Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 1

Søndag var det ganske nøyaktig 200 år siden Anders Wiberg ble født. Han var luthersk prest, og skulle bli en av baptistpionerene i Sverge.

Jonas Melin, svensk baptist, pastor, bibellærer og pionerkonsulent i Svenska Alliansmission, har skrevet en artikkel om Wiberg. Med Melin's vennlige tillatelse har jeg oversatt den til norsk. Her er del en av to deler:

I går var det 200 år siden Anders Wiberg ble født. Det er verd vår oppmerksomhet. Han ble født 17. juli 1816, i byen Wi, utenfor Hudiksvall og han ble en av de mest betydningsfulle lederne innenfor den svenske baptismen. Her forteller jeg kortfattet hans livshistorie:

Når Anders var sju år døde hans far i forbindelse med et fylleslagsmål. Hans mor fikk dermed eneansvar for å ta vare på gården de eide. Sønnen fikk studere og ved 19 års alderen ble han skrevet inn ved Universitetet i Uppsala hvor han skulle studere teologi for å bli prest. Under oppveksten hadde han lyttet til mange vekkelsespredikanter og vært åndelig søkende, men under studiene i Uppsala kjølnet den åndelige interessen. I 1939 avbrøt han studiene og flyttet til Stockholm.

I Stockholm ble han kjent med den engelske metodistpredikanten George Scott og hørte mye på ham. Her opplevde han en åndelig oppvåkning og ble Scotts medarbeider. En annen av Scotts unge medarbeidere var C.O Rosenius, som senere skulle bli leder av EFS. I 1842 ble George Scott utvist fra Sverige på grunn av sin misjonsvirksomhet. I den forbindelse forlot også Wiberg Stockholm og gjenopptok sine prestestudier i Uppsala.

Anders Wiberg ble presteviet i juni 1843 og fikk sin første prestetjeneste i hjemtraktene utenfor Hudiksvall. Der var han en virkelig vekkelsesprest som arbeidet flittig og førte mange til en levende tro på Kristus. Han hadde ulike prestetjenester frem til 1849 da han ba om å få en pause. Hans samvittighet forbød ham nemlig å dele ut nattverden til mennesker som ikke levde i troen på Kristus. Under sitt opphold i tjenesten som prest var han i virksomhet som predikant for de såkalte norrlänska separatistene. Han ble stadig mer tvilende til statskirken og våren 1851 tok han avskjed med sitt presteembete. 

I forbindelse med et besøk i Stockholm støtte han på baptistiske meninger, men han var overbevist i sitt syn på barnedåpen. Han begynte å studere dåpsspørsmålet for å gi ut en bok hvor han ville forsvare barnedåpen, men så hendte det noe som skulle endre hele hans livsretning. Wiberg fikk følge med en venn til Hamburg som tolk. Der besøkte de baptistmenigheten og samtalte med pastorene Oncken og Köbner. De diskuterte dåpen og Wiberg forsvarte ivrig barnedåpen. Han ble likevel svært tiltalt av menighetens liv og så det slik at han for første gang hadde møtt en menighet som levde etter det nytestamentlige mønster. På hjemreisen studerte han noen hefter om dåpen han hadde fått i Hamburg. Der fant han noen nye synspunkter som rokket ved hans overbevisning og han begynte å studere dåpspørsmålet med ny iver og kom etterhvert frem til en baptistisk overbevisning. Han forteller om dette selv i et brev:

"Før jeg tok dette avgjørende steget, hadde jeg i selskap med en broder besøk Hamburg for å tjene som tolk. Der ble jeg bekjent med baptistmenighetene og med brødrene Oncken og Köbner, med hvilke jeg som ortodoks lutheraner samtalte om dåpen. Da jeg forlot Hamburg, fikk jeg av Köbner noen traktater om dåpen, og de tyske baptistenes trosbekjennelse, og da jeg på hjemreisen leste disse og Pengillys avhandling om dåpen, fikk jeg noen tanker om dåpen som jeg ikke hadde hatt tidligere. Etter at jeg kom hjem til Stockholm studerte jeg Hintons History of Baptism, som De hadde lagt igjen her, og nå er jeg fullt overbevist om at barnedåpen ikke har noen grunn i Bibelen." (Brev til F.O Nilsson, mars 1852. Fra boken: Sanningen är odödlig av Erland Wendel-Hansen, Wetserbergs 1962).

(fortsettes)