Faste og nyheter

Når man har arbeidet som journalist i mange år blir man hekta på nyheter. Det ligger liksom i blodet, og sosiale medier har gjorr alt så lett tilgjengelig. Men dette er på godt og på vondt. Den raske nyhetsformidlingen gjør noe med oss. Den kan gjøre oss stresset, urolige og fryktsomme og slitne.

I riktig gamledager var journalistenes fremste oppgave å være folkeopplysere. I dag er mange av dem underholdere, og mye av det de skriver gjør oss ikke klokere, heller dummere. Heldigvis finnes det fremdeles mange gode unntak. Journalister som gjør en fremragende jobb, som opplyser, avslører, avdekker og som skaper god journalistikk i form av portretter, interjuer, bakgrunnsartikler og ren faktaformidling. Jeg heier på dem.

Nå har jeg gjort noen valg. En god stund før fastetiden tok til sluttet meg med å lese Dagbladet både i papirutgave og på nett. Det var lettere enn jeg trodde. Jeg har ikke savnet det en dag. Ingen flere artikler om flått og flåttbårne sykdommer eller kjøttetende bakterier. Jeg kommer nok aldri til å glemme Dagbladets førsteside den dagen Beelin-muren falt. Med krigstyper sto det på førstesiden: Magne Raundalen: La barna banne!

Det var dagens viktigste nyhet for Dagbladet, den dagen da Berlinmuren falt.

Nå har jeg kuttet ut VG også. Det går helt greit, og jeg ser sjeldent nyhetssendinger på TV. Ikke en gang om dagen heller. Og vet du, det går helt greit.

Men jeg leser andre aviser, som fortsatt tar journalistikken på ramme alvor. Som folkeopplysere.

Og så leser jeg bøker og spesielt Bøkenes Bok.

Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

En bønn av Augustin følger med meg disse dagene. Jeg fikk den fra en kjær venninne av May Sissel og meg: Be den gjerne sammen med meg. Denne vakre bønnen betyr så mye for meg.

"Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg. Der ute søkte jeg deg, men du var i meg - selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 1

Navnet Julia Esquivel (1930-2019) var ukjent for meg inntil ganske nylig. Det er jeg kanskje ikke alene om? Stemmene fra det fattige Sør blir ikke så ofte hørt. Det burde vi omvende oss fra. Deres stemmer burde være liike viktige som stemmene fra det velstående Nord. Og når vi først er inne på det: stemmene fra Sør er ofte mer profetiske!

Som stemmen til guatemaleren Julia Esquivel.

Poet, ja, jeg vil si, profet og menneskerettighetsforkjemper.

Jeg ble kjent med Julia Esquivel gjennom en artikkel skrevet av Emilie Teresa Smith, som traff Julia Esquivel mens hun levde i eksil i Mexico City. Det er mer enn 30 år siden. Hun måtte flykte for sitt eget liv. Emilie Teresa Smith beskriver Julia slik:

'Hun var slank og liten av vekst, med et sølvfarget hår som rammet inn hennes vakre ansikt.'

Emilie, som hadde med seg sin da to år gamle sønn, ble hjertelig ønsket velkommen til Julias lille hus. De satt på puter på gulvet, drakk glovarm tea og leste historier om Frans av Assisi. Og de ba sammen. Det var Esquivel: hun ba seg gjennom livets stormer, fra de riktig store til de bittesmå.

Som tiårene gikk ble disse to gode venner.

'Hun skulle bli en av mine største lærere,' skriver Emilie Teresa Smith, selv vokst opp i et ateistisk hjem. Det var møtet med Julia som åpnet opp for henne hva den kristne tro egentlig handler om. Hun skulle vise Emilie Teresa Smith at hennes unge opprørske selv er den sterkeste forvandlende kraft, både for individer og nasjoner. Kilden til dette er en trassig nåde, en nåde, som lik Julias, aldri gir opp.

Julia Esquivel ble født i 1930 i det vestlige høylandet i Guatemala, inn i en progressiv familie av middelklassen. Hun var det som kalles et 'overraskelsesbarn'. Foreldrene var godt voksne da hun ble født, og de var blitt fortalt at de ikke kunne få barn. Hun var derfor høyt elsket.

Syv år gammel skulle hun ha sitt første møte med Jesus, da hun så Jesus hengende på et kors. Det grep henne så sterkt at hun begynte å gråte. Hun ble grepet av en djup medfølelse for Hans lidelse.

I 1947 ble Julia lærer, og flere år senere dro hun til Costa Rica hvor hun studerte teologi. For en tid syslet hun med tanken om å bli pastor, men det presbyterianske kirkesamfunnet hun tilhørte, ordinerte ikke kvinner. Fra det øyeblikket det gikk opp for henne  så hun på seg selv som 'bare en kristen,' uten kirkesamfunnstilhørighet, og kalte hvert hjem sin kirke. Hun feiret gudstjeneste med såvel mennonitter, episkopale som katolikker.

fortsettes

En slapp dag

Dette ble en natt utenom det vanlige, og som jeg ikke har noe ønske om å oppleve på nytt. Allerede på vei hjem fra sykehuset i går begynte innstikksåret å blø. Det er ingen spøk når man blir satt på en hestekur med blodfortynnende medisin. Skjorten min ble full av blod. Da vi kom hjem i går kveld fortsatte det med å blø, og etter beste evne forsøkte vi med ulike remedier å få stanset blødninger. Jeg gikk for å legge meg, men det fortsatte å blø og ved fire-tiden i natt var nattklærne mine gjennomvætet av blad. Ved fem-tiden bar det rett til legevakten, og der fikk jeg hjelp.

Så dette blir en slapp dag, bokstavelig talt. Småsvimmel og veldig sliten. Smertene er der, de også.

Da hjelper det med noen krus med Yorkshire-tea.

Den klarer jeg meg ikke uten. Den er en nytelse.

Jeg får ikke lov til å løfte noe som helst, så nå blir hvilestolen og sofaen mine beste venner.

En vakker perle fra Sverige

I går feiret hele 'Nordens biskop Martin' 90 år. Ikke bare er han opphavsmannen til 'Kristuskransen', et pedagogisk perlekjede for bønn, han er selv en perle fra vårt naboland Sverige. En vakker perle. Det er takket være biskop Martin Lönnebo at vi både har fått 'Kristuskransen' eller 'Frelsarkransen', som den heter på svensk, men også Bønnegloben, som er å finne også i mang en frikirke. Få har som biskop M;artin hjulpet hverdagsmennesket til en kroppslliggjort, en inkarnert tro.

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg har truffet Martin Lönnebo bare en gang i mitt liv, men jeg glemmer det aldri. Det skjedde under et stort internasjonalt Taize-møte i Linköping, hvor Martin Lönnebo i sin tid var biskop.

Biskop Martin, er ikke bare en vis mann, men han bærer så mye av Kristus med seg. I den personlige samtalen, i undervisningen han gir i form av taler og prekener og gjennom sine mange bøker. Flere av dem oversatt til norsk.

I sin hånd holder biskop Martin "Kristuskransen"Den ble til under en seilas i Middelhavet i opprørt.  hav hvor biskop Martin og reisefølget måtte søke ly for stormen, og hvor biskop Marin tegnet et perlekjede eller en perlekrans som skulle bli til et pedagogisk hjelpemiddel for manges bønneliv - også mitt.                        

For noen år siden leste jeg antologien "Spegeln", som han er medforfatter til. Det er en bok om hvordan man kan bruke "Kristuskransen" i menighetsarbeidet. I denne boken forteller biskop Martin om en kveldstur. Han går med Kristuskransen i lommen, og fingrene leter seg frem til den store Gudsperlen. Så ber den nå 87 årige biskop emeritus:

Du är gränslös
Du är nära
Du âr ljus
och jag är din.

Bønnen finner gjenklang i meg. Kjenner den tar tak. Jeg tenker på noe jeg leste for lenge siden, noe Birgitta av Vadstena sa ved en anledning:

"Jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi."

Livssituasjonen min nå er slik at det passer best med et enkelt bønnespråk. De korte bønnene. Derfor har denne bønnen blitt "min" bønn, akkurat slik som med 'vandrerbønnen' som jeg lærer bort på alle mine bønneseminarer: "Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg." Det er også en bønn skrevet av Martin Lönnebo.

Jeg liker godt disse korte bønnene som har sin egen rytme.

Her er en liten film med Martin Lönnebo om hvordan Kristuskransen ble til:

https://www.youtube.com/watch?v=0YzeLA_lfVs

Det ble ikke helt slik jeg hadde håpet

Vi har nettopp kommet hjem fra LHL Gardermoen sykehus. Dette er blitt en veldig slitsom dag. Etter å ha undersøkt hjertet mitt (angiografi), fant legen som utførte innngrepet at det var et langt større inngrep enn det de forventet seg. Det er tre år siden sist jeg blokket årer i hjertet. Han fant det best å stoppe det hele, og sette meg opp på en ny time om 14 dager til en større operasjon. Jeg må bli sterkere. Jeg har i hvert fall fått svar på hvorfor jeg går rundt med så store smerter.

På vei hjem begynte jeg å blø ganske kraftig fra innstikksåret, og rett etterpå punkterte vi i 110 km. Et under at det gikk bra. Heldigvis har jeg en flink sjåfør i May Sissel. Dessverre var ikke bilen utstyrt med reservehjul, så vi måtte kjøpe et fra Viking. Dette hadde en litt for stor dimensjon, så det ble som et engangsdekk.

Trygghet i stormen

Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når Han styrer båten, da går det så bra, på veien til himmelens land.

Denne kjente barnesangen er blitt min bønn for tiden. Kl.09.30 i dag, torsdag, legges jeg inn på LHL Gardermoen for et operativt inngrep i hjertet. Takknemlig for forbønn.

Min båt er så liten - om Jean Vaniers svik

Her er noen uferdige tanker og refleksjoner i kjølvannet av avsløringen av Jean Vanier som overgriper. Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg valgte å skrive om saken. Det har fått meg til å tenke. Fortsatt er jeg forferdet og nummen.

MEN - jeg har ingenting å skryte av; jeg er en synder. Jeg har syndet i tanker, ord og handlinger. Farkosten min er skrøpelig. Og jeg er hele tiden avhengig av Guds nåde. Også Jean Vanier var et skrøpelig menneske og en synder. Dette er på ingen måte skrevet for å rettferdiggjøre hans handlinger, men kanskje vi kan skimte noe av det forunderlige at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker? Jeg tenkte med det samme at nå er alt det Vanier har skrevet og gjort ødelagt. Det er ubrukelig som åndelig veiledning. Men da er vel alt det vi andre har skrevet og gjort også ubrukelig? For også vi er syndere, vi har urene motiver, også vi svikter. Som apostelen Peter. Også vi er i stand til å fornekte Kristus. Også vi er i stand til å forføre og bli forført.

Den endelige dommen hører Herren til.

Både når det gjelder Jean Vanier og oss.

Jeg tror ikke på tesen om 'en gang frelst alltid frelst'. Jeg tenker at vi er ikke hjemme før vi er hjemme i himmelen, berget i havn. Av Ham. Av bare nåde. Frafall fra troen er alltid en mulighet, for alle. Selv for den som er skråsikker på det motsatte, ja, kanskje mest for ham eller henne.

Derfor ber jeg: 'bevar meg i en sann tro til det evige liv.'

Vi setter ikke vår lit til mennesker, men til Kristus, Han som er den eneste som ikke svikter.

Derfor vil jeg ta vare på det beste hos Jean Vanier. Tross alt har mye av det han har skrevet vært til stor hjelp for meg. Så får jeg tenke på at han slett ikke var en helgen. Det er ikke jeg heller.

En gave som varer i 40 dager

De 40 dagene som nå ligger foran oss er en gave. 40 dager til å forenkle livet, leve mer samlet, konsentrert. Dager til å sentrere alt rundt Jesus. Tynne. Til å legge vekk ting. Kaste.

De 40 dagene innlerdes med Askeonsdagen. Fra riktig gammelt av, var det vanlig å gå til kirken på askeonsdag, slik at presten kunne tegne et korstegn på den troendes panne. I det han tegnet korstegnet sa presten: "Kom i hu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv. Vend om og tro på evangeliet."

Askeonsdag er på en særlig måte dagen da vi ser oss selv i speilet. Det har vi godt av. Se sin egen synd. Bekjenne den og vende om.  Festen er over. Fasten har begynt. Nå ser vi frem mot den strålende påskedagen!

Fastetiden før påske omfatter 40 dager - eller fem uker - som etterfølges av Den stille uken. Alt kulminerer med Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Med selve håpet! Dette er den viktigste av alle årets fastetider. Nå skal vi forberede hjerte, tanke, hånd og kropp på det som kommer. Dette er ettertankens tid fremfor noen. En forberedelsestid. En tid for omvendelse, omprioriteringer. Si ikke at det ikke er nødvendig!

I dag innledes de 40 dagene med Askeonsdag. Dagen da vi får et askekors tegnet i våre panne, for å minne oss om vår synd, vår anger og vår dødelighet.

I "Gammel norsk homiliebok", som er en samling med prekener holdt i Norge på 1100-1200 tallet, finnes det også en preken for Askeonsdag. Hvem som har holdt denne prekenen er det ingen som vet, men det er en preken om fastens nødvendighet. Det er tydelig at predikanten er påvirket av den hellige Gregor av Nyssa, og Basilios av Caesarea. Talen er lang, så den lar seg ikke gjengi i sin helhet på bloggen, men jeg vil gjerne dele en setning med bloggens lesere, som fanget min oppmerksomhet, da jeg leste den i går. Her heter det: "Den gamle fiende seiret over ham som spiste, men ble selv beseiret av Ham som fastet." Det siktes til Adams fall, og til Kristus som seiret over satan i ørkenen.

Askeonsdag har fått navnet sitt etter en av de aller viktigste symbolene i Bibelen på fasten - asken. I bibelsk tid kledde folk seg i sekk og aske for å vise anger og omvendelse. Profeten Daniel strødde aske over seg når han ropte til Gud 

Martyr for sannheten

I dag er det på dagen 484 år siden en av anabaptismens mest markante skikkelser, Jakob Huter, ble henrettet ved å brennes på bålet for sin tro og overbevisning. Huter, eller Hutter som det også kan skrives, var omtrent 35 år da han led martyrdøden. Av yrke var han hattemaker, derav navnet. Han var leder for døperbevegelsen i Tyrol (det nordlige Italia og det vestlige Østerrike), og den gruppen som han var leder for flyktet senere fra denne regionen østover til Moravia, nåværende Den tsjekkiske republikk.  I følge The Hutterian Chronicle, ble totalt 360 anabaptister henrettet i Tyrol. Ene og alene på grunn av sin tro.

Jakob Huter ble født ca år 1500 i nærheten av St.Lorenzen i dalføret Puster, i dagens sør-Tyrol, Italia. Han lærte seg hattemaker-yrket og ble en omreisende håndverker. Senere slo han seg ned i Spittal i Carinthia. Huter kom sannsynligvis i kontakt med de foraktelige gjendøperne (anabaptistene) i Klagenfurt og ble en del av denne bevegelsen, ved å la seg døpe. Han begynte ganske raskt å forkynne Guds ord i Puster-dalen. Her dannet han flere små kommuniteter.

Det tok ikke lang tid før de habsburgske myndighetene fikk vite om denne virksomheten, og i 1529 startet forfølgelsen av disse kommunitetene. To år tidligere hadde nemlig hadde den habsburgske erkehertug Ferdinand den første av Østerrike, erklært at 'forførende lære og vranglærende sekter vil ikke bli tolerert,' Erkehertug Ferdinand var en sterk tilhenger av den katolske mot-reformasjonen. I 1551 inviterte han jesuittene til Wien og i 1556 til Praha og han fikk reetablert det katolske erkebispesetet i samme by.

Sammen med noen få andre brødre til Moravia fordi de hadde hørt at forfølgelsen ikke var så sterk der. I Austerlitz fant de at situasjonen var langt mer tolerant og anabaptiastene bestemte seg for å emigrere. Noen små grupper flyttet da til Moravia, Huter valgte å forbli i Tyrol for å være pastor for de små kommunitetene som ble igjen. Myndighetene forsøkte å arrestere Huter, men han klarte å komme seg unna. Under tortur forsøkte myndighetene å få anabaptister til å angi ham, men klarte det ikke til tross for den harde torturen.

Jakob Huter kom til Moravia i 1533 mens forfølgelsen av anabaptistene i Tyrol var på det sterkeste. Under Huters ledelse skulle anabaptistene i Moravia blomstre. De begynte å praktisere den urkristne modellen med å ha alt felles. I tillegg til dette ble hutterianerne kjent for sin pasifisme og for troende dåp. I 1535 ble anabaptistene utvist fra Moravia og de slo seg ned i de omkringliggende landene. Jakob Huter og hans kone vendte tilbake til Tyrol hvor de 30 november 1535 ble arrestert i Klausen og brakt til festningen Branzoll. 9.desember ble Huter deportert til Innsbruck, hvor han ble avhørt og presset til å avsverge seg sin tro. Selv under forferdelig tortur ville han ikke oppgi navn på andre anabaptister. Huter ble dømt til døden ved å brennes på en stake. Det skjedde 25.februar 1536 i sentrum av Innsbruck. Hans minne lever videre.

Henrettelsesstedet i Innsbruck.

Overgriperen Jean Vanier

Det er med djup sorg og fortvilelse disse linjene skrivers. Jeg skulle så gjerne ha vært dem foruten, og jeg har kviet meg for å skrive dem. Etter at jeg fikk vite lørdag kveld at Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av L'Arche kommuniteten, er anklaget for en hel rekke seksuelle overgrep mor seks kvinner i en årrekke, ble jeg helt satt ut. Først reagerte jeg med vantro. Dette kunne umulig være sant. Så seg det sakre inn over meg, og jeg reagerte med forferdelse.

Få har betydd så mye for meg i avgjørende år av mitt liv som Jean Vanier. Jeg har også oversatt en rekke artikler og sitater av Vanier til norsk. Nå er dette ubrukelig som åndelig veiledning. Vi kan ikke sitere Jean Vanier lenger.

Overgrepene har skjedd mot kvinneligge medarbeidere og nonner.

Men Jean Vanier var ikke alene om dette. Også hans åndelige far og inspirator, Thomas Philipe, er anklaget for det samme. De to skal visstnok ha kjent til hverandres overgrep. Pater Philipe skal ha utført sine overgrep etter Maria-åpenbaringer. Allerede i 1956 fordømt av Den romersk katolske kirke for sin seksuelle aktiviteter som han altså rettferdiggjorde med Maria-mystisisme. I en periode på 1950-tallet skal Vanier og Phillipe ha vært medlemmer av en gruppe som praktiserte seksuelle aktiviteter basert på denne Maria-mystisismen.

I dag er jeg veldig lei meg for å ha videreformidlet tekster av Jean Vanier. Dette kom som et sjokk på meg og veldig mange andre. Midt oppe i sorgen er jeg glad for at arbeidet i L'Arche kommunitetene går videre.

Martyren Polykarp

Polykarp er en av kirkens første kjente martyrer vi kjenner av navn, ved siden av diakonen Stefanus. I går var det hans minnedag. Han ble født inn i en kristen familie ca år 70 etter Kristus, altså mot slutten av den apostoliske perioden. Apostelen Johannes lever ennå. Ireneus av Lyon, forteller at Polykarp kjente apostelen Johannes personlig og flere andre av de som hadde sett og opplevd Herren.

Det er omkring år 100 at han blir tilsynsmann eller biskop for en kristen forsamling i Smyrna i Lille-Asia, våre dagers Izmir i Tyrkia.

54 år senere reiser ham til Rom for å drøfte en pågående uenighet i den tidlige kirken som handlet om når påsken skulle feires. Han ville drøfte spørsmålet med han som var biskop for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden. Men de to b le ikke enige. Uenighet til tross, de to skiltes som venner etter å ha brutt brødet sammen.

År 156, når Polykarp er 86 år gammel, blir han et vergeløst offer for en ny bølge av forfølgelse som rammer den tidlige kirken.

Tre dager før han blir arrestert får han et profetisk forvarsel. I et syn ser han hodeputen hans tar fyr. Da vender han seg til dem som er sammen med ham og sier: jeg vil bli brent levende.

Det er så sterkt å lese historien om hans arrestasjon i The Martyr's Mirror: Polykarp møtte sine de som kom for å arrestere ham med stor vennlighet.

Dagens for hans martyrium er satt til 23. februar. Det fortelles at etter at han ble arrestert og ført ut på arenaen hvor han skulle henrettes, kom det en røst fra himmelen som sa: "Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!" Ingen så den som talte, men de som var rundt Polykarp den dagen hørte stemmen. Den romerske prokonsulen forsøkte flere ganger å få Polykarp til å fornekte troen på Jesus. Han sa blant annet: "Sverg, så skal jeg løslate deg; hån Kristus." Til dette svarte Polykarp: "I 86 år har jeg tjent Ham og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?" Senere da Polykarp ble ført til bålet, ville de nagle ham fast til stillaset hvor veden var gjort klar til å tennes. Da sa Polykarp: "La meg stå slik; for Han som gir meg kraft til å utholde ilden, vil også gi meg kraft til å stå i ro på bålet - uten å være naglet fast." Istedet for å bli naglet fast, ble han bundet. Han la hendene på ryggen, så opp mot himmelen og ba:

Herre Gud, du Allmektige, Jesu Kristi Far.
Gjennom din elskede og velsignede Sønn
har vi mottatt kunnskapen om Deg.
Du er Gud over engler og makter, over hele skapningen
og de rettferdiges slekt, de som lever for Ditt åsyn.
Jeg priser Deg fordi Du har funnet meg verdig denne dagen og timen
for å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger
for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet.
Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for Ditt åsyn
- som et rikt og velbehagelig offer,
slik som Du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført,
Du trofaste og sanne Gud.
Derfor lovsynger jeg Deg for alle ting;
jeg priser Deg, jeg ærer Deg ved den evige og himmelske øversteprest,
Jesus Kristus, din elskede Sønn.
Ved Ham og sammen med Ham og Den Hellige Ånd tilkommer
æren Deg, nå og i de kommende tider. Amen.

Da han hadde sagt "amen" ble bålet tent. En veldig flamme blusset opp. De som stod der fikk se et under. Ilden dannet liksom en hvelving og omsluttet Polykarps kropp som et seil som fylles av vinden. Og han som stod der inne, "lignet ikke kjøtt som brenner, snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme," leser vi i Polykarps martyrium. Der leser vi også dette: "Da de lovløse mennene til slutt så at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, gav de ordre om at skarpretteren skulle gå bort og støte et sverd i ham. Og da han gjorde det, kom det ut en due og mye blod. Ilden sloknet og hele folkemengden undret seg over at det var så stor forskjell mellom de vantro og de utvalgte. Og blant de utvalgte var nettopp Polykarp, denne beundringsverdige martyr som i våre dager var apostolisk og profetisk lærer, biskop over den allmene (katolske) kirke i Smyrna."

en drøm

I morgentimene i dag hadde jeg en underlig drøm. May Sissel og jeg var  på en reise. Jeg vet ikke hvor. Landsskapet var ukjent. Tilsynelatende kjørte vi oss bort, og kom inn i et boligfelt i en by med en rekke boligblokker. Vi bestemte oss for å stanse.

Etter å ha gått rundt der en stund ble vi møtt av en eldre mann. Han så litt uflidd ut. Mannen inviterte oss med hjem. Jeg var skeptisk. Dette var ikke med i planen vår, og jeg opplevde at han forstyrret oss. Mannen insisterte, og kona mi mente at vi skulle ta imot tilbudet.

Hele veien dit var jeg skeptisk. Og da vi kom frem og måtte klatre opp en vaklevoren stige, var jeg helt sikker på at dette var et feilsteg for vårt vedkommende. Men mannen fortsatte å insistere. Jeg måtte overvinne frykten min for å gfå i den skrøpelige stigen - den så skrøpelig ut. Men da vi kom inn i mannens leilighet, var det dekket til bords for oss. Virklig vakkert dekket med fantastiske kaker og lekre matretter. Det sto ikke helt i stil med den litt loslitte mannen.

Jeg spurte hvem han var. Han kunne fortelle at han var ambassadør.

'For hvilket land,' spurte jeg.

'For et kongedømme,' svartre mannen.

Langsomt gikk det opp for meg hvillket rike det var.

Jeg kjente meg skamfull over at jeg hadde foraktet den gamle, litt loslitte mannen og trodd at han ødela våre planer for dagen.

Han representerte selve planen.

Mennesker svikter - men ikke Herren Jesus

Mennesker svikter, mennesker skuffer, mennesker faller og mennesker sårer. Slik er det bare. Setter vi vår lit til mennesker vil vi bli skuffet og såret. Ganske enkelt fordi vi er mennesker. Vi er ikke annerldes vi heller, for også vi skuffer, sårer, sviktier og faller. Den som tror at han ikke gjør det, er ikke menneskelig.

Jeg kjenner bare en som ikke svikter og skuffer. En som alltid er trofast. En du kan stole 100 prosent på. En som er 100 prosent ren.

Hans navn er Jesus Kristus.

Ham, og Ham alene, setter jeg mit lit til.

'Trofast er han som kaller dere.' 1.Tess 5,24.

Korset i mitt liv

Det er to helt sentrale ting i den kristne tro: Jesu Kristi kors og Jesu Kristi oppstandelse. Uten korset og oppstandelsen finnes det ingen kristen tro, bare høyverdig moral.

Jeg bærer alltid et kors med meg, et gripekors, for stadig å minne meg på korsets vertikale og horisontale betydning. Apostelen Paulus uttrykker dette slik: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.' (Gal 6,14)

Når Paulus skriver til menigheten i storbyen Korint bærer han på en djup bekymring. Han er redd for at 'Kristi kors skal tømmes for kraft.' (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

I tilfellet Korint, handlet det om 'visdomslære', noe grekerne var opptatt av. 'Grekerne søker visdom,' skriver apostelen og så legger han til: 'men vi forkynner en korsfestet Kristus', jfr 1.Kor 1,22-23) Og korset er i menneskelig øyne ingen visdom, men dårskap, idioti. Men Jesu Kristi kors er veien til Gud. Uten korset ingen frelse, ingen redning.

Hvordan kan korset finnes tømmes for kraft i dag? På samme måte som den gang, ved at korsets sentrale budskap byttes ut med noe annnet; noe som tar korsets plass. Det kan være så mangt. Også mye teologi.

Men det er bare korset som er Guds kraft til frelse, jfr 1.Kor 1,18.

Ingenting, absolutt ingenting annet.

Takk for forbønn

Hunden vår, Poirot, har vært så uheldig å ramle ned en trapp. Når man er 13 år og har en vond hofte er ikke det noe gøy. Vi tror ikke han har brukket noe, men det er vondt å trå på det ene beinet. Vi tar kontakt med veterinær i morgen. Det gjør at May Sissel må bli hjemme fra bønnekonferansen  på  Grimerud i hvert fall i morgen, men heldigvis får jeg med meg en god venn av familien som min 'støttekontakt', slik at jeg blant annet kan få hjelp med rullestolen. Der er en del logistikk når jeg skal ut å reise.

Denne helgen blir travel: Fredag skal jeg ha et seminar i forbindelse med bønnekonferansen, og ellers medvirke på ulike måter. Søndag taler jeg på avslutningsgudstjenesten. Til uken møtes jeg med en arbeidsgruppe i forbindelse med et bønneiniativ senere i år på Selja, og jeg skal dele fellesskap med en gruppe koptisk-ortodokse munker.

6.-8.mars deltar May Sissel og jeg på lederdagene i Drammen til Det norske baptistsamfunn, som forbedere og sjelesørgere, 15. mars taler jeg i Normisjon i Askim og 19.-22. er vi i Voss hvor jeg skal ha et bønneseminar i regi av Voss bønnehus. 29. mars er vi i Tistedal baptistkirke, hvor jeg skal tale i gudstjenesten og ha et seminar etterpå. 4.-5.mars skal jeg ha fastebetraktninger i Gjøvik kirke.

Dagene er innholdsmettede, men også slitsomme, ikke minst på grunn av store smerter. Takk til alle dere som husker May Sissel og meg - og Poirot - i deres bønner. Det verdsettes høyt.

Det lykkeligste øyeblikket i livet mitt

Dette bildet og historien bak det griper meg så sterkt i dag. Det er Eric Foley, lederen for den koreanske avdelingen av The Voice for the Martyrs, som forteller om hvordan giverne til denne organisasjonen har gjort det mulig å donere beskyttelsesmasker til ofre for sexlaveri blant nord-koreanske kvinner som befinner seg i Kimna. De er spesielt utsatt for korona-viruset.

'Men,' sier Eric Foley, 'det er ikke beskyttelsesmaskene som gir dem håp gotrøst, men MP3 spillere.'

En av mottakerne fortalte Foley: 'Hvis du spurte hva som et lykkeligste øyeblikket i livet mitt, så vil jeg si at det var da jeg kunne lytte til Guds ord på min MP3. Den tiden jeg gjorde det, hadde jeg ingen bekymringer. Jeg følte meg ikke en gang sliten.'.

Tenk det! I en hvor korona-viruset herjer er det lykkeligste øyeblikket i livet ditt når forstår at det er kraft i Guds ord.

La oss be for disse nordkorenaske jentene.

Kalt kristne

"Når Den hellige ånd kom over den tidlige kirken i Antiokia, satte både jøder og hedninger sin lit til at Jesus ville gi dem adgang til Gud. Forenet i tilbedelse, delte de liv med hverandre som om de var en familie. Ingen visste til å begynne med helt hva de skulle kalle dette. De visste hva en gruppe med jøder var ment å være, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som tilba sammen i Jesu navn. Så de bestemte seg for å gi dem et nytt navn. De kalte dem 'kristne'. (Apg 11,26)

Enhet på tvers av skillelinjer var det som var selve særtrekket ved den tidlige kirke - så mye qat det krevdes et nytt navn. Den kristne tro var en ny identitet, verken jødisk eller hedensk, mann eller kvinne, slave eller fri. (Gal 3,28)

Det er ganske utrolig å tenke på, spesiielt for en kirke som fragmentert av skismaer og trosbekjennelser, kirkesamfunnenes skillelinjer og etnisk identitet.

Det er hardt for noen og enhver i Amerika å se på de første kristne og føle seg stolt av hvor vi befinner oss i dag."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet): New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Hva kan de som har gått foran lære oss?

Å be med de hellige har blitt en del av mitt bønneliv, og det har det vært i mange år nå. Jeg ber leseren merke seg ordene mine. Jeg ber ikke til de hellige, min bønn rettes hun til Faderen i Jesu navn, slik Jesus lærte oss å be, men jeg ber MED de hellige. Av og til låner jeg ordene deres, og hviler i dem, når mine egne ord stanser opp. Det gir hvile.

Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.

Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.

Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.

Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.

Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.

Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.

Valgene er våre.

To hverdagsbønner

To bønner skrevet av Martin Lönnebo følger med meg i mine hverdager for tiden. Kanskje du kan be dem sammen med meg?

Se på meg, Kristus 
og velsign meg.

Se på meg, Kristus
og styrk meg.

Se på meg, Kristus 
og gi meg fred.

Den andre bønnen lyder slik:

Mitt hjerte slår, 
Gud er her
nå råder stillheten.

Francis Chan: - Det er crazy: alle jeg berørte ble helbredet

"Hver eneste person jeg berørte ble helbredet. Jeg har aldri noensinne erfart noe lignende på mine 52 år."

Det er Francis Chan (bildet) som forteller dette til Relevant Magazine.

Det var mens forfatteren, forkynneren, grunnleggeren av Crazy Love Ministries og tidligere Mega-church pastoren, talte til studentene ved Moody Bible Institute at han fortalte om sine forunderlige opplevelser i en avsidesliggende landsby i Myanmar.

I talen samtalte han med tilhørerne om sitt syn på tro og det overnaturlige. Det synet har vært under utvikling. Selv om han har vokst opp med en usikkerhet når det gjelder moderne mirakelhistorier, har han ganske nylig begynt å be for folk om at de må bli helbredet.

'De siste få årene har jeg trodd - trodd på mirakler', sa han i talen sin. 'Når jeg møter syke ber jeg for dem og har tro for at de skal bli helbredet. Og jeg er sjokkert, fordi hver gang jeg ber, skjer absolutt ingenting. Det er svært nedslående.'

Men så - ganske nylig, mens Francis Chan var i Myanmar for å forkynne evangeliet i en avsidesliggende landsby, skjedde det noe.

'Vær så snill Gud,' ba jeg, 'vær så snill, hør min bønn.'

Chan forteller:

'Folk stilte seg opp for å bli bedt for. Hver eneste person jeg berørte, ble helbredet. Det var fullstendig crazy.'

To av de som kom for å bli bedt for var en liten gutt og en liten jente som var døve.

'Dette var fullstendig utenfor min komfortsone. Dette er ting jeg bare har lest om. Men, det skjedde! Jeg har trodd jeg har hatt tro, men dette var tro på et annet nivå.'

Chan har ganske nylig flyttet fra USA  til Asia sammen med familien sin for å bli misjonærer på fulltid. Francis Chan vil forkynne blant unådde.

En gratulasjon på dagen

På hans 84 års dag vil jeg så gjerne få benytte anledningen til å takke Stanley Sjöberg (bildet), for hans troskap mot Guds ord og den kristne forsamlingen. Som årene går får jeg bare større og større respekt for denne kristne åndshøvdingen. Det er snakk om åndelig rakryggethet. Stanley Sjöberg er hel ved.

Det var hans bror, Kjell Sjöberg, Nordens bønneapostel jeg har hatt mest å gjøre med, gjennom mange år. Stanley Sjöberg har jeg truffet to ganger. Den ene gangen hørte jeg ham tale i Citykyrkan i Stockholm, hvor jeg tror han var pastor. Den andre gangen var i Baltikum. Jeg tror det var i Riga, men det jan også ha vært i Tallinn. Gudfeldigheter ville ha det til at jeg bodde på samme hotell som  Stanley Sjöberg, og når jeg så at han satt ved frokostbordet i restauranten tok jeg mot til meg og fikk en god personlig samtale. Det var oppmuntrende for en ung predikant, og satte spor hva angår tjenesten i Guds rike.

Stanley Sjöberg er født i Brooklyn 17.februaar i 1936. Foreldrene var svenske pionermisjonærer. En tid var han andrepastor i Filadelfiakyrkan i Stockholm og arbeidet side om side med selveste Lewi Pethrus.

Stanley og broren Kjell var bare tenåringsgutter da de reiste ut som evangelister. Sammen med faren Tage dro Stanley til Tyrkia, og språkmektig som han er lærte Stenley seg tyrkisk på kort tid. Den som har hørt Stanley tale engelsk vet hvor utrolig dyktig og korrekt han taler. Man skulle knapt tro at han er svensk. Stanley Sjöberg virket også i Pakistan og snakker flytende urdu.

Stanley Sjöberg grunnla også Centrumkyrkan i Sundyberg, og som er økumenisk. Den er ikke en del av pinsebevegelsen. Sjöberg var også formann for den komiteen som sto bak den første store Jesusmarsjen i 2008 som samlet 12.000-15.000 mennesker i Stockholm.

Året etter startet han Webkyrkan som han drev frem til 2015. Fremdeles legger han ut bibelundervisning på nett.

Stanley Sjöberg er en fremragende apologet, en hjertevarm evangelist og en mann med sine meningers mot. Det har stått strid rundt ham, men hans radikale forkynnelse har også ført mange mange mennesker til tro.

Gratulerer med dagen, Stanley Sjöberg. Måtte Herren på en spesiell måte velsigne den og måtte Herren gi deg mange gode år.

Vardetenning og forfølgelse i de nordlige italienske alper

Natten til 16.februar hvert år tennes det bål på fjellene i det nordlige Italia. Dagen derpå holdes det gudstjenester og gledesfylte festivaler. Det er valdenserne som feirer og de har all grunn for å feire 17.februar 1858. Denne dagen fikk de endelig garanti for sine sivile og religiøse rettigheter, etter århundres forfølgelse fra Den romersk-katolske kirke.

Valdenserne, som går under forskjellige navn, er en kristen frimenighetsbevegelse som man antar startet i Lyon i Frankrike og som spredte seg til de franske og italienske alpene på slutten av 1170-årene. I dag finner vi valdensere i det sørlige Frankrike og i regionen Piedmont i det nordlige Italia, men du vil også finne små fellesskap av valdensere i det sørlige Italia, Argentina, Tyskland, Uruguay og USA.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse på slutten av det 12 århundre, som 'De fattige av Lyon', en gruppe som ble organisert av en mann ved navn Peter Waldo. Han var en rik handelsmann som i 1173 ga vekk hele sin formue, og som grepet av Bergprekenen og Jesu liv, forkynte apostolisk fattigdom og radikal etterfølgelse av Jesus. Ettersom de stadig vokste og ble flere kom valdenserne ganske raskt i konflikt med Den romersk-katolske kirke. I 1215 ble de erklært som kjettere. og ble gjenstand for en intens forfølgelse. På 1700-tallet var valdenserne i ferd med å bli helt utryddet. I årene som fulgte ble den siste resten som var igjen utsatt for organisert og generell diskriminering.

På 1600-tallet omfavnet valdenserne den protestantiske Reformasjonen og slo seg sammen med ulike lokale og regionale protestantiske grupper. Så tidlig som i 1631 begynte protestantiske forskere - og valdensiske teologer - å se på valdenserne som tidlige forløpere til Reformasjonen og bærere av den apostoliske troen. Dagens valdensere deler tro med refomerte protestanter i synet på det alminnelige presteskap, og i synet på dåp og nattverd.

Valdenserne er kjent for å ha forkynt:

* Kristi stedfortredende død og rettferdiggjørelse gjennom tro på Kristus
* En treenig Gud
* Menneskets fall
* Inkarnasjonen

De fornektet:

* Læren om skjærsilden og kalte den 'Antikrists oppfinnelse'
* Det romersk-katolske synet på nattverden.

De mente også at forkynnere av evangeliet ikke samtidig skulle ha offentlige og statlige oppgaver, at relikvier ikke var noe annet en beinrester i forråtnelse, og som man ikke visste hvem de hadde tilhørt, at såkalt 'hellig vann' ikke hadde noen større betydning enn regnvann, og at bønn likesåvel kunne bes på låven som i kirken. De anså også Den romersk-katolske kirken å være 'Den store horen' som omtales i Åpenbaringsboken.

Et karakteristisk trekk ved valdenserne var deres legpredikanter, deres frivillige fattigdom og deres tro på Bibelen som Guds ord. Mellom 1175 og 1185 tok Peter Waldo initiativet til å få oversatt Det nye testamente til en lokal fransk diaalekt.

Takk for trofasthet

Jeg slutter ikke med å la meg forundre og kjenne på en djup takknemlighet overfor mennesker som uke etter uke, måned etter måned, år etter år er trofaste mot sin menighet. De kommer til gudstjenestene, bønnemøtene, menighetsmøtene og årsmøtene. De gir tid, de åpner sine lommmebøker og gir penger. De stiller opp for å ordne med kirkekaffe, vasker kirkebygget, er møteverter eller spiller til fellessangene. De sitter i festkomiteer, og de stiller på dugnad.

De er helt vanlige medlemmer. Uten noen titler. Uten disse ville det ikke vært noen menighet. Ingen gudstjenester.

De fortjener en stor og inderlig takk.

Vi har møtt dem i vår egen menighet, og i menigheter på sm og store steder i landet vårt og i de landene hvor vi har reist for å forkynne Guds ord. De trofaste. De du alltid kan regne med. De som ikke gjør noe nummer ut av seg.

Takk!
Igjen sier jeg: takk!
På vegne av Guds rike: hjertelig takk!

Ikke lett å være baptist eller pinsevenn i Russland

I går kunne jeg dele nyheten som alle russiske baptister og pinsevenner og alle evangelikale kristne i Russland kan glede seg over: Konstitusjonsdomstolen har slått fast at trossamfunn og organisasjoner har rett til å samles i private hjem.

Men hvordan har tiden etter at den såkalte antimisjonsloven, som er en del av anti-terrorloven fortont seg for våre russiske trosfeller? Denne reportasjen fra Matthew Luxmoore, som skriver for Radio Free Europe, gir oss et lite innsyn. Her i min oversettelse:

I Verkhnebakanskij, en by utenfor Novorossiisk på Russlands Svartehavs-kyst, samles baptister i et lite hus med et korsformet vindu. Deres nærvær går 110 år tilbake i tid. De siste 25 siden Sovjetunionens kollaps - etter en tid med religiøs frihet - har deres trosutøvelse blitt undertrykket nok en gang.

Det kom som et sjokk når forsamlingen feiret Kristi bebudelsesdag 7. april i fjor - de var omlag 50 stykker - at agenter fra myndighetenes lovavdeling stormet inn og avbrøt gudstjenesten.

Ifølge presbyteren Jevgeij Kokora var menighetskoret i ferd med å synge: 'Kristus er mitt fyrlys', da dette skjedde. Menighetens pastor forsøkte å snakke med disse representantene for myndighetene. De på sin side skrev en rapport og forlot så huset.

Dagen etter dro Kokora sammen med den 71 år gamle Yury Korniyenko, som er menighetens pastor, til aktors kontor i Novorossiisk, for å legge inn en klage. De ble fortalt at aktor ikke kunne ta i mot besøkende de neste tre ukene. Den lokale avdelingen av Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) forhørte så de to baptistene.

9.april mottok Korniyenko et brev fra retten hvor det sto at han var enasjert i ulovlig misjonsarbeid.

Den russiske grunnloven garanterer religionsfrihet for Ortodoks kristendom, Islam, Jødedom og Buddhisme. Mindre trossamfunn, som for eksempel baptister har vært utsatt for økende granskning de senere årene.

Dette har ført til at baptistkirker i Russland har holdt en lav profil, enda de anslås å telle mer enn 250 000 mennesker.

I november i fjor ble en baptistpastor i Tartarstan bøtelagt for å ha organisert en dåpshandling i Kamaelven uten tillatelse. Det kostet ham 20.000 rubler eller ca.3100 norske kroner.

I mars ble pinsevennenes forsamlingshus i Novorosiisk revet fordi myndighetene mente at det var oppført ulovlig.

Billedtekst: 71-årige Yury Korniyenko, i grå skjorte med slips fra venstre, baptistpastor sammen med noen av menighetens medlemmer.

Kilder, fjell og åpenbaring

"Gjennom århundrene har det alltid vært noen som har drukket av de samme kildene, vandret samme veier og til sist nådd frem til det samme vidstrakte landet."

- Ulrika Ljungman

"Vi må tro de som har oppdaget den usynlige verdens fjelltopper, når de forteller oss at de har vært der og at de har funnet det de søkte. Men de kunne ikke gi oss noen tilforlatelig redegjørelse for hva de har funnet. Om vi vil se hva de har sett, må vi gå der de har gått. Dette er ikke mulig for alle, ja, ikke ens for flertallet mennesker."

- Domprost Ralph Inge (1924).

Begge oversettelser hentet fra forordet til Hjalmar Ekström: Den fördolda verkstaden. Artos 1988, side 5. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gå inn gjennom den trsnge porten! For vid er porten og bred erveien som fører til fortapelsen, og mange er de som går den. Men trang  er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Gudstjenester i helgen og nasjonal bønnekonferanse

I morgen - søndag 16.februar - taler jeg to steder. Først i Brumunddal baptistkirke (bildet) kl.11.00 og så i Filadelfia, Lena kl.17.00. Er du i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

Minner om Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud neste helg. Der skal jeg ha et seminar fredag med tittelen 'Guds hjerte for de marginaliserte - et profetisk kall - en introduksjon til svakhetens teologi'. Søndag taler jeg i avslutningsmøtet. Øvrige talere er Alv Magnus, Håkon Fagervik og Rhonda Mathisen.

Gode nyheter for russiske baptister og pinsevenner

Endelig noen gode nyheter fra Russland hva angår russiske baptister og pinsevenner. 14.november i fjor slo Russlands konstitusjonsdomstol fast at trossamfunn og religiøse organisasjoner har rett til å holde møter i private hjem. Det ble kjent gjennom et innlegg fra Stefanusalliansen i avisen Dagen i går.

Denne gledelige dommen, som er endelig, har ikke kommet uten kamp. Her har Stefanusalliansen spilt en helt avgjørende rolle.

Jeg har ved flere anledninger - jeg tror jeg var den første som på norsk - skrevet om den nye såkalte anti-misjonsloven i Russland, og hvilke store følger den har fått og vil kunne få for blant annet evangeliske kristne i landet.

Russiske myndigheter må ta respektere trossamfunnenes rett til å kunne møtes i private hjem. Før denne dommen kom har mang huseiere blitt bøtelagt fordi boligen deres er blitt brukt til religiøse formål uten å ha vært regulert til det. Bøtene har vært høye, for å virke avskrekkene. Dette har ført til at særlig baptister og pinsevenner har fått store problemer med å kunne drive sin virksomhet fordi de ikke har godkjente forsamlingslokaler.

Stefanusalliansen har engasjert advokater og gitt rettshjelp for å kjempe mot trosfrihetsbrudd gjennom rettssystemet. Nå har de lykkes. Det er det all grunn til å takke dem for og glede seg over.

Men kampen er slett ikke over. Antimisjonsloven kan fremdeles brukes mot russiske baptister og pinsevenner på flere områder, siden helt normalt kirkeliv er plassert utenfor loven. Det var i 2016 at president Vladimir Putin signerte denne loven, som er en del av et lovverk mot terrorisme. Dermed har man endt opp med å kriminalisere religiøse uttrykk som ikke godkjennes av staten.

I dødsskyggens dal

Denne historien grep meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk. Den er skrevet av Donald Warner Parker. Han arbeider ved et Hospice, et hjem for døende:

"En av de samtalene jeg liker mest med de pasientene jeg besøker handler om de syner de ser. Her om dagen snakket jeg med en gentlemsn som delte med meg at han hadde sett mennesker i rommet, for det meste menn. Han var ikke redd for dem. Det synes som om de hjalp ham til å føle seg mindre alene.

Jeg spurte om han snakket med dem, men han sa at han ikke visste hva han skulle snakke med dem om. Så vi samtalte om hva han kunne spørre dem om. Han spurte om dette betydde at han skulle dø snart. Jeg svarte at 'ja, han var døende, men jeg trodde ikke at de han så representerte noen tidsramme.' Jeg la til at det å være så nær døden tillot ham å være mer bevisst deres nærvær og at de visste det, hvilket var grunnen til at de var der. Det synes å være et akseptabelt svar for ham.

Jeg så ham igjen neste dag
, og han fortalte at han hadde begynt å snakke med dem. De, på sin side, sa ikke et ord, men han følte deres svar. Et av dem var at han var trygg og ikke skulle være redd, noe han takket dem for. så fortsatte han med å fortelle meg at de to hundene hans, som nå var døde, også hadde kommet for å se til ham.

Da rant en tåre nedover hans kinn. Han kunne fortelle at de hadde hoppet opp i senga hans og kroet seg ved siden av ham.

Jeg liker tanken på at når døden nærmer seg vil hunden min Jack kroe seg ved siden av meg."

Finsk prest i politiavhør mistenkt for hat mot folkegruppe

Den finsk-lutherske presten Johana Pohjola (bildet) er mistenkt for hat mot en folkegruppe på grunn av et 15 (!) år gammelt hefte som behandler homoseksuelle relasjoner. Ifølge Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet i Finlad må Pohjola innfinne seg hos politiet i Helsinki denne uken.

Den finsk-lutherske presten skal ikke stå som forfatter av heftet, men skal ha distribuert det. Det har han gjort i egenskap av å være sjefredaktør og nettansvarlig for publikasjoner utgitt av finske Lutherstiftelsen.

Heftet det er snakk om ble i sin tid forfattet av den finske politikeren Päivi Räsänen, som tidligere har vært finsk innenriksminister og leder for Kristdemokraterna i Finland. Heftet, med tittelen  'Til mann og kvinne skapte han dem', inneholder det klassiske synet på ekteskapet. Räsänen har også fått store problemer på grunn av heftet og er nå under politietterforskning for hat mot en folkegruppe.

Så langt har det altså kommet i Finland, at prester og pastorer som står for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet, kan anklages for hat mot en folkegruppe.

La oss be for Kina på Valentinesdagen

Ingen av oss kan vel virkelig forestille oss hva våre kinesiske trossøsken går igjennom disse dager. Innestengt i byer hvor et virus herjer. På selveste Valentinesdagen vil jeg derfor løfte frem Kina og situasjonen rundt Koronaviruset som vårt bønneemne. Hvorfor denne dagen? Jo. fordi Valentine var en prest eller biskop som spesielt dro omsorg for forfulgte kristne i Romerriket. Han ble selv martyr og ligger begravet på en kristen gravlund i den nordlige delen av Roma.

En god venn av meg med gode kontakter i den kinesiske husmenighetsbevegelsen, forteller at mange kristne møtes i hjem mellom kl.11.11 og 12.12 hver dag for å be og feire nattverd sammen. De har funnet en fred midt oppe i frykten som overgår all forstand. Mange av dem hjelper til med å gjøre innkjøp i butikkene for de som er blitt syke.

La oss be for Kina.
Verdens helseorganisasjon
De som forsker på en vaksine.
For alle som lever med frykt.

Gamle Pamvo - en bønn

Du bærer lyset med deg, fader Pamvo, et mildt lys. Leppene dine former ordene til en bønn, men det er hjertet ditt som ber. Øynene dine har sett Frelseren.

Kroppen din er bøyd av elde, men sjelen er ung som morgengryet.

Kyrie eleison.
Kriste eleison.

Varsomt flytter du fingrene på bønnesnoren din. Du ser ikke menneskene rundt deg, enser dem ikke. Du er foran tronen, og kjenner duften av Paradiset. Serafer og kjeruber omgir deg.

Slik står du. Time etter time.
Du har dratt himmelen ned over deg.
Det er en flenge i den.
En himmelstige er reist.
Fra ditt Betel.

Djupe furer i ansiktet ditt.
Levd liv har satt spor.
Men Herrens åsyn er vendt mot deg.

Abba, Fader.
I himmelen.

Gjøvik, en sen kveldstime i februar 2020.
Bjørn Olav Hansen (c)

The Dunkers - et symbol på fred, del 2

22.febraur 1851 solgte Samuel og Elizabeth Mumma, som levde i nærheten av Sharpsburg, en liten del av gården de eide til menigheten de tilhørte fo 10 dollars i den hensikt å bygge sitt eget forsamlingslokale. Brødrene som fantes i området hadde en tid kommet sammen i private hjem og i låver. Neste år begynte selve byggingen, og forsamlingslokalet skulle komme til å bli kjent som 'Dunker Church' - eller 'Mummas Church' (bildet). Forsamlinglokalet stod ferdig i 1853.

Bygningsmaterialet var hvitvaskede murstein, og hadde inngang både på sør- og østveggen. To jernovner sørget for oppvarmingen. Huset var ikke stort. Inne var det plass til 22 trebenker og et bord hvor predikanten satt når han preket.

Den eneste utsmykningen var en stor engelsk Bibel som hadde blitt donert til forsamlingen to år tidligere av svigerfar til Samuel Mumma, Daniel Miller.

I flere tiår hadde det vært strid om å holde mennesker som slaver. Folk i sørstatene så valget av Abraham Lincoln som ny president for De forente stater i 1860 som en stor ulykke. South Carolina og ti andre stater brøt ut fra De forente stater og dannet sin egen regjering - De amerikanske konføderasjonsstatene. Disse ti statene tillot slaveriet og skulle bli kjent som 'slavestatene'. Staten Maryland var også en 'slavenasjon', men ble ikke en del av konføderasjonen.

De to sidene kom ikke overens på fredelig vis, så de skaffet seg hver sin arme og besluttet å gå til krig.

14.september 1862 forberedte Unionshæren seg, under ledelse av general George B. McClellan med sine 85.000 mann og Sørstatshæren av Nordlige Virginia, med sine 45.000 menn under ledelse av general Robert E. Lee, på krig. Slaget skulle stå ved Antietam Creek.

Mye sto på spill. Begge parter håpet på en stor seier og at krigen ville være raskt overstått. I stedet skulle de to hæravdelingene bli utsatt for et forferdelig blodbad som få andre, og det på eiendommen eid av en ikke-volds bevegelse som Dunkers.

fortsettes

Det er noe jeg ikke forstår

Det er noe jeg ikke riktig forstår! I går fikk jeg Magasinet stefanus i posten - jeg var redaktør i fire år for forgjengeren 'Ropet fra Øst. I årets første nr har nåværende redaktør Johannes Morken en sværr interessant reportasje fra en pastorkone-konferanse i Sentral-Asia.

Det er noe på slutten av artikkelen som skaper undring hos meg. Den anonyme pastorkona han intervjuer sier: 'Men eg kan ikkje fortelja kyrkjelydnår eg er trøytt, fordi folk forventar at eg alltid skal vera sterk og leia...Når mannen min har det vanskeleg, kan eg ikkje dela det med kyrkjelyden...'

Det kan være et kulturellt svar på dette, men jeg har møtt samme holdninger i flere kristne menigheter i Norge også. Dette krampaktige at pastorer og pastorkoner skal fremstå så sterke. Så modige.

Så umenneskelig. Så misforstått. Og så ubibelsk.

Så langt unna tjeneridealet til en som skal lede Kristi forsamling. Apostelen Paulus fremsto ekte med sin frykt, sin understrekning av betydningen av å være svak, for det er når han er svak at han er sterk.

Det er når man fremstår sterk at man blir utilgjengelig for folk flest. Der er når man fremstår sterk at man skaper avstand til folks hverdager.

Det er når man våger å vise sårbarhet at man blir ekte mennesker.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om dette? Jo, det er blitt mye bedre de siste årene, men fremdeles møter jeg pastorer og ledere som fremstår sterke ikke minst på talerstolen. Nårde da frem med sitt budskap til dem som skal høre på dem?

En nedtur

Sammen med 'Kompis', kosehunden til Poirot, tok vår Wheaten Terrier, oppgaven med å passe huset vårt på ramme alvor da vi dro til Lillehammer sykehus for å møte min Parkinsons-sykepleier i dag. Jeg har fått en forklaring på de økte og sterke smertene jeg opplever for tiden. Det kan skyldes dystoni, som er smertefulle kramper. De kan derimot ikke helt utelukke angina, som jeg også har, og skal derfor utredes nærmere for det. Jeg skal forsøke å øke mengden medisin jeg tar for Parkinsons, i håp at det kan lette på smertene. Om det skyldes angina, må jeg kanskje blokke på nytt. Jeg har gjort det åtte ganger.

Dessverre kan jeg ikke ta i bruk en annen type Parkinsons-medisn i tillegg til den jeg tar. Det var en nedtur.

Derfor er jeg takknemlig for fortsatt forbønn. Jeg pleier å si at jeg lever av forbønn. Det er ingen tvil i min sjel at jeg holdes oppe av de helliges forbønner.

Etter endt oppdrag med å passe huset, la Poirot og Kompis seg ned igjen for å ta middagsluren. Når man er 13 år så har man lov til å ta seg en blund, selv om man vokter huset aldri så mye!

The Dunkers - et symbol på fred, del 1

Der sto forsamlingslokalet, med tydelige arr fra artilleriild og geværkuler, bordet nær døren hvor predikanten satt, tomme benker, halm på gulvet og blod over alt. Forsamlingslokalet til The Dunkers sto nå stille og forlatt. Skrikene og stønnene fra lidende og døende soldater var forstummet. Vi skriver 17.september 1862. Bibelen var borte.

Slik begynner Andrew V. Ste. Marie sin dramatiske historie, som jeg har valgt å oversette til norsk. Dette er første del i en artikkelserie.

Utenfor en uhyggelig stillhet. Borte var drønnene fra kanonene, den konstante geværilden, og alle ropene og røyken fra slagmarken. En trykkende stillhet. De døde hestene og vognene ga ingen lyd fra seg. Det gjorde heller ikke de døde soldatene i grå uniformer. De tomme benkene sto der andektig under de store eiketrærne. Ingenting beveget seg.

Når røyken og lydene fra slagmarken hadde forsvunnet, sto forsamlingslokalet til The Dunkers der oppe på høydedraget, som et symbol på fred og håp midt i håpløshet og død i verden rundt den.

Menneskene som bygget denne kirken i 1853 var fredens mennesker helt fra starten av. De var influert av både pietismen og anabaptismen. Denne Brødrebevegelsen hadde sin opprinnelse i Schwarzenau i Tyskland i 1708. De praktiserte troendes dåp, ikke-vold, de nektet å avlegge ed og de var lidenskapelig til å evangelisere. Hele denne bevegelsen emmigrerte til Amerika på 1700-tallet for å unnslippe relligiøs undertrykkelse. De henga seg til å lyde Jesu bud.

I Amerika kom disse menneskene tilå gå under navnet German Baptist (tyske baptister) eller Dunkers (Dypperne), fordi de d.øpte med full neddykkelse.

De første slo seg ned ved Antietam Creek i nærheten av Sharpsburg i Maryland omkring år 1740. Flere kirkebygg ble reist av brødrene i dette området. I 1782 fattet The German Baptist Brethren et vedtak hvor de forbød sine medlemmer å holde slaver. Rundt 1790 var det omlag 1.500 tysktalende medlemmer i Amerika, men mange av dem snakket også engelsk.

fortsettes

Billedtekst: Et autentisk bilde av de falne utenfor Antietam Dunker Church.

Billedteskt: Agape-måltid i The Dunker Church

Truer med å utslette Tel Aviv

Iran fortsetter med å true med å uslette Israel. Trusselen er høyst reell, og det er skremmende å se hvor lite verdenssamfunnet tar denne trusselen på alvor.  Mohsen Rezael (bildet), den tidligere lederen for Irans beryktede Revolusjonsgarde, i dag en høytstående iransk politiker, sier det rett ut:

"Vi venter bare på et påskudd til å jevne Tel Aviv med jorden."

Ifølge The Times of Israel, skal Mohsen Rezael ha kommet med denne utilslørte trusselen i et intervju med en Hizbollah-tilknyttet TV-stasjon. På spørsmål om Iran kom til å følge opp truslene om å angripe Israel i tilfelle landet havner i en væpnet konflikt med USA svarer han:

"Det trenger du ikke tvile på. Vi kommer garantert til å jevne Tel Aviv med jorden."

Det er heller ikke første gangen Mohsen Rezael kommer med disse truslene. Han fremsatte også lignende trusler i fjor .

Selv om Rezael ikke lenger er leder for Revolusjon00sgarden er han rådgiver for Irans øverste leder Ayatolla Ali Khamenei.

Til alle mine bedende venner: Dette er et viktig bønneemne å løfte opp til Israels vokter!

'Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.' (Salme 121,4)

Jesus - Guds alt

"Alt som i himmelen og på jord er fagert, låner hele sin glans fra deg

Herligste Jesus, alle herrers Herre, Guds og jomfru Marias sønn. Deg vil jeg elske, Deg vil jeg ære, du er mitt liv, min krone så skjønn."

- Paul Gerhardt

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 2

Her følger nok et lite glimt fra John Wesleys liv og tjeneste. Fra han dagbok:

'Mandag 1.januar 1739 var Mr.Hall, Kinchin, Ingham, Whitefield, Hutchins og broren min Charles til stede på kjærlighetsfesten i Fetter Lane (bildet), sammen med rundt 60n andre brødre.

Klokken tre om morgenen mens vi fortsatt ba, falt Guds kraft over oss på mektig vis. Mange ropte ut av glede, og andre falt i bakken. Så snart vi hadde summet oss den sterke ærefrykten og forundringen over Guds nærvær vi hadde opplevd, stemte vi i med en stemme:

Vi priser deg, O Gud, vi erkjenner at Du er Herre.'

fortsettes

Et slikt hus ber jeg om, Herre

Måtte huset mitt være åpent, gjestfritt, med plass til alle som streifer omkring langs livets landevei. For høy og lav, for mørk og lys, for syke og friske. 

Måtte det være et sted for latter og glede, og gi plass for sørgende. For den gode, lange samtalen, for dovenhet og slumring, for den gode omfavnelsen.  Måtte det være et sted for troende og tvilende og spørrende.

Måtte huset mitt aldri være trangt, begrensende. Måtte det være takhøyde. Pusterom.

Måtte det alltid ha plass til en til rundt spisebordet, nok mat på bordet - til den lyttende samtalen.
Til bekreftelser og oppmuntringer.
Og medfølelse.

Måtte det være trangt om plassen for sladder,
og baktalelser.

Men alltid plass for fremsnakking.

Måtte huset mitt bli slik, Herre.
Alltid.

Gjøvik den 10.februar 2020
Bjørn Olav Hansen (c)