Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 1

For meg personlig er Francis Chan (bildet) et forbilde. Forestill deg følgende: Du er pastor for en av Amerikas megakirker med 4.000 medlemmer. Alt lykkes tilsynelatende for deg. Likevel: du velger å forlate alt. Menighet, lønn, huset ditt. For å følge Kristus mer radikalt og overgitt, elske Ham mer.

Det er historien om Francis Chan i et nøtteskall. Her skal du få kortversjonen:

51 åringen sa opp pastorstillingen i Cornerstone Community Church i Simi Valley i California i 2010. Da hadde menigheten 4000 medlemmer og var fremdeles i vekst.

"Det var en slik unik tid," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Men så kom sosiale medier på banen. Med alle skriveriene for- og imot. Francis Chan er ærlig nok til å si at han ble opphengt i hva som ble skrevet om ham. Så mye at det etter hvert førte til at ble hemmet i å formidle det han hadde på hjertet. Han begynte å bry seg for mye om folks respons. Så han sa opp. Solgte huset sitt og flyttet til Asia sammen med kona.

Der skulle det skje noe som fullstendig forandret hans liv.

Han skulle møte undergrunnskirken i Kina.

Ydmykheten som preget den ble en veldig utfordring for Chan, og den sto i skarp kontrast til megakirkene og kjendispastorene i USA.

Chan minnes hva en av de kinesiske troende sa til ham: "De mest innflytelsesrike menneskene i undergrunnskirken er de som er mest skjult for andre. Ingen vet hvem de egentlig er." Så legger han til: "I Amerika, føler du at du må bli berømt om du skal ha innflytelse. Men i Kina, er det stikk motsatt. Det beste er at ingen kjenner deg, ellers vil du få problemer. Herren trenger ikke vår popularitet eller en plattform," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Når Chan kom hjem fra Kina, reflekterte han over hva det vil si å stå i en tjeneste. Glem avtalene om å skrive bøker. Glem overskriftene. Glem alt det han visste om menighetsliv. Hvis han skulle starte om igjen en gang til - bare med Bibelen som guide - hva ville han da gjøre?

Francis Chan konkluderer overfor Charisma Magazine:

"Jeg tror jeg bare ville ha gått ut på gatene og møtt mennesker og be og trygle Gud om å bringe disipler til meg, akkurat slik Jesus gjorde."

Og det var det Chan gjorde.

Men hvordan skulle han klare å elske Gud over alt?

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

En kvinne som har satt djupe spor etter seg

Legg til bildetekst

I dag har jeg tenkt mye på livet til en kvinne som levde i Roma mellom 393-439. Hennes livshistorie er ekstraordinær på mange måter. Hun tilhørte en av Romas herskapsfamiler, og foreldrenes drøm var at datteren skulle bli gift. Hun ble derfor giftet bort 14 år gammel til en slektning. Melania het hun. Navnet hadde hun fått etter sin gudfryktige bestemor, som var en bereist kvinne. Hun hadde besøkt både Egypt og Det hellige land. Derfor fikk Melania tilnavnet 'den yngre'.

Med slektningen Pinian, som var mye eldre, fikk Melania, to barn, som begge døde da de var små. Det førte til et vendepunkt i Melanias liv. Da hadde hun vært gift i syv år. Hun følte seg dratt mot et monastisk liv, og  hadde aldri valgt på fritt selvstendig grunnlag å gifte seg. Hennes mann forstod ar Melania hadde et annet kall, og med hans tillatelse fikk hun gå den monastiske veien. Han slo selv følge med henne.

De solgte eiendommen sin, delte pengene med de fattige og gav også penger til å bidra til å bygge kirker og klostre, I år 408 forlater hun Roma, sammen med sin mor og Pinian. De satte kurs mot Sicilia og tilbrakte to år der, før de dro videre til Nord-Afrika, der de bodde i syv år. Det var her de skulle bli kjent med Augustin. Her i Nord-Afrika viet Melania livet sitt til å tjene de fattige, og her grunnla hun to klostrei Tagaste, ett for kvinner og ett for menn.

Og det var dette jeg ble gående å grunne på store deler av gårsdagen.

Det er ikke bare å grunnlegge et kloster! Og da tenker jeg ikke på den fysiske bygningen! Jeg vet ikke om det var det hun gjorde. Et kloster trenger jo ikke nødvendigvis en vakker fysisk bygning, eller noen bygning i det hele tatt. Det er det indre livet, slik det utfolder seg i en kommunitet, et fellesskap jeg tenker på. Det liturgiske livet, bønnene, gudstjenestefeiringen. Det oppstår ikke av seg selv. Det må leves ut. Fødes frem.

Og her grunnlegger altså Melania ikke bare ett, men to klostre.

Det slutter ikke her.

I år 417 bryter Melania og hennes mann opp og reiser til Det Hellige Land via Alexandria. Et års tid har de tilholdssted i et pilgrimsherberge i Jerusalem. Her møter de Hieronimus, kjent kanskje først og fremst for å ha oversatt mesteparten av Bibelen til latin.

Hun gjør noen reiser til Egypt, hvor hun besøker noen av de mest berømte ørkenklostrene, før hun vender tilbake til Jerusalem. I 12 år lever hun i en eremitage nær Oljeberget. Her bygger hun så opp et kloster for kvinner, og etter mannens død grunnlegger hun også ett for menn.

Hvilken åndelig kraft denne kvinnen hadde! Hvilken vitalitet! Hun inspirerer meg til å jobbe mer med liturgien, med gudstjenestelivet, med kommunitetslivet. Slik at ser kommunitetsliv vokser frem i Norge i større grad.

Mot slutten av livet reiste Melania til Konstantinopel. Der fikk hun være redskap for sin onkels omvendelse. Hun tjente ved hoffet til keiseren og ble kjent med og venn med keiserinne Eudokia, som hun senere tok med seg på pilegrimsreise til Jerusalem.

Melania den yngre døde i Jerusalem den 31.desember år 439.

Irakiske kristne spør: Hvor skal vi gjenforenes?

For mange irakiske kristne, mange av den fortsatt forvist fra sine bosteder, på grunn av IS, har julen dette året vært fylt med ekstra mening -og prøvelser. Å leve som kristen i Irak har alltid vært forbundet med utfordringer, men deres situasjon forverret seg betraktelig i 2014 når IS dukket opp på Ninivesletten (bildet). IS ble ikke erklært beseiret før enn i 2017. Et år etter, fortsetter mange kristne å lide på grunn av konsekvensene av fordrivelsene.

Det er Claire Evans som skriver dette i en spesialrapport for International Christian Concern.

I rapporten møter vi Mazin, en kristen fra Mosul. Han sier det slik:

"Det er alltid en slik glede med jul. Det er en tid for å møtes. Freden ble født når Kristus ble født. Verden ble forandret den dagen."

For Mazin gir julen en følelse av trøst til tross for utfordringene det er å være fordrevet fra sitt hjemsted.

"Det er ikke viktig om vi er fordrevet eller vi befinner oss i våre hjemland. Kristus ble også fordrevet når Han ble født, selv om Han hadde et innholdsrikt liv. Men det betyr ikke at vi ikke savner huset vårt i Mosul."

Mens Mazin forblir fordrevet fra sitt hjem, og mest sannsynlig ikke kan returnere til Mosul, har andre forsøkt å vende tilbake til sine hjem og forsøkt å gjenoppbygge sine liv. En av dem er Rafid:

"Dette er første gangen jeg feirer jul i Qaraqosh etter 'frigjøringen'. Jeg kan ikke vente på å gå til kirken den natten. Jeg trodde jeg aldri kunne komme til å gjøre det noengang. Jeg er så lykkelig over å være her igjen."

Men selv om Rafid nå gleder seg stort over å være hjemme igjen, vet han samtidig at det kan være siste gangen. Kanskje han må feire jul et annet sted neste år.

År med forfølgelse har ført til at irakiske kristne nå er spredt over hele verden.

Mens julehøytiden er en tid for glede, er den også bittersøt. Ruaa forklarer:

"Jeg tror Baghdad har den største julefeiringen. Det finnes juletrær over alt, selv muslimene feirer jul i Irak. Men beklageligvis feires ikke julen slik julen skal feires."

Men problemene stikker djupere for Ruaa. Han har ikke noe familie å feire julen sammen med, fordi forfølgelsen har tvunget familiemedlemmene hans til å flykte fra landet.

"Jul er en tid for å besøke slekt, venner og foreldre. Jeg må reise til Jordan for å tilbringe julen med mine foreldre, mens mannen må reise til Tyrkia hvis han skal tilbringe julen sammen med sine foreldre. Slik har mange kristne det. De gleder seg over å kunne feire jul uten å flykte for IS, og med en følelse av fred, i det de kjenner til at Kristus også led. Men nesten hver eneste kristen i Irak som feirer jul gjør det adskilt fra resten eller deler av familien.

"Hjemmet vårt, ja, og hvert eneste hjørne av huset handler om minner. Julen pleide å være en stor feiring når vi sto opp om morgenen og gikk rett til kirken og hilste de som var der med stor glede. Kristus var født, "erindrer Sameh. "Etter at vi hadde vært i kirken, pleide vi å samles i det store huset, huset til våre besteforeldre. Dit skulle alle. Barna hadde på seg nissedrakter, disse enkle detaljene kunne gi oss en følelse av sikkerhet og at vi var elsket for år framover."

Men alt dette er nå bare minner for mange kristne. For de kristne i Irak har lidelsene vært mange og brutale.

Syv tankevekkende spørsmål ved årets slutt

Nå, helt på tampen av det året vi nå snart skal sette punktum for, vil jeg gjerne få stille deg syv spørsmål. Håper du tar deg tid til å reflektere over dem:

1. Hvilket øyeblikk var det som gjorde meg mest stolt i 2018? Hva forteller det meg om det jeg ønsker å bruke min energi/tid/penger på i 2019? 

2. Hva var det som beriket mitt liv på en raus måte? Hvem er det jeg ønsker å bli bedre kjent med i året som ligger foran meg?

3. For mange var dette et år hvor de gjorde motstand. Hva var det jeg klarte å motstå mest effektivt? Hva ga jeg etter for?

4. Hvilken person inspirerte deg mest i året som snart er historie? Hva er det den personen gjør som jeg også ønsker å gjøre i livet mitt?

5. Når var jeg mest fysisk tilfreds dette året? Hvordan kan jeg oppnå det samme i det nye året?

6. Hva er det ene spørsmålet du har stilt deg selv igjen og igjen dette året? Hvilken versjon av svaret lever du deg inn i?

7. Og til slutt: Hva gjør meg fortvilet og hva inngir meg håp akkurat nå?

St. Beuno`s Jesuit Spirituality Centre. Norsk oversettelse. Bjørn Olav Hansen

Valdresprofetien og hykleriet

Når hele Nordens vekkelsesevangelist Emanuel Minos i 2014 bar frem den såkalte 'Valdresprofetien' skaket den svært mange av oss - og med rette. Det var i 1968 at Minos fikk del i et profetisk syn som den da 90-årige Valdreskvinnen, Gunnhild Smelhus, hadde hatt. Minos hadde lagt dette profetiske synet til side, da han den gangen han fikk det, synres virket altfor usannsynelig. Så tok han det frem igjen 46 år senere, og ble sjokkert over hvor dagsaktuelt det er.

Men det er noe som forundrer meg. Det profetiske synet har vært delt mange ganger siden, i mange forskjellige sammhenger. I synet den 90-år gamle Valdreskvinnen hadde, heter det blant annet:

"Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mor dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd..."

Det er alvorlige ord. Hva kommer det da av at noen av de som er mest ivrige etter å spre denne profetien, samtidig de mest kritiske til asylsøkre og fremmede, og sprer noen av de mest hatefulle beskrivelsene av flyktninger noensinne. Det er noe som ikke stemmer her, det er noe som er fullstendig galt. Leser de ikke profetien?

Nei, jeg er ikke globalist, og jeg tror det er nødvendig med en restriktiv asyl- og flyktningepolitikk, og jeg er ikke blind for farene ved Islam, men dette handler om noe annet: om holdninger, etikk, rettferd. Det handler om liv og lære. Vi bør minne hverandre om at det barnet vi feirer i julen selv ble flyktning. Han måtte søke tilflukt i Egypt. Hadde Han blitt født i 2018, ville det vært plass for Ham i Norge, sammen med moren og stefaren Hans?

Er det ikke hyklery å vise til Valdresprofetien eller sitere den, og samtidig publisere hat og frykt mot fremmedkulturelle? Det er noe som er rav ruskende galt her.

Billedtekst: Vekkelsesevangelisten og hedersmannen Emanuel Minos.

Unge mennesker sliter med å lese Bibelen - kan kommunitetsliv være løsningen?

Bønnerytmer. Tidebønner. Måltidsfellesskap. Lectio Divina, den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift.

Dette kan være løsningen på den store ufordringen avisen Dagen avdekker i et stort oppslag torsdag 27.desember. Reportasjen handlet om en ny undersøkelse hvor elleve unge voksne i alderen 19-27 år har deltatt. Undersøkelsen handler om bibelbruk, og er gjennomført av KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Fem av de som deltok er tilknyttet menigheter tilhørende Den norske kirke, resten tilhører ulike frikirkesamfunn. Undersøkelsen viser at bibellesning betyr mest for frikirkelige.

Men de sliter der også. Unge mennesker leser ikke så mye som før, og det er stor konkurranse fra ulike medier.

Det er flere ting som er interessant med undersøkelsen, men jeg vil trekke frem en ting:

Flere av de som deltok i undersøkelsen fra frikirkelig hold fremhever at 'gode vaner hjelper', og at 'fellesskap hjelper'.

Dette er en utfordring jeg synes vi skal ta veldig positivt.

Og det er her kommunitetsliv er så bra!

Et miljø som tar disippelliv med Jesus på ramme alvor. Hvor man deler hverdagslig liv, spiser sammen, leser Bibelen sammen, samtaler, ber tidebønner. Små fellesskap eller kommunitetter. Dette anser jeg for å være det store håpet for kirken, for dens overlevelse. Derfor ber jeg om at mange slike fellesskap eller kommuniteter vil oppstå i 2019. Blant annet ber jeg om at en slik kommunitet vil vokse frem av det regelmessige gudstjenestelivet i Kristi himmelfartskapellet.

Englebesøk

Røsten av en engel fyller stua vår med en himmelsk atmosfære. Det er så vakkert, så blendende vakkert. Jeg lukker øynene og bare lytter. Så harmonisk, så ømt, så trøstende.

Det er serbiske Divna som synger. Divna Ljubojevic. Jeg oppdaget henne for mange år siden, og hun har kanskje den mest klokkeklare røst jeg kjenner. CD'en jeg lytter til nå fikk jeg i julegave av min kone. Noen bedre julegave kunne jeg ikke få!

Den ortodokse kirkesangen er så rik. Den berører meg så sterkt. Dette kunne jeg sitte stille og lytte til i hele kveld.

Her er noen smakebiter:


https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=EcpUnZ_ghdA

https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=6MjohBOQB-M

Bønnemner

Nå på tampen av det gamle året vil vi dele noen bønnemner med de som ber for oss:

Innen 24. januar vil NAV ta stilling til om Bjørn  Olav kan få talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Dette er avgjørende for om Bjørn Olav kan fortsette sitt arbeid med å skrive. Skjelvingene i høyre arm er nå så plagsomme at det å skrive på PC er svært vanskelig. Dette talegjenkjenningsprogrammet er svært kostbart,  og vi har fått beskjed om art vi må være forberedt på et avslag. Et avslag vil føre til at Bjørn Olavs muligheter til å kunne kommunisere skriftlig vil bli svært begrenset. Det vil gå ut over bloggen, bokskriving og forberedelser til prekener og seminarer. Det vil også bety mye å fortsette med det som gir mening til hverdagene, og kunne fullføre det kallet Bjørn Olav har. Vi vil derfor bli veldig glad om dere kunne be om et under. Gud kan!

Fredag 4. januar vil det avgjøres om Bjørn Olav får førerkortet tilbake. Han skal  gjennom en ny test kl.14.00. Bjørn Olav har ikke kjørt bil siden mars. Etter å ha kjørt bil i 41 år er det vanskelig. Det gir mange begrensninger i hverdagene, noe som betyr at det blir ekstra mye på May Sissel. Bjørn Olav ble fratatt førerkortet mens han gikk på Parkinsonsmedisin som gjorde ham svært dårlig. Det føles svært urettferdig at han da skulle utsettes for en test når han knapt nok klarte å stå på beina. Å få førerkortet tilbake vil bety at hverdagene blir lettere, ikke minst betyr det at han kan komme seg utendørs.

Be også for alle møtene og seminarene dette vårsemesteret.

Møteplanen for januar ser foreløpig slik ut:

6: Gudstjeneste Brumunddal baptistkirke kl.11.00
13. Gudstjeneste Pinsekirken Kolbotn kl.11.00
17.-20: Bønneuken Askim med  møter hver kveld. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke kl.11.00

En stor takk til alle som ber for oss. Velsignet godt nytt år.

Ba ikke du om at lyset ditt skulle skinne klarere?

I går leste jeg et profetisk ord som begeistret og oppmuntret meg, og når jeg fant dette bildet til å illustrere det med, måtte jeg bare oversette det:

"I forbindelse med min stille time hørte jeg  Herren si: 'Jeg er begeistret!' Da svarte jeg: 'Herre, hva sa du?' Han svarte: 'Jeg er begeistret.' 'Hvordan kan du være begeistret,' sa jeg, og la til: 'Alt jeg ser er kaos og belgmørke.' Han svarte: 'Jeg vraker ikke belgmørket, jeg bruker det.'

'Fra ditt perspektiv ser det ut som om verden går i stykker. Fra mitt perspektiv er det et sørgelig, likevel et vidunderlig syn. Jeg ser skatter i mørket og større skatter vil komme ut av belgmørket. Ba du ikke om at ditt lys skulle skinne klarere? Hold fokus på meg og lyset du har vil øke slik ar du ser de skattene jeg ser.'

Så sa Han: 'Sønn, du har rett. Denne verden er på kollisjonskurs. Den er på kollisjonskurs med den største utøselsen av Min Ånd. Verden er i ferd å bli klar for høsten. Og akkurat det, gjør at det er begeistring i mine tårer."

- Bill Yount
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De profetiske ordene til Bill Yount, som er en internasjonalt anerkjent profetisk stemme, stemmer godt overens med disse to ordene fra Bibelen:

"De rettferdiges sti er som morgenlyset som stadig vokser til dagen er her." (Ord 4,18)

"Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." (Jes 60,2)

Hvilken kongefamilie!

Jeg må bare innrømme det: Det kom noen tårer i går mens jeg så den fantastiske reportasjen NRK-journalisten Atle Bjurstrøm hadde laget om kongefamilien i 2018. Hvilken konge, hvilken dronning og hvilket kronprinspar vi har! Vi har virkelig mye å være takknemlige for, vi som bor i Norge.

På sin varme, lune og personlige måte tegnet Atle Bjurstrøm et portrett av vår kongefamillie, som gjorde at både kongen, dronningen og kronprinsparet kom oss så nær. Det var så festlig å høre den svært personlige samtalen mellom kongen og kronprinsen om deres meritter til sjøs, om kongen som synes det var helt greit at kronprinsen ikke har samme lidenskapelige forhold til seiling som ham. Det vil si ar kongen ikke er så begeisret for seiling, som han er det for konkurransen, og - joda, kongen innrømmet sågar at han kunne bli både gretten og litt bestemmende ombord. Når fikk vi en slik djupt personlig innsyn i noe annet av verdens kongehus?

Kongens gode latter er et kapittel for seg! Selvironsik, uhøytidelig og så hjertelig tilstede. Hans kommentar i forbindelse med Kina-besøket, hvor kineserne hadde spurt om ikke Norge kunne trene kineserne til å bli flinke til å gå på ski, vil bli stående for all tid. Da hadde kongen svart: Vi kan trene dere til å bli en god nr to!

Og dronningens nære forhold til natur, kunst - jeg satt og tenkte på hvor vis hun er. Kronprinsen har fortalt at han noen ganger har kommet høyt til fjells, til en avsidesliggende dal, og hilst på vertskapet på en fjellstue, som synes det var flott at kronprinsen kom, men hans mor, dronningen, hadde jo allerede vært der - lenge før!

Vi har en konge og en dronning som våger å vise følelser og tårer. De gråter med de gråtende og ler med de glade. Gripende var det å se den menneskelige reaksjonen hos dronningen når hun fikk se igjen sitt barndomshjem, så nå er restaurert så fremragende på Maihaugen.

De gjør en god jobb kronprinsparet også, og vil når den tid kommer, bli en god konge og dronning. Akkurat det er det ingen tvil om. De er moderne, og deres djupe engasjement for klimaet og miljøet står det respekt av.

Alle fire byr på seg selv, og viser til fulle at de er der for å tjene vårt fedreland.

Jeg er ikke blitt mindre rojalist etter å ha sett gårsdagens NRK reportasje.

Og jeg tar til meg ordene til apostelen Paulus:

"Be for konger og alle i ledende stillinge, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt." (1.Tim 2,2)

May Sissel og jeg har et dyrebart personlig minne om kong Harald og dronning Sonja. Da var de ennå Norges kronprinspar. May Sissel var gravid med vår datter, Benedicte, og i forbindelse med en tilstellning i forbindelse med deres rundreise fikk vi hilse på dem. Den kommende dronningen var levende interessert i May Sissels graviditet, og spurte om hun ikke fikk ta på magen. Det fikk hun.

Foto: Wikipedia

Donald Trump setter tusenvis av kristnes liv og Israel i fare

Donald Trumps beslutning om å trekke de amerikanske styrkene ut av Syria kan sette våre kristne trossøskens liv i Midt-Østen i dødsfare og gjøre situasjonen for Israel enda mer usikker.

To av de som nå er svært bekymret over det som skjer er den amerikanske generalen William 'Jerry' Boykin. Han er visepresident for USA's ledende kristenkonservativ gruppe, FRC, som har vært svært støttende til den sittende amerikanske presidenten. Den andre som nå uttrykker stor bekymring er en av de ledende skikkelsene i den messianske bevegelsen i Israel, Avner Boskey.

Mens Trump mener IS er bekjempet, er den amerikanske generalen ikke så sikker på det. Rapporter general Boykin viser til viser at IS fremdeles kontrollerer visse områder, og kan komme til å slå tilbake. Og Det amerikanske forsvarsdepartementet slår fast i august at IS fremdeles har 30.000 krigere i Irak og Syria, og at de har større slagkraft enn Al Qaeda har i Irak. I følge Det amerikanske forsvarsdepartementet utgjør disse 'en alvorlig trussel mot alle som elsker fred og alle frie områder i Syria, inkludert føderasjonen i det nordlige Syria.'

Problemet er at Donald Trump ikke leser rapporter eller dokumenter, heller ikke fra sin egen administrasjon.

Den amerikanske presidenten overlater nå ansvaret til Russland, Syria og Tyrkia. Når ble Tyrkia en garantist for forfulgte kristne?

Bekymringen er reell. Hvis Tyrkia nå skal lede offensiven mot IS (les også kurderne) i de selvstyrte områdene i Syria, tror nå stadig flere eksperter at Syria vil ende opp med å bli styrt fra Iran.

De som klarest uttrykker denne bekymringen er The European Syriac Union, som i en pressemelding uttaler at de 'kristne samfunnene i dette områder frykter en utryddelse i hendene på Tyrkia, Iran og IS, som ennå ikke er fullt nedkjempet."

"Må vi ha øyne til å se det som nå skjer"", skriver den messianske jøden, Avner Boskey. Han nevner Syria, Iran og Russland og Tyrkia som kommer like etter. Trump som overfor evangelikale kristne har kommet med store ord om å forsvare kristne -  og Israel, kan med dette utspilllet, sette livene til tusenvis av kristne i Midt-Østen i fare og ikke bare det, men Israel.

Profetigranskere spør også om Donald Trump nå åpner for GOG-krigen, beskrevet av profeten Esekiel i kapittel 38-39, hvor nettopp disse landene skal være med i et angrep på Israel.

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 2

Dette er Ioann (Johannes) Predoni (bildet), en anabaptist, som bor i nærheten av byen Deva, som ligger langs elva Mures. Ioan og kona har tre voksne barn. De bor på en gård og driver med sauer, og er del av et fellesskap som oppriktig forsøker å følge Herren Jesus, som best de kan.

De tilbringer en ganske lang periode, hvert år, som fremmedarbeidere i Spania. Derfor snakker de og skriver de spansk.

Deres visjon som familie, og den lille forsamlingen de tilhører, er å revitalisere og styrke et anabaptistisk nærvær i et område hvor de troende har mistet sin visjon for mange år siden. De kjenner på seg ar de trenger åndelig oppmuntring og retning for arbeidet og drømmer derfor om å bli nært knyttet til andre anabaptister, hvor de måtte finnes. Området de bor i byr på mange muligheter, spesielt for de som kan noe om sauehold, men også for andre yrkesgrupper. Jorden er grøderik.

På 1600-tallet var det et sterkt nærvær av anabaptister i Siebenbürgen (Transylvania). Dette ble fullstendig ødelagt av de katolske myndighetene. I Deva var det et eget sted hvor anabaptistene ble henrettet. En av dem var en mann ved navn David Ferenz, en ungarsk adelsmann, som var kommet til en levende tro på Jesus,  blitt døpt på bekjennelsen av sin tro, og hadde sluttet seg til anabaptistene.

"De siste 10 årene har jeg forsøkt å informere kirkene her om det som skjedde den gangen," forteller Ioann Predoni, "og på den måten gi videre vitnesbyrdet til disse anabaptistene, hva de sto for og hvorfor de døde for sin tros skyld. Men så langt har det vært vanskelig."

De andre kirkene er ikke interessert.

Nå ber han troende i Europa om forbønn. For de troende i Deva, og nabobyen Hateg, om at Herren må sende vekkelse og fornyelse og hjelp, slik at den lille spiren kan gro og vokse. Etter så mange år uten noen særlig evangelisk virksomhet i området, finnes det altså noen som vil leve radikalt for Jesus og se en forsamling vokse frem.

Vil du stå sammen med Ioann i bønn?

Kvalmende

Det er sjelden jeg har følt et slikt fysisk ubehag av å høre på noen snakke, som når jeg lyttet til lederen for Alliansen, Harald Jørgen Lysglimt Johansen, på en YouTube video i dag. Jeg kjenner kvalmen lang tid etterpå.

Den kjente Holocaust-fornekteren oppfordrer norske menn, som vel å merke har vært nordmenn i tre generasjoner, om å samle seg i norske kirker (ja, du leste helt riktig), for snakke sammen om hvordan de skal ta Norge tilbake fra globalistene og landssvikerne, som han kaller alle politiske partier her i landet. Han sier selv at han ikke vil ty tiil vold, men han forstår at andre gjør det!

I følge Lysglimt Johansen er kirkene Norges eneste redning, vel å merke som et samlingsted for gode nordmenn! Han oppfordrer til å slutte å lytte til prestene, for de er globalister, og ta kirken (les Den norske kirke) tilbake.

Muslimer og jøder må sendes ut av landet. Her har de ingen plass.

Dette er jo ikke noe annet enn mørkeblå nasjonalisme, som vi må ta tydelig avstand fra. Dette er et grovt misbruk av alt som har med kristen tro å gjøre.

Jeg vil gjøre oppmerksom på følgende: Facebook-venner av meg som støtter Alliansen, Frie nasjonalister og Resett, ønsker jeg ikke å ha som 'venner'. Jeg tar skarp avstand fra nazisme, jødehat, hat mot muslimer, hat mot politikere, nasjonalsosialisme, hat mot homofile og minoriteter.

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 1

I dag inviterer jeg mine lesere med på en reise. En reise både i tid og rom. Til den vakre og grøderike rumenske dalføret rundt elva Mures. Vi ser nordover fra den den gamle tyske byen Deva - tidligere kjent som Diemrich, eller simpelthen Schlossberg - Slottshøyden. Dette var et område som tidligere hørte inn under Østerrike, til provinsen Siebenbürgen.

For noen år siden reiste Dean og Tanya Tayler, deres sønn Stephen, sammen med Peter og Susan Hoover, og deres to sønner Justin og Stanley hit. Det er deres reise vi skal følge. Artikkelen er for lang for bloggformatet, så jeg har redigert den noe.

Ekteparene Tayler og Hoover og deres barn besøkte blant annet byen Vintu de Jos, kjent på tysk som Alwinz, for de gjenværende anabaptistene av hutteriansk-herkomst bodde til midten av 1700-tallet. Til sin store overraskelse og glede oppdaget de at det fantes en gruppe troende her. De hadde tilholdssted i Vintu de Jos, og ble ledet av pastor Titi Dreghici. Og det var mer! Det fantes også en gruppe troende i Suceava, et godt stykke unna, og lenger øst i Romania. Denne gruppen tok også del i det lille fellesskapet i Vintu de Jos. Denne gruppen ble ledet av Titus Miller, hans foreldre Marvin og Ruth Miller, og med seg har de en gruppe ungdommer.

"Sannelig," skriver Peter Hoover, "etter så mange år med politisk uro, ekstrem religiøs forfølgelse, to verdenskriger, massemigrasjon og økonomisk kollaps, arbeider fremdeles Herren i denne delen av verden!"

Byen Deva (bildet) eller Diemrich, med dagens falleferdige slott oppe på høydedraget. Tidlig på 1700-tallet bodde det anabaptister her, sammen med andre troende. Hit kom også en ikke ubetydelig gruppe bulgarske troende ledet av fransiskanermunker.

Et sterkt franiskansk samfunn ledet denne byen frem til Den store pesten i 1738, hvor mye av byen og de omkringliggende områdene ble avbefolket og alt endret seg permanent.

Forfølgelsene av anabaptistene fortsatte etter at pesten var over og alle som bodde i området flyktet alle sammen. Men etter alle disse årene, spirer skjulte såkorn! Hvem vet hvilke planer Herren Jesus har for Siebenbürgen i dag?

(fortsettes)

Martyrdagen og troskapen mot Bibelen

Inneklemt mellom glitter og stas finnes en av kirkens martyrdager - Stefanus-dagen. Den kan virke malplassert for noen, for hva har lidelse og død med Kristi fødsel å gjøre? Men det er to ting vi da må tenke på: I en av antifonene for denne dagen synger nemlig kirken: "I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus skulle bli født i himmelen." Vi blir med andre ord minnet om at barnet som ligger i krybben, er både hjørnestein og snublestein, og at den som velger å følge og elske Jesus gir avkall på livet sitt, like inn i døden.

Det andre er at Jesus fødes inn i en tid med en brutal romersk okkupasjonsmakt. Det var en pris å betale. Det kunne bety døden. Med unntak av Johannes ender alle apostlene sine liv som martyrer.

Diakonen Stefanus er kirkens første martyr. En mann full av Den Hellige Ånd og tro. Fra kirkens første start er den en martykirke. Slik er det også i dag. Ingen tid er så lik aposteltiden som vår, i antall martyrer

Vi må forberede oss på vanskelige tider.

På Stefanus-dagen innvier jeg nok en gang livet mitt til Jesus.
Han er min Frelser og Herre.
Jeg vil søke Guds rike først, og leve etter Bergprekenen.
Jeg bøyer meg for Guds Ord, Bibelen, som eneste autoritet for liv og lære.
Jeg tror at Bibelen er Guds evige uforanderlige, guddommelig inspirerte ord.
Jeg bøyer meg for Guds ords autoritet hva angår ekteskapet og vil leve etter Bibelens ord om underordning for mann og kone.

Slik blir man ikke populær for i 2018, men så søker jeg da heller ikke popularitet, men å ære Gud med mitt liv.

Det vi kommer til å bli testet på i Norge i dag og i kommende dager er troskap mot Guds ord. På en dag som dette minnes jeg ordene til en av de anabaptistiske martyrene, Balthasar Hubmaier: SANNHETEN ER UDØDELIG.

Også i dag, i en tid hvor enkelte til og med hevder at Den Hellige Ånd, har sagt at vi skal holde oss borte fra Bibelen. Vi trenger nemlig ikke Bibelen. Da har frafallet fra den sanne troen kommet langt! For det er jo Den Hellige Ånd som har 'innblest ordet' og gjort det ufeilbarlig!

Så mange har gjennom kirkens historie gitt sitt liv for sin trosskap mot Guds ord. Det kan bli nødvendig igjen - også i Norge.

"Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans," sier Jesus i Åp 2,10)

En gudfryktig kvinne som setter Guds rike først

"En dyktig kone - hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt." (Ord 31,10) De ordene passer så godt på Annie Poonen (bildet), som fyller 76 år i dag på 1.juledag. 19. juni i år kunne hun og ektefellen Zac Poonen feire 50 års bryllupsdag. Fire sønner har de fått, og alle fire tjener Herren.

Zac Poonen er et navn kjent i vide kretser som en bibeltroende, og for meg er det en hederstittel. Pastor i Bangalore, India, og internasjonal forkynner med stor integritet. Men det hadde ikke vært noen Zac Poonen uten 'en dyktig', jeg vil si en gudfryktig kone, i dette tilfellet Annie.

Annie ble født 25. desember 1942 og er utdannet lege. 14 år gammel ble hun forgiftet av en tjener i sitt barndomshjem og holdt på å dø. Men Gud reddet hennes liv hun ga sitt liv til Kristus rett etterpå. 16 år gammel innviet Annie sitt liv til å tjene de fattige og reiste 1500 kilometer med tog for å komme til en avsidesliggende landsby i det sentrale India. for å lære hvordan hun kunne hjelpe spedalske i et sykehus for spedalske. 23 år gammel var hun ferdig utdannet lege fra det som den gangen var Indias fremste medisinske utdannelsesinstitusjoner, Christian Medical College i Vellore i Tamilnadu.

25 år gammel giftet hun seg med Zac Poonen, en Herrens tjener som ikke hadde noen inntekt eller formue. Han hadde gitt bort alt han eide til de fattige, og søkte Guds rike først. I hele sitt liv som  pastor har han ikke tatt imot lønn fra menigheten. Han vil leve i tro, og tjene de fattige.

Annie har helt siden de giftet seg opplevd det som sitt kall å støtte sin mann. Det fikk hun som et spesielt kall fra Herren. I 28 år var hun hjemmeværende, og tok seg av deres hjem, mann og barn. Først etter fire år fikk de sitt hjem. Frem til da hadde de ikke hatt penger til å leie en gang, og bodde i et hjørne av stua til hans far og mor. Mens Annie var hjemmeværende, reiste Zac som forkynner og etablerte menigheter i avsidesliggende landsbyer og flere byer.

54 år gammel, etter at barna har flyttet hjemmefra, begynner hun å reise sammen med sin mann. De har reist sammen i 22 år, både innenlands i byer og landsbyer i den sørlige delen av India, og utenlands. Hun har også gitt medisinsk hjelp til hundrevis av kvinner og barn, uten å ta seg betalt for det.

Annie og Zac Poonen har hele sitt liv satt Guds rike først, og levd i troskap mot Guds ords prinsipper for ekteskap, underordning, hjem og menighet.

Her kan du se en film fra Annie og Zac Poonens 50 års bryllupsfest. Anbefales. Her er det veldig mye å lære:

https://www.youtube.com/watch?v=a7fM5m36nAk

Messefall

Det blir ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet 2. juledag (onsdag 26. desember).

Første gudstjeneste i 2019 blir onsdag 2.januar kl.18.00. 

Deretter blir det gudstjenester hver onsdag kl.18.00.

Vi tar forbehold om messefall når det blir meldt underkjølt regn og glatte veier. Da er det for risikabelt å kjøre inn i skogen.

Billedtekst: Det vakre bildet av Kristi himmelfartskapellet er tatt av Kurt Urholt.

Håp for Norden

Lille-julaften fylte Sveriges dronning Silvia 75 år. Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men det griper meg at den svenske dronningen uttaler til svenske medier i anledning denne dagen, at hun henter sin styrke fra bønnen og troen. Når Jesusmanifestasjonen holdt sitt store avslutningsmøte i Stockholm i 2011 fikk arrangørene en spesiell hilsen fra dronningen og det kongelige hoffet, som kom med sine ønsker om 'Guds velsignelse over dagen'.

Jeg tenker også på Norges og Danmarks dronninger som begge har sagt noe tilsvarende som dronning Silvia. Det er svært gledelig, og jeg tror det har stor betydning åndelig sett. Derfor er det all grunn til å takke Gud for dette.

I en sekularisert tid som vår, og med sterke antikristelige strømninger, er det ingen selvsagt ting at vi får beholde våre tre nasjoners korsmerkede flagg. De korsmerkede nordiske landene er. Danmark, Færøyene, Sverige, Island, Finland og Norge. Jeg er overbevist om at Gud har store planer for disse landene.

"Jeg så, og se! en stormvind fra nord, en stor sky av flammende ild," skrev profeten Esekiel om et av sine syner.

Esekiel så Guds herlighet komme nordfra. Det skjer noe nytt nå. Vi ser antydningen til at Gud reiser opp en hær av bedende mennesker. De siste årene har vi sett stadig flere ungdommer komme til bønnemøter og bønnekonferanser, og når Roy Godwin var på sin møteturne for å besøke 10 norske byer, kom det omlag 10.000 mennesker til disse samlingene - noen av dem midt i uken. I Sverige slutter stadig flere - vi snakker om tusener - opp om den nasjonale bønnedagen, som svenskene har lagt til sin nasjonaldag.

Det er håp for Norden!

Foto; Wikipedia

En dag for å bøye kne og hylle Jesus

Denne 1.juledagen vil jeg gjøre som de vise menn. "De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, OG DE FALT PÅ KNE OG HYLLET HAM. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gavet til barnet..." (Matt 2,11)

Dette er den mest naturlige responsen på hendelsene julenatt. Tilbedelse. At vi faller på våre knær i lovsang og tilbedelse. Og at vi gir Ham vår gave: "La oss ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som lover hans navn." (Hebr 13,15)

Lovprisningen og tilbedelsen kom ikke bare fra englekoret over Betlehemsmarkene, men også fra mennesker. På denne dagen bøyer også vi oss og hyller Jesus, tilber Ham. Det er den vakreste gave vi kan gi Ham, og som Han lengter etter.

Bønnevake utenfor parlamentet i Sofia førte til gjennombrudd for religiøs frihet

Som nevnt i en bloggartikkel publisert sent fredag kveld ble det full seier for religionsfriheten i Bulgaria. Jeg lovet å komme tilbake med detaljene senere, og her er et lite innblikk i det som faktisk skjedde i parlamentet i Sofia fredag ettermiddag og kveld.

Helt siden det ble kjent at krefter i Bulgaria ville innskrenke religionsfriheten for landets religiøse minoriteter, har landets evangelikale kristne vært åndelig årvåkne. De visste at det ville bety et betydelig inngrep i deres trosutøvelse. Den ortodokse kirken i landet står i en særstilling, så det ville ikke ramme den. Så de begynte å be, og utfordret kristne over hele verden til å stå sammen med dem i bønn. Menneskerettighetsorganisasjoner satte søkelys på det som holdt på å skje i Bulgaria, og det ble etterhvert et betydelig internasjonalt press på landets regjering.

Fredag var det avgjørende slaget. Omlag 200 evangelikale kristne samlet seg utenfor parlamentet i Bulgaria til en bønnevake.

De tok på alvor ordene fra 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alle ting til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne."

Mens parlamentsmedlemmene stemte, sak for sak, ba de kristne utenfor parlamentsbygningen sammen med kristne over hele Bulgaria og internasjonalt, over hver av forslagene til instrenkninger i religionsfriheten og punkt for punkt falt forslagene! Det er all grunn til å takke Herren, vår Gud. Igjen blir jeg minnet om de profetiske ordene: MEN GUD! Når alt ser håpløst ut, lever vi med et MEN GUD! Jeg ber om at norske kristnes øyne også åpnes så vi ser dette i forbindelse med regjeringsforhandlingene på nyåret, og muligheter for endringer av abortloven. Det virket i Bulgaria, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje i Norge? Er noe for vanskelig for Ham? Er det forskjell på Bulgaria og Norge?

Etter flere timers forhandlinger og stridende bønn falt den nye religionslovens innskrenkninger punkt for punkt. De evangelikale kristne har fått en ny nådetid i Bulgaria. La oss be om at de må benytte den godt.

Vedvarende, enstemmig og utholdende bønn, sammen med internasjonalt press, førte altså til at det ikke trengs noe minstekrav for å registrere enn menighet. Kravet var satt til 3.000 medlemmer. Man kan fortsette å drive religiøse skoler, herunder bibelskoler og teologiske institusjoner, det er mulig å motta økonomisk støtte fra utlandet og det er mulig å holde møter utendørs - bare for å nevne noe. Dette er en av enorm betydning for våre bulgarske trossøsken. Takk til alle som har kjempet i bønn.

Foto: Vlady Raichinoc/Evangelical Focus

Georgij Vins og mitt elskede Russland

Når snøen har lagt seg, og kulda setter inn, sånn omtrent ved juleleite, skjer det noe med meg! Jeg føler som om jeg fysisk forflyttes til et annet sted: til Russland. Til en liten landsby, gjerne i Sibir, i hustrig vær. Til en varm liten stue, hvor enkle troende møtes. Det braser i en vedovn. Et lite bord er dekket med en vakker, hvit duk. På bordet en kalk, og en vakker asjett med et brød, dekket av et hvitt klede. Ved siden av: en oppslått, slitt Bibel. Det er ingen drøm.  Det er som om det skjer foran mine øyne. Slik har det vært i flere år nå.

Russland har, siden jeg ble en kristen i 1972, hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Det er flere grunner til dette. En av dem er Georgij Vins (bildet), lederen for de såkalte reformbaptistene i det som en gang het Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. De evangeliske kristne han var leder for kom gjerne sammen i enkle hjem, samlet rundt ordet, bønnen og Herrens måltid. Disse enkle troende ble ofte forfulgt, mange av dem arrestert og fengslet. Slik deres forfedre også ble.

Det er disse troende jeg føler meg mest ett med, også teologisk.

Georgij Vins ble for meg symbolet på et menneske som satte Jesus først - over alt annet. Hans lojalitet var til Guds rike, ikke denne verdens riker, koste hva det koste vil. Som ung gutt og en ung kristen, gjorde dette et kolossalt inntrykk på meg. Mitt engasjement for den forfulgte kirke, for martyrkirken, startet allerede i 1972 og har vart ved til denne dag.

4.august i år var det akkurat 90 år siden Georgij Petrovitsj Vins ble født i Blagoveshchensk i Russland, og i år er det også 20 år siden han døde i Elhart i Indiana, USA. Han ble født i det fjerne østen som tilhører det veldige russiske riket, av foreldre som var menonitter. Peter og Lydia Vins var amerikanske borgere av russisk opprinnelse, som kom til Sibir som misjonærer to år før Georgij ble født. Peter Vins ble arrestert i 1930, satt fri og forble i frihet før han ble arrestert på nytt fem år senere. I 1943 døde Peter Vins i fengsel.  Det skulle ta lang tid før familien ble orientert om Peters død. Peter Vins var forøvrig sønn av mennonitlederen Jacob J. Wiens, født i Borden i Saskatchewan i Canada.

Georgij vokste opp sammen med moren Lydia. Han skulle bli en av de mest markante baptistlederne i det tidligere Sovjetunionen. Kort versjonen er at Vins, sammen med andre baptistledere måtte lide mye for sin tro. I januar 1975 ble han dømt til dem års fengsel og arbeidsleir med etterfølgende fem års landsforvisning. 26. april 1979 ble han utvist av Sovjetunionen og fikk asyl i USA, ikke minst takket være en annen baptist, daværende president i USA, Jimmy Carter.

Fra Elkart i Indiana fortsatte Vins sin kamp for sine fengslede trosfeller i Russland.

Jeg brukte deler av Lille-julaften til å se en gammel film organisasjonen til Georgij Vins laget om de forfulgte kristnes situasjon i hjemlandet. Det er en sterk historisk fremstillling av hvordan det var, med bilder av mange av de pastorene og lekfolkene som betalte den høy pris for sin tros skyld. Vi er med på nattverdmøte i skogen, utendørs dåpshandlinger, gudstjenester, søndagsskole og begravelser. Ta deg tid til å se denne filmen. Jeg ble dypt rørt av å se den, samtidig som den utfordret meg skikkelig. Vi trenger det,  jeg også! Selv i julen, tenk på våre trosfeller som fremdeles blir forfulgt mange steder i verden.

"Husk på dem som er i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3)

Jeg har vært så heldig å få reist til Russland flere ganger, noe jeg er veldig glad for. Jeg har fått anledning til å forkynne Guds ord i byer og små landsbyer. Min drøm er å få muligheten til å reise tilbake en dag.

Her er filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=InKYVS4v7Bs

Den Hellige Ånds brennende nærvær og indre frihet

"All kjærlighets Gud, ofte glemmer vi at vi bærer Den Hellige Ånds brennende nærvær i oss. Men du vet hva det vil si å være menneske. Du vet at vi kan være glemsomme, selv når det gjelder det viktigste. Så gjør du det mulig for oss helt enkelt å holde oss i din nærhet, og vente i en enkel ydmykhet.

---
I dypet av oss er det lagt ned et kall til indre frihet. Og i denne friheten finnes det poesi. Den kan finne glede i små ting: vinden i trærne, lysets spill på himmelen, fellesskapet rundt et enkelt måltid, nærværet av mennesker vi elsker, barn ....

Begge tekstene er skrevet av bror Roger av Taize og hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 188.

En liten julehilsen

Da er tiden kommet for å sende alle våre venner og forbedere en julehilsen. Siden jeg ikke har håndskrift lenger, ble det ingen personlig hilsen i år. En stor og hjertelig takk til alle dere som husket meg på 60 års dagen tidligere i år og til alle dere som hjalp oss økonomisk slik at vi fikk kjøpt oss en bil som kunne få med rullestolen min. Uten den måtte vi ha avsluttet tjenesten vår.

Det har vært et forunderlig år. Vi har besøkt baptistmenigheter, pinsemenigheter, Misjonskirken, Den norske kirke og ulike lutherske frikirker og organisasjoner og over alt blitt veldig godt tatt imot. Foruten gudstjenestene i Brumunddal baptistmenighet og Kristi himmelfartskapellet, og en rekke andre steder har vi holdt seminarer følgende steder:

* Bønn for Oslo
* Livets vann, Stathelle
* Filadelfiakirken, Askim
* Den nasjonale bønnekonferansen, Grimerud
* Lederkonferansen, Det norske Baptistsamfunn
* Pastor og ledersamling, Misjonskirken Norge
* Sommerstevnet Sarons dal
* Blink, Baptistenes sommerfest
* Notodden Misjonskirke
* Felleskristent møte Oppdal
* Sannhetens Ord, Slemmestad
* Gardermoen kristne fellesskap
* Hånes frikirke

En stor takk til alle som har invitert oss, alle vi har møtt, samtalt med, spist sammen med. Så mange trivelige og snille og rause mennesker vi har møtt! Så takknemlig til Herren for alt vi har fått være med på! All ære til Ham!

Det har vært et løfterikt og veldig velsignet år, samtidig som det har vært mange prøvelser. Parkinsons har ført til tap av flere funksjoner. Mye smerter. Fortvilelse. Sorg. Frykt. Med May Sissel  er det bra. Hun var så uheldig å falle og slo bakhodet sitt på isen, men heldigvis ingen brudd eller hjernerystelse. Hunden vår, Poirot, var litt pjusk noen uker siden, og måtte til veterinær, men han er heldigvis tilbake i sin gode gamle form. I januar blir han 12 år.

Herren har vært trofast mot May Sissel og meg. Alltid stått oss bi med nåde, kraft, styrke, mot. Hvordan skulle vi klart oss uten Ham?

Nå ser vi frem til et nytt virkeår. Møtekalenderen begynner å fylles opp, men det er fortsatt noe ledig på våren og mye på høsten. Det er bare å ta kontakt.

Julehøytiden skal vi være sammen med familien. Det gleder vi oss veldig til. May Sissel har 'julepyntet' huset, og det er blitt så vakkert. Hun har sansen for detaljene.

Selfien er tatt i dag på bittelille-julaften.

Så gjenstår det å ønske dere alle en velsignet Kristi fødselsfest når den kommer.

Takk til alle dere som fortsetter å be for oss! Vi er helt avhengige av det.

I bønnens skole

"Og det var en profetinne der, Anna ... Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt." (Luk 2,36-37)

Det er ved å be vi lærer å be. Jo mer og jo oftere vi ber, jo bedre lærer vi bønn. Den som ber sjelden, lærer neppe noen gang å be den effektive og brennende bønn som oppnår mye.

Det er innen rekkevidde å få stor kraft i bønnen, men vi må arbeide for å oppnå det. Vi må ikke innbille oss at Abraham hadde vært i stand til å be med slik kraft for Sodoma hvis han ikke hele sitt liv hadde øvet seg i å leve i samfunn med Gud.

Jakobs bønnestund ved Pniel var ikke en førstegangsopplevelse med Gud. Legg også metke til den innholdlsrike bønnen Herren bad med sine disipler før han gikk inn i lidelsen. Den er som en frukt av mange netters tilbedelse og timer i bønn lenge før dagen grydde.

Den som drømmer om at han uten videre kan bli en bønnens kjempe, tar grundig feil. Elias' bønn lukket først himmelen og åpnet så slusene. Det var resultat av en lang og intens bønnekamp med Gud. Dette må vi huske: Det kreves utholdenhet om vi skal vinne seier i bønn.

De store forbederne får nok ikke den samme oppmerksomhet som troshelter og martyrer, men de har vært menighetens største velgjørere. De har oppholdt seg ved nådestolen og er blitt kanaler for Guds velsignelse. Skal vi lære å be, må vi være utholdende.

- Charles Haddon Spurgeon (bildet),  gjengitt i Mrs Charles Cowman: Strømmer i ørkenen. Rex forlag 1989, side 452.

Full seier for religionsfriheten i Bulgaria

Forbønn, lokale- og internasjonale protester nytter! Det ble en stor seier for religionsfriheten når parlamentet i Bulgaria i dag, trakk tilbake alle de kontroversielle forslagene til restriksjoner i den nye religionsloven!

Mens evangelikale pastorer og lekfolk holdt bønnevake utenfor parlamentsbygningen i Sofia, falt det ene forslaget etter det andre.

Jeg kommer tilbake med flere detaljer i morgen, lørdag 22.desember. La oss takke Herren for seieren!

Skjebnedag for Bulgaria

Denne fredagen er skjebnedag for evangelikale kristne i Bulgaria. I dag skal nemlig parlamentet stemme over den nye religionsloven. Mye tyder på at de mest ekstreme restriksjonene vil bli fjernet.

Ifølge Evangelical Focus puster evangelikale kristne i Sofia lettet ut etter at viktige endringer er gjort i den svært omstridte lovteksten. Det opprinnelige forslaget ville ført til store restriksjoner for alle religiøse minoriteter i Bulgaria. Loven ville ikke ha rammet Den ortodokse kirke i samme grad.

Det har vært en intens møtevirksomhet i forkant av dagens debatt i det bulgarske parlamentet. Senest onsdag denne uken ble det arbeidet langt på natt i parlamentets komite for religion- og menneskerettigheter. Bulgaria har vært gjenstand for en massiv internasjonal protest mot den nye religionsloven, som om den ble vedtatt, hadde ført til at mange evangelikale menigheter ville blitt forbudt. Mange kristne, både i Bulgaria, og internasjonalt har bedt for landet og om endringer i den nye religionsloven.

Ordet ble født i stillhet

"Maria kan lære oss hvor vi kan finne den sanne glede. Marias glede har sitt utspring i at hun stille og taus har lyttet til Guds ord. Marias taushet er ingen tom taushet. Hennes taushet henger alltid sammen med Ordet. Hun er taus fordi hun lytter. Hvordan kan vi lytte hvis vi snakker uavbrutt? Hvordan kan Gud gjøre seg forstått hvis vi lager en masse bråk?

Johannes av Korset skriver: 'Ett ord har Faderen talt, og det var hans Sønn. Det ordet uttaler han stadig i evig taushet, og sjelen må være taus for å høre det.' Slik  Faderen taler sitt ord i stillhet, slik føder Maria Ordet i stillhet. Det er utenkelig at hun kunne føde Ordet hvis hun selv hadde hatt en urolig sjel. Innholdsmettede ord blir alltid født ut av stillhet.

'Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd.' (Visdommens bok 18,14-15).

Før Maria fikk budskapet fra engelen, lyttet hun til Guds ord i synagogen. Etter at hun har fått budskapet, lytter hun på en helt ny måte. Hun bærer Ordet i seg, det Ordet som sammenfatter alle Guds ord. Tenk hvor oppmerksomt hun har lyttet til Gud!

På en måte er det Marias intense lydhørhet som tillater Ordet å bli menneske i henne. 

Noe liknende kan skje med oss. Ordet kan bli født av oss også, men bare hvis vi elsker stillheten og lytter slik som Maria."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 380

Om å elske de man forkynner for

Dette sitatet fra D. Martyn Lloyd-Jones får markere at det i dag er 119 år siden den velkjente London-pastoren ble født.

Martyn Lloyd-Jones forlot en fremgangsrik karriere som lege og ble en verdenskjent pastor, forfatter og teolog, i det 20 århundre. Han var pastor for Westminister Chapel i London i årene 1939-1968. Martyn Lloyd-Jones var en bibelforkynner, og forkynte seg gjennom Bibelen, bok for bok, vers for vers. Mye av denne forkynnelsen finnes tilgjengelig også i dag, gjennom bøker og lydopptak og er en uvurderlig skattekiste, både for predikanter, og for vanlige bibellesere.

Selv om han kan karakteriseres som en typisk intelektuell, var han på ingen måte noen 'tørr predikant', men hadde med seg en Åndens salvelse som var merkbar.

Jeg har selv aldri hørt Martyn Lloyd-Jones i levende live, men for noen år siden besøkte jeg Westminster Chapel sammen med min sønn, og det var et forunderlig Gudsnærvær i den bygningen. Her har da også Guds ord lydt klart og rent.

Julesalme under åpen himmel

Det var riktig stemningsfullt rundt Kristi himmelfartskapellet når vi feiret vår gudstjeneste i går kveld. Nyfallen snø, stille, skumring og tente lys.

Etter gudstjenesten stilte vi oss rundt julekrybben som vi har stående utendørs, like ved kapellet, og sang en av de vakreste julesalmene jeg kjenner. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.

Det var sterkt å stå der ute under åpen himmel og synge om inkarnasjonens store under. Man følte seg hensatt til helt andre breddegrader, med et helt annerledes landskap, den første julenatt. Så priviligerte vi er som kan samles på denpåne måten, i et enkelt skogskapell eller utendørs, for å feire gudstjeneste og synge julens vakre salmer, uten å bli arrestert og fengslet. Hver gang vi kommer sammen ber vi for den lidende kirke, som vi føler oss ett med.

Vi er litt usikre på om det blir gudstjeneste onsdag, som er 2.juledag, så vi ber dere følge med her på bloggen. Den første gudstjenesten på nyåret onsdag 2. januar kl.18.00. Deretter blir det hver onsdag kl.18.00. Sjekk alltid bloggen på dager hvor det er meldt underkjølt regn og glatte veier. Da kan det hende gudstjenesten må avlyses.

Foto: May Sissel Hansen

100 kristne med muslimsk bakgrunn arrestert i Iran de to siste ukene

Det har tilsynelatennde vært stille en stund, men i følge Elam Ministries har 100 iranske kristne med muslimsk bakgrunn blitt arrestert i Iran de siste par ukene. Det er vanlig at det iranske myndigheter slår til mor kristne menigheter i ukene før jul, men det som er spesielt nå er at attestasjonene er mer omfattende og brutale.

Det vanlige er at de som blir arrestert, gjerne tilhører en av de mange husmenigehetene. De bringes inn til harde avhør, og løslates så med trusler om fengselsstraff om de fortsetter med å feire gudstjenester. En del av de blir arrestert blir sittende i fengsel helt til saken deres kommer opp for retten. Disse får som oftest harde og lange fengselsstraffer.

Iranske kristne ber nå om forbønn for fire iranske konvertitter som ble arrestert i Ahvaz 2. desember. Soldater fra Revolusjonsgarden raidet fire hjem tidlig om morgenen denne dagen og arresterte:


Shima Zanganeh (27 år)
Shokoofeh Zanganeh (30 år)
Farzad Behzadi (30 år)
Abdollah Yousefi (34 åår)

Shima og Shokoofeh er søstre. De ble ført til Amanayeh sikkerhetsfengsel i Ahvaz, og skal i følge kildene til Elam Ministries blitt fysisk mishandlet under avhørene. 12. desember ble de overrført til Sepidar fengselet i Ahvaz.

La oss huske disse spesielt i våre forbønner.

Forglemmegei

Bønneropet som finnes hos meg om dagen, er dette:

"Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike..." (Luk 23,42)

Det er kanskje den mest menneskelige bønnen man kan be. Den bærer i seg hele vår himmellengt, og rommer våre djupeste djup.

Av og til føler man seg veldig liten. Det gjør jeg om dagen. Så mange store tjenester der ute. Navngjetne apostler. Trossterke menn og kvinner, med høye bekjennelser. Som forteller meg at om jeg har tro nok, ville jeg ikke vært syk. Og om jeg ikke var syk, kunne jeg gjort så mye mer for Guds rike. Om meg selv vet jeg dette: Jeg er en stor synder. Jeg har en stor Frelser!

På slitsomme dager, når kreftene er små, ber jeg:

"Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike."

Til å hjelpe meg med å be den bønnen, synger jeg med Taize-kommuniteten:

https://www.youtube.com/watch?v=5g6Q-uSV714

Kappes om å hedre hverandre, del 18: Hilde Svela

Jeg har ikke møtt Hilde Svela (bildet). Likevel  er det få mennesker som har berørt meg som henne. Det er jeg veldig takknemlig for.

Det er gjennom sangene og melodiene at Hilde Svela har blitt meg til hjelp, trøst, oppmuntring. Hennes vare, varme stemme rører ved djupe strenger. Når dagene blir tunge og utfordrende setter jeg på en CD med Hilde Svela.

Og Hilde Svela har også gjennom sangen fornyet min interesse for våre keltiske røtter. De er jo våre norske kristenrøtter.

Nå er Hilde Svela ute med ny CD: 'Himmelstreif'. I noen uker nå har jeg spilt den, og blitt oppløftet. Hun bærer lyset med seg, himmellengselen, håpet. Her er tekster av Hans Olav Mørk, Sigurd Svela, Hilde Svela, Sven Aasmundtveit, Heidi Strand Harboe. Alt velklingende, ærlig.

I motsetning til andre jeg skriver om i denne serien, hvor hensikten er å fremsnakke, ære og hedre mennesker som har betydd og betyr noe for meg, så kjenner jeg lite til Hilde Svela. Likevel synes jeg at jeg kjenner henne. Gjennom hennes ærlige fremstilling av troen. Når man lytter til henne berøres man av den djupe lengselen etter Gud, som hun bærer på. Av mysteriet. Hun er også ærlig med tvilen. Her er ingen overåndelighet. Bare tekster som bærer over urolig hav.

'Skjønnheten skal frelse verden," sa Fjodor Dostojevskij. Hilde Svela er bærer av en indre skjønnhet. Du aner den bak ordene og de vakre melodiene, og hun gir deg del i den gjennom stemmen sin.

Om du mangler en julegave, foreslår jeg 'Himmelstreif'. Du eller den du gir den til vil ikke bli skuffet, men få, nettopp det, en himmel over sitt liv. For du kan gjerne gi den til deg selv. Det er lov det og - til jul.

Forundring over profetier og formidling av ord

Dette er ikke ment som noen kritikk, men det er noe som forundrer meg, noe jeg ikke får helt til å stemme.                                                           

La meg først klargjøre en ting: jeg tror både på profetiske ord og det profetiske embetet i den nytestamentlige tidsalder. Jeg følger det apostoliske rådet, om å prøve alt, holde fast ved det gode, og ikke forakte profetiske ord. Det er det rådet apostelen Paulus gir til den kristne forsamlingen i Tessaloniki.


Det jeg derimot ikke forstår denne strømmen av profetiske ord, gjerne hver eneste dag, fra en og samme profetiske tjeneste. Taler virkelig Gud til sine tjenere profetene hver eneste dag med nye budskap?

Kan det rett og slett gå inflasjon i profetier?

Jeg har brukt mange år på å studere den profetiske tjenesten, både i Den gamle og Den nye pakt, og lest mange bøker som er relevant vedrørende tematikken, men jeg klarer ikke å finne gode eksempler på det jeg nå forundrer meg over. Profetene i Bibelen tilbrakte mye tid i stillhet og bønn, før de bar frem et budskap. I dag står den ene profeten etter den andre frem med et 'Så sier Herren'. Og noen profeter har et nytt ord hver eneste dag. Når får de tid til å være stille? Når får de tid til å be?

Men problemstillingen er også relevant til alle oss som forkynner Guds ord:

Når vi uke etter uke skal ha noe nytt å bringe fra talerstolen, når får vi da tid til å leve det budsskapet vi skal formidle til andre? Er det noe poeng å bare formidle ord?

Bederens grav var omgitt av et strålende lys i 45 dager

For våre venner i den maronittiske kirken i Libanon var det en helt spesiell dag i går. Da var det ganske nøyaktig 190 år siden en av deres mest markante skikkelser ble født, Charbel Makhlouf. Og i år, nærmere bestemt på julaften, er det 120 år siden han døde.

Apropos det jeg skrev i går om å sette spor etter seg, så satte virkelig Charbel Makhlouf djupe spor etter seg. Det fortelles at graven hans var omgitt av et stålende lys i 45 dager.

Charbel Makhluf er først og fremst kjent som beder. Han ble født 8.mai 1828 i en svært fattig kristen familie i landsbyen Bekaa Kafra, høyest beliggende i de libanesiske fjellene. Tidlig mistet han sin far og Yousef, som var hans opprinnelige navn, ble oppdratt sammen med sine fem søsken av moren. Fra barnsben av bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn. Moren lærte ham fra første stund å be Fadervår. Moren giftet seg igjen, med en mann som senere ble landsbyens prest.

Som ung gutt leste han om tidligere tiders hellige menn og kvinner, og fikk gjeteransvaret for familiens gjeiteflokk. Han tok ofte flokken til en hule i fjellene, hvor han kunne tilbringe en hel dag i bønn.

Han var ikke mer enn 23 år da han gikk i kloster. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok samtidig navnet Charbel, etter en kristen martyr fra det 2.århundre. Denne martyren døde i Antiokia. Som ung munk studerte han filosofi og teologi ved Hl.Cyprians og Justinias kloster i Batroun distriktet i Libanon.

Etter mange år med et sterkt kall til å leve som eremitt i bønn, fikk han endelig priorens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene, noe som var uvanlig. De følgende 23 årene tilbrakte han i fullstendig ensomhet i en eremitasje i nærheten av Annaya.

Ved siden av tidebønnene hadde fader Charbel en helt spesiell kjærlighet til eukaristien, som han i løpet av sine 39 år som prest feiret hver eneste dag. Han tilbragte timer i forbedelse før liturgien og timer i takknemlighet etterpå.

Sist men ikke minst brukte Gud ham til å be for syke og mange ble helbredet.

Charbel Makhlouf har vært et forbilde og inspirasjon for meg i mange år.

Kappes om å hedre hverandre, del 17: Hans Johan Sagrusten

Hans Johan Sagrusten (bildet) er noe så flott som 'bibelbrukskonsulent'! Smak på ordet. Det går vel nesten ikke an å bli noe finere enn det. Tenk å ha det som sin jobb å hjelpe mennesker til å bli glad i Bibelen og hjelpe andre til å bruke den!

Så gjør da også Sagrusten en svært god jobb. Han har nemlig klart å gjøre historien om hvordan vi fikk Bibelen så spennende og lett tilgjengelig for folk flest, gjennom boken: 'Det store puslespillet', med den megetsigende undertittelen: 'Jakten på de tidlige manuskriptene til Bibelen'. Den er til forveksling lik en god krim: utrolig spennende og velskrevet.


Men det var ikke denne boken som først gjorde meg oppmerksom på navnet Hans Johan Sagrusten. Det var hans vare, vakre gjendiktning av den walisiske poeten R.S Thomas i boken: Ein stad mellom tru og tvil, utgitt på Efrem forlag i 2013. Senere skulle jeg stifte bekjentskap med diktene til Sagrusten selv. Begges dikt har fått stor betydning i mitt eget liv, særlig når det byr på bratte bakker. Det er ikke lettvint teologi de presenterer, men troens mysterium og dyrkjøpte erfaringer. Sagrustens gjendiktninger av R.S Thomas er nok den boken jeg henter oftest frem når livet viser vrangsiden. Bedre ærlighetsteologi har jeg ikke funnet.

Tiden har ikke strukket til for å gi seg i kast med Hans Johan Sagrustens øvrige bøker. 'Det store puslespillet' har fått en oppfølger, så den og andre står på ønskelisten min.

Jeg takker Gud for at Det norske bibelselskap har ansatt en 'bibelbrukskonsulent' og ber om at han må bli en svært etterspurt mann på stevner, seminarer, møter og gudstjenester. Så gjør det ikke noe at han er poet i tillegg. Det er veldig berikende. Nå har jeg et stort håp, og det er at Hans Johan Sagrusten får inspirasjon til både å skrive dikt og hjelpe folk til å lese Bibelen. La oss omslutte ham i våre bønner.

Hellige Nikolai ortodokse kirke understilles patriark Irenej i Beograd

Utfordringene Hl.Nikolai ortodokse kirke har strevd med den siste tiden er løst. Menigheten er nå understilt patriarken Irenej i Beograd og biskop  Dositej i Stockholm.

Fader Johannes uttrykker stor glede over det lykkelige utfallet av en svært vanskelig sak.

I en melding på kirkens Facebook-side skriver fader Johannes: "Vi sender en takk til Gud for patriarken Bartolomeos' beslutning om å oppløse erkestifttet i Paris og avsette erkebiskop Jean. Vi takker også biskop Dositej som har tatt imot oss."

Beslutningen innebærer at hellige Nikolai menighet skal fortsette som en menighet av russisk opprinnelse og av russisk tradisjon..

Bildet av fader Serafim og fader Johannes har May Sissel tatt den siste dagen hellige Trifons kloster var å finne på Sivesindshøgda på Toten, før klosteret ble flyttet til Hurdal. Jeg fikk da det store privilegiet å tale på den siste gudstjenesten på Toten.

Vennskapet med fader Serafim og fader Johannes har vart siden jeg traff dem første gang i september 1988. Et vennskap jeg har satt stor pris på.

Setter du spor etter deg?

Influenser, er for meg et nymotens ord. Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men jeg kan ikke huske å ha hørt det før i de aller siste årene. Jeg forstår at noen til og med har det som et yrke.

Det er sikkert et fint yrke, men hvordan påvirker vi annet enn med eget levd liv?

Såvisst påvirker vi med ordene våre. Men hvis livene våre, måten vi opptrer på, slår i hjel de vakre formuleringene og det suggesive språket?

Kristen tro handler om etterfølgelse. Av Jesus. Det setter spor, i ånd, sjel og kropp.

Kristne som i vandringen med Kristus er blitt Kristus-like kan vi ha som forbilder.

"Bli mine etterfølgere," skriver apostelen Paulus, og så skynder han seg med å legge til: "likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1) Bare i den grad et menneske følger Kristus, kan vi ha dem som forbilder.

Hvordan setter vi så spor etter oss?

Jeg tror det bare finnes to måter, og de hører sammen:

Å være sammen med Jesus.
Leve med i en daglig bønnerytme.

La oss ta det første punktet først. I Apg 4,13 leser vi: "Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekfolk, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus."

Og i 2.Kor 3,14 står det skrevet: "Og vi, som  uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Jeg tror også at de som lever med i en daglig bønnerytme, i tidebønnens  rytme, blir så preget av den at de umerkelig for dem selv, helliges.

Hva er du kjent som?
Som en som bærer Kristus med deg?

Sørstatsbaptistene beklager sin slave-fortid - men burde gått lenger

Sørstatsbaptistene offentliggjorde nylig en rapport hvor de innrømmer sin fortid med støtte til slavehold, og hvor de beklager den. Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en av de mest markante lederne innen den nymonastiske bevegelsen, er født og oppvokst blant sørstatsbaptister. Han er glad for beklagelsen, men synes ikke rapporten går langt nok i å berøre og avdekke teologien bak forsvaret for slavehold.

I en større artikkel i The Washington Post 13. desember, utfordrer han Sørstatsbaptistene, som er det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, til å stille spørsmålstegn ved den rollen arven med slavehold og rasisme spiller hos Sørstatsbaptistenes altoverveiennde støtte til dagens 'hvite overlegenhet' i det amerikanske samfunnet.

Jonathan Wilson-Hartgrove utfordrer dagens Sørstatsbaptister til å engasjere seg i spørsmål som handler om migrantene fra Sør-Amerika. Ikke bare gi dem Bibler, men også hjelpe dem praktisk. Han stiller også spørsmålstegn ved de hvites overlegenhet i forhold til marginaliserte grupper, når den førstnevnte gruppen understreker sitt kall 'om å ta Amerika tilbake.' Hvem hadde det først? Han problematiserer også de som setter skille mellom religiøs frihet og evig sikkerhet, fra behovene for sosial rettferdighet.

Dessverre er artikkelen for lang til at den kan oversettes for denne bloggen. Dessverre ligger den bak en betalingsmur. Jeg har lest den.