Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Åndelig mot

"Mot er forbundet med å ta risiko. Å hoppe på en motorsykkel i Grand Canyon, ta seg over Niagara Falls i en tønne, eller krysse havet i en robåt, kalles modige handlinger fordi folk risikerer livet ved å gjøre disse tingene.

Men ingen av disse dristige handlingene kommer fra sentrum av vårt vesen. De kommer alle fra ønsket om å teste våre grenser og bli berømte og populære.

Åndelig mot er noe helt annet. Det følger de djupeste ønskene i våre hjerter med risiko for å miste berømmelse og popularitet. Det spør oss om viljen til å miste våre liv for å få evig liv.

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.

Den besværlige enheten

Guds menighet er en fargerik forsamling. Det er en stor glede å bli bedre kjent med bredden og variasjonene i gudstjenesteformer og trosuttrykk, og Guds mange barn. En dag skal vi være sammen for evig.

Men det er mye som er besværlig og enkelte ting kan være sårende. Splittelsen i Kristi kropp er og blir en skandale.

En har humoristisk omskrevet Ronald Fangens kjente salme: Gud menighet er jordens største under, til: Guds menighet er jordens største plunder. Men det er sant også. Splittelsen gir seg uttrykk i ting som kan oppleves direkte sårende - som at vi ikke anerkjenner hverandre som kristne. Dette får praktiske uttrykk. Og da ikke bare ved nattverdbordet, hvor splittelsen kanskje får det mest smertefulle uttrykk, når vi ikke kan dele brød og vin med hverandre. For en tid tilbake ble jeg overrasket når en katolsk prest fortalte meg at han ikke kunne ta imot et skriftemål fra en protestant. Han kunne ikke gi absolusjon - altså syndernes forlatelse - til en som ikke var en del av Den romersk-katolske kirke. Nå hadde ikke jeg tenkt å skrifte likevel denne gangen, men det var en smertefull opplevelse å kjenne på denne avvisningen. Slik jeg følte det opplevde jeg ikke at den katolske presten anså meg å være en kristen. Selv ville jeg ikke hatt noe problem med å lytte til en katolikk som ville skrifte og tilsi ham eller henne syndernes nådige tilgivelse. Men så langt jeg forsto den katolske presten kan en katolikk ikke oppsøke en protestantisk pastor for å skrifte.

For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket på en samling for pinsevenner. Årsaken skal visstnok være at jeg var "for katolsk", og at de ville bare ha pinsevenner på sin samling. Da passet det ikke med en baptist. Men i andre pinsevenn-samlinger er jeg velkommen.

Så det er besværlig å forsøke å bygge relasjoner med en del av den kristne familien.

Derfor har jeg ingen tro på den organiserte enheten. Det har jeg aldri hatt. Jeg har ingen tro på en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slu kompromisser, men en enhet som har sin grunn i forsoningen som skjer i Kristus. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten - en kjærlighet som uttrykkes i lengselen etter Gud og i lengselen etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær - ikke bare hverandres.

Under tårer ber vi om enhet, og på den måten ber vi om Kristus. I Ham bindes alt sammen. Og enheten må søkes i Ånden. Ikke i bokstavene.

Det er mange som har det vondt i dag. De ser en kirke som mer og mer gir opp det kirken alltid har stått for, og tilpasser seg tidsånden. Det ene kirkesamfunnet etter det andre endrer nå sitt syn på ekteskapet for å kunne legge til rette for å vie samkjønnede. Jeg har sagt det mange ganger, og mange med meg, at når de som ivrig har arbeidet for endring av ekteskapet i Den norske kirke, er ferdig med jobben, så frikirkene for tur. Og nå begynner det å skje i pinsebevegelsen. Dagen hadde et oppslag om det denne uken.

Så hvor skal de Bibeltroende gjøre av seg i årene fremover? Alle de som ikke kan leve med to "likeverdige syn" på ekteskapet? Hva gjør vi når menighetene rakner?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Personlig tror jeg vi vil se fremveksten av kommuniteter og fellesskap i årene fremover, som søker til kildene, som ber og som lever i bønnens rytme og lesningen av Bibelen, og søker Guds ansikt. Derfra tror jeg en sårt tiltrengt fornyelse av kirken vil komme. Slik har det nemlig vært opp gjennom hele kirkens historie.

Rekordhøye dåpstall også i Equmeniakyrkan

I går kunne jeg fortelle om de rekordhøye dåpstallene i den svenske pinsebevegelsen. I dag kan jeg fortelle at det er ikke bare pinsevenner som opplever en dåpshøytid. Det skjer også i Equmeniakyrkan - sammenslåingen av Metodistkyrkan, Svenska Baptistkyrkan og Svenska Missionskyrkan. Denne kirkesamfunnet praktiserer både barnedåp og troende dåp, men trenden med flere barnevelsignelser enn barnedåp fortsatte i 2016.

240 barn ble døpt, mens 361 ble barnevelsignet. Antall dåp av troende økte kraftig i 2016 - fra 362 til 561. Også i dette kirkesamfunnet er det mange ikke-svensker som lar seg døpe på sin bekjennelse etter at de er kommet til tro.

Betlehemskyrkan i Sundsvall topper statestikken. Tallene er offentliggjort i den svenske avisen Sändaren, som er organ for Equmeniakyrkan. Jeg har ikke funnet noen tall for Evangeliska Frikyrkan, som er en sammenslutning av Örebromissionen, Helgelsesförbundet og Fribaptistsamfundet.

Rekordhøye dåpstall i Sverige

Svensk pinsebevegelse kan notere seg for de høyeste dåpstallene på 30 år. I alt 2340 personer lot seg døpe på sin bekjennelse av Jesus Kristus som sin Frelser og Herre i 2016. Sammenligner vi med 2015 så er økningen på 32 prosent.

Tallene er gledelige i seg selv, men det er også interessant å merke seg at det har vært en økning i antall troende døpte de siste seks årene etter en periode med nedgang. Vi må helt tilbake til 1987 for å finne lignende høye dåpstall som 2016.

Mange av de døpte har ikke-svensk bakgrunn.

En av pinsemenighetene som har forrettet dåp mange ganger i 2016 er Smyrnaförsamlingen i Göteborg. De døpte 229 personer i 2016. Menighetens pastor, Urban Ringbäck sier til svenske Dagen at de må helt tilbake til 1950-tallet for å finne lignende dåpstall.

Pinsebevegelsen i Sverige har 84.500 døpte medlemmer, og 440 forsamlinger.

Bederen som ble kardinal

"Herre, jag gir dig denna dag, hjälp mig att göra något vackert av den."

Slik starter Anders Arborelius hver eneste skapte dag. I stillhet, adskilthet og bønn.

"Jeg forsøker bevisst å leve dagen i Guds nærvær, til Guds ære."'

I dag utnevnes han til kardinal, og det skrives kirkehistorie i Norden. Noen kardinal har Norden ikke hatt, før nå. 68 åringen, som opprinnelig er født i Sveits av svenske foreldre, blir dermed en av de betrodde menn rundt pave Frans. Men Anders Arborelius, som ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998, er først og fremst karmelittmunk, og dermed en beder.

I et stort intervju med Vårt Land lørdag snakker han åpent om sine indre sår. De sår han pådro seg når foreldrene skilte lag, mens han var bare en liten gutt:

"I og med at foreldrene mine ble skilt da jeg var ganske liten , så opplevde jeg ikke en opprivende skilsmisse. Men jeg savnet en far i barndommen, og ja, da blir man kanskje også en mer følsom person. Som barn var jeg ganske blyg og tilbaketrukket. Og slik er jeg nok fortsatt, men det er litt merkelig. For jeg har aldri vært blyg når jeg skal preke. Jeg bruker å se på det som en slags nåde. At selv vanskelighetene med Guds hjelp, kan bli til hjelp. Kanskje blir man ikke like dominerende som de mer selvsikre - og man kan forstå andre som kjenner seg litt bortgjemte."

Og det er dette med hans syn på svakhet og lidelse, jeg biter meg merke i. Våre katolske venner har et syn for svakhetens teologi som vi protestanter har mye å lære av. Hos enkelte av oss går jo alt til seier - vel og merke når vi er sunne og friske!

I det flotte intervjuet med biskop Arborelius i lørdagens Vårt Land, forøvrig skrevet av Heidi Marie Lindeklev, sier han:

"I lys av Jesu lidelse, får også våre sår en betydning. Da blir sårene våre, enten de er fysiske, åndelige, eller emosjonelle, ikke bare noe man lider av, men som man kan se som en delaktighet i Kristi lidelser for verdens frelse. Vi er med ham på korset, og han er med oss. Vi blir aldri overgitt til våre egne sår og problemer."

Det er noe å ta med seg!

Selv har jeg stor glede av å lese hans bok: "Att gunga gungbräda med Gud". Liten i størrelse, men du verden for djup fra et menneske som har bedt seg gjennom Skriften. Der skriver han blant annet:

"Det är just vår litenhet och svaghet, vår bräclighet och ubeständighet som Gud är interesserad av. Vi får komma till Gud precis sådana vi är. Mitt i vår svaghet kan vi ta emot hans helighetoch förvandlas av den. Om vi litar på Gudoch ger honnom utrymme, alt utrymme, kan han också göra stora ting med oss." (Anders Arborelius: Att gunga gungbräda med Gud. Tankar ur tystnaden. Cordia 2001, side 64)

Døperen Johannes og dagens profeter, del 5

Kvinnene hadde betrodde tjenester i den første menighet. De kunne være menighetstjenerinner eller diakoner, og de kunne være profetinner. Et eksempel på førstnevnte er Føbe. Om henne leser vi i Rom 16,1-2: "Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg."

Den andre tjenesten som omtales handler om det profetiske. Både i Den nye og Den gamle pakt omtales profetinner. I Den gamle pakt omtales søsteren til Moses og Aron, Mirjam, som profetinne: "Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans." (2.Mos 15,20). Det samme gjør Debora, som vi leser om i Dommerboken: "Og Debora, en profetinnne, Lappidots kone, dømte Israel på denne tiden." (Dom 4,4). I 2.Kongebok stifter vi bekjentskap med profetinnen Hulda. Du kan lese om henne i 2.Kong 22,14-20. Nehemja forteller om en profetinne ved navn Noadja, "og de andre profetene som prøvde å skremme meg", jfr Neh 6,14. Kona til Jesaja var profetinne, jfr Jes 8,3.

I Det nye testamente stifter vi bekjentskap med Anna, Fanuels datter, som var profetinne. Det som kjennetegnet profetinnen Anna var dette:

Hun "tjente Gud i faste og bønn dag og natt", jfr Luk 2,36-38.

Dette er altså et karakteristisk trekk ved den som er profet eller profetinne: En dedikasjon, en hengivelse til et disiplinert liv i bønn og faste. Anna var utholdende. Over år. En prøve på om man virkelig har et kall til en tjeneste som profet viser seg om man lever i bønn. Som jeg allerede har skrevet: Alle profeter er forbedere, men en forbeder behøver ikke nødvendigvis være en profet.

Den andre gangen Det nye testamente nevner profetinner er i Apg 21, hvor vi kan lese om evangelisten Filip og hans døtre:

"Han (altså Filip) hadde fire ugifte døtre, som hadde profetisk gave." (v.8-9)

Jeg tror ikke det er noen forskjell på en mannlig profet eller en kvinnelig. Det er samme kall og samme tjeneste. Men det er viktig å merke seg at om man har et kall som profet, betyr ikke det nødvendigvis at man har en lærertjeneste. Det ser man spesielt klart når kvinner kalles til tjeneste som profet. I urkirken kunne ikke en kvinne opptre som lærer:

"Jeg tillater ikke at en kvinne opptrer som lærer  ..." (1.Tim 2,12)

Når apostelen Paulus omtaler nådegavene i sitt første brev til menigheten i Korint kommer han også inn på dette, og det er spesielt interessant at han setter det som har med den profetiske tjenesten i sammenheng med tjenesten som lærer:

"Hvis noen mener at han er en profet eller åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

Les for sammenhengens skyld 1.Kor 14,31-37.

Konklusjonen ut fra Det nye testamente er at både menn og kvinner kan kalles til tjenesten eller embetet som profet, men at en kvinnelig profet ikke kan opptre som lærer. Det profetiske kallet beskrives også hos profeten Joel, og den gjengis av apostelen Peter i hans pinsepreken:

"Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord ..." (Apg 2,17-18)

(fortsettes)

Billedtekst: De fire ugifte døtrene til evangelisten Filip, som var profetinner.

En morgenbønn

"Jeg står opp i dag med nærværet til Den Hellige Ene, omfavnet av kjærligheten, i håpet om å bli fornyet, i gleden av å tilhøre det store Jeg Er. 

Jeg står opp i dag i Skaperens liv, i bildet av Den Evige, til Ham som planter hager, og bærer byrder. 

Verdens åndepust, jeg står opp i dag, som barn av Den trofaste, min sjels elsker, Fornyelsens Ånd. 

Alle velsignelsers og sannhetens gode Giver, Deg tilkommer all tilbedelse. 

Jeg velger å leve i dag i navnet til Den omsorgsfulle.
Må medfølelse fylle mitt hjerte,
takknemlighet mine tanker,
generøsitet mine handlinger,
må rettferdighet bli min lidenskap.

Jeg velger å leve i dag,
i lyset av Kristus.

- Christine Sine.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst. Fra den hellige øya Iona.

Evangeliske kristne i Frankrike uroet over Emmanuel Macron

Frankrike har fått ny president. Det uroer mange evangeliske kristne i landet. De er bekymret for den nye presidentens store tillit til materialismen, at han ikke helt forstår den trussel islamismen representerer, og at han er liberal i spørsmålet om familien. Men de vil gi ham en sjanse.

Den svenske avisen Världen i dag har intervjuet, Paul Appere, som er pastor for en baptistmenighet i Paris.

Han er ganske sikker på at president Emmanuel Macron (bildet) ikke vil begrense den religiøse friheten til evangeliske kristne i Frankrike, men han gir samtidig uttrykk for den bekymring mange evangeliske kristne har i landet for den økende islamiseringen de ser i Frankrike. Evangeliske kristne synes den nye presidenten tar for lett på den trussel visse islamister utgjør mot landets lov og ordning.

Men det er ikke bare dette som uroer evangeliske kristne i Frankrike. Det er like mye presidentens filosofi og etikk. Macron er en ivrig talsmann for "et flytende samfunn". Det vil si at Macron ønsker et helt nytt samfunn der menn og kvinner tar et oppgjør med sine røtter - uansett om de er familiære, religiøse, sosiale eller kulturelle. Målet er at alle skal være frie til å bevege som hvor som helst og når som helst. Det som gjelder er det frie markedet. Grenser er til for å flyttes.

Et eksempel på dette er en svært liberalt syn på familien. Han er utydelig i spørsmålet om surrogati, og er samtidig en ivrig talsmann for at lesbiske kvinner skal få muligheten til å bli mødre på kunstig vis.

Du kan lese intervjuet med pastor Paul Appere her:

http://www.varldenidag.se/nyheter/darfor-oroas-frankrikes-kristna-over-macron/Bbbqfs!zjOdEpL6pIJ4v8AM@Lyhnw/

Foto: Wikipedia.no

Døperen Johannes og dagens profeter, del 4

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som forteller meg om ledere som ikke anerkjenner deres "profetiske tjeneste". De føler seg avvist. Det er ingen tvil om at dette oppleves smertefullt og frustrerende.

De fleste av disse kan fortelle om at de enten har fått et profetisk ord eller så har de hatt en opplevelse hvor Gud har kalt dem til en profetisk tjeneste. Og så tar de dette som en slags godkjennelse til å opptre i en rolle som profet, enten i den menigheten de tilhører eller om de kjenner seg avvist der, i en bønnegruppe.

Men det er ikke slik det fungerer. Man blir ikke profet over natten. Man må vokse inn og modnes i det profetiske kallet, og det er ikke en selv som utnevner seg selv til profet. Har man et genuint profetisk kall gjenkjennes det av andre.

Å tre inn i en tjeneste som dette er en prosess. En modningstid. Selv Jesus "gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker." (Luk 2,52) Slik er det med alle som Gud kaller inn i den profetiske tjenesten. Enkelte avviser en slik modningstid. Er vi større enn Jesus?

Et annet eksempel er David. Profeten Samuel får som kjent Guds kall til å salve en konge etter kong Saul, som Gud har forkastet. Vi kan lese om dette i 1.Sam 16,10-11 og v.12-13.

Ikke bare ble David salvet til konge, men vers 14 forteller oss at fra det øyeblikket vek Guds Ånd fra Saul. Da ville vel de fleste tenke at nå var David konge fra den dagen av. Faktisk gikk det hele 14 år før så var tilfelle. I mellomtiden levde Israel med en konge som var gal, inntil han døde i kamp. Flere ganger kunne David ha drept ham, men Davids tid var ikke kommet ennå. Selv om Guds Ånd hadde veket fra kong Saul, var han fremdeles Israels rettmessige konge. Og David respektere det.

Vi, som tilhører Den nye pakt, er også underlagt en autoritet, som vi er kalt til å lyde.

"Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke en øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin lønn." (Rom 13,1-2)

Problemet med enkelte "moderne" profeter er at om de blir avvist, så gjør de opprør. De er ikke villige til å vente og modnes, men vil inn i tjenesten med det samme. Resultatet er at de blir såret og skuffet og trekker seg ut av menigheten, og begynner å operere på utsiden av menigheten. Resultatet er at de ofte tiltrekker seg andre sårede mennesker.

Vi må ikke glemme at David ble salvet til konge tre ganger. En gang av Gud (gjennom Samuel) og to ganger av mennesker. Dette er det viktig å få med seg. Det kan være at Gud har kalt deg til å bli profet, men inntil de som er ledere i din sammenheng anerkjenner denne gaven hos deg, så er du bare profet for deg selv. Til du kommer dit at andre ser ditt kall og anerkjenner dette kallet så er det en modnings- og treningstid. Hvor lang tid det tar vet alene Gud. En av de tingene en profet må lære seg å utholde er lidelse. Da må man trenes i lidelsens skole. Det er en vanskelig skole. Er du villig til å gå den skolen?

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 7

Amish-gutter fisker langs Macot Mill, som ligger like i nærheten av det som en gang var gården til Christian Newcomer, i Leacook Township, Lancaster County.

Etter dette, når jeg deltok i gudstjenester, følte jeg en indre trang til å dele med de ulike forsamlingene det jeg hadde opplevd. Men fordi jeg følte meg uskikket til oppgaven, trakk jeg meg tilbake og holdt meg på avstand. Jeg var vel ansett av mine naboer, og de fleste ønsket meg godt. Ofte syntes jeg synd på dem, og jeg gråt. Jeg følte meg drevet til å snakke med dem om frelsen og hva de måtte gjøre for å bli frelst.

Jeg kjente meg ofte forkastet fordi jeg forsømte meg når det gjaldt å dele evangeliet med dem.

'Se, jeg har gitt deg kunnskap om din synd og din elendighet. Jeg har vist nåde og barmhjertighet mot deg, og hvis du forsømmer å advare dine medmennesker og anbefaler dem frelsen som finnes i Jesus Kristus, så kan miste det som skjedde med deg for evig.'

Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde vært lydig mot Guds kall, ville jeg ha vært spart for den elendighet jeg ble kastet uti. Men det å være forkynner var et for høyt kall for meg, jeg kjente på min egen svakhet og uvitenhet, så jeg kunne ikke overtales til å tale offentlig, selv om mange av vennene mine oppfordret meg til å gjøre det.

Slik fortsatte jeg å motsette meg kallet, lik Jona. Jeg søkte sikkerhet ved å selge gården min, og kom meg vekk fra naboene mine, og flyttet til Maryland.

(fortsettes)

Dette er syvende del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai, femte del lørdag 3. juni og sjette del lørdag 24.juni.

Myndighetene på Sri Lanka deltar aktivt i forfølgelsen av kristne

En ny rapport avslører detaljerte opplysninger om forfølgelsen av kristne på Sri Lanka. I følge denne rapporten har representanter for myndighetene og offisielle institusjoner spilt en aktiv rolle i å støtte forfølgelsen av kristne og andre minoriteter på Sri Lanka de siste 20 årene.

Rapporten viser også at kristne på Sri Lanka gjennomsnittlig er blitt utsatt for angrep minst en gang i uken de siste 20 årene.

Det er en tenketank med base i hovedstaden som har offentliggjort rapporten. Verite Research har undersøkt 972 saker som handler om diskriminering av kristne. Trakasseringen og forfølgelsen av kristne på Sri Lanka har pågått og pågår uavhengig av hvem som sitter i offisielle stillinger og hvem som styrer landet. Rapporten avdekker også at lokale myndigheter implementerte tiltak mot kirker uten at de hadde legal rett til å gjøre det.

La oss be for våre trossøsken på Sri Lanka.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 3

Vi var innom profeten Agabus i går. To ganger nevnes han i Apostlenes gjerninger. Agabus hører med blant profetene i urkirken. Han tilhørte sannsynligvis forsamlingen i Jerusalem. Vi leser nemlig i Apg 11 at det "kom noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem." (v.26) Og i neste verset leser vi at "en av dem, som het Agabus..."

Her ser vi noe viktig: profeter i den nye pakt tilhører en lokal forsamling. Når du møter noen av dagens selverklærte profeter, så kjennetegnes de ofte ved at de ikke tilhører noen menighet i det hele tatt, men opererer utenfor den. Ofte er dette skadeskutte mennesker som projiserer sine egne sår og skuffelser på andre. Man merker det når de skal bære frem sitt budskap, så er det ofte anklagende. Sårede mennesker kan dras mot profettjenesten fordi den kan hjelpe dem til å eksponere dem selv og gjøre dem interessante i andres øyne.

Nytestamentlige profeter utdannes også i stillheten og ødemarken, men de er også knyttet til en lokal forsamling, hvor andre ser deres liv og de blir ansvarliggjort. Det er få som trenger ydmykhetens gave som profetene, og det er et tegn på manglende ydmykhet og sunnhet om de velger å stå utenfor menighetsfellesskapet.

Apg 21 er interessant av mange grunner når det gjelder tjenesten som profet. For det er ingen automatikk i at man er en profet fordi man profeterer. I Apg 21 ser vi både den profetiske nådegaven og den profetiske tjenesten eller profet-embetet.

I begynnelsen av kapitlet kan vi lese om Paulus og hans apostoliske team som kommer til Tyrus:

"Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem." (v.4)

Hva er dette? Dette er gaven til å profetere. Dette er ikke det samme som profet-embetet. Dette var "vanlige" disipler som profeterte. Vi oppfordres alle til å søke nådegavene med iver, "særlig å tale profetisk." (1.Kor 14,1). Samtidig sier Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29) Underforstått, nei alle er ikke det. Så slår apostelen fast: "For dere kan alle tale profetisk..." (1.Kor 14,29)

Men det skal mer til enn å profetere for å bli profet! Profet-embetet er en av fem gaver Jesus har gitt sin menighet.

I Apg 21 stifter vi altså både bekjentskap med den profetiske nådegaven og det profetiske embetet. I vers 10 leser vi om "en profet ved navn Agabus."

Både de disiplene som bar frem et profetisk budskap og profeten Agabus bærer frem samme advarsel til Paulus: Han vil få problemer om han drar opp til Jerusalem. Men profeten gjør noe mer: han utfører en profetisk handling. Han tar beltet til Paulus og binder hendene og føttene sine med det, og sier: "Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (v11)

Det paradoksale er at apostelen Paulus lar være å lytte til de profetiske advarslene han får. Betyr det at han neglisjerer dem? Nei, overhodet ikke. Men det er noe som er overordnet for Paulus: Han er villig til å lide for Jesus!

"Jeg er beredt, ikke bare å bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld." (v13)

I og med at han fikk med seg disse profetiske advarslene, som viste seg å stemme, var han forberedt på det som skulle skje.

Legg merke til noe viktig: Disiplene profeterte at Paulus ikke måtte dra opp til Jerusalem. Profeten Agabus gjorde ikke det. Han fortalte bare det som ville skje når Paulus kom til Jerusalem. Her ser vi forskjellen på nivået på det profetiske som bæres fram. Som jeg skrev tidligere vil det alltid være et visst menneskelig element i det profetiske. En profet som Agabus var moden og hans budskap har en større tyngde, fordi han er en profet.

(fortsettelse)

Enkene fra El-Arish får hjelp

Enkene ra El-Arish får nå hjelp.

Tidlig i år erklærte IS-relaterte grupper i Egypt at de ville utrydde landets kristne minoritet. Kristne i Egypt ble over natten den islamistiske terrorgruppens fremste mål - og helvete brøt bokstavelig løs. Maskerte menn startet en serie med voldelige angrep på kopterne. En rekke kristne familier ble rammet. Åtte kristne menn fra El-Arish (se kartet) ble brutalt drept.

Terroren drev mange vekk fra deres hjem i El-Arish. Enkelte flyktet til Port Said. Mange av disse strever med å overleve. De har mistet alt. Ikke bare sine hjem, men også sitt arbeid, og har lite å leve av. Enkene etter disse drepte mennene er spesielt sårbare fordi de ikke lenger har noen som sørger for dem og beskytter dem.

Nå har International Christian Concern klart å lokalisere tre av disse enkene: Zia, Abia og Hanem. De har lyttet til de grufulle historiene til disse kvinnene, og de har forsøkt å hjelpe dem så godt de kan.

30. januar ble en kristen kjøpmann ved navn Bahir skutt ned å drept mens han var ute for å handle sammen med sin kone. Kona, Zia, ble vitne til drapet. Ekteparet har to små barn, og Zia ventet sitt tredje da ektemannen ble drept. De har nå flyttet inn hos foreldrene til Zia.

Tidlig om morgenen den 16.februar, solgte en kristen kjøpmann, Kadeem, og hans kone, Abia, sandaler på markedet i El-Arish. Plutselig dukket to maskerte menn opp, og drepte Kadeem rett foran øynene på Abia. Ekteparet har seks barn, og etter drapet på ektemannen, har Abia og barna flyttet hjem til ektemannens familie. Abia har senere klart å flytte til en leilighet sammen med barna.

Natt til 23. februar, spiste Sayyid, en kristen rørlegger, sammen med familien sin da to maskerte menn brøt seg inn i deres hjem. De skjøt ektemannen i hodet, rett foran øynene på hans kone, og senere brant de ned hans hjem. Haneem, Sayyid, sitter nå igjen med ansvaret for fem barn, og har ingen muligheter for å klare seg selv.

Nå får de hjelp via International Christian Concern. Det kan være med noe så enkelt som sengeklær, eller det kan handle om mat, medisiner og annet.

La oss huske disse enkene i våre forbønner.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 2

Døperen Johannes og seeren Johannes, den siste slik en kunstner forestiller seg ham, er begge unike profetskikkelser. Unike, blant annet i den forstand at deres budskap er en del av Den Hellige Skrift. Ingen profet gitt til den nytestamentlige forsamlingen kommer i nærheten av de profeter som nevnes i Det nye testamente.

Selv om begge profeter bærer frem budskap er det bare en av disse profetgruppene som har båret frem ufeilbarlige profetiske budskap, og det er de som er nevnt i Den Hellige Skrift som de profetene Herren satte sitt stempel på. Alle andre profetiske budskap vil ha et menneskelig element i seg, og vil alltid måtte prøves.

Menigheten i Antiokia omtales som et samlingssted for både profeter og lærere:

"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ..." (Apgj 13,1)

Så navngis fem av dem. To av dem hadde en apostolisk tjeneste også. Også andre steder i Apostlenes gjerninger omtales profeter. Vi leser om Judas og Silas, og det som fortelles om dem forteller oss også noe om den nytestamentlige profettjenesten:

"Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (Apg 15,32)

Oppmuntring og å sette mot i andre kristne er altså en del av den profetiske tjenesten gitt til den nytestamentlige forsamlingen. Vi leser videre i Apg 15 at når de andre brødrene forlot Jerusalem, ble Silas igjen, v.34. Denne Silas, får vi vite, var en av de "ledende menn blant brødrene", i Jerusalem, v.22. Så selv om det allerede fantes profeter i menigheten i Antiokia, var de åpne for å ta imot flere. Menigheten i Antiokia var da også en misjonsbase, så det er naturlig å tenke seg at det ikke bare var Paulus og Barnabas som ble sendt ut herfra. De apostoliske teamene som ble sendt ut på tjenesteoppdrag hadde helt sikkert med seg profeter, som tjenestegjorde sammen med dem. Jeg antar dette ut fra ordene i Ef 2,20:

"... bygd opp på apostlers og profeters grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."

En annen profet som nevnes i Apostlenes gjerninger er Agabus. Han omtales to steder:

"I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød ville komme over hele jorden. Den kom da også under Klaudius ..." (Apg 11,27-28)

Vi merker oss at Lukas ikke bare nevner Agabus, men at det var "profeter" - i flertall - og at de kom fra modermenigheten i Jerusalem. Så det var ikke bare i Antiokia det fantes profeter, men også i menigheten i Jerusalem. Her ser vi også en annen side ved profettjenesten i den nytestamentlige menigheten: den er en vektertjeneste. En profet er en som frembringer profetiske budskap om fremtiden.

Andre gangen profeten Agabus nevnes er i Apg 21,10 flg Der leser vi at Agabus holder til i Judea og er en slags omreisende profet. I dette tilfellet utfører han en profetisk handling samtidig som han profeterer over apostelen Paulus og forteller ham hva som vil komme til å skje med hans liv og tjeneste.

Vi skal se litt nærmere på dette i neste del.

(fortsettes)

Døperen Johannes og dagens profeter, del 1

I dag, på St.Hans-dagen, feirer vi minnet om døperen. Det er det mange gode grunner for. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetskikkelsene. Hans like finnes ikke - verken da eller nå.

Men jeg tror at Gud har gitt sin kirke profeter. Også i den nye pakt finnes det et profet-embete. Apostelen Paulus nevner profetene sammen med de øvrige tjenestegaver Gud har gitt menigheten:

"Han er det som ga noen til ... profeter..." (Ef 4,11)

"Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Jeg kjenner noen av disse profetene, og noen som innbiller både seg selv og andre at de er det.

Døperen Johannes ble formet i ødemarken. Under en stjernestrødd himmelhvelving alene med Gud. I bønn, i forsakelse. Og stod frem når tiden var inne. Som både forløper og veirydder. Slik også de virkelige profetene i dag. De har ikke trykt tittelen "profet" på visitkortet sitt, og skryter heller ikke med å fortelle andre at de er Herrens profeter. De er heller tilbakeholdne og står ikke frem med noe budskap fra Herren før de har hørt fra Ham. De deler heller ikke ut profetier på bestilling til hver og en som kommer på deres møter.

Men de kan både formane og oppmuntre og tale direkte inn i menneskers liv.

Men de kjennetegnes av at de lever i bønn, i forsakelse og tro. Av og til misforstått. Snakket negativt om. De kjennetegnes av at de er stadig i berøring med ilden, den hellige ild. Av en røst som ofte må rope, fordi menigheten sover. De vekker noen. Men ikke de som vil sove.

De kommer og går. Bærer frem det de har fått i stillheten og i bønnen. For så å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. De er ofte ensomme.

Når Gud kaller en profet starter en foredlings- og renselsesprosess. Gud beskjærer et slikt menneske og utvikler deres karakter. Og profeten må først respondere til det Gud holder på med i deres liv, før de kan gi Guds ord videre til andre. Mange ganger vil et slikt menneske føle at det befinner seg i ildovnen.

"Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene er Herren." (Ord 17,3)

En profet blir kalt av Gud, ikke av mennesker, og er derfor ikke mennesker til lags. Om han eller hun ønsker å være mennesker til lags, kan de ikke være Guds stemme.

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 6

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

Samtaler og fellesskap før gudstjenesten i Groffdale. Også i vår tid møtes tre forsamlinger her. To tilhørende Old Order og en tilhørende Lancaster Mennonite.

Mine kjære lesere, og spesielt dere som er nye i troen på Kristus, tillat meg på en forsiktig måte å be dere være forsiktige med hvordan du går inn på din motstanders territorium. Ikke vær redd for å bekjenne din Herre og Mester til enhver tid, når det er nødvendig. La hele verden få vite at du står på Herrens side. Bestem deg for å være Hans ydmyke etterfølger, men unngå å ta del i unødvendige religiøse konflikter med de ugudelige eller med slike som ikke gleder seg over det indre liv og kraft. Når du gjør det kan du bli lokket ut i en kamp hvor du skal bevise hvor mye du kan, og du kan komme til å tenke høyere tanker om deg selv enn det du burde. Hvis du stoler på din egen visdom, kan du bli såret i kampen og det kan bli skadelig for din sjelefred, og uten den helbredende kraften til sjelens lege, kan dine sår være dødelige.

Dette var i noen grad tilfelle for meg. Etter dette besøket hos denne pastoren, ble jeg overveldet av et mørke, men takket være Gud varte det ikke så lenge. Jeg ropte på min Forløser, og de mørke skyene ble ganske snart drevet vekk. Guds velsignelse hvilte over meg på nytt. Min åndelige styrke ble fornyet, og ved Guds nåde ble jeg fornyet og var i stand til å glede meg på nytt.

Jeg ønsket nå å besøke min venn på nytt for å forklare mine synspunkter og opplevelser, i håp om å tydeligere meg mer enn det jeg hadde gjort første gang, men jeg var redd han ville bli fornærmet av min iver. Derfor bestemte jeg meg for å skrive til ham og forklare tydelig mine synspunkter, at kvinnens ætt må knuse slangens hode. Det vil si: Ved Jesu Kristi kraft må syndens herredømme overvinnes, ødelagt og helt utryddet fra hjertet.

Før jeg satte denne planen ut i livet fikk jeg høre at min venn, predikanten, hadde en alvorlig sykdom, og fordi jeg ikke trodde han var helt fornøyd eller forsonet, gjorde jeg meg øyeblikkelig klar for å besøke ham. Han lå til sengs når jeg kom. Jeg var ganske sjenert og følte meg ikke fri til å starte noen diskusjon. Etter en stund trakk familien seg tilbake og vi to var alene. Da reiste han seg så han ble sittende i sengen, grep begge hendene mine og sa:

'Vet du, Christian, og husker du samtalen og tvisten vi hadde, da vi sist var sammen? Spesielt når det gjelder kvinnens ætt og slangen?'

'Ja', svarte jeg.

'Siden den gangen, fortsatte han, 'har en overbevisning grepet mitt hjerte, som ved et lynglimt, at påstanden din er rett. Kvinnens ætt må ødelegge slangen i meg, i mitt hjerte.

'Og, ja, Christian,' la han til: 'jeg tror også at synden i mitt hjerte må bli ødelagt, om jeg skal bli frelst.'

Å, som jeg gledet meg over dette! Vi hadde nå ett sinn. Vi ba sammen, og Guds kjærlighet ble utøst i våre hjerter og fylte våre sjeler.

(fortsettes)

Dette er sjette del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai og femte del lørdag 3. juni.

USA: Myndighetene fjerner kors fra offentlig strand

En føderal dommer har nylig gitt ordre om at et kors som er lokalisert i en offentlig strand i Pensacola. Florida, må fjernes. Dommeren gir etter for press fra Freedom From Religion Foundation og American Humanist Organisation, som tok denne saken til retten i 2016. At korset står der det står skal visstnok stride mot den amerikanske konstitusjonen.

En av de mange som protesterer på at korset nå skal tas ned, er evangelist Franklin Graham. I en kommentar på sin Facebook-side skriver Franklin Graham at årsaken til at de sekulære og ateistiske organisasjonene vil ha korset fjernet er at korset vekker anstøt fordi "det representerer den frelsende kraften som finnes i Jesus Kristus."

Den føderale dommeren, Roger Vinson, skriver i en kommentar at han forstår at det å fjerne korset vekker sterke følelser hos mange, men at han må forholde seg til amerikansk lovgivning.

Evangelist Franklin Graham kommer til Oslo 11.-12. november for evangeliske møter i Oslo Spektrum.

Billedtekst: Korset som amerikanske myndigheter vil ha fjernet fra en offentlig strand i Pensacola, Florida.

Profetene og Kristi Ånd

Hvorfor skal vi lese Bibelen? Peter Halldorf gir i en av sine siste fastbetraktninger et svært godt svar. Han henviser til ordene i 1.Pet 1,11:

"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter."

"Dagens epistel fra 1.Petersbrev bekrefter hvordan den unge kirken leste og oppfattet den hebraiske Bibelen: det var Kristi Ånd som talte i profetene, hevder apostelen... Med den overbevisningen blir lesningens primære hensikt aldri kunnskap for dens egen skyld, men leserens og lytterens frelse og guddommeliggjørelse. Vi leser for å bli forklarede - ikke for å søke forklaringer."

Foto: YouTube

Enkene og Guds hjerte

Du skal ikke lese mye i Bibelen før du oppdager at Gud har et spesielt hjerte for enker. Det gjelder både Det gamle- og Det nye testamente. I urkirken hadde de en egen tjeneste.

Det er noe å tenke på i dag. For dagen i dag er nemlig Den internasjonale enkedagen. Ja, det finnes noe slikt, og det er virkelig på sin plass.

Så langt jeg kan se er 2.Mos 22,22 enker omtales av Gud i Det gamle testamente: "Dere skal ikke plage noen enke..." 5.Mos 10,17-18 slår fast at "Herren, deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk ...som hjelper enken til deres rett." I Salme 68,6 leser vi at "Gud i sin hellige bolig er ... enkers dommer." I Ord 15,25 leser vi at "de hovmodiges hus river Herren ned, men han lar enkers merkesteiner stå fast."

Gjennom profeten Jesaja taler Gud til Israels folk og sier: "Rens dere! Vask dere" Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det som er ondt! ... før enkers sak!" (Jes 1,16-17). I det samme kapitlet kan vi også lese om Guds vrede over Jerusalem fordi befolkningen der blant mye annet, ikke tar seg av "enkers sak." (v.23)

Hos profeten Sakarja sier Gud klart og tydelig slik at det ikke er til å misforstå: "Undertrykk ikke enker..." (Sak 7,10) og i den siste boken i Det gamle testamente, kan vi lese følgende: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg vil være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne, og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken ..." (Mal 3,5)

Dette er bare noen få av skrifstedene som omtaler enker i Det gamle testamente.

Lukas forteller oss at det "var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød i hele landet." (Luk 4,25). I 1.Kong 17,9 leser vi om at Gud befaler en enke å forsørge profeten Elia.

Markus forteller oss om enken og hennes skjerv (Mark 12,43), som ga alt hun hadde. Lukas forteller oss den dramatiske historien om enken som mister sin eneste sønn, (Luk 7,12 jfr) og som Jesus helbreder. Lukas gjengir også Jesu fortelling om enken som ikke ga opp, jfr Luk 18,1-8. Og han forteller oss også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som var enke (jfr Luk 2,36-38)

Enkene og urkirken

Noe av det første den første menigheten gjør er å opprette et diakonalt arbeid som skal ta seg av menighetens enker. Det sier litt om hva de første kristne prioriterte. Men det var da også helt naturlig. De kjente selvsagt hva Guds ord sier om enker, og Guds hjertelag for dem. I Apg 6 kan vi lese om en konflikt som oppstod nettopp på grunn av fordelingen av mat til enkene.

Apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan han som pastor skal behandle menighetens enker, og der ser vi at det fantes egne lister over hvem som var menighetens enker. For å komme i den kategorien måtte man ha fylt 60 år. Du kan lese om dette i 1.Tim 5,3 jfr. Disse enkene hadde sannsynligvis en diakonal tjeneste i de lokale menighetene. Enkene fikk sitt underhold av menigheten.

Jak 1,27 forteller oss hva som behager Gud:

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Kjenner du en enke eller enkemann? Kanskje du i dag kunne ha velsignet dem i dag med en telefon, et kort, eller en blomst?

Billedtekst: En kristen enke fra India. Foto: India Partners.

Torturert for Jesus

I går feiret jeg minnet om en kristen martyr fra det tredje århundre: Hl.Alban.

Alban var en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium på en tid da romernes forfølgelse av de kristne raste. Vi snakker om 300-tallet. Alban ga ly til en kristen prest som søkte ly for forfølgerne. Han la merke til prestens hengivelse til sin bønnerytme, og etter en tid ble han så berørt av det han var vitne til at han forsøkte å leve slik presten levde. Presten på sin side fortalte Alban om frelsen i Jesus, og etter en stund bestemte Alban seg fra å vende deg fra det hedenske mørket og følge Jesus.

Etter at presten hadde oppholdt seg hos Alban en tid fikk de romerske myndighetene vite at han oppholdt seg der. Det ble gitt ordre til de romerske soldatene at de skulle pågripe presten. Da kledde Alban seg i prestens klær og overga seg til soldatene. Samtidig klarte presten å flykte.

Bundet ble Alban ført frem for den romerske dommeren, som krevde av ham at han skulle bøye seg for avgudene. Alban avla da sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus, og fortalte at han var blitt kristen. Det gjorde dommeren rasende. Han ble ikke mildere stilt når han fikk vite at Alban hadde byttet plass med presten, og truet ham med at han ville bli torturert.

Alban lot seg ikke skremme. Med stort mot avviste han å bøye seg for avgudene. Dommeren ga beskjed om at Alban skulle piskes. Til tross for den harde mishandlingen ville ikke Alban fornekte Jesus.

Alban ble så ført til en høyde utenfor Verulamium, hvor han ble henrettet, og ble dermed den første kjente engelske martyren. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gav ordre om at det nå var slutt på slike henrettelser i denne byen.

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

SISTE: Egyptisk politi stengte kirkeeiendom og stengte den

Egyptisk politi stormet en bygning i landsbyen Saft al-Kharsa 16. juni. Hendelsen er først blitt kjent nå. Bygningen som er eid av Den koptisk-ortodokse kirken. Den tre etasjes bygningen er brukt som kirke og forsamlingshus. Etter å ha tømt bygningen for mennesker, låste politiet dørene med kjetting. Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Koptiske kristne strever med å få myndighetens tillatelse til å bygge kirker eller få tillatelse til å omgjøre eksisterende bygninger om til kirkebygg. Fordi de ikke har kirker å samles i må de reise til andre steder. Det er ikke som i Norge hvor kristne uteblir fra gudstjenesten, og kanskje går noen få søndager i året eller måneden. For koptiske kristne er det ikke bare naturlig, men livsviktig for deres tro at de feirer gudstjeneste så ofte de bare kan.

Og i Egypt kan det innebære livsfare. Noen av de som ble drept i buss-massakren i mai var fra denne landsbyen. De var da på vei til et kloster for å feire gudstjeneste der.

Politiet slo til grytidlig om morgenen 16.juni. Menighetens ledelse har siden 2016 søkt egyptiske myndigheter om tillatelse til å bruke bygningen som kirke, men ikke fått noe svar.

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Bønnesamling i Valdres

I dag har May Sissel og jeg vært så heldige å bli invitert til Valdres, til hytta til gode venner, Hans og Eva Gjesdal, hvor vi har deltatt i en bønnesamling hvor jeg talte om "Frimodighet i bønnen".

Det var så godt å komme til et sted som åndet en slik hvile, ro og fred. Få be sammen, samtale og ha det godt sammen. Hit kommer vi gjerne tilbake. Må Herren rikelig velsigne dette stedet, og Valdres. Fra Valdres kommer min mors slekt. Min bestemor var en beder. Hennes siste leveår var mitt første, og det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba for meg. Jeg er sikker på at det var bestemors bønner som førte til at jeg tok et standpunkt for Jesus 12 år gammel. Det har jeg aldri angret på.

Her er et bilde til fra samlingen i Valdres:

Sommergave

Vi trenger hjelp til å kunne sette i stand veien inn til Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun.

Frem til nå har vært så heldige å kunne bruke en privat skogsvei inn til kapellet vårt, men den vil bli stengt med en bom. Vi må derfor sette i stand en liten vei fra boligfeltet i nærområdet og inn til kapellet. En vei er vi avhengige av. Min bevegelighet er blitt innskrenket på grunn av sykdom, og det er andre som har behov for å kunne kjøre inn. Vi trenger også veien til transport av ulike ting som trengs på stedet.

Kunne du tenkt deg å gi oss en håndsrekning? Vi har ikke alle midlene som trengs, så små og store beløp er velkomne. Det er forunderig å se hvordan Herren har sørget for oss hele tiden økonomisk. Takk til alle dere som gir og velsigner oss.

Be gjerne for Kristi himmelfartskapellet. At vi får beholde freden som omkranser stedet. Den er vi helt avhengige av. Det er planer om noe skogshugst. Be om at den ikke må berøre oss. Be for de ukentlige gudstjenestene og alle samtalene som skjer her.

Om du ønsker å gi en gave kan du bruke konto: 1604.1464.406 Kontoens navn er: Poustinia.

Billedtekst: Det er vakkert rundt Kristi himmelfartskapellet. I bakgrunnen ser du Stabburet vårt. (Foto: Benedicte Aashaug)

Kristne lever farlig i Minya-provinsen i Egypt

Koptiske kristne strever med å få bygd kirker i Minya-provinsen i Egypt. De kan streve i årevis med å få en byggetillatelse. Og selv om de skulle være så heldige å få en, risikerer de å bli angrepet av sine muslimske naboer, som ikke vil ha en kirke i nabolaget.

Bussangrepet for kort tid siden og som etterlot 30 døde skjedde idet kristne fra Minya reiste til et kloster fordi det ikke fantes kirker på hjemplassen deres.

I Minya-provinsen, som har den høyeste andelen av kristne i Egypt, kan selv det å nevne ordet "kirke" være farlig, i det kirker blir sett på som "urene" av enkelte lokale muslimer.

Det fikk Ebrahim Fahmy som bor i landsbyen Kom al-Lufi erfare. I april satte lokale muslimer fyr på huset hans, fordi de trodde det var i ferd med å bli omgjort til en kirke. Ebrahim mistet alt han eide i brannen. Årsaken til at de lokale muslimene brente ned huset hans, var at han hadde invitert noen venner for å be for familiene til ofrene etter det blodige angrepet Palmesøndag hvor 44 koptiske kristne ble drept. Selv ikke sørgende mennesker blir etterlatt i fred.

Men det var ikke bare Efrahim som mistet huset sitt denne dagen. Fem av hans brødre mistet sine hjem på samme måten denne dagen. Alle påtent av lokale muslimer.

Mor til en av brannstifterne sa følgende om disse forferdelige brannene:

"De kristne burde gå et annet sted for å be. Det er flest muslimer i landsbyen vår. Kristne er "haram" (urene)."

La oss be for våre trossøsken i Minya-provinsen i Egypt.

Billedtekst: En koptisk prest i ruinene av en nedbrent kirke.

Glede II

"Jeg er sikker på at fattige mennesker kan være full av glede. Når vi feirer synes det som om de overvinner all deres lidelse og frustrasjon og eksploderer av glede.

De deler hverdagslivets byrder og de lever i øyeblikk av frihet i hvilket deres hjerter er bundet av glede.

Slik er det også med mennesker som lever i kommuniteter og som har lært å akseptere sine sår, begrensninger og fattigdom. De har oppdaget friheten. De trenger ikke å gjemme seg. De er frie."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Med Wilfrid Stinissen på tur - til minne om en karmelittmunk og en pinsevenn

I går tok jeg med meg Wilfrid Stinissen på tur! Jeg dro til min faste bønneplass, en kort biltur fra huset vårt. Stinissen har vært en trofast venn i mange år. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de åndelige skattene han har delt med meg. Og slik er det for mange. Min åndelige far, en gammel pinsevenn som nå er hjemme hos Herren, hadde også denne karmelittmunken som åndelig sikringskost gjennom de senere år av hans liv. Joda, pinsevenner og karmelittmunker går sammen!  De har to ting felles: Jesus og gleden i Den Hellige Ånd!

Jeg holder på å øve meg i å overlate alt i Guds hender.

For det er sannelig en øvelse.

Særlig i alvorlige sykdomsfaser. Om man skal gjøre det på ramme alvor, vel og merke.

"Vi kan spare mye tid om vi går til analyse hos Den Hellige Ånd," skriver Stinissen i boken: Fader, i dine hender. Denne boken betraktet han som den viktigste han har skrevet. Wilfrid Stinissen gikk hjem til Herren 30.november 2013.

Nå hadde ikke Stinissen noen problem med at mennesker gikk i analyse hos kompetente psykiatere eller psykologer. Men han oppmuntrer oss også til å benytte oss av Den Hellige Ånd. Stinissen skriver:

"Vi kan be ham belyse fortiden, og lede oss til de hendelser som vi ennå ikke har sagt et helhjertet ja til... En vanlig analyse krever som regel mange, mange timer. Om vi bare bruke en tiendel av denne tiden til kontakt med Ånden, som er den som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som er den beste terapeut vi kan tenkes å bli henvist til, så skulle vi i de fleste tilfeller komme mye fortere fram til sannheten. For Hans oppgave er som kjent å veilede til hele sannheten og å overbevise om synd, rettferdighet og dom. For Ham er ingen ting skjult. "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom ... Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp." (Salme 139,15-16). Han ser alt, vet alt. Når vi åpner oss for Ham, blir vi dermed delaktige i hans viten. Det er typisk for Den Hellige Ånd å sette alt inn i en større sammenheng. Han kan vise deg at Faderen har vært med i alt du har gjennomlevd."

Det ble en ransakende dag på bønneplassen min i går. Jeg inviterte Terapeuten til å gjøre jobben sin.

Billedtekst: Boken "Fader - i dine hender" har i mange år vært en god følgesvenn. Foto: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan kan vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 3

Det tredje forslaget fra bror Alois lyder slik:

Kom sammen og tillat at dynamikken i evangeliet blir åpenbart. 

Til dette knytter bror Alois tre bibelsteder:

I: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Apg 2,46)

II: "Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme." (1.Kor 12,4-5)

III: "Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

"Når kristne er splittet," skriver bror Alois, "mellom kirkesamfunn eller innenfor den samme kirken, blir evangeliet tilslørt, skjult. Vil vi være i stand til å vandre sammen uten å la våre forskjeller skille oss? Hvis vi som kristne finner en måte å vise at enhet er mulig i vårt mangfold, vil vi hjelpe hele menneskeheten til å være en mer forent familie."

Jeg lar meg utfordre og inspirere av ordene til bror Alois. Hvordan skal jeg personlig leve dette ut i den sammenhengen jeg selv står i og lever i? Det er den konkrete utfordringen.

I mange år nå har jeg latt meg inspirere og utfordre av Jesu egne ord:

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

Nå er tiden kommet til å be Gud vise oss hvordan dette praktisk kan leves ut i vår egen tid. Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

Når urettferdigheten tar overhånd

Den forferdelige tragedien i Grenfell Tower i Kensington, London, har berørt oss alle. Hvor mange som er omkommet er foreløpig ukjent. Et folkelig opprør mot den elendige behandlingen av fattige mennesker i Storbritannia er i ferd med å bre om seg.

Og som kristne burde vi være opptatt av dette. Bibelen har overraskende mye å si om hvordan vi behandler fattige og marginaliserte grupper i samfunnet. Det er ingen tvil om hvilken side Gud står på!

Bydelen Kensington, hvor boligblokka befinner seg, er vel kjent for sin rikdom. Klassekampen kunne lørdag fortelle at denne bydelen har "over 3 milliarder norske kroner på bok. Den har brukt 200 norske millioner på ny brulegging i en av bydelens gater."

Det skjer samtidig med at sosialboligene i bydelen har store mangler. Brannsikkerheten er mildest talt elendig, ja, kanskje er det bedre å si katastrofal. Det viser jo denne tragedien til fulle. Organisasjonene som drifter disse boligene har fått stadig mindre med penger under de siste syv årenes konservative regjeringer. Leieboerne i Grenfell Tower har lenge klagd på manglende brannsikring. Det var mangel på springelanlegg i blokka, og den hadde ikke rømningsveier.

Og det er oppsiktsvekkende at flere konservative politikere har advart mot å skjerpe brannforskriftene i Storbritania.

Vi skal merke oss når urettferdigheten tar overhånd. Da blir kjærligheten kald hos de fleste, sier Guds ord. Når konservative politikere - i dette tilfellet - satser på ny brostein i stedet for å sikre fattige menneskers sikkerhet har noe gått veldig galt.

Minst 200 Yazidi-kvinner holdt som sex-slaver av IS i historisk kirkebygg

Det er ingen ende på ugjerningene til IS. Stadig kommer det nye avsløringer.

For flere måneder siden ble den syrisk-ortodokse kirken, Hl.Efraim i Mosul, som har en lang historisk linje, og som en av regionens største kirker, befridd av irakiske styrker. Det ble da oppdaget at IS hadde brukt kirken til fengsel. Her holdt islamistene minst 200 Yazidi-kvinner som sex-slaver. Dette er først blitt kjent nå.

Kirken, som har vært utsatt for omfattende hærverk og nærmest ligger i ruiner, er blitt skjendet på det mest grusomme og barbariske. Det samme har disse kvinnene i alle aldre blitt.

Til tross for de omfattende skadene på kirkebygget er de kristne fast bestemt på å bygge opp igjen den historiske kirken. Her har de feiret gudstjenester og gledelige sammenkomster som bryllup, og de vil ikke la islamistene vinne. Kirken skal igjen fylles med glad lovsang og bønn.

Glede

"Folk som besøker L'Arche er ofte forbløffet over hvor mye glede som finnes her.

Det overrasker meg også for jeg vet hvor mye lidelse enkelte av våre beboere bærer. Men jeg undrer meg på om ikke all glede på en eller annen måte springer ut av lidelsen og ofrene.

Kan de som er rike og lever komfortabelt og er sikret alt de trenger, og som ikke vil være nær de som lider, virkelig være glade?"

- Jean Vanier (bildet) sammen med noen av beboerne i bofellesskapet L'Arche. Her bor funksjonsfriske og funksjonshemmede sammen og deler hverdagene med hverandre. Fra boken Community and Growth, side 316. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Peter Hocken - karismatiker og Israelsvenn - hjemme hos Herren

En av de mest markante skikkelsene innen den karismatiske fornyelsen blant katolikker, fader Peter Hocken (bildet), har gått hjem til Gud. Han sovnet stille inn natten til 10. juni, 85 år gammel.

Peter Hocken var en bemerkelsesverdig mann. Han ble ordinert til prest det katolske bispesetet i Northampton, England i 1964, og når Den Hellige Ånds vind begynte å blåse på begynnelsen av 1970-tallet og berørte alle de historiske kirkesamfunnene, åpnet Peter Hocken seg for dette Åndens pinsevær og var med allerede fra starten av. Hans dåp i Den Hellige Ånd førte til at mange katolikker ble sterkt berørt av denne fornyelsen.

Gjennom den karismatiske fornyelsen kom Peter Hocken også i berøring av det som skjedde i de messianske menighetene i Israel. Fra år 2000 var han med i lederskapet for "Toward Jerusalem Council II, et initiativ for omvendelse og forsoning mellom jøder og hedningekristne.

Mange så på fader Peter Hocken som en av pillarene i den karismatiske fornyelsen, og en nøkkelperson i arbeidet med å bygge broer mellom jøder og hedningekristne. Han var en stillferdig og ydmyk mann, en bror blant brødre, en usvikelig venn. Han var svært opptatt av at Jesus kommer snart igjen.

Fra 2008 ble det etablert en spesiell tjeneste for Peter Hocken under navnet "Verein Mysterium Christi", og denne organisasjonen kjøpte et hjem for ham i Østerrike, nærmere bestemt i Hainburg. Her bodde fader Hocken frem til sin død.

Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake med en mer fyldesgjørende artikkel om fader Peter Hocken. Vi lyser fred over hans gode minne.