Vær oppmerksomme! Del 2

Her er andre del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å være oppmerksom:

'Oppmerksomheten er en virkelighet som er uendelig mye djupere. Den er et strålende 'nærvær av seg selv' - og leder til at vi skjelner Guds nærvær i hver enkelt av oss. Basileios skriver i en kommentar til 5.Mos 15,9: 'Vokt deg at det ikke kommer en fordervet tanke opp i ditt hjerte':

'Pass på deg selv slik at du kan ha din oppmerksomhet rettet mot Gud'.

Denne oppmerksomhet leder til en kamp mot tanker som distraherer og drar oss bort fra vårt sentrum, og blir vokteren av vårt hjerte.

'Oppmerksomheten er den av tanken ubrutte stillheten i hjertet'. (Hesychios av Batos).

Inne i oss finnes det altså en medfødt side av kamp som får oss til å reflektere over de tanker som fødes i vårt hjerte og kjenne igjen disse tankenes natur og opprinnelse'.

(fortsettes)

Journalist innbrakt til politiavhør for å dekke forfølgelse av kristne i Kina

Fredag ble en journalist med base i Hong Kong innbrakt av myndighetene i den østlige provinsen Zhejiang. De ville stille spørsmål rundt hans oppdrag som gikk ut på å skrive en reportasje om nedrivingen av kors på kirker i området.

Jiang Yannan er journalist i nyhetsmagasinet Asia-Week, som utgis på kinesisk. Magasinet har sine kontorer i Hong Kong. Jiang Yannan ble innbrakt til et avhør, mens hun holdt på med å gjøre intervjuer i Wenzhou, en by i Pingyang provinsen, som er blitt kalt 'Kinas Jerusalem', fordi det er så mange kristne som bor her. Dermed ble hun forhindret fra å gjøre intervjuene hun hadde håpet på å få gjort.

Jiang Yannan ble løslatt kort tid etterpå, og har forlatt Wenzhou.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 7

Her følger syvende og siste del av artikkelen om troheltene fra Østerrike:

På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.

De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.

Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.

Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.

Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.

Men det var ingen penger.

Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.

Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.

Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.

Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Barna i de russiske høyblokkene nås med evangeliet

Studenter fra School Without Walls i Saratov i Russland har forsøkt å finne nye veier for hvordan de kan formidle evangeliet i sitt lokalsamfunn.

De fikk ideen om å gjøre noe for de tusenvis av menneskene som bor i de store boligkompleksene, som er så typisk for mange russiske byer.

Foran høyblokkene arrangerer de ulike leker og bygger relasjoner med barna som bor der. De kommer til samme tid hver uke, noe som gjør det lett for barna å komme. Og de kommer! Dette er svært populært. Det er ballspill og andre former for konkurranser, og barna elsker det.

Til å begynne med kom det 15, nå er de over 40 stykker. Ved juletider arrangerte baptistungdommene en egen leir, også et svært populært tiltak. Nå har de også fått med seg barn fra menigheter i området slik at barna fra blokkene kan bli kjent med kristne barn.

Dette er et flott tiltak å be for!

Vær oppmerksomme! Del 1

Gudstjenesten vi feirer i Kristi himmelfartskapellet er delt i to: Ordets og Brødets del.

Mot avslutningen av Ordets del heter det: Vær oppmerksomme! Og så reiser vi oss og evangelieteksten leses. Det er det all grunn til. Vi bør vise stor ærbødighet overfor evangeliene, og vi bør være oppmerksomme!

Jeg har oversatt denne artikkelen av prioren for det økumenisk-monastiske fellesskapet Bose i Italia, Enzo Bianchi (bildet), hvor han betoner betydningen av nettopp oppmerksomheten:

'I den kristne tradisjonen har ordet 'prosochè' - oppmerksomhet. blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', en 'at man strekker seg mot noe i vårt indre' og 'å fokusere sitt mot noe'. Det greske ordet har en dynamisk nyanse, på samme måte som de latinske ordene 'attentio' og 'attendere', og gir uttrykk for en oppmerksom person som 'strekker seg etter noe'. Oppmerksomheten kommer ikke av en særskilt menneskelig evne men en indre bevegelse som berører hele vår kropp og sjel. Når vi har oppdaget vårt livs mening, sentrum og mål sammenfattes alt hva vi gjør i lyset av dette mål, i vår djupe hengivelse til dette sentrum.

Å utvikle evnen til å være oppmerksomme innebærer å vokse som menneske.                            

Begrepet 'oppmerksomhet' er vel kjent i orientalske meditasjonsteknikker og ulike asketiske retninger. I følge buddhismen er det gjennom oppmerksomhet at man kan nå frem til et gjennomtrengende syn på virkeligheten, det som ørkenfedrene og den kristne tradisjonen kaller for 'diorasi', det vil si en djupere måte å se på som ser bortenfor det ytre og det man kan se med det blotte øye. I den kristne tro henledes ordet 'prosochè' fra det hebraiske ordet 'kawwanah'.

'Prosochè' innebærer at vi i vårt sinn og i vårt hjerte, skal være våken og oppmerksom i vår relasjon til Gud. Vi skal med hele vårt jeg samtykke med Skriftens og bønnens ord og framfor alt, gjennom disse, med Guds nærvær. Derfor har oppmerksomheten en viktig rolle i den kristne tradisjonen og er særskilt viktig i forbindelse med feiringen av liturgien (opus dei) og bibellesningen (Lectio divina).

(fortsettes)

98 år gammel Amish-lærer besøkte universitetet han var elev ved etter 61 år

61 år etter at han var ferdig utdannet avla 98 årige Amos J. Yoder (bildet), Eastern Mennonite University et besøk. Og det var en svært oppegående mann tilhørende Amish-folket møtte den nå pensjonerte professor i menighetstjeneste, John R. Martin, og andre i staben ved universitetet.

Professor John R. Martin gikk i samme klasse som Amos J. Yoder, men er betraktelig yngre. Amos J. Yoder som ble uteksaminert i 1954 kan meget vel være den eldste som er uteksaminert ved Eastern Mennonite University som fremdeles er i live.

Det var en grunn for at Amos J. Yoder dro rett fra universitetet og reiste vestover gjennom fire stater, forteller hans datter Rebecca Barbo, som lever i nærheten av Dayton. Mens Yoder befant seg på Eastern Mennonite University gikk det brev frem og tilbake mellom ham og en jente ved navn Sara Miller. Hun var utdannet sykepleier, og det var ganske uvanlig på den tiden at en kvinne i hennes alder var ugift. Men hun var en bestemt dame!

Paret giftet seg i Iowa i juni 1954, og Amos J. Yoder startet på sin lange karriere som lærer i midt-vesten. Paret fikk seks barn, og det ble aldri til at Yoder reiste tilbake til Virginia hvor Eastern Mennonite University ligger.

Rebeccca forteller at faren sitter igjen med gode minner fra tiden i Harrisonburg. 'Han er en intellektuell, og tenker alltid på noe, så det å komme hit og ha muligheten til å studere og lære noe var virkelig betydningsfullt for ham'.

Når Rebecca vokste opp fortalte faren mye om tiden ved universitetet, og det han fortalte var nærmest 'utenomjordisk', så høyt satte han tiden ved dette universitetet.

Forrige uke reiste Amos fra sitt hjem i Grove City i Minnesota for å besøke Rebecca og svigersønnen, som ganske nylig har kommet hjem fra 20 års tjeneste utenfor USA.

'Helt frem til forrige sommer, har pappa levd alene, og har melket sine geiter hver dag', forteller Rebecca, som mistet sin mor i 2013. 'Kan du forestille deg? I Minnesota vinterstid? Så ble det til at han flyttet inn til min bror og siden min bror har fått et nytt barnebarn på østkysten som han ønsket å besøke, så sa jeg: Dette er perfekt. Kom og besøk oss, pappa!'

En av fire Amish-studenter i 1954

Yoder og hans datter ble hilst av en delegasjon fra årets studenttreff. Yoder traff også foruten klassekameraten som jeg allerede har nevnt, også fire andre som gikk i samme klasse.

Yoder var 33 år gammel når han kom til Harrisonburg. Men det var ikke bare alderen som gjorde ham spesiell. Han var også en av fire Amish-studenter. På grunn av restriksjonene med å bli fotografert finnes de tre andre studentene ikke med på klassebildet fra den gangen, men Amos brydde seg ikke om noe slikt, slik at han er avbildet!

Han ble født i et Amish-fellesskap nær Weatherford i Oklahoma, og det ble forventet at det var der han skulle være resten av livet. Men slik ble det ikke. Amos J. Yoder meldte seg for tjeneste i det som den amerikanske regjeringen kalte 'Civilian Public Service' (CPS), som et alternativ til militær verneplikt. For det stred mot den tro som Amos J. Yoder hadde. Vi skriver 1941 og Amos er 25 år gammel. Han er en av 12.000 andre militærnektere dette året. Mange av prosjektene CPS drev med handlet om prosjekter knyttet opp til landbruk, helsesektoren og flyktningearbeid.

Majoriteten av de som avtjente sin verneplikt i CPS kom fra 'freds-kirke' bakgrunn som Mennonite og Brethren. Yoder arbeidet i Colorado Springs i fire år for CPS. Når krigen var over i 1945 meldte han seg for tjeneste i Paraguay for å arbeide med Mennonite Central Commitee og deres arbeid blant flyktninger i dette sør-amerikanske landet. Her skulle han bli i to år.

Så bar det til Harrisonburg og Eastern Mennonite University. Deretter ble det 13 år som lærer ved Amish-skoler i Iowa. Så bestemte han seg for å gjøre noe annet, og fikk arbeid hos en annen gren av Døperbevegelsen - Hutterianerne, nærmere bestemt ved Birch Creek Colony i Montana. Ekteparet og deres barn flyttet deretter til en Hutterite-koloni - Glacier Colony - nær den canadiske grensen, før han dro tilbake til Iowa og Ohio som lærer blant Amish-folket. Amos ble pensjonist i 1972 og flyttet til Minesota, hvor han fortsatt bor.

Den Hellige Ånds dåp 75 år etter Barratts død

I dag er det 75 år siden pinsevekkelsens nordiske apostel, Thomas Ball Barratt (bildet) døde. Han minnes i den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby og når vi samles i Kristi himmelfarstkapellet i kveld.

På bloggen Monastisk kan du lese om Barratts åndsdåp. Budskapet om dåpen i Den Hellige Ånd ble selve kjennetegnet på den bevegelsen han skulle bli en av fedrene til, og har vært det frem til i dag. Det vil si: det er ikke ofte man hører noen tale lenger om Åndens dåp i noen pinsemenighet.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Hvor frelst er vi? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til dr.Michael Brown (bildet):

Jesus gjorde det smertefullt klart til den store mengden som reiste sammen med Ham:

'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 14,26-27 og v.33)

Hvem tror vi egentlig at vi lurer? Det er tid for å beregne kostnadene!

Kanskje det er sant at virkelig har 'kommet til Jesus'; men kan vi si at vi følger Ham? Kanskje vi har trodd 'de gode nyhetene'; men bærer vi våre kors? Jesus befalte oss om å 'Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler'. (Matt 28,19) Kanskje vi trenger å bli disipler først?

Ja, frelse er 'av nåde, ved tro', og vi kan ikke legge noe til. Men det er Guds nåde som 'opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den vereden som nå er'. (Tit 2,12) Og sann tro er kjent av hva den gjør, siden 'troen uten gjerninger er unyttig'. (Jak 2,20)

Paulus advarte efeserne om å la noen forføre dem med tomme ord: 'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike'. (Ef 5,5)

Tror vi at Guds standard er endret? Går 'kjødelige kristne' til en 'kjødelig himmel'? Nei.

'For uten helliggjørelse skal ingen se Herren ... De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster ... Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!' (Heb 12,14;Gal 5,24;1.Kor 6,19-20)

Vi må komme til enighet om disse ordene.

Disippelskap er ikke en valgmulighet. Det er heller ikke billig. Peter sa det slik: 'Se, vi har forlatt alt og fulgt deg'. (Mark 10,28)

Hva har vi forlatt for å følge Ham?

Bønneseminar i Oslo 2.baptistmenighet lørdag

Førstkommende lørdag (31.januar) skal jeg ha seminar om bønn i 0slo 2.baptistmenighet på Vålerenga (bildet). Tema er: 'Herre, bli hos oss. Bønnen som relasjon og hvile. Om å leve i Guds nærhet'. Seminaret begynner kl.11.00 og varer til 16.00 med en god pause. Søndag kl.11.00 taler jeg i gudstjenesten samme sted.

Du er hjertelig velkommen til å delta om du kan. Adressen er Vålerenggata 2

Hvor frelst er vi? Del 1

Jeg har valgt å oversette en ny artikkel av Dr.Michael Brown (bildet) - på grunn av dens aktualitet i en tid som vår - hvor Guds ord vannes ut til det blir ugjenkjennelig.

Den kommer til å vekke reaksjoner, men det får så være. Vi trenger å vekkes opp:

'Den amerikanske kirke (og den norske) ved slutten av det 20 århundre erfarer en krise. I årevis har vi forkynt et billig evangelium og solgt en bløtaktig Frelser. Vi har lært bort frelse uten selvfornektelse og en krone uten kors. Vi har kommet de ufrelste i møte og kompromisset med verden. Nå er vi i ferd med å betale prisen.

Vårt budskap om 'øyeblikkelig-frelse' har vanæret Gud og forført mennesker. Vårt mangelfulle såkorn har gitt oss en elendig høst. Hvilken bedrøvelig innhøstning vi har fått.

Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timer med å se fjernsyn men bruker minutter på å våke i bønn. Vi hungrer etter å få med oss de siste sportsresultatene men har lite behov for Ordet. Vi bruker mer penger på hundemat enn på misjon. Vi elsker å feste men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser, men er slitne av Hans byrder.

Er dette det Jesus døde for? Er dette vårt 'nye liv' i Ham?

Stans opp et øyeblikk - og tenk!

Alle som bruker mer tid på å spille videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre i sitt liv. Alle som har mer lyst i denne verdens perverterte såpe-operaer tjener en annen gud. Alle som ikke kan dø bort fra en sesongs sportsbegivenheter tilber avguder.

'Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham ... vennskap med verden er fiendeskap mot Gud'. (1.Joh 2,15 og Jak 4,4)

Når alt kommer til alt - hvem sine venner venner er vi?

Dette er virkelig en tid for en seriøs ransakelse av våre liv. Hva slags 'født på ny' erfaring har vi egentlig hatt når den ikke kaller oss til noen form for selvfornektelse, når den praktisk talt ikke produserer noen atskillelse fra verden, og fostrer ikke frem noe hat mot synd? Hvordan kan vi hevde at vi er født på ny ovenfra? Hvor er bevisene på vår 'nye natur'?

Vi kaller oss 'himmelborgere' - men hjertene våre er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds barn', men vi lar oss underholde av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'døde for verden' men vi er mer interessert i motebølger enn i evige sjeler.

Noe er riv ruskende galt med vår 'frelses-erfaring'. Dårlige frukter betyr dårlige røtter.

Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du har grepet det!'
Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Vi sier: 'Bare fremsi denne bønnen og så er det gjort'.
Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Vi sier: 'Bare kom fram til botsbenken. Det vil bare ta et minutt'.
Han sier: 'Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det'. (Luk 13,24)

Hvem tror dere har rett?

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 6

Her fortsetter historien om trosheltene fra Østerrike:

De ba knelende. Plutselig dukket guiden deres opp: 'Stå opp, og la oss reise med det samme', sa han. 'Å krysse fjellene vil være svært farlig når det er mørkt, men vi våger ikke å følge noen sti. Da vil politiet kunne fange oss. Vi må bane vei gjennom tett underskog. Vi vil måtte klatre opp bratte fjellvegger og finne vei gjennom djupe kløfter'.

Fra flere i gruppen som var øyenvitner til det som skjedde har vi bevart følgende historie:

'Vi stilte ikke spørsmål. Det var ikke tid til det. De eldste kvinnene og en blind bror satte vi oppe på hesteryggen. Smårollingene bandt vi fast på ryggene våre og så krysset vi elva Olt, noen av oss fløt på en provisorisk flåte, andre svømte. Med søkkvåte klær og sko begynte vi å klatre. Opp bratte kløfter, høyere og høyere, når vi kikket ned ble vi svimle, men vi fortsatte helt til mørket falt på. Gjentatte ganger sa guiden vår at vi ikke måtte snakke og ikke lage lyder. Vi hadde bundet noe foran munnen til bikkjene våre, og spedbarna ble lagt til mors bryst slik at de kunne bringes til taushet med melk om de skulle begynne å skrike. Hver gang vi krysset en sti sørget guiden vår for å fjerne sporene etter oss med en pinne eller ei grein.

Natten lang snublet vi avgårde og klatret stadig høyere til vi nådde en hule hvor vi gjemte oss. Der kunne vi gjøre opp ild og få tørket klærne våre. Så fortsatte vi klatringen neste natt inntil vi morgenen etter sto oppe på toppen av en fjellkjede. Det synes som om vi i daggryet kunne se ut over hele verden!

På denne siden av fjellet kunne vi også forflytte oss på dagtid. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en klippe. Vi fulgte en sti som snodde seg nedover til en dal, men det var så bratt her at frykten nesten paralyserte oss. Noen steder måtte vi holde oss fast i greiner på trærne for ikke å skli utover de bratte hengene og ake på baken nedover.

På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke noe mat igjen, bare litt hardt brød for de eldste av oss og for mødrene med spedbarna, og litt av det vi kaller 'balukas', en slags saus laget av mel av bokhvete. Vi rev barken av trærne, og vi spiste ville planter.

Etter tre dager med kontinuerlig nedstigning fant vi oss selv i det varme fruktbare lavlandet på den tyrkiske siden. Guiden sa: Nå kan dere la hundene bjeffe og barna gråte'.

(fortsettes)

I dag minnes vi Jaffe-familien og befrielsen av Auschwitz

Det var hustrig og kaldt på Gjøvik i dag. Det var det også i Auschwitz på denne dagen for 70 år siden da Den røde arme gikk inn i denne forferdelige konsentrasjonsleiren for å befri fangene.

For den lille gruppen som var kommet til Minneparken i Gjøvik var det naturlig å minnes byens myrdede jøder: Jaffe-familien. De var med på fangetransporten fra Utstikker 1 på Oslo havn, hvor de ble jaget ombord på Donau sammen med 532 andre jøder. Bare ni av dem overlevde, og blant dem er Samuel Steinmann den eneste gjenlevende.

En god venn, Håvald Slåtten, holdt dagens minnetale i et arrangement som Gjøvik og Toten Israelsforening hadde tatt initiativet til sammen med MIFF Gjøvik.

Han kom inn på hvor brennaktuell dagen er med tanken på jødehatet Europa - og Norge - opplever. I dag kommer trusselen, ikke bare fra det høyreekstreme miljøet og nynazister, som marsjerer i våre gater, men også fra islamister. Vi så hva dette hatet fører til i Paris. Drapene på jødene i det jødiske supermarkedet - bare fordi de var jøder - har kommet i bakgrunnen i media. Det sier også sitt. Norske jøder lever i frykt. Skuddene i Bergstien viser hva islamistiske miljøer i Norge er i stand til.

Vi må aldri glemme - men vi må gjøre mer enn det! Vi må reise oss mot jødehatet, stå opp for Norges og Europas jøder, og nekte å bøye oss for ekstremistene. Det er et tankekors at mens Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne, er Europa i ferd med å tømmes for jøder.

Ved siden av jødene ble også funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, homofile og romfolk gjenstand for nazistenes grusomme industrialiserte utryddelsespolitikk. De skal heller ikke glemmes i dag.

I dag er det en dag for å gråte. For de seks millioner jøder og andre som mistet sine liv i nazistenes utryddelsesleire. Det er også en dag for å ta et standpunkt - mot hatet, forakten, fornedrelsen og kjempe for det som er oss kjært: livet, friheten, brorskapet og kjærligheten.

Billedtekst: Minnesmerket over de falne i Jernbaneparken i Gjøvik i dag, med bilde av Jaffe-familien, vakre blomster og det israelske flagget. (Foto: May Sissel Hansen)

Dr.Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 3

Her er tredje og siste del av spørsmålene som dr.Michael Brown (bildet) har stilt en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren, Joseph Prince:

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få være føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som en John 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring og fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser du på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

Dramatisk økning i antall voldelige angrep mot kristne kvinner i Pakistan

Menneskerettighetsaktivister i Pakistan hevder at det er en dramatisk økning i antallet brutale angrep på kristne kvinner i Pakistan, som lokalt politi nekter å etterforske.

Det er BosNewsLife Asia Service som melder dette.

Et av de siste tilfellene skjedde 28. november i fjor, hvor to kristne søstre, i alderen 14 og 16 ble angrepet i en landsby lokalisert i Jaranwala distriktet etter at de gikk ut på markene for å komme til et vaskerom de skulle benytte.

Jentenes familie forteller at tre menn gjentatte ganger forgrep seg på de to søstrene gjennom natten. De ble også utsatt for trusler om represalier om de skulle anmelde de seksuelle overgrepene. Politiet skal, i følge familien, ha hindret forsøkene på å samle inn medisinske bevis på voldtektene.

I Punjab ble en 14 år gammel jente kidnappet 26. november. Det skjedde i Thatha Gondal området. Kristne i området hevder at hun er blitt tvangskonvertert til Islam og tvangsgiftet med sin overgriper. Både lokale kristne og muslimer har forhandlet med det siktemål å få satt henne fri. De har så langt ikke lykkes.

En gravid kvinne fra byen Rana er gjentatte ganger blitt angrepet og forsøkt tvunget til å bli muslim. Hennes angripere skal blant annet ha kledd henne naken ute på en åpen plass og tvunget henne til å gå rundt uten klær for å vanære henne. Etterpå skal de ha slått henne bevisstløs.

Lokalt politi skal ha avvist å registrere saken, men etter sterkt press fra menneskerettighetsaktivister skal de likevel ha gjort det.

La oss huske våre kristne kvinner i Pakistan spesielt i bønn denne uken!

Illustrasjonsfoto.

Herrens frykt er et skattkammer, del 1

Vi lever i en skjebnesvanger tid for Kristi forsamling. Den har sine ytre fiender, men de indre er de farligste, og Guds ord lærer oss at tiden forut for Jesu gjenkomst vil være vanskelige tider. Det største behovet slik jeg ser det er at vi gjenoppdager hva Bibelen har å si om Gudsfrykten - ikke minst for å bli bevart i endens tid, men også for å få del i de rikdommer Herren har for de som frykter Ham.

Apostelen Paulus gir sin unge medarbeider Timoteus følgende råd: 'Øv deg ... i gudsfrykt!' (1.Tim 3,7b) Det er et godt råd vi bør ta til oss. Gudsfrykten er nemlig ikke noe som kommer automatisk, som om den skulle komme av seg selv. Det er en rekke forutsetninger for at den skal vokse frem i våre liv. Det skal jeg komme tilbake til i denne artikkelserien.

I går leste jeg et ord fra profeten Jesaja som beskriver Herrens frykt for oss på denne måten:

'Herrens frykt skal være Sions skatt'. (Jes 33,6)

Dette er siste del av verset, som begynner slik:

'Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap...'

Dette er et nøkkelvers for å forstå hvilke velsignelser som finnes i det å frykte Herren. Hellig frykt er nemlig nøkkelen til Guds sikre grunnvoll, når alt annet rakner! Hebreerbrevets forfatter beskriver endens tid slik:

'Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild'. (Hebr 12,26-29)

La oss merke oss følgende: Alt vil rystes! Alt vil kastes om kull.
Når det skjer må vi tjene Gud til hans behag. På hvilken måte: med Gudsfrykt!

Gudsfrykten er det som er nøkkelen til Guds skattkammer! Det er hva profeten Jesaja sier. Hva inneholder dette skattkammeret? Frelse, visdom og kunnskap! Sammen med Guds kjærlighet inneholder den selve livets grunnvoll.

(fortsettes)

Gode åndelige råd om prøvelser, fristelser, stolthet og ydmykhet

Her kommer noen gode åndelige råd fra en mann som levde hva han lærte, Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Utgangspunktet er ordene fra Jak 4,10:

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'.

Når vi tålmodig holder ut i våre prøvelser og vender oss til Gud hjelp, oppdager vi at Han gir oss de beste løsningene. Beklageligvis er mennesker i våre dager svært utålmodige.Vi elsker ikke tålmodighet i det hele tatt. Kristus forsikret oss, derimot, at kun de tålmodige vil arve Guds rike:

'Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt'. (Luk 8,15)

'Men den som holder ut til enden, skal bli frelst'. (Matt 24,13)

'Hold ut, så skal dere vinne livet'. (Luk 21,19)

Noen ganger tillater Gud at en slektning eller en medarbeider skaper problemer for oss i den hensikt at vi skal utøve vår tålmodighet og ydmykhet, men i stedet for å bli takknemlige for den muligheten Gud gir oss, reagerer vi og avviser å bli leget. Det er som å nekte å betale legen som har gitt oss en sprøyte når vi er blitt syke.

En god kristen må også utholde sine korrupte overordnede; for de er forundret av hans gode oppførsel, mens de opptrer urettferdig mot ham.

Gud ønsker ikke at Hans barn skal bli plaget. Han lar oss gjennomgå fristelser og vanskeligheter i den hensikt at vi skal bli fullkomne. Fristelser vil ikke opphøre å eksistere i våre liv før vi har nådd fullkommenhetens nivå. Som kristne skulle vi elske prøvelser, ikke forsøke å kvitte oss med dem, fordi prøvelser er nødvendige fordi de leder oss til fullkommenhet.

Når mennesker behandler oss urettferdig, skulle vi være lykkelige, fordi Guds rettferdighet som er overlegen menneskelig rettferdighet, vil beskytte oss. Vi skulle heller ikke søke den menneskelige rettferdigheten, men tålmodig vente på Guds rettferdighet. Vi må derimot være forsiktige så vi ikke forårsaker urettferdig behandling, fordi dette vil være urett fra vår side og vil indikere manglende kjærlighet mot sin neste.

Det er til vår fordel at vi setter vårt håp til den guddommelige rettferdigheten, når vi blir behandlet urettferdig. Ikke bare vi vil dra fordeler av dette, men senere også våre barn. Det motsatte skjer når mennesker forbanner oss og med rette.

Når Gud ser at vi er stolte og arrogante, tillater Han at vi blir fristet. Han vil ta dem bort fra oss, bare når Han ser at vi ydmyker oss.

Søk med iver etter hellighet

Søk med iver etter å være helliget i alle livets situasjoner. Din hellighet avgjør hvor anvendbar du kan bli.  

En muntlig preken varer en time eller to, men ditt livs preken hele uken. Om Satan kan få en kristen til først og fremst å ha berømmelse, underholdning eller god mat, har han dermed også ødelagt hans åndelige tjeneste.

Hengi deg først og fremst til bønn, hent dine ord og tanker fra Gud. Luther tilbrakte sine tre beste timer om dagen i bønn'.

(Robert Murray McCheyne)

Tusenårsriket, del 5

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

Hvilken regjeringsform vil det bli, og hvilken samfunnsordning under Tusenårsriket?

Styreformen vil bli teokratisk - Gudsstyre. Gud selv vil styre på jorden i Jesu Kristi, Davids sønns person.

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet'. (Jer 23,5)

'Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme'. (Luk 1,30-33)

Her blir spørsmålet om styreform besvart - den skal være et teokrati.

Hvor vi regjeringens sete bli? Jeg skal lese fra Jes 2,1-4:

'Det ordet som Jesaja, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem (Ikke om Washington eller London eller Paris eller Wien eller Berlin, men om Juda og Jerusalem. La oss i det minste ta det for gitt at Guds Ånd visste hvordan han skulle diktere budskapet!) Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg. til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene, og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og skal ikke lenger lære å føre krig'.

Jerusalem skal være regjeringssetet.

Med hensyn til den nasjonale ordningen vil jeg ikke trette dere med sitater. La det være nok å si at Israel har førsteplassen blant nasjonene i Tusenårsriket. Har du tenkt på at for tiden er nasjonene en kropp uten hode? Vi kan ikke peke på en nasjon og si: Det er hodet. Den påstanden ville stadig bli bestridt. I dag er hele den hedenske verden delt opp i smådeler uten noen nasjon som hode og det kommer ikke til å bli noe slikt hode igjen før Israel blir det. Det kunne vi til overmål bevise fra profetene.

Teokratiet eller Kristi regjering over hele verden i Tusenårsriket trer i kraft på denne måten:

Først sier Han i Jes 1,26 om Israel: 'Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by', og til apostlene sa han: 'Når Menneskesønnen sitter på sin trone, skal dere sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer'. (Matt 19,23) Dommerembetet i Israel var, som dere vet, ikke et juridisk embete, slik som vi har det, men et administrativt embete.

(fortsettes)

100 dager i bønn og faste for Israel

I morgen, tirsdag - på dagen nøyaktig 70 år etter Auschwitz befrielse - begynner '100 dager i bønn og faste for Israel'.

På minnedagen vil 250 forbedere fra Europa, Afrika, Asia og USA, besøke Auschewitz. Mange av forbederne kommer også til å delta på en konsert som vil bli holdt i synagogen i Kracow.

Jeg har ingen informasjon om norske deltagere i disse 100 dagene, men kjenner til at svenske forbedere deltar. Det er laget en egen nettside hvor det også finnes en svensk oversettelse av en del av det materialet som er lagt ut.

Visjonen bak det hele beskrives slik:

• För 70 år sedan slutade Förintelsen, den största tragedin i mänsklighetens historia. 27 januari 1945 befriades koncentrationslägret Auschwitz-Birkenau (där mer än en miljon judar dödades under 3 år). 8-9 maj 1945 besegrades slutligen Nazi-Tyskland.
• Idag hotas Israel återigen av en andra Förintelse – aktivt av nationer som önskar se eller till och med bidra till att Israel förgörs, och passivt av nationer som är (delvis) antisemitiska, okunniga, likgiltiga eller lite av allt i fråga om de hoten.
• Vår vision som europeiska kristna är att uppmuntra kristna, församlingar, kristna rörelser och nätverk från en mängd nationer till bön och förbön (även fasta) för sin egen nation och dess förhållande till det judiska folket och Israel.
• "70" är ett bibliskt tal med speciella löften och möjligheter. Vi tror att detta är ett unikt tillfälle att be för våra nationer: Att bli (ännu mer) en välsignelse för Israel och (ännu mer) en aktiv kraft inför det skändliga hotet av en andra Förintelse.

Du finner nettsiden her:

http://www.100-days.eu/index.php/sv/

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 2

Her er andre del av spørsmålene Dr. Michael Brown (bildet) stiller en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren. Første del ble publisert på bloggen i går:

4. Hvis Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig om denne undervisningen? Sagt på en annen måte, trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7: 1)? Sier ikke Paulus at vi hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

(fortsettes)

Lat meg i Deg få leva - i Deg få anda ut!

Dette er min bønn for tiden:

'Du til di grein meg sette alt i min fyrste vår, med livsens dogg me vætte, gav sol og signa år.

Du vil og vokster gjeva alt til min siste slutt:

Lat meg i Deg få leva,
i Deg få anda ut!'

(Elias Blix i 'Med Jesus vil eg fara')

Vi må øke bønnetrykket for Øst-Ukraina

De grusomme bildene fra Mariupol som viser følgene av rakettene som ble skutt inn i byens tett befolkede boligområde i går, sitter fortsatt på netthinnen. Nå må vi virkelig samle oss i bønn for Ukraina!

Så langt er 30 døde og 83 såret etter rakettangrepene mot den ukrainske havnebyen i går. Lederen for den selverklærte Donetsk Folkerepublikk, Alexander Zakharcheno (bildet) har det hele og fulle ansvaret for det som må være en krigsforbrytelse, og vil ikke høre tale om noen fredsforhandlinger. Årsaken er at de russiske separatistene er på offensiven. De siste dagene har ukrainske soldater måtte trekke seg ut av Donetsk flyplass, som nå ser ut som et månelandskap. Den internasjonale flyplassen er helt utbombet. I går startet offensiven mot Mariupol, og vi er nå vitne til en kraftig opptrapping av den svært voldelige konflikten mellom Russland og Ukraina.

De russiske separatistene har lovt å trappe opp kampene, og det ser ikke ut til at de bryr seg nevneverdig om reaksjonene fra EU eller OSSE.

12.-15. februar avholder vi Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. En av hovedtalerne i år er pastor Peter Kovalenko fra Ukraina, som står på muren i forbønn for sin nasjon midt under disse harde prøvelsene for landet. Han har en apostolisk tjeneste i Øst-Ukraina der han har vært med på å plante mange menigheter. Pasotpr Kovanlenko er en bønnens mann med et stort hjerte for mennesker. Han leder ukentlige tverrkirkelige bønnemøter for pastorer og bønnenetter der rundt 1000 personer ber natten igjennom. Sett av tiden til å bli med på denne bønnekonferansen og stå med i bønn nå for den lidende sivilbefolkningen i Øst-Ukraina.

Hovedarrangør for Den nasjonale bønnekonferansen er Nasjonalt bønneråd.

Tusenårsriket, del 4

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

I Matt 25,31-34 beskrives den neste fasen i det som skjer:

'Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem som ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt'.

Slik er det den klassen som er på Hans høyre side som utgjør den hedenske kjerne i befolkningen på jorden i tusenårsriket. De på Hans venstre side går bort til evig straff. Straffegrunnlaget er den måten de har behandlet Hans 'brødre' på, de troende jødiske levninger under trengselstiden som nettopp da er slutt.

Jeg er fullstendig klar over at denne dommen i Matteus 25 - den dommen som Herren erklærer er dommen over 'folkene'  - har av mange blitt forvekslet med dommen for den store hvite trone som vi leser om i Åp 20. Men ingen trenger vel gjøre denne forvekslingen. Legg først merke til tidsforskjellen på de to dommene. Dommen over de levende folkene er når Kristus kommer i herlighet. Dommen for den store hvite trone finner sted etter at Han har vært tilstede på jorden i tusen år. Legg videre merke til at i dommen for den store hvite trone skal de døde reises opp og stå for Gud. I dommen i Matt 25 er det ingen oppstandelse i det hele tatt, det er ganske enkelt en dom over 'folkene', 'folkeslagene'.

Man må alltid huske på at disse profetiene angår kristenhetens folkeslag, som evangeliet har gått ut til.

Hva følger så?

'I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt'. (Jer 23,6)

Hendte dette den første gangen Herren var her? Tvert imot, vi vet at nesten umiddelbart etter at Han ble forkastet og korsfestet, kom romerhæren inn i Jerusalem og ødela byen med nesten halvparten av dens innbyggere og førte resten i fangenskap. Ingen ting i hele denne uhellsvangre historien til denne vidunderlige byen har vært så fryktelig som ødeleggelsen ved Titus. Men les videre i Jes 23,7-8.

Er det ikke klart nok? Er det blitt oppfylt ennå? Husk at en rest av jødene skal være i landet under den store trengsel når de vender seg til Herren Jesus som sin Messias. Når Han kommer tilbake, så er det først og fremst for å befri dem, dernest for å dømme hedningene for hvordan de har behandlet Israel. 

Det skal bli en herlig samling!

'Da skal en ikke mer si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra Egyptens land'.

Det var en herlig utfrielse. At en gammel gjeter, en gammel jøde, en 80 år gammel jøde, med bare en gjeterstav, uten en soldat eller et spyd, kunne føre disse millioner av slaver ut og bort fra den mektigste monarken i tiden, var et under. Dere minnes vannene som skilte seg i Rødehavet og at Israel  gikk gjennom og inn i ørkenen tørrskodd. Jeg gjentar at disse utfrielsene var overmåte underfulle, og enda vil den utfrielsen for Israel som skal komme, bli så mye større og mer forbausende at utgangen av Egypt og de største utfrielsene så å si vil bli glemt. 

Og så møter Jesus dem 'i folkeslagenes ørken' og de tar imot Ham som Messias. Det er begynnelsen til Tusenårsriket. 

Husk at nesten tusen millioner sjeler som nå lever (dette er skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, oversetterens anmerkning), aldri har hørt evangeliet. For dem, eller for så mange som på den tiden ikke har hørt evangeliet, blir Israel et misjonsfolk. 

'Og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, så vil jeg nå frelse dere, så dere skal bli en velsignelse ... Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkene skal gripe fatt i en jødisk manns kappefold og si: Vi skal gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle Herren'. (Sak 8,13-23)

Og så blir det til slutt en verden som er frelst, men der i himmelens rike og ikke i menigheten.

(fortsettes)

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 1

Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandørene for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1.Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han er relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren ser oss alltid som perfekt i Hans øyne, er det noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap har ikke den synden også blitt tilgitt?

(fortsettes)

De 10 mest innflytelsesrike menighetstrendene i det forrige århundre

Det anerkjente tidsskiftet Christianity Today omtaler i dag på sin nettside en bok som tar for seg de 10 mest innflytelsesrike menighetstrendene i det forrige århundre.

Boken er skrevet av Elmer Towns. Fra 1960-tallet har han vært en ledende ekspert på å lage 10-på-topp lister over menigheter i vekst og skrevet om de menighetene som har fått stor betydning ut over sin egen sammenheng. Nå har han sett tilbake på de siste 100 årene, og intensjonen er å skape entusiasme for å hver menighet kan bli en menighet med innflytelse i sitt lokalsamfunn.

I boken omhandler Elmer Towns ulike trender de siste 100 årene:

1. Suset fra Azuza Street
Elmer Town slår fast at pinsevekkelsen er den mest innflytelsesrike trenden fra det forrige århundre. Det som begynte blant fattige mennesker i en lagerbygning i Azuza Street i Los Angeles i California har berørt en hel verden.

2. Husmenighetene i Kina
Den andre trenden Elmer Town tar for seg er den eksplosive veksten av husmenigheter i kommunist-Kina. Disse har vokst frem helt uten innflytelse fra vestlige misjonærer eller misjonsorganisasjoner, kirkesamfunnsstrukturer eller kirkebygg.

3. Flerkulturelle menigheter                                                                                                                    Den tredje trenden handler om de multikulturelle og multietniske menighetene. I etterdønningene av 2.verdenskrig har disse menighetene vokst frem, hvor alle slags mennesker uansett etnisitet er ønsket velkommen og blitt sett på som en ressurs.

4. Yoido Full Gospel Church                                                                                                                 Det fjerde fenomenet i det forrige århundre er Central Full Gospel Church i Seoul, Sør-Korea. I 2007 nådde denne menigheten 760.000 medlemmer. Det var det året menighetens grunnlegger, David Yonggi Cho, oppnådde pensjonsalder. Han grunnla menigheten i 1958 med bare en håndfull medlemmer. Nå har den 35.000 cellegrupper.

5. Sørstatsbaptistene
Den femte trenden er den oppsiktsvekkende veksten blant Sørstatsbaptistene. Veksten skyldes en tydelig bibelfundert forkynnelse.                                                                                                                  

6. Menigheter som legger vekt på bibellundervisning                                                                            Den sjette trenden ligger i samme gate. Forfatteren av denne boken, mener at studie-Bibelen til Scofield er nøkkelen til å forstå den veksten disse menighetene opplever. Dens notesystem gjorde det mulig for mange forkynnere en mer fokusert gjennomgang av de ulike bibelbøkene.

7. Bill Hybels og søkersensitive menigheter
Den sjette trenden står Bill Hybels for. Hans fokus på å nå kirkefremmede gjennom spesielle gudstjenester tilrettelagt for dem har ført til at mange mennesker har kommet til tro. Willow Creek har inspirert et stort antall menigheter - også i Norge - til å tilrettelegge spesialdesignede møter som når de kirkefremmede.

8. Lovsang og tilbedelse
Den åttende trenden handler om de nye lovsangene og tilbedelsen som har vokst fram de siste 100 årene. Her nevnes spesielt Hillsongs og Darlene Zschech som har vært trendsettere.

9. Markedsføring
Den niende trenden handler om å ta ibruk moderne markedsføring for å nå ut med evangeliet. Kanskje en av de mest effektive var Jerry Falwell med Old Time Gospel Hour.

10. Jesusvekkelsen
Den tiende trenden handler om bestrebelsene om å nå ungdomsgenerasjonen. Her trekker forfatteren fram Chuck Smith og hans Calvary Church som var arnestedet for den store Jesusvekkelsen som fikk en slik kolossal betydning og omfang i det forrige århundre.

Billedtekst: Central Full Gopsel Church i Seoul.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 5

Her fortsetter serien om trosheltene fra Østerrike:

Etter å ha bedt mye begynte de troende som satt fengslet å legge planer for å flykte via Karpatene (bildet) inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en guide.

På grunn av den store risikoen som dette innebar - dødsstraff for å flykte eller hjelpe til med å flykte, enten ved henging eller ved å bli spiddet - krevde guiden en Gulden pr flyktning. Det var svært mye penger den gangen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitten Delpini planla å ta fra dem deres barn og tvinge dem under tortur og lenker til å frasi seg sin trosoverbevisning. Til å begynne med synes det som om fluktplanene skulle mislykkes. Den første natten da de hadde håpet å unnslippe, brakk hjulet på kjerren de hadde leid. Den andre natten stakk hestene av. Før de prøvde enda en gang kastet de lodd, og overlate valget til Herren. På to lapper skrev de: 'Bli her', 'Reis med det samme'. Et barn fikk oppgaven med å trekke. Barnet trakk lappen hvor det sto: 'Reis med det samme'. Da visste de at dette var Herrens vilje for dem.

3.oktober 1767 forlot 67 anabaptister Kreuz. Ingen stanset dem, selv om mange nok forstod hva som skjedde. De forlot alt de eide. Det eneste de fikk med seg var det de kunne stappe oppi kurver som da bar på ryggen. Barna bar de på nakken. Det bar rett til skogs. Der gjemte de seg på dagtid, og flyktet videre om natten. Etter tre netters flukt kom de til Kronstadt ved de karpatiske fjellene. Det var tidligere enn de hadde planlagt. Guiden fant de ikke hjemme.

I flere dager måtte de gjemme seg i skogen. Det hadde ikke mye mat, men verre enn det: En av disse dagene var en katolsk helligdag og mange benyttet den til å gå turer i skogene. Plutselig oppdaget en jeger dem bak buskene.

'Dere er alle forrådt', sa han, 'lik en fugl har dere blitt fanget i nettet'.

Selv om de troende tryglet ham om ikke å avsløre dem, skyndte han seg tilbake til byen og de visste han han straks ville oppsøke politiet. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene ble grepet av frykt, men Andreas Wurtz oppmuntret dem: 'Hvorfor har vi så liten tro på Gud?', spurte han: 'Hvorfor slutter vi med å sette vår lit til Ham? Hvis Gud tillater at vi faller i fiendens hender så vil vi akseptere dette med tålmodighet. Han vil ikke la noe skje oss som ikke er til vårt beste. Så hvorfor så mye gråt og klage?'

(fortsettes)

Storstilt satsing på å nå de 100.000 stedene i Russland uten en menighet

Russland trenger evangeliet! Det finnes 128.000 ulike steder i dette veldige riket. De fleste av dem savner noen form for kirke. Det finnes ortodokse kirker på 12.000 steder, evangeliske forsamlinger på 5000 og noen hundre steder med katolske kirker.

Det innebærer at det finnes minst 100.000 steder uten noen kirke eller forsamling i Russland.

Det er Ljus i Öster som melder dette.

Dette har fått den russiske pinseunionen til å dra igang prosjektet 'ett år med Jesus'. Her kan menighetsmedlemmer bli med i evangeliseringsteam for å nå nye steder med evangeliet. I dag finnes det omlag 45 team som arbeider i 38 regioner. De går på husbesøk og tilbyr de som er hjemme Det nye testamente og forbønn.

Disse 45 teamene har besøkt 18.000 steder og delt ut 7,5 millioner evangeliedeler i løpet av de siste fire årene. Hele 700 nye forsamlinger eller husgrupper er blitt startet.

Selv i Moskva startes det nye forsamlinger. En pastor forteller at hans menighet har startet fire nye. Disse besøkes av rundt 400 personer hver søndag, og blant dem er det 70 nyfrelste.

Tusenårsriket, del 3

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

La oss nå finne ut av rekkefølgen i Skriften når det gjelder de tusenårsriket skal opprettes.

Her skal jeg utelukkende holde meg til det inspirerte ord, og jeg er sikker på at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for at jeg bare leser fra Skriften om et slikt emne som dette. Det ville være uforskammet av meg eller noen annen mann å be sine medvandrere på egne teorier om fremtiden. Vi vet ikke - uten at Gud åpenbarer det - hva som kan skje om en time. Derfor vender vi oss til Skriften for å vite hvordan Tusenårsriket kommer i stand:

'Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øye er som ildslue. På hans hode er der mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten av han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord'. (Åp 19,11-13)

Hvem er denne personen?

Dere vet at i det første kapitlet i Evangeliet etter Johannes har vi nøyaktig dette navnet, Ordet, brukt om Jesus Kristus, den evige Guds Sønn: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'. Og litt senere leser vi: 'Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet'.

Hvor er Jesus nå? I himmelen ved Faderens hånd. I avsnittet vi leste, ser vi profetisk, gjennom den apokalyptiske seers syn, det øyeblikket da himmelen blir åpnet, og Jesus Kristus, 'Ordet' trer frem, ikke for å bli Betlehemsbarnet nå, Golgatamannen, men rustet som til krig, 'iført en kledning som er dyppet i blod'.

Og så beskriver profetene Herren Jesu komme med 'hærene i himmelen' (Åp 19,14) til jorden. Det er på den tiden da Daniels syttiende uke, Antikrists uke, 'den store trengsel', slutter. Mot den rest som er igjen av jødefolket i Jerusalem er Dyrets og Den falske profets hærskarer samlet.

'Rop dette ut av hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt! Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! - Herre, la dine mektige helter stige ned'. (Joel 3,14-16)

'For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem,' osv (Sak 14,2)

'Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær'. (Åp 19,19)

Akkurat i denne krisen kommer Herren i herlighet og befrir de beleirede jødiske hellige. 'Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem, inntil den gamle av dager kom'. (Dan 7,21-22)

'For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt mot Jerusalem i øst ... Da skal Herren bli konge over hele jorden'. (Sak 14,3-4 og v.9)

'Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde han forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde'. (Åp 19,20)

'Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år'. (Åp 20,1-2)

Hold nå sammenhengen klar! Vi har sett i synene til Johannes på Patmos himmelen åpen og Herren komme ned med sine mektige til jorden. Han kommer i en kristetid på jorden, når de hellige som har vendt seg til Ham i løpet av den store trengsel er i ytterste nød, og Han frir dem ut. Han vinner den store endelige seieren. I den neste akten i det mektige dramaet er samlingen av det spredte Israel. En levning har vært i landet under trengselen, men nå skal nasjonen som helhet føres tilbake. Legg merke til - som jeg leser Skriften - dette følger kongens komme:

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet på jorden'.

Ikke i himmelen. Det er ikke spørsmål om Guds regjering i himmelen. Hans trone er i himlene, og den har aldri vært rokket og kan aldri bli det, men her har vi løftet om at i Davids store sønn som skal regjere og gjøre rett og rettferdighet på jorden. La meg spørre: Gjorde Han noe slikt når Han kom første gangen? Regjerte Han som konge, Han som det ble sagt om at Han ble korsfestet i svakhet, at Han ikke hadde noe Han kunne helle sitt holde til, slik at selv fuglene i luften og revene på marken var bedre stilt enn Ham? Ble dette løftet oppfylt da? Ser dere at oppfyllelsen av dette løftet nødvendigvis krever en gjenkomst av Davids sønn til denne jorden?

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 4

Her er del fire av serien om trosheltene fra Østerrike. På bildet ser vi et av gjemmestedene for anabaptister som flyktet fra sine forfølgere i Sveits. De ble forfulgt av både den katolske, den lutherske og den reformerte kirke:

Kort tid etter dette, i oktober 1765, flyttet familien Wurtz, sammen med andre familier til Kreuz. Andreas solgte sine siste private eiendeler og brakte pengene til menigheten. Menigheten valgte ham til å bli deres 'Haushalter' (husøkonom eller kasserer), et arbeid han trofast skjøttet for resten av livet.

Et år senere dukket Delpini opp.

Etter ordre fra keiserinne Maria Theresia, kom Delpini, en jesuitt-prest til Kreuz for å tvinge de troende tilbake til Den romersk-katolske kirke. Han ga beskjed om at alle måtte komme til et bestemt møte.

Ingen dukket opp.

Da forsøkte han å tvinge dem til å adlyde ham, uten å lykkes. Politiet dukket opp, grep tak i skolelæreren, Jörg Waldner, kastet ham i bakken og bandt hendene hans. Når en 18 år gammel gutt, Christian Hofer, forsøkte å snakke til dem, grep de tak i hans hår og kastet også ham i bakken. Så - når hans 16 år gamle bror Paul, fremdeles nektet å adlyde, tok de tak i hans hår og dro ham fram og tilbake, slo ham med en stokk og dro ham med seg ut i gaten.

Til å begynne med forsøkte denne jesuitt-presten å spre anabaptistene. De ble jaget rundt til de forskjellige omkringliggende landsbyene. Barna ble tatt med tvang fra deres foreldre, ektefeller ble skilt fra hverandre. Men med det samme han reiste tilbake til Wien, vendte de troende tilbake til Kreuz.

I Kreuz slo politiet til mot dem enda en gang. De lukket dem inne i murene rundt en av de rumenske kirkene der. Disse kirkene hadde ofte tykke murer rundt seg som skulle beskytte dem mot fiender under en krig. Før de ble stilt for retten dukket to anabaptistiske flyktninger fra Alwinz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz frydet seg over å se dem. 'Er du kommet for å befri oss og føre oss ut herfra, broder Josef', spurte han.

'Ja', sa den gamle mannen, 'om det er Guds vilje'.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 2

Her fortsetter C.I Scofield (bildet) undervisningen om 'Tusenårsriket':

'Dere husker at apostelen Paulus sier at menigheten var et mysterium som var skjult for Det gamle testamentes forfattere. Oppklaringen av dette mysterium hadde han fått overgitt, og han forteller oss at menigheten er Kristi kropp og Kristi brud. De hellige som utgjør den, er konger og prester og de skal få den enestående forretten å regjere med ham 'over jorden'.

'... du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden'. (Åp 5,9-10)

Legg merke til grensen for de helliges regjering. Vi skal ikke regjere i himmelen. Vi skal ikke regjere i den vide sfæren som kalles Guds rike, men vi skal regjere på jorden.

Tilgi meg at jeg stanser enda et øyeblikk ved disse definisjonene, for de er av fundamental betydning for forståelsen av Skriften. Guds rike er det store omfattende uttrykket. Himlenes rike får sin fulle manifestasjon i Kristi tusenårige regjering over jorden. Menigheten er en klart avgrenset samling av frelste mellom pinsedag og Herrens komme i skyen like foran den store trengsel, og de skal slutte seg til Ham og regjere sammen med Ham når himlenes rike blir opprettet.

Himlenes rike er Guds rike er i Guds rike, men av det kan vi vi ikke slutte at de to uttrykkene er synonyme. For eksempel: staten Texas er i USA, men den er ikke USA. Fordi den er i USA, har den mye til felles med USA. Den har den samme presidenten, den samme grunnloven, det samme språket, men det ville være forvirrende å snakke om staten Texas og USA under ett uten forskjell. Kongeriket Skottland er i Storbritannia, men er ikke Storbritannia.

Himlenes rike er i Guds rike. Derfor kan vi i Skriften vente å finne mange ting som dette riket har til felles med himlenes rike, og vi kan ikke uten videre nevne de to vekselsvis.

Menigheten hører til Guds rike, men menigheten er ikke Guds rike. Heller ikke er menigheten himlenes rike, skjønt menigheten en tid skal være i himlenes rike. Menigheten er i himlenes rike som igjen er i Guds rike, akkurat som kongefamilien i Storbritannia, for eksempel kan sies å være i kongeriket Storbritannia. Menigheten er et hele av kongelige prester som i løpet av denne husholdningen er blitt kalt ut for å være medregenter med Kongen på tusenårsrikets jord i en periode av 1000 år og skal alltid være med Ham når den perioden er slutt. Jeg tror at grunnen nå er klar så vi kan gå videre til noen spørsmål.

1. Når begynner tusenårsriket?

Svaret er at det begynner like etter den store trengsel har løpt ut sin tid. Umiddelbart etter den store trengsel, kommer Jesus tilbake i kraft og herlighet til denne jorden og oppretter sitt tusenårige styre. La meg sitere et eller to avsnitt fra Bibelen om dette punktet:

'Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet'. (Matt 24,29-30)

Når? 'Straks etter de dagenes trengsel'.

Dere ser forskjellen på dette Herrens komme med kraft og stor herlighet til jorden etter den perioden som kalles 'den store trengsel', og det andre Herrens komme i luften for å hente sine egne før trengselen. Det ene komme er synlig bare for den som rykkes opp for å møte Herren i luften. De som bor på jorden vil bli kjent med det bare fordi de som er blitt tatt, er blitt borte. Det andre komme skal være 'som lynet, som kommer fra øst og skinner like til vest', og det vil bli sett av alle nasjoner og vil bli en fryktelig opplevelse for dem. Det blir tydelig slått fast i Herrens eget ord.

(fortsettes)