Tilgitt

I dag har jeg fått leve i 61 år. Hvilken gave! Det er utrolig for fort tiden har gått. Man gjør seg mange tanker. Hva er det aller største jeg har opplevd disse 61 årene? Det største er å bli elsket og tilgitt. Elsket av Gud og mennesker, og få mine synder tilgitt. Noe større finnes ikke. Så har jeg vært så heldig å bli far til to flotte barn. Det er fantastisk.

Jeg er elsket av Gud, av kona mi, barna mine og mange venner. Det er en gave det! Kan ikke kjøpes for penger. Jeg er elsket som den jeg er, med mine skrøpeligheter, feil, mangler. Det er stort.

Men jeg tror det største av alt er syndernes forlatelse.

For på 61 år har jeg syndet mot Gud i tanker, ord og gjerninger mye. Jeg har gjort mange feil, mange forsømmelser, såret mennesker, sagt ting jeg ikke burde, krenket mennesker, vært ulydig mot Gud.

Mine synder er mange og de kan telles.

Hver dag ber jeg:

"Far, jeg har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, og tilgi meg alle mine synder, for Jesu Kristi skyld."

Og så har jeg fått tro ordene:

"Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser for all urett." 1.Joh 1,9

Åndelig modenhet

'Vår aller største mangelvare er åndelig modenhet,' skriver Martin Lönnebo.

Så legger han til: 'Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er vakkert? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør først hos meg selv bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremitenes innsikt, derfor var deres tro så ren,'

Sitert fra et forord til Rowan Williams bok: Tystnad och honnungskakor. Cordia 2005.

Begeistret og takknemlig

"Vi burde være grenseløst begeistret over selve grunnlaget for vår frelse. Vi burde aldri bli uinteressert i det Gud har gjort for oss, eller slutte å imponere av Hans løfter for vår framtid. Vi burde aldri bli så sofistikerte eller distraherte på vår åndelige reise at vi taper av syne det som er kilden til alt vårt håp og all vår glede."

- Rolland Baker

Hvorfor dette raseri?

Hvorfor blir vel voksne mennesker så eitrende sinna på Greta Thunberg og klimaengasjerte ungdommer? Hva er det som gjør at så mange går fullstendig fra konseptene, og blir ufine, stygge mobbere og lar enhver anstendighet ligge? De opptrer ikke akkurat som reflekterte, modne voksenpersoner, eller som gode forbilder for de so de kritiserer.

Stusseligst av alt er at voksne kristenpersoner ikke står tilbake fra å mobbe, snakke nedsettende om unge mennesker som er engasjerte. Har ikke vi vært ungdommer? Gjorde ikke vi opprør? Var ikke vi engasjerte for noe vi trodde på? Vår foreldregenerasjon reagerte. På det lange håret, klærne våre, sit down aksjonene, protestmarsjene. Hvorfor må vi reagere på samme måte som dem? Har vi ikke lært noe?

Vi skal snart legges i en grav - er det ikke flott at våre barn og ungdommer engasjerer seg i deres fremtid? Det er de som skal leve videre.

I går gikk UNICEF ut og ba voksne mennesker om å besinne seg! Tenke seg om. Passe munnen sin. Det sier ikke så rent lite at det er blitt nødvendig.

En av de tingene Greta Thunberg hetses for er at hun har Asberger. I tillegg settes det allskens diagnoser på henne - og kristne som opptrer på sosiale medier er ikke bedre. Skammelig er det. Vi burde være blant de første som heier frem mennesker med livsutfordringer!

Men tilbake til årsaken til dette raseriet:

Det skulle ikke være fordi Greta Thunberg og våre flotte ungdommer setter fingeren på et ømt punkt: vår egen grådighet, materialisme og manglende vilje til å ta vare på det fantastiske skaperverket Gud har gitt oss?

Så kan vi være riv ruskende uenige om mangt og mye, men la oss opptre ordentlig.

Som kristne er vi kalt til å snakke vel om og velsigne - ikke forbanne. La oss snakke veln om og velsigne den oppvoksende og kommende generasjonen, og ikke etterlate oss et så dårlig vitnesbyrd om vår tro.

Når satte du deg ned sist for å lytte til et barn og en ungdom? Når hørte du sist hva de virkelig har på hjertet? Når velsignet du sist Greta Thunberg og talte vel om henne og de klimastreikende ungdommene? Eller forbanner du dem?

Om å la seg elske av Gud

Jeg er i en fase av livet som er svært sårbar. Det er jeg helt åpen med. Kronisk sykdom og smerter gjør noe med deg. Man kan kjenne på fortvilelse og avmakt.

Inn i denne fasen av livet ønsker jeg å slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan åpenbare Faderens kjærlighet til meg og jeg kan la meg elske. Det er en ting å vite at 'Gud er kjærligher'. Det er noe helt annet å erfare denne kjærigheten. Skal vi kunne erfare den, må vi la oss bli elsket. Det er lettere sagt, enn gjort. Vi kjenner oss uverdige. Det er sider ved oss selv, vi vil ha for oss selv, og som vi vegrer oss for å åpne dørene til - selv for Gud. Det handler kanskje om våre nederlag, ting vi har sagt og ting vi har gjort, de tingene vi ikke akkurat er stolte av.

Det er inn i dette jeg øver meg i å slippe Den Hellige Ånd til for at Ånden kan lege.

Dette er en prosess som tar tid.

Og en øvelse.

I mitt eget tilfelle har jeg oppdaget at det stadig er områder hvor Ånden trenger å få plass. Jeg er absolutt underveis og ikke ferdig.

Det krever mot å la Gud elske oss akkurat slik vi er, ikke slik vi en dag drømmer om å bli.

Min bønn for tiden er denne: Elsk meg med ømhet.

En underlig drøm

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg befant meg i et goldt landskap. Det meste rundt meg var dødt og livløst. Plutselig hører jeg meg selv si: 'Jeg gir ikke opp retten til å gå i forbønn!' Det er tydelig at jeg er i ferd med å gi opp. Det døde landskapets tristhet og motløshet har smittet over på meg.  Men jeg vil gi mine siste krefter i bønn, samtidig som dette landskapet er i ferd med å ta hvelertak på meg. Det er sim om landskapet rundt meg har krefter som kan dra oss alle med seg og forsteine oss.

Mens jeg ber kommer en liten gutt løpende og roper: 'Vi får besøk!'

Og en underlig gruppe mennesker stiger frem: De er alle kledd i klær fra 1700-1800 tallet. Menn, kvinner og barn. Det golde landskapet får liv. Farger. Trærne får bladene tilbake.

Vi går inn i stedets kirke. Den fylles med varme. De setter igang med å synge. Sangen deres får forsteinede mennesker til å leve. Hele kirken fylles av brusende liv. Da begynner det å regne. Først svakt, så trommer det på taket. Det er et øredøvende liv.

En mann setter seg ved siden av meg. Han er lanng og hengslete. Han kom på en hest.

Han rekker hånden frem og smiler.

'Hvem er dere,' spør jeg.

Mannen setter på seg en rundsnipp og sier:

'Vi er kollegaer. Også jeg er prest.'

'Ja, men hvem er dere?'

'Vi er metodister,' svarer han.

Og så begynner gjestene å dele ut gaver. Det er så mange av dem. Alle som vil får.

Og de synger. Lovsangen fyller kirken.

Når vi får ut av kirken er det vann over alt. Det golde landskapet er som en Edens hage, og det er farbare veier over alt. Vi trenger de veiene for å få med oss gavene når vi reiser hjem hvert til vårt. Når jeg skal gå igjen kommer det stadig mennesker, både menn, kvinner og barn for å gi meg gaver. Det er så mange, at den fyller bilen min.

----

Denne drømmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg kjenner ikke så mange metodister, men det er tydelig for meg at denne drømmen handler om den åndelige arven metodistene er bærere av. En hellighetsarv. Den representerer en gave til Kristi kropp, og menneskene i drømmen ga dem villig til en livløs forsamling. Det skal bli spennende å se hva Gud vil si oss med denne drømmen. Mer enn noe annet trenger Kristi kropp budskapet om hellighet. Måtte Gud gi oss en hellighetslengsel.

Kom, du sanne lys

En inderlig bønn av Symeon den nye teologen  (949-1022) om Den Hellige Ånd. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

"Kom du sanne lys, kom evige liv, kom skjulte hemmelighet! Kom navnløse skatt! Kom usigelige virkelighet, du ubeskrivelige Person, og evige glede!

Kom lys uten aften, alles lengsel, dere som skal bli frelst. Kom, de innsovedes oppvekkelse, de døde oppstandelse! Kom Mektige, som stadig skaper, forandrer og omskifter alt bare gjennom å ville det. Kom du som ingen kan se! Kom du som, uten å forflyttes, stadig beveger deg over alt. Du komer til oss i dødsrkket, du som finnes over alle himler.

fortsettes

40 års dåpsdag

I dag er det på dagen 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var 20 år. Fem dager senere ble jeg 21.

I lengre tid hadde jeg lest dåpstekstene i Det nye testamente, og lesningen hadde gitt meg den overbevisningen at jeg måtte bli døpt. Problemet var at ingen ville døpe meg. Menighetsfellesskapet jeg tilhørte var ikke opptatt av dåpsspørsmålet, og verken pinsevennene eller baptistene, ville døpe meg siden jeg ikke ville bli medlem av deres menigheter. Jeg var jo medlem av en menighet allerede.

Det måtte til en engelskmann! John Noble, en av pionerene innen en voksende husmenighetsbevegelse i Storbritannia, var ofte på besøk i Gjøvik, og en forkynner jeg hadde tillit til. Han sa ja til å døpe meg.

25. september 1979 var en kald dag. Vi dro til Sveastranda camping. Jeg hadde tatt på meg en islender. Den varme genseren skulle være med på å dempe kuldesjokket, når jeg ble døpt med full neddykkelse i Mjøsa. 

For meg ble det en veldig sterk opplevelse. Døpt til Kristus. 

Død med Kristus. Oppreist med Kristus, til et nytt liv.

Tenk at det er 40 år siden. Det er ikke til å tro. 

Dåpen innebar et radikalt brudd med det som hadde vært, og en innvielse til det nye livet i Jesus. 

I dag reiser jeg som forkynner i menigheter med forskjellige dåpssyn, og har djup respekt for at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om dåpens betydning, men det blir ofte diskusjoner ut av det - med steile fronter. Det har det aldri kommet noe godt utav. Derfor deltar jeg ikke i dåpsdiskusjoner. En samtale er noe annet.

Når ordene blir for store eller ubrukelige

Jeg synes at ord av og til kan bli for store. Noen av dem tar pusten fra meg. De kjennes klamme, og de samsvarer ikke med de erfaringer jeg gjør meg, eller de passer ikke lenger inn i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For enkelte ord passer til de erfaringene man har gjort seg så langt, men de blir ubrukelige å ta med seg inn i en ny fase, en ny sessong av livet. Enten vokser man fra dem, eller så har livet bydd på en brå sving som gjør at livet bråstopper og man må foreta nye veivalg.

Noen ord har jeg også fått større respekt for, enn før, og er varsom med å bruke dem.

Så språket mitt er stadig i endring.
Det er også bønnen.

En profetisk dag

Rosh HaShanah nærmer seg. I år faller denne av Herrens høytider på 29.september til 1.oktober. Den 30.september, som er en uke fra i dag kaller egypteren David Damian fra Watchman for the Nations og mange bønneledere fra nasjonene til en internasjonal bønnedag, hvor de ønsker å forene seg i en røst for å be til Herren - i et eneste stort rop. Over en lengre periode har jeg vært i bønn forut for mitt årlige seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter - som i år er 19.-20. oktober, og dette forbønnskallet samsvarer så godt med det som skal skje 30.september og det budskapet Herren har lagt på mitt hjerte. Den internasjonale bønnedagen faller faktisk på min 61 års dag. Hovedtema for de to dagene i Sannhetens Ord Bibelsenter er: 'Herreveldet er på Hans skulder.'

Det jeg har fått og forberedt meg på er helt uavhengig av det som skjer internasjonalt, men det er en veldig oppmuntring og bekreftelse på at det samsvarer så godt.

Men til selve dagen: Rosh HaShanah:

Det er veldig interessant å se hvordan de ulike navnene på denne høytidsdagen, i Det gamle testamente har fått sin profetiske oppfyllelse i den nye pakt. I Kol 2,16-17 skriver apostelen Paulus at de ulike gammeltestamentlige høytidene "bare er skyggen av det som skulle komme." Når det ved shabbatens innledning i dag blåses i shofarer, på det som kalles basunenes høytid, Rosh Hashana, så er dette en "skygge av det som skal komme", nemlig når det en dag vil blåses i shorfarer for å varsle at Messias kommer tilbake. I Tess 4,16-18 kan vi lese dette: "For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyebe for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene."

La oss nå se på de ulike navnene på denne dagen fra den gamle pakt:

Yom Teruah: Dette ordet kan oversettes "dagen for det oppvekkende støt." Denne dagen handler nemlig også om den første oppstandelse. Det var dette vi leste om i 1.Tess 4,16-18. Det handler om menighetens bortrykkelse, eller opprykkelse om du vil.Hvilken dag dette kommer til å bli.

Yom HaZikaron: Dette ordet kan oversettes "minnedagen." Dette er en dag for å minne hverandre om at Messias kommer. Apostelen Paulus understreker at dette er en dag vi skal trøste hverandre og sette mot i hverandre. Jesus kommer snart tilbake!

Yom HaDin: "Dommens dag." I Apgj 17,31 kan vi lese: "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde." Videre leser vi dette i 2.Tess 1,6-10: "For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dagen han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og hyllet av alle som tror. Og dere har trodd det vitnesbyrdet vi ga dere."

Yom HaKeseh: "Den skjulte dag." Årsaken til at denne dagen kalles ved dette navn er at at dette er den eneste festen som blir feiret på den første dag i en måned. De bibelske månedene begynner alltid ved nymåne, og i gammel tid var man opptatt av å speide etter tegn på at nymånen var i emning. Dette passer godt med Jesu ord i Matt 24,36 og 42: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far.... Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer."

Rosh Hashana er også kalt "den siste basunens dag", og det minner veldig om ordene i 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet."

Dagen kalles også bryllupsdagen til Messias. Det dreier seg om den siste delen av selve bryllupseremonien, kalt "Lakach", hvor brudgommen tar sin brud tilside, for å være med henne for alltid. I Joh 14,3 sier Jesus: "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er."

Delaktige i Kristi lidelser

"Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser." 1.Pet 4,13

Hvis du skal bli brukt av Gud, vil han føre deg gjennom en mengde erfaringer som ikke skal være for deg selv, men som du må gå igjennom for å kunne bli nyttig i hans hender. De skal sette deg istand til å forstå hva som hender i andre sjeler, så at du aldri blir overrasket over hva du støter på.

'Å, jeg kan ikke holde ut å ha med det mennesket å gjøre.' Hvorfor ikke? Gud ga deg rikelig anledning til å samle stoff i den retningen, og du vek unna fordi du synes det var tåpelig å bruke tiden på den måten.

Kristi lidelser er ikke alminnelige menneskers lidelser. Han led 'etter Guds vilje', jfr 1.Pet 1,19, ikke fra det synspunkt vi lider fra som menneskelige individer. Det er bare når vi kommer i et inderlig forhold til Jesus Kristus, at vi kan forstå hva som er Guds mening med den måten han behandler oss på.

Det er en del av den kristne kultur å vite hva Gud har til hensikt. I den kristne kirkes historie har man vært tilbøyelig til å vike unna for å bli gjort til ett med Kristi lidelser; mennesker har søkt å gjennomføre Guds bud langs en gjenvei etter sitt eget påfunn.

Guds vei er alltid lidelsens vei, den lange, lange vei. Er vi delaktige i Kristi lidelser?

- Oswald Chambers

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 5

Her fortsetter artikkelen til James Goll (bildet):

Etter først å ha sett på hva vi ikke bør gjøre, skal vi se nærmere på hva vi bør gjøre:

1. Skap en kultur hvor man hedrer hverandre

Rom 12,10 minner oss om dette: "Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." En annen måte å si dette på er: 'Skap en kultur hvor man hedrer hverandre.' Vi er kalt til å respektere autoriteten og gavene som er gitt de andre i kirken, og til å avstå fra motsetninger og negativ, kritisk omtale.

Det er vanskelig, synes jeg, når så mange profetiske røster ikke liker kirken. Enten det nå kommer fra deres egen historie av avsning eller noe annet, så fører det dem inn i en kristisk, motsetningsfull ånd. Det synes som om de ikke forstår at oppførsel er på linje med 'våre brødres anklager'.

Se på Jesus - Han la ned sitt liv for kirken, og Han ønsker at vi skal gjøre det samme! Den største i blant oss er, lik Jesus, alles tjener. Jeg ønsker å være en av disse 'alles tjener folket', gjør ikke du?

2. Skap en relasjon mellom det skrevne og det levende Ordet

Jeg liker å gjenta dette utsagnet: 'Vær mer imponert av det Ordet som går inn i deg enn det ordet som går ut av deg.'

"Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte." (2.Tim 2,15)

Les Bibelen daglig. Lytt til den. Lær den utenat. Les den høy. Syng den. La aldri gaven du har fått få deg til å gå vekk fra din personlige relasjon med Det levende Ordet (Jesus) og Det levende skrevne ordet (Bibelen).

fortsettes

Slik skal du be

"Be om tårenes nådegave. Be om at Gud må gjøre harde hjerter myke. Be om at Gud må forlate de synder du bekjenner for ham. Be ikke om at dine ønsker skal oppfylles. De er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med Guds vilje. Be i stedet som du har lært: 'Skje din vilje.'

Be om at Guds vilje skal skje i alle ting. Han vil i sannhet det som er godt og riktig for din sjel, mens du selv ikke alltid søker det, og det alene."

- Evagrios av Pontos, (346-399), en av ørkenvekkelsens sentrale skikkelser. Gjennom sin djupe kunnskap om menneskets sjelsliv la han mye av grunnlaget for den klassiske sjelesørgertradisjonen. Tilbrakte de siste femten årene som eneboer og beder.

Hvor kjærligheten er levd

"Et hjem er ikke bare en bygning; det er et ly som omkranser det mest intime med livet. I det vi stiger inn fra livets ruhet og bruk, kan du slippe taket og tillate å være deg selv. De indre veggene i et hjem har gjenger av sjelens tekstur, en diskre vev av nærvær. 

Om du kunne se hjemmet ditt gjennom sjelens linser, ville du bli overrasket over den skjønnhet som er gjemt i minnene som finnes der. Når du trer inn i enkeltes hjem, er det som om minnene der lekker fra overflaten, gjennomvæter stedets atmosfære og fordjuper nærværet. 

Der hvor kjærligheten er levd, holder huset fremdeles på varmen. Selv det fattigste hjem føles som et rede hvis kjærligheten og ømheten bor der."

- John O'Donohue i boken: The Invisible Embrace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En bønn når natten faller på

Herre, du lar lovsanger lyde i den ravnsvarte natta, mørket klarer ikke å bite seg fast, for tonene dine lager sprekker der lyset siver inn.

Selv synger jeg med sordin,
og med sprukken stemme.

Tonene dine er ikke alltid hørbare. Støyen i mitt indre gjør forsøk på å ta kvelertak på dem. Men varsomt spiller du lullabies.

Og der - langt bortefra - som i en drøm
hører jeg ordene dine.

Du synger kjærlighetssanger over meg.

Jeg sovner med Fadervåret.

Gjøvik ved midnatt, 21.september 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til James Goll (bildet):

4. La ikke din sensitive natur forvirre deg.

Det kan hende at dette ikke angår deg, men det er virkelig noe viselig som jeg har måtte lære meg. Alle profetiske personer er skrudd sammen forskjellig. I mitt tilfelle har Gud, livet, familie og kall formet meg til å bli en ekstra sensitiv person. Jeg har måtte lære meg på en viselig måte å håndtere min sensitivitet uten å forbanne min gave eller ønske at jeg var skrudd sammen på en annen måte.

Til tider har fienden sådd forvirring i mitt sinn og forårsaket forvirring i mine følelser. Jeg har måtte lære meg å finne ut av disse innskytelsene jeg får og se på min makeup som en velsignelse slik at den kan fortsette å bli en velsignelse for andre.

For eksempel: en sensitiv profet kan føle at noe er viktigere enn det det er.

Å snakke eller handle for raskt kan skape problemer som ikke behøvde å bli et problem om den profetiske personen hadde ventet på Guds time, til å gi videre budskapet og måten å gjøre det på.

"Enhver profet har herredømme over sin profetånd." (1.Kor 14,32)

Det er alltid mulig å holde tilbake selv sterke følelsesmessige reaksjoner og bevege seg med en passende respons full av visdom.

I neste del av denne artikkelserien skal vi se hvordan vi kan vokse i den profetiske gaven.

fortsettes

Vi må bli bønn

"Det holder ikke å be, man må bli bønn. Hele livet, hver handling og gest , må bli en salme av tilbedelse.'

Ordene tilhører Paul Evdokimov (bildet), 1903-1970, en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere, av mange kalt 'en lekmanns-starets'. Onsdag feiret vi hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet, og jeg klarer ikke å gi slipp på hans ord.

Paul Evdokimov beskrev mennesket som 'et liturgisk vesen.'

Født i St.Petersburg, oppdratt av en gudfryktig mor som var enke, innledet sine teologistudier i Kiev i 1918, men bolsjevikenes revolusjon tvang ham til å forlate Russland og kom til Paris i 1923. For å endene til å møtes kjørte han drosje, vasket biler, jobbet som kokkeassistent og jobbet natteskift ved Renaults fabrikker. I 1928 fullførte han doktorgraden i teologi.

Men han valgte ikke å la seg ordinere til prest. Han brukte livet sitt på diakonalt arbeid. På 1950-1960 tallet var han leder for et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

Trærne roper høyt om Gud

"Gud er alle menneskers venn. Han er vår eneste lengsel. Gud er skjult i alle skapende veseners innerste og kaller på oss. Kvelden og nettene er stille og ensomme, for Gud har skapt dem for kontemplasjon. Skogene og ørknene, stjernehimmelen og fjellene er skapt for at vi skulle fordjupe oss i dem. Alle dyr som hever sin røst når morgenen gryr lovsynger Gud.

Vulkanene, skyene og trærne roper høyt om Gud. Hele skapelsen roper gjennomtrengende, med store bokstaver, om Guds eksistens, hans skjønnhet og kjærlighet. Hver og en av mine celler er en hymne til Skaperen og en uopphørlig kjærlighetsforklaring.

Gud finnes over alt, ikke bare i vårt indre. Men han finnes også i vår sjel, og når vi blir oss bevisst hans nærvær, vil vi også smake det til fulle. Da drar vi oss tilbake i ensomhet og ro. Vi vil ikke at noen annet vesen skal gjenspeiles i vår sjel. Vi ønsker bare å eie Guds gjenskinn i oss. 

Gud gjenspeiles i ensomheten og freden slik som himmelen i det stille vannet. Og det er nok at sjelen roer seg og renser seg for at den på utsiden skal gjenspeile Guds ansikt.

- Ernesto Cardenal, (født 1925), poet og prest. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Hentet fra boken: 'Den underbara vägen.' Artos.

Bønnesvar

Det er ofte de små tingene som teller mest! Noen dager nå har jeg bedt Gud om Han ikke kunne la meg oppleve å få se - og ikke minst få høre - grågåsa toge over himmelhavet på vei sørover. Det synes jeg er så mektig.

Man kan be til Gud om alt.

Og i går - på vei hjem fra gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet så jeg det! Men vi satt i bilen, så vi hørte dem ikke. Nå ber jeg Gud gi meg den muligheten også! Det hadde vært så fint å få ta farvel og ønske lykke til på reisen - og ønske dem velkomen tilbake da våren kommer!

Det er veldig godt når Gud oppmuntrer oss med slike bhverdagslige bønnesvar. Han har virkelig sans for de små detaljene.

En underlig drøm

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at jeg hadde begynt i en ny jobb, og gikk fra kontor til kontor for å hilse på mine nye arbeidskollegaer. Alle hadde det til felles at de var funksjonshjemmede.

Fotografen hadde ikke armer. Regnskapsføreren hadde dyscalkuli. Generalsekretæren hadde angst og orket ikke møte folk, og ville derfor ikke ta på seg taleoppdrag. En rullestolbruker manglet det ene hjulpet på rullestolen sin.

Menneskelig sett var alle uegnet til de jobbene de hadde. De dultet borti hverandre i klumsete bevegelser. Likevel utførte de alle sine arbeidsoppgaver - og det fungerte! Det som preget dem alle var en genuin glede. En enkel glede.

Jeg våknet med disse ordene:

'Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.' 1.Kor 1,27

Et eget kall

Jesus sier til apostlene: 'Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt.' (Mark 6,31) Dette er på en måte et nytt kall til disiplene. Ikke et kall til å arbeide i Herrens vingård, men til å hvile og hente seg inn, en slags ferie sammen med ham. De skal ikke følge Jesus bare i aktivitetene, men også i hvilen. 

Disse ordene sier Jesus til deg også. Du trenger pustepauser, stunder med stillhet og ro, der du er alene med ham. 

- Wilfrid Stinissen

Smerter

I dag er alt bare smerter. Intense smerter og kvalme. På grensen til hva jeg orker å bære. Natten har vært veldig utfordrende.

Men i går fikk jeg gode nyheter fra min øyelege. Blødningene og væskeansamlingen i øynene er på vei tilbake. Det er et stort takkeemne. Jeg er så glad for at jeg fikk reddet skarpsynet.

I dag skal jeg finne senga. Roe helt ned. 'Båten' blir liggende på land denne tirsdagen. Arbeidsoppgaver blir liggende. Takk til alle dere som ber for meg.

Å bli Ham lik

"Hvordan kan jeg ta mitt Kristuskall på ramme alvor? Det første er å se på mitt eget liv og oppdage de svake punktene. Hvor er jeg minst lik Kristus? På hvilke områder styres jeg av andre røster enn Hans?

Hellighet er noe helt ufortjent. Det er gleden og forundringen over dette som gjør at vi vil gi Gud alt og bli hellige av Hans helliighet. 

Vi er alltid kalt til å speile oss i Ham. Vi tilhører ikke oss selv, bare Jesus. Han får gjøre med oss hva Han vil."

- Kardinal Anders Arborelius i boken: Att gunga gungbräda med Gud. Cordia 2001, side 62-63. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Be for valget i Israel

Det var skremmende å se TV-2 Nyhetene kl 21.00 i går kveld. I nyhetskanalens hovedsending kunne TV-reporter Pål T. Jørgensen fortelle om de utilslørte truslene om Israels utslettelse fremsatt av ledelsen for Hizbollah. Den islamittiske terrororganisasjonen har et arsenal på mellom 160.000 og 200.000 raketter - alle tenkt brukt mot den jødiske staten. Og i bakgrunnen lurer Iran. De truer stadig med å utrydde Israel.

Dette er noe av bakteppet når Israel går til valg i morgen. La oss be for valget:

'Be om fred for Jerusalem! Måtte de som elsker deg, leve trygt! Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger.' Salme 122,-6-7

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 6

Tidlig om morgenen, 21,september 1563, klarte Casiodoro de Reina å slippe unna Inkvisisjonens klør ved å rømme fra England til Antwerpen i Belgia (bildet). Senere flktet også hans kone, kledd ut som en sjømann og ble forenet med sin mann i Antwerpen.

Men selv i Antwerpen var det farlig for Casiodoro og hans kone å oppholde seg. Agenter for den spanske inkvisisjonenn var etter dem, og de synes å være over alt. Herren ledert Casiodoro til en velstående forretningsmann, Marcos Perez, som var involvert i å smugle kristen litteratur inn i Spania. Han tok risikoen med å skjule Casiodoro og hans kone og støttet også oversettelsen av Bibelen til spansk økonomisk.

Men frykten for å bli tatt til fange av agentene for den spanske inkvisisjonen ble ikke mindre, og Casiodoro og hans kone bestemte seg for å flykte fra Antwerpen til Frankfurt i Tyskland, hvor Casiodoro fortsatte sitt oversettelsesarbeid. Mens ekteparet oppholdt seg i Frankfurt fikk de besøk av en tidligere munk fra San Isidro klosteret, Antonio del Corro. Han inviterte Casiodoro og hans kone til Bergerac i Frankrike, Han mente at det var et godt sted å være for oversettelsesarbeidet og senere trykkingen av den spanske Bibelen.

Men oppholdet i Bergerac ble kortvarig. På grunn av politiske endringer i Frankrike måtte de reise tilbake til Frankfurt.

På grunn av at den spanske kongen, Filip II, sto ham etter livet og den spanske inkvisisjonen hadde sine agenter over alt, var Casiodoro konstant i fare uansett hvor han oppholdt seg. Alle hindringer til tross, Casiodoro fortsatte arbeidet med å gå spanjolene muligheten for å se Bibelen på egenhånd.

fortsettes

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 3

Her er tredje del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Trå ikke utenfor grensene av det området som er gitt deg.

Apostelen Paulus kom viselig med dette rådet til de kristne i Korint: 'Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss, at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd frem til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser og tar æren for andres arbeid... (2.Kor 10,13-16).

Dette er ofte referert til som 'regelen for din sfære' eller 'ditt metron'. Jeg lærte dette av egen erfaring! Jeg fungerer definitivt ikke i samme autoritets-nivå alle steder. Over tid har jeg lært meg til å skille mellom hvilke steder hvor jeg er kalt til å bygge eller velsigne og hvor jeg ikke er det. Jeg kan ikke forbedre min effektivitet på de områdene hvor jeg ikke er kalt.

For en del år siden ble jeg djupt involvert i en konflikt i den internasjonale profetiske bevegelsen. Jeg trengte å lære visdom i forhold til det jeg hadde engasjert meg i innenfor mitt område, og det som lå utenfor dette. Jeg kunne se hvordan problemet utviklet seg og jeg hadde en ganske god forståelse for hvordan det kunne løses. To ganger hjalp jeg til med å bringe to lederskapsgrupper sammen og begge gangene hjalp jeg til med å megle frem en tilsynelatende fred.

Det var rolig en tid, men så falt alt sammen. Selv om jeg har et kall til å skape fred og bygge broer, så trengte de mer enn jeg kunne yte. Åpenbaring og autoritet er ikke det samme. Uten visdom kan man trå utenfor sin myndighetssfære. Lytt til meg: dette er ikke noe du vil like å lære på egenhånd!

(fortsettes)

Et barns tillit til sin Far

"Tal ikke til Ham som om du kunne noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte," skriver Isak Syrern på 600-tallet.

Så fortsetter han: "Åndens kunnskap gis aldri til dem som søker å tilegne seg denne kunnskapen kun gjennom studier. Vil man nærme seg den må man oppgi studiene, oppgi forskningens spissfindigheter og innviklede metoder, og la sitt hjerte bli som et barns...

For den åndelige kunnskapen er enkel. Den gis ikke sitt lys gjennom denne verdens tanker. Så lenge sjelen ikke er befridd fra de mange tankene, så lenge den ikke har oppnådd renhetens enkelhet kan den ikke erfare den åndelige kunnskapen.

Når du en gang for alle har satt din lit til Herren, som gir deg all den beskyttelse du trenger, og du følger Ham, så bekymre deg ikke om noenting annet, men si til din sjel: Han er nok for meg. Han som jeg en gang for alle har satt min lit til. Jeg er ikke her, jeg er hos Ham. Han er den som vet. Da skal du få se Guds store verk."

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Kjenner du igjen Jesus?

Mot slutten av sitt liv sa munken Pavle Gruzdev (bildet): 'Jeg elsker alle de som tror, iog alle de som ikke gjør det.' Og så fortalte han en historie. Som alltid en historie fra hans liv, for alt vedhans liv var så livsnært. Historien er fra Tulajev i Russland i 1947:

Det er natt. Mennesker står i brødkø. Et vindu åpnes i morgengryet og en stemme roper: 'Det er ikke nok brød til alle. Det har ingen hensikt å  stå der lenger.'

Bakerst i køen står en kvinne med to barn. De er så tynne at kroppen deres knapt klarer å bære deres sjel. Det er klart at det ikke vil være brød igjen til dem. Da trer en mann ut av køen, han sto helt fremst, den sjette eller sjuende i brødkøen, og ned til kvinnen og barna, henter dem og gir dem sin plass.

'Stå her i stedet for meg!'

Kvinnen roper i det mannen går: 'Og hva med deg? Vil du...?'

Mannen rister på hodet og går.

'Til ham,' sier den gamle munken, 'vil Herren si: Kom!'

'Men nå, Herre, hvordan vil vi kjenne deg?'

'Hvordan kan dere ikke kjenne meg? Så dere kvinnen og barna? Det var meg.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En bønn om høsten

De hadde tingmøte, stæren og trosten, i hengebjørka i nabolaget her om dagen, Herre. De kjatret og skvaldret i munnen på hverandre, og sang siste salmeverset, før de tok til vingene og fløy sørover.

De etterlot oss alene

med fargene
den sure vinden
restene av bugnende bærbusker
med ettertankene
og ettervarmen
etter sommerens sødmefylte favntak

Nå ser jeg fremover, Herre

til krystallklare dager
rimfrost i rødlakkerte nyperoser
til stjernestrødd himmelhvelv
til skjør is på vatten vare
til blodrøde kveldshimler

Lovsangskoret ditt har stilnet, Herre,
nå venter jeg bare på
at grågåsa skal ploge over himmelhavet,
og sende sin hilsen
til vi som blir igjen.

Så kommer stillheten.
Fortsatt har du noen som kvitrer og synger for Deg.
De vare sangene.

Jeg drar båten i land,
rytmen blir langsommere.
Dette er tiden min, Herre.
Høsten.
Tid for tekoppen.
Kroe meg med ullteppet
i godstolen

bli holdt av deg
- og elsket.

Gjøvik en septemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 2

Her er andre del av artikkelen til James Goll (bildet) om den profetiske tjenesten. Del 1 ble publisert i går.

2. Avslør ikke Noah's nakenhet

Ikke la deg bli altfor forskrekket av dette utsagnet! Hva det betyr er dette: I 1.Mos 9 leser vi om Noah som ligger drukken og naken inne i teltet sitt. En av sønnene oppdager dette og forteller det til de to andre sønnene. Disse to sønnene var smartere enn den første, de går baklengs inn i teltet med et teppe mellom seg og dekker over farens nakenhet, uten å se på ham mens de gjorde det.

Dette kan anvendes av oss slik:

Av og til avdekker Gud for profetene skamfulle ting om andre mennesker. Disse tingene vil bringe vanære til disse menneskene hvis de blir avslørt offentlig på en gal måte. I en situasjon som denne, trenger en profet å være vis og holde munn. Det er langt bedre å bevare verdigheten til et menneske, enn å føre skam over dem.

Gud kan fremdeles overbevise synderen og Han kan fremdeles gjenopprette et menneske, selv om ikke noe er blitt sagt i det offentlige rom. 'Gå baklengs' og gi det ord du har fått personlig til det mennesket det er ment for.

fortsettes

Åndelig åpenbaring

"Det er all forskjell i hele verden mellom en veldig interessant, klar og mental verdsettelse av ting vi finner i Guds Ord, og åndelig åpenbaring. Det er som to forskjellige verdener; men det er ganske umulig å få folk til å forstå forskjellen før det skjer noe på innsiden av dem. 

Med salvelsen kommer det åpenbaring, og salvelse og åpenbaring er helt nødvendig for å se det Gud er ute etter, både generelt og ned til minste detalj."

- Theodore Austin Sparks. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 1

I mange år nå har jeg fulgt med på undervisningen til James Goll (bildet), fordi jeg har hatt en spesiell interesse for den profetiske gaven, spesielt den profetiske tjenesten eller det profetiske embetet. Guds ord sier jo at det var 'han som ga noen til å være ... profeter.' jfr Ef 4,12. Derfor vil du fra tid til annen finne artikler, enten skrevet av meg eller oversatt av meg, om det profetiske.

Her er en helt ny artikkel av James Goll, som har en anerkjent profetisk tjeneste, som jeg tror både er tidsaktuell og som vil være til hjelp for mange. Den er oversatt av meg, og er såpass lang at jeg har delt den opp i flere deler:

Gjennom mange år i aktiv tjeneste, har jeg lært litt. Som en profetisk person som er skrudd slik sammen at jeg er ekstra sensitiv, er det spesielt noen ting jeg har måtte lære meg den harde veien. Her er fire leksjoner i visdom som har hjulpet meg til å hindre meg fra å miste grepet i det profetiske; essensielt handler dette om ting vi bør unngå:

1. Ikke la kallet ditt bli viktigere enn kjærligheten

Profetisk åpenbaring kan bli ganske så heftig. Det kan være lett å gjøre gaven til din identitet og ditt kall. Vi må alltid ta disse ordene av Paulus til vårt hjerte: 'La kjærligheten bli ditt høyeste kall. Men du skulle også ønske deg Åndens spesielle evner - spesielt evnen til å profetere.' (1.Kor 14,1 The Living Translation)

Det var tider i mitt liv hvor jeg var så begeistret av alt som har med det profetiske å gjøre at jeg bare la merke til den siste delen av dette verset. Noen ganger var 'kjærlighets-formaningen' utenfor synsfeltet mitt. Det var ikke tilfelle for en av mine beste mentorer, Mahesh Chavda, hvis første bok hadde tittelen: 'Only Love Can Make a Miracle'. Heller ikke var det tilfelle for seer-profeten Bob Jones. I en nær-døden opplevelse fikk Bob oppdraget med å utfordre det profetiske fellesskapet med disse gjennomtrengende ordene:

'Lærte du deg å elske?'

(fortsettes)

Hva skal du gjøre når noen taler ille om deg?

Vil du være med på å skapep fred? Lytt da til rådene til abba Barsanufios fra 500-tallet:

En broder spurte: 'Hva skal jeg gjøre når noen taler ille om meg?'

Abba Barsanufios svarte: 'Stå umiddelbart opp og be, først for ham, så for deg selv og si: Herre, Jesus Kristus, forbarm deg over denne broder og be for meg, din udugelige tjener, og beskytt oss fra Den onde, gjennom dine helliges forbønner. Amen.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

G7-landene oppfordres til å fremme fosterdrap

Det internasjonelle likestillingsrådet oppfordrer nå de mektige G7 landene til å utføre fosterdrap helt frem til fødselsen. De henviser til at dette er lov i Canada. Rådet oppfordrer til å med til å forby 'desinformasjon om abort.'

I et dokument der Det internasjonelle likestillingsrådet gir sine anbefalinger til G7-landene, løftes Canada frem som et land det er verd å etterfølge når det gjelder lovgivning med hensyn til abort. Her heter det at man bør:

'behandle abort som en hvilken som helst annen medisinsk prosedyre..'

Det internasjonale likestillingsrådet ble stiftet mens Canada hadde formannsvervet i G7-gruppen i 2018.

Hva Det internasjonale likestillingsrådet mener med 'desinformasjon om abort konkretiseres ikke, men rådet henviser til en fransk lov som ble innført i 2017 hvor websider som inneholder 'misvisende informasjon for å påvirke kvinner til ikke å ta abort' forbys.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Ikke la denne anledningen gå fra deg

Det er lørdag det skjer! I Oslo Sentrum Baptistkirke i Hausmsnnsgaten.Få med deg det spennende seminaret om Bergprekenen: Radikal tro - radikalt liv - med forfatter og professor i kirkehistorie: OSKAR SKARSUNE og forfatter, prest og lder av 'Etter Kristus': STIAN KILDE AAREBROT. Ellers medviker Fredrik Krunenes og Bjørn Olav Hansen.

KLIKK PÅ BILDET FOR Å FÅ ALLE DETALJENE!

Ingen har større kjærlighet

I dag minnes de mange livene som gikk tapt i USA på denne forferdelige septemberdagen i 2001. 11.september 2001 - 911 - er blitt et begrep fordi det er det mest omfattende terrorangrepet i amerikansk historie, både når det gjelder materielle skader og antall drepte. Fire sivile fly ble kapret av aktivister fra terrororganisasjonen al-Qaida. To av dem ble med få minutters mellomrom styret inn i World Trade Center i New York. Et tredje fly styrtet inn i forsvarsdepartementet, The Pentagon i Washington D.C. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania.

Et av ofrene var Mychal Judge, brannkorpsets kapallan og fransiskanermunk. Jeg husker ennå hvor grepet jeg ble når de bar hans døde kropp ut av ruinene av World Trade Center i askeregnet. Da hadde vi fått høre om hans heltemodige innsats.

Mychal Judge ble født 11.mai 1933. Hans fødenavn var Robert Emmet Judge. Faren døde tidlig, og som barn tjente han til livets brød som skopusser ved Penn Street. Tvers over gaten ligger St.Francis Church, og møtet med denne menigheten fikk Mychal til å bestemme seg for at han ville bli fransiskanermunk. Han avla sine første løfter i 1955, og tjente i ulike sogn før han vendte tilbake til St.Francis Church på Manhatten. I 1992 ble han valgt til å bli kapellan for brannkorpset i New York.

Når Mychal Judge fikk høre om det første flyangrepet mot World Trade Center dro han øyeblikkelig dit. Han gikk fra offer til offer, ba for dem og ga dem den siste olje, både de sårede og de døde. Når South Tower raste sammen ble Mychel Judge drept fra flygende gjenstander. Fransiskanermunken ga bokstavelig talt sitt liv for andre.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.' (Joh 15,13)

Den Hellige Ånd og det indre livet

Når vi begynner å øve oss i å leve i bønn, har vi kanskje en sterk følelse av at vi ved egen vilje har bestemt våre vaner, men etter hvert som vi modnes og gjør oss egne erfaringer med Gud, forstår vi at bønnen er Guds initiativ.

Jeg vender stadig tilbake til Jesu egne ord om Den Hellige Ånd:

'Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' Joh 3,8

Det er Ånden som tar iniatiativet, det er Ånden som skaper lengselen i oss etter å be. Så la vinden blåse! La oss fylles av Den Hellige Ånd.

Vi må stifte beskjentskap med Den Hellige Ånd som bor i oss. Dra opp levende vann fra brønnen i vårt indre. Vi trenger ikke å søke noe utenfor oss selv - vi har fått Den Hellige Ånd.

Til den samaritanske kvinnen sa Jesus:

'Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.' Joh 4,13

Hvilken venn vi har i Jesus

Vi har vel alle sunget den - 'Hvilken venn vi har i Jesus'. Den hører med til de kjæreste kristne sangene vi har. Den er skrevet av Joseph Medlicott Scriven (bildet), og i dag er det ganske nøyaktig 200 år siden han ble født. Kanskje det er en gylden anledning til å synge denne sangen nok en gang?

Joseph Scriven skrev mange salmer og sanger, men de er ikke så kjente, i hvert fall ikke her i Norge. 'Hvilken venn vi har i Jesus', ble oppdaget litt tilfeldig av en av Sciven's venner. En natt han gjennom Scriven's papirer spurte han: 'Hvem har skrevet denne?', spurte han Scriven. 'Det har jeg.'

Så la han til: 'Herren og jeg gjorde det sammen. For mange år siden gikk min gjennom en djup sorg, og jeg skrev dette for å trøste henne.'

Etter at Joseph Scriven vakr død ble sangen publisert i en avis: 'The Port Hope Guide', og raskt fant den veien til manges hjerter. Komponisten Charles Converse skrev en vakker melodi til den. Ira D. Sankey, som var vekkelsesevangelisten Dwight L. Moody's faste sanger, kaller denne sangen: 'min favoriitsang.'

Joseph Medlicott Scriven ble født 10.september 1819 i Banbridge i fylket Down i Irland. 25 år gammel emigrete han til Canada. Oppholdet i Canada ble kortvarig. Etter bare to måneder måtte han returnere til Irland på grunn av sykdom, og han reiste tilbake til Canada først i 1847. Her arbeidet han som skolelærer. Han drev et stort barmhjertighetsarbeid blant vanskeligstilte, særlig nlant enker.

Profetisk om tårer

I de siste årene, i møte etter møte, har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud. Hans hellige nærvær har kommet så stillferdig og legende, og ofte sees dette gjennom tårer. Ikke hysterisk gråt, men tårer som renner stille nedover kinn. Jeg så det samme skje under møtene i Stavanger og Ålgård denne helgen. Mennesker som Den Hellige Ånd falt stillferdig over, når jeg lyste Herrens velsignelse over dem. Da kom tårene.

Jeg merker det selv også. Når Guds hellige nærvær kommer, kommer tårene. Jeg er kommet til at tårene er et eget bønnespråk. Nor forløses gjennom tårer, ikke bare på det sjelelige plan, men på det åndelige. Det skal jeg komme tilbake til i dagene som kommer, nå vil jeg bare få dele et profetisk ord som en god venn av meg - John Noble - delte med oss i går, og som jeg har oversatt til norsk:

"Å være modig betyr ikke at man ikke gråter! Tårer kan være en dyrebar gave fra Herren Jesus som Han omfavner og Han samler dem i sin erindrings-flaske. Jesus gråt og når du gråter slår du lag med det modigste menneske som noensinne har vandret på denne jord og Han vandrer sammen med deg, hvert et steg du tar. Dine tårer vil dra deg, og de som gråter sammen med deg, nærmere Hans bryst, der vor det finnes en fulklkommen fred og hvile."

Jesus holder

Jeg klarer ikke å slippe tak i en historie jeg hørte i Stavanger baptistkirke i går. Knut Kringen, som ledet gudstjenesten, fortalte om forfatteren Ronald Fangen (bildet) som satt i nazistenes fangenskap under krigen. Da han skulle settes fri ble han møtt av biskop Berggrav:

- Holdt troen? ville biskopen vite.

- Nei, svarte Fangen.
- Den brast.

Så la han til:
- Men Jesus holdt.

Så sant dette er!
Alt er nåde.
Også det forunderlige: å bli bevart.

Bilde: Store Norske Leksikon

Venn og velsignelse

"Den vennen som kan være taus sammen med oss i en tid av fortvilelse og forvirring, som kan bli hos oss i sorgens time, som tolerere at man ikke vet - ikke blir helbredet, at det ikke finnes noen kur - det er en venn som bryr seg.

Å gi noen en velsignelse er den mest betydningsfulle bekreftelsen vi kan tilby."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 2

'Så langt vi kan gå tilbake i historien, har en stor menge troende, kjent til at, i bønn, gir Gud lys fra innsiden. Lenge før Kristus, ba en troende: 'Min sjel lengter etter deg om nettene, Herre, djupt inne i meg, søker min ånd deg.'

En lengsel etter fellesskap med Gud har ligget nedfelt i mennesket fra uminnelige tider. Mysteriet som ligger i det fellesskapet berører vårt aller innerste, de innerste djup av vår tilværelse.

Så vi kan si til Kristus: Til hvem skulle vi gå andre enn til deg? Du har ordene som bringer liv til vår sjel.'

- Bror Roger av Taize i boken: Praying in Silence of Heart. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om vi er oss det bevisst eller ikke, ber Kristus stillferdig i oss og for oss gjennom Den Hellige Ånd. Vi kjenner til ordene fra Romerbrevet: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil, for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.' (Rom 8,26-27)

Bror Roger (bildet) lærer oss at det er Gud som tar initiativet til bønn, ikke oss selv. Det er Han som skaper lengselen i oss etter å be. Han er alltid først.

(fortsettes)

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 1

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på det bønnens liv som preget bror Roger (bildet) av Taize. Bror Roger (1915-2005) grunnla den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike, som fortsetter å ønske titusenvis av unge voksne pilegrimer hvert år velkommen hvert eneste år. etter hans død. Hit kommer mennesker fra alle kirkesamfunn for å ta del i bønn, bibelundervisning, tilbedelse og Herrens måltid.

Jeg kjenner stor takknemlighet for at jeg fikk det privilegium å få tilbringe store deler av en dag sammen med bror Roger. Det er en dag jeg aldri glemmer, og har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Det møtet fordjupet mitt eget kall.

Bror Roger var en bønnens mann, men det skulle ikke skremme noen. Han så aldri på seg selv som noen 'åndelig mester'. Han foreslo heller aldri metoder eller teknikker for å be som man trengte å studere eller lære. Først og fremst ønsket han å være et menneske som lyttet.

For bror Roger handlet det å stole på Gud om en helt og holden enkel realitet, så enkel at bønn er noe som er tilgjengelig for alle.

For sitt eget liv hadde bror Roger tatt ordene til Augustin som sitt livsmotto, som han likte å oversette slik: 'Kjærlighet, si det med ditt liv!' Med hans liv forbindes vennlighet, enkelhet og skjønnhet. Han så Guds bilde i alle mennesker, og han ønsket at hans liv skulle vise andre mennesker Guds ømhet. Bror Roger stolte på at Gud hadde lagt ned en gave i alle mennesker. Han ønsket å lytte mer enn å gi råd, leve med forundringen.

Han så også på adskiltheten og ensomheten som en essensiell del av det indre livet, men ikke isolasjonen. Bønn er ikke noe som praktiseres alene, men i fellesskap. Felles bønn, i nærværet i de troendes fellesskap er selve klippen som Herren etablerer vårt eget personlige bønneliv.

(fortsettes)

De virkelige spørsmålene og dagens overraskelser

"Fremmet jeg fred i dag? Forårsaket jeg at noen smilte i dag? Sa jeg ord av helbredelse? Gav jeg slipp på mitt sinne og harme? Tilga jeg? 

Dette er de virkelige spørsmålene.

Jeg må stole på at det lille kjærlighetsfrøet jeg sår i dag vil bære rik frukt, her i denne verden og i det livet som kommer.

Hver dag inneholder en overraskelse. Men bare om vi forventer det kan vi se, høre og føle det når det kommer til oss. La oss ikke være redd for å motta hver dags overraskelse, enten den kommer til oss som en sorg eller en glede, så vil den åpne opp en ny plass i vårt hjerte - en plass hvor vi kan ønske nye venner velkommen og feire til fulle vår delte menneskelighet."

- Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (c)

Tre ting du kanskje ikke visste om Lewi Pethrus

I dag er det på dagen 45 år siden Lewi Pethrus døde. Han vokste opp et fattig arbeiderhjem i Vargö i Västergötland, med enkle vaner og enkel kost, og ble sammen med Thomas Barratt, pinsevekkelsens apostler i Norden.

På denne hans minnedag vil jeg gjerne trekke frem tre ting, som du kanskje ikke visste om ham:                                                                 

Det ene er at han mot slutten av sitt liv ble stadig mer økumenisk. Han skrev:

'Selv har jeg aldri vært spesielt begeistret for å være pinsevenn. Jeg har alltid sagt at jeg er kristen. Det er for lite å innskrenke seg til å være kristen etter den malen som pinsebevegelsen har trukket opp.'

Det andre er at pinsevekkelsen ble født blant de fattige og dem som falt utenfor, og engasjementet for de marginaliserte preget Lewi Pethrus hele livet. Hans personlige innsats blant arbeidsløse menn i Stockholm på 1920-tallet fikk et slikt omfang at menighetsmedlemmer begynte å klage over at de fikk lopper etter at de fattige hadde vært på besøk.

Det tredje var at Pethrus elsket stillheten. Den bar han alltid med seg.

Måtte Gud reise opp flere menn som Lewi Pethrus!