Canadisk pastor fengslet i Nord-Korea 'innrømmer at han hadde i intensjon å styrte Kim Jong-un'

De despotiske myndighetene i Nord-Korea viser nok en gang hvor absurd de opptrer. Hvordan kan en militærmakt av dimensjoner påstå at en ubevæpnet, fredsommelig nødhjelpsarbeider hadde i intensjon å styrte det nord-koreanske regimet?

Jeg har omtalt denne saken tidligere her på bloggen, men i dag har VG Nett aktualisert den, ved å omtale den i en stor oppslått artikkel.

Det dreier seg om den presbyterianske pastoren, Hyeon Lim Hyeon-soo (bildet), fra Canada, som har besøkt Nord-Korea over 100 ganger i forbindelse med et nødhjelpsarbeid han driver. I følge VG Nett skal han nå ha 'innrømmet' det Nord-Korea omtaler som 'undergravende virksomhet og aktiviteter i et ondskapsfullt forsøk på å bygge en religiøs stat'.

Hva er det pastor Hyeon Soo Lim har gjort?

1. Han har delt ut sekker med mat hvor det på sekken har stått et bibelvers og pastor Lims adresse. Dette tolker nord-koreanske myndigheter dit hen at hovedgrunnen til dette 'var å fjerne lojaliteten som det nord-koreanske folket har til sine myndigheter'.

2. Ved en anledning har han uttalt at han 'skal knuse Nord-Korea med Guds kjærlighet'!

Til nord-koreanske myndigheter skal nå pastor Lim ha sagt at han 'beklager djupt, djupt av hele mitt hjerte dette ubeskrivelige forræderiet'.

Det er ikke vanskelig å forstå at disse innrømmelsene kommer etter press fra de nord-koreanske myndighetene. La oss huske ham, hans familie og deres menighet i våre forbønner.                                

Måtte Gud kalle mennesker til å reise opp bønneplasser i Norden

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om en bønneplass ved en elv i nærheten av Filippi:

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn ...Men det skjedde en gang da vi dro til bønnestedet ...' (Apg 16,13 og v.16)

Jeg ber mye om at Gud skal kalle mennesker til å reise opp slike bønnesteder rundt om i Norges land. Steder det er godt å gå til for å be for by og bygd. Steder hvor små eller store grupper kan samles for å øse ut sitt hjerte for naboer, politikere, beslutningstagere, for menigheter i nærområdene, om vekkelse og frelse. Er det noe vi trenger sårt så er det dette. Men da må noen gripes av nøden for sitt hjemsted.

I den siste tiden har jeg kjent en slik nød lagt på mitt hjerte for byen jeg bor i og ber nå til Gud om at Han skal reise opp andre mennesker med den samme nøden, som kan tenke seg å møtes på ulike steder rundt om i Gjøvik for å be for den flotte byen vi bor i. Utgangspunktet er Jeremia 29:

'Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel'. (v.7)

Måtte Gud kalle mange til å reise opp bønnealtere og bønneplasser på sine hjemsteder. Skriv gjerne til meg om du er en som Gud har lagt en slik byrde på.

Bildet som illustrerer denne artikkelen er en slik bønneplass. Stedet er fra Elfdals-Åsen i Sverige. Dette var baptistenes bønnested på 1800-tallet.

Bønneplassen er et vakkert sted nede ved en elv. Den ble bygget av baptister omkring år 1853, og tjente som samlingsplass for de første baptistene i dette området. På den tiden var det ikke religionsfrihet i Sverige, og man brukte blant annet slike steder i skogen for å komme sammen for å be. Her ble det også feiret gudstjenester.

Mora tidning forteller den 12. september 1973 at baptistmenighetene i Älvdalen og Åsen hadde arrangert en misjonshøytid i Salemkapellet, Kyrkbyn og i Ebeneser i Åsen. Men før møtene ble holdt var man ute på bønnestedet for å minnes pionerene.

Kjenner du til flere slike historiske bønneplasser i Norge, Sverige, Finland, Færøyene eller Danmark? Skriv til meg! Jeg vil gjerne høre om dette, med tanke på en bok jeg skriver.

Du kan benytte denne epostadressen: bjornolav58@gmail.com

Bildet er hentet fra Republiken Elfdals-Åsen

Obs-melding til forbedere: Finland forbereder seg på russisk invasjon av Åland

Nettutgaven til den svenske avisen Dagens Nyheter skrev torsdag kveld at Finland forbereder seg på en russisk invasjon av Åland.

Den finske forsvarsministeren, Jussi Niinistö, som nettopp har tiltrådt sitt embete, uttalte i går til Lännen Media, gjengitt i finske Hufvudstadsbladet, at finske myndigheter har tatt sine forhåndsregler med tanke på en annektering lignende den som skjedde på Krim-halvøya. Hva disse forhåndsreglene går ut på vil ikke den finske forsvarsministeren ut med.

Marinens stabsjef, Juha Vauhkonen, uttaler til den finske TV-kanalen, Yle at 'Åland er legitimt en del av Finland' og at 'Forsvarsmakten naturligvis har i oppgave å forberede seg på forsvare Åland, og et hvilket som helst annet område'.

Tomas Ries, som er rektor for den finske Forsvarshøgskolen, og mangeårig forsker av nordisk sikkerhetspolitikk, uttaler til Dagens Nyheter at finske myndigheter gjør rett i ta trusselen fra Russland på alvor. Som jeg tidligere har skrevet her på bloggen har Russland trent på en reell okkupasjon av Åland, Bornholm og Nord-Norge.

Ved flere anledninger har norske forbedere opplevd at Herren har talt til dem om en russisk invasjon i nær framtid, og at Herren har kalt dem til å be inn i denne situasjonen. Oppslaget i Dagens Nyheter og i finske aviser bekrefter at dette ikke er tatt ut av løse luften, men at vi bør ta disse profetiske tiltalene på alvor.

Jeg skrev en artikkel om hvordan Gud nå kaller forbedere til å be for Norges grenser 26.juni i år, som du kan lese her:

http://bjornolav.blogspot.no/2015/06/gud-kaller-forbedere-til-be-for-norges_26.html

Artikkelen i Dagens Nyheter, kan du lese her:

http://www.dn.se/nyheter/varlden/finland-forbereder-sig-pa-rysk-ockupation-av-aland/

Vekkelseskampanje sammenhengende fem måneder i Royal Albert Hall - 15.000 mennesker kom til tro på Jesus

Her om dagen leste jeg et vitnesbyrd om hvilken kraft som finnes i forkynnelsen av Jesu navn, som grep meg så sterkt. Jeg måtte bare oversette det, og dele det med bloggens lesere. Det er skrevet av R.A Torrey (bildet), eller evangelist og pastor Reuben Archer Torrey (1856-1928), som forteller om sine opplevelser med vekkelseskampanjen hadde i Royal Albert Hall i London for ganske nøyaktig 110 år siden.

Kampanjen begynte i februar og varte helt frem til juni 1905. Da hadde en million mennesker deltatt på møtene, og 15.000 mennesker hadde gitt sine liv til Jesus. 40.000 mennesker verden over støttet kampanjen i bønn.

'I London, i to kontinuerlige måneder, seks ettermiddager og kvelder hver uke, så jeg kolossale Royal Albert Hall fylt, ja, fullpakket, og mange ganger måtte folk snu fordi det ikke var mer plass, selv om det var plass til 10.000 mennesker i salen, og 2000 ståplasser. Noen ganger var det slik at like mange som kom inn, måtte snu og vende hjem på grunn av plassmangelen.

På åpningskvelden til denne møtekampanjen kom en ledende journalist i en av avisene i London til meg før møtet begynte og sa:

'Du har leid denne bygningen i to hele måneder?'

'Ja', svarte jeg.

'Og du forventer å fylle den hver eneste kveld?'

'Ja', svarte jeg.

'Hvorfor', sa han og la til: 'Ingen har noensinne klart å leie denne salen i to sammenhengende måneder, av noe slag. Selveste Gladstone (som var statsminister i England i fire perioder, min tilføyelse) ville ikke klare to uker engang. Og du forventer å fylle den for to måneder?

'Kom og se', svarte jeg.

Han kom og han så.

På den siste kvelden, når stedet var pakket sammen av mennesker helt til bristepunktet, og tusenvis av mennesker stod utenfor, kom journalisten til meg igjen, og jeg sa:

'Har salen blitt fylt?'

Han smilte og svarte: 'Det har den'.

Men hva var årsaken til at salen ble fylt av mennesker? Ikke noe show på jorden kunne jorden kunne ha fylt den hver eneste dag i så mange sammenhengende måneder. Predikanten er ingen bemerkelsesverdig taler. Han har ingen visdommens eller humorens gave, og ville heller ikke ha brukt den om han hadde noen. Avisene skrev stadigvekk at han slett ikke var noen talebegavelse, men folkemengden kom og kom og kom, ja, noen ganger sto folk som ikke kom inn i øsende regnvær, i et forgjeves håp om å få komme inn.

Hva dro disse menneskemasser? Kristus løftet opp forkynt og sunget i Den Hellige Ånds kraft, som svar på bønn fra 40.000 mennesker spredt rundt på den vide jord'.

Jesus sier: 'Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg'. (Joh 12,32)

Hvordan skal Guds ord leses og fortolkes?

Hvordan skal Guds ord leses og tolkes? Det er et svært relevant spørsmål i en forvirringens tid som vår.

Jeg lar P.S.G Watson svare, fordi jeg synes han svarer veldig godt for seg! Men først: hvem var så denne Watson?

Patrick Samuel Gideon Watson (1816-1890) var 'baptistmens far' i Arkansas, og var en av de aller tidligste omreisende forkynnerne i denne amerikanske delstaten. Han stiftet også den første kristne dagsavisen i Arkansas i 1859.

Patrick Samuel Gideon Watson ble født 2.mai 1816, i Falmouth, Kentucky, som sønn av gårdbrukerne Joseph og Ann Anderson Watson. Han giftet seg med Catherine Oldham Harris 14.mars, 1839, i Kentucky. De skulle få elleve barn, men bare tre av dem levde da familien flyttet til Texas på 1870-tallet.

I 1843 ble han ordinert til forkynner i historiske Forks of Licking Baptist Chuch i Falmouth. Kort tid etter, ble han og hans familie en del av de mange emigrantene som hadde Arkansas som mål. De slo seg først ned i nærheten av Reed's Creek og tilbrakte de neste 20 årene med plante menigheter i hele staten. I løpet av denne perioden plantet Patrick Samuel Gideon Watson baptistmenigheter i Batesville (Independence County), Lexa, Marvell (Phillips County), Yellville (Marion County) og New Hope (Sharp County). Flere av disse menighetene er fremdeles aktive. I denne perioden samlet også Watson materiale til å skrive en bok om de første baptistenes historie, men dette materialet gikk tapt under den amerikanske borgerkrigen.

I 1855, mens ekteparet levde i Helena (Phillips County) ledet Watson an i en kampanje mot alkohol og vant. Etter å ha flyttet herfra, slo familien seg ned i Little Rock (Pulaski County), hvor Watson virket som skolelærer. I 1858 organiserte han en baptistmenighet i Little Rock. Den opphørte å eksistere under den amerikanske borgerkrigen. I 1859 startet han en kristen avis: The Arkansas Baptist. Avisen opphørte å eksistere i 1861.

Endetiden
Patrick Samuel Gideon Watson var svært opptatt av det profetiske ordet. Under den amerikanske borgerkrigen studerte han ivrig de bibelske profetiene om Jesu gjenkomst. Han grunnla et månedlig blad som tok for seg det Bibelens profetier: Prophetic Key. I 1877, mens han levde i Texas, skrev han sitt mesterverk 'Prophetic Interpretations' , som ble publisert i Tunesville i Texas i 1880.

Patrick Samuel Gideon Watson døde 2.juli 1890.

REGLER FOR TOLKNING AV BIBELEN

1. Regel:
Les Ordet slik det står. Ta det slik det står, inntil en uvanlig forklaring må tvinges fram.

2. Regel:
Når et ord eller et uttrykk åpner for to eller flere tolkninger, må den gis forrang som harmonerer med konteksten, med andre skriftsteder og med sakens natur.

3. Regel:
Når hvert ord i en setning kan tolkes bokstavelig i harmoni med hverandre, og i konteksten, og med andre skriftsteder og med sakens natur, er den setningen å forstå som bokstavelig.

4. Regel:
Hvis et ord eller uttrykk som blir bokstavelig tolket ikke harmonerer med resten av setningen, så skal det ordet eller uttrykket forstås figurativt, og må mottas som noe som er av sekundær betydning, som kreves av konteksten, eller av andre skriftsteder, eller av sakens natur.

Her finner du også en artikkel om Watson, som jeg skrev i 2013, hvor han skriver om 10 gode grunner for å studere Det profetiske ord:

http://www.bjornolav.blogspot.no/2013/07/10-gode-grunner-for-studere-bibelens.html

Vi trenger en ny Bibelvekkelse og en fornyelse av Bibelstudiet

Ved to anledninger den siste uken har jeg på henholdsvis denne bloggen, og på bloggen Monastisk, skrevet om John Stott. Jeg klarer ikke helt å slippe taket i ham, og har gjort meg noen tanker om en av de tingene han var glødende opptatt av: bibelstudiet.

Vår tid er preget av en form for 'shopping-kristendom', hvis karakteristiske trekk er at man plukker litt her og litt der, og så setter man dette sammen og kaller det sin tro.

Men troen, slik vi finner den beskrevet i Bibelen, er ikke en individualistisk tro bygget på subjektivisme - hva jeg til enhver tid føler er rett. Den er i aller høyeste grad bygget på noe mer solid enn som så. Den er bygget på det vi kaller det objektive frelsesgrunnlaget: på Jesu Kristi soningsdød på korset. En sann, bibelsk tro, handler om en tro som for en gang for alle er overlevert fra en generasjon til den neste, og den bygger på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20).

Judas, Jesu bror, skriver i sitt brev til alle 'dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart i Jesus Kristus':

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v1 og v.3)

De nytestamentlige forfatterne byr på solid kost. Jeg holder for tiden på med å studere Efeserbrevet, og der er det svimlende høyder, og brådjup. Noe å bryne seg på for de aller fleste av oss. Så ulikt mye av den tynne suppa som serveres i mange sammenhenger i dag.

Våre menigheter trenger å vende tilbake til bibelstudiet. Søndagens gudstjeneste er ukens høydepunkt, men vi trenger noe mer å bygge på enn det som det er mulig å gi fra en talerstol en søndag formiddag. Troen vår trenger substans. Margfulle retter. Gode vitaminer.

Sammen med studiet av Efeserbrevet leser jeg John Stott's kommentar til samme bok. Hvilken rikdom begge deler er! Jeg har gått med tanken om jeg skulle invitere til bibelstudier i vårt hjem denne høsten, og studere Efeserbrevet sammen, og på den måten bli oppbygget på vår høyhellige tro.

'Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro ...' (Jud v.20)

Det var skremmende å lese i avisen Dagen tidligere i år at det er så få - selv innen de frikirkelige kretser - som leser Bibelen daglig. Hvordan skal den 'overleverte troen' overleve når det er så få som leser og grunner på Guds ord? Som virkelig vil granske Guds ord for å finne ut hva Gud har å si. Jeg spør fordi dette uroer meg. Det er ikke så rart at situasjonen er slik den er i mange menigheter, når menigheten ikke leser og virkelig studerer Guds ord, og vil forholde seg til det som faktisk står der.

La oss be om en Bibelvekkelse. Om en ny trang og lyst til å lese Bibelen, grunne på den, leve seg inn i dens beretninger, og leve etter den. Heldigvis har vi sett de spede tegnene til en ny bibelvekkelse. Vi har sett det i oppblomstringen av seminarer om Lectio Divina.

Et sted hvor Bibelen virkelig har fått en renessanse er i Monastero di Bose, den økumeniske kommuniteten ved foten av Alpene. Dette stedet preges mer enn noe annet av Ordets spiritualitet. I forordet til en bok av Enzo Bianchi, som er grunnleggeren av denne kommuniteten, 'Att be med Guds ord', skriver Peter Halldorf: 'Lectio continua, lesningen av hele Bibelen i gudstjenestene, bok etter bok, i forening med Lectio Divina, den personlige lyttingen til Guds røst i Skriften, gjennomsyrer det meste i dette fellesskapet'.

Slikt gir håp.

Minst 1000 pakistanske jenter kidnappes, tvangsgiftes og tvinges til å konvertere til Islam hvert år

Hvert eneste år blir minst 1000 pakistanske jenter kidnappet, voldtatt, og tvunget til å gifte seg med voldtekstmannen. Deretter blir bli tvunget til å konvertere til Islam.

Dette fremkommer i en nylig offentliggjort rapport med tittelen: 'Forced Marriages And Inheritance Deprivation'. Bak rapporten står Aurat Foundation med base i Karachi.

I rapporten kan vi lese at mellom 100 til 700 kristne jenter, og rundt 300 jenter med hinduistisk bakgrunn, blir tvangsgiftet hvert eneste år og deretter tvangskonvertert til Islam. I rapporten siteres statistiske opplysninger fra The Movement for Solidarity and Peace Pakistan som viser at det ble foretatt 1.791 tvangskonverteringer i årene 2000-2012. Disse kommer i tillegg til de øvrige som er nevnt i rapporten til Aurat Foundation. Mer enn 600 av disse var opprinnelig kristne.

Til Fides News Agency sier direktøren for Aurat Foundation, Mahnaz Rehman, at tvangskonverteringer og tvangsgifte er utbredt i Pakistan, og at verken politi eller pakistanske myndigheter bryr seg om dette i noen særlig grad.

Vanligvis er det jenter mellom 12-25 som blir kidnappet, tvangskonvertert og så blir de tvunget til å gifte seg med overgriperen. Dette er moderne slaveri. Sakene blir aldri etterforsket.

Rapporten kan leses i sin helhet her:

http://www.af.org.pk/pub_files/1416847483.pdf

Våg å være liten

'Jeg tror vi er redd for å gå på den rette veien fordi det er ydmykhetens vei og det er litenhetens vei. Så vi blir alltid fristet av det ekstraordinære, av det som vi tror vil kurere oss på en måte som gjør at vi slipper å gi vårt hjerte. På denne måten blir vi forført av det mystiske og mektige'.

'Fordi vi lever i et konkurrerende samfunn, tillater vi ikke mennesker å være seg selv. Du blir bare oppmuntret til å utvikle kraften på innsiden av deg fordi hvis du har makt så vil du ha penger og da vil du få prestisje. Men da fornekter du noe på innsiden av deg selv og tar livet av en del av deg selv'.

Jean Vanier (bildet) i boken 'Man Alive'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Tusener av muslimer kommer til tro på Jesus - blant annet på grunn av grusomhetene til IS

Mens aviser og fjernsyn melder om islamistiske angrep, som det siste i Tunis som drepte mer enn 30 uskyldige mennesker, er det noe media ikke forteller. Kanskje til og med fortier, hvis journalistene i det hele tatt kjenner til disse historiene?

Jeg tenker på de tusener av muslimer som kommer til en levende tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Blant annet gjennom denne mannens tjeneste.

Jeg snakker om Dr.Michael Youssef (bildet), som gjennom sine TV-sendinger: 'Leading the Way' når millioner av seere. TV-programmet blir sendt via satelitt-kanalen 'The Kingdom Sat' som drives av Dr.Youssef. Kanalen sender 24 timer syv dager i uken.

Her er noen vitnesbyrd fra de som nylig har møtt Jesus gjennom disse TV-sendingene. Navnene er av sikkerhetshensyn blitt endret:

21 år gamle Hafid fra Marokko trodde på hellig krig og å drepe mennesker som ikke fulgte Sharia. Så begynte han å se på programmet til Dr.Michael Youssef:

'Jeg begynte å sammenligne Islam med den kristne tro og fant ut at det var en mengde med selvmotsigelser det som står i Hadith (profetens undervisning) og Koranen. Jeg studerte Bibelen online, og jeg vil fortelle deg at jeg bestemte meg for å følge Jesus'.

Hafid får nå oppfølging og videre hjelp på troens vei.

Et annet vitnesbyrd kommer fra 18 år gamle Samar fra Saudi-Arabia som også kom over programmene til Youssef. Hun begynte å se dem på et tidspunkt hvor hun begynte å stille spørsmål ved Islam. De forferdelige nyhetene om udådene IS utførte styrket henne i hennes nagende tvil om Islam.

Samar risikerte at hennes foreldre oppdaget at hun tok kontakt med de ansvarlige for TV-sendingene. Det ville i så fall ha ført til hennes visse død. Hun gjorde det likevel. Samar hadde så mange spørsmål om Koranen, Bibelen og den kristne tro.

Etter flere måneder med oppfølging, kunne Samar fortelle at hun ikke lenger bare trodde at Jesus var en profet, som Koranen hevder, men Guds levende Sønn, og hun ba om å få motta Jesus som sin Frelser og Herre.

Dette er bare to av svært mange vitnesbyrd fra muslimer som nås gjennom disse TV-sendingene. De grusomme terroraksjonene som blir utført av IS og andre islamistiske grupper fører til at muslimer stiller mange spørsmål ved deres tro, og det gir en god åpning for evangeliet.

Om du skal be strategiske bønner så skal du be om at Gud fortsatte utøser sin Ånd over den muslimske verden, og at muslimer gjennom radio- og TV-kanaler som sender kristne programmer, finner frelsen i Jesus.

Iran har henrettet tre personer hver eneste dag de siste seks månedene

På seks måneder har det iranske presteregimet henrettet 694 mennesker. Flere av dem var kristne.

Det er dette regimet den vestlige verden har forhandlet med. Også USA var villige til å ofre egne statsborgere - blant annet pastor Saeed Abedini - for å få til en atomavtale. Når nå sanksjonene mot landet mest sannsynlig vil bli hevet. finnes det ingen virkemidler for å stanse dette regimets terrorvelde mot sine egne borgere. Og Israels eksistens mer mer truet enn noen gang.

Det er Amnesty International som har offentliggjort tallene. De bygger sin rapport fra en menneskerettighetsgruppe som har dokumentert de 694 henrettelsene. Blant dem er det også medlemmer av etniske og religiøse minoriteter som er blitt erklært som 'fiender av Gud' av despotene i Tehran. De er blitt henrettet i tidsrommet 1.januar til 15.juli. Det betyr at presteregimet har tatt livet av tre mennesker hver eneste dag.

Saeed Abedini har nå sittet fengslet i to og et halv år. Han er blitt torturert en rekke ganger. Amerikanske myndigheter kunne ha presset regimet og krevd at han ble satt fri som en følge av forhandlingene med Iran, men har nok en gang ofret ham på alteret.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Iran i våre daglige forbønner. Iran er det landet i verden som for tiden opplever størst menighetsvekst.

Tynne steder hvor himmel og jord møtes og Gud oppleves nær

For noen dager siden gjengav jeg en artikkel jeg hadde oversatt skrevet av munken Seraphim, som skrev om 'thin places' eller 'flortynne hinner' - en møteplass hvor himmel og jord møtes.

Han skrev om Iona. Det samme gjør legen Christine Sine i denne artikkelen, som jeg også har valgt å oversette. Hun skriver om samme tema som munken Seraphim. Hun innleder artikkelen med et dikt:

Guds lys skinner 
på uventede steder.
Vil dekket mellom jord
og himmel bli fortynnet? 
Vi har sett det 
i en venn og en fremmed.
Vi har sett det
i mørke og lys.
Vi har hørt det
i latter og moro.
Vi har hørt det
i minner og sang.
La det gjøre at
ånden stiger i oss,
og flyr. 
La det vise vei 
gjennom dagen,
og lede oss gjennom natten. 
La det skinne slik 
at alle får se det,
og bringe oss livet.

For de keltiske kristne, var Gud en nøkkelfaktor i alt det naturlige og vakre. De priste Guds design og som skaper av alle ting. Hele skaperverket ble sett på som gjennomskinnelig med Guds herlighet. Åsene, himmelhvelvingen, havet, skogene var ikke Gud, men deres åndelige kvaliteter åpenbarte Gud og var forbundet med Gud.

På noen steder følte folk en sterkere forbindelse med Guds nærhet. Det var som om dekket som skiller himmel og jord var løftet bort og innbyggerne i begge verdener kunne berøre hverandre. Disse stedene ble referert til som 'thin places' - 'flortynne hinner'. 

Når Tom og jeg besøkte Iona for flere år siden var vi veldig bevisst den spesielle naturen på dette stedet. Columbas beach, the hill of the Angels, the Abbey cloister - hadde alle noe forunderlig over seg som gjorde at du fikk følelsen av at himmelen bare var et åndepust unna. Havets bølger synes å hviske til oss: Jeg er med dere alle dager! I dette, som i et hvert hellig rom og tid, synes også jord og himmel for et øyeblikk å være ett. 

Vi returnerte fra disse 'tynne stedene' forfrisket og fornyet, klar over at gjennom hele livet finnes det slike 'tynne steder'. I det vi har fått et glimt av herligheten i disse hellige stedene, begynner vi å se slike glimt rundt oss alle steder. Snart var det slik at selv fuglene utenfor vinduet vårt sang om dette mysteriet som vi lett kunne ha unngått på grunn av vår travelhet.

Den glødende solnedgangen skinner inn gjennom sprekkene i døra inn til det usynlige riket, og vi som sitter i stillhet, vi hører den guddommelige kjærlighetsrytmens flo og fjære.

Vi kan ikke tilbringe all vår tid på slike 'tynne steder' men vi kan vende tilbake til dem ofte i våre minner og i våre forstillingsevne. Når jeg er overveldet av små kjedelige detaljer og endeløse oppgaver, tar jeg fram steinen jeg fant på Columba beach, så lukker jeg øynene og er tilbake på Iona. Da sitter jeg igjen på den store steinstranden og lytter til den stille musikken av englestemmer og det stadige nærværet av Guds kjærlighet.

Hva er så din respons?

Reflekter over de 'tynne stedene' i ditt liv. Hvor er stedene som forfrisker din ånd og åpner døren til Guds kjærlige nærvær? Sett deg ned og forestill deg at du igjen går til dette stedet. La Gud gi deg en erfaring av Hans velsignelse og la Guds fred flomme over deg. På hvilken måte kan du finne rom til å gå tilbake til disse 'tynne stedene' i ditt liv.

I dag er jeg takknemlig om du ber for meg

I dag er jeg veldig takknemlig om noen vil huske meg i bønn. Natten som har vært er en av de tøffeste jeg har vært igjennom, med mye angina-smerter, kvalme og svimmelhet. Blodtrykket har vært kjempehøyt igjen, og det er i perioder vondt å puste. En familietur vi hadde sett frem til i dag måtte avlyses.

I slike faser blir man sårbar og redd, men jeg hviler i Herrens hender. Der er man alltid trygg.

Det er to dikt av Sven Aasmundtveit som stadig er til hjelp for meg når jeg har netter som denne. Fra et av disse to diktene henter jeg fram det siste verset, som lyder slik:

'Natten bærer dype spor,
korsets dag blør fram en vår.
Jeg får puste livet inn
i Guds egen skapervind'.

Men det er dette diktet jeg stadig vender tilbake til:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender er du tegnet,
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

John Stott's jordiske paradis og siste hvilested

Det var her i Dale - navnet har sine røtter tilbake til norske vikinger som kom hit - i Wales at John Stott fant sitt jordiske paradis. På kirkegården her har han også fått sitt siste hvilested.

I går skrev jeg om minnedagen for John Stott, en av de mest markante skikkelsene den evangelikale verden har fostret. Du finner en link til denne artikkelen nederst.

Med en spektakulær utsikt fra arbeidsværelset skrev han flesteparten av bøkene skulle bli så kjent for, fra dette skrivebordet. 51 skulle det bli. Jeg forstår godt at et walisisk landskap som dette kunne gi inspirasjon til å skrive. På bordet ligger hans burgunderrøde Bibel, som han var så glad i.

Som navnet tilsier er Dale et lite dalføre mellom havet i vest og Milford Haven i øst. Her finnes landsbyen Pembrokeshire, helt på selve tuppen av sørvestlige Wales. Stott kom over gården - The Hookses - i 1954 og kjøpte den. Han skulle tilbringe mye tid her - i stillhet, bønn og bibelstudier og med god tid til å drive med sin lidenskapelige hobby - fugletitting. Han skulle også bli et høyt elsket medlem av lokalsamfunnet. Han kunne oppholde seg her i ukesvis for å skrive.

Det var John Stotts ønske at etterat begravelsesseremonien i All Sauls Church var over og etter kremasjonen i London, skulle asken begraves i Dale. Og slik var det at søndag 4.september 2011 ble en minnegudstjeneste holdt i kirken St.Jacob the Great. Kirken var fylt til randen. 80 personer var kommet fra fjern og nær for å ta farvel.

Noen var medlemmer av forsamlinger i landsbyen: St.Brides and Marloes, kirker som John Stott regelmessig besøkte når han var på gårdbruket sitt. Andre var pastorer fra området. Noen av dem tilhørte en uformell gruppe med pastorer fra Pembrokeshire som møttes på The Hookses to ganger i året for fellesskap.

Men folk fra lokalsamfunnet var også der. Som Sharon, kona til gårdbrukeren som eide jorda og sauene som beiter rundt The Hookses. Her var Keith, landsby-rørleggeren som sto for matlagingen på The Hookses i mange år, og som fremdeles gjør det. Han stod med bøyd hode ved graven i lang tid etterpå. I djup respekt. Og mange andre. Som Francis Whitehead, som var sekretæren til John Stott i mer enn 50 år.

Det var taler og sist, men ikke minst, sang man de gamle Kristussentrerte salmene til walisiske melodier: 'Jesus, lover of my soul', How sweet the name of Jesus sounds', og 'Oh the deep, deep love of Jesus'.

http://www.monastisk.blogspot.no/2015/07/john-stott-en-av-de-mest-markante.html

Ærlig talt: hva er det som ligger foran oss? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til R.Loren Sandford. Første del ble publisert i går. Artikkelen er oversatt med spesiell tillatelse av forfatteren, og har copyright:

'Den samme situasjonen eksisterte også på tiden da Jesaja levde. Midt i flommen av unøyaktige profetier, sto Jesaja frem i folkemengden og hadde dette å si: "Til ordet og til vitnesbyrdet! - Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, så er det ingen morgenrøde for dem". (Jes 8,20) Når Bibelen blir misbrukt, omgått eller ignorert, kan det ikke bli noe lys, ingen nøyaktig åpenbaring.

I det Israel sto overfor en tid ikke ulik vår egen - en tid preget av nasjonalt frafall og forverring - talte Jesaja disse ordene til de trofaste. Det er min mening at de passer perfekt til vår situasjon: "Dere skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folket kaller sammensvergelse. Og det som dette folket frykter, skal ikke dere frykte eller engste dere for. Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel. Han skal bli til en helligdom ..." (Jes 8,12-14a)

Kom dere bort fra frykten som sprer om seg og fra dommedagsprofetier. Slutt med å mate dere med frykt for konspirasjonsteorier om myndighetene og vanhellige skjulte allianser. I kristne kretser, genererer alt snakk om blodmåner og shemitaher spenning og frykt, men skulle ikke vårt fokus heller være på enkel gudsfrykt? Og skulle ikke vi stille spørsmål om hvorvidt disse forutsigelsene virkelig hviler på solid bibelsk og historisk grunnlag? Shemithaer, for eksempel, har å gjøre med jordbruk og omsorg for fattige, med å la jorda hvile hvert syvende år (2.Mos 23,10-11), ikke spesielle økonomiske sykluser. Skulle ikke det i det minste føre til at vi stiller noen spørsmål?  Vil naturlige tegn som oppstår på himmelen virkelig bestemme retningen på våre liv og hva Gud vil gjøre på jorda? Er ikke en slik tro på grensen til astrologi, som er forbudt for en troende? Du må ikke glemme at Betlehemsstjernen ikke fremsto naturlig. Velger ikke Gud heller å handle basert på den relasjonen vi har til Ham? Hellighet? Omvendelse? Lydighet? Ulydighet?

Det kommer vanskelige tider. Det er helt sikkert. Men er tiden for disse endelig fastsatt? Eller er det mulig at de helliges bønner kan forlenge nådetiden, slik at våre hjerter kan vendes mot Gud og menigheten kan være forberedt?

Hvorvidt du finner noen gjenklang i de spørsmålene jeg reiser, skulle vi ikke heller være fortært med en hunger etter hellighet, forvandlet til Sønnens bilde? For de som velger dette fokuset, gir løftet som ble talt til Jesaja oss en lovnad om at uansett hva som skjer rundt oss, vil Herren være vår helligdom. Han vil være vårt skjulested i tider med uro og store behov. Er det ikke på tide at vi justerer vårt fokus og stoler på Herren alene?'

Husk at vi løper et langdistanseløp

Påbegynt er ikke fullendt. Apostelen Paulus forteller om Demas, som begynte på troens vei, men 'kjærlighet til den nåværende verden', gjorde at han gav opp underveis.

Dette er dessverre historien til mange, som en gang gav sitt liv til Jesus, men som ikke fullførte løpet. Årsakene er mange. Kanskje man ikke tar høyde for at vi snakker om et langdistanseløp, og ikke en kortdistanse?

Kanskje er årsaken til at man begynte på troens vei på en lettvint måte? Dessverre har det vært mye forkynnelse som går ut på at bare man ber den såkalte 'frelsesbønnen' så er man frelst, og reddet for evigheten.

Jesus forteller oss lignelsen om såkornet. Det var ikke alt som ble sådd som spirte opp. Noe av det slo ikke rot i det hele tatt, og når utfordringene og prøvelsene kom, holdt det ikke.

Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste et sitat av Bill Johnson, hovedpastoren i Bethel Church:

'Alle kan brenne for Gud et år, men kom tilbake om 20 år, og be meg ut på kaffe, og fortell meg om du fortsatt brenner'.

Hvordan står det til med 'den første kjærligheten' til Jesus i dag?

Jeg tror at Jesus frelser de som ikke bare har gjort Ham til Frelser i sitt liv, men også til Herre, og som holder seg til Ham og overgir sitt liv til Ham. Det kan gå opp og ned i livet, prøvelsene kan være mange og harde, men om vi holder fast ved Ham, holder Han fast ved oss, og da når vi målet. Den apostoliske forkynnelsen er en tydelig forkynnelse av at Jesus er Herre.

Nå finnes det 10.000 artikler på bloggen

Denne helgen passerer bloggen en aldri så liten milepæl: siden oppstarten i 2006 har jeg skrevet og publisert 10.000 artikler. Besøkstallene er også stigende og nærmer seg snart to millioner. Et sted mellom 20.000-25.000 er innom bloggen iløpet av en måned.

Artiklene spenner vidt: fra nyhetsrelaterte artikler til oppbyggelse og kommentarer til aktuelle hendelser i tiden. Tilbakemeldingene er mange og gode, men noen få sinte og frustrerte kommentarer får jeg også. De siste kommer gjerne fra lesere som tror at alt som publiseres her er mine egne meninger. De klarer ikke å skille en nyhetssak fra en kommentar, og tolker meg dit hen at jeg står for alt det jeg skriver om. Det gjør jeg ikke. Jeg får stadigvekk eposter fra en som har tiltatt seg rollen av å være dommer over andres meninger, eller teologisk ståsted og ber meg om å omvende meg når jeg skriver om noe som ikke er innenfor hans teologiske komfortsone. Det synes som om han vet hvem som kommer til himmelen, eller ikke.

Men det hører med til unntakene: det store flertallet uttrykker glede over at jeg skriver om saker som ikke bare angår det teologiske synet jeg selv eller de representerer, men også kan dele nyheter med bloggens lesere fra hele kristenheten.

Jeg er veldig takknemlig for den store kontaktflaten jeg har, noe som gjør at jeg får tilgang på unikt kildemateriale, og dermed kan presentere nyheter og bakgrunnsartikler som ingen andre gjør.

Det gjelder ikke minst forfulgte kristne og nyheter fra den store internasjonale bønnebevegelsen, og fra ortodokse, katolske og koptiske kilder.  Jeg fryder meg over det Gud gjør i mange land, i mange sammenhenger, og er glad for at Gud er mye, mye større enn den kirkefamilien jeg selv tilhører! Han har sine barn alle steder!

Så lenge jeg har helse vil jeg fortsette å skrive. I år holder jeg også på med tre bokmanus. Et av dem er snart ferdig for publisering.

Takk til alle dere som ber for meg. Be gjerne for bloggen også. Det er viktig å nå ut med de gode nyhetene om Guds rike.

Ærlig talt: hva det som ligger foran oss? Del 1

R. Loren Sandford (bildet) er en profetisk røst med stor integritet, som jeg gjerne lytter til. Med hans spesielle tillatelse har jeg oversatt en artikkel han publiserte denne måneden, og som berører veldig mange av de tingene vi opplever og som vi står overfor i dag.

Dette er et ord vi alle trenger å ta til seg, for vi lever virkelig i en tid med stor forførelse. Jeg tror mange vil finne den svært interessant.

Artikkelen er på grunn av sin lengde delt i to deler:

'Vi lever i en tid hvor vi nærmest opplever et snøskred av profetiske ord og bøker som oversvømmer markedet og både begeistrer og alarmerer Guds folk. Mens mange har kalt meg 'profet', 'pålitelig' og 'jordnær', kan jeg ikke identifisere meg med den profetiske bevegelsen. Jeg har sett for lite av den nåværende profetiske tjeneste som samsvarer med hjertet til den genuine bibelske profetiske tjenesten. Profetiske budskap som gis her i vår nasjon og over alt av anerkjente profetiske røster har alt for ofte falt til jorden, mens mesteparten av de profetiske ordene jeg selv har fått talt over mitt liv og min tjeneste, av anerkjente profetiske røster, har ikke gått i oppfyllelse. 

Enhver våken observatør vet at det store flertallet av profetier om ekstrem undergang og død gitt de siste 20 årene eller mer har ikke gått i oppfyllelse, uansett hvem som har kommet med dem. Det samme er tilfelle med de profetiske ordene om en kommende kulturendrende vekkelse. Menigheter og tjenester som er som fyrlys fremstår på ulike steder midt i det økende mørket, slik som jeg tror Herren har fortalt meg det ville skje. Flammen er blitt tent og ilden brenner, men sjansene for at noe revolusjonerende vil skje som endrer vår kultur som helhet forblir fjernt i beste fall. Alt for mange datoer og tidspunkt da noe skulle skje har kommet uten at noe har funnet sted.

Finnes det nøyaktige profetiske stemmer der ute? Ja! Men det er få som lytter til dem. Elia stod alene. Jesaja var for det meste alene. Jeremia og en håndfull andre stod ganske alene og ble også forfulgt.

En av årsakene til at det er slik handler om vår manglende evne til å tolke og anvende Skriften. Dette gjør oss sårbare for påstander tatt ut av sin sammenheng og blir derfor gjort til noe det aldri var ment å være. I noen tilfeller handler det rett og slett om mennesker som taler profetisk, men som ikke gjør det ut fra Faderens hjerte og derfor talte ut fra sitt kjød, eller fra et hardt hjerte eller ut fra personlige ønsker. Når alt kommer til alt - vi har sett alt for lite nøyaktig og gjennomtrengende profetisk tjeneste i en tid da vi trengte den aller mest. Det har skjedd samtidig med at vi er blitt sårbare fordi vi er blitt utsatt for sensasjonelle krav og en lære helt utenfor Skriften.

(fortsettes)

En Ordets tjener fyller 70 år

I dag fyller en av de mest markante skikkelsene innen De frie evangeliske forsamlinger 70 år.

Frank Søgaard (bildet) har mer enn 50 års erfaring som evangelist, pastor, redaktør og forfatter.

Det er en høyt elsket forstander for M40 - Den frie evangeliske forsamling i Møllergata i Oslo - som sammen med familien kan feire åremålsdagen i Stockholm i dag. Søgaard har nemlig klart å snu en en menighet fra å være nedleggingstruet, til å bli en internasjonal menighet som vibrerer av liv. Det har han gjort gjennom sin bunnsolide evangeliske forkynnelse, bønn og med et pågangsmot, djervhet og visdom som mange har noe å lære av.

Gjennom årene har Frank Søgaard fått stå i mange vekkelseskampanjer i både Norge og Sverige. Han har en usvikelig tro på Bibelen som Guds ufeilbarlige og autoritative ord, og Gud har stadfestet hans trofasthet mot Bibelen med å gi Frank Søgaard å se at menigheten han er ansvarlig for har fått vekst. Vi som har fått privilegiet med å kjenne Frank har møtt en raus, inkluderende, lyttende og vis mann. Han er også svært kunnskapsrik - ikke bare i Bibelen - men han kjenner også kirke- og vekkelseshistorien svært godt. Så har han da også skrevet flere bøker i disse emnene.

Det finnes ikke 'problemer' for Frank. Bare utfordringer. Og med Guds hjelp gyver han løs på dem!

I disse dager arbeider han utrettelig med å legge til rette for at Franklin Graham, Billy Grahams sønn, forhåpentligvis kan komme til Norge med en stor evangelisk kampanje i 2017. Er det noe som kan få til det, så er det Frank Søgaard!

Hans store lidenskap er å se mennesker frelst. Han er derfor svært tydelig på sitt evangeliske ståsted, og vil bli stående i norsk kirkehistorie som en mann med integritet, trofast mot Ham som kalte Frank til en tjeneste som Ordets forkynner.

Gratulerer så mye med dagen!

Foto: De frie evangeliske forsamlinger i Norge.

Tre koptere kidnappet av IS-gruppe i Libya

En gruppe som samarbeider med terrorgruppen IS kidnappet tre koptiske kristne i byen Sirte i Libya sist fredag.

Saken er slått stort opp i egyptisk media. Det går rykter om at de allerede er henrettet, men ingen ting er bekreftet og deres familier venter i spenning.

Det var fredag 17. juli at en islamistisk gruppering med tilknytning til IS, offentliggjorde at de sto bak kidnappingen av tre koptere i Barqa provinsen i Libya. Som et bevis for dette har de offentliggjort bilder av passene til de bortførte.

21 år gamle Bakhit Nageh Efrank Ebeid var sjåfør for en 14 seters bil på vei fra Aleksandria i Egypt til Tripoli i Libya, da bilen ble stanset i nærheten av Sirte, av en gruppe bevæpnede og maskerte menn. Flesteparten av passasjerene var muslimer fra byen Kom Badar. Sjåføren, som er en kristen, og to andre kristne: Adeola Ibrahim fra Nigeria og Sekyere Kofi Frimpong fra Ghana ble tatt med.

Det var noen av muslimene som var passasjerer i bilen som informerte familiene til de tre om det som var skjedd.

Hva som videre har skjedd med disse tre vites ikke. La oss huske dem og deres familier i våre bønner.

Billedtekst: Bildet viser en av de som er kidnappet: Bakhit Nageh Efrank Edeid. (Foto: MorningStar News)

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Hvorfor jeg bærer et kors rundt halsen

Artikkelen du er i ferd med å lese, og som jeg har oversatt, er skrevet av 74 år gamle Johann Christoph Arnold (bildet), og nåværende hovedleder for den anbaptistiske Bruderhof-bevegelsen. Jeg har holdt kontakt med Bruderhof siden begynnelsen på 1970, og disse folkene har betydd mye for meg. Johann Christoph Arnold, som har skrevet en rekke bøker, måtte flykte på grunn av sin tro, sammen med sine foreldre fra Nazi-Tyskland til Paraguay, og har senere bosatt seg i en anabaptistisk kommunitet i USA. Han har et stort hjerte for de utslåtte, de fattige og lidende:

Ganske nylig bestemte jeg meg for å bære et lite kors rundt halsen min hver dag. Dette er noe jeg slett ikke ville tenkt at jeg skulle gjøre noen gang, men i det jeg er vitne til at samfunnet ødelegger seg selv fordi man ikke lenger bryr seg om evangeliet, har jeg følt meg overbevist om at dette er noe jeg bør gjøre. Hver gang jeg ser på korset, minner det meg om Jesus. Det ansporer meg til handling, til økt innsats for menneskeheten og for landet jeg bor i. Det øker også min lengsel etter at også andre mennesker finner mot til å bære et kors, drevet av en enkel kjærlighet til Jesus.

Korset minner meg om at jeg trenger å be mer, spesielt for nasjonen vår, at vi må vende oss bort fra våre avguder og vende tilbake til Gud. La oss også be om vanlig fornuft, slik at våre ledere blir påminnet hva det var som drev våre forfedre til å forlate Europa og forfølgelsene der. Landet vårt vil bare bli et betydningsfullt land om vi setter vår lit til Gud, og ikke til oss selv. Bønn er den sterkeste kraften vi har, la oss ikke neglisjere den.

Hvis flere mennesker ville bære korset og representere Den Ene som ble korsfestet på det, vil mye mer håp bli brakt til de syke, de gamle, til alle de som desperat søker etter kjærlighet og tilfredsstillelse, ikke minst i ekteskapet og familielivet. Når vi har Jesus og Hans Ånd med oss hver dag, så vil vi oppdage at det er noe som er galt og noe som er rett, spesielt i forhold til ekteskap og seksualitet. For vår Gud er ordens Gud. Først skapte Han mannen, så kvinnen - og ba dem være fruktbare og forøkende. Så sa Han at alt var såre godt. La oss ikke forsøke å endre dette, for som Paulus skrev til Galaterne: Gud lar seg ikke spotte.

Korset minner meg om at jeg ikke er alene i min tro. Det er talløse andre som bærer korset. Jeg kjenner takknemlighet for hver eneste en av dem, og håper at mange vil vitne om Jesus på denne måten. Jesus er der for alle og Han elsker alle. Han kom ikke for å dømme og fordømme verden, men for å frelse den. Til en kvinne sa Han bare disse ordene: 'Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ikke mer'. Korset betyr frihet fra synden.

Korset jeg bærer rundt nakken er veldig lite, men hver dag minner det meg om det store korset hvor Jesus døde - Hans død var for meg og deg. Når jeg bærer det, bringer det med seg Hans kjærlighets og tilgivelsens Ånd inn i mine daglige handlinger. Slår du lag med meg?

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

SISTE: Kidnappet prest løslatt i Syria

Her er dagens store gladmelding! Den irakiske presten som ble tatt til fange av islamske terrorister i det nordlige Syria er satt fri! Gud har svart våre bønner.

Fransiskaneren, Dhiya Aziz (bildet), ble kidnappet 4.juli i byen Yacoubieh som ligger i den syriske provinsen Idlib, av en gruppe islamister med tilknytning Al-Qaida. Sannsynligvis dreier det seg om gruppen Jabhat al-Nusra. Det skal være syrisk politi som klarte å oppspore presten og fikk satt ham fri.

Mesteparten av Idlib-provinsen er kontrollert av Jabhat al-Nusra og grupper alliert med denne terrorgruppen. Det er fremdeles ingen nyheter om erkebiskop Gregorios Yohanna Ibrahim eller biskop Boulos Yazigi, eller fader Paolo Dall'Oglio. Om de fortsatt holdes skjult av sine kidnappere eller om de er drept vites ikke. Vi fortsetter å be for dem.

Ukjente helter fra Den ortodokse kirke som reddet jøder under 2.verdenskrig, del 3

Her fortsetter serien om ukjente helter fra 2.verdenskrig, om ortodokse kristne som med stor fare for eget liv, reddet jøder fra tilintetgjørelsen.

Det var ikke bare prester og biskoper som ledet an i arbeidet med å redde jøder fra nazistene. Det gjorde også adelige. De hadde alle det til felles at de elsket Kristus, og det jødiske folket.

Prins Constantin Karadja (1889-1950), tjenestegjorde som diplomat i Romania under den nazistiske okkupasjonen. Alene sto han for organiseringen av en redningsaksjon som reddet mer enn 10.000 jøder fra å bli tatt av nazistene. Prins Karadja var en etterkommer av en aristokratisk bysantinsk familie med røtter fra Konstantinopel, og var en hengiven kristen. Han ble erklært 'rettferdig blant nasjonene', posthumt i 2005.

Prinsesse Helen av Hellas og Danmark (1896-1982) er en annen helt. Hun var gift med kong Carol II av Romania. Prinsesse Helen var viden kjent for sitt modige arbeid med å redde jødene fra nazistenes grep. Hun tok seg også av de jødene som var kommet til skade i forbindelse med krigen. For sitt uselviske og heltemodige arbeid ble også hun erklært 'rettferdig blant nasjonene'.

(fortsettes)

IS legger igjen miner i soverom og baderom som dreper kristne som vender tilbake til deres hjem

Som om de ikke har gjennomgått nok, de kristne fra Syria og Irak som har vært på flukt fra terrororganisasjonen IS: Når områdene som har vært kontrollert av den grusomme og forferdelige islamistgruppen, blir frigitt og de kristne vender hjem, finner de områdene og husene sine enten helt ødelagte eller minerte med eksplosiver.

Kurderne som med sine peshmerga-styrker har frigitt de kristne landsbyene og byene, oppdager stadig vekk at IS har lagt ut miner, slik at de som vender hjem skal drepes når de kommer tilbake. Problemet er at peshmerga-styrkene ikke har utstyr til å fjerne slike miner og sprengladninger. Det er altså ikke ende på terroren fra disse islamistene.

Når Fatima vendte tilbake til huset sitt i landsbyen Khabur i det nordøstlige Syria fant hun et stort skilt hvor det sto: 'Eiendommen tilhører Den islamske staten'.

Terroristene fra IS er blitt presset ut av kurdiske og syriske soldater den siste måneden, men har altså lagt igjen dødelige feller for de som vender tilbake. Over alt er det plassert ut miner: i landskapet, i private hjem, i ruinene etter det som har vært en kirke eller et kloster. Minene er utspekulert plassert i soverom og baderom.

La oss fortsette å be for våre forfulgte trossøsken i Syria og Irak.

Mangler 30.000 kroner

Her kommer en liten oppdatering av arbeidet med å skifte tak på Stabburet, som er overnattingsstedet for de av våre gjester som ønsker å bo i nærheten av Kristi himmelfartskapllet, når de er her på retreat og stille dager.

Arbeidet er godt i gang, og skal sluttføres på fredag. Victor Otet arbeider sammen med sin bror, og gjør en fantastisk innsats. Når taket er lagt trenger vi ikke å legge nytt tak for om 20-30 år!

Vi mangler 30.000 kroner for å få dekket alle omkostningene. En stor takk til alle som har bidratt med små og store beløp. Kunne du tenke deg å være med på å hjelpe oss med de siste pengene vi trenger, er vi veldig glad for alle små og store beløp. Pengene kan gis til konto: 1604.1464.406. Kontoens navn er: Poustinia

Ukjente helter fra Den ortodokse kirke som reddet jøder under 2.verdenskrig, del 2

Her fortsetter serien om en ukjente helter fra 2.verdenskrig, om ortodokse kristne som med stor fare for sine liv reddet jøder fra å bli drept:

En av dem var erkebiskop Damaskinos av Athen (1891-1949). Det er han som er avbildet til venstre. Damaskinos av erkebiskop at Athen, når nazistene okkuperte Hellas i 1941. Han gjorde alt som sto i hans makt for å redde jøder fra å bli drept. Han er kjent for å ha skrevet et brev til okkupasjonsmakten hvor han protesterte mot behandlingen jødene fikk etter at nazistene hadde tatt over makten i Hellas, og han protesterte mot arrestasjonene.

Når Damaskinos fikk ordre om å sette opp en liste med navn på jøder han kjente, slik at de kunne bli arrestert og sendt til konsentrasjonsleirene, satte han sitt eget navn på listen. Selv om han ikke var jøde. Han ba også en rekke ortodokse kirker om å utstede dåpsattester for jøder slik at de på den måten kunne slippe unna nazistene.

Metropolitt Chrysostomos av Zakynthos (1890-1958) risikerte i likhet med erkebiskop Damaskinos sitt eget liv for å redde jøder i byen Zakynthos. Både han og ordføreren, Loukas Karrer, nektet å hjelpe nazistene med å få satt opp navnelister på jøder som levde på øya. I stedet skrev de to sine egne navn på listen, enda de ikke var jøder de heller.

I tillegg til dette fikk de gjemt jøder i ulike landsbyer rundt om på øya, slik at de ikke ble fanget.

Begge ble erklært 'rettferdig blant nasjonene' under en høytidelighet i Israel i 1978.

(fortsettes)

Å late som

'Som filosof, og som marineoffiser, brukte jeg mye av min tid til å late som og til å skjule meg.

Når jeg lever med mennesker med funksjonshemminger så er jeg blitt kjent med min egen sønderbrutthet, mitt eget sinne, voldskreftene som bor i meg, min egen evne til å hate.

Kanskje er menneskelig visdom dette: å oppdage at vi alle er sønderbrutt og at det er helt iorden. 

Vi må først oppdage dette før vi kan finne veien til å bli hele mennesker'.

(Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)

Bønn handler om å være sammen med Gud

Mike Bickle (bildet), lederen for International House of Prayer i Kansas City, har mye å lære oss om bønn. Det internasjonale bønnehuset har en stab på 1000 forbedere på heltid, og et bønnerom hvor det pågår kontinuerlig bønn og lovsang, og har gjort det siden 1999.

Proklamedia har sørget for å oversette og utgi hans siste bok til norsk: Vokse i bønn.

Det er en bok på hele 458 sider og er spekkfull av god undervisning og praktiske eksempler på hvorfor og hvordan man kan be. Jeg holder på å lese den for tiden, og kjenner jeg får enda mer lyst til å be! Her er en liten smakebit:

'Bønn handler først og fremst om å være sammen med Gud og vokse i relasjon til Ham. Det er gjennom bønn, mer enn noe annet, at vi føler Hans nærvær, tar imot Hans kjærlighet, og forstår mer av hvordan Han er.

Det er gjennom bønn vi får se inn i hjertet Hans og det formers nye lengsler i vårt eget hjerte, slik at vi kan kommunisere med Ham på djupet. Bønn setter oss i en posisjon der vi får kraft til å elske - Gud og mennesker. Det er dette som er bønnens grunnleggende prinsipp. Ja, det er bibelsk å be for å få svar og å se Guds kraft. Men bønn er først og fremst og mer enn noe annet en mulighet til fellesskap med Gud. 

Kallet til bønn er et kall til å få del i den kjærligheten som alltid har brent i Guds hjerte. Fra evighet har Far elsket Sønnen av hele sitt hjerte, og Sønnen har elsket Far like sterkt. Den viktigste faktoren i Fars relasjoner både innad i Treenigheten og i forhold til sitt folk, er helhjertet kjærlighet. Familiedynamikken mellom Faderen, Sønnen og Ånden er basert på og flyter denne fullkomne kjærligheten. Den er grunnvollen i Guds rike. Det er denne realiteten vi vår del i når vi vokser i bønn, og det er dette bønn handler om: Å delta i guddommens familiedynamikk. Det gjør vi ved å ta imot Guds kjærlighet, og å gi Gud og mennesker gjensvar i Hans kjærlighet.

Vi er skapt til å ta imot og uttrykke den brennende kjærligheten som har sitt opphav i Guds hjerte...'

(Mike Bickle: Vokse i bønn. Veien til et dypere bønneliv. Proklamedia 2015, side 21)

Ukjente helter fra Den ortodokse kirke som reddet jøder under 2.verdenskrig, del 1

I en serie artikler skal vi se nærmere på noe som sannsynligvis er en helt ukjent del av historien om jødene under 2.verdenskrig. I hvert fall her i Norge.

Det handler om ortodokse kristne som reddet jøder fra tilintetgjørelsen i nazistenes konsentrasjonsleire, og fra å bli drept av nazistiske stormtropper som var på leting etter jøder. De gjorde det med stor fare for sitt eget liv. Vi har lenge kjent til protestantiske kristne, og katolikker som har utført slike heltedåder, men at ortodokse kristne også deltok i dette arbeidet, har ikke fått så stor oppmerksomhet.

En av dem var Chiune Sugihara (bildet) (1900-1986), en japansk diplomat som gjennom sin første kone hadde fått kontakt med Den russisk-ortodokse kirke, og blitt en troende. Til tross for at han forlot sin kone, holdt han fast ved den ortodokse troen og klarte å lede sin andre kone, Yukiko, til tro på Jesus.

Sammen med Yukiko arbeidet han utrettelig med å skrive ut pass fra kontoret sitt i ambassaden i Litauen, til mange polske jøder, slik at de kunne forlate regionen og unnslippe nazistenes dødsleire.

Når han ble spurt av en om hva som var motivet hans for å drive med denne virksomheten, svarte han:

'På grunn av min tro på Gud'.

Etter krigens slutt fratrådte han sin stilling, men skulle senere bli oppdaget i Russland, av en av jødene som han hadde reddet.

I 1985 fikk han den høyeste utmerkelsen en ikke-jøde kan få fra den israelske staten, for heroisk innsats under 2.verdenskrig, med å redde jøder fra folkemordet: Han ble erklært som 'rettferdig blant nasjonene'. Det skjedde et år før han døde. Han var da så skrøpelig til helse at hans sønn måtte motta prisen på vegne av sin far.

Årsaken til at Chiune Sugihara engasjerte seg så sterkt for å redde jødene fra nazistene, var faktisk hans kone, Yukiko. Hun hadde nemlig lest Klagesangene i Bibelen, og overbevist si mann om at de måtte gjøre det som sto i deres makt for å redde så mange jøder som mulig.

(fortsettes)

Hvile

'Å be er som en dør som åpner seg og gir mening til den smerten som begrensningen gir.

Fundamentalt tror jeg bønn er dette: hvile'.

(Jean Vanier)

Ukrainsk pastor: 'Mer enn noen gang trenger vi tro, mot og evnen til å ta ansvar'

11. juli arrangerte 'Foreningen for åndelig fornyelse' et seminar i Ukraina med tittelen: 'Kirken og dens politiske posisjon i en krisetid'.

Seminaret ble holdt i lokalene til Det evangeliske seminaret' i Kiev. Mer enn 60 eksperter i teologi og sosiologi deltok, sammen med en rekke pastorer fra frikirkelige menigheter. De samtalte om hvordan menighetene skal møte de politiske og sosiale utfordringene den ukrainske nasjonen nå står overfor.

I ekspertpanelet satt Anatolij Kalyuzhny, som er pastor for menigheten Nytt Liv i Kiev, en menighet som driver et omfattende arbeid blant de fattigste av de fattige og blant funksjonshemmede, og Sergeij Timchenko, som er president for en forskningssenter i Ukraina. De deltok sammen med Michael Cherenkov, som er visepresident for Senteret for Strategi og Utdannelse, Fedor Raychinets, som er leder for Det evangeliske senterets avdeling for teologi og Denis Kondykukov, som er dekanus for akademiske studier.

De samtalte om behovet for en 'politisk teologi' i Ukraina, og at kirken må ta i bruk hele Bibelen for å forme denne teologien. Kirken kan ikke være politisk nøytral i situasjoner lik den krisen som nå har rammet det ukrainske samfunnet.

'Vi er utenfor komfortsonen vår, så det er nå, mer enn noen gang, som vi trenger tro, mot og evnen til å ta ansvar,' sa pastor Anatolij Kalyuzhny blant annet.

Det fremkommer ikke av artikkelen jeg har oversatt om det deltok mennoniter i samtalen. Ukraina har nemlig en stor arv å forvalte fra de såkalte fredskirkene. Anabaptister rømte fra forfølgelsene i Europa til Ukraina, hvor de fikk lov å slå seg ned med spesiell tillatelse fra keiserinne Katharina. Fremdeles finnes det mennoniter i Russland, og disse ville kunne bidra med mye god teologi rundt forståelsen av menigheten og samfunnet sett i lys av Bergprekenen.

La oss huske på å be for teologene og menighetslederne i Ukraina som står overfor store utfordringer i en tid som denne.

Driver misjon blant urbefolkningsgruppe i de arktiske nordområdene av Russland

Blant urbefolkningsgruppen Nenets i de nordlige, arktiske områdene av Russland, driver fribaptistene i Russland et stort misjonsarbeid.

I følge den siste folketellingen fra 2010 bor det drøyt 44.000 nenetsere i den russiske føderasjonen. De snakker tre forskjellige språk.

For å komme til disse avsidesliggende landsbyene måtte pastor Eugene Shekhovstov, og et par av hans medarbeidere, bruke både båt og en bil beregnet på bruk i ulendt terreng. De møtte på store vanskeligheter med å ta seg fram. Etter mange besværligheter lykkes de.

De fikk muligheten til å besøke mange bosetninger. Alle steder fikk de gode samtaler om Gud. På et av møtene de holdt bøyde en mann kne og gav sitt liv til Jesus. Det er et svært radikalt steg å ta blant denne urbefolkningsgruppen. Mannen vil nå bli fulgt opp med bibelundervisning. De russiske fribaptistene, som altså er såkalt uregistrerte baptister, og som ikke tilhører den russiske baptistføderasjonen, fortsetter arbeidet blant denne urbefolkningsgruppen. De har som mål å sende ut flere team, og ber om forbønn.

Billedtekst: Et ektepar fra nenets-folket. (Illustrasjonsfoto)

Ånden viser deg din svakhet

'Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en djup fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot Ham.

'Ta bort fristelsene', sa en gammel ørkenfader, 'og ingen kommer til å bli frelst'. I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud'.

Wilfrid Stinissen (1927-2013)

Modig nonne vil tilbake til Aleppo for å være hos de fattigste av de fattige

Kari Fure, redaktør i Dagen, har skrevet en artikkel som avisen publiserte fredag, som ikke vil slippe tak i meg.

Den handler om mot, troens mot, som nesten tar pusten fra meg. Om en nonne, søster 'Rose', som har kommet seg ut av den sønderskutte byen Aleppo, men som vil tilbake dit. Tilbake til de som er så fattige at de ikke har mulighet til å komme seg vekk fra krigens redsler. Til barna som hun er lærer for.

Til tross for den store faren for hennes eget, som å reise tilbake innebærer, velger søster 'Rose' dette. Det er hennes kall. Om hun så skal dø med de som lider i Aleppo.

Hva driver et menneske til å velge å gjøre noe slikt som dette?

Kjærlighet til Jesus. Og dermed kjærlighet til sin neste. For søster 'Rose' er hennes tro verd å dø for.

Redaktør Fure beskriver krigenes grusomheter som rammer sivilbefolkningen. Om kirker som ødelegges. Om mangel på mat. Om regelrett sult. Men også om mye kjærlighet, ikke minst fra disse nonnene til muslimske barn og deres foreldre. Om foreldre som ikke lenger har penger til å betale for skoleundervisningen, og om uselviske nonner som ber dem heller om å bruke pengene til å kjøpe mat til barna.

Det er en historie så gripende at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En historie ikke bare om mot, men også om tillit. Tillit til at Gud bevarer og trøster og styrker midt i det djupeste mørke som denne forferdelige krigen innebærer.

Det er også en historie om forskjellen på kristne som elsker, og om islamister som hater. Om lys og om mørke. Jeg er sikker på en ting - lyset vinner til slutt.

Behovet for gudsfrykt, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Zac Poonen om behovet for gudsfrykt:

'Når Adam og Eva krenket Guds hellighet, ble de drevet ut av Eden. Gud satte kjeruber med et flammende sverd foran Livets tre for å verne det. Dette Livets tre representerer det evige liv (den guddommelige natur) som Jesus kom for å gi oss. Sverdet er et bilde på korset som må drepe vårt selvliv, før vi kan få del i guddommelig natur. Ja, det er sant at sverdet først rammet Jesus. Men vi ble korsfestet sammen med Ham: '...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20) Og 'De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med med dets lidenskaper og begjær'. (Gal 5,24)

Lik kjerubene må menighetens eldste også svinge sverdet og proklamere at den eneste veien til guddommelig liv er gjennom kjødets død. Veien tilbake til fellesskap med Gud er via det sverdet. Det er fordi dette sverdet ikke svinges at, flesteparten av dagens menigheter er fulle av kompromisser og har opphørt å være uttrykk for Kristi kropp.

I 4.Mos 25,1 leser vi om en tid da folket begynte 'å drive hor med moabittiske kvinner'. En av israelittene førte til og med en av de moabittiske kvinnene inn i sitt telt (v.6). Men det var en prest som reddet Israel fra å bli ødelagt som nasjon denne dagen - Pinhas. Han var så nidkjær for Herrens ære, at han øyeblikkelig grep et spyd, og drepte både mannen og kvinnen inne i teltet (v.7-8). Da stanset Gud pesten (v.9). Men allerede da var 24.000 mennesker døde. Pesten spredte seg så raskt at hadde det ikke vært for den ene 'kjeruben som svingte sverdet' den dagen, ta hadde pesten tatt livet av hele Israels leir.

Ser du hvor verdifullt det er å ha 'en kjerub med et sverd' i hver menighet? 

Pesten sprer seg raskt i dagens kirke, fordi det er ikke mange nok 'Pinhas'er' som vet hvordan de skal svinge sverdet. Alt for mange eldstebrødre og forkynnere vil være til behag for mennesker som konstant oppfordrer oss til å 'elske midjanittene'. Djevelen vil gi oss hundrevis av argumenter for hvorfor vi ikke skal bruke sverdet i menigheten. Han vil til og med sitere Bibelen til støtte for sine argumenter - slik han gjorde det overfor Jesus. 

Hva oppnådde Pinhas personlig ved å svinge sverdet? Ingenting. Sagt på en annen måte - han hadde mye å miste - spesielt hans gode rykte om å være snill og mild! Han utsatte seg også for mye baksnakking og sinne fra slektninger og venner av mannen han drepte. Men det var Guds ære og herlighet som motiverte Pinhas. Og Gud satte sitt godkjenningsstempel på tjenesten til Pinhas, ved å si: 'Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene fordi han viste brennende iver for meg blant dem'. (v.11)

Når alt kommer til alt er det Guds godkjenningsstempel det eneste som teller. Herren sa mer til Pinhas denne dagen: 'Jeg slutter min fredspakt med ham. Med ham og etterkommerne hans skal det inngås en pakt om prestetjeneste for all framtid, fordi han viste brennende iver for sin Gud og gjorde soning for israelittene'. (v.12-13)

I mange menigheter er det ingen fred i dag fordi man har søkt fred på menneskelig vis - uten å bruke Guds sverd. Resultatet er strid og uenighet. Kristi fred er kjøpt med et sverd  (som dreper selv-livet) - både i hjemmene og i menigheten.

De som er i menighetens lederskap må brenne med en nidkjær lidenskap for Guds navns ære, hvis de skal bevare menighetens renhet. De må glemme å få et rykte på seg av å være snill og mild, og konsentrere seg ene og alene om Guds ære. 

Det var denne lidenskapen for Guds ære som gjorde at Jesus drev pengevekslerne ut av Guds tempel: 'Brennende iver for Guds hus skal fortære meg'. (Joh 2,17) Dette er den viktigste delen av det å være Kristus-lik. Men hvem er interessert i å bli Kristus-lik når det vil gjøre deg upopulær og misforstått.

Kinesisk husmenighetsleder ble minnet

Mer enn 200 mennesker deltok på en konferanse i Vancouver i Canada 26.-27.juni, for å minnes den kinesiske husmenighetslederen Wang Ming Dao.

Sammen med China Ministries International of Canada, Voice of the Martyrs Canada sto ChinaAid som arrangør av konferansen med tittelen: 'Utholdende tro: Wang Ming Dao og fremveksten av den kinesiske husmenighetsbevegelsen'.

Konferansen forente kinesisk-talende og engelsk-talende menigheter i Vancouver i den hensikt å fremme religionsfrihet i Kina.

I sin levetid var Wang Ming Dao en av de mest fremtredende husmenighetslederne i Kina. Han satt mer enn 20 år i fengsel for sin tro. Han grunnla menigheten 'Det kristne tabernakel' uten noen støtte utenfra, og nektet å kompromisse på noe læremessig spørsmål. Wang Ming Dao var en svært djerv person som motstod alle forsøk på å underminere hans tro ved å tvinge ham inn under den statskontrollerte Tre Selv Kirken.

Wang Ming Dao holdt frem Bibelen som eneste autoritative rettesnor for liv og lære, og var en sterk forkynner av rettferdiggjørelse ved troen alene. Han understreket at kristne skal leve hellige liv, og sammenlignet seg gjerne med profeten Jeremia, som angrep både den sosiale korrupsjonen og de falske profetene. Han var en sterk motstander av liberal teologi.

Talere på konferansen var pastor Bian Yunbo, en av fedrene innen det kristne asiatiske samfunnet i Canada og som arbeidet sammen med Wang Ming Dao mens han levde, Liu Tongsu, som er pastor for The Mountain View Christian Church i San Jose i California, pastor Thomas Wang, som er grunnlegger av den evangelikale organisasjonen Great Commission Center International, og som var medlem av menigheten til Wang Ming Dao, samt en tidligere rådgiver for det kinesiske vitenskapsakademiet. Av hensyn til vedkommendes sikkerhet forblir vedkommende anonym.

Billedtekst: På bildet sees Thomas Wang sammen med Wang Ming Dao og hans kone Liu Jingwen.