'Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker - om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall - enda mindre gjennom at den legger den andre under seg', skriver Peter Halldorf i en kronikk i dagens utgave av avisen Dagen.
Med forfatterens tillatelse gjengis kronikken her. Peter Halldorf's kronikk er et viktig bidrag i samtalene i kjølvannet av den nært forestående konverteringen til Birgitta og Ulf Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke:
Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode. Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende appeller og nye grep. Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å igjen stille de mest grunnleggende spørsmål: Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?
Kirkens rike trosskatt
Det er ikke min hensikt her å forsøke å besvare dette spørsmålet, heller ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i Skandinavia i forbindelse med Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv: hvordan ser veien ut til en fremtidig 'evangelisk katolisitet'?
Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene - de lutherske kirkene og frikirkene - berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet?
Fornye det bestående
Da de frikirkelige vekkelsesbevegelsene oppstod på 1800-tallet var det som fornyelsesstrømmer i de eksisterende lutherske kirkene i våre nordiske land. Det kan være viktig å huske at foregangsfigurene deres ikke hadde til hensikt å bygge nye kirker. De ville se en fornyelse og vitalisering av det bestående.
Det gjaldt ikke minst Lewi Pethrus, som livet igjennom ikke ville forlate Svenska Kyrkan ettersom han betraktet pinsevekkelsen som en fornyelsesbevegelse innen denne. Det samme gjaldt allerede Martin Luther på 1500-tallet. Derfor kan de spørsmålene som i dag stilles om frikirkene i høy grad stilles til den lutherske kirken, som for eksempel teologen Ola Tjørhom har gjort:
'Kan det lutherske prosjektet opprettholdes i dagens situasjon? Bør det i det hele tatt opprettholdes?'
De som har gått foran oss
På samme måte som frikirkelige forgjengere som har nærmet seg de lutherske kirkene knapt mener at de frikirkelige skal bli lutheranere, mener ikke Tjørhom at lutheranerne skal bli katolske. Det bakenforliggende perspektivet er større:
Finnes det en grunnleggende kontinuitet i kirkens liv, like fra apostlenes dager til vår tid, som innebærer at vi tror i fellesskap med dem som har gått foran oss og dermed ikke trenger å 'finne opp hjulet på nytt'?
Og hva innebærer det i så fall som kristen og som kirke, i Norden i dag, å søke etter at denne kontinuiteten opprettholdes og ikke brytes?
Bedre katolikk enn kirkelederne
Det kan finnes grunner for å se nærmere på likhetene mellom det 'lutherske' og det 'frikirkelige', som fornyelsesbevegelser innen kirken til ulike tider. Kanskje kan det hjelpe oss til å forstå den krisen begge disse kirkene opplever i dag. I en nyere form for populær historieskrivning har Martin Luther blitt beskrevet som en antikatolsk opprører som ville befri kirken fra Roms velde.
Bildet er historisk misvisende. Luther betraktet seg selv som en god katolikk, ja, som en bedre katolikk enn de kirkelederne han kritiserte. Han hadde slett ikke til hensikt å bryte med Rom og bygge en ny kirke, men ville få bort de misbruk som skjulte evangeliet.
Dette gjaldt større deler av den reformatoriske bevegelsen på det tidlige 1500-tallet. Den så som sin oppgave å korrigere, og dermed være en fornyende kraft innen den ene kirken. Enhver slik ny fornyelsesbevegelse har hatt som mål å gjøre seg selv overflødig.
'Mer katolsk enn som så'
Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv. De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.
En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter å ha besøkt pave Pius IX i 1895, sier til den kardinalen som påpeker at en kvinne som henne ikke bør dø som kjetter:
'Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen'. Hvorpå kardinalen svarer: 'Men ikke romersk-katolsk'? 'Nei', svarer Fredrika Bremer: 'Jeg anser meg mer katolsk enn som så!'
Skapte ikke ny kirke
Tidlig på 1900-tallet fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en 'evangelisk katolisitet' innen Svenska Kyrkan.
Nathan Söderblom påpekte at det finnes en grunnleggende enhet mellom Svenska Kyrkan og det romersk-katolske kirkefellesskapet ettersom reformasjonen i Sverige, til forskjell fra for eksempel Tyskland og Danmark, ikke innebar at noen ny kirke ble skapt. Denne katolske bevisstheten ble fordypet av fader Gunnar Rosendal og den liturgiske fornyelsen i Svenska kyrkan.
Man bør her huske at betegnelsen 'luthersk' som kjennemerke for Svenska Kyrkan, ikke ble innført før på 1700-tallet. Ordet 'protestantisme' ble først tatt i bruk på 1800-tallet.
Bevisstheten om å være en 'katolsk kirke' fantes altså fortsatt innen Svenska kyrkan i flere hundre år etter reformasjonen. Bruddet med Rom innebar ikke at man oppgav katolisiteten, slik reformatorene oppfattet den. Først langt senere ble 'lutheraner' det samme som å være ikke-katolsk. 'Svenska kyrkan ble protestantisk da bevisstheten om denne beslutningen overskygget bevisstheten om å være en katolsk kirke', skriver kirkeviteren Sven-Erik Brodd i Uppsala.
Kirkens universialitet
Som kristne i såkalte protestantiske i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.
Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én hellig, katolsk og apostolisk kirke»).
Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.
i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.
Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen
konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også
sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én
hellig, katolsk og apostolisk kirke»).
Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen
gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens
katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er
motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen
har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.
fikk
dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske
kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten
motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska
kyrkan.
fikk
dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske
kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten
motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska
kyrkan.
ProfeterDen krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.
De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg prestevies.
Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.
Tradisjonen er garantistenSamtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.
«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen, den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest.
Den opprinnelige visjonen
De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint. Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.
Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet» som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.
Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.
Med Rom, ikke under RomFor frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms biskop og apostelen Peters etterfølgere.
Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.
Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.
OverraskelsesmomentVeien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.
Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?
Profeter
Den krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen
med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke
noe å skamme seg over. Tvert imot.
De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke
ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i
alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i
hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg
prestevies.
Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir
sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra
uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men
snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for
Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i
kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden,
høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.
Tradisjonen er garantisten
Samtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.
«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av
Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den
traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes
dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen,
den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften
i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer
forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør
risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke
nådd lengst eller forstått mest.
Den opprinnelige visjonen
De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss
til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er
ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint.
Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men
kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den
opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.
Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til
den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske
kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet»
som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at
henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.
Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede
til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra
den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige
profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige
vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.
Med Rom, ikke under Rom
For frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig
kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms
biskop og apostelen Peters etterfølgere.
Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis
kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som
moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i
første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.
Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som
kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de
katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra
kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet
den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske
bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.
Overraskelsesmoment
Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres
kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda
mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.
Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres
tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad
om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke
overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?
fikk
dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske
kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten
motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska
kyrkan.
Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv.
De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.
En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når
den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter sitt besøk hos pave Pius
IX i 1859, sier til den kardinalen som påpeker at en person som henne
ikke burde dø som kjetter:
«Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen.» Hvorpå
kardinalen sier: «Men ikke romersk-katolsk!?» «Nei», svarer Fredrika
Bremer, «jeg anser meg mer katolsk enn som så!»
Hvordan
kan vi som tilhører de evangeliske kirkene – de lutherske kirkene og
frikirkene – berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den
evangeliske arven tjener kirkens enhet?
Det
er ikke min hensikt her å forsøke å besvare disse spørsmålet, heller
ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i
Skandinavia i forbindelse med
Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv
Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode.
Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig
mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende
appeller og nye grep.
Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som
den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å
igjen stille de mest grunnleggende spørsmål:
Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?
