oss familien i vår forbønn denne påsken. Og la oss be for menighetsplantingsarbeidet. Familien Nyul er baptister.

Ber om forbønn

 
For første gang gruer jeg meg til påske. Den siste tiden har vært en tøff sykdomsperiode, og noe av det jeg sliter med har forverret seg. Dagene, og ikke minst nettene, er utfordrende, med lite eller ingen søvn, og med oppkast stort sett hver dag.

8.april skal jeg inn på sykehuset igjen for en ny utredning med hensyn til mitt hjerte.

Setter stor pris på om noen husker meg i forbønn.

Ønsker alle bloggens lesere en velsignet påske. Bloggen vil oppdateres daglig, så sant jeg har krefter til det.

Protestantisk kirke i Indonesia revet til vill jubel fra muslimske naboer

Under vill jubel fra lokalbefolkningen ble en protestantisk kirke revet nær Jakarta i Indonesia i forrige uke (bildet)

Bare en plankehaug er igjen av kirkebygget som ble oppført i januar i år.

Menigheten, Batak Protestant Church, lokalisert i Batak, som er en av drabantbyene til Jakarta på den indonesiske øya Java, har kommet sammen i et hus hver søndag de siste 13 årene. Når forsamlingen hadde nådd 600 medlemmer, søkte pastor Adven Leonard Nababan om byggetillatelse. Menigheten klarte å skaffe de 60 signaturene fra ikke-kristne naboer som kreves for å føre opp et kirkebygg. Men når man hadde kommet så langt i byggeprosessen at veggene begynte å synes, tok 750 muslimske naboer til gatene for å protesterte.

5.mars kom så politiet for å sette opp politisperringer. Menigheten fikk så beskjed om å rive bygget, noe den nektet å etterkomme. Myndighetene svarte så med at de 60 signaturene var falske, noe de ikke var. 21. mars satte de så inn gravemaskiner for å fullføre rivingen. Omkring 150 av menighetens medlemmer kom til kirketomten da dette skjedde. De sto der stille, ba og sang salmer. Pastoren sto frem og sa til medlemmene som var møtt opp: 'Vi er en del av Kristi kropp'.

Bortenfor dem sto en stor gruppe muslimer og ropte: 'Alahu Akbar'.

I følge World Watch Monitor sier politisjef Dikdik Astra at han bare utførte myndighetens ordre.

La oss be for våre hardt prøvede kristne trossøsken i Indonesia.

Pave Frans I vil ikke bo i den pavelige residens men i et gjestehus

Den nye paven overrasker stadig. Legg merke til forskjellen på bildet mellom pave Benedikt XVI og pave Frans I. Ikke bare er gulltronen fjernet, de spesialsydde røde skoene er også borte. Den nye paven bærer heller ikke noe gullkors.

I dag kom også beskjeden om at pave Frans I ikke vil flytte inn i pavens residens i Vatikanet, men vil fortsette å bo i Vatikanets gjestehus, hvor han har bodd siden Konklavet kom sammen for å velge ny pave.

Paven spiser også sin mat i en vanlig spisesal. Han feirer også messe sammen med ansatte i Vatikanet i et kapell ved siden av gjestehuset. Pave Frans I vil benytte et bibliotek tilhørende paven for å ta imot gjester. Det er første gang på 110 år at en pave ikke vil benytte seg av pavens residens som bolig.

Det kommer garantert flere overraskelser med pave Frans I. Han kan vise seg å bli den største overraskelsen i Den romersk-katolske siden det 2.Vatikankonsil.

En pilegrim har funnet sitt endelige hjem

Himmelen er blitt rikere, vi er blitt fattigere, etter at Herren hentet  83 år gamle Josef Ben Eliezer (bildet) hjem 22.mars. Hans livshistorie er forunderlig, og et sterkt vitnesbyrd om hva Jesus kan gjøre i et menneskeliv.

Josef Ben Eliezer ble født inn i en jødisk familie i Frankfurt i 1929. Et av hans tidligste barndomsminner handler om en nazistisk ungdomsgruppe marsjerer nedover hans barndoms gate, og sang på en sang som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham: 'Når jødisk blod renner fra våre kniver'. Ikke lenge etterpå forlot familien Tyskland for det tilsynelatende tryggere Polen, hvor de noen få år senere skulle møte Hitlers lakkeier igjen. Barfotet ble de drevet fra sitt hjem av bevæpnede SS-soldater. De flyktet østover, til Russland, hvor de ble internert sammen med andre jøder. Senere ble de tvangssendt i fullstappede jernbarnevogner til det iskalde Sibir. Ironisk nok var det sannsynligvis dette som reddet livet til Josef Ben Eliezer. Hadde han returnert til Polen ville han sannsynligvis ha endt sitt liv i Auschwitz.

I 1943 kom Josef Ben Eliezer til Haifa. Han kom via Samarkand, Tehran og Karachi. Mot slutten av krigen gikk han på en jordbruksskole drevet av en sionistisk organisasjon. Blant hans skolekamerater var ungdommer som hadde overlevd konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, men de så ikke ut som ungdommer flest, de så ut som oldinger.

Josef Ben Eliezer kjente seg ikke fri. Han følte seg fremdeles som en flyktning i hver betydning av ordet. Rotløs. Foreldreløs. Hans hode fullt av motstridende tanker og drømmer. Når noen spurte om morsmålet hans, kunne han ikke gi noe klart svar. Men det verste av alt: hjertet hans var fylt av hat. Hat mot tyskerne på grunn av Holocaust, men enda mer mot britene for deres forsøk på å begrense immigrasjonen til Palestina av de som hadde overlevd konsentrasjonsleirene.

I årene som fulgte skulle Josef Ben Eliezer bruke mye av sin tid i Haganah, den militære undergrunnsorganisasjonen, som kjempet for etablering av staten Israel. Han deltok i fordrivelsen av arabere. Han var ikke lenger et offer, men den nye posisjonen av å utøve makt, gav ham ingen fred. Det førte faktisk til det motsatte. Det åpnet slusene for fortrengte minner fra krigen, og gav ham mye skyldfølelse. Han forlot etter hvert hæren, uten at det gav ham noen større tilfredsstillelse. Han oppgav også sin jødiske tro, ja religion i det hele tatt. Han forsøkte å få noe fornuft ut av verden med å se rasjonelt på ondskapen. Men heller ikke det prosjektet synes å lykkes.

Kapitalismen var han fremmed, sosialismen og kommunismen fanget hans interesse for en tid. Det samme gjorde Jean Paul Sartre. I noen måneder slo han seg i lag med et fellesskap av idealistiske marxister i Paris.  Men ingen ting av dette gav ham fred. Flere ganger tenkte han på å begå selvmord.

Bruderhof
I 1958 kom Josef Ben Eliezer i kontakt med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen for første gang. Her ble han overraskende nok konfrontert med sine fedres Gud som aldri før. Selv om han var overbevist ateist da han ankom en av deres kommuniteter, følte han seg merkelig nok veldig dratt mot dette fellesskapet. Gradvis smuldret hans motstand opp, og  to år senere gav han sitt liv til Jesus, og ble døpt på bekjennelsen av sin tro.

For Josef ben Eliezer var møtet med Bruderhof også et møte med den virkelige Jesus - den Jesus som har veldig lite å gjøre med den volden som er blitt utført i Hans navn. Nå ville ben Eliezer leve et liv i kjærlighet og enhet.

Et livsforvandlende møte med en araber
Flere tiår senere ble Josef Ben Eliezer kontaktet av en mann hvis far hadde blitt drevet ut av landsbyen som Josef Ben Eliezer hadde hjulpet å evakuere som soldat. Denne mannen hadde lest livshistorien til Josef Ben Eliezer, som er blitt utgitt som bok.

I 1997 dro så Josef Ben Eliezer til Israel. Det ble et sterkt møte med den arabiske mannen, hvor Josef Ben-Eliezer ber om tilgivelse for den smerten han forvoldte det arabiske samfunnet når han var med på å fordrive dem fra sine bosteder. Han ba om araberens tilgivelse, og fikk den. De to ble forsonet i Kristus - som de begge tjente.

Josef Ben Eliezer var en mann som alltid var underveis, som aldri var ferdig utdannet. Han lærte noe hele tiden. Han elsket Ruth, kona hans, som han fikk mer enn 50 år sammen med, de syv barna og alle barnebarna og selvsagt medlemmene av Bruderhof kommuniteten han var en del av.

På 83 års dagen hans, i juli i fjor, reflekterte han over sitt liv som en etterfølger av Jesus, og som medlem av Bruderhof. Da sa han blant annet:

'Det er nå over 50 år siden. Alle kampene jeg har kjempet - og jeg er fremdeles her! Men dagen kommer da jeg vil reise herfra. Si ikke da at Josef var trofast. Det var han ikke. Men Gud var trofast. Han holdt meg, og det er det jeg vil understreke i dag. Jeg skal fortelle dere det siste jeg har tenkt på - ikke i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at jeg skulle slutte meg til et kristent fellesskap. Men Gud ledet meg. Gud ledet meg sammen med dere, kjære brødre og søstre: fattige mennesker som kjemper hver dag og som faller og som reiser seg igjen og som støtter hverandre. Vi kan gjøre dette fordi Gud er her og hjelper oss igjennom. Det er derfor jeg priser Gud - fordi Han har gjort denne vidunderlige ting. Jeg er ikke så viktig, men Gud er stor. Må vi fortsette å vitne - ikke om oss selv, men om Hans herlighet'.

Natten til 22 mars døde Josef Ben Eliezer av et massivt hjerteinfarkt. Han er nå hjemme hos Gud, og vi som er igjen takker for hans liv.

Her kan du se filmen hvor Josef Ben-Eliezer forsones med sin arabiske bror:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=kQHyKY_Z-T4

Nye 15 millioner i stand til å lese Guds ord på eget morsmål

Nye 15 millioner mennesker har nå muligheten til å lese Det nye testamente på sitt eget morsmål! Det er et av de store takkeemnene denne påsken!

Språket det gjelder er Chhattisharhi og tales altså av 15 millioner mennesker i India. Oversettelsen hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for en ung mann som åpnet sitt hjerte for å delta i et kulturelt utvekslingsprogram for noen tiår siden.

Oversettelsesprosjektet som har tatt nesten 20 år å fullføre ble nylig feiret i byen Korba, av oversetteren Tarun Gardia, og 300 andre inkludert en delegasjon fra Rocky Ridge Mennonite Church i Quakertown i Pennsylvania, USA, som har støttet prosjektet økonomisk.

Etter den festlige sammenkomsten, med skriftlesning og lovsang fra ulike menigheter, flokket folk seg sammen for å få del i de første eksemplarene av Guds ord på sitt eget språk! Den unge mannen på bildet ba om å få to eksemplarer:

'Jeg vil gjerne ha en for meg selv, og en til min eldre bror,' sa han og la til: 'Alle disse årene har jeg lest Guds ord på hindi, men jeg lengter etter å kunne fortelle andre om Gud på et språk som de behersker bedre. Dette vil gi dem styrke'.

Utvekslingsprogram
Historien om forbindelsen mellom Tarun Gardia og familiene og menighetene i mennonite menighetene i USA er et dramastykke bare Gud kunne stå bak.

Det hele begynner når Gardia kommer til USA i 1987 i forbindelse med et utvekslingsprogram som The Mennonite Central Comitee's International Visitor Exchange Program står bak. Tarun Gardia fikk bo sammen med Wilbur og Becki Hendricks og arbeidet som elevkontakt ved Quakertown Christian School. Familien Hendricks oppmuntret Gardia til å delta i et Bibelmemoerings program, noe som åpnet Gardias øyne for at det er mulig å få virkelig kontakt med Gud.

'Den kristne kjærligheten jeg møtte rørte virkelig ved mitt hjerte, og jeg gav livet mitt til Herren Jesus,' forteller Tarun Gardia.

Hendricks familien sendte ham til en leir hvor en Wycliffe-medarbeider talte. Senere skulle de ta ham med seg til JAARS Center, som er et senter for bibeloversettelse i North Carolina. Dette besøket skulle vise seg å være av avgjørende betydning for Tarun Gardia:

'Det var dette som endelig ledet meg til oversettelsesarbeidet og jeg fikk se at det var Guds plan for mitt liv. Mens jeg besøkte alfabetiseringsmuseet som finnes på dette senteret, gikk jeg til avdelingen for indiske språk hvor jeg så en håndskrevet kopi av et bibelvers på mitt eget språk, Chhattisgarhi, og ble fortalt at Bibelen trenger å bli oversatt til dette språket'.

Beslutningen var tatt og Tarun Gardia tok fatt på den skolegangen som trengs for å bli bibeloversetter, blant annet ved en skole i Sør-India og ved Wycliffe's senter i Singapore.

Som begynte det møysommelige arbeidet med å oversette Det nye testamente til hans eget morsmål, og nå kan millioner av hans egne landsmenn lese om Jesus på sitt eget språk!

Gud gjør under i Libanon og Syria

Rupen Das, som leder det humanitære arbeidet knyttet til Den europeiske baptistføderasjonen, har nylig vært i byen Zahle i Bekaa-dalen, øst for Beirut i   Libanon. Herfra drives det et viktig arbeid for å hjelpe syriske flyktninger.

I Zahle ble det startet en bibelstudiegruppe for 10 år siden, og nærmere 50 personer dukker opp hver gang gruppa samles. Men dette forandret seg for omlag seks måneder siden.

Da begynte syriske flyktninger å strømme inn i Zahle, og den lille baptistmenigheten bestemte seg for å gå utenfor komfortsonen sin og nå ut til disse menneskene uavhengig av religion, etnisitet eller stamme. I samarbeide med Det libanesiske bibelselskapet har de nå startet med å distribuere mat og ulltepper til flyktningene, så vel som madrasser og vedovner. Det er ingen betingelser knyttet til å motta den humanitære hjelpen. De ønsker å gi Guds kjærlighet videre ved å hjelpe alle som trenger det. Kristen litteratur er tilgjengelig for de som ønsker å få del i den. Det gis også medisinsk hjelp til de som trenger det. Menigheten hjelper 500 familier med mat, og over 400 med ulike andre ting.

Menigheten tredoblet
Og arbeidet de nedlegger for flyktningene bærer rik frukt. I dag har den lille baptistmenigheten i Zahle tredoblet medlemsmassen. Familier med ulik bakgrunn sitter tett sammen i et rom og lovpriser den levende Frelseren, mens 20 km unna pågår en brutal borgerkrig.

Bønnemøtet midt i uka samlet vanligvis i gjennomsnitt 15 personer, i dag deltar over 70 regelmessig! Og mange av de som nå kommer til møtene, kommer ikke for å få del i den humanitære hjelpen. De kommer fordi de søker Gud!

En mannlig flyktning ble så grepet av det han fikk fortalt fra evangeliene at han dro til det nordlige Libanon for å hente kona si, som bodde hos noen slektninger, slik at også hun skulle få del i de gode nyhetene.

Bønnesvar
Mange av de som kommer til baptistmenigheten i Zahle forteller at de er blitt djupt grepet av den omsorgen de er blitt vist. En kvinne kom en dag til menigheten for å spørre om de kunne be for hennes mann. Han var inne i Syria, og var blitt kidnappet. De som sto bak kidnappingen krevde løsepenger.

Menigheten i Zahle ba for mannen i tre uker. Så fikk de vite at mannen var løslatt. Søndagen Rupen Das var på besøk i denne menigheten var kvinnen til stede. Hun fortalte om det som hadde skjedd, og sa samtidig at hun var blitt så glad i Jesus. Senere i gudstjenesten ble det nyfødte barnet hennes barnevelsignet.

Menigheten har også opplevd tre mirakuløse helbredelser som svar på bønn. Leger har undersøkt alle tre tilfellene og de har ingen svar på hvordan dette kunne skje. Andre har hatt drømmer hvor Jesus har åpenbart seg for dem. Tre andre baptistmenigheter i Libanon har nå startet opp med humanitært arbeid.

Under i Syria
Også inne i Syria skjer det under. I den nordlige delen av Syria forteller pastorer om at hele familier har fått livene sine forvandlet ved å møte kristen nestekjærlighet vist dem gjennom lokale menigheter og kristne familier.

Jesus - sann Gud og sant menneske

Med hele den verdensvide kirke bekjenner jeg at Jesus er 'sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ...' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Sann Gud og sant menneske. Likevel er det lett å overse Hans menneskelighet, og kun relatere seg til Jesu guddommelige side. Vi tenker på Hans skaperkraft, alle undergjerningene og helbredelsene.
tilMen her hjelper påsken oss. Jesu lidelseshistorie får frem sannheten om at Jesus også er 100 prosent menneske. Jeg tenker på det vi leser om Ham i Getsemane:

'Han tok med seg de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru'. (Matt 26,37)

'Min sjel er tynget til døden av sorg'. (Mark 14,34)

'Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som blodsdråper ned på jorden'. (Luk 22,44)

' ... overveldet av sorg'. (Luk 22, 45)

Dette viser oss med all tydelighet at Jesus er prøvd i alle ting, som Skriften sier, for stilt overfor all den lidelsen Han går igjennom både i Getsemane, under forhøret og senere i forbindelse med korsfestelsen, viser at Jesus ikke bare var 100 prosent sann Gud, men også 100 prosent sant menneske. For dette er sanne menneskelige reaksjoner. Jesus var ikke et overmenneske. Han var et sant menneske.

For meg er dette til stor hjelp i det jeg selv opplever med egen sykdom. Ikke fordi jeg kan sammenligne meg med Jesus, men fordi jeg har mine menneskelige reaksjoner på det å være syk og leve med sykdom. I dette kan jeg også kjenne på noe av det Jesus gikk igjennom. Det gjør at Jesus kommer meg nærmere, fordi Han selv har vært der jeg er.

Palmesøndag inneholder også et profetisk budskap om jødenes adspredelse og Israels samling

Det er ikke bare festivitas som preger dagen i dag. Palmesøndagen inneholder også et profetisk budskap om Jerusalems ødeleggelse og jødenes adspredelse, som skjer i år 70 etter Kristus.

Mens folkemengden roper sitt Hosinna, frembringer Jesus en sterk profetisk forutsigelse om Jerusalems skjebne:

'Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg'. (Luk 19,43-44)

Litt senere i Lukas evangeliet gjengis Jesu eskatologiske tale. Der utdyper Han dette, i Luk 21,20-24a:

'Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart blir lagt øde. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal oppfylles. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! For det skal bli stor nød i landet; vreden skal ramme dette folket. De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger'.

Dette fikk sin bokstavelige oppfyllelse i år 70 e.Kr. Da ble Det andre templet ødelagt, og jødene ble fordrevet fra sitt land. Og som historikeren Lukas skriver: '... og bli bortført til alle folkeslag ...'

Men Jesus sier noe mer! Han forutsier også at Jerusalem en dag skal gis tilbake til jødene. Han sier at Jerusalem skal tråkkes ned av hedninger, MEN:

'helt til hedningenes tider er til ende'. (Luk 21,24b)

Dette profetiske ordet har også fått sin bokstavelige oppfyllelse: 6.juni 1967.

Om morgenen denne dagen gikk israelske soldater inn i Øst-Jerusalem, og fra den dagen av har Jerusalem vært jødisk, og Israels evige hovedstad. Og legg merke til hva Jesus sier: når dette skjer er hedningenes tider til ende! Vi lever med andre ord på lånt tid.

Dette er også et perspektiv å ta med seg inn i den stille uken og feiringen av påsken. Vi feirer påske med forventningen om Jesu snarlige gjenkomst.

Et esel for Jesus

I dag valgte jeg å feire Palmesøndag i den lokale pinsemenigheten. Det angrer jeg ikke på! Jeg hadde gleden av å lytte til misjonslege Mathis Onsrud, tale over Jesu inntog i Jerusalem.

Onsrud talte om eselet. Om den ringe tjeneren, den som får lov til å bære Jesus. Gud bruker det som ingenting er. Han ba oss se tilbake på vår egen troshistorie. Hvem fikk bære Jesus til oss? Han talte om eselets personlighet og karakter, hvor en side er at det kan være veldig sta og gå sine egne veier. Slik vi også er. Vi må gå noen runder før vi finner veien. Eselet som bar Jesus, var en fole, og hadde aldri båret noen før. Den hadde aldri kjent tyngden av et menneske. Slik kan også vi oppleve at det å bære Jesus frem, kan være tungt. Det koster noe. Mathis Onsrud, som har arbeidet som misjonslege i Kongo i mange år, talte om den store kontrasten mellom triumtogene til romerne, og Jesus som rir på et esel. Romerne hadde med seg slaver, og en av dem sto bak på vognen for å minne seierherren om at han var dødelig. Jesus trengte ikke det. Han visste hva Han nå skulle gå til. I Jesu seierstog går det frigitte slaver.

På en praktisk måte la misjonslegen ut teksten for oss, og gjorde den nær, begripelig og anskuelig. For meg ble denne Palmesøndagen spesiell. Takket være Mathis Onsrud fikk jeg se nye sider ved Palmesøndagens evangelium. Jeg tenker: jeg vil gjerne være et esel som bærer Jesus. Finnes det noe større privilegium?

Gripende var det også å høre Onsrud fortelle om møbeltapetsereren som fikk være et esel i hans liv. Det skjedde på et møte i denne menigheten for mange år siden, da Mathis Onsrud på grunn av denne enkle mannens tale bestemte seg for å følge Jesus. På grunn av den bestemmelsen har kvinner i Kongo fått grunnleggende undervisning om helsestell, og mange av dem er blitt utdannet som jordmødre.

Påske i protestantisk eller ortodoks tradisjon - vi blir hva vi tror

Det er underlig å tenke på forskjellene som finnes i Kristi forsamling på jord. I den protestantiske tradisjonen er det julen som er det store midtpunktet, og advent, som forberedelsestid er viktige dager. I den ortodokse tradisjonen er påsken sentrum, og Den store fasten den viktige forberedelsestiden.

Dette er selvsagt et forenklet bilde. For begge tradisjonene er både julen og påsken viktige, men det er likevel interessant å se hvor man legger selve trykket. For troen vår formes av dette.

Apostelen Paulus skriver at uten oppstandelsen er troen vår forgjeves! Tenk det! Troen er ikke en intellektuell størrelse. Den handler om en relasjon til en levende person.

Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for alle kristne, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirken. Oppstandelsen er denne kirkens fremste kjennetegn.  Og den fem ukers lange store fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innenfor påsken enn advent er det for protestanter.

I den protestantiske tradisjonen er det ikke mange som snakker om faste lenger i det hele tatt - dessverre. Tenk hvor mye som går tapt på grunn av det! Både hva angår eget liv og kirkens liv.

Kristi oppstandelse er i Den ortodokse kirke ikke bare sentrum i årssyklusen av kirkelige fester men også i ukens og dagens krets av gudstjenester. På mine mange reiser i Russland synes jeg det var veldig fascinerende når jeg fikk vite at søndagen heter på russisk 'voskresenie', det vil si oppstandelse, og dagen er viet påskebudskapet. Slik er det også blitt i vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet. Dens særpreg er den sterke understrekningen av Kristi oppstandelse.

Søndagen er for våre ortodokse venner 'en liten påske'. I morgengudstjenesten leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom å delta i gudstjenesten stadig gjort bevisst på Kristi oppstandelse. Det gjør noe med dem! Personlig er jeg av den oppfatning at det var dette som gjorde at så mange russisk ortodokse kirke holdt fast ved troen under det kommunistiske regimet. De visste at Jesus var oppstanden og levde blant dem.

I dag feirer vi Palmesøndag. Tro hvor mange av mine protestantiske venner som gjør det? Jeg tok en titt på møteannonsene i noen av de kristne bladene, og det var ikke store forandringen fra i fjor. Mange feirer ikke lenger påske. De venter med det til 2.påskedag.

Nye og spennende artikler på bloggen Monastisk

Bloggen Monastisk er oppdatert med nye artikler:

* Om Ethilwald som kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne.

* Du kan lese om to venner som ble hentet hjem til Gud samme dag.

* Du kan lese om Cuthbert - en av de mest elskede av de keltiske hellige.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Oppvekkelsen av Lasarus - et profetisk forvarsel om Jesu seier over døden!

Uken som nå er til ende, bærer navnet Pasjonsuken. Det er uken som fører frem til Palmesøndag. Nå tar vi fatt på det som siden 300-tallet har vært kalt for Den store uken - uken hvor vi følger Jesus det siste, tøffe, veistykket på veien mot Getsemane, Golgata og graven.

Noen kaller denne uken for Den stille uken, og det er i grunnen et veldig beskrivende navn. For en kristen er dette ettertankens uke, uken vi trer vår Frelser og Herre nærmere på Hans lidelsesvei, og lærer av den.

Noen kaller denne uken for påskeuken, men det er helt misvisende! Vi har jo ikke feiret påske før enn vi feirer den 1.påskedag!

Men før vi tar fatt på dette veistykket, deltar vi i det som er blitt kalt for Lasaruslørdagen. Dette er en tradisjon vi har fra Den ortodokse kirken.

Det er en gledens dag - akkurat slik også Palmesøndagen er det. Den er jo på en måte også en forsmak på 1.påskedagens triumf over døden. Oppvekkelsen av Lasarus er en profetisk gjerning som forutsier Jesu oppstandelse.

Allerede på 300-tallet ble feriringen av Den stille uken innledet kvelden før Palmesøndag med en gudstjeneste i Betania. Denne gudstjenesten ble holdt i et kapell som kalles Lasarium, som i følge tradisjonen er stedet for graven til Lasarus.

Det er forunderlig det som skjer denne dagen i Betania. Døden må gi etter, den må slippe tak i et menneske som har ligget død i fire dager. Og det på grunn av at Han som kalles Livets Ord (1.Joh 1,1) taler livgivende ord til den døde. Da må selv døden gi slipp og gi etter.

Når dette skrives skinner sola utenfor vinduene våre. Det er kaldt i lufta, men vi aner et drag av vår. Snart skyter trærne knopper og bladene kommer ut, vinterens kulde må gi etter for vårvindene. Det er godt. Det er alltid godt når dødskreftene må gi etter for livet.

Jesus kom for å gi liv, og vekke til liv igjen det som er dødt i våre liv.

Jeg lengter etter å høre Jesu ord: "Lasarus, kom ut!' i mitt liv, over sykdom og alle de følger den fører med seg for mitt liv. Jeg lengter etter livet - det liv som er Ham. Han sier selv: 'Jeg er livet" (Joh 14,6).

I dag fryder jeg meg over de ordene Jesus sa til Marta, søsteren til Lasarus:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.' (Joh 11,25-26)

Som pastor har jeg stått ved mang en grav og lest nettopp disse ordene, og selv midt i sorgen en begravelse følger med seg, har det vært velsignede ord å gi videre til de sørgende. For slik er det! Jesus har vunnet over dødens makt og dødens krefter. Det skal vi se nærmere på 1.påskedag. I dag har vi fått en forsmak på det!

Beretningen om Jesu oppvekkelse av Lasarus kan du lese her: Joh 11,1-45. Les også profetien i Esekiel 37,12-14.

Menighetspioner og sosial aktivist har gått hjem til Gud

Navnet Gordon Cosby er vel for de fleste nordmenn et heller ukjent navn. Men for kristne som er opptatt av å kjempe mot sosial urett, så var han et navn å regne med. Han døde onsdag 95 år gammel. Her ser vi han sammen med en annen kristen aktivist, Shane Claiborne.

Gordon Cosby grunnla menigheten 'Church of the Saviour' i Washington DC, og en pioner innen ulike kristne bevegelser, både de som driver med misjon og menighetsbygging. Cosby døde i 'Christ House', som tilbyr medisinsk hjelp for hjemløse i Washington, en av flere tjenester som har sprunget ut av menigheten Church of the Saviour, som Gordon Cosby og hans kone, Mary, grunnla sammen med syv andre i 1947.

Gordon Cosby var født i Lynchburg i Virgina, og var i oppveksten del av Rivermont Avenue Baptist Church. Det var her han traff henne som skulle bli hans kone. Da var han bare 15 år, og faren hadde tatt fatt som pastor for denne menigheten. Samme år begynte han å forkynne Guds ord i en forsamling bestående av fargede som hadde tilholdssted rett utenfor Lynchburg, og fire år senere var han elev ved Southern Baptist Seminary i Luisville i Kentucky.

Kirkesamfunn og rase kunstige konstruksjoner
I 1942 hadde han fullført sine teologiske studier, og reiste til Europa hvor han tjenestegjorde som feltprest til krigens slutt. Til Washington Post skulle han senere komme med følgende kommentar: "Jeg opplever at kirkesamfunn og rase er kunstige konstruksjoner og at menneskene skulle leve sine hverdagsliv som de gjør det når krigen raser - villig til å legge ned sitt liv for sin neste, og se på troen som et viktig redskap for å forvandle verden".

Det var dette trosperspektivet som førte til at Church of the Saviour ble grunnlagt i nabolaget Adams Morgen i Washington, og Gordon Cosby forble pastor for denne menigheten frem til han gikk av med pensjon i 2009.

Gordon Cosby tolket kallet til disippelskap som en integrert del av to reiser, en indre og en ytre. Den indre i ens kjærlighet til Gud, seg selv og nesten, og den ytre for å ta vare på skaperverket. Og da i vid forstand i den indre bykjernens nabolag.

Scattered Community
Etter 1994 ble Church of the Saviour en såkalt 'scattered community' (spredt samfunn), i det menigheten ble delt opp i ni forsamlinger, hver av dem uavhengige, men samtlige delte visjon og felles verdier inkludert det de kaller 'forpliktelsen til medlemsintegritet'. I dette begrepet at man skal 'hjelpe medlemmene til velge om de fremdeles er kalt til forandringene og gledene ved å følge Jesus og Jesu venner'. Hvert år fornyer de så dette kallet, om de fremdeles vil stå i det.

Rett før han fylte 90 år snakket Gordon Cosby med en gruppe studenter fra Baylor University. I samtalen med studentene sa Cosby at opprettholde en varhet for situasjonen i de lokalsamfunnene de bor:

'Vi ønsker å bry oss om de menneskene Jesus brydde seg om, de som er nederst på rangstigen, og gi dem en mulighet. Si at vi er kristne, og Jesus lærte oss å be om at Gud ville bringe til jorden det som er i himmelen. Hva ønsker vi da å se? Hvordan ville det se ut om Guds rike kom på jorden slik som det er i himmelen?'

Gordon Cosby vil bli gravlagt etter påske.

Her er menighetens nettsted: http://www.inwardoutward.org/page/who-church-saviour

Stabilitet eller rotløshet?

Jeremiaboken har vært min fastelesning i år, og jeg kom til å tenke på noe jeg leste i den når jeg kikket på en video i går kveld om en trappist-munk, som er den strengeste grenen blant Cistercienserne. En av de tingene som særpreger dem er at de blir i samme kloster og på samme sted - livet ut. Det er ikke like lett for alle, men du verden hvor nødvendig det er.

Hos profeten Jeremia leser vi:

"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred'. (Jer 29,4-7)

Vi lever i en rotløs tid. En tid hvor skiftene er hurtige. Hvor fristelsene er mange. Hvor livet er fragmentert. Teksten fra Jeremiaboken handler om jødene som ble fordrevet til Babylon. Til ukjent land. Under fremmede kår. I denne kulturen får de beskjed om en ting - fra Gud: Slå dere ned. Skap stabile forhold, Søk fred. Be.

Gud forteller til og med hvor lenge de skal være der. I 70 år. Et helt livs lengde.

Hva har Gud kalt deg til? Hvorfor bor du der du bor? Hva kaller Herren deg til der? For meg er det blitt tydeligere med årene at Herren har bedt meg om å være der jeg er - og slå rot. For å leve - for å be og for å velsigne.

En enkel pave eller pinsekarismatisk luksus og lurendreieri?

J.Lee Grady (bildet), den tidligere redaktøren av det anerkjente amerikanske tidsskiftet, Charisma, er en mann jeg godt kan like. Han er en svært reflektert og ikke minst godt orientert journalist. I en artikkel publisert i dag tar han - med utgangspunkt i pavevalget - et generaloppgjør med pinsekarismatikkens skyggesider. Det har vi godt av. Jeg har forsøkt å oversette artikkelen til norsk:

'Valget av den nye paven er profetisk slag i ansiktet på våre egoistiske utskeielser.

Jeg er ikke katolikk og jeg har aldri helt forstått hvorfor katolikkene er så opptatt av politikken til Vatikanet. Men jeg har fulgt med den siste uka når argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt til den 266 paven og umiddelbart fikk to millioner følgere og mer til på Twitter. Hvorfor er denne mannen så populær? Det er ikke vanskelig å forstå. Han er ydmyk. Han lager maten sin selv. Han valgte å leve i en liten leilighet i Buenos Aires i stedet for erkebiskopens palass. Når han var leder for Argentinas katolikker, tok han el micro - Bybussen - for å komme seg rundt. Og han tok bussen igjen etter at han ble valgt til pave i Roma forrige uke.

Han lurte seg til og med ut av Vatikanet etter valget for å gå til en helt vanlig messe - uten sikkerhetsvakter og popemobil'en.

Og Bergoglio, som har tatt navnet Pave Frans, er en tydelig advokat for sosiale rettigheter. Det sies at han spurte sine argentinske kollegaer om å hoppe over innsettelsen av han i Roma og heller gi pengene som de skulle ha brukt på flybilletten til de fattige.

Har du lagt merke til kontrasten mellom pave Frans og hans enkle livsstil og de sykelige overdrivelsene av pengebruken blant enkelte pinsekarismatiske ledere? Jeg har dratt meg selv i håret i ren flauhet over enkelte av disse karismatikere de siste årene, og jeg trekker nå en grense og sier: ALDRI MER!

IKKE FLERE LIVVAKTER: Vi har evangelister som sender inn en liten skavdron av muskelbunter for å rydde hotelllobbyen før de kommer. Dette er ekstremt merkelig all den stund få vet hvem disse evangelistene er. Beklager, men jeg stoler ikke på en Guds mann som mener at han trenger livvakt i kirken. Se å komme deg ned på folkets nivå om du skal tjene dem!

IKKE FLERE 10.000 DOLLARS HOTELROM: Vi har reisende forkynnere som booker kjempestore suiter med svømmebasseng så de kan hvile ut på veien hjem fra sine reiser. Unnskyld meg, men man kunne ha bygget et barnehjem for de pengene denne mannen kastet bort.

IKKE FLERE PRIVATE JETFLY: Vi har egotrippere av predikanter som insisterer på å fly private jetfly når de skal ut for å tale, og de påstår at predikanter som flyr vanlige rutefly ikke har tro. De samme predikantene vil overrekke deg en flybensinregning på 25.000 USD. Det er sykt, spesielt når du tenker på at Jesus red på et esel når Han ble presentert som Messias for befolkningen i Jerusalem. Merk: Du er ikke presidenten, så du trenger ikke å fly AIR FORCE ONE.

IKKE FLERE SJARLATANER: Vi har slimete TV predikanter som trygler om dollars til TV selskapene sine, som stikker mye av det i egne lommer slik at de kan få marmorgulv i garasjene med plass til fire biler. Det er verre enn når Middelalderens prester solgte avlat for at man skulle få slektningene ut av skjærsilden.

IKKE FLERE LIMOUSINER: Jeg tror ikke predikanter skal behøve å reise rundt i dårlige biler, men vi har et problem når gjestetalere ikke kan bli hentet i bilen som menigheten bruker, eller når en pastor for en menighet på 100 medlemmer krever å kjøre rundt i en Ferrari. Se å kom over det! Kanskje du skulle lære av pave Frans - ta bussen til egoet ditt er blitt mindre'.

Lee Grady mener tiden er overmoden for reformer innen pinsekarismatikken. Det er jeg veldig enig med ham i. Mens Den romersk-katolske kirken har en pave, florere det av paver innen disse rekkene. Og de fleste mener seg å tale på Guds vegne. Intet mindre.

SISTE: Tre iranske kristne løslatt fra sikkerhetsfengsel

Iranske myndigheter har satt fri tre kristne mot kausjon. De tre, Surush Saraie, Mohammad Roghanir og Massoud Rezaie, er medlemmer av en evangelisk menighet i Iran. De tre ble løslatt ved midnatt 19. mars, etter å ha tilbragt fem måneder i fengsel.

Dette opplyser Firouz Khadjani, som er medlem av Irans kristne råd.

De tre ble løslatt i byen Shiraz (bildet), hvor de hadde sittet fengslet i Adel Abad fengslet. For hver av de tre måtte det betales 80.000 USD i kausjon.

De tre med arrestert i forbindelse med et raid mot husmenighetene i landet den 12. oktober i fjor. Da stormet politiet et hjem i Shiraz hvor disse tre mennene befant seg på et bønnemøte. De er anklaget for å ha drevet med evangelisering, og for å ha forstyrret offentlig orden, og handlinger mot landets sikkerhet! Så farlig er et kristent bønnemøte i iranske myndigheters øyne. Så ble de da også satt i celler i fengselets egen sikkerhetsavdeling.

Situasjonen for 43 år gamle Behnam Irani, som jeg har omtalt en rekke ganger her på bloggen, er fremdeles svært alvorlig. La oss fortsette å be om et under! Han er nå så dårlig at han ikke lenger er i stand til å gå, Han tortureres både av fangevokterne og medfangene.

Originalkristendommen eller vår tids lettvinte variant?

Jeg har tenkt på noe Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet) skriver i en av sine bøker, som jeg leste nylig. Han beskriver hvordan Den Hellige Ånd kom over menigheten i Antiokia. Her var jøder og hedninger forent i lovsang, og de delte livet med hverandre som en familie.

De som så dette visste ikke helt hva de skulle tro. De visste hvem jødene var, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som levde sammen i et fellesskap og tilba Gud sammen i Jesu navn. Så de fant på et nytt navn: kristne (Apg 11,26).

Enhet på tross av det som vanligvis skilte folk fra hverandre var det som særpreget den første menigheten, og dette underlige krevde et nytt navn. Det å være kristen handlet om en ny identitet, hvor man verken var jøde eller hedning, mann eller kvinne, slave eller fri (Gal 3,28).

'Det er ganske utrolig å tenke på', skriver Jonathan Wilson-Hartgrove, baptistpastoren som er en av de viktigste talsmennene for den Nymonastiske bevegelsen, og så legger han til: 'Særlig i vår tid for kirken er så oppstykket av skismaer og bekjennelser, kirkesamfunnstenkning og etnisk identitet. Det er hardt for enhver i Amerika og se på de første kristne og føle noen særlig stolthet over hvor vi befinner oss'. (Jonathan Wilson-Hartgrove: New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10)

Lettvinn kristendom
Men det er noe annet Jonathan Wilson-Hartgrove skriver i denne boken som jeg tenkte på. Han skriver om vår tids lettvinte kristendom, og hvor annerledes den er fra originalen!

Han skriver om det 20 århundre - det såkalte 'kristne århundre' - hvor de teknologiske fremskrittene førte til at man kunne ta ibruk de teknologiske landevinningene og man kunne sitte i en komfortabel stol hjemme i stua, 'og ta et enkelt standpunkt for Jesus'. Ja, man behøvde ikke engang komme seg opp av godstolen!

Alt lytterne eller seerne skulle gjøre var å tro.

'Den kristne tro kunne ikke bli enklere enn den var blitt i 'the land of free and the home of the brave'. (side 11)

Jeg tror Jonathan Wilson-Hartgrove tar dette på kornet. Og når man så leser misjonsbefalingen som Jesus gav, forstår man hvor riv ruskende gal vår tids kristendom er:

'Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere...' (Matt 28,18-20a)

Uthevingene og understrekningene er mine. Men du er kanskje enig med meg at dette er ganske annerledes enn å vår tids kristentro?

Redder Den ortodokse kirke Kypros fra konkurs?

Blir Den ortodokse kirke redningen for Kypros? Erkebiskop Chrysotomos II (bildet) møtte onsdag kveld president Nicos Anastasiades, og kunne meddele presidenten at Den ortodokse kirke stiller sine ressurser til disposisjon for den kypriotiske staten.

Den ortodokse kirke på Kypros har store økonomiske ressurser som landets største jordeier. Erkebiskopen sier at kirken er villig til å ta opp lån på sine eiendommer for å kjøpe statsobligasjoner. Det er usikkert hvor mye penger dette kan gi. Kypros har et akutt behov av 15,8 milliarder EURO for å redde landets banker og rette opp den skakkjørte økonomien.

Russland har store interesser på Kypros, og president Putin har som kjent svært gode relasjoner til patriarken for Den russisk-ortodokse kirke. Man skal ikke se bort fra at det har vært samtaler mellom Den russisk-ortodokse kirke og Den ortodokse kirke på Kypros, som har ført til dette oppsiktsvekkende tilbudet til president Anastasiades.

Foto: Wikipedia.

Onsdag er internasjonal bønnedag for Israel og Midt-Østen

Med utgangspunkt i Jesaja 62,7 oppfordrer Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem kristne verden over til å avsette onsdagen som bønnedag for Israel:

"Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!'

Det var ved begynnelsen av 2011 at lederskapet i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem opplevde at Gud talte til dem, mens de var samlet i Jerusalem, om å lansere en internasjonal bønnekampanje for Israel og de omkringliggende landene.

I de to årene som har gått siden oppstarten har kristne regelmessig bøyd sine knær hver onsdag fra nord til sør, øst til vest, over den ganske jord, for å be om fred for Jerusalem og at Guds profetiske planer for Israels land og folk skal gå i oppfyllelse. Mange steder møtes bønnegrupper denne dagen, andre steder deltar hele menigheten.

Egne bønnemner gis til de som ønsker å be konkret. Du kan ta kontakt direkte via: prayer@icej.org for å få del i disse. Bønneinitiativet fortsetter også dette året.

Robin Johansson får Samuel Halldorf's minnestipend

Robin Johansson (bildet) har fått stipendiatet for 2013 som gis ut minne om Samuel Halldorf, forstanderen for Sionförsamlingen i Linköping.

34 åringen som er født i Linköping, og som er oppvokst i Sionförsamlingen, er i dag pastor og ikonmaler Kållandsö ved Väneren, har utgitt boken 'En kristen kyrka - Att synliggöra Kristus i världen' samt 'Konst och musik i frikyrkans gudstjänst'.

Stipendiatet, som er på 10.000, utdeles i forbindelse med en høytidelighet på Nya Slottet Bjärka Säby, søndag 14. april, i forbindelse med årets Bjärka Säby forelesning som holdes av biskop Biörn Fjärstedt.

I begrunnelsen for at Robin Johansson får stipediatet heter det:

"Robin Johansson har genom målmedvetna bibelstudier och en kärlek till den apostoliska tron, i skrift och förkunnelse, visat hur en fördjupad ecklesiologi – en medvetenhet om kyrkans väsen som Kristi kropp – är en förutsättning för att bemöta den sekularisering som utarmar kristenheten i vår tid. I sin pastorala gärning har han bidragit till att förnya gudstjänsten, i synnerhet firandet av Herrens måltid, och verkat för de kristnas synliga enhet. Inkarnationen utgör det solida centrum kring vilket hans teologiska arbete kretsar, något som bland annat fått ett uttryck i en ikonografisk verksamhet, i anslutning till traditionell kristen bildkonst, som på kort tid vunnit ett betydande erkännande."

Krisen i Syria forverrer seg - fire millioner trenger humanitær hjelp nå!

Krisen blir stadig forverret i Syria. Nå er fire millioner syrere i behov av humanitær hjelp.

Forholdene for sivilbefolkningen har forverret seg så kraftig at lederne for Sørstatsbaptistenes humanitære arbeid, har bestemt seg for at de må utvide hjelpetiltakene inne i landet. Dette skjer samtidig som at hjelpearbeidere legger merke til en kraftig øking i antallet som flykter til nabolandene, og det internasjonale samfunnet klarer bare å dekke en liten del av de store behovene for humanitær hjelp.

'Etter snart to år med vold, har over fire millioner mennesket fått behov for hjelp', sier Jeff Palmer, eksekutiv direktør for Baptist Global Response, og legger til: 'Antall flyktninger utenfor Syria nærmer seg en million, hvorav 80 prosent er kvinner og barn. Syrere som har flyktet innenlands teller tre millioner. FN har registrert 120.000 nye flyktninger på bare en uke. Og økningen fortsetter.

I løpet av de siste 18 månedene har Sørstatsbaptistene brukt 300.000 amerikanske dollars for å hjelpe syrere som befinner seg i flyktningeleire i nabolandene.. De regner med at ytterligere 400.000 må til for å hjelpe akutt nød de kommende månedene. Nå skal 250.000 brukes på tiltak inne i Syria. Blant annet til mat, drivstoff til aggregater, medisiner og hygieneartikler.

La oss huske dette hjelpearbeidet i vår forbønn.

200 år siden David Livingstone ble født

I dag er det på dagen 200 år siden David Livingstone ble født. Den skotske misjonæren, oppdageren og forskeren, ble født 19.mars 1813 i Blantyre ved Glasgow, og døde 1.mai 1873 ved Bangweulusjøen i dagens Zambia. Da den legendariske misjonæren døde ble hans hjerte, etter hans eget ønske, begravet i Afrikas jord, mens hans øvrige jordiske levninger ble fraktet til England, og begravet i Westminister Abbey i London.

Men Livingstone er kanskje mest kjent for sine mange og lange reiser til det indre av Afrika. Han utforsket Afrika på kryss og tvers, fra Luanda på vestkysten til munningen av Zambezi-floden i øst.

Livingstone arbeidet også iherdig for å fri afrikanerne fra slaveriet. Det var dette som inspirerte ham til hans ekspedisjoner.

Barnebarnet til Jack Hayford kidnappet i Mexico - men satt fri

Kyle Bauer, barnebarnet til den kjente amerikanske pinselederen, Jack Hayford, ble gjenforenet med familien sin i helgen etter å ha vært kidnappet i Mexico og holdt fanget i 48 timer mens kidnapperne ventet på løsepenger. Han er uskadet.

Kyle Bauer, har arbeidet som pastor og misjonær i Puerto Vallarta i Mexico, sammen med familien sin i snaut et år. Han ble gjenforenet forrige helg med utsendermenigheten sin, Forursquare menigheten, Church on the Way, i Santa Clarita i California. Det var 14 mars at Bauer ble kidnappet, kort tid etter at han hadde forlatt sitt hjem i Puerto Vallarta. Han ble satt fri fredag morgen. Både FBI, det amerikanske konsulatet og mexikanske myndigheter samarbeidet om aksjonen som førte til at Kyle Bauer ble reddet, mindre enn 20 timer etter kidnappingen.

Foursquare pastoren kom ikke til skade. Han klarte å få meldt fra ved å få sendt en epost via mobiltelefonen sin, mens kidnapperne et øyeblikk var uoppmerksomme.

Bauer forteller at han ba mye for sine kidnappere, og i hjemmemenigheten i California ble det bedt inderlig til Gud for ham.

På bildet ser vi Kyle Bauer sammen med kona Teresa Bauer.

To av tre baptister i Moldova leser Bibelen hver dag

To av tre eller 70 prosent av baptistene i Moldova, Europas fattigste land, leser Bibelen hver dag. Og annenhver av de spurte har ledet fra en til fem til tro på Jesus!

Det viser tall fra en undersøkelse gjort i 2011. Undersøkelsen fant sted i hovedstaden Chisinau og foretatt av Inductive Bible Study Institute of Moldova. 30 studenter arbeidet med undersøkelsen, og de intervjuet 242 personer fra 30 ulike steder i landet.

40 prosent av de som spurte var i alderen 18 til 25 år, 32 prosent i alderen 26-40. De over 40 representerte 20 prosent, og de under 18 åtte prosent.

43 prosent av de spurte ble en kristen i alderen 14 til 18 år, 23 prosent tok dette standpunktet i alderen 18 til 25. De som var under 13 når de bestemte seg for å følge Jesus utgjorde 16 prosent. Verdensvid statistikk viser at det er i denne alderen de aller fleste tar et standpunkt for Jesus. Bare syv prosent bestemmer seg for å følge Jesus etter at de er blitt 40 år.

Hørte evangeliet fra foreldrene
Flesteparten av de som deltok i undersøkelsen - 75 personer - fikk høre om Jesus gjennom sine foreldre. 44 av dem fra sine venner, 43 når de besøkte en kirke og 40 fra slektninger. 14 av dem på en sommerleir, og 12 gjennom utadrettede møter. Tre kom til tro gjennom kristne sportsarrangement, og tre personer gjennom kristne radioprogrammer.

Halvparten av de spurte har ledet en annen til tro på Jesus etter at de selv kom til tro, mens hver tredje spurte ikke har ledet noen til tro. 25 av de som deltok i undersøkelsen har ledet seks til 10 personer til tro på Jesus.14 av de spurte har ledet mer enn 20 til personlig tro på Jesus.

Bildet viser en av landets baptistkirker.

Arbeidsledigheten gir ledermangel i menigheter i Moldova

Som med så mange andre steder i Moldova er livet ikke enkelt. Arbeidsledigheten er stor, og mange må reise utenlands for å finne arbeid. Slik også i byen Bendery.

Også pastorer forlater sine landsbyer og byer og etterlater menighetene til seg selv. Det er en tragedie. Dermed står menighetene uten lederskap.

I baptistmenigheten i Bendery har de vært så heldige at Herren har gitt dem nye ledere. Nylig kunne en ny diakon innsettes til tjeneste. Han og kona er til stor velsignelse for menigheten der, og er et eksempel for de troende til etterfølgelse.

I fjor sommer inviterte denne menigheten til et spesielt leiropplegg for kvinner, noe som skulle vise seg å være svært populært. I en uke var de samlet for å snakke om åndelige ting, og når uken var over var det mange som spurte om de ikke kunne starte opp med en bibelstudiegruppe. Flere foreldreløse barn søker til denne menigheten, fire av dem kommer ganske regelmessig til gudstjenestene.

Bildet er fra innsettelsen av ny diakon i baptistmenigheten i Bendery, Moldova.

Nominert til Nobels fredspris for å ha reddet tusenvis av jøder under 2.verdenskrig

Den ortodokse kirke i Bulgaria er nominert til Nobels fredspris for sin innsats for å redde jøder under 2.verdenskrig.

I år markeres at det er 70 år siden jødene i Bulgaria ble reddet takket være heltemodig innsats fra metropolitt Kirill, metropolitt Stefanus og medlemmer av kirkens synode. Jeg skrev om dette på bloggen 6. mars, og du vil finne en link til denne artikkelen her:

http://www.bjornolav.blogspot.no/2013/03/ortodokse-biskoper-i-bulgaria-reddet.html

Det er ingen tvil om at Den ortodokse kirke i Bulgaria er en fredspris verd for å ha reddet tusenvis av jøder fra nazistenes utryddelsesleire. Ved begynnelsen av 2. verdenskrig bodde det 48.000 jøder i Bulgaria. Ved krigens slutt var tallet 50.000 og Bulgaria var det eneste landet under nazi-styre som ved krigens slutt hadde flere jøder enn ved krigens begynnelse.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)