Når noen krever deg for svar

Det hender at noen blir usikre når du gir uttrykk for synspunkter som fraviker fra det som har skapt deres trygghet. Tilhører du en bestemt gruppering kreves det av deg at du ikke trer utenfor den oppmerkede stien, men holder deg på trygg avstand fra synspunkter og meninger som er fremmedartede eller tilhører en annen sammenheng enn din egen.

Enkelte ganger kan slike rammer kjennes ganske begrensede og klamme.

I den siste tiden har noen stilt meg til ansvar. De krever av meg et svar. Hva om jeg ikke ønsker å tilfredsstille denne trangen etter å sette meg i bås? Hvorfor skal jeg stå til rette overfor andre som i utgangspunktet ikke vil meg noe godt? Skal jeg velge å svare for å tilfredsstille deres trang etter å få avklart hvor jeg hører hjemme så jeg slipper deres mas, og dermed også bli satt i bås eller unngå å bli satt i bås?

Et ord av Paulus har kommet til meg mens jeg har strevd med disse spørsmålene og problemstillingene:

'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (Gal 1,10).

Det er virkelig et utfordrende ord. Når jeg leser evangeliene ser jeg også at Jesus ikke svarte på alt Han ble spurt om. Særlig ikke av de som var ute etter å sette Ham i bås. Han stilte dem gjerne et motspørsmål som ofte avdekket deres motiver for å spørre.

Svarer du som forventet er du i grunnen trygg. Da spørres det ikke mer. Da er du innenfor. Akseptert. Som en av oss. Da spiller det i grunnen ingen rolle om hvordan du lever, bare du svarer med de forventede ordene.

Men jeg vil gjerne vokse og modnes. Reflektere. Endre meg, om det trengs. Derfor velger å være sammen med mennesker fra andre sammenhenger enn mine egne. Lytte. Vurdere. Lære. Kanskje bli mer ydmyk i forhold til at verken jeg eller den tradisjonen jeg representerer ser alt. Noen av de jeg omgås levde for hundrevis av år siden. Jeg har funnet ut at flere av dem er milelangt unna noen av våre moderne teologer hva angår åndelig innsikt og erfaring. De er ikke overfladiske, men lodder djupt.

Jeg er trygg i min overbevisning og i mitt teologiske ståsted, derfor er jeg ikke redd for å møte andre som ser ting annerledes enn meg. Men en ting er jeg lei: de som krever av meg at jeg skal være som dem i alle ting, for å bli akseptert og regnet med.

Noen år nå har jeg dvelt mye ved Jesu ord: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere...' (Joh 14,27)

Noe og noen kan stjele den freden ved å flytte fokus fra Jesus til å bli anerkjent av andre. Men denne freden vil jeg strebe etter å beholde. Og da spør jeg meg til stadighet: Hva stjeler min fred?

Lokale katolikker mishandlet evangelisk kristen som de hadde fordrevet fra hans hjem

Forfølgelsen av evangeliske kristne i Oaxaca i Mexico fortsetter med uforminsket styrke. International Christian Concern kan nå melde om nye voldelige angrep fra katolikker mot den evangeliske minoriteten.

Denne gangen dreier det seg om mann som er blitt fordrevet fra sitt hjem av lokale katolikker, og som er blitt brutalt banket opp av en mobb og satt i fengsel i det han gjorde et forsøk på å besøke sin familie.

Lauro Nunez, fra Chachalacas, en landsby i Camotlan Villa Alta, i Oaxaca i Mexico ble angrepet ved 18.00-tiden lokal tid 28. mars. For ett år siden hadde lokale katolikker fordrevet ham fra hans hjem fordi han var blitt en evangelisk kristen. Nå ville han besøke sin mor som han ikke hadde sett på et år. Besøket ble oppdaget, og en mobb angrepda Lauro Nunez, som ble brutalt banket opp og fengselet. To personer som var vitne til det hele, protesterte på den brutale mishandlingen. Også disse ble arrestert. Etterat Nunez var satt i fengsel gikk mobben tilbake til hans mors hus, som ble ransaket, og alle hennes eiendeler ble ødelagt.

International Christian Concern har ved en rekke anledninger dokumentert forfølgelse og vold mot evangeliske kristne i Mexico. Det dreier seg om minst 150 tilfeller. Og det er et konservativt anslag. Mexicanske myndigheter er kjent med disse sakene, men gjør ingenting. Det er også stille fra Den romersk-katolske kirke, og pave Frans I tok heller ikke opp disse sakene når han besøkte Mexico. Dermed får forfølgelsen og volden mot evangeliske kristne i Mexico fortsette.

Billedtekst: Lokal evangelisk menighet ute på landsbygda i Mexico. Foto: tiemposprofeticos.com

'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 1

Som jeg har varslet tidligere på bloggen vil jeg presentere en lengre artikkelserie i forkant av Reformasjonsjubileet neste år. Da er det 500 år siden Martin Luther offentliggjorde sine nå så berømte 95 teser mot kommersialiseringen av avlaten.

Her begynner artikkelserien, som vil komme med ujevne mellomrom:

Den vil omhandle de som var forløperne til reformasjonen, og jeg tenker å begynne litt utradisjonelt. Mange kirkehistorikere snakker om den udelte kirke frem til 1054 da det såkalte store skisma fant sted, og vi fikk Øst- og Vestkirken. Men da ser man bort fra at det fantes frie menighetsbevegelser ved siden av Storkirken, og man ser bort fra at kirken ikke bare hadde to grener idet Urkirken går over i Oldkirken, men tre: den keltiske.

Vi snakker om galliske kristne og kristne fra Lille-Asia, som sto i et motsetningsforhold til Storkirken - en kirke som på mange måter var blitt en verdsliggjort kirke - og forfektet bibelske standpunkter, for eksempel rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er verd å merke seg at allerede omkring 300-400-tallet var evangeliet kommet til Irland, og det er herfra Norge har sine kristenrøtter. På mange måter er disse våre keltiske venner den første spede begynnelsen til det som skulle bli 1500-tallets store reformasjon.

Den kirken som oppstod i det keltiske landskapet "gjennomgikk en selvstendig utvikling og kjente ikke til biskoper i romersk stil, nattverdforvaltning, skjærsild eller skriftemål. De holdt gudstjenester på gællisk og viste også sterk misjonsiver. De dro i hundrevis til Skottland og England og fastlandet til de slaviske landene i øst og fremfor alt til Tyskland." (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd. Rex forlag, side 51)

Rune Brännström, en kjent skikkelse i Den karismatiske bevegelsen, skrev i 1983 en bok som het 'Förnyelsen Genom Tiderna' hvor han omtaler kelternes misjonsstrategi. Brännström nevner i sin bok at de keltiske kristne grunnla misjonsbyer i de områder de ville nå med evangeliet. Midt i byen bygget de en enkel trekirke, rundt den skolelokaler og små boliger til munkene, som både fungerte som bygningsarbeidere, lærere og forkynnere. Rundt denne kjernen fantes det så bygninger til dem som studerte og familiene deres. Alt var omgitt av en mur. En gruppe på tolv munker gikk så fra misjonsbyen under ledelse av en abbed og forkynte evangeliet i det nye området. De som ble tilbake i byen arbeidet som lærere eller oversatte Bibelen, salmer og sanger til landets språk. Blant de omvendte valgte misjonærene seg ut en gruppe unge menn som de lærte et håndverk og underviste i Bibelen og om hvordan de kunne formidle evangeliet til sitt eget folk.

Kelterne fortsatte sin misjonsvirksomhet til 1200 da de ble forent med andre vekkelsesbevegelser. Den keltiske kirken ble etter hvert tvunget til å tilpasse seg Den romerske kirkens tradisjoner og lover.

(fortsettes)

Om å gi sitt liv for sine venner

I dag har jeg tenkt på Maria Skobtsova (bildet), som døde i den forferdelige konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Historien er som følger:

En gruppe kvinner var blitt plukket ut for å bli sendt til gasskammeret. En av disse kvinnene, en 19 år gammel jente skrek i sin djupeste nød og fortvilelse. Maria Skobtsova, en ortodoks nonne, gikk bort til henne og sa:

"Ikke vær redd. Det siste ordet er ikke døden, men livet."

Den unge jenta så på henne og sa: "Tror du virkelig det? Kan du bevise det?"

Da svarte Maria: "Ja, det kan jeg. Jeg vil gå inn i gasskammeret sammen med deg."

Og sammen gikk de to inn i gasskammeret og døde der, og med sin handling hjalp hun den unge jenta i sin redsel til å dø full av håp og ikke i fortvilelse.

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 4

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Jeg gjør oppmerksom på at artikkelen er lengre enn det jeg gjengir. Blant annet skriver Løvås om den budne nattverden, altså det faktum at nattverden skal feires i en kirke og med en prest til å forrette. Dette har jeg valgt å hoppe over, og heller konsentrere meg om det Løvås skriver om selve kjærlighetsmåltidet:

Når vi nå skal gå over til en praktisk beskrivelse av kjærlighetsmåltidets funksjon i våre dager, må først si dette: Måltidet fungerer best og riktigst i en husmenighet. Det naturlige er som regel også det beste. Den flokken som kommer sammen i en husmenighet og et hverdagsfellesskap, kommer sammen til kveldsmat, og forener dette med nattverd. Dermed holder de et nytestamentlig kjærlighetsmåltid. Unntaksvis kan man bruke en lillesal i en kirke, et bedehus eller misjonshus. Men dette er ingen god ordning, helt enkelt fordi vi normalt spiser i våre hjem.

Hvor mange kan være med?
Svaret på dette er at man kan være så mange at man kan føre en naturlig samtale. Dette vil vel si at grensen går et sted mellom 15 og 20 stykker. Det ideelle tallet for et husfellesskap er 6-12 stykker. Dette er også de ideelle for kjærlighetsmåltidet.

Bordet
Dekk vakkert med lys og blomster. Sett f.eks grovt brød, smør, ost og frukt på bordet. Gjerne med noe marmelade, syltetøy eller honning. Når det gjelder brødet, så var det slik at det usyrede brød hørte påsken til i Israelssfolkets historie.. Det var derfor Jesus brukte dette under innstiftelsen av nattverden. Senere brukte de første kristne sitt vanlige matbrød.

Når det gjelder hva som kan drikkes, så bør dere ikke bruke kaffe eller vanlig te. Det passer dårlig med vinen. Derimot kan dere bruke en giftfri urtete. Om dere har alkoholfri vin, som helt bør være en søt, kan den eventuelt brukes også som måltidsdrikk. Noen bruker melk. På Sandom Retreatsenter bruker vi vann til maten, og har en rødvin blandet med litt vann i nattverdkalken.

Dette må betraktes som forslag. Grunntanken når det gjelder pådekkingen er denne: Det skal ikke være et symbolsk eller et overdådig måltid. Paulus og apostelen Judas refser de matglade rikfolkene som brakte med seg overdrevet mye til samlingene, og dessuten beholdt den fine maten for seg selv.

Nattverdserviset
De første kristne hadde ikke noe særlig nattverdservise, men de brukte heller ikke den slags kopper og glass som vi har. Deres begre var fellesbegre. 

Sett altså et nattverdfat og en nattverdkalk midt på bordet. Legg et stykke brød på fatet. For opptil 15-20 personer kan det være f.eks en vanlig kneipbrødskive eller et lite grovt rundstykke. Det bør altså ikke brukes noe ekstra nattverdbrød.

I kalken kan det f.eks være avalkoholisert eller vanlig rødvin som blandes med vann.

Paulus sier at vi bør markere forskjellen mellom Herrens kropp og blod og den vanlige maten. Dette er bakgrunnen for følgende råd: Bruk et fat og en kalk med tradisjonell form. Det kan være i sølv, men like gjerne i tinn, giftfri keramikk eller glass. Den som skal be om Guds velsignelse over gavene, setter seg helst på et av bordets langsider, like overfor nattverdserviset.

(fortsetter)

Påsketiden, lyset og frykten for døden

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme har vi nå beveget oss inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 15 mai i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss. Med døden trampet Jesus ned døden, og Jesus eier nøklene til døden og dødsriket.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

Presbyteraneren Lynne Baab gir oss følgende gode råd:

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære. Du kan bruke ulike navn for Gud og Jesus i bønner du ber i takt med din pust:

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.

Guds nærvær og tid tilbrakt i bønn

'Flesteparten av oss kjenner til de trosheltene gjennom historiens løp som ba mange timer hver dag. Vi har undret oss over dette i misunnelse og noen ganger kjent på en utilstrekkelighet eller svikt i forhold til dette.

I den siste tiden har jeg tenkt på at de ikke gjorde dette for å få noe til å skje eller som et resultat av hard disiplin, men fordi de hadde hatt et møte med Gud som øvet en slik innflytelse på deres liv at de ble dratt mot og drevet til å tilbringe så mye tid som mulig i nærværet til Den ene som som de hadde erfart så djupt - ikke slik at noe måtte skje - men fortsettende i flyten av noe som allerede hadde skjedd. Kom Hellige Ånd!'

R. Loren Sandford, pastor for New Song Church i Denver, Colorado og en anerkjent profetisk røst. Sønn av John og Paula Sandford.

Mekane Yesus kirken vokser med 1.300 nye medlemmer HVER dag

Verdens største lutherske kirkesamfunn, Mekane Yesus i Etiopia (bildet), vokste med hele 7,2 prosent i fjor og hadde ved årsskiftet 7,3 millioner medlemmer. I gjennomsnitt fikk våre lutherske venner i Etiopia 1.300 nye medlemmer HVER DAG i året som gikk.

Et av de store satsningsområdene for Mekane Yesus kirken fremover er de mange kineserne som er bosatt i Etiopia. Bare i Addis Abeba finnes det 100.000 kinesere. Og antallet kinesere har økt kraftig de seneste årene. Mekane Yesus kirken vil gjerne nå disse med evangeliet.

Og Norsk Luthersk Misjonssamband, som har vært en trofast samarbeidsparter med Mekane Yesus kirken i mange år, vil gjerne støtte sine etiopiske venner i dette. Nylig var generalsekretæren i Misjonssambandet, Øyvind Åsland, i Etiopia for å drøfte dette med de ulike synodene som utgjør dette store kirkesamfunnet. Med på møtet var også representanter for samarbeidsorganisasjoner i Norge, Sverige, Finland, Tyskland og USA.

SISTE: Kidnappet katolsk prest korsfestet av IS

Den katolske presten, Thomas Uzhunnalil, som ble kidnappet i forbindelse med de brutale drapene på fire nonner tilhørende Mor Teresas orden, Barmhjertighetens søstre i Jemen, skal etter det flere kilder nå melder, ha blitt drept Langfredag. Pater Uzhunnalil, som ble kidnappet 4. mars, skal ha blitt korsfestet av sine kidnappere.

Både Newsweek og The Washington Post og flere katolske nyhetsbyråer melder dette i dag. Jeg ble kjent med saken i går men da var det ikke mulig å få verifisert saken.

Pater Tom, som kommer fra Bangalore, ble 56 år gammel.

La oss pater Toms famiie og alle kristne som blir forfulgt i Jemen. Man antar at det er IS som står bak i de brutale drapene på den katolske pateren og de fire nonnene. Alle hadde sitt arbeid på et kristent pleiehjem i Jemens hovedstad.

En ydmyk, liten og skjult hendelse

'Øyeblikket av aller største svakhet og smerte ble etterfulgt av Hans oppstandelse. Det var ikke en synlig, spektakulær begivenhet for alle men en ydmyk, liten, skjult hendelse. 

Han ønsket ikke å ydmyke de som hadde ydmyket Ham. Han viste seg for Maria fra Magdala og så for noen få av Hans disipler; Han dømte dem ikke eller kritiserte dem for deres manglende tillit i prøvelsens stund, men Han gav dem fred'.

Jean Vanier (bildet) i Our Life Together, side 510. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Hvordan finne mot, styrke og kjærlighet

'Jesus viser oss hvordan vi skal elske. Det er sant at Jesus, som elsket mennesker, selv ble avvist, såret, arrestert og til slutt drept. Hans svakhet og Hans lidelse, er likevel en kilde til liv.

Vi trenger vannet som strømmer ut fra Hans gjennomborede hjerte, som er et tegn på Den Hellige Ånd, slik at vi får mot og styrke til å gå den stien som innebærer å avvæpne seg, som innebærer sårbarhet og åpenhet mot andre'.

Jean Vanier i Our Life Together, side 510. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bedehus i India påtent og brent ned til grunnen

Forfølgelsen av kristne i India er i ferd med å intensiveres. I landbyen Gopanpally i Nizamabad i Telangana er et forsamlingslokale brent ned til grunnen. Her kom mange kristne sammen for å be. Politiet har ikke foretatt noen arrestasjoner ennå, men mistenker folk fra nabolandsbyen for å stå bak.

Bedehuset ble brent ned i forrige uke, men brannen er først blitt kjent nå. Rett forut for ildspåsettelsen ble en lokal pastor og medlemmer av hans forsamling i Nizamabad angrepet og banket opp av en hindu-mobb på 40 menn. Disse beskyldte de kristne for å konvertere hinduer til kristendommen. Seks personer ble skadet i tumultene som oppsto, blant dem en seks år gammel jente som brakk beinet.

De kristne som ble angrepet forteller til Zee News at angrepet på dem var en skremmende opplevelse. I tillegg til at de ble sparket og slått ble de også fratatt sine Bibler. De ble revet i stykker.

La oss huske på å be for våre lidende trossøsken i India.

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 3

Her er tredje del av artikkelen om Kjærlighetsmåltidet av Edin Løvås. Første del ble publisert fredag 25. mars, andre del lørdag 26. mars:

Tanken på hvordan forholdet skal bli mellom den store menigheten og den lille gruppen blir fort en bekymring. Slik er det også når husmenigheten kommer på tale.

Men det behøver ikke å bli konflikter og splid. Det er mulig med balanse og harmoni. Howard Snyder skriver i sin kjente bok: "The Wineskins" om et nett av husmenigheter i tilknytning til et etablert menighetsliv. 

I NT finner vi denne balansen. To eksempler: Jerusalemmenighetenkom tre ganger om dagen sammen i templet. Ved den tredje, sjette og niende time, som er det samme som kl 9,12 og 15, strømmet tusener av troende til Salomos bueganger. Om kveldene holdt de kjærlighetsmåltider rundt omkring i hjemmene. Vi hører ikke om noen splid eller uenighet. 

I innledningen til Paulus' første brev til Korint finnes to uttrykk vi bør merke oss. Først hilser han: "Guds menighet i Korint". Deretter hilser han også: "Alle som på enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn." Med det første uttrykket tenker han på alle de hellige, og med det andre husmenighetene. Og det var tydelig at det ikke var noen motsetning mellom de små husfellessskapene og det store menighetsfellesskapet. 

Dette er mønsteret og idealet. Dette må vi kunne leve i overensstemmelse med, selv om kirkens brokete historie har gitt oss alle disse trossamfunn og kirker. Utgangspunktet bør altså være husmenigheten knyttet til etablert menighetsliv. Der hvor de lokale forholdene er slik at husmenighetene bør være tverrkirkelige, for ikke å bryte i stykker samfunnet mellom de hellige på et sted, bør dette kunne aksepteres av de forskjellige menighetenes ledelse.

Kjærlighetsmåltidet i våre hjem
Behov for grupper og små fellesskap, ser de fleste av oss i dag. I den forbindelse skal det sies: Kjærlighetsmåltidet er ikke bare en nytestamentlig form, men også den mest slitesterke formen for gruppesamlinger. Dette kommer blant annet av måltidets allsidighet: delgivning, forbønn, bibellesning, Jesusmeditasjon, bordfellesskap, bibelsamtale, sang og spill, nattverd, lovprisning og tilbedelse. En fri form kan forenes med en fast ordning, osv.

Det uviklingsstadiet som vi står i nettopp nå, skule tilsi at kjærlighetsmåltidet igjen får den plass i våre hjem som Jesus og apostlene har villet at det skulle ha.

(fortsettes)

Kristus er oppstanden!

'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene gav Han liv. 

Din oppstandelse, Kristus Frelser, lovsynger englene i himlene, la oss også på jord få prise Deg med et rent hjerte. Ære være den hellige, vesensrene, livgivende og udelelige Treenighet, nå og alltid og i all evighet. 

Det er oppstandelsens dag, la oss lyse opp, o folk! Påske, det er Herrens påske. For fra døden til livet og fra korden til himmelen har Kristus, vår Gud, ledet oss som synger seierssangen.

Kristus er oppstanden fra de døde!

La oss rense våre sanser så vi får se oppstandelsens utilgjengelige lys fra Kristus i stråleglans og tydelig høre Ham si: Gled dere alle, og stem i seierssangen!

Må himmelen verdig fryde seg og jorden glede seg, ja verden holde fest, den synlige sammen med den usynlige, for Kristus har stått opp til uendelig glede!'

(Fra Den hellige påskens gudstjeneste/Ortodoks bønnebok, side 130-131. Solum forlag 2002)

SISTE: IS varsler angrep mot kirker og synagoger i Tyrkia 1.påskedag

Fra pålitelig hold kommer det informasjon sent i kveld om at tyrkiske medier melder at IS planlegger å slå til mot kirker og synagoger i morgen, 1.påskedag.

Faren skal være overhengende. Det tyrkiske nasjonalpolitiet skal være varslet, og de planlegger å styrke vaktholdet ved spesielt utsatte steder.

Vi ber våre bedende venner om å be spesielt for våre trossøsken i Tyrkia i kveld og i morgen. Be om at de blir beskyttet fra angrep, og be om at de får mot og styrke midt i sine trengsler.

Når det er krevende å være norsk kristen

Gårsdagen synes jeg ble en krevende dag - på mange måter. Mest krevende var nok beskjeden som vi fikk fra Tyskland. Gode venner fra Mosul - på flukt fra IS - har bestemt seg for å reise til de kurdiske områdene av Nord-Irak. De orker ikke mer. I mange år søkte de beskyttelse i Norge, men fikk avslag gang på gang. Deres kirker var brent, deres Bibler ødelagt - men troen hadde de beholdt. Mens samtlige muslimer som var på det siste flyktningemottaket deres fikk opphold i Norge, fikk ikke dette paret det. De var de eneste kristne, og deres beskyttelsesbehov er hevet over enhver tvil. Men norske myndigheter visste bedre.

Jeg skammer meg over å være norsk statsborger når slike saker kommer fram i lyset. Da er det krevende å være norsk.

Det unge paret representrerer et av verdens eldste kirkesamfunn. En martyrkirke. Deres tro er levende og brennende. De deltok på våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Hun med sin vakre sang - på Jesu morsmål. Vi ba sammen, feiret Herrens måltid sammen og besøkte hverandre. De var som en del av vår lille familie. Så måtte de rømme - fra norsk politi - til Tyskland. Den blå-blå regjeringen ville ha dem ut av landet. Nå har de oppholdt seg i Tyskland en tid. Ventet og ventet - i håp om trygghet. Nå orker de ikke mer. Nervene er tynnslitte. I Nord-Irak venter familie - og utrygghet. IS er 15 kilometer unna. Det er krevende for dem - og det er krevende for oss.

Dette var bakteppet da jeg samtalte med noen om velsignelse av ikoner. Av og til synes jeg det blir trangt å være kristen i Norge. Og krevende. Alle disse meningene. Det faktum at vi norske kristne vet best. Og kjenner alles hjerter. Og har sannheten på vår side. Dette unge ekteparet fra Mosul, brennende for Jesus, kommer fra en kirke med ikoner. Skal vi avskrive dem? Kalle dem for frafalne og vranglærere? De sier ingenting om vår lunkenhet, våre kirkeskikker, ingenting om at vi reiser til fjells og feirer påske, mens de søker til sine kirker for å ta del i vår største kristne høytid. Selv når de er forfulgt. Ville vår tro holdt om vi ble forfulgt som dem? Er vår tro verd å dø for?

Men gårsdagen ble også krevende for meg selv på en annen måte. Søvnløse netter på grunn av store smerter, store begrensninger når jeg skal gå. I går kveld bestemte jeg meg for å ta del i gudstjenesten i Toten frikirke. En gripende og samtidig vakker gudstjeneste hvor vi fikk del i Jesu lidelseshistorie gjennom opplesning fra lidelsestekstene hos evangelisten Markus, og hvor vi sang pasjonssalmene - både nye og gamle. Det hele ble avsluttet med nattverd. Men så måtte jeg parkere noen hundre meter unna. Det ble for langt å gå. Med store smerter klarte jeg så vidt å komme meg innendørs. Det var krevende.

De onde dagene er krevende. Som gårsdagen. Men hva er vel våre plager å ligne med Ham som bar all verdens synd, som ble sonofferet, som ble forlatt av Gud, som led døden på korset? For ingenting å regne. Vi har aldri blitt forlatt av Gud.

Så selv om dagene er onde fortsetter livet. Jeg gleder meg til å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00 i morgen tidlig og til å preke i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika kl.11.00. Livet er ikke så ille likevel! Jeg har ikke tenkt å gi opp.

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 2

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Første del ble publisert i går:

Nattverden under måltidet
Slik forteller Markus: 'Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Ta imot, dette er min kropp. Og han tok et beger, takket, ga dem og de drakk alle av den. Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange'. 

Merk dette: 'Mens de holdt måltid.' Jesus løftet altså ikke nattverdhandlingen ut av måltidet. Han sa ikke: 'Nå har vi spist og drukket. Nå rydder vi av bordet, slik at vi kan ha nattverd'. Men nattverden var en del av måltidet, og hørte sammen med dette.

Da kjærlighetsmåltidene startet i de første menighetene, ble det selvfølgelig ordnet på samme måte. Det finnes i NT ingen beskrivelse av noen annen form for nattverd enn den Jesus gav disiplene del i. Det finnes heller ingen ny ordre, enn den Jesus ga dem når Han sa: 'Gjør dette til minne om meg'. 

Hva er konsekvensene av dette? Det kan ikke være at nattverden, slik den feires i våre kirker og bedehus, mister sin gyldighet. Vi er jo alle enige om vi ikke kan legge blåpapir på urkristendommen. Vi kan heller ikke hoppe over 2000 års kirkehistorie.

Men vi kan ennå mindre gå til den andre ytterligheten og hevde at den eneste formen som skildres i NT ikke er brukbar. Det kloke og riktige må være at kjærlighetsmåltidet får leve i hjemmene, og den vanlige nattverdformen i kirker/forsamlingslokalene.

Men dersom en absolutt vil vurdere det ene mot det andre, må kjærlighetsmåltidet komme først. Sett fra denne synsvinkelen kan man forstå den kjente, svenske statskirkepresten som uttalte dette: 'Jeg vil arbeide for at nattverden igjen blir forenet med et virkelig måltid'.

I hjemmene
Slik var det i den første tiden: I hundrevis av hjem rundt omkring i Jerusalem holdt disiplene kjærlighetsmåltider. Dette skjedde hver eneste kveld. Det fantes ingen kirker. Den første ble bygget 200-250 år senere. Synagogene ble jo også snart stengt for disiplene. Det var i hjemmene og i husfellesskapene de hadde sine aller viktigste samlinger. Skoler og torg ble iblant benyttet, men det var i hjemmene den urkristne menigheten sitt viktigste tilhold. Uttrykket 'Guds hus' er jo aldri en bygning i NT. 'Hans hus er vi' forteller Skriften.

(fortsettes)

Korset

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (Apostelen Paulus i 1.Kor 1,18)

'For jeg bestemte meg at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (Apostelen Paulus i 1.Kor 2,2)

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Apostelen Paulus i Gal 6,14)

"Vi blir aldri ferdig med korset. Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel'. (Lyder Engh i Korset - universets sentrum).

Siste nytt om Floyd McClung - oppdatering nr 12

Til alle dere som ber for Floyd McClung: fortsett!

Hans kone Sally forteller at hun og familien opplever store følelsesmessige svingninger. Den ene dagen noen få lysglimt, den andre dagen er det rett i kjelleren igjen. Det tærer veldig på kreftene deres. Legene er ikke optimistiske, og Sally føler de forbereder henne på det verste.

Her om dagen hadde hun overhørt en av legene si til en annen familie, hvis familiemedlem var svært syk, at de måtte be. Legen trodde på bønnens makt. Det oppmuntret Sally, og hun ber oss inderlig om å fortsette å kjempe for Floyds liv.

I går inntraff det et under: Fysioterapeuten hadde satt Floyd i en rullestol. Det er første gang han sitter oppe siden han ble så syk. Etter det vi forstår kjemper Floyd med to store infeksjoner i kroppen.

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 1

Denne påsken har jeg valgt å hente frem igjen en tekst av en av mine største påvirkningskilder, Edin Løvås (bildet). Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk lære og alle de gode velsignelsene som jeg fikk ta del i gjennom Edin. Han er djupt savnet. Denne artikkelen handler om 'kjærlighetsmåltidet', ikke bare dets teologiske bakgrunnn, men Edin Løvås gir også praktisk undervisning om hvordan det kan feires i en kirke eller i et hjem. Det er mitt inderlige håp at mange kristne begynner å feire 'kjærlighetsmåltidet' eller Agapemåltidet, slik de første kristne gjorde:

Måltidet har stor plass i Guds ord. Sett i forhold til våre matvaner, kan en bli ganske forundret over en del av det som fortelles. Et par eksempler fra GT: Da Abraham fikk besøk av englene, stelte han i stand et måltid for dem. En skulle tro at det hadde passet bedre med lydhørhet og taushet, enn mat og drikke. Da Moses og Israels eldste kom opp på fjellet, og fikk se Guds ufattelige herlighet. ble dette skildret på følgende måte: De skuet Gud, og de spiste og drakk.

Når vi kommer over i NT, finner vi det samme. Noe av det første som fortelles om Jesus og disiplene, er at de deltok i et bryllupsmåltid i Kana i Galilea. Tolleren Levi holdt et selskap for Jesus hjemme hos seg. En gang da folkemassen var særlig ivrig og hele situasjonen var ganske stresset, kommer Markus med dette sukket: 'Det var så mange som kom og gikk at vi ikke engang fikk tid til å spise'. Hadde det vært i dag, ville Peter ha bedt dem ta det med ro et øyeblikk, så de kunne få slengt i seg et par brødskiver. I stedet innbød Jesus disiplene med til et ensomt sted hvor de kunne være for seg selv. Hans hensikt var utvilsomt at de skulle holde et måltid sammen. Vi vet hvordan det gikk. Resultatet ble massemøtet, og brødunderet på den andre siden av sjøen.

En av fariseernes alvorligste anklager mot Jesus var at han spiste og drakk sammen med tollere og syndere. Man kan tenke seg hvordan de skokker seg sammen ved dørene til disse menneskenes tilholdssted, for å se hvordan Jesus fryder seg sammen med prostituerte og svindlere. Gjennom måltidet viste Han sin kjærlighet, og søkte vennskap med disse utstøtte menneskene.

Måltidet i de 40 dagene

Vi skulle tro at Jesus, da Han viste seg for disiplene etter oppstandelsen, ville la spisingen være. Det er snarere tvert imot slik at han demonstrerer betydningen av måltidsfellesskap.

Noe av det første som fortelles er at disiplene gav ham fisk og honningkake, slik at han kunne spise for deres øyne. Emmausvandrerne hadde fått ham med seg inn i byen, og inn i huset der de hadde sitt losji. Der satte Han seg ned for å spise sammen med dem. Da Han brøt brødet, kjente de Ham igjen. Etter at noen av disiplene hadde vært på sin mislykkede fisketur og kom tilbake i morgengryningen, hadde deres oppstandne Herre tent opp bål og stelt til frokost for dem. Og da Peter skal forkynne evangeliet i Kornelius' hus, ordlegger Han seg på denne måten: 'Gud reiste ham opp på den tredje dag, og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde'.

Men det måltidet som har fått aller størst betydning, er det aller siste - før lidelsen. Forberedelsene som Han gav ordre om, Hans ord om at Han hadde lengtet etter å sette seg til bords sammen med dem og de viktige hendelsene ved selve måltidet, forteller om dets betydning. Hele kirkens historie understreker hvor viktig denne kvelden var. 

(fortsettes)

Billedtekst: Edin Løvås taler. Legg merke til korset bak. Det er det såkalte 'Oppstandelseskorset' som Edin Løvås designet. Det er å få kjøpt hos Misjonsforbundet, som også har tatt dette bildet.

Å vekke det skjønne

'Makt og styrke kan adskille mennesker, mens svakhet og anerkjennelse av svakhet og rop etter hjelp fører mennesker sammen.

Når du er svak, trenger du mennesker. Det er veldig lett når du er sterk, da trenger du ikke mennesker. Da kan du gjøre alt på egenhånd.

Så, på en eller annen måte fører svake mennesker sammen. Og når den svake kaller den sterke frem, så hender det at han vekker det vakreste av alt i et menneske - medfølelse, godhet, åpenhet overfor andre og så videre. Vår svakhet bringer mennesker sammen'.

Jean Vanier i Belonging: The Search for Acceptance. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Og salige er dere så sant dere også gjør det

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
     2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.  3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.  4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.  5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.  6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»  7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.»  8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus.  9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
    12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
(Joh 13,1-7)

Pionerarbeid blant unådd folkegruppe i Russland

Jeg kjenner på en djup takknemlighet når jeg ser dette bildet av Valentina og Svetlana som arbeider sammen med et team av baptister i Yamal Peninsula i Russlands fjerneste nordområder.

Disse to kvinnene tilhører en folkegruppe som kalles Khanty, og de arbeider med å introdusere et nytt alfabet for de som bor i Khanty-landsbyene. Khnaty-folket er reinsdyrjegere og fiskere, som praktiserer deres egen animistiske religion. Det finnes få evangeliske kristne blant dem, kanskje ikke flere enn nettopp Valentina og Svetlana!

Khantiene tilhører de finsk-ugiriske folkeslagene og teller omlag 23.000 mennesker. De bor i en egen region av Russland som kalles Den khanti-mansiske autonome region og opprinnelig var khantiene og mansiene trolig et folk på den enorme vest-sibriske slette. Khantiene lærte reindrift av Nentserne på 1400-tallet og driver nå reindrift i stor stil.

Når den første snøen faller i september begynner jakten på pelsdyr i skogene - sobel og ekorn. I midten av desember samler så jegerne seg ved vinteroppholdsstedene for å selge pelsverk og delta i religiøse og sosiale fester.

Det nye alfabetet vil gjøre det mye lettere for Khaty-folket å lese og skrive, og dermed også kunne lese Guds ord. Målet er å få oversatt evangeliene til dette språket. Be for Valentina og Svetlana som arbeidet med dette svært viktige prosjektet at de vil lykkes og nye mennesker kan bli vunnet for Guds rike.

Modenhet

'Hvem er en moden mann eller kvinne? Hva betyr det egentlig å være fullt ut menneskelig?

Vi har fokus mest på suksess og utmerkelser, og på den måten redefinerer vi språket når det gjelder menneskelig modenhet. 

Hva betyr det egentlig å være fullt ut menneskelig?'

Jean Vanier (bildet) i Belonging. The Search for Acceptance. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En nattverdliturgi fra reformasjonstidens anabaptister

Jeg har fått en forespørsel fra en av bloggens lesere med spørsmål om hvordan anabaptistene på reformasjonstiden feiret Herrens måltid. Det passer jo bra å svare på dette på en Skjærtorsdag.                                                      
En av de fremtredende teologene i den anabaptistiske bevegelsen var Balthasar Hubmaier (1480-1528). Her har en tegner forsøkt å fremstille ham. Jeg har oversatt og gjengitt en ordning for nattverden som han har skrevet, i min bok: "En tro verd å dø for" (Frihet forlag 2012). Jeg vil tro at denne liturgien vil kunne brukes i flere ulike frikirkelige sammenhenger den dag i dag. Noe av innholdet bærer preg av at det er skrevet i forfølgelsestider:

Leder: Brødre og søstre, jeg proklamerer følgende: Jesus Kristus er midt iblant oss. I Herrens nærvær er vi samlet for å dele brød og vin ved feiringen av Herrens hellige måltid. La oss bekjenne vårt behov for Hans nåde.

Alle: Å Gud, kjærlige Far, til hvem vi henvender oss: Vi har syndet mot himmelen og mot Deg. Vi er ikke verdige til å kalles Dine barn, men tal Du et trøstende ord, og vi vil bli legt.

Leder: Må Den Evige, Nådefulle og Kjærlige Gud ha medfølelse med oss og tilgi oss våre synder.

Alle: Takk til Gud, vår kjærlige Far som løper oss i møte for å for å ønske oss velkommen til å sette oss ned ved Hans bord. 

Leder: Brødre og søstre, før vi tar dette brød og dette beger, vil dere sammen fornye vår pakt? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi) Vi vil.

Leder: Vil du, i Den Hellige Ånd kraft, elske Gud alene, helligholde Hans navn, og underlegge deg Hans guddommelige vilje i liv og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du elske din neste, tjene hverandre i kjærlighet, ofre din kropp og ditt blod for hverandre, i den kraft som den Herre Jesus Kristus gir, som også ofret sin kropp og sitt blod for oss? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du fremme fred og enhet med dine brødre og søstre, forsone deg med dem som du har sårer, avvise all misunnelse, hat og ondskap mot andre, og elske selv dine fiender og gjøre godt mot dem? Hvis så er tilfelle. la hver av oss si:

Alle: (hver sider) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Ønsker du inderlig, ved å spise og brød og drikke vin, som hører til Kristi måltid, å vedkjenne deg og underskrive foran menigheten, denne kjærlighetens forpliktelse om du nettopp har uttalt til det levende minne om vår Herre Jesu Kristi lidelse og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Den natt Herren Jesus ble arrestert, tok Han et brød, takket Gud, brøt det og sa: Dette er min kropp som er brutt for dere. Ta, et og tenk på meg.

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: På samme måte tok Han begeret og sa: Dette beger forsegler nå den nye pakt i Mitt blod. Drikk, og tenk på meg. 

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: La oss nå be sammen den bønn Herren Jesus lærte oss i Bergprekenen:

Alle: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 4

Jeg skal forsøke å fortsette oversettelsen av artikkelen til Charles E. Moore om det kristne eiendomsfellesskapet. Første del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 9. februar, andre del den onsdag 10. februar og tredje del fredag 12. februar:

Det er interessant å merke seg at når vi sammenfatter det Lukas skriver så finner vi at han benytter seg av ufullkomne verb. Disse indikerer vanlige eller gjentatte handlinger. Det fantes pågående barmhjertighetshandlinger idet ulike behov oppsto. Siden det ikke fantes noen måte å produsere mat på i Jerusalem uten det som kunne kjøpes for penger, bidro de som hadde likvide midler i form av eiendom eller tilgang på andre eiendeler om ikke ble brukt til å skaffe tilveie den maten som trengtes og la disse i en felles kasse. Disse midlene ble som vi vet også brukt til å understøtte enker (og sannsynligvis også andre) som ikke hadde midler til å understøtte seg seg. 

"Om en troende kvinne har enker hos seg, skal hun sørge for dem og ikke belaste menigheten. Så kan menigheten sørge for de enkene som står alene." (1.Tim 5,16)

Det å dele, som også med bønn og brødsbrytelse, var ikke noe som skjedde nå og da, men hver eneste dag. 

Vi ser dette eksemplifisert i Barnabas (Apg 4,36-37) som selger en landeiendom. Legalt eide han denne eiendommen, men beholdt den ikke som noe privat. Eksemplet med Ananias og Saffira (Apg 5) er en nøyaktig antitese til Barnabas. Deres synd kan sammenlignes med Akans synd som er omtalt i Dom 7 (det samme ordet: 'ta tilbake' er brukt). Ananias og Saffira underslo (nosphio) fellesskapets eiendom. De solgte land i den hensikten å gi inntektene til menigheten, men de holdt tilbake det som ikke lenger var deres. Synden de gjorde var ikke først og fremst at de løy, med at de testet 'Herrens Ånd.'

Peter sa ikke til Ananias at han kunne slutte seg til det kristne fellesskapet uten å si fra seg hans private eiendomsrett. Hvordan kunne han, når Lukas skriver 'at ingen regnet det han eide som sitt eget; de hadde alt felles' (Apg 4,32) og at 'ingen regnet det de eide som sitt eget' og at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44) og så videre? Sa ikke Jesus til folkemengden: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33)?

Synden til Ananias var at han lot som han var en kristen via en forfalsket forsakelse. Dette er årsaken til at hans synd fikk så svære konsekvenser. Poenget både i Evangeliet etter Lukas og Apostlenes gjerninger er at som frivillig følger Jesus gir opp alt.

Avskaffelse av fattigdommen
I Apg 4,34 leser vi: 'ingen av dem led nød'. Urkirken var preget av en radikal fordeling gjort i kjærlighet og født av Ånden. Alle behov ble dekket. Ingen ble etterlatt i en tilstand av nød. Urkirken tok 5.Mos 15,4 på ramme alvor: 'Det skal ikke finnes noen fattige hos deg.'

Det økonomiske livet i urkirken ble markert mindre av hvordan behov ble møtt enn av det faktum at de ble møtt (Apg 4,35 og v 37;6,1;20,33-35;24,17 og Gal 2,10). Det Lukas beskriver er ikke noe mindre enn oppfyllelsen av Jesu løfte om at den som oppgir alt for Jesu skyld ikke ikke unnlate å motta hundre ganger så mye (Mark 10,29-31).

Radikal forsakelse og fullstendig avhengighet av Gud (f.eks Luk 5,11;14,33 og 18,22) fører til deling av alt. Alle har en andel i alt fordi alle gir opp alt.

(fortsettes)

Billedtekst: Den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten i Darvell i Robertsbridge i Storbritannia. Grunnlagt i 1971. Består av omlag 300 medlemmer. Medlemmene av denne bevegelsen lever i eiendomsfellesskap.

Livstegn fra Deir-Mar Musa klosteret i Syria, del 3

Her er tredje del av nyhetsbrevet fra Deir-Mar Musa klosteret (bildet) i Syria. Første del ble publisert mandag 21. mars, mens andre del ble publisert 22.mars:

KOMMUNITETEN
Det er ingen tvil at det var en stor velsignelse at bror Jacques ble løslatt. Han er tilbake blant oss trygg og reddet. Dette var en kilde til glede og håp for hele kommuniteten. Vi føler vi trenger å uttrykke vår takknemlighet til Herren i mange år fremover fordi Han ikke sviktet oss, men hørte bønnene til svake og fattige mennesker som oss. Vi er trygge på at Han også vil høre bønnene våre for vår grunnlegger og åndelige leder, fader Paolo.

Jacques har gjort seg erfaringer som er en virkelig deltagelse i Jesu lidelser, hans høyt elskede Mester. Han kom tilbake full av entusiasme for å fortsette på Veien med styrke, i full tillit til at Gud ikke vil forlate oss. Bror Jacques har tilbrakt en tid i Europa for å dele med noen venner frukten av hans åndelige erfaringer og bekymringene for folket i vårt land.

Vi ønsker å fortsette på den veien som Jacques påbegynt i Qaryatayn, slik at vi fremdeles kan hjelpe de åtte familiene, som måtte forlate alt og bosette seg i ulike byer, som Zaidal og Fairuze, hvor de bor hos slektninger eller i hus de har fått leie. Dette viktige arbeidet har pågått særlig takket være innsatsen til søster Houda, som har et personlig ansvar for denne aktiviteten. Dette skjer i samarbeide med prestene i Zaidal og Fairuze og et team av ungdommer fra Qaryatayn. Den kontinuerlige støtten fra jesuitter er helt avgjørende. Vi nevner spesielt de ansvarlige for JRS, som er en flyktningtjeneste jesuittene driver. De hjelper oss slik at vi kan gi familiene mat, hygieniske artikler, madrasser, tepper, og klær til barna med mer.

Vi kan heller ikke glemme den oppmerksomheten og det engasjementet vi er blitt til del av noen stiftelser som yter helsehjelp med medisiner for kroniske sykdommer og mange tilfeller av kreft. Trofast er vi i mange år nå blitt holdt oppe av katolske og sivile organisasjoner i tillegg til de mange venner og menigheter i Europa, ikke minst takket være innsatsen til Venner fra Deir-Mar Musa klosteret i Italia, Frankrike og Sveits, i andre land i Europa og verdens forøvrig. 

Men den største utfordringen vi står overfor handler om arbeid - spesielt mange unge ser ingen fremtid for et liv med verdighet, så en av våre høyest prioriterte oppgaver er å skaffe jobb muligheter ved å tilby mikro-finans lån slik at de kan etablere og opprettholde små bedrifter og til de som har uavhengig arbeid. Et annet arbeidsfelt er å hjelpe studenter. Donasjoner, selv de aller minste, gir oss muligheten til å hjelpe med oppvarming og husleieutgifter for de som har måtte flykte fra Qaryatayn.

I våre daglige bønner ber vi for våre velgjørere som ved deres solidaritet har gjort det mulig å leve i det mysterium som heter Kirken og menneskeheten som én kropp i hvilket hvert lem hjelper og støtter hverandre.

(fortsettes)

17 jemenittiske jøder smuglet ut av Jemen

I ly av nattemørket på mandag landet et fly på Ben Gurion flyplass. Opprinnelseslandet og passasjerene ombord var ukjent for de fleste. Hvem de var ble først kjent når de kom seg ut til ankomsthallen:

Det dreide seg om 17 jemenittiske jøder. De representerer noen av de aller siste jødene i diasporaen i Jemen, hvor det har vært en eldgammel jødisk befolkning frem til nå. De har klart å flykte fra krigen som raser i Jemen. Hadde reisen vært kjent ville deres liv ha vært i stor fare. De ankom Ben Gurion svartkledde, noen av dem med kipa på hodet. Samtlige snakker arabisk.

Etter å ha vært igjennom papirmølla ved Ben Gurion sto det busser klare til å frakte dem til Be'er Sheva i det sørlige Israel hvor familiemedlemmer og venner som allerede har klart å komme seg til Israel ventet. De ble overøst med gode omfavnelser og kyss.

Jødenes situasjon i Jemen er svært vanskelig. Krigen som nå raser i landet har ført til at fiendtligheten og hatet er økende, og det er om å gjøre å få alle jødene ut så fort som mulig. De 17 jemenittiske jødene er i all hemmelighet blitt fraktet ut av Jemen via andre land.

Jødene i Jemen kan se tilbake på en historie som strekker seg 2.300 år tilbake i tid. De fleste av dem har levd i Sana'na, landets eldgamle hovedstad. Flesteparten av dem flyktet til Løfteslandet da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948. I operasjonen 'Det magiske teppet' fløy Israel ut 50.000
jøder fra Aden til Israel. Det skjedde med det samme Imamen av Jemen tillot jødene å få reise.

De siste få årene har omlag 200 jøder klart å komme seg ut av Jemen og i sikkerhet i Israel. Det skal være omlag 50 jøder igjen i Jemen.

Bønn for ofrene i Brussel og deres familier

Etter terrorangrepene i Brussel har bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, skrevet denne bønnen, som vi alle kan be sammen:

Medlidenhetens Gud, Du forblir nær alle de som lider på grunn av brutaliteten til menneskenes voldsutøvelse. Vi betror Deg ofrene for bombeangrepene i Brussel og deres familier. 

I møte med den uforståelige lidelsen til uskyldige mennesker, tror vi at Jesu ord, ord om kjærlighet og håp, aldri vil forgå. 

Så vi bønnfaller Deg: Gi oss Din fred. Komme Ditt rike'.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Foran Esterfasten og Purim

I kveld er det blitt blåst i sølvtrompeter ved Vestmuren, eller Klagemuren, som de fleste kjenner den som. Denne massemønstringen av bedende jøder kalt sammen av Tempelhøydens trofaste, har vært holdt de siste årene på dagen før Tahanit Ester - Esterfasten - som leder opp til Purim som feires torsdag.

Disse spesielle dagene i Israel gir de av oss som ber for Israel en ypperlig anledning til å be konkret og målrettet for den høyprofetiske tiden vi lever i. Og morgendagens Esterfaste gir oss anledning til å be om at Guds planer og hensikter for Hans folk og land må gå i oppfyllelse. Vi lever i en tid hvor Israels fiender er mange og virkelig i stand til å utføre de onde planene de har satt seg fore. Terroraksjonen i hjertet av Europa i dag, som blant annet rammet t-banen, skjedde i et område av byen hvor det finnes mange jøder. Terroraksjonen i Paris, rammet som kjent en jødisk butikk, og jødenes eksistens i deres eget land er stadig truet. Det finnes mange som Haman i dag. Men Gud oppreiser også en Mordekai og en Ester. I vår tid handler det om profetiske forbedere.

I 4.Mos 10,9 kan vi lese:

"Når dere drar i krig i deres land mot fiender som overfaller dere, skal dere blåse alarm med trompetene. Og Herren deres Gud skal komme dere i hu, så dere skal bli frelst fra deres fiender."

La oss be om fred for Jerusalem. Det er spesielt viktig med tanke på de mange knivoverfallene den siste tiden. La oss be om forsoning mellom de messianske og de arabisk-talende menighetene. Jesus er den store forsoneren, og la oss be om vekkelse blant palestina-araberne.

Be for Belgia

Terroren har igjen rammet hjertet av Europa. Så langt melder mediene at minst 26 er drept og mange er skadet. De feige terroristene slo til mot flyplassen og metroanlegget i Belgias hovedstad, Brussel.

Terroren viser hvor sårbare vi er.

La oss be for Brussel, for Belgia, for de pårørende til de drepte og skadede og for alle som nå gripes av frykt og forferdelse. Og la oss be for Norges grenser. Dette er en dag når Norges forbedere bør gå inn i bønnekampen for å be om vern for vårt land og for de som nå angripes i Belgia.

En bønn foran Den store uken

Nå når fastetiden er i ferd med å avsluttes, og vi har begynt på Den store uken som munner ut i den strålende påskedagen, vil jeg gjerne få dele en bønn med dere. Den er skrevet av Mary Harwell Sayler, og gjengis her i min oversettelse:

Å, Herre, i Din kjærlighet,
har du ledet oss fremover:

fra slaveri til frihet,
fra sønderbrutthet til helbredelse,
fra tap til seier,
fra sorg til glede.

Vis oss vei - igjen,
gjennom gode ledere,
med tegn som er klare å tyde,
som en sky om dagen
og en ildsøyle om natten.

I Din styrke, vis oss vei,
til det stedet hvor vi
kan finne Deg - ventende -

et sted hvor vi ikke
kan bli skuffet
idet du har valgt oss ut til,
men
Herre,
vi har så mye å legge igjen
etter oss -

frykten,
forventningene,
misunnelsene,
kaoset,
minnene gjennom årene,
av alt det gale vi har gjort.

Herre, hjelp oss å slippe taket
av det verdiløse,
idet vi vender om,
slik at vi kan leve fritt
på Din hellige vei.

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 2

Her er andre del av nyhetsbrevet fra Deir Mar Musa klosteret i Syria (bildet). Jeg gjør oppmerksom på at brevet også inneholder en del generelle tanker om julefeiringen, men disse har jeg valgt ikke å oversette da de ikke har så stor relevans til den situasjonen våre syriske venner opplever nå:

Vi har opplevd en annerledes jul, en mer seriøs og moden jul, og nå beveger vi oss mot en annerledes påske, mer seriøs, mer moden. Dette er et bevis på modenheten i vår relasjon med Gud. 

VÅRT MONASTISKE LIV
Vi takker Gud for at vi ikke har vært nødt til å forlate klosteret. Ved Hans nåde, har vi beholdt troen som gav kraft til Hans nærvær, og vi har prøvd å holde i live vårt kall og oppgave, men på en annen måte og i en annen dimensjon. 

Alt det som har skjedd dette året har hjulpet oss til å komme i kontakt igjen med effekten av et liv i bønn og se dens betydning for klosterlivet. Siden kidnappingen av fader Jacques, 21. mai 2015, bestemte vi oss for å innføre en bønnetid til: middagsbønnen - til den daglige bønnerytmen. Etter at han ble satt fri, møtes vi daglig i kirken klokken 14.00 (tidspunktet for når vår bror ble kidnappet) for å be. Fordi antall besøkende har gått ned har vi kunnet pleie vårt avsondrede liv og tillatt oss selv til å vie mer tid til personlig bønn og mer deltagelse i fellesskapslivet.

Bistanden fra innbyggerne i Nebek har gitt oss anledninger til å besøke deres hjem etter at de i så mange år har besøkt oss. På denne måten lever vi ut vårt kall med en omvendt gjestfrihet. Hjelpen som vi har fått, og som vi takker Gud for, har åpenbart hvor mye tillit og hvor mye kjærlighet Den guddommelige forsørgeren har til oss. Han har skapt en plass for oss i hjertene til mange venner verden over. Hjelpen har kommet fra både kirkelige og sekulære organisasjoner. Deres konkrete bistand har gjort det mulig for oss å hjelpe våre folk i Nebek og Qaryatayn, og vi har prioritet de mest presserende behovene der. Men vi har ikke begrenset hjelpen til bare å gjelde dem, vi har forsøkt å hjelpe så mange fattige som mulig som Herren har sendt i vår vei, og på den måten fulgt undervisningen til vår Mester:

"Gi som gave det som dere fikk som gave." (Matt 10,8/2011 oversettelsen)

Vi har vært i stand til å hjelpe familier som har fått sine hjem ødelagt av krigen, og senere har vi hjulpet dem med å skaffe seg møbler. En av de viktigste prioriteringene har vært og fremdeles er å tilby en egnet måte til oppvarming. Kulden i 1300 meters høyde i Nebek-området er forferdelig om vinteren. Dette har gjort at fire unge par har fått giftet seg og har kunnet bosette seg i byen. 

Vi takker Gud for besøkene fra venner vi har hatt i klosteret fra tid til annen. Disse besøkene har oppmuntret oss til å fortsette å gi av oss selv til andre og gi mening til vår eksistens i denne villmarken. Vi drives mer og mer til å se etter måter og metoder for å legge til rette for at familier kan få bo i landet som ellers ville ha emigrert. 

Ved foten av fjellet har vi fått utvidet garasjen for å sikre bilene og traktoren vår. Vår enkle måte å drive jordbruk på fortsetter: vi dyrker grønnsaker og tar vare på oliventrærne som ble gitt oss dette året, og vi takker Gud, for en god avling.

(fortsettes)

Jazz

Jason Storbakken (bildet), amerikansk mennonitt, med norske aner, har skrevet noe på sin Facebook profil i dag som jeg fikk lyst til å dele med bloggens lesere. Storbakken er medstifter, sammen med kona Vonetta, av en kommunitet i Brooklyn, New York, kalt 'Radical Christian Living Fellowship' og leder også Bowery Mission, et kapell som også serverer mat til trengende.

Her er hva Jason Storbakken skriver, i min oversettelse:

'Jeg snakker ikke så mye om de personlige interaksjonene jeg har daglig på Bowery Mission, fordi, vel, de er ofte så personlige, men i dag føler jeg meg drevet til å dele noen fra en kort samtale jeg hadde i dag:

En venn som er hjemløs var helt oppslukt av å lese i Bibelen. Jeg spurte:

'Hva er det du leser?'

Han svarte: 'Bibelen'.

'Er det noe som taler til deg?'

Han svarte: 'Yeah. Jazz'.

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 1

Endelig kommer det nyheter fra Deir Mar Musa klosteret (bildet) i nærheten av byen Nebek, omlag 80 kilometer nord for Damaskus. Hver uke ber vi for dette klosteret og for fader Paolo Dall'Oglio når vi samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.                    

Vi følger utviklingen nøye, særlig etterat jeg møtte fader Paolo, noen uker før han ble kidnappet av IS i byen Raqqa 29.juli 2013. I bønnekapellet vårt henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. Det minner oss om å be for våre forfulgte trossøsken i Syria.

Brevet, i min oversettelse, du nå skal lese er ført i pennen av Jens Petzold, som leder en lignende monastisk kommunitet som Deir Mar Musa, i Suleimania i Irak:

Brev til vennene av den monastiske 
kommuniteten Deir Mar Musa,
påsken 2016

"Fra dypet roper jeg til deg, HERRE. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1-2/2011-oversettelsen)

La oss starte med denne bønnen, Herre, idet vi banker på Din dør, og vi trygler Deg om å hjelpe vårt folk og vårt land slik at vi kan komme gjennom denne mørke tunnelen, denne mørke og trange hatets korridor av dårlige hensikter som gjør våre hjerter harde og forurenser våre minner.

Vi ber Deg Herre om å gi oss et nytt hjerte, et nytt minne og et nytt liv slik at vi blir i stand til å overvinne våre begrensninger og våre svakheter og leve sammen i Din kjærlighet og på grunn av Din kjærlighet. Vi er slitne og det er krevende å bevege seg fremover på vår reise fordi smertene og lidelsene overgår vår evne til å holde ut. Vi trenger Din nåde som gir oss energi og styrke til å hjelpe andre til å leve og føle håpet.

Vi gjemmer oss ikke, kjære venner, det er ikke enkelt å være ansvarlige i tider som denne. Det er ikke lett å velge mellom det som er enkelt og de delikate tingene. Det vanskeligste av alt er å gi håp til mennesker i denne prøvelsens stund. Med Guds nåde er dette nøyaktig det vi alltid har forsøkt å gjøre, siden den syriske krisens begynnelse. Når vi ber for og med vårt folk, eller når vi arbeider eller vi bygger klosteret, forsøker vi å gi håp. Dette er vår måte å si at vi elsker livet, vi fortsetter å elske igjen og vi ønsker å bevege oss fremover til tross for alle vanskeligheter og all smerte.

Noen ganger er det vanskelig å snakke om Gud, spesielt i tider med djup sorg. På grunn av dette har vi følelsen av at Han er fraværende eller 'ikke i stand til' å stanse bølgen av ondskap i verden, og glemmer at Han respekterer vår frihet og ønsker å involvere oss i ansvaret for vår verden og for våre brødre og søstre. Kan vi egentlig forestille oss en tid uten Hans nærvær? Dette djupe ønsket om å ta del i våre liv og dele en relasjon med Ham, bestemte Han seg for å komme til oss. Fra unnfangelsens øyeblikk var 'Gud med oss' et faktum. Han er hele tiden med oss. Og vi forstår at vår rolle er å leve dette 'Gud med oss' - Immanuel - og hjelpe andre til å leve det. 

Vi kan gjøre dette når vi går inn i oss selv, og leve omvendelsens liv slik at Hans inkarnasjon blir fornyet i oss og i de rundt oss. Gjennom denne renoveringen sikrer vi at denne inkarnasjonen vil skje, at den blir realisert. Vi hjelper den fram og vedblir å hjelpe til Jesus er inkarnert igjen og igjen iblant oss. Ved dette blir Gud alltid hos oss, nærværende, slik Han lovet oss: Jeg er med dere inntil verdens ende.

Dette er hva vi hele tiden har forsøkt å gjøre de siste fem årene. Vi ønsker å elske på best mulig måte, i enkelhet med våre midler, fordi inkarnasjonen og påsken for oss handler om å vise solidaritet med de fattige og trengende. Faktisk, på grunn av sin inkarnasjon iblant oss, har Gud bestemt seg for å vise full solidaritet og støtte oss og elske oss alle mer og mer.

(fortsettes)

Billedtekst: Fader Paolo forretter gudstjeneste i Deir Mar Musa klosteret.