Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller

Når disse linjene skrives er det like før midnatt og forlater den første dagen i uken, som er oppstandelsesdagen, og tar fatt på mandagen. For meg, og mange med meg, begynner den nye uken med søndagen. Det er bare noen timer før May Sissel og jeg setter kursen mot Oslo og Ullevål sykehus. Tidlig tirsdag morgen skal jeg gjennom en bypass-operasjon.

Vi har bedt og delt Herrens måltid sammen, og lagt våre liv i Herrens hender. De siste dagene har jeg levd med beretingen vi finner hos evangelisten Lukas som har fått navnet Emmausvandrerne.

Disse to motløse og forvirrede mennene på vei fra Jerusalem til landsbyen Emmaus får som kjent et møte med den oppstandne Herren Jesus, men forstår ikke at det er Han. Det er ikke før de kommer innnendørs, etter at de har bedt den ukjente om å slå lag med dem for natten, og de setter seg til bords og mannen bryter brødet, at de kjenner Ham igjen.

Det er to ting ved den beretningen som er blitt så personlig for meg:

Det ene er den setningen som faktisk er blitt min bønn disse dagene, er denne:

'Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller.' Luk 24,29.

Det er en god bønn å be for meg nå.

Det andre jeg har merket meg er ordene fra vers 30-31:

'Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet.'

Nattverden er en øyeåpner. For meg blir det måltidet stadig større og har fått en så stor betydning at jeg er blitt avhengig av det. Derfor kjenner jeg på djup glede og takknemlighet over å få del i det før operasjonen.

En praktisk opplysning: Nå vil det gå noen dager før bloggen vil bli oppdatert. Følger du meg på Facebook så vil May Sissel sørge for å oppdatere dere som ber for oss, om hvordan operasjonen har gått. Be gjerne for de som skal operere, for at jeg slipper komplikasjoner under og etter operasjonen, at jeg beskyttes mot virus og bakterier og at jeg bevarer Guds fred.Tusen takk.

P.O Enquist om tungetalen, pinsebevegelsen og sosialdemokratiet

"Tongotälet var en osvensk gospelton, rakt in i den svenska väckelserörelsen. Jag brukar kalla tungotalet för de ordlösas sång."

Denne vakre beskrivelen av tungetalen tilhører en av gigantene i nordisk litteratur, Per Olof Enquist, som døde i dag. Mange kjenner ham for hans monomentale dokumentar om pinsehøvdingen Lewi Pethrus. Boken på over 600 sider kom nok som en overraskelse, en gledelig sådan, på mange. Man hadde vel ikke forventet at Enquist ville behandle Pethrus og den svenske pinsebevegelsen med en slik respekt som han faktisk gjorde. Både Pethrus og pinsevenner generelt er jo blitt vant med å bli gjenstand for misbilligelse og karikering. Ikke slik med Enquist. Dette var en god forfattters stemme, grundig, opplysende, kritisk og svært velskrevet. Så var da også boken skrevet av en som kjente vekkelseskristendommen fra innsiden. Hans mor, Maja Lindgren var sterkt engasjert i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Om pinsebevegelsen generelt hadde P. O Enquist dette å si i et intervju med den svenske avisen Dagen for en tid tilbake:

'En folkebevegelse kan forbli levende selv om den er fremgangsrik. Men det er vanskelig. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Om pinsebevegelsen ikke havner i moralisme, men finner tilbake til sin radikalisme, har den en framtid.'

Selv stiftet jeg bekjentskap med P. O Enquist gjennom boken 'Musikantenes uttog' en eller annen gang på 1970-tallet. Det er også en fabelaktig god og velskrevet dokumentarroman om et sosialt opprør. Handlingen utspiller seg i et arbeider- og husmannsmiljø i Västerbotten i årene 1903-1910. Til denne gudfryktige utkanten kommer den sosialdemokratiske agitatoren Elmblad. Har du ikke lest den er den herved varmt anbefalt.

Boken var en oppdagelse for meg og var til en viss grad gjenkjennende fordi jeg selv har min bakgrunn og min oppvekst i et vanlig arbeiderhjem med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse.

Nå er han borte, men stemmen hans er ikke taus. Bøkene hans vil stå seg i mange, mange år fremover. Nye generasjoner vil finne de frem, bli engasjert, utfordret og finne mye glede ved dem.

Per Olof Enquist ble 85 år og døde etter en tids sykdom.

Foto: Wikipedia

Om å søke Herrens ansikt for Hans egen skyld, del 1

Det er en tid for alt. For meg er det en tid for å søke Herrens ansikt. Ikke så mye for Hans hender, det vil si Hans gjerninger, men mest på grunn av Ham selv. For Hans egen skyld. For meg er dette en tid av stille beundring og tilbedelse.

Ordene fra kong David i Salme 27 har vært retningsgivende for meg en tid: 'Jeg minnes du har sagt:. Dere skal søke mitt ansikt. Ditt ansikt søker jeg, Herre. Skjul ikke ansiktet for meg.' (v8-9a)

Å søke Guds ansikt for Guds egen skyld. Smak på ordene, dvel ved dem. For mange kristne er nok det en fremmed tanke. Vi søker jo Gud for å få noe. Bli velsignet, få bønnesvar. Det er også en side ved livet i Gud.

Men kommunikasjon er ikke kommunikasjon om den bare går en vei. Da blir Gud en slags automat man putter bønner på, og så får vi pantepengene.

Gud lengter etter fellesskap. Samfunn. Tilbedelse.

En tid nå har jeg i min bibellesning vært opptatt av å lese om hvordan Guds herlighet manifesterte seg i Israelsfolket historie. Jeg skal få komme tilbake til hva jeg har funnet ved en senere anledning, men la meg dele noen tanker rundt dette med å søke Herrens ansikt i relasjon til at Herrens herlighet manifesterer seg. Jeg tror nemlig det er en sammenheng mello det å søke Herrens ansikt og at >Guds herlighet kommer og manifesterer seg.

I 1.Krønikebok leser vi om at Guds paktskiste kommer tilbake til Jerusalem. Det er verd et studium!! Når paktskisten, som representerer Gudsnærværet, er kommet frem til Davidsbyen stemmer levittene i en lovsang. Du finner den i kapitel 16. Der heter det, i vers 10b-11:

'Gled dere i hjertet. dere som søker Herren. Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt.'

Jeg merker meg ordene:

* SØKER Herren
* SØK ALLTID Herrens ANSIKT

Dette kommer ikke av seg selv. Dette er noe vi aktivt må gjøre.

Merk deg dette: Tid tilbrakt i Herrens nærvær er aldri bortkastet tid.

Det handler ikke om å si noe, gjøre noe, be om noe, men å være. Tilbe . Være tilstede.

For noen synes det nok merkelig å være uvirksom. Man må da si noe. Noen blir rastløse. Men lærer vi oss å vente i stillheten, kommer Gud. Det kan ta tid, men Han kommer. I denne stillheten, i venteprosessen lærer vi Herren å kjenne og vi vil gjenkjenne Hans stemme. Vi gjør det mulig for Herren til å tale til oss.

Jeg skal dele noen tanker med dere fra 1.Krønikebok kapitlene 13 til 15 som handler om Guds herlighet og Hans nærvær, men det må bli etter hjerteoperasjonen på førstkommende tirsdag.

fortsettes

Bruk vanskelighetene som byggesteiner

Som med så mange andre i denne tiden har også kommuniteten i Taize måtte innstille sin offentlige virksomhet. De tar ikke imot gjester, og den store Forsoningskirken er stengt. Likevel har de klart å sende en bønnegudstjeneste daglig via Facebook. Den har jeg selv fulgt flere dager nå, og blitt velsignet av å få være med i dette bedende fellesskapet.

I en hilsen til Taize-kommuniteten og deres venner verden over i forbindelse med påsken, henviser nåværende prior for fellesskapet, bror Alois (bildet), til noe grunnleggeren, bror Roger, sa ved en anledning:

'Hold ikke bare ut med det som skjer, men bygg med det, med Guds hjelp.'

Disse ordene passer godt i en vanskelig og utfordrende tid som vår. 'Hva venter Kristus av oss?', spør bror Alois og legger til: 'Hva tilbyr Den oppstandne oss, som kom for å være sammen med sine motløse disipler, som satt bak stengte dører? Hva kaller han oss til i dag?

I sittt svar på disse viktige spørsmålene skriver bror Alois:

'Å følge Kristus leder oss inn i omvendelsens erfaringer, til å vende oss bort fra mørket og i stedet i retning mot lyset fra Den oppstandne. La oss, dag for dag, ikke bli distrahert av redsel, sinne, anger, forvirring eller mørke som krever av oss at vi tar inn over oss hele verden og tar monopol på hele vår oppmerksomhet. La oss, i djupet av våre hjerter, fortsette med å være forenet med den fredens kilde som alltid finnes bortenfor alt.'

Bror Alois oppfordrer oss til å være nøye med å ta vare på den skatt som menneskelige relasjoner innebærer:

'La oss holde kontakten - gjennom telefonsamtaler og meddelelser som gir uttrykk for vennskap - med de mennesker som er isolert, først og fremst de gamle, og de som er påvirket av en eller annen sykdom eller av vanskeligheter.'

Billedtekst: Bror Alois. Foto: Wikipedia

Drømmen om fjellet - en bønn

Herre, når skal jeg få høre suset fra Ula der den skjærer seg gjennom skrint landskap, og vasker morenegrus og store heller og stuper til slutt ut i Storulfossen?

Når skal jeg få høre den såre klagesalmen til vipa der den hekker ved Fremre Illmannstjønna?

Eller se sollyset leke på toppen av Rondeslottet,
mens vindene får skyene til å fare i hast over himmelhvelvet.

Når kan jeg få se igjen de frodige fjelldalene, de lavdekte flyene og den karrige berggrunnen?

Sette spor etter meg i knusktørr lav.

Når skal jeg få kjenne igjen de iltre knottene,
som samler seg rundt svett hårfeste
- og den velsignede brisen som driver dem bort
- og gjør det levelig igjen?

Når skal jeg få kjenne angen
av myrullkledde myrer?
Og se det blømme i molteblomst?

Jeg drømmer fortsatt om Storesmeden
og Smiubelgin. Jeg kom meg aldri dit.

Men lengselen kan ingen ta fra meg.

Du var raus, Herre, når du strødde toppene ut over Rondane.
Ikke så dramatisk i formen,
som en kvinnekropps runde former.

Får jeg oppleve dette
nok en sommer, Herre?

Det er min inderlige bønn.
Du svarer vel ja til slikt.

Gjøvik 25.april 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Fra en av mine mange turer til Rondane nasjonalpark. Bildet er tatt i 2006 da jeg ennå var frisk til å gå i fjellet.

Opprettes det et islamistisk kalifat i Mosambik?

Noe er på gang i Mosambik. Noe ondt. Det er særlig i den nordlige delen av landet det foregår. Islamister brenner ned landsbyer og dreper mennesker som ikke kan fremsi muslimske bønner.

Det franske nyhetsbyrået AFP har i en nylig publisert artikkel beskrevet hvordan islamister har herjet i den nordøstlige provinsen Cabo Delgado, i over to år nå. Organisasjonen Leger uten grenser, opplyser at så mange som 700 mennesker er blitt drept, ogi følge den lokale katolske biskopen Dom Luiz Fernando skal minst 200.000 mennesker være drevet på flukt. Man frykter nå for at det vi bli opprettert et islamistisk kalifat i området.

De siste månedene har islamistene tatt over offentlige bygninger, ranet banker, blokkert veier og over alt vaier det svarte flagg.

Svenske pinsemisjonærer som arbeider i Mosambik uttaler til Världen idag at de er svært urolige over det som nå skjer i Mosambik. Republikken Mosambik er en stat i den østllge delen av det sørlige Afrika, og har rundt 29 milllioner innbyggere. Landet grenser til blant andre Sør-Afrika, Zimbabwe, Zambia, Malavi og Tanzania.

Svensk pinsemisjon forsøker nå så godt de kan å hjelpe de som er berørt av den svært spente situasjionen i landet, særlig de som er på flukt, med vann og mat og tak over hodet.

La oss be for det som skjer i Mosambik.

En bønnens kvinne

I boken: 'En brann i hjertet', av Johannes Hartl, som ble utgitt av Prokla Media og introdusert på Den nasjonale bønnekonferansen, 'Sammen for Hans ansikt' på Grimerud i år, stifter vi bekjentskap med en bønnekvinne som fascinerte meg så mye at jeg tenkte: henne vil jeg møte! Men det blir ikke på denne siden av evigheten.

Barbara Busowietz het hun, og det er hun du ser på bildet her. Jeg har jobbet litt for å finne ut litt mer av hvem hun var, ut over det vi får vite i boken til Johannes Hartl.

Barbara Busowietz var det vi kaller en Kristusmystiker. Det har absolutt ingen ting med Østens mystisisme å gjøre. En Kristusmystiker er en person som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre Han vil i og gjennom ham eller henne. Som Hartl skriver det i boken: 'Jeg elsket dem helt fra begynnelsen: disse utskuddene, disse folka som elsker Gud så vilt, disse som kirken posthumt tildelte det koselige ordet 'mystiker' etter at de var blitt fullstendig misforstått og stort sett avfeid som fullstendig gale sv sine samtidige...' (side 49)

Johannes Hartl, som leder et stort internasjonalt bønnehus i Ausburg i Tyskland, beskriver Barbara Busowietz slik:

'Hun var en som var blitt såret av Gud. En som tilbringer timer hver dag i tilbedelse og stillhet, og som ikke orker mye aktivitet, ikke engang høylydt lovsang, fordi hun lengter etter hans enkle nærvær. Mysteriet omgir henne... Jesus har ført henne dypt inn i lidelsesfellesskapet med Jesus. Dypt inn i kjærlighetens mysterium med Gud og sjelen hennes.' (side 50)

Barbara Busowietz var født 8.august 1939 i Leobschütz i det Øvre Silesia i Polen. I januar 1945 klarte hun å frykte til Bad Reichenhall sammen med moren. Moren døde under et flyangrep mot Bad Reichenhall 25.april 1945. Barbara vokte opp i Augsburg. I 1960 begynte hun utdannelse ved  Erkebispesetets seminar for katekese og pastoral veiledning i Munchen.

I fem år, fra juni 1964 til september 1969, var hun svært syk. Jeg har ikke klart å finne ut hva hun led av, men det var tydelig noe som var smertefullt. Hun slet med sykdom livet ut og var i perioder svært svak. Det var i denne fem års perioden at hun skrev et hefte med tittelen: 'Fra klage til glede', som ga trøst og hjelp til mange syke.

Fra 1969, til tross for hennes ytterste svakhet, arbeidet hun lange timer som religionslærer i Landshut og Gündelkofen frem til 1983. I 1979, etter en lengre tid hvor hun søkte Herren og hans ledelse, mottok hun et kall mens hun ba. Kallet handlet om at hun skulle leve avsondret i bønn og tilbedelse, som en eneboer.

I 1980 ba biskop Rudolf Graber henne om å flytte til Regensburg bispedømme slik at hun kunne leve ut sitt eneboerkall. Barbara Buseowietz flyttet dit i 1983. Da fantes det ikke noe arbeid for henne, så  hun fungerte som en sjelesørger i Regensburg bispedømme. Det var her hun skulle bli en av de ledende skikkelsene innen den gryende karismatiske fornyelsen som også berørte den katolske kirken.

For allerede i 1976 grunnla og ledet hun den aller første bønnegruppen for karismatisk fornyelse i regionen Landhut/St.Pius og i 1980 ble hun valgt av de ulike karismatiske fornyelsesgruppene i Regenburg til å representere dem, noe biskopen i Regenburg ga sitt bifall til. Dette vervet hadde hun frem til 1996.

I Pfatter eteblerte hun et hermitage og innviet det til et sted for tilbedelse og bønn. Stedet hadde sitt eget kapell. Arbeidet fikk navnet: Wachet und Betet - våk og be. Fire personer med det samme kallet som henne sluttet seg til denne kommuiteten. De hadde sin egen regel, avga nye løfter til biskopen hvert år og hadde en egen støttegruppe av venner.

Barbara skrev en rekke bøker, alle er så vidt jeg kan se, bare på tysk.

Etter to kreftoperasjoner med oppfølgende behandling og delvis bedring av helsen, ble sykdommen mer akutt igjen i 1996, og Barbara ble svært svak, og måtte uføretrygdes.

28.januar 1998 måtte hun innlegges på sykehuset i Wörth, og fra februar samme år, fikk hun plass på et pleiehjem. 10.mars 1998 hentet Herren henne hjem til seg, bare 59 år gammeel.  Etter hennes eget ønske ble det holdt en minnegudstjeneste etter henne 14.mars 1998, hvor glade oppstandelsessanger i forbindelse med påsken ble sunget.

Johannes Hartl skriver i sin bok at han tilbrakte flere dager sammen med Barbara Busowietz på gjesterommet i presteboligen der hun levde som eremitt. Han kunne tilbringe opptil 8 timer om dagen i stille bønn. Han skriver: 'Det er en unik, uforglemmelig opplevelse: få være sammen med en levende helgen som synes å leve mer i himmelen enn på jorden.'

Boken til Johannes Hartl anbefales på det varmeste. 'Dette er en av de beste bøkene jeg har lest,' sier Andreas Nordli, lederen for Ungdom i Oppdrag.

En Kristi tjener

Underlig hvordan dødsfallet til en du aldri har møtt likevel kan berøre deg. I dette tilfellet mest fordi denne for meg ukjente mannen utstråler noe av Kristi vesen: Hans kjærlighet. For mange ungdommer var han åndelig veileder de kunne samtale med, som forsto dem.

Jean-Philippe (bildet) var en av brødrene i kommuniteten i Taize i Frankrike. Han ble født i Lausanne i Sveits og døde 69 år gammel 10. november i fjor. Etter litteraturvitenskapelige studier tråde han inn i kommuniteten i Taize i 1969. En tid nå hadde han fått pleie på grunn av et problem med hjertet, og det var da også en hjertestans som førte til hans død på hans rom. Begravelsen fant sted fra Forsoningskirken i Taize den 15.november.

Tidlig oppdaget bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize, hvilken begavelse bror Jean-Philippe var, g ga ham mange viktige arbeidsoppgaver, særskilt slike som hadde med praktiske arbeidsoppgaver i kommuniteten og arbeidet med å redigere bøker og blader utgitt av kommunitetens eget forlag: Les Presses de Taize.

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 1990-tallet ba bror Roger ham om å besøke de brødrene som tilhørte kommuniteten i USA. Han bodde da flere måneder sammen med dem i en fattig bydel av New York som kalles 'Hell's Kitchen' og et afroamerikansk område i Milwaukee. Bror Jean-Philippe reiste sammen med de andre brødrene til Midt-Vesten og Texas for å hjelpe unge voksne med å forberede seg for det nordamerikanske møtet som Taize organiserte i Dayton i Ohio i 1992.

Da han kom tilbake til Taize fortsatte han med ulike administrative oppgaver, blant annet arbeidet med visumsøknader for ungdom som kom fra land langt borte fra for å være med på de store internasjonale møtene i Taize.

Når krigen brøt ut i det tidligere Jugoslavia dro bror Jean-Philippe til Kkroatia der det fantes mange flyktninger. Han forberedte flere besøk for grupper fra Bosnia, barn som trengte å komme bort fra krigen. Han hjalp også en famil ie fra Sarajevo til å bosette seg i Taize. De bor der fremdeles.

Bror Jean-Philippe var høyt utdanne, vennlig og ydmyk. Han var en lidenskapelig leser av bøker, og anbefalte ofte de han møtte enkelte bøker de kunne lese for å få hjelp til sitt åndelige liv.

Dette er den ytre rammen rundt livet til denne vår bror i Kristus. Et enkelt stillferdig liv levd i Kristi etterfølgelse, som påvirkerlivene til andre mennesker, slik at de også følger Kristus. Slik ber jeg om at mitt liv også må være.

Den saligste roen hos Jesus

I dag, etter en urolig natt, våkner jeg med en sang på leppene: 'Hvor finner sjelen sin saligste ro? Hos Jesus, bare hos Jesus.'

Dette har vært en tøff uke. Med så mye smerter, skjelvinger, spasmer og hudløs angst. I perioder nesten ikke til å holde ut. Mye av det jeg skulle ha gjort er ugjort. Ikke overskudd til noe. Jeg har sett at det har vært fine vårdager med solskinn utendørs, men jeg har ikke opplevd det. May Sissel plukket hvitveis her om dagen. Det var veldig koselig. Satte dem i en vase på stuebordet, for at jeg skulle få se dem. Den eneste kjenning av vår jeg har kjent i år.

Om alt går etter planen legges jeg inn for operasjon førstkommende mandag. På Ullevål. Selve bypass-operasjonen blir tirsdag morgen. Kan ikke si annet enn at jeg gruer meg.

Men jeg lever med påskelyset. Med oppstandelsens krefter. Ikke mine egne. Jeg har ingen igjen . Tømt for mitt. Alt er hos Jesus, bare hos Jesus.

Innsamlingsaksjonen har nådd 300.000

Innsamlingsaksjonen til Lia gård og Sandomstiftelsen på Facebook skyter virkelig fart. Når disse linjene skrives er det samlet inn 317.000 kroner, og dagen er ikke over.

Vi gleder oss stort over dette, og vet at pengene vil komme godt med. Pengene som samles inn går uavkortet til de tre retreatstedene. Det er ingen gebyrer.

Menneskeheten er en

Den verdensberømte estiske komponisten Arvo Pärt (bildet), har gitt et sjeldent intervju. Han skyr vanligvis offentigheten. Til det spanske nyhetsbyrådet ABC sier han 7.april i år:

Koronaviruset har på en smertefull måte vist oss at menneskeheten er en eneste organisme og at menneskelig eksistens bare er mulig i en relasjon til til andre levende skapninger.

Journalist Ines Martin Rodrigo spør Pärt blant annet om situasjonen med koronaviruset har inspirert Pärt til å skape noe, til å komponere, eller ført til det motsatte.

Arvo Pärt, som er født i Paide i Estland i 1935, svarer med å henvise til den amerikanske forfatteren John Updike, som fortalte at han forsøkte å arbeide med den samme ro som håndverkerne i Middelalderen som dekorerte de skjulte sidene av benkene de laget med deres utskjæringer, selv om ingen ville være i stand til å se dem etter at arbeidet var fullført.

'Jeg forsøker, så mye som jeg kan, å leve etter det samme prinsippet,' svarer Arvo Pärt.

Jeg liker ikke noe særlig godt bakgrunnsmusikk. Skal jeg lytte til musikk gir jeg den min fulle oppmerksomhet, og da gjerne i bilen, når jeg er alene. Arvo Pärt lytter jeg gjerne til. Han har gitt meg store musikkopplevelser de senere årene. Han er tydelig inspirert både av den gregorianske sangen og den ortodokske liturgien. Det tiltaler meg.

Her er en engelsk versjon av intervjuet med Arvo Pärt:

https://estonianworld.com/culture/arvo-part-the-coronavirus-has-shown-us-in-a-painful-way-that-humanity-is-a-single-organism/?fbclid=IwAR3exNhaGNHytjgmXRjo9Yqtz6o_qxB3RPP04eAhZm8hdsybBJR_1Fy08X0

Et groteskt gudsbilde

Hva tenker du om noen som konsekvent går etter de skrøpeligste i et samfunn, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom?

Jeg aner hva du ville svare.

Ingen - om de ikke var riktig onde - ville like det.

Likevel er det slik enkelte kristne presenterer Gud i disse korona tider. De mener nemlig at Gud nå straffer verden på grunn av synd. Vår Herre Jesu Kristi Far, all nådes og barmhjertighetens Gud, skulle altså dømme verden ved å ta livet av de skrøpeligste, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom, for å dømmme verdens synder? Og for å gjøre det skaper han et virus?

Ja, de hevder så.

Har de helt glemt hvorfor Jesus kom?

Skal jeg si hva jeg tror? Det er kanskje ikke så viktig, for mot denne formen for trosformidling nytter det nok ikke å si så mye.

Jeg tror Gud sørger med de sørgende, at Han gir kraft til de som bekjemper viruset, er på lag med leger og helsearbeidere, renhokdsarbeidere og alle andre som er i frontlinjene og som leger, helbreder og gjenoppretter. Fordi Han elsker verden. Jeg tror koronaviruset er en del av en fallen verden.

At det kommer en dom en dag, det gjør det. Men dette er ikke dommen. Ganske enkelt fordi det som skjer rammer de svakeste i samfunnet. Slik er ikke den Gud vi har lært å kjenne som Jesu Kristi far. Han er på parti med de svake, de marginaliserte, de sårbare.

De som formidler et slikt gudsbilde, har de ikke syndet selv? Hvorfor skulle Gud spare dem? Bare fordi de er sterke?

Ydmykhet

"De hellige fedrene sier at med mindre vi ydmyker oss selv, vil Herren ikke stanse opp med å ydmyke oss. Han vil bruke noen til å ydmyke oss. Noen som vil fremprovosere vårt sinne og gjøre det inntil vi forblir rolige når vi blir provosert.

Når vi kan forbli rolige når noen angriper oss fra alle kanter, når vi kan beholde vår indre fred til tross for denne personens uforskammethet, da vil vår sjel bli mild og ydmyk og vi vil leve dette livet med en full forståelse av det.

Og vår neste vil si til oss: 'Du har forandret deg, du pleide å ha et ganske hissig temperament, og nå er du blitt både rolig og behersket.'

Men vi er ikke blitt behersket. I stedet, dette er måten seieren over det onde manifesterer seg."

- Eldste Thaddeus av Vitovnica, Serbia (bildet), 1914-2003. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)


'Gud står de stolte imot , men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så skal han opphøye dere når tiden kommer.' 1.Pet 5,5-6.

En vårbekk og en bønn

Det sildrer og klukker så fint i en bekk. Alt er så stille. Det er som man hører Den eviges stemme i den skjøre stillheten. Så lekende lett.

Jeg ler med bekken.
Vannet leker seg med steinene.
Stanser opp, for så å finne et nytt leie
- uten om.

Stadig videre.

Den lille bekken,
som har skåret seg rom i det dovne landskapet,
forener seg med andre bekker og blir til en elv.

Og elva renner,
dråper legger seg til dråper
og blir til en stri strøm.
Lyden endres.
Det suser.
Det buldrer.
Det er et øredøvende leven.

Den skifter stadig leie.
Renner gjennom ulike landskap,
og løper om kapp med det.

Og når til slutt havet.
Og dråpene fra oppkommet,
fra bekken,
fra elva
blir ett med det store oseanet.
Støyen stilner.
Havet vasker steinene på land.
Fram og tilbake.
Som kjærtegn.

Slik, Herre, er mitt liv.
Som en sildrende vårbekk,
som med årene blir til en brusende elv.

En dag
møter jeg
havet.
Den evige hvile.

Og blir ett
med Deg.

Gjøvik, 21.april 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Innsamlingsaksjonen til Lia gård og Sandomstiftelsen har nådd 200.000

Når disse linjene skrives har det kommet inn 200.000 kroner til innsamlingaksjonen for Lia gård og Sandomstiftelsen, som Tomasgården ved Kornsjø (bildet) er en del av. Det er fantastisk.

Innsamlingsaksjonen ble startet søndag ettermiddag, og disse linjene skrives tirsdag formiddag. Så langt har 400 personer bidratt. Det foreløpige målet er satt til 250.000 kroner, men slik dette utvikler seg ser vi ikke bort fra at vi utvider målet vårt. Så inspirerende dette er!

En stor og hjertens takk fra to initiativtagere, pastor Erik Andreassen i Oslo Misjonskirke Betlehem og undertegnede, som er djupt rørt over den enorme støtten.

Til orientering foregår innsamlingsaksjonen via Facebook, og alle pengene går uavkortet til Lia gård og Sandomstiftelsen.

Et stykke ærlighetsteologi når livet blir en prøvelse

Kona til en bekjent av meg er døende. Han skriver åpent og ærlig om det. Om sorgen, fortvilelsen. Han er forkynner og mye brukt av Gud i sitt hjemland. Noe av det han skriver om tror jeg mange av oss kjenner oss igjen i. Det er et godt stykke ærliglighetsteologi.

Først klarte han ikke å preke. Han klarte ikke å samle tankene, selv om han hadde en viss ide om hva han skulle tale om. En venn stilte opp og tok over prekeoppdraget.

Deretter fikk han problemer med å be. 'Enda så mange ber for meg, synes jeg å mangle fokus og konsentrasjon til å følge min normale bønnerutine. Livet har mistet form, dens rytme.'

Heller ikke lesningen av Bibelen går som den pleier: 'Jeg mister tak i studiet av Skriften. Jeg har følt meg ledet til å studere Ruts bok, og jeg har begynt å undre meg over og utforske denne blendende vakre historien. Det skjer mest gjenom de bøkene jeg har tatt med meg på sykehjemmet hvor vi nå bor, enn gjennom min egen bibellesning.'

Så legger han til:

'Så i dette øyeblikket blir jeg båret av andres tro og bønner, og jeg antar at det er helt greit nå. Jeg får av og til noen glimt av hvordan det pleide å være, hvilket oppmuntrer meg til å tenkw at det jeg gjennomlever nå er midlertidig. Jeg vet at Gud har grep om dette, og det holder. Det er ikke jeg som holder ham. Mmen dette er en ganske interessant innsikt i det åndelige livets natur. Noen ganger er det slik at alt vi kan gjøre er å hvile og bli båret.'

Dette er ærlighetsteologi på sitt beste. Mim definisjon på ærlighetsteologi er denne: Det er en teologi som holder når livet rakner.

114.158 kroner samlet inn så langt

Sammen med pastor Erik Andresassen i Oslo Misjonskirke Betlehem har jeg tatt initiativ til en innsamlingsaksjon for å gi en håndsrekning til Lia gård og Sandomstiftelsen i en krisetid for retreatbevegelsen i Norge. Kooronakrisen gjør det umulig å holde rereater, og Lia gård (biildet) alene taper en halv million i måneden i inntekter.

Innsamlingen startet via Facebook søndag ettermiddag, og når dette skrives mandag formiddag har 226 personger gitt drøyt 114.000. En stor og inderluig takk så langt.

Nå trenger vi hjelp av de som er på Facebook til å dele innlegget om innsamlingsaksjonen med sine venner slik at så mange som mulig blir kjent med aksjonen, og vi kan få inn mest mulig penger. Pengene går uavkortet til Lia gård og Sandomstiftelsn. Blir du med på dugnaden? Enten ved å gi eller dele innlegget med dine Facebookvenner?

Foreløpig mål er satt til 250.000 kroner, men når vi det - og det håper vi inderlig - er neste mål 500.000. Små og store bidrag - alt er like kjærkomment. Gir 1000 retreatvenner 250 kroner hver er det 250.000. Som Knut Grønvik sa det: 'Det er de to kafebesøkene du ikke har fått tatt i denne tida.'

I år er det 100 år siden den norske retreatbevegelsens far, Edin Løvås, ble født. La oss føre arven videre!

Et Kristusliv levd ut i hverdagen

Det er noe i måten 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' formidler evangeliet på som tiltaler meg. Mest fordi det er et så troverdig vitnesbyrd. Som protestanter har vi mye å lære av denne katolske ordenen.

'Jesu lillesøstre' er et kontemplativ fellesskap hvis primære 'er å være bønnens kvinner'. I stedet for å leve dette kallet ut i et kloster, søker de heller å leve blant mennesker som ikke er så lett å nå gjennom andre forer for kirkelig virksomhet, blant annet utgjør minoriteter i samfunnet, eller de hvis daglige liv er preget av å bli utsatt for rasisme, fattigdom eller vold. Det å være tilgjengelig for andre står i sentrum for deres liv.

Selv sier de: 'Det vi gjør er smått, men likevel noe som vi føler kan være et viktig tegn på håp og legedom i en sønderbrutt verden.'

Dette er ikke en passiv måte å forholde seg til omgivelsene på: 'Å være nærværende er noe vi har lært av Jesus gjennom inkarnasjonen. Det er et dynamisk liv hvor man ganske enkelt plasserer seg selv i hverdagslige situasjoner slik at ens liv blir rotfestet og avhengig av det som skjer der.'

Det er svært tankevekkende at Jesus tilbrake 30 år av sitt liv i Nasaret, hvor han levde og arbeidet blant menneskene der på en slik ordinær måte at det knapt nok er nevnt i evangeliene. Dette var år da han i sannhet tok på seg våre menneskelige kår, slik at han resten av livet og i sin død med rette kunne være 'mannen fra Nasaret.'

I stedet fot å ha jobber knyttet til ulike kirkelige stillinger har 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' valgt vanlige jobber ute blant folk flest. De sørger for sin egen innte. De bor i små kommuniteter i vanlige hus, leiligheter, campingvogner eller telt. Foruten den ordinære jobben de har, hvor m,ange av dem arbeider skift, for eksempel i industrien, har hvert bosted sitt eget lille kapell, hvor de samles for å følge sin egen bønnerytme.

Hellighet midt i blant oss, del 4

Jeg har fortalt det flere ganger her på bloggen: Den filmen som nok har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne, er: Om guder og mennesker fra 2010. Filmen er basert på historien til åtte trappistmunker som ble kidnappet av en islamistisk gruppe som kaller seg: Armed Islamic Group, og senere henrettet. Gjerningsmennene er aldri blitt stilt for retten for den forferdelige ugjerningen. Jeg tror jeg har sett filmen mer enn 20 ganger, og ser den gjerne igjen.

Det er noe ved den stillferdige beretningen om disse munkene, som så full av kjærlighet bokstavelig talt legger ned sine liv for å være Kristus kroppsliggjort blant den muslimske befolkningen i Tibhirine ved foten av Atlasfjellene i Algerie.

I artikkelen til Stephanie Saldana , som jeg har sitert fra de siste dagene, fremkommer det en ukjent historie for mange av oss. Den handler om han som skulle bli abbeden i denne monastiske kommuniteten, Christian de Cherge og en muslim ved navn Mohammed Bouchikhi, som bokstavelig talt ga sitt liv for Christian de Cherge. Han er malt på ikonet, som jeg viste i den første delen av denne artikkelserien, som en mann uten helgenglorie, og som står og peker på en moske. Det er en svært gripende historie, som man kan gjøre seg mange tanker rundt, ikke minst i en tid hvor mange nører opp rundt fordommene enkelte kristne har til muslimer. Da snakker jeg ikke om religionen Islam eller islamister, men vanlige muslimer.

Jeg har i disse dager funnet frem igjen boken: 'The Monks of Tibhirine' av John W. Kiser, med undertittelen: 'Faith, love, and terror in Algerie', som også er innom denne historien i sin dokumentarbok om de åtte trappistmunkene.

Christian de Cherge traff Mohammed Bouchiki mens han avtjente sin verneplikt i Algerie. Mohammed gjorde et sterkt inntrykk på ham, og utfordret Christian på hans egen tro.

'Dere kristne vet ikke hvordan dere skal be,' sa han ved en anledning, slik det gjengis i boken til Kiser. Så la han til: 'Vi ser aldri franske soldter be. Hvordan kan dere da tro på Guf? Om dere tror på Gud, hvorfor ber dere ikke da?'

Som en ung og umoden kristen hadde Christian problemer med å svare på dette ransakende spørsmålet.

Christian og Mohammed hadde mange lange og gode samtaler om Gud, om tro og om hverdagene deres. En dag var de ute på landsbygda. Da møtte de en gruppe muslimske opprørere . De kom overraskende over dem. Med det samme stilte Mohammed seg foran Christian for å beskytte ham. Opprørerne sto med geværene rettet mot de to.

Muhammed insisterte på at Christian, som hadde frransk soldatuniform på seg, var et gudfryktig menneske og en venn av muslimene, og opprørerne lot dem gå.

Dagen etter ble Muhammed funnet med avskåret strupe i nærheten av sit hjem i den lille landsbyen Ain Said.  Han etterlot seg kone og ti barn. Samtalene med uhammed hjalp Christian til å fornyet tro på Kristus, og vennskapet mellom de to skulle for alltid prege hans forhold til muslimer livet ut.

Bilde av Mohammed.

En kirke i hvert hjem

I det tiende århundre utferdiget kalifen av Kairo et dekret hvor han besluttet at alle koptiske kirker skulle stenges i hele Egypt og han forbød også at det skulle ringes i kirkeklokker. Kirkene ble stengt, kirkeportene rustet etter hvert og duene fant tilholdssted i helligdommene.

Noen av de mest trofaste kristne kopterne la ut på den lange reisen gjennom ørkener for å oppsøke klostre i ødemarkene for å møtes for gudstjenester og bønn.  Men majoriteten av kopterne hadde ikke råd eller tid til å oppsøke disse klostrene, så de var tvunget til å holde seg hjemme på søndagene.

Etter ni år bestemte kalifen seg for å se hvordan det sto til med kopterne og hvordan de klarte seg. En søndag tok han beina fatt og vandret gatelangs i det gamle Kairo. I det han vandret rundt i de trange  gatene, hørte han lyden av deres bønner, Bibelen ble lest høyt og det strømmet ut lovsanger fra hvert et koptisk hjem.

Dette førte til at kalifen forfattet et nytt dekret:

'Åpne deres kirker og la dem be som de selv ønsker. Jeg trodde jeg hadde stengt deres kirker i hver en gate, men i stedet finner jeg at de har åpnet en kirke i hvert hus.'

Er det ikke det samme som finner sted i dag?

Billedtekst: Koptiske ikoner i et koptisk hjem.

Hellighet midt i blant oss, del 3

Ser man nærmere på ikonet som jeg presenterte i den første delen av denne artikkelserien, publisert torsdag denne uken, vil du finne både prester, nonner, lærere og tjenere avbildet. Drept på vei til gudstjeneste, på arbeidsplassen eller i deres hjem. De er fremstilt med glorier rundt sine hoder, men mange av dem bærer helt ordinære klær. De som de brukte i sine vanlige arbeidssituasjoner. 19 helt ordinære mennesker.

'De var ikke perfekte,' forteller fader Jean Jacquez Perennes, direktøren for Eccole Bibligue et Archelogique i Jerusalem. Han er en nær venn av biskop Pierre Claverie, som jeg omtalte i gårsdagens del av denne artikkelserien.

Han legger til: 'Det viser oss at hellighet er mulig å oppnå for mennesker seg deg og meg.'

Når borgerkrigen mellom islamistiske grupper og den algeriske hæren fant sted tidlig på 1990-tallet, ble den ofte referert til som 'det svarte tiåret'. Religiøse mennesker var ikke blant de første ofrene for henrettelsene som skulle prege denne krigen. Islamistene gikk først etter de som representerte statsmakten, som dommere og politimenn, så de som representerte det åpne samfunnet, for deretter å angripe utlendingene som befant seg i Algerie.

Fader Perennes innrømmer overfor forfatteren av denne artikkelen, Stephanie Saldana, at han ikke trodde de religiøse i Algerie ville bli angrepet og drept. Da de to første kristne ble drept 8.mai 1994 kom det som et forferdelig sjokk.

Hvert eneste medlem av ulike ordener i Algerie og deres prester fikk av sine overordne valget mellom å forlate Algerie eller bli værende. Perennes erindrer at biskopene møtte lederne for ulike religiøse ordener og insisterte på at ingen skulle føle på skam eller nederlag om de valgte å forlate Algerie, så spent og truende som situasjonen var.

Noen av dem dette gjaldt slet med mareritt om natten. Andre opplevde at deres familier innstendig ba dem om å komme hjem. Perennes anslår at så mange som to tredjedeler av medlemmene av religiøse ordener i landet valgte å bli i solidaritet med sine naboer. Algerere ble nå drept i tusener.

'De sa,' forteller Perennes, 'at de frivillig valgte å bli i dettelandet, til tross for risikoen, av kjærlighet til evangeliet, for kirken og for dette landet som de var blitt sendt til for å tjene.'

De så ikke på seg selv som medlemmer av en forfulgt kirke. De levde slik som naboene deres gjorde - i den aller største fare. De levde sammen med andre som også var døende: algeriske leger, intelltektuelle, advokater, utenlandske arbeidere, kunstnere og forfattere - og muslimske imamer som avviste voldsbruk - og kvinner og barn.

En av nonnene sa følgende før hun ble drept:

'Vi må ikke være redde. Vi må leve godt i nåtiden. Resten tilhører ikke oss.'

La meg tilføre for egen regning: Det er denne enorme kjærligheten og overgivelsen til Gud som griper meg så sterkt med disse prestene, nonnene, munkene og legfolkene, som griper meg så sterkt. De kunne ha valgt å forlate Algerie og komme seg i trygghet. Flesteparten av dem valgte å bli, med den følge at de kunne miste livet. I solidaritet med sin neste.

fortsettes

Om å bli skuffet

En av beretningene fra evangeliene som hører med i den perioden som kalles Påsketiden, og som er tiden fra den strålende påskedagen og frem til Kristi himmelfartsdag, er historien som har fått nevnet: Emmausvandrerne.

Det er hos Lukas vi finner den, i kapittel 24. Jeg vil tro at den er så godt kjent for mine lesere at jeg ikke trenger å gjengi den. Men jeg vil dele en setning med dere som jeg har reflektert mye over de siste dagene: 'Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!' (v.21)

De to disiplene var tydeligvis skuffet. Vi ser det allerede i vers 17 hvor det står at de var bedrøvet, men det er som om skuffelsen trer fram for oss og blir til å ta og føle på i det verset jeg refererer til. Det er noe befriende med dette! Troen innebærer også, av og til og kanskje ganske så ofte, en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det er helt greit. Livet byr på skuffelser. Vi har forhåpninger, men selv troen kan rakne. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Disse to som tydelig var i kretsen rundt Jesus, hadde satt sitt håp til at Jesus fra Nasaret var den som kunne befri dem fra den romerske okkupasjonen og opprette riket for Israel. Men nå var denne mirakelmannen død. Håpet deres var knust. Så var de blitt forvirret. Noen påsto at Jesus var i live, stått opp igjen fra de døde. Akkurat det var for godt til å være sant.

De som kjenner historien vet hvordan det gikk til slutt. Det er ikke poenget mitt denne gangen. Det jeg ville ha sagt er at vi alle, selv den mest hengitte, kan bli skuffet over noe vi hadde håpet på, men som slett ikke ble slik vi hadde håpet. Vi kan til og med komme til å bli skuffet over Gud. Da er det viktig å være ærlig og sette ord på skuffelsen. Først da kan vi komme videre i livet. Dette er ærlighetsteologi.

Israelsk legemiddelprodusent med livreddende medisin mot korona

Ikke bare har Israel kommet langt når det gjelder utviklingen av en vaksine mot koronaviruset, men nå meldes det også at syv høyrisikopasienter har fått livet i gave etter å ha blitt behandlet med et israelsk legemiddel.

Dette opplyser legemiddelselskapet Pluristem. Selskapet holder til i Haifa, og har spesialisert seg på celleterapiprodukter. Dette selskapet har nå utviklet et preparat som tilfører immunforstrkende celler som kalles PLX. Syv pasienter på tre forskjellige sykehus er blitt behandlet med dette preparatet. Disse var svært syke, og hadde stor risiko for å dø. Samtlige har overlevd.

Legemiddelet er ennå ikke godkjent, men straks det blir det, er selskapet i stand til å produsere det i store mengder.

The Jerusalem Post skriver at en svært syk koronapasient i USA har fått prøve medisinen.

Billedtekst: Innskrift fra et jødisk bønnesjal. La oss be om et banebrytende gjennombrudd når det gjelder en vaksine mot korona, og om medisiner til de som allerede er rammet.

Smitteappen og Dyrets merke

Jeg har ikke tall på hvor mange konspirasjonsteorier jeg er blitt presentert for den siste tiden.                                                       

En dag får jeg høre at det er Demokratene i USA i samarbeide med kineserne, som står bak koronaviruset. Siden demokratene ikke vant frem med riksrettsaken mot Donald Trump, måtte de ty til et virus som skulle forhindre at Trump vinner årets presidentvalg. Samme dag får jeg høre at viruset ikke eksisterer. Det er noe noen har funnet på for å skjule at 5G skal innføres, og at aksjonen for å klappe for helsepersonell som står på for å hjelpe syke disse dagene, er en cover-up aksjon for at vi ikke skal høre summingen fra 5G. Men si meg: vi kan da ikke klappe hele tiden! Når klappingen opphører, hører vi vel fortsatt summingen? Jjeg hører summing hele tiden, men så har jeg da også tinnitus.

Dagen derpå får jeg melding om at viruset absolutt finnes, men det er blitt laget i Kina for å ødelegge verdensøkonomien, og gjøre det lettere for kineserne å gjøre verden kommunistisk. I dagene som følger får jeg nye bekreftelser på at viruset ikke er et vanlig virus, men inneholder metallbiter. Metallbitene kommer fra 5G. Det er fra de samme personene som først hevdet at viruset ikke fantes, men var innbilt. Andre advarer mot Bill Gates, og mener han er Antikrist, og at hans drøm er å utvikle en vaksine. Og det er ikke en hvilken som helst vaksine, må vite. Vaksinen inneholder et mikrochip, som har flere funksjoner. Det overvåker deg og på et gitt øyeblikk vil vaksinen ta livet ditt, for skal jeg tro meldingene jeg får, vil Bill Gates drepe millioner av mennesker.

Som om dette ikke var nok kommer meldingene om fly som i årevis har spredd kjemikalier fra luften. Det må ha pågått forferdelig lenge! Jeg kan huske at jeg som guttunge lå på ryggen på gressplenen hjemme og så stripene etter flyene høyt der oppe. De stripene skal visstnok ta livet av millioner av mennesker de også, slik at kun en elite skal overleve på jorden. Det er gåtefullt for meg hvordan eliten ikke blir smittet.

Og nå - endelig! Dyrets merke. Smitteappen. Vet ikke hor mange meldinger jeg har fått om den. Advarsel på advarsel sendt via Facebook i innboksen, eller via smarttelefoner. Underlig at ikke de som sender disse meldingene til meg, tenker på at bruken av smarttelefoner, instagram, twitter, Facebook, allerede overvåker oss, og mye mer enn det denne smitteappen noensinne vil gjøre.

Jeg vil bruke den kostbare tiden min på noe annet enn disse konspirasjonsteoriene. Jeg har en lengsel om å leve nært Jesus, se Guds rike utbre seg, og se troen kroppsliggjort i hverdagen. Nå hører ikke jeg med blant de som kan alt om endetiden, som vet når og hvor og hvordan alt kommer til å skje. Jeg visste det en gang, men så forsto jeg at det er mye jeg ikke forstår. Årene har gitt meg en djup respekt for at andre ser ting annerledes enn meg, og det finnes heldigvis seriøse granskere av det profetiske ordet. Selvsagt skal vi være obs på misbruk av overvåkning, det er ikke det denne artikkelen handler om.

I mellomtiden vil jeg gjøre det jeg kan for at leger, sykepleiere, hjelpepleiere, andre helsearbeidere og mine medmennesker, skal ha trygge arbeidsdager. Derfor har jeg ingen problemer med å laste ned smitteappen. Om den kan redde liv. Jeg har smarttelefon, er på Facebook og har lastet ned apper på både Rema 1000 og Kiwi, og jeg vet ikke hva, så jeg er overvåket allerede fra morgen til kveld, og sikkert om natta også.

Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes

Det er Herrens påske

Kristus er oppstanden fra de døde. Stå opp, du også! Kristus som sov, har våknet. Våkn opp, du også! Kristus har gått ut fra graven, fri deg fra syndens lenker! Helvetes porter åpner seg, døden er tilintetgjort, det gamle menneske er avlagt og det nye er endelig satt fri!

Om dere i Kristus er blitt til en ny skapning, forny dere! Det er Herrens påske! Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang: Herrens påske! Det er festenes fest, høytidenes høytid som overgår alle menneskelige fester. Det er oppstandelsens dag og begynnelsen til det sanne liv. La oss bryte ut i jubel og glede, la oss omfavne hverandre!

- Gregorios av Nyssa (359-394). Spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kappadokia. Forfatter blant annet av en bok om Moses. Sitert fra: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 129.

Hellighet lever midt i blant oss, del 1

Legg til bildetekst

Jeg holder på å lese en artikkel som har gjort et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte legge den fra meg og lese den i små porsjoner ad gangen. Den handler om situasjonen for de kristne i Algerie, og tar utgangspunkt i dette vakre ikonet. Jeg skal ikke oversette hele artikkelen, men gi deg noen smakebiter. Hovedessensen er følgende: Hvordan leve en kroppsliggjort tro når det vil koste deg livet?

Artikkelen er skrevet av Stephanie Saldana, en skribent bosatt i Jerusalem, og gjengitt i tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof, en del av den anabaptistiske bevegelsen.

Stephanie Saldana har en kopi av dette veldig spesielle ikonet på skrivebordet sitt. Det fremstiller de 19 martyrene som ga sine liv under borgerkrigen i Algerie i 1990-tallet.

'Her står de i sine løssittende hvite kjortler og ser på meg. Det er kanskje de samme kjortlene de hadde på seg når de besøkte markedene, pleiet de syke, underviste og deltok i gudstjenesten. Munker, nonner og prester, en biskop, alle med en glorie rundt hodene sine. Enkle, ydmyke mennesker, med beina godt plantet i jorda i Algerie,' skriver Saldana.

'Det hører med til sjeldenhetene at noen saligkåres så raskt som disse, at jeg kan kalle noen 'salig', som levde og døde i min egen levetid, mennesker jeg kan ha møtt på gata. Likevel - her er de, ikke tredve år etter at de ble martyrer, de døde sammen med nærmere 200.000 av sine algeriske naboer. Deres saligkårelse, 8.desember 2018, er en sterk påminnelse om at hellige mennesker lever midt i blant oss, at helgener ikke tilhører tidligere tider, men også vår egen. De finnes blant våre venner - og på gata.'

Men det var ikke bare disse 19 hvitkledde skikkelsene som fanget Stephanie Saldanas oppmerksomhet. Hun begynte å legge merke til den unge mannen til høyre på ikonet, i blå polkaskjorte og svarte bukser. Han har ingen glorie rundt hodet. Han peker på en minaret og en moske. Hva gjør denne skikkelsen på et kristent bilde, til og med på et ikon med martyrer?

'Senere skulle jeg lære hans navn å kjenne. Han het Mohamed Bouchiki, og var en ung muslim som ofret sitt liv for sin kristne venn, biskop Pierre Claverie.'

fortsettes

Dine synder er aldri for store

Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På den måten legger dere av dere det gamle menneske som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen.

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil.

Gud er god, hans godhet er ubegrenset.

Si ikke: 'Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem? Hør i stedet hva salmisten sier: Stor er din godhet.'

Alle dine synder, stablet oppå hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne lege.

Det er bare en kur du kan følge: sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten: 'Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld.' Deretter kan du fortsette med ham: 'og du tok bort min syndeskyld.'

Kyrill av Jerusalem (Ca.315-386). Biskop i Jerusalem som fornyet liturgien og fremholdt kirkeårets betydning. Deltok på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Sitert fra: Peter Haldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 122.

Profetisk: Små strå i mild vind

'Mine kjære, jeg ønsker at du skal utvikle åndelige ører til å høre med, og åndelige øyne til å se med. For å oppnå dette må du overgi kjødet og verdens måte å se tingene på, dette som holder deg jordbundet. Sørg for at ditt hjerte lever og vandrer i Ånden, slik at du er i en konstant forbindelse med meg, sier Herren."

- Marsha Burns.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Salige er de som har sin styrke i deg, de som lengter etter å dra opp til tempelet. Når de drar gjennom bakatrærnes dal, gjør de den til et kildevell, og høstregnet legger sin velsignelse over den. De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.' (Salme 84,6-8)

Nye tanker om Guds rike

Jeg har gjort meg noen nye tanker om Guds rike. De er ganske uferdige. Merk deg hva jeg skriver: jeg skriver ikke at jeg har fått noen nye åpenbaringer, men noen nye tanker. Jeg har skrevet mye om dette temaet tidligere, men dette er altså noen nye refleksjoner.

Vi går nå inn i påsketiden, for påsken er slett ikke slutt med 2.påskedag. Påsketiden varer frem til Kristi himmelfartsdag. Vi lever nå i lyset fra den strålende påskedagen. Hva skjer i disse dagene frem til himmelfarten? Jesus bruker disse dagene til å undervise disiplene om det som har med Guds rike å gjøre. Det har forundret meg i mange år at sentrum for Jesu forkynnelse, er så perifirert i mye av dagens forkynnelse. Jesus kom med evangeliet - det vil si de gode nyhetene om Guds rike. Forkynnelsen av syndenes forlatelse og det evige liv er bare deler av denne undervisningen.

Likevel - finner du ingen definisjon på hva Guds rike er for noe. Det gjør hverken Jesus eller hans apostler. Det til tross for at det er hans og apostlenes sentrale tema fra begynnelse til slutt. Når vi forsøker å definere hva Guds rike er, tømmer vi det for dets innhold. Da fremstår det som noe kaldt og sterilt og avgrenset. Det Jesus derimot gjør er at han illustrerer hva det er gjennom fortellinger og lignelser, og gjennom dem forteller han samtidig hva det ikke er.

Vi har en tendens til å tro at med det samme vi har definert noe, så tror vi at vi også har opplevd realitetene av hva vi har definert. Og dermed har vi avsluttet et kapittel og tar fatt på neste tema. Men slik er det jo ikke.

Vi finner en del prinsipper for Guds rike i Det Nye Testamente. Så forsøker vi å sette dette sammen i et system og følge dem. Gjør det meg til en kongerike-person? Blir ikke dette veldig individualistisk?

Det finnes ingen individualisme i Det Nye Testamente. Jeg tror at Guds rike representerer en annen sivilisasjon som du og jeg er en del av sammen med mange andre. Det er for denne gruppen mennesker at prinsippene, blant annet slik det kommer til uttrykk i Bergprekenen gjelder for. Her støtter jeg meg til to skriftsteder:

'Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk....' (1.Pet.2,9)

'...og har gjort oss til et kongerike...' (Åp.1,6)

Guds rike er et paradigmeskifte, revolusjonerende, et annerledesrike. Guds rike er nå, og ennå ikke. Det er både nåtid og framtid.

Takk!

En stor takk til alle dere som har bedt for oss i dag. Alt har gått greit. Vi er hjemme igjen. Nå må sårene gro. Tannlegen mener det skjer innen fire-fem uker. Da blir det bypass-operasjon en eller annen gang i mai.

Bønneemner for tirsdag

I dag er jeg ett skritt nærmere bypass-operasjonen. Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter oss i bilen for å kjøre til Oslo. Jeg har time hos en tannlegespesialist klokken 12.00. Våkner med et svært høyt blodtrykk, noe som har plaget meg gjennom hele påsken og lenge før det. Det blir en slitsom tur dette. De som ønsker å stå med oss i bønn denne dagen, kan gjerne be for følgende:

* At blodrrykket normaliseres.
* At reisen skal gå bra.
* At vi beskyttes mot smittefare under oppholdet i Oslo.
* At det ikke oppstår komplikasjoner før, under eller etter tannlegebesøket, som kan forsinke hjerteoperasjonen.
* At Guds gode fred kan råde i våre hjerter
* Om en trygg reise.

Brev fra ørkenen, del 2

En av hovedbidragsyterne til å få Carlo Carrettos bok utgitt var Robert Ellsberg. Han poengterer at Carrettos egen asketiske vei var en gledesfylt spiritualitet. Carretto skriver om sin egen ørkenerfaring: 'Du vil bli dømt ut fra din egen evne til å elske,' og legger til at 'ørkenen insisterer på at det forholder seg slik.'

Det var i ørkenens stillhet at Carretto til fulle møtte den Gud som elsker. Men det var ikke enkelt for ham, slik det heller ikke er for oss i dag. Å være stille kommer ikke av seg selv.

'Ingen bønn er så vanskelig som den stille bønnen... All ens egen styrke gjør opprør mot den.'

For mange av oss, spesielt i den sosiale-mediaens tid, er det vanskelig å sitte stille! Til tider synes det helt umulig, men som Carretto skriver: Jesus er umulighetenes Gud.

Så hvordan skal vi kunne anvende dette i dag? For å snakke for meg selv, venner, lik mange av dere, føler også jeg 'karantenen'. Med andre ord er jeg utålmodig. Hiet mitt føles mer ut som en fengselscelle enn et ly for et menneske. Noen ganger føler jeg et behov for å komme meg ut av huset for å rusle meg en tur, men det er ikke akkurat den beste ideen for en som lever i New York City disse dager.

Nok en gang summerer Ellsberg opp Carrettos appell ganske så flott:

'Essensielt, viser Carretto at det er mulig å leve et kontemplativt liv midt i verden - ørkenen er, etter alt, virkelig alle steder. Evangeliets sentrum, trodde han, er å gjøre oss selv til en kjærlighetens oase uansett i hvilken ørken vi måtte befinne oss.'

Der, kanskje, kan vi få et direkte møte med det Carretto kaller 'en varig friskhet av Jesu kjærlighet. La oss be til den Gud for hvem alt er mulig, i disse vanskelige tider, slik at vi kan finne Ham i 'den stille susen.'

- Pat McNamara
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sanne og falske profeter

Etter at jeg oversatte og publiserte en artikkel av Jeremiah Johnson langfredag, hvor han berettiget stiller spørsmålet: Hvorfor er 'apostler' og 'profeter' så tause under koronakrisen, føler jeg behov for å presisisere følgende:

Jeg tror at Jesus har gitt gaver til sin kropp 'for å utruste de hellige til tjeneste' (Ef 4,12), og blant disse gavene finnes både apostler og profeter, jfr Ef 4,11 og 1.Kor 12,28. Verken apostel- eller profetembetet har gått ut på dato. Det vitner blant annet de skriftstedene jeg har henvist til, og Apg 3,20-21, hvor det tales om en gjenopprettelse av ting som har gått tapt: 'Det skal komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.' Denne gjenopprettelsen gjelder alle de ting som vedrører Israel og menigheten.

Bibelen advarer en rekke steder mot falske profeter. Når noe er falskt, må det nødvendigvis finnes noe som er ekte. Og jeg har møtt noen av disse ekte apostlene og profetene, så jeg at de finnes. Profeten har noen karakteristiske trekk, så langt jeg kan se:

1) De er blitt formet gjennom lidelse. De kommer fra et lengre opphold i ørkenen, og har lært å kjenne Guds stemme i stillheten. De taler ikke et ord fra Herren i tide eller utide, men når Herrens byrde legges på dem. Da taler de ord av Herren.

2) De er korsmerket og er korsteologer. Korset er deres sentrale budskap. De lever i forsakelse og tro. De søker ikke sin egen ære, er ikke ute etter penger eller berømmelse, og taler de ord de har fått, selv om det er helt annerledes enn 'hoffprofetene', den kretsen av profeter som oppholder seg rundt betydningsfulle personer, og snakker dem etter munnen. De er ikke ute etter posisjoner, men trekker seg gjerne tilbake til ensomheten og stillheten, for å være alene med Gud, når de har overbrakt de ord de har fått å bringe videre. Det kan gå lenge mellom hver gang de bringer ord fra Herren. Jeg blir veldig skeptisk når jeg hører om profeter som får noe fra Gud hver eneste dag, og du kan abonnere på en tjeneste - gjerne betalt - hvor du får dagens profetiske ord. Da er det mer snakk om en spådomsånd, tror jeg.

3) De går ikke rundt med visitkort hvor det står: profet. Møter du en slik, hold deg langt unna! De ekte omtaler ikke seg selv som profet. Selv ikke en mann som David Wilkerson gjorde det. Han nølte når noen kalte ham profet. Han kunne til nød gå med på at noen kalte ham 'en vaktmann på muren.' Det er andre enn en selv som kan se at noen er en profet.

Slik enkelte 'profeter' fremstår i dag diskrediterer de profettjenesten. De er ute etter berømmelse, ære, vinning og innflytelse. De ekte profetene blir vanligvis ikke anerkjent før etter sin død. 

Vi har sett Herren

Disiplene hadde låst seg inne av frykt for eget liv nå som Mesteren var død. Men mot redselen hjelper ikke lås og slå. Vi kan gjemme oss for hverandre, men ikke for vår egen redsel. Den fyller både sinnet og gjemmestedet.

Plutselig innfinner freden seg, til tross for dører og låser. Til deres store forundring står Jesus foran dem og sier: 'Fred være med dere!' Da han ånder på dem, strømmer freden inn i sjelen. Troen vender tilbake og får nytt liv. 'Fred være med dere',gjentar han, og de blir fylt av en glede som driver frykten ut.

'Vi har sett Herren', vitnet nå disiplene for alle de møtte. En av dem, Johannes, innleder et av brevene sine med disse ordene: 'Det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene vår tok på, det forkynner vi.'

Påskens vitne har sett og rørt ved ham som var død, men lever. På deres beretning hviler kristendommen. Nyheten om at Jesus var stått opp var ikke en vandrehistorie som de klamret seg fast til for å holde liv i troen sin. Han hadde vist seg, ikke bare for en eller to, men 'for mer enn fem hundre søsken på en gang', skriver Paulus. Men å bli kristen er mer enn å stole på påskens vitner. Det er å få sin egen troshistorie. Troen handler ikke bare om de andre, om de som har sett Jesus. Troens vitner sier: 'Vi har sett Herren.'

Når Jesus ånder på oss, åpnes øynene våre. Han ånder ut Den Hellige Ånd, vi ånder inn den freden som driver frykten ut. Kristus er oppstanden!

- Peter Halldorf: Med evig kjærlighet - Daglige lesninger. Luther Forlag 2013, side 107

- Påsken er ikke avlyst - Kristus har stått opp igjen

"Påsken er ikke avlyst. Vi trenger virkelig påsken mer enn noensinne. Når disiplene oppdaget at Kristus hadde stått opp igjen 1.påskedag ga det dem nytt håp og en ny hensikt, så kan vi finne mot på samme måte.

Vi vet at koronaviruset ikke vil overvinne oss. Døden kan være svært mørk - særlig for dem som lider av sorg - men lyset og livet er større. Må påskens levende håpsflamme bli en stødig veileder når vi står ansikt til ansikt med fremtiden."

- Dronning Elizabeth II i sin påskehilsen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Døden maktet ikke å holde Ham fast

Så er den strålende påskedagen her, og vi kan rope med seiersrøst: KRISTUS ER OPPSTANDEN! Ingen dag er som denne. Det evige lys er kommet, og mørket måtte vike. Dødskreftene måtte slippe taket!

Et av mine absolutte favorittskriftsteder er et vers fra Peters pinsepreken: 'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' (Apg 2,24)

Dette betyr mer for meg personlig enn det noensinne har gjort. Når man lever med alvorlig sykdom, gjør man seg mange tanker, og det hender angsten banker på døra. Da blir budskapet om Jesu oppstandelse og seier over døden sterkt. Hvilket håp som ligger i det.

For noen få dager siden markerte vi at det er 80 år siden i år at Norge ble hærtatt. En av de som ble arrrestert og satt i nazistenes fengsel, var den norske forfatteren Ronald Fangen. Han forteller åpent og ærlig at han ble et vergeløst offer for angsten der han satt på cella.  Men så skjedde det noe, noe han beskriver så djupt personlig i et av de vakreste og sterkeste diktene jeg kjenner: Pasjon. Dette diktet får være min personlige påskehilsen i år. Det betyr så mye for meg. Jeg kjenner meg igjen i det:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)

Dagsretreat med Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit utsatt

Det er veldig trist, men koronakrisen tvinger oss til å utsette dagretraten i Kristi himmelfartskapellet med Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit på Kristi himmelfartsdag. Selv om det skulle lempes på noen av restriksjonene innen den tid, ville det fortsatt være så mange begrensninger i hvordan vi skulle gjennomføre denne dagen med så mange gjester som har meldt sin ankomst, at det ikke ville være mulig å gjennomføre.

Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har lovet å komme tilbake ved en annen anledning. Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Billedtekst: Peter Halldorf og meg på verandaen utenfor Nya Slottet Bjärka Säby i 2011 på minnedagen for Jan Hus, 6.juli. Den dagen rrådte jeg inn som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.