Sekulariseringen spiser Europas sjel

Man kan bli litt klokere av å lese Klassekampen. I hvert fall om man leser kronikken til Eivor Oftestad i dagens utgave, med tittelen: "Europa uten Gud."

I den gjør hun oss oppmerksom på noe som i hvert fall jeg ikke visste: At det finnes noe som heter 'House of European History' i Brussel. Det er et år siden stedet offisielt ble åpnet, og huset presenteres som 'et reservoar for det europeiske minnet, og som en permanent kilde til fortolkning av Europas fortid. Det skal være et hus hvor den europeiske ide kan få vokse, en ide om et forenet Europa i fred og frihet basert på felles verdier," leser vi hos Oftestad.

Men det er en hake ved det hele. Mens det finnes for eksempel imponerende utstillinger om Den franske revolusjonen og om Karl Marx, om verdenskrigene og Holocaust, mangler det en ting. Ingenting nevnes om religion. "Huset er tomt," skriver Eivor Oftestad , som om "religion aldri har eksistert noen gang og aldri har preget Europas historie."

Ingen ting om Den romersk-katolske kirke, ingenting om Martin Luther og reformasjonen.

Absolutt ingenting. Eivor Oftstad skriver:

"Europeisk sekularisme kjemper ikke lenger mot den kristne religionen, den simpelthen ignorerer ethvert religiøst aksepekt" og "Når Gud og religion er fortrengt, tar Brussels institusjoner  plassen."

Skremmende - og absolutt historieløst!

For sannheten er at uten den kristne tro har ikke Europa noen sjel.

Kjøp dagens utgave av Klassekampen. Den er verdt de 35 kronene den koster bare for å lese Eivor Oftestads velformulerte kronikk. Hun er forøvrig forfatter og forsker i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet.

Noen nye overraskende bønnesvar

Vår Far er sannelig oppmuntringens Gud. Det har May Sissel og jeg opplevd mye av de siste ukene. For egen del har jeg også opplevd det helt personlig. Jeg har allerede fortalt om det vakre ikonet jeg fikk som forestiller profeten Elia ved Trøstens bekk. Ingen andre enn Herren selv visste at jeg ønsket meg et slikt ikon.

Men det stopper ikke her. Her om dagen fikk jeg en pakke av en kjær venn av meg. Den ble overrakt av en annen, og jeg fikk ikke pakket den opp før jeg kom hjem. Da jeg åpnet pakken strømmet tårene nedover kinnet mitt, og jeg lot de strømme. For der, der, var engelen jeg har sett for meg! Det er en av disse flotte Willow Tree figurene med tittelen: "Angel of the Garden."

Det var virkelig et håndtrykk fra Herren - og fra min venn! Over en lengre periode nå har jeg følt at Gud har talt til meg gjennom to skriftsteder. Begge fra 1.Mosebok. Det ene finner vi i 1.Mos 2,8: "Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet."

Gud Herren er altså en gartner!

Det er en av de aller første tingene som sies om Gud i vår Bibel.

Det andre skrifstedet lyder slik: "Og de hørte Herren Gud som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8/Norsk Bibel)

Er det ikke vakkert?

Dette er en tid for meg hvor Herren spar i mitt hjertes jord for å gjøre jorden mjuk, slik at det Herren vil så der kan spire og bære rik frukt. Jeg oppholder meg i Herrens hage for tiden. I et fortrolig samfunn. Jeg lytter etter Herrens trinn.

Det var derfor så velsignet oppmuntrende å få akkurat denne engelen!

Så kom det en ny pakke! Denne gangen i posten, fra en annen kjær venn: "Teresa av Avila: Den indre borgen", i norsk oversettelse, utgitt på Efrem forlag. Akkurat den boken ønsket jeg meg! Og så får jeg den!

Teresa av Avila er vel den som har lært meg mest om bønn, og nå skal jeg få lese denne velsignede boken på norsk. Takk Herre! Og en inderlig takk til min venn.

"Når vi ber skal vi huske at det er Giveren som er gaven," sa Teresa av Avila, eller Teresa av Jesus som var hennes egentlige navn.

Og for mange år siden fant jeg den beste definisjonen på bønn noensinne hos Teresa:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Så oppmuntrende å få slike bønnesvar som disse!

I dag er det en dag for å kle seg i sekk og aske

Solen skinner fra skyfri himmel her hvor vi bor i dag. Det er varmt. Unaturlig varmt for mai måned å være. Mange koser seg ute i det fri.

Men for Norge som nasjon er dette en sorgens dag. I dag er det ganske nøyaktig 40 år siden loven om fosterdrap ble vedtatt. Siden har et sted mellom 550.000-600.000 barn mistet livet - i Norge. Drept i mors liv. Til sammenligning døde det 10.262 nordmenn under 2.verdenskrig. Nå tillates også tvillingaborter, om man ønsker å kvitte seg med det ene barnet, og beholde det andre.

Dette er en dag hvor kristne burde kledd seg i sekk og aske og sørget. Dette er botens dag. En dag for omvendelse og for å be Gud om nåde for landet vårt.

Jeg vil foreslå noe helt konkret for deg: Finn frem Bibelen din og be deg gjennom Klagesangene. Boken består av fem kapitler og burde være overkommelig for de aller fleste av oss. Om du ikke får til det, kan du kanskje be ordene i kapittel 2,18-22. Be ordene høyt. La det bli din klagesang over alle barna som ikke fikk se dagens lys og vokse opp.

Det er krig, munk! Del 6:

Her er sjette og siste del av denne artikkelserien:

Han forsøkte å rope, men klarte det ikke. Fader Simon kom raskt til, han var irritert. I det Moses så ham, falt han i koma igjen. Dagen etter vaket han mellom mellom å være ved bevissthet og være i koma. Når han var våken stønnet han i smerte, samtidig ba han fedrene om tilgivelse. Den tredje dagen øket smertene, og det til tross for de smertestillende midlene de gav ham. Det ble klarere og klarere at det gikk mot slutten.

Ved middagstid, ba fader Moses forlate ham og la ham være alene med fader Simon. Han fortalte ham hva som hadde skjedd. Fader Simon gråt under hele samtalen, han syntes så synd på sin åndelige sønn. Mot slutten av samtalen tilsa fader Simon syndernes forlatelse til fader Moses, han oppmuntret ham og trøstet ham.  De ba sammen og takket Gud som gav ham en mulighet til å omvende seg. 

Når solen gikk ned var kroppen hans svulmet opp. Ansiktet ble mørkt og han sluttet å snakke. De kunne ikke flytte ham til sykestuen, de var redd han ville dø underveis. Når fader Mina følte at slutten nærmet seg, inviterte han alle munkene slik at de kunne bli velsignet av ham og be for ham. De kom sammen i hans celle og de ba en takkebønn sammen etterfulgt av et langt litani fra en av fedrene. De kysset ham og en etter en forlot de hans celle og gikk tilbake til sin egen. 

En og en halv time senere, rundt klokken 21.00 ringte klosterets kirkeklokke og annsonserte at fader Moses var død.

På trappen som ledet til den gamle klosterkirken satt fader Mina sammen med fader Simon, og lyttet til det som hadde skjedd. 

Fader Simon sa:"De fortalte ham, godhetens fiender: Vi vil komme til deg fra oven. Du må vente på oss ved gjerdet, nær området hvor middagsbordet står. Til avtalt tid, ventet den stakkars mannen på dem. Han hørte tordendrønn og at det blåste opp til storm. Lynglimt skar gjennom luften og bleknet hen. Plutselig så han en stor vogn komme, som ble dratt av fire ild-hester. Den berørte gjerdet og en stemme lød: Fortsett, hopp inn i vognen."

Han adlød. Han løftet den høyre foten for å trå inn i vognen, men det han egentlig gjorde var å tråkke ut i løse luften. Han falt fra toppen av gjerdet, ni meter rett ned. Han nådde bakken som om det skulle vært en stor stein som hadde falt. Klart og tydelig hørte han latteren og hånsordene mens han skrek i smerte. 

Fader Simon fortsatte:"Ja, han bekjente alt og la ikke skjul på noe. Kanskje er det slik at Herren ikke vil tillate at hans arbeid og kamper er bortkastet. Han ga han en mulighet til å omvende seg, ellers ville evigheten våre tapt for ham."

Fader Philemon var en rettferdig munk, hvis liv vitnet om hans hellighet. En natt gikk han ut og satte seg på stein-trappa ved porten til klosteret. Da hørte han lyder. Det var en gruppe med demoner. De var kommet for å sjekke opp stedet hvor de hadde vunnet seieren over fader Moses. Det var til og med rundt samme tidspunkt, etter midnatt. Kanskje fader Philemon hadde kommet til den plassen for en hensikt. Når de var kommet fram, ropte han til dem, i Herrens navn, at de ikke skulle bevege seg. Det var som om de var korsfestet til stedet. Han begynte å be høyt, med et rent hjerte og med et djupt vennskap med Gud. 

Demonene skrek men han brydde seg ikke. Skrikene deres økte i styrke men han ignorerte dem og fortsatte med å be. Han ba Gud høyt om at de måtte bli til skamme. De tryglet ham om å løslate dem. Han spurte dem:"Hvordan våger dere å angripe Guds skaperverk, dere onde. Dere kjenner deres bestemmelsested. Det er ildsjøen." 

De svarte ham, disse stygge fremtoningene, at de ikke hadde fullført deres oppgave. Fader Moses døde ikke før han hadde omvendt seg. For det var de veldig lei seg. De ga lovnader om at de ikke ville vende tilbake til dette stedet igjen. Han gjorde korsets tegn tre ganger rettet mot dem:"Måtte Gud vanære dere."De ble omgjort til røyk og forsvant.

Billedtekst: Koptisk bønne-snor i lær.

Kirken som eksilbevegelse

"Den før-konstantinske kirke, så på seg selv som en eksil-bevegelse innen den dominerende kulturen."

Sitert fra boken "The New Conspirators" av Tom Sine. IVP Books, 2008, side 19.

Noe å tenke på i den situasjonen dagens kirke befinner seg i. Burde den ikke være motkulturell? Som salt og lys i en mørk verden. Ikke konform, men radikal.

Bysten forestiller keiser Konstantin.

Kristen jente på 15 voldtatt og tvunget til å konvertere til Islam

"Mitt navn er Florence Hosea. Jeg er 15 år gammel. Jeg er den eldste av seks søsken. Den 23. mars i år skjedde det noe utenkelig med meg. Jeg lette etter noe opptenningsved i  bushen ved Sales i Kadunu. Klokka litt over fire på ettermiddagen. Da jeg var i ferd med å samle veden, hørte jeg noen bak meg. Jeg ble redd, og i det jeg snudde meg, ble jeg sjokkert når jeg så at en muslimsk gutt sto der. Jeg kjente ham. Han heter Ibrahim Haruna. Han gikk rett mot meg. Jeg spurte ham hvorfor han hadde kommet ut hit i bushen. Han svarte at i dag ville jeg ikke få vende hjem til mine foreldres hus!"

Kvinner i Nigeria har mange utfordringer, særlig om de også er kristne. De utsettes for mange former for vold. Mange tvinges til å konvertere til Islam, og mange tvangsgiftes. Florence Hosea forteller videre:

"Etter å ha voldtatt meg, dro han meg gjennnom bushen til en muslimsk landsby som heter Ramani Russia i Kadunu. Voldtektsmannen førte meg til huset til Nahu hvor jeg ble holdt mot min vilje. Han truet med at han eller hans venner ville drepe meg om jeg forsøkte å stikke av."

Kona til Nahu skulle passe på at Florence Hosea ikke stakk av. Dagen etter ble hun tvunget til å iføre seg en hijab, oppgi sin kristne tro og konvertere til Islam. Heldigvis har Florence ved hjelp av politiet klart å rømme fra sin voldtekstmann. La oss huske henne i våre bønner. Hennes historie er fortalt til International Christian Concern.

Det er krig, munk! Del 5:

En tid etter denne samtalen, var det sjeldnere og sjeldnere at fader Moses gikk ut fra cellen sin. Fedrene fra de andre klostrene kom for å spørre etter ham. Rykter ble spredt. Hans hender skulle gløde og han skulle visstnok sveve i luften. De sa også at han hadde forsvunnet fra cellen sin og klosteret. Ja, cellen hadde også forsvunnet og dukket opp igjen! 

En natt, dukket englene opp som han hadde fortalt sin åndelige far om. De kom etter tiden for midnattsbønnene, rundt halv tre tiden om natten. De talte vel om ham om det gode arbeidet han hadde gjort og fortalte ham at de hadde gode nyheter: himmelen hadde anerkjent hans arbeid. De sa: "Gud har befalt at du skal få belønning for dine kamper, ditt strev, din våkenhet og din tålmodighet, mer enn alle dine kamper. Du skal hjem til himmelen, akkurat slik som Elijah."

De fortsatte hviskende, med en advarende lur stemme."Pass deg! Ikke fortell noe av dette til din åndelige far, han vil ikke tro deg fordi han ennå ikke har nådd det nivået av hellighet som du har. Hvis han hørte det vi har fortalt deg, så ville han forsøke å forhindre deg. Du vil bli nektet denne belønningen og denne æren. Djevelen kan da komme til å kjempe imot deg og rive deg ned fra det nivået du befinner deg på. Latskap vil snike seg inn i hjertet ditt og du vil miste din krone."

Moses svarte raskt:"Nei, nei dere behøver ikke å bekymre dere om den saken."

Englene fortsatte:"Dagen etter morgendagen, rundt midnatt, ved ett tiden, skal du be lenge som du pleier. Så skal du klatre opp på klosterets nordlige mur, den som vender østover. Vent på oss, så vil vi plukke deg opp i en vogn slik at du vil bli tatt opp i herligheten. Men som vi har sagt, pass deg så du ikke forteller dette til noen."

Så forsvant englene.

Det var som om hele verden dirret foran øynene hans og jorden beveget seg under hans føtter. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han glede seg? Skulle han gråte? Var det døden eller skulle han virkelig rykkes bort inn i herligheten? Skulle han fortelle dette til sin åndelige far eller ikke? Hvorfor var han så rådvill og hva kunne han egentlig fortelle? Hans åndelige far ville jo ikke forstå ham, han ville forsøke å forhindre ham. Hvordan kunne han være ulydig mot en guddommelig befaling? Hvordan kunne han være mistenksom i noe som ethvert menneske ønsket seg?

Han kunne ikke sove den natten. Da morgenen grydde, spiste han ingenting. Han ba ikke engang. Hvorfor skulle han be? Bønn er jo for de som begynner på den åndelige veien, han var jo allerede kommet fram. Gud hadde kalt ham på en måte som aldri hadde skjedd noe menneske før. Han var å ligne med profetene, Elijah fra Tishve. Hvilken ære!

Hvor mange ganger har de ikke foraktet meg og anklaget meg, men jeg har holdt ut. Endelig har Gud kronet meg for mine kamper,"sa han til seg selv.

Han begynte å banke på døra fra innsiden av cellen sin, syngende:"Fai Pe Pi Ehooh... Fai Pe Pi Ehooh." (Dette er dagen, fra Salme 118,24)

Det han ikke visste var at et ondt råd også var samlet, på samme tid, som sang med stygge stemmer:"Fai Pe Pi Ehooh....Fai Pe Pi Ehooh."

Han sang med glede og ubevisst. De sang med full bevissthet, med skadefryd, idet de var sikre på seieren. 

Den spesielle natten var veldig kald og det blåste. Tre munker bakte brød til nattverden i Betlehem, og gjorde seg klar for liturgien. 

Omlag klokken halv tre om natten, hørte de en lyd som av en kollisjon, etterfulgt av et hjerteskjærende smerteskrik. Så var alt helt stille. Fedrene rev opp døra og løp ut for å se hva som hadde skjedd. De løp mot det stedet hvor de hadde hørt ropet, idet de korset seg og ba korte bønner, idet de undret seg over hva dette kunne være? Underveis, idet de passerte klosterets nordlige port kunne de høre stygge og forferdelige stemmer som lo. Stemmene ble borte men startet på igjen inntil de forsvant helt og alt var taust. Når de tre fedrene åpnet porten, kunne de høre en svak stønnende lyd. Da så de kroppen til en munk gjennomvætet av blod. De tente en fyrstikk for å kunne se. Det var fader Moses. 

De bar ham raskt inn i klosteret. Mange av munkene, som hadde bedt i sine celler, hadde allerede samlet seg for å se hva som hadde skjedd. De bar ham til hans celle. Fader Makari, som hadde vært lege før han ble en del av klosterfellesskapet, løp til cellen for å forsøke å hjelpe . Idet han undersøkte ham fant han flere brudd i hans hender, legger og ribben og han hadde sannsynligvis indre blødninger. Han forbant de sønderknuste benene og de bar ham til et tre-skur. Der gav de ham litt saft å drikke. Han klarte med stor anstrengelse å reise seg litt opp for å ta en munnfull. Alle munkene samlet seg rundt ham og undret seg over hva som hadde skjedd. Hegumen Mina, abbeden, kom og ba munkene om å forlate ham slik at han kunne hvile og be for ham. Så satte han seg ned sammen med to av fedrene, inkludert fader Makari, og de forsøkte å trøste ham. Men han klarte ikke å stoppe å stønne på grunn av sterke smerter.

Han falt i koma. Fedrene satt rundt ham, de var overrasket, full av smerte og bekymring for fader Moses. De løftet sine hjerter i bønn for ham. Ingen av dem kunne svare på dette spørsmålet. Hva var det som egentlig hadde skjedd? 

Moses våknet. Fremdeles stønnende i smerte. Han ba dem tilgi ham og om syndenes forlatelse fra fedrene som var samlet rundt ham. De trøstet ham. Han sa:"jeg har syndet. Jeg underordnet meg ikke advarslene fra min åndelige far. Jeg falt for djevelens forførelse. De forførte meg."

fortsettes

Takk til våre amerikanske venner!

I dag er det Memorial day i USA. Det er dagen våre amerikanske venner minnes de døde som er falt i tjeneste for de væpnede styrkene. Dagen er en gylden anledning til å be og velsigne USA.

For vi har mye å takke våre amerikanske venner for.  I år vil jeg spesielt trekke frem en ting: USA har vært den fremste sendenasjonen for misjon i historien. Herfra har tusenvis av misjonærer blitt sendt ut til de fjerneste avkroker av verden. Store misjonsorganisasjoner er blitt grunnlagt. Det samme med teologiske seminarer og bibelskoler. Disse misjonærene har gjennnom forkynnelse og levd liv hjulpet utallige mennesker til å bli himmelborgere. Hva skulle vi gjort uten disse misjonærene?

Personlig vil jeg få takke Jack og Marilyn Slough, som la ned så mange år av sitt liv for å betjene International Baptist Chruch i Sandvika, utenfor Oslo. De var virkelige pionerer. Gjennom grundig bibelundervisning, sjelesorg, og gjennom sine egne levde liv modellerte de et godt og trygt kristent fellesskap som fikk livsforvandlende betydning for mennesker fra mange nasjoner. Omkostningene var store. Nå er de tilbake i USA for å bruke tid på familien. Takk for det dere gjorde her i Norge! For alt dere sådde. For godt vennskap. Nå høster menigheten frukten av deres pionerarbeid. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at dere beriket mitt liv som dere har gjort.

Jeg vil også takke Fred Dallas, som ble OL-pastoren på Lillehammer, i forbindelse med OL-94, og som på sin varme, trygge, bibeltro måte, sammen med Laura McCarty Dallas, kona, fikk hjelpe mange mennesker til å finne Jesus. I dag kjemper Fred mot kreften. Vi løfter ham inn for Nådens trone og ber om full helbredelse.

I dag vil jeg takke Gud for alle amerikanere som sørget for vårt lands frihet og trygghet, og vi minnes alle som falt og dermed betalte med sine liv. Vi ber om at Gud holder sin hånd over denne store nasjonen.

Det skal innrømmes at det for mange nordmenn, meg selv inklusive, ikke alltid er enkelt å forstå amerikanere. De kulturelle forskjellene er innimellom store. Vi tenker annerledes. Ser annerledes på ting. Det er selvfølgelig gjensidig. En del amerikanere forstår ikke nordmenn heller. En vi ikke helt forstår oss på er presidenten, Donald Trump. Men i dag lar jeg det ligge. I dag handler det bare om takknemlighet - og om forbønn.

Den stillferdige forfølgelsen av kristne i Norge

Blir kristne forfulgt i Norge? I den siste tiden har jeg lyttet til noen sterke og ikke minst triste historier. Jeg har hørt noen av disse før, men nå hører jeg dem oftere enn før.

Det handler om kristne som ikke inviteres til familieselskaper eller fødselsdagsselskap. Om barn som ikke inviteres til barnebursdager, om familiemedlemmer som sletter andre familiemedlemmer fra sosiale medier eller som ikke legger dem til som venner.

Årsak? De er kristne og de legger ikke skjul på det.

Dermed er de utelukket fra det gode selskap.

Det finnes sikkert mange plausible forklaringer. De er kanskje for frimodige? De har sagt ting med oppleves sårende? De er dømmende? Men fellesnevneren er at de er kristne, og det er deres tro som vekker anstøt. Derfor holdes de på en armlengdes avstand fra andre.

Historiene jeg har lyttet til handler om mye sårhet. Det er sårende når alle i familien inviteres til et 50 eller 70 års jubileum, og du og dine ikke blir invitert. Kanskje du er bror eller søster til den som skal feires? Det er sårende når hele slekta er på Facebook, men du er ikke velkommen til å bli en del av det sosiale nettverket.

Så jo, kristne blir forfulgt også i Norge.

Det er en del av omkostningen ved det å være kristen!

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

"Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (Matt 10,22)

"Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eler mor mer enn meg er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar opp sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det." (Matt 10,35-39)

Det er krig, munk! Del 4:

To år senere, flyttet han for å bo i en annen celle. Dette skjedde fordi hans abbed ville det, idet abbeden håpet at det ville føre til at den åndelige krigen kunne roe seg noe. Så skjedde ikke. Moses endret ikke sine holdninger; istedet kunne enhver legge merke til hans sykelige isolering. Han var ikke lenger å se i gatene i klosteret og det var sjeldent man så at han forsynte seg med brød eller bønner eller fylte sin gamle vannkrukke, som hadde skår. Han gikk sakte, hans ansikt preget av stolthet. Det var som om han med øynene sa til alle: 'Hvem er dere, sammenlignet med meg, dere stakkarslige!'

Hans far gråt og gikk nok en gang tilbake til cellen hans. Denne gangen bøyde han seg ned og forsøkte å kysse hans føtter. Han forsøkte å overtalte ham til å forlate cellen sin for en tid, og bo hos ham. Moses forholdt seg stille en stund inntil hans åndelige far hadde fått roet seg ned litt.

Sliten av å forholde seg taus om sin store hemmelighet, sa han: 'Du vet det, min far, noen engler kom for å velsigne meg.'

'Hva skjedde mer, du fattige?'

'De velsignet meg bare. De lyste opp rommet rundt meg og oppmuntret meg med mange ord.''

'Hvor mange ganger kom de til deg?'

'Åtte eller ni ganger.'

'Fortalte de deg noe? Noe uvanlig?'

'Nei, de gjorde ikke det, men deres fremtoning var skjønn og deres ord trøstende.'

Fader Simon trakk pusten djupt i sorg, ristet på hodet og etter en periode i taushet, sa han bittert:'Vær så snill, hvis dette skjer igjen må du være så snill å fortelle meg det med det samme.'

En gang så man Moses komme fra Al-Hokaria idet han bar på en kylling i en kurv. Han gikk inn i cellen sin og forberedte den sammen med grønnsaker. Så gikk han ut og inviterte noen av fedrene som kom og spiste sammen med ham. Da de var ferdige, laget han te til dem og han snakket mye, langt mer enn det han pleide å gjøre. De benyttet anledningen og forsøkte å snakke med ham om hvordan han hadde det. Han forsøkte å unngå spørsmålene. Når han ikke klarte det ba han om tillatelse til å forlate cellen og ventet til alle hadde gått.

Fader Hedra en nær venn av fader Moses, forsøkte å trenge igjennom den muren fader Moses hadde bygget rundt seg. Han sa til ham:'Jeg håper at du ber for meg. Jeg tenger mye ransakelse og tårer disse dagene.'

'Måtte Gud hjelpe oss alle. Tro meg, det finnes ikke noe bedre enn bønn. Det er veien til Gud. I denne freden, veien til evigheten.'

'Ja men jeg er svak. Det er bare såvidt jeg kan be, og fullføre det regelen krever av meg. Vet du hva min åndelige far fortalte meg?'

'Hva var det han sa?'

'Han sa, hvis du befinner deg i din celle og hører noen banke på. la alt det du driver med ligge, selv din bønn, og gå for å tjene ham. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med.'

'For noe tull! Dette sier de bare til deg fordi de tenker bare på arbeidet som må fullføres i klosteret: bygge, bake, gårdsdrift, motta gjester og andre ting. Dette er bare et triks fra djevelen for å holde deg unna bønnen.'

Han fortsatte, idet han veivet med hendene oppi luften:'Alle de som har ansvar gjør akkurat de samme tingene. De har det samme perspektivet. Det eneste de tenker på er lydighet. Den teologien de lærer og lærer bort er en teologi som handler om autoritet! Blind lydighet, de ønsker at vi skal være redskaper i deres hender.'

'Ta det nå med ro, min bror og tilgi meg. De arbeider til vår fordel. De vet at vi trenger undervisning og de er bekymret for vårt åndelige ve og vel. De liker at tingene utvikler seg steg for steg. De er redd når vi hopper framover. De tror på kvalitet ikke kvantitet.'

'For noe tull, løgner og bedrag. Du vet ikke hvordan min åndelige far forsøker å binde meg og hindrer at jeg utvikler meg. Han er rett og slett sjalu. Ja, rett og slett sjalu og hjertet hans er fullt av hat. Men det er helt greit. Gud har sett min tålmodighet og oppmuntret meg.'

Fra det øyeblikket visste fader Hedra, at fader Moses var fanget av disse tankene. Han forsøkte nok en gang:' Lydighet er bedre enn offer og å lytte er bedre enn kjøtt fra kalver. Disippelen, på grunn av hans lydighet, blir bedre enn sin lærer.'

Moses hørte ikke lenger etter og nektet å ta imot noen råd, unntatt de som passet hans egne ønsker. Fader Hedra tilbød seg å snakke med abbeden for å få hans tillatelse til at fader Moses kunne komme og arbeide med ham på gården. Moses unnskyldte seg med at han ikke kunne arbeide særlig godt sammen med andre.

Fader Hedra forlot ham, han kjente seg trist og ba Gud i det skjulte at Han måtte sette hans fangne bror fri.

fortsettes

Årets minst populære innlegg?

Dette er kanskje årets minst populære bloggartikkel! Jeg regner ikke med å få så mange positive tilbakemeldinger på denne! Men nå trenger vi å be om regn!

De aller fleste av oss koser oss i sola. Nordmenn er svært solhungrige, ja, for noen er solen nærmest blitt en avgud. Men etter mer enn 14 dager med ekstremvarme, uten en eneste regndråpe, i den sørlige delen av landet, begynner det å bli prekært for bøndene. Allerede nå meldes det om at varmen kan ødelegge for jordbærene, ja, for bær generelt og for grønnsaker. For ikke å snakke om ulike kornsorter. Norges bonde- og småbrukerlag er bekymret.

Nå kommer de første meldingene om skogbranner. Det er ekstremt tørt i skogbunnen. I skrivende stund brenner det flere steder.

Det er en tid for alt. Nå etter å ha kost oss med finvær lenge, må vi be om regn, for å redde alvlinger og bærhøsten og sørge for at faren for store skogbranner som kan forårsake enorme skader kan minskes.

Mange lider også i denne varmen. Gamle, syke og dyr.

Værprognosene fremover varsler mer sol, mer varme og ikke noe regn. La oss be om regn!

Irland

"I 'Irland' høres skrik, gråt og høylytt klage. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer."

Det er krig, munk! Del 3:

En lang samtale fant sted mellom fader Moses og hans åndelige far, hegumen Simon:

'Jeg er enig med deg at du bare ber morgenbønn og ved midnatt, da vil du holde tankene dine rene resten av tiden. Dette holder.'

'Men jeg liker så godt å be mer. Er det noe galt i det?'

'Det er ikke noe galt i å be; men det som er galt er at du er ulydig.'

'Jeg brøt befalingen om å be.'

'Frykten er at du ber for å be.'

'Jeg forstår ikke riktig hva du mener.'

'Jeg er redd for at grunnen til at du ber er for at du ønsker å bli en bedende munk som får sin stolthet tilfredsstilt ved at han har nådd et slikt høyt nivå i bønnens verden. Det er vel kjent at bønn er kjærlighet, ydmykhet og omvendelse.' 

'Det er sant. Det er hva jeg tror også; det er ingen forskjell.'

'Hvis det er hva du tror, skulle du ikke bli trist og sint når jeg ber deg endre måten du ber på.'

'Hva ville du si, hvis jeg fortalte deg at jeg av og til hører oppmuntrende stemmer?'

'Det er jo velsignet, men de behøver nødvendigvis være guddommelige stemmer hver gang.'

'Og jeg føler også stor trøst i bønnen, spesielt når jeg ber mye.'

'Kanskje det ikke er snakk om trøst men om selvtilfredsstillelse. Han som gjør det han selv vil, vil gi rom til djevelen, djevelen som forårsaker tom tilbedelse. Den som adlyder sin åndelige far bærer mye frukt, ydmykhetens velsmakende frukt.'

'Jeg vil forsøke. Husk, min far at det er med motvillighet jeg adlyder deg.'

'Husk min sønn, at middelveien har reddet mange.'

'Tilgi meg og frikjenn meg. Veien er lang og hard og jeg har ikke så mye erfaring.'

Fader Simon tilsa han syndenes forlatelse og gikk bort idet han ba til Gud at han måtte beskytte ham mot den krigen djevelen hadde erklært mot ham. Godhetens fiende hadde funnet et får som hadde forlatt flokken. Hva angår Moses begynte disse tankene å skape problemer for ham og djevelen hvisket i øret hans: 'din far sier dette fordi han er sjalu på deg. Han har ikke nådd det åndelige nivået som du har oppnådd.'

Moses talte til seg selv, og protesterte:'hvem er det som sier vi ikke skulle be. Istedenfor å rykke fremover i bønn trekker vi oss tilbake og minsker bønnen?

fortsettes

Skapende bønn og lovprisning

Mange forbinder bønn med noe stillesittende. Foldede hender. Et lønnkammer. Men har du tenkt på at bønn også kan være kreativ og skapende?

Sommerdagene innbyr til kreativ bønn!

I Bergprekenen sier Jesus: "Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem." (Matt 6,28)

Det er jo ganske så innlysende, men jeg får si det likevel: Du ser ikke liljene på marken fra stuen din? Rett før Jesus snakker om liljene på marken, har Han snakket om fuglene under himmelen. De må vi også ut for å se!

Ta med deg en kikkert og en pose og litt vann på en flaske, eller en notatbok. Så kan du sette deg et sted å se på fuglene, eller du kan rusle deg en tur for å plukke noen av sommerens vakre blomster, enten presse et eksemplar i boken din eller ta dem med hjem for å sette dem i en vase. I notatboken kan du formulere bønner og lovprisninger med din penn.

Dette er også bønn. Du tar del i skaperverkets lovprisning av Skaperen!

Riktignok 'ordløs' bønn og lovprisning. Men like fullt bønn og lovprisning og like verdifull som den bønn vi former med leppene våre. Vi gleder oss og fryder oss over det Herren har skapt - så vidunderlig og godt!

Lager film for å øke oppmerksomheten på det som skjer i det østlige Ukraina

Slavic Gospel Association lager nå en film for å øke oppmerksomheten og bevisstheten om det som skjer i det østlige Ukraina.

Det var etter at et amerikansk filmteam hadde gjort opptak i Tsjernobyl-området, hvor Slavic Gospel Association arbeider, at teamet dro til noen av de landsbyene som er rammet av den væpnende og blodige konflikten, som ikke minst rammer sivilbefolkningen. Teamet reiste nær krigsonen, og kunne stadig vekk høre lyden fra våpen som var i bruk. Det var i dette området at folk måtte søke ly i sine kjellere hver eneste natt på grunn av skyting og bombardement rundt husene deres.

Leder for filmteamet er en stunt-skuespiller fra Holywood, Stan Barnett, som har et stort hjerte for det arbeidet Slavic Gospel Association gjør. Filmen skal nå klippes og gjøres ferdig denne sommeren. I filmen forsøker man å se nærmere på ulike sider av den betente konflikten mellom ukrainere og russiske separatister, og man slipper til folk som står midt oppe i den vanskelige hverdagssituasjonen og viser også det humanitære arbeidet som Slavic Gospel Association gjør, med siden av det rent evangeliserende.

Billedtekst: Et av de ødelagte husene i krigssonen i det østlige Ukraina. Foto: Slavic Gospel Association.

Det er krig, munk! Del 2:

Det hendte, i forbindelse med en midnattsgudstjeneste en søndag i Kiahk, at en av fedrene la merke til at fader Moses manglet. Dette var uvanlig siden fedrene pleide å delta ved gudstjenestene i Kiahk og særlig ved påsketider, selv eneboerne gjorde det.

Den natten, gikk klosterets abbed, fader Mina Al-Mahalawy til cellen hans for å undersøke hva som hadde skjedd. Han ble overrasket da han hørte underlige stemmer som kom ut fra hans celle, noe som lignet på hvisking og stygge lyder. Istedenfor å banke på, lyttet han. Han ble enda mer overrasket over å høre at noen av lydene lignet en slange som hveset. Han var forferdet og visste at dette var et svært dårlig tegn. Han forsøkte ikke å forklare hva han hadde hørt eller analysere det som hadde skjedd. Han gikk tilbake til kirken, litt fraværende og bekymret. Rett før gudstjenesten var slutt gikk han tilbake til cellen til fader Moses og lyttet. Denne gangen, hørtes det ut som om han sang sine bønner. Han var forundret og bevarte dette i sitt hjerte. 

Morgenen etter, møtte han ham gående sakte, akkurat slik som han hadde for vane, med sine slitte klær og ødelagte sko. Han spurte ham, hvorfor han ikke hadde kommet til kirken den dagen for å be og tilbe sammen med sine brødre. Han unnskylte seg, høflig, om at han ikke hadde følt seg riktig bra. Han var frarøvet velsignelsen fra sine brødre. Så sa han i det han dro seg i skjegget:"Om Gud vil, ses vi neste søndag."

Fader Mina sa ingenting, selv om tvilen var i ferd med å spise ham opp. Han var virkelig bekymret for denne munken. Han gikk til fader Simon, fortalte ham om sine bekymringer og ba om at han måtte gripe inn for å redde hans åndelige sønn.

Det synes normalt at en munk bruker mye tid til å be og elsker bønnen, i det han tilbringer all sin tid i bønn. Det var akkurat det fader Moses gjorde, han glemte å spise og han slapp unna arbeidet sammen med sine brødre. Når han ba ba han langsomt, han sang langsomt og mye mer enn det som er vanlig i følge deres egen tradisjon. Mange fedre klandret seg selv, når de begynte å sammenligne seg selv med fader Moses.

På den andre siden, de som kjempet og opplevde seier i deres åndelige liv, de som kjempet en krig med demonene og Kristus vant på deres vegne, var ikke uvitende lenger, på djevelens snarer. De var trenet i ødemarken og hadde evner og erfaringer, de opplevde at varselklokkene ringte og det blinket rødt.

(fortsettes)

Det er krig, munk! Del 1

Historien jeg er i ferd med å dele med deg har grepet meg sterkt, ja, rystet meg. Den avdekker hvordan vår sjels fiende kan bedra den mest 'åndelige' iblant oss. Ja, kanskje er de mest utsatt for djevelens listige angrep. Hør bare! Jeg har forsøkt å oversette den til norsk, fra en bok skrevet av biskop Macarius, biskop i Al-Minya, Egypt. På grunn av lengden kommer den i flere deler. Jeg håper mange vil lese den:

"Hans navn er Moses. Moses Al-Masoodi. Eller Moses Al Baramoosi.

Helt siden han var ung elsket han det monastiske livet. Hans mor fortalte ham mange historier om de store monastiske fedrene, deres kamper i klostrene, deres kamper mot demoner og hvordan englene viste seg for mange av dem.

Han elsket det monastiske livet og munkene. Så snart en monk dukket opp i landsbyen hans for å utføre noe arbeid, holdt han seg ved dem gjeonnom hele deres besøk, memorerte deres ord, la merke til deres kommentarer og handlinger. Det var hans ære å gjemme dette i sitt hjerte. Han beundret dem og kjente stor lykke, en lykke som ikke kunne skjules. 

Han ventet, utålmodig, på dagen hvor han kunne forlate sitt hjem og finne veien til et kloster. Sannsynligvis hadde han hørt om hegumen Abd Al-Meseeh Al-Masoodi den store, som var monk i Al-Mohareq klosteret og han flyttet derfor til Al-Baramoos.

Han betraktet alle dager han ikke befant seg i dette klosteret som bortkastet. Endelig var han i stand til å unnslippe morens grep om ham og sin søsters følelsesutbrudd og han slo seg ned i Sheheet-dalen. Målet var Al-Baramoos klosteret.

Her begynte hans nye liv. Han var lydig i et og alt. Han levde, som en ung munk, og lærte av alle som var rundt ham. Han fikk utlike oppgaver og oppnådde mange dyder. Han ble en disippel av mange velsignede fedre.

Det som preget ham mest var hans hengivenhet til bønn. Han tilbrakte mer tid i bønn enn noe annet. Han var alltid sulten på å be. Han overskred sin monastiske regel, og trenet seg selv i å korsfeste sin kropps begjær gjennom bønn. En gang fortalte han en av sine åndelige fedre at han følte virkelig Kristi nærvær hver gang han sto opp for å be.

Han kjedet seg aldri.Når han ble lei, kunne ikke den følelsen overmanne ham. Han ville be, noen ganger knelende, med opprakte hender. Andre ganger stående, med armene i kors mot brystet. En tredje gang kunne han lukke øynene og hviske, og en fjerde kunne han synge med sin vakre stemme.

Han pleide å glemme alt rundt seg når han sto foran bønnealteret. Det guddommelige Nærværet fanget ham helt til han ikke lenger kunne føle beina på matten under ham. Hvis noen ropte på ham utenfor, hørte han det ikke. Det samme om noen banket på døra mens han ba, merket han det ikke.

Som tiden gikk, ble ansiktet hans mer og mer skinnenede, som en engels. Hans glede over å be økte, men han var sjelden å se utenfor sin celle.  Når noen av fedrene spurte ham om å ta del i en eller annen aktivitet, unnskyldte han seg og sa at han gledet seg over bønnen og at den var nok for ham. Han sa ikke dette fordi han var stolt, men i sin uskyld, som om han snakket med seg selv.

Mange ganger var han opptatt med å be, mens fedrene arbeidet. Alle fedrene respekterte hans følelser og ønsker, men hans åndelige far våket over ham med forsiktighet. Nå og da advarte han ham om nødvendigheten av ballanse.

(fortsettes)

Kristne på flukt får medisinsk hjelp i kurdisk område av Irak

Etter at IS invaderte Irak i 2014, ble tusenvis av kristne, noen av dem allerede internt fordrevet, tvunget til å flykte fra sine hjem for å komme seg i sikkerhet. Mange kristne som flyktet fra Ninive-sletten søkte ly i Kurdistan, spesielt i Dohuk-området (bildet) som huset flere interne flyktninger enn noe annet sted i Irak.

I 2017 erklærte Iraks Sentrale Regjering at Ninive-sletten var befridd fra IS. Likevel har mange kristne familer som er fremdeles internt fordrevet ingen form for støtte. Mange av dem kvier seg også veldig for å vende hjem fordi IS fremdeles representerer en trussel for religiøse minoriteter. Det skyldes nok også at mange kristne opplever frykt etter at 800 kristne er blitt fordrevet fra Telskuf i oktober i fjor. Majoriteten av disse kristne fortsetter å søke ly i Dohuk, i det de håper at situasjonen skal endre seg til det bedre slik at de kan vende hjem.

International Christian Concern har drevet en mobil helseklinikk i Dohuk siden august 2015 for å kunne hjelpe mange av de kristne ofrene i denne regionen. Hver eneste måned får omlag 600 kristne medisinsk hjelp. Den siste tiden har de derimot stått overfor store utfordringer. Den medisinske klinikken trenger flere medarbeidere, mer utstyr og mer medisiner.  Kostnadene til medisiner ligger på drøyt 56.000 norske kroner hver måned. Det betyr at utgiftene er på omlag 14 kroner pr. pasient.

International Christian Concern ber nå om forbønn slik at disse midlene kommer inn, at helsepersonell melder seg for tjeneste og for de mange kristne som lider. Ikke bare på grunn av forfølgelsen og frykten for IS, men også fordi mange av dem er syke og trenger medisinsk hjelp.

Herren betror seg til sine venner

En god venn av meg kom på besøk i dag. Det satte jeg stor pris på. Han fortalte om en bekjent av oss som han nylig hadde møtt, og som en tid hadde oppholdt seg i Egypt. Der hadde han truffet en av de 'moderne ørkenfedrene'. En koptisk munk som levde tilbaketrukket i bønn.

Vår felles bekjente ville gjerne vite litt mer om denne mannens liv. Hva han ba om? Den koptiske munken kunne blant annet fortelle at han ba for verden, for statsledere med navns nevnelse. Hvordan holder du deg oppdatert ville vår venn vite? Du har jo verken radio eller TV eller aviser? Den koptiske munken så forundret på ham og svarte: "Gud holder meg orientert. Han forteller meg hva jeg skal be om og hvem jeg skal be for!"

Selvsagt!

For oss er det jo ikke det. Men for Herrens venner, for bederne, er det noe helt naturlig. Herren betror seg til sine venner.

Hva skulle vi ha gjort uten dem. Hva skulle verden gjort uten de stillfarne bederne, de som ikke gjør noe nummer ute av seg? Kanskje det jeg skriver nå overrasker deg, men Jesus ber ikke for verden. Han sier det rett ut i Joh 17,9: "Jeg ber ikke for verden..." Han ber for de som kommer til tro på Ham gjennom oss, men ikke for verden. Den oppgaven er nemlig vår!

I møte med disse som trekker seg tilbake, som lever i stillhet og bønn, tenker nok noen at deres liv er aldeles bortkastet. Men da har de ikke forstått forbønnens tjeneste!

Munken på bildet er ikke munken som omtales i denne artikkelen. Dette er fader Lazarus, opprinnelig fra Australia. Han lever nå i en hule i fjellene ved Rødehavet, alene, og er knyttet til hellige Antonius-klosteret drøyt 320 km sørøst for Kairo, Egypt. Mesteparten av tiden tilbringer han i bønn, men av og til kommer han også til klosteret for å feire gudstjeneste. I mer enn 40 år levde han som ateist, han er høyt utdannet som filosof. Men så fikk han et radikalt møte med Kristus, brøt over tvert og tilbringer resten av sitt liv i bønn. Igjen sier jeg, vi hadde ikke klart oss uten slike, de bærer verden i sine forbønner.

Profilert sørstatsbaptist måtte trekke seg etter Me-too avsløringer

En av de mest profilerte skikkelsene hos Sørstatsbaptistene, Paige Patterson (bildet), president for Sørstatsbaptistenes største teologiske seminar, Southwesteran Baptist Theological Seminary i Forth Worth, Texas, er blitt tvunget til å trekke seg fra sin stilling. Årsaken er kommentarer han har kommet med både om og til kvinner. I et tilfelle skal han ha rådet en kvinne med en voldelig ektemann til underordne seg sin mann i alt. I et annet tilfelle skal Patterson ha bedt en kvinne om ikke å anmelde en voldtekt. Han skal ha bedt kvinnen om å tilgi voldtektsmannen.

Etter at dette ble kjent har kritikken mot Paige Patterson vært massiv. Mer enn 3.200 kvinner tilhørende Sørstatsbaptistene har skrevet under på et brev hvor de ber om at Paige Patterson blir fjernet fra sin stilling. Det har nå skjedd. Så langt har ikke Paige Patterson kommentert saken offentlig.

Harde eller mjuke hjerter

Hva er det sikreste tegnet på at Den Hellige Ånd er på ferde? Mjuke hjerter!

Det er noe å tenke på nå i etterdønningene av pinsen.

Jeg har tenkt mye den siste tiden på noen ord av Jesus. Han kommer med dem i forbindelse med noe han sier om ekteskap og skilsmisse, men de er i grunnen gjeldende på alle livets områder. Jesus snakker om 'de harde hjertene." (Matt 19,8)

Mitt hjerte har vært hardt. Det vet jeg. I møte med mennesker, hvis livssituasjon jeg ikke har kjent, og jeg har felt en rask dom. På sviktende grunnlag. Jeg har trodd jeg har hatt rett. Likevel så feil. Det er nemlig mulig å ha helt rett, og likevel ta fullstendig feil. Årsak? Fordi jeg har et hardt hjerte.

Å, Gud, fri meg fra mitt harde, kalde hjerte, og gjør det mjukt!

Til alle dere jeg har sagt harde ord til: Tilgi meg!

Av og til leser jeg kommentarer i sosiale medier. Jeg deltar ikke lenger i debatter, men av og til leser jeg hva folk skriver. Og det slår meg: Så mange harde hjerter! Så mye uforsonlighet. Så mye 'jeg-alene-har-rett'. En, som driver en egen nettside hvor han har som mål å presentere den ene, rene, læren, og da spesielt angripe kristne som mener noe annet enn ham, skrev nylig: "Jesus Kristus kommer snart igjen. Hvis ikke vil det jo snart ikke bli noen igjen." Ham selv er selvsagt unntaket! Og noen få til.

Jeg leser i Åpenbaringen: "Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper ..." (Åp 7,9)

Så det blir nok noen flere i himmelen enn det som denne mannen tror. Han vil bli overrasket!

Jeg kjenner ikke folks hjerter. Bare Herren gjør det.

Min bønn er at jeg må få beholde et mjukt hjerte. Bare i mjuk jord kan noe gro. Ikke i steingrunn.

Hellige Ånd, gjør det du må
for at hjertet mitt kan være
og forbli mjukt!

En fest uten slutt

"En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ordene av den hellige Athanasios (bildet): 'Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, svarte jeg ikke, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevent dette 'uten ende'. Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om."

Det er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize som skriver dette i et brev i 1970. Jeg har lest brevet på nytt, og forsøkt å oversette det til norsk. Jeg tror nemlig at flere av oss har noe å lære. I hvert fall jeg.

"Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse," skriver bror Roger og så legger han til:

"Siden står alle veier åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk av såvel det dårlige som det gode. Og feststemningen bryter fram igjen, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskelige prøvelsene, i sønderbrutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men hardner ikke til; det livner opp på nytt. Hvordan kan man da få fram denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å bekrefte vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ingenting tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn rammer oss i løpet av dagen, så vil en indre kraft ta tak i det vanskelige og bruke det. Det sønderbrutte menneske kan igjen reise seg."

På sluuten av dette brevet skriver bror Roger:

"For å kunne bevare denne indre festen, er ansiktene viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ingenting som er vakrere enn et ansikt som gjennom kamp og strid er blitt forklaret. Vakre ansikt finnes bare hos de som har vært gjennom sorg og de som er gjennomlyste....Fra mine unge år og gjennom hele mitt liv har det vært mitt ønske å aldri dømme noen. Det viktigste for meg når jeg står overfor et menneske har vært å kunne forstå henne."

80.000 ba for gjenforening mellon Nord- og Sør-Korea

Nærmere 80.000 bedere kom fredag sammen i World Cup Stadion i Seoul (bildet) for å be for fred og gjenforening mellom Nord- og Sør-Korea. Bak det store arrangementet sto Yoido Full Gospel Church, megakirken som i sin tid ble grunnlagt av David Yonggi Cho. Denne menigheten har i dag 800.000 medlemmer.

Men det var ikke bare medlemmer av Yoido Full Gospel Church som deltok på denne gigantiske bønnesamlingen. Hit kom bedere fra mange steder av verden. Jeg kjenner ikke til at noen nordmenn deltok, men et team var Livets Ord i Uppsala med sin pastor Joakim Lundqvist var på plass. Det var også David Yonggi Cho. Cho er blitt 82 år, men fremdeles aktiv.

Den store bønnesamlingen pågikk mellom klokken 10.00 til 16.00. Det finnes en stor og påtagelig bønnenød blant kristne i Sør-Korea for å be for Nord-Korea, og har vært det i mange år. Et av bønneemnene er et forenet Korea. Og bønneemnet kunne ikke ha vært mer tidsaktuelt nå, i og med de svært positive tingene som har skjedd mellom statslederne i begge disse landene.

Word Cup Stadion tar 67.000 tilskuere. Derfor måtte bønnesamlingen deles opp, slik at man fikk plass til alle som ønsket å ta del.

Levningene etter de 20 kopterne som ble myrdet i Libya hjem tll Egypt

For fem dager siden ankom kistene med levningene til de 20 kopterne som ble halshugget i Libya av IS for tre år siden flyplassen i Kairo. De ble møtt av pave Tawadros, sammen med en rekke prester. Et kirkekor deltok også.

Dagen etter ble det holdt en minnegudstjeneste i Martyrenes kirke. Kirken er bygget i landsbyen Aour, hvor de fleste av de 20 mennene kom fra. Når kirken ble bygget hadde ingen av de etterlatte noen tro på at levningene etter deres kjære noensinne ville bli funnet. Likevel, et helt spesielt gravsted ble tilrettelagt. Nå ble de 20 endelig begravd i hjemlandets jord.

Bishri Ibrahim, far til martyren Kirolos, uttalte til nyhetsbyrået Reuters:

"Alle stod vi ved siden av en martyr som tilhørte ham og vi gråt litt, men dette var lengselens tårer, ingenting annet. Vi lykkelige og fylt av glede at de nå er kommet hjem til landbyen. Dette er en velsignelse for landet vårt, og for alle koptere verden over."

De 20 kopterne arbeidet i Libya fordi det ikke var jobber å finne for dem i Egypt. De ble kidnappet av IS. På bildene som IS viste av de kidnappede kopterne i orange fangedrakter var det også en mørkhudet mann. Han kom fra Ghana, og var opprinnelig muslim. Men han ble en kristen ved å se hvordan de 20 kopterne levde og møtte døden. Da ville også han bekjenne troen på Kristus og dø sammen med dem.

Billedtekst: Bilde 1: Pave Tawadros tar imot kistene. Bilde 2: Kistene ombord i flyet fra Libya. Begge bildene er tatt av Coptic Solidarity.

Faller du for fristelsen?

Vanligvis tenker vi vel at fristelser innebærer noe som er moralsk galt. Har du tenkt på at en fristelse også kan innebære at vi kan bevege oss bort fra Guds vilje med vårt liv?

Det er mange ting som frister, og vi faller for mange av dem. Ingen av oss er immune mot dette.

Jeg har tenkt mye på den delen av Herrens bønn, hvor det heter: "Og la oss ikke komme i fristelse...." (Matt.6,13)

Jeg har tenkt på dette i forbindelse med at det er så mange ting man synes er interessant og som fanger ens oppmerksomhet. Det er lett å miste fokus. La meg gi deg et konkret eksempel: I den siste tiden har jeg opplevd at Herren har talt til meg om noe konkret som gjelder mitt liv akkurat nå. Jeg har arbeidet med dette og viet min oppmerksomhet rundt dette. Men så skjer det så mange andre ting som er interessante, og da er det lett og falle for fristelsen til å bruke tid på dette istedet for å konsentrere seg om det Herren vil jeg skal være opptatt av. I utgangspunktet er det ingenting galt i de tingene som fanger min oppmerksomhet. Det er gode ting, men det drar oppmerksomheten min bort fra det jeg egentlig skulle bruke tid på. Er det bare jeg som opplever det slik?

I denne sammenheng er det et bibelord som har fått stor betydning for meg:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet.1,10-11)

Faktisk kan det gode bli en fiende av det aller beste i vårt liv. Skal vi bære frukt, mye frukt, må vi bli litt ensporet, tynne ut, og holde oss til det som Herren vil vi skal holde på med i våre liv. Faller vi for fristelsen til å holde på med noe annet og samtidig holde på med det som Gud vil vi skal, blir det ingen frukt av det. Har vi likevel falt for den fristelsen må vi omvende oss og komme på rett spor igjen.

Evig minne!

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.

Bønnesenter etableres i Libanon for å be for unådde folkeslag

Snakk om å jobbe målrettet og strategisk! Misjonsorganisjonen "Horizons International", som også er en bønnebevegelse, starter nå et bønnesenter i Libanon! Bønnesenteret vil få navnet: Alle nasjoners senter, og vil være et sted som er åpent for menigheter fra ulike kirkesamfunn, som vil stå sammen for å be om et gjennombrudd for evangeliet blant unådde folkegrupper.

Lederen for Horizons International, Pierre Houssney, sier i en kommentar til Mission Network News at menigheter og organisasjoner har sett på Libanon som en misjonsmark.

"Vi forsøker nå å endre dette slik at libanesere ser på seg selv som en sende-nasjon, som en base for misjonsarbeid i Midt-Østen og Nord-Afrika og verden for øvrig. Hovedfaktoren for å kunne bli en slik misjonsbase som sender ut folk er bønn," sier Houssney.

"Det er min overbevisning at når vi får etablert dette stedet, så vil det bli et sted hvor Gud kaller libanesere til misjonsarbeid rundt om i verden gjennom å be for unådde folkegrupper. Det er vår visjon og vårt håp,"legger Houssney til.

Horizons er nå i ferd med å etablere første steg av dette bønnesenteret, som vil bli å finne i deres kafe og bokhandel. Pastorer og menighetsmedlemmer bruker gjerne denne kafeen for å skaffe seg kristen litteratur og for å holde bibelstudier.

La oss huske dette viktige arbeidet i våre forbønner.

Billedtekst: Pierre Houssney ber for en ung mann. (Foto: Facebook).

Det straumer ei livselv av lukke

I dagene før pinse har jeg gått rundt med en sang i mitt hjerte: 'Det strøymer ei livselv av lukke', skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1957, et år før jeg ble født. Den skal i følge Bjerkrheim ha vært skrevet etter en nattverdstund samme år.

Glede og Den Hellige Ånd hører uløselig sammen. De er synonyme. Det nye testamente gir en rekke eksempler på det:

"For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND." (Rom 14,17)

"Men disiplene ble fylt med GLEDE OG DEN HELLIGE ÅND." (Apg 13,52)

"Og dere fulgte vårt og Herrens eget eksempel da dere under hard motgang tok imot Ordet med den GLEDE SOM DEN HELLIGE ÅND GIR." (1.Tess.1,6)

Vi kan ikke snakke om Den Hellige Ånd på en teoretisk måte. Den Hellige Ånd og følelser hører også sammen. For Den Hellige Ånd har den evnen at Ånden berører oss.

Det er en åpenbar sammenheng mellom Den treenige Gud og gleden: "...hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."(Salme 16,11) Om Jesus heter det at han: Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner MED GLEDENS OLJE. (Hebr.1,9) Den gleden, fryden, lifligheten som finnes for Guds ansikt, er altså Jesus salvet med når han trer inn i sin livsgjerning her på jord. Det er utenkelig å tenke seg Jesus uten overstrømmende glede. Kilden til Jesu glede var det fullkomne fellesskapet som fantes mellom ham og hans Far.

Guds rike er sammenlignet med et gjestebud der det beste bys fram for å glede gjestene.

Til tross for at Jesu disipler så godt kjente til denne forkynnelsen av Jesus om Guds rikes glede, merker vi ikke mye av denne gleden i deres liv før pinsen. Den brøt inn i deres liv først i og med at Ånden utøses på pinsedagen i Jerusalem. I Peters pinsepreken heter det blant annet: "Du har lært meg å kjenne livets veier og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Ap.gj.2,28)

7.Mai i år var det 120 år siden den svenske teologen, eksegeten og professoren ved Lunds universitet, Hugo Odeberg, ble født. Odeberg talte om den kristne tro som gledens religion. Om dette skriver Odeberg noe svært interessant: "Den gleden som så sterkt trer fram og betones i Det nye testsamente, har knapt fått plass i den kristne dogmatikken. Selv i den teologiske debatten spør vi sjelden etter dette problemet. Når det behandles, er det under den forventede spørsmålsstillingen: hva er gledens objekt? Den gleden som kristendommen henviser til, er noe helt nytt, en elemenær kraft med sin spesielle kvalitet, som ikke som den empiriske gleden egentlig er avhengig av noe objekt for sin glede, men er en glede i seg selv, en glede i Kristus, i en ny måte å sanse og være til på. Denne gleden er den andre siden av kjærligheten, som også er noe spesifikt nytt, ikke noe som retter seg mot noe objekt for å begjære det, men som tvert imot stråler ut av seg selv, som gir, som varmer og lyser." (David Hedegård og Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 346-347

Jesus, var som sagt salvet med gledens olje, men vi leser også at Ånden kommer over Jesus. Det får konkrete utslag: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd...(Luk.10,21) I andre oversettelser står det "frydet seg i Den Hellige Ånd." I Lukas 11, lærer Jesus disiplene å be Fadervår. I ett av bønnens ledd heter det: komme ditt rike. En alternativ oversettelse er: la din Hellige Ånd komme.

Denne pinsen har jeg framfor alt denne bønnen: Kom Hellige Ånd og berør oss med din glede så vi kan fryde oss i Den treenige Gud.

Det vakre bildet av en brusende vårelv som strømmer ved siden av Kristi Himmelfartskapellet er tatt av Frank Riktor og brukt med hans velvillige tillatelse.

10 pastorer med deres ektefeller omkom i flystyrt på Cuba

20 av de 110 passasjerene i Boeing flyet som styrtet fredag nær Jose Marti International Airport i Havana var pastorer med sine ektefeller. Pastorene tilhører Nazarene Church, en hellighetsbevegelse ikke ulikt Metodistene.

Pastorene hadde deltatt på en konferanse som kirkesamfunnets østlige avdeling på Cuba hadde arrangert. På den tre-dager lange konferansen deltok 125 ektepar. Nazarene Church har drevet virksomhet på Cuba i mer enn 70 år. Den forferdelige ulykken har rammet kirkesamfunnet hardt. Nazarene Church International feirer 110 års jubileum i år.

Ildfull vigselstale

Sjeldent har evangeliet lydt klarere enn i dag, for millioner av TV-seere verden over.  For konger, dronninger og celebriteter. Så Jesus-sentrert.  Talen ved den vakre vielsen mellom prins Harry og Meghan Markle i Windsor-katedralen ble holdt av biskop Michael Bruce Curry (bildet). Sjeldent har vi vel sett noe så levende, som et fyrverkeri, av en tale i et bryllup, og særlig i et kongelig. Det var tydelig at biskop mente hvert eneste ord, og at han levde det han preket. Han talte om Guds kjærlighet slik den blir demonstert i Jesus Kristus, og om den menneskelige kjærligheten mellom mann og kone. Og om kjærligheten som ild. Han holdt også frem arven etter Martin Luther King og den afro-amerikanske kulturen.

Det var prins Harry og Meghan Markle som selv ønsket seg denne taleren, etter at erkebiskopen av Canterbury hadde foreslått ham. Biskop Curry er den første afrikansk-amerikanske presiderende biskopen i Den episkopale kirken, som er navnet på Den anglikanske kirken i Amerika.

Hele den storslåtte vielsen var et fantastisk vitnesbyrd om den kristne tro, gjennom salmer, forbønner, og vigselshandling. Gripende var det også når et gospelkor møtte brudeparet når de kom ut fra katedralen med "This little light of mine."

Det er virkelig et stort takkeemne. Tenk, dette har millioner av mennesker vært vitne til. La oss be for den nye brudeparet, og for alle som har lyttet til biskop Curry og hans enestående formidling av evangliet.

Når Herren skriver vår historie

Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i går. I fortellingen Johannes gir oss om den samtalen som fant sted mellom Jesus og Peter, forutsier Jesus noe av det som skal skje med Peter i framtiden:

"Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet opp om deg og gikk dit du selv ville. Men når du bli gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." (John.21,18). Forunderlige ord! Peter har mange ganger gjennom livet bundet om den vide tunikaen sin, som var vanlig klesplagg på den tiden, og vadet ut til båten som lå fortøyd ved Genesaretsjøen. Han har hatt stor frihet. Han har kjent hvordan båten har båret i storm og stille, og dratt mang en fiskefangst over båtripa. Litt tidligere i dette kapittelet leser vi om nok en fisketur, og nok en gang leser vi at Peter binder kappen om seg og kaster seg ut i sjøen for å komme fram til Jesus som har gjort opp bål i strandkanten.

Men det kommer en tid hvor rollene byttes. Livet endres for Peter. Nå er det en annen som skal binde beltet om livet på han og føre ham dit han ikke vil. Jesus snakker om den død Peter skal ære Gud med.

Alt går ikke vår vei bestandig. Ikke om vi vil gå Guds vei. Livet kan snus.

Dette synes jeg er utfordrende, men jeg vil la Gud skrive min historie. Da blir det ikke som jeg vil, men som Han vil. Men det er best slik. Jeg forstår ikke helt hva Gud gjør i mitt liv akkurat nå. Motbakkene er bratte.

I går kveld skrev jeg ned følgende:

I Herrens fang vil jeg kvile,
overlate all uro og angst
til Ham som elsker meg ubetinget.
Jeg har ikke funnet Ham,
Han har funnet meg.

Det andre kallet

Det blir personlig det jeg skal dele med deg i dag. For mange år siden fikk jeg et kall. Et kall om å følge Kristus. Vi er tilbake i det forrige årtusen, til begynnelsen av 1970-årene. Kallet utkrystaliserte seg etter hvert i en tjeneste som pastor. Jeg ble ordinert. Ordene som ble lest ved min ordinasjon har jeg ikke glemt: "Forkynn Ordet, står klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all  tålmodighet og iherdig undervisning... Men du må være endruelig i alt du gjør. Ber lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2 og v.5)

Jeg ber om å få være trofast mot det kallet så lenge jeg lever.

Men i den siste tiden har jeg opplevd at det også finnes et kall til. Det andre kallet, om du vil. Det kallet må også omfavnes og gjøres til ditt. Det er i den prosessen jeg er, og dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Noensinne. For meg handler det om å akseptere det faktum at livet mitt er blitt ganske annerledes enn det jeg tenkte, og drømte om. Det handler om å akseptere den situasjonen jeg befinner meg i. Om å omfavne livet mitt der jeg befinner meg akkurat nå. Joda, jeg tror helt og fullt på helbredelse, men jeg er syk. Det kan jeg ikke komme bort fra. Jeg kan ikke bekjenne meg ut av realitetene. Jeg må forholde meg til livet som er nå. Vi trenger alle en realitetssjekk.

"Det andre kallet kommer gjerne senere i livet, når vi oppdager at vi ikke lenger kan gjøre store eller heroiske ting for Jesus. Da er det tid forsakelse, ydmykelse og ydmykhet. Det andre kallet innebærer at vi føler vi ikke lenger er til nytte, ikke verdsatt. Det første kallet, er kanskje gjort ved middagstid, under en skinnende sol. Det andre kallet kommer ofte om natten. Vi føler oss alene og redde fordi vi befinner oss i en verden av forvirring." (Jean Vanier i boken "Community and Growth.")

Jeg har tenkt mye på dette: Det er en beretning fra evangeliene som jeg i alle disse årene har vendt tilbake til. Gjerne flere ganger om året, og det er Joh 21,15-23. Om du kunne gjøre meg den tjenesten å lese disse versene om igjen, nå?

Dette er historien om det andre kallet. Peter fikk kallet første gang langs Genesaretsjøen. Etter at han var kommet hjem fra fiske. Nå kaller Jesus ham på nytt. Også denne gangen langs Genesaret, eller Tiberias. Første gangen handler kallet om å følge Jesus. Andre gangen om dette: Elsker du meg? Det gjør fra et kall til tjeneste til et kall til en relasjon.

"Elsker du meg mer enn disse?"

Hva betyr mest: Tjene Jesus eller elske Jesus?

Vet du, tjenesten kan bli større enn Jesus! Tjenesten kan bli det som identifiserer meg. Da bærer det galt av sted. For hvem er jeg når jeg ikke lenger er i aktiv tjeneste?

Det er vanskelig å omfavne det andre kallet i livet. For det handler om å akseptere ens egen svakhet og skrøpelighet og omfavne den!

Igjen, Jean Vanier, her i min oversettelse: "De som kommer nær til mennesker som er i nød gjør det først og fremst i et generøst ønske om å hjelpe dem og gi dem en form for lettelse. De føler seg ofte som frelsere og setter seg selv på en pidestall. Men med det samme de kommer i kontakt med dem, berører dem, etablerer en kjærlig og tillitsfull relasjon med dem, åpenbarer mysteriet seg selv. Ved den hjertets usikkerhet vi finner hos mennesker i nød finnes Jesu nærvær. Og så oppdager vi de fattiges sakrament og trer inn i medlidenhetens mysterium. Mennesker som er fattige synes å bryte den maktenes, rikdommens og evnenes barrierer, og stolthetens, og gjennomtrenger det menneskelige hjerte som bygger beskyttelsesmurer rundt seg selv."

Be for meg i denne prosessen. Jeg trenger det mer enn noensinne. Jeg går et vanskelig veistykke nå.

Helsetilstanden til Floyd MC.Clung er fortsatt alvorlig

Sally MC.Clung, har delt svært personlig om ektefellens alvorlige helsetilstand de siste dagene. 14.mai skriver hun at Floyd (bildet) synes å være i en ganske elendig tilstand. Han klarer ikke å gjøre rede for seg, men det er tydelig for alle som er rundt ham at han har hatt svært tunge dager. Det har vært så tungt for Sally at hun nå stilte spørsmålstegn om det ikke kanskje var Herrens mening å ta Floyd hjem til himmelen. Der ventet iallefall en full helbredelse. Hun ba om at Floyd ikke måtte lide lenger.

I går 17.Mai skriver Sally at de siste par dagene har det gått bedre for Floyd. Smertene synes å være mindre, han har fått tilbake bedre farge, han er fredfull og hviler. Hun takker inderlig for alle som ber for Floyd, henne og familien.

"Søsteren min har et favorittskriftsted. Det er Apg.17,28: For det er i ham vi lever, beveger oss og er til..." Hun pleier å sitere det hver gang vi er sammen. En annen minnet meg nylig om at Floyd fremdeles er i live, han beveger seg og han er fremdeles til. Floyd er Herrens. Til det sier jeg et hjertelig amen. Jeg overgir ham kontinuerlig i Herrens varetekt," skriver Sally.

Hun gir uttrykk for stor takknemlighet for det lyset som finnes i Herrens nærvær, og ber om at dette lyset må skinne for oss alle.

La oss fortsette å be for Floyd, Sally og familien.

Han ga bort alt han eide til de fattige - i år er det 800 år siden han døde

Han er blitt kalt den første reformator. I dag feirer vi minnedagen hans i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 800 år siden han døde. Dessverre er det ingen større oppmerksomhet rundt Peter Valdes eller Waldo som han også kalles.

Flere har sammenlignet han med Frans av Assisi, og det er ikke så dumt. Begge to kom fra svært velstående familier og begge to overga seg til Jesus i en radikal etterfølgelse. Peter Valdes ble født Lyon i Frankrike i 1140. Det var en venns plutselige død som førte til at han begynte å lese Evangeliene. Han solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. Som samtidens vandremunker ga han seg veiene i vold for å forkynne evangeliet til alle han møtte. Snart fikk han flere tilhengere og de fikk etterhvert et kallenavn: "Lyons fattige eller Kristi Fattige." Snart skulle problemene melde seg. Biskopene i Den romersk-katolske kirken fant seg ikke i at Peter Valdes og hans tilhengere forkynte evangeliet uten deres godkjennelse. De første valdenserne bredte seg ut over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland. Overalt ble de utsatt for voldsomme forfølgelser. Valdes sørget for at Evangeliene og Salmene ble oversatt til folkets språk, provencalsk.

Peter Valdes forfattet flere skrifter, men flere av disse ble brent under forfølgelsen. Derfor er kunnskapen om deres tro lite kjent. Valdenserne møttes ofte i låver, huler og i skogene. De deltok ikke i krigføring, men la vekt på bibellesning og bibelkunnskap, på forkynnelsen om Den Hellige Ånd, Jesu gjenkomst og Guds rene Ord. De praktiserte bønn for syke og troende dåp. Peter Valdes ble ekskommunisert fra Den romersk-katolske kirken i 1184. En av årsakene var at Peter Valdes mente at Guds Ord sto over kirken.

Forfølgelsen av valdenserne vedble. Presset mot dem ble forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Likevel fortsatte de å eksistere opp gjennom tiden fram til reformasjonen. Mange valdensere bosatte seg i Provence. En grusom massakre av valdensere fant sted i flere landsbyer i 1548. I dag finnes det flere gjenlevende valdensiske forsamlinger i Nord-Italia og i fjellpassene mellom Piemonte og den franske grensen.